Satisfaction

Stefan dro søndag 2. august tidlig om morgenen, etter litt overtalelse utsatte også han hjemreisen. Som alltid var det like trist å si hadet på flyplassen, Alois var med, og i bilen etterpå satt jeg og hulket. Jeg er dårlig på avskjeder! To dager igjen. To dager igjen til å avslutt alle påbegynte prosjekter, si hadet til alle menneskene jeg er blitt glad i, besøke guttene for siste gang.

Neste morgen traff jeg Anton på gaten. Han var glad for å se meg, og jeg tror jeg var like glad for å se han. Han er vanskelig. Da mennene i dress var der dagen før, sov han. Da han våknet og de andre var dratt, ble han trist. Jeg forklarte han at jeg hadde bedt han være våken og jeg var lei meg. Han sa han ville på skolen. Mutala var der fremdeles, og jeg hadde på forhånd bedt han og de andre prioritere Anton. Problemet er at han trenger omsorg og oppmersomhet og kjærlighet 24 timer i døgnet, og for de fleste er han den siste av de seks en vil gi det til. ”Elsk meg mest når jeg fortjener det minst”, heter det. Det er sant! Anton og jeg satt og pratet, Mutala satt litt bortenfor. Jeg forklarte at hvis han virkelig ville på skole og barnehjem, kunne jeg kanskje hjelpe ham hvis vi snakket med Mutala. Anton gikk for å snakke med Mutala. Etter en stund sier Mutala ”This boy surprises me a bit. He tells me he’s not ready to og to school”. Jeg ser på Anton. ”It’s no problem, I understand if you’re not ready to og to school, really. I know you’re not there yet, but you know you can get something like a centre too, where you don’t ahve to og to school yet, you can just be there with other boys, relax, sleep in a bed, get food…” Han svarte ikke. Han sa ikke et ord. Jeg pratet og pratet til han, men han svarte ikke et ord. Igjen var vi der at han nektet å prate når andre var til stede. Det er krevende når han til meg prater og prater og forteller at han vil på skole, og til andre – dem som har makten til å få han inn et sted – ikke prater, men kort sier han ikke vil. Da han ikke ga respons på noe av det jeg sa, fortsatte jeg å prate. ”It’s ok, really. I just want to help you, you know that. I don’t like the thought of you sleeping in the street, I want you to be in a better place, you deserve a better place”. Han svarte fremdeles ikke. Så gikk jeg over til å forklare han at hvis han virkelig ikke ville var det greit, men at han ikke kunne komme neste dag å si han ville likevel. Dette var sjansen. Min nest siste dag i Kenya – mennene i dress var der for ham nå. Han svarte ikke. Tror ikke Mutala skjønte hva jeg så i denne gutten. Jeg takket for hans hjelp og han gikk. Da han var gått, spurte jeg hvorfor han ikke hadde snakket. ”I want to go to school”, sa han så. ”It’s too late now, I told you hundred times when the men were there! I begged you to talk to Mutala, but you didn’t. I told you five minutes ago you can’t tell me you want to go to school when he’s gone!”. ”But I want to, I’ve been thinking about it, and I’m ready to og to school!”. ”It’s to late…” Han ble desperat og sa han ville ringe han. Han visste jo jeg hadde telefon og nummeret hans. Jeg lot han ringe, og de pratet. Etterpå forklarte Mutala meg han skulle lete etter et sted til ham.

Nest siste dagen besøkte jeg Restoration Orphanage i Bamburi hvor Peter, Moses og… Ja, bare Peter og Moses var. Douglas, en av de to som ble en av de åtte, han jeg hadde byttet ut med Omar Rama, var dratt. Jeg var ikke sjokkert. Douglas har bodd på gaten siden han var seks år, helt alene. Han er nå 14. Åtte år på gaten. Han har vært innom mange sentre. Det var trist, men samtidig var det viktigste for meg å holde meg til de seks. Peter og Moses var fornøyde, nydusjet og i rene klær. Det virket som et fint sted. Etterpå besøkte jeg Kelvin. Han var avslappet, lekte med jevngamle gutter, han koste seg. Han smilte. Han var klar i blikket, fornøyd.

Det var her jeg kom i prat med Mirijam, som i samarbeid med Matheka driver Onesimus Boys Centre. Mirijam er den første personen som har drevet et senter jeg har truffet som er hvit. Hun er også den eneste damen. Det var deilig å komme til et senter der en hvit sto i spissen. Det er ikke til å stikke under en stol at kulturforskjellene er enorme, også i måten skoler og barnehjem drives på, og det var avslappende å møte en med likt verdigrunnlag som meg. Samme bakgrunn. Vi kom godt overens, tror hun synes det var koselig å få besøk av en hvit jente også. Vi pratet lenge, om korrupsjon, gategutter og verdier. Vi kom inn på de seks jeg har jobbet med, og jeg prøvde å forklare hvor takknemmelig jeg var for at de hadde tatt Kelvin. Nå er det bare en av dem igjen, forklarte jeg. Litt trist, fortsatte jeg, da han er en av favorittene mine, men han er veldig vanskelig å ha med gjøre. Han hører sjeldent på andre, han trenger mye mer oppmerksomhet og omsorg enn de andre, og når en ikke kjenner han kan det være vanskelig å se hans gode kvaliteter. Mirijam lurte på hva han het. Max, sa jeg. (Max er gatenavnet hans, og det navnet de fleste kjenner han under. Jeg prøver bevisst å bruke Anton, da det er hans virkelige navn, han liker det). Mirijam visste hvem det var. ”The one with the burns?” ”Exactly”, jeg kjente jeg ble glad. Hun visste hvem han var. Hun fortalte hun hadde truffet han en gang for lenge siden og at hun visste hvem han var. Anton hadde den gang spurt om å få bli med henne til Onesimus, men hun hadde vært usikker. Han virket ikke klar. ”And that’s the problem, he’s so difficult”, sa jeg. Når jeg nå fortalte jeg hadde tatt alle vennene hans, og hun i tillegg hadde tenkt på ham før, klarte heller ikke hun å holde seg. ”Let’s see what we can do. Do you know where to find him?”

Det endte med at vi forlot Onesimus sammen og dro inn til byen. Jeg tok henne med til hjørnet, der Omar Rama og Anton satt. De to siste. Anton ble i hundre da jeg kom. Han var klar i blikket, engasjert, ivrig. Sånn jeg liker han best. Når han så jeg kom med Mirijam skjønte han hva som kom til å skje. Han ble så ivrig at han ikke visste hvem han skulle hendvende seg til; Mirijam eller meg. Jeg sa han kunne sette seg å prate med Mirijam først. Hun stakk og jeg ble igjen med guttene. Neste morgen skulle Anton til Onesimus. Nok en gang var følte jeg meg lykkelig. Vi var glade sammen, det føltes bra.

Solen sto opp og min siste dag i Afrika begynte. Fikk kun 4 timer søvn siste natten, og våknet skjelven av utmattelse. Men slikt er det ikke tid til når jeg har gatebarn å hjelpe! Så jeg spratt opp før klokken ringte, kledde meg og gikk ut. Listen denne dagen var på et A4-ark og selvsagt uoppnåelig. Blant annet var Stefan og jeg blitt enige om å spleise på en juleferie på Omar til Norge. Ikke bare er det vanskelig å få til, men i ettertid er jeg begynt å lure på om det kanskje ikke er helt riktig ovenfor han heller. Som å vise han en bit av en verden han aldri kan ta del i. Jeg vet jammen ikke, for på den annen side vet jeg han ville satt pris på å komme til Stefan og meg i jula, besøke Norge som alle drømmer om. For å holde mulighetene åpne gikk siste dag i Afrika blant annet med til å skaffe Omar pass. Det var ikke bare-bare. Da jeg bare er 20 år og ikke har så peiling på papirer og formelle greier, tenkte jeg det bare var å skaffe et pass. Det jeg ikke hadde regnet med, var at Omar manglet absolutt alle tenkelige papirer, og det var ikke få. Fødselsattest, en haug med registere med mer. Og det koster. Nok en gang ble det organisert et møte; meg, George og Alois, og to velkledde afrikanere fra et eller annet kontor. Meg og fire voksne afrikanere. Spesielt. Jeg hadde en tight timeplan, og overlot mesteparten til Alois. Da disse mennene måtte ordne alt av papirer ble det en dyr fornøyelse, men samtidig er det fint at lille Omar blir en registrert borger. Frem til nå har ingen visst om han, noe som er forståelig når moren er så fattig. Også hun måtte møte opp for å undertegne i passprosjektet. Da jeg traff henne hadde hun med en lang, turkis kjole med palietter. Jeg tror hun virkelig satte pris på det jeg gjorde. Innerst inne. Så fattig, så ga hun meg en flott, afrikansk kjole. Jeg skjønner ikke helt sammenhengen, hun brydde seg ikke en plass om Omar da jeg kom med ham. Jeg har et bilde med meg, Stefan og Omar hvor han stråler. På neste bilde er han med moren – grav alvorlig. Likevel var det koselig å se at hun satte pris på det jeg gjorde.

Deretter dro jeg til New Hope for å si hadet til barna på barnehjemmet. Jeg hadde med kake og sjokolade, og vi hadde en koselig avskjedsseremoni. Omar var en del av dette. Etterpå fulgte jeg Omar tilbake til skolen, og på toppen der sa vi hadet. Jeg gråt da jeg gikk fra han.
Tilbake i sentrum traff jeg Omar Rama, den siste av de seks. Jeg hadde fått et nytt jern i ilden. Jeg spurte han om han var sikker på at han ikke ville på skolen. Han er ti år – har hele livet foran seg. Han sa han angret på at han hadde sagt nei, han ville på skolen. Han følte seg ensom nå, når alle de andre var dratt. Det hadde jo vært de seks, og nå var han alene igjen. Da Douglas hadde dratt, hadde jeg plass. Det var fint. På den ene siden fikk jeg gitt Douglas sjansen til noe bra, på den andre siden var det hans valg å dra. Da han ikke var en av de seks, kunne jeg ikke bruke mer energi på han, og jeg ga sjansen til Omar Rama. Han tok den. ”Ok”, sa jeg. ”Jeg skal møte Peter og Moses som nå bor på barnehjemmet i Bamburi om en time. Møt oss utenfor postkontoret da”. Jeg sa hadet, ringte James i Bamburi, og spurte om jeg kunne ta inn Omar Rama siden Douglas var stukket. Det var greit. Ting begynte å løsne, oppdraget begynte å gå mot slutten.

På dette tidspunktet sa jeg hadet til taxi-George. Det var hardt. Deretter var jeg inne på Kenchic Inn og sa hadet til alle der, særlig Tonny, som introduserte meg der første gangen. Som de fleste vet, er jeg ekstremt dårlig på avskjeder. Denne dagen stoppet stedet virkelig opp – folk fikk ikke kjøpt det de skulle eller noe, da vi brukte en halvtime på å si hadet –alle! De i kassa, kokkene, økonomisjefen – alle. Vi tok bilder, utvekslet mail og nr og sa hadet og ga klem igjen og igjen.
Klokken 3 møtte jeg Peter, Moses, kona til James fra Bamburi – og Omar Rama. Alois var med meg. Vi gikk og kjøpte skoleuniform til dem. Nye sko også; sandaler til dusjing, skolesko til skolen – som de må ha – og gode joggesko de selv kunne ha glede av på fritiden og til fotball – hva det måtte være. Vi kjøpte undertøy og belte til de alt for store buksene. Vi kjøpte det de trengte for å starte et nytt liv. Omar Rama ble med dem til Bamburi.

Mine seks gutter var plassert.

Avskjeden med Peter, Omar Rama og Moses var hard. Selv guttene var triste. Nicholas var også der, og han var sint. Jeg spurte hvorfor han måtte være sint min siste tid før jeg skulle dra, jeg sa jeg likte han bedre når han var glad. Til slutt kom det frem at det var fordi jeg var skulle dra at han var sint. Han var trist, noe som kanskje lettest kom ut i sinne. Jeg fikk en god klem når vi skulle skilles. Nok en gang tok jeg til tårene da jeg så Peter, Moses og Omar Rama gå oppover veien. Jeg var glad – de hadde et godt sted å gå til, men jeg følte meg tom fordi jeg nå skulle dra fra dem. Utenkelig.

Så mange avskjeder på en dag blir for mye for meg. Da jeg satt i tuktuken og gråt nok en gang,
orket jeg ikke tanken på avskjedene jeg hadde igjen. Alois, Kelvin og Anton. Jeg dro til Alois, vi sa hadet. Det var tungt. Deretter dro jeg rett til Onesimus. Mens jeg sitter i matatuen på vei til Onesimus Boys Centre, ringer Alois og sier han må si hadet igjen. Jeg ba han komme til Onesimus.

Anton var nå på Onesimus, sammen med Kelvin. Også han virket mer avslappet, roligere. Da han fikk øye på meg, kom han løpende mot meg og slang seg nok en gang rundt livet mitt. Vi satt og pratet en stund, Kelvin kom også bort, men han prater ikke engelsk. Jeg ga Anton en radio. Han har hele tiden fortalt meg at han ønsker seg en radio, og i Kenya kjøpte Stefan og jeg en til å ha på hotellrommet (musikkavhengige meg…). Når vi skulle dra, var ikke den radioen det viktigste for meg å ta med hjem. Resten av kvelden hørte vi på engelske nyheter og afrikansk musikk. Det ble tid for å dra, noe jeg var langt fra klar for. Endelig hadde jeg klart å bygge opp dette med Anton, så må jeg forlate det. Hva vil skje når jeg forlater Kenya? Sjansen for at han drar er stor. Han trenger mer enn å bli plassert et godt sted. Han klarte å overbevise meg om at han ville bli. For det ønsket han også, han ville virkelig. Han var klar i blikket. Glad.

Jeg sa hadet til Kelvin og Anton. Det var like ille som med Omar, det var så grusomt. På utsiden
av senteret sa jeg et siste hadet til Alois. Jeg var utslitt, ikke bare av alt som hadde skjedd, men av alle avskjedene også. Jeg ankom Mombasa sentrum igjen, og gikk oppover gaten. Klokken var halv ti, det var mørkt. Jeg følte meg tom innvendig. Jeg stoppet noen minutter ved en trapp for å hvile, og to gutter kom bort og begynte å prate. Jeg hadde ikke en milimeter overskudd til dem, og svarte ikke. Mens vi står der kommer en gategutt bort og tigger penger. Han var kanskje 19 år. Jeg svarer ikke, de to guttene var frekke. Gategutten så meg, hvit, og prøvde igjen. Da dyttet den ene av de to guttene til han og begynte å slå og sparke. Gategutten tok igjen, og de begynte å slåss. Plutselig hadde jeg energien tilbake. Fra å ikke si et ord sto jeg plutselig å ropte sint mot den ”normale” gutten. Jeg ble så forbannet. Fordi en fattig gutt tigger tror de to at de bare kan herse med han på den måten. De er ”over” ham i rang, så hvorfor nedverdiger de seg til slikt?

Det er kanskje ikke det lureste og tusle alene på natten i Mombasa. Særlig ikke når en er meg. Men to måneder er gått, jeg er hjemme, og alt er gått bra. Jeg sto og skrek at han skulle slutte, om han var helt dum. Det var forferdelig å se hvordan han angrep gategutten. Vel er gateguttene vant til å slåss – en blir jo det med slik behandling! De stoppet. Gategutten gikk. ”What’s wrong with you?”, spurte jeg irritert. ”He tried to steal your purse!”, svarte han. ”So, there’s no reason for you to do like that never the less!”. ”But he tried to steal your purse!” Han gjorde faktisk ikke det. Han sto langt unna meg, og hadde ikke prøvd å stjele noe. Han spurte bare om penger. ”I don’t care if he did! He’s poor, it’s not wierd he tries to, just don’t fight him!” ”Ok, ok…” Jeg gikk.

Den siste personen jeg traff og sa hadet til var Mr. Albert, rektoren på New Hope. Til slutt spiste jeg middag ute med familien jeg nå bodde i igjen et par dager. Vi var hjemme halv 12, jeg pakket til to, 04:00 måtte jeg opp for å rekke flyet. Jeg fikk to timer. Jeg følte meg tom. Tom av mangel på søvn, tom av alle avskjedene, tom av tanken på å forlate guttene og Mombasa. Emosjonelt sett var jeg langt fra klar for å dra. Hvis en tenker på alle skuffelsene guttene har hatt i løpet av livet, og nå bidro jeg til enda en skuffelse, enda et ”svik”. Jeg forlot dem. Men de var glade. Det gjorde meg glad igjen. Alle seks, de jeg hadde drømt om å få på barnehjem fra første gang jeg traff dem, var nå plassert.

Tiden var inne for å dra.