Mission 1 completed – lille Omar er nå på barnehjem. Vet ikke om det går an å forestille seg gleden det gir meg, å se den vakre lille gategutten med den skadete foten smile og le seg gjennom en skoledag med jevngamle venner. Ubeskrivelig. Men veien dit var lang. Etter uker med daglige besøk, to-tre ganger om dagen på gatehjørnet, begynte ting å skje. Jeg kjente jeg var klar for å få barna bort fra gaten, og tok kontakt med Childrens Department. Responsen jeg fikk var at om barnet har foreldre, må disse gi sitt samtykke. Tingen med gatebarna i Mombasa er at mange av dem har foreldre. Da sier det sitt hvor ille det er hjemme, når barna enten foretrekker å bo på gaten, eller foreldrene velger å sende dem vekk. Jeg kan ikke i mine villeste fantasier se en grunn til å behandle lille Omar dårlig. Han er nydelig og har smeltet meg totalt. Hver eneste kveld er en prøvelse når jeg må forlate dem, det er grusomt å si hadet og gå tilbake til hotellet. Jeg koser meg så sammen med dem, det er ekte glede, og jeg har bare lyst å bli. Hver eneste kveld sitter jeg der, ofte på langt til natt. Guttene elsker det, den som lider mest under mitt enorme engasjement er nok Stefan. Vi leker på gaten, og gang på gang bretter de ut litt papp til meg og sier ”Welcome” og ”Nina, sleep here”, så peker de på den lille pappbiten. Hadde det ikke vært for at jeg ikke føler meg like trygg som blond og ung alene på gaten som dem, så skulle jeg gjerne gjort det. For få dager siden ble tre utenlandskae hjelpearbeidere kidnappet og drept i Kenya. Har noen bekymrete foreldre – det er alltid verre å sitte hjemme og lese slikt enn å være midt oppe i det. Jeg føler meg trygg med dem. Jeg kjenner alle i området. På den ene siden er det bra, alle vet hvem jeg er, hva jeg gjør og hvor jeg er når. På den annen side er det vel nettopp det som kan bli problematisk, om en skulle være en ”sviker”. Jeg er et lett bytte – svikter aldri guttene, kommer til samme tider og sitter der alene hver eneste natt.
En dag bestemte jeg meg altså for forandring. Som vanlig skulle jeg ta Omar for dressing på sykehuset, og jeg tok han med fra hjørnet, og forklarte de andre at vi bare skulle skifte bandasjen. Taxisjåfør-vennen min Alois, som er en ekte venn (det har jeg lært da jeg flere ganger har glemt kamera og penger i bilen hans og fått det igjen hver gang – vet ikke om dere aner hvor mye det betyr i Afrika??), kjørte. I det Omar kom inn i bilen forklarte Alois han hva planen min var. Vi spurte han: Er du virkelig klar for skole? Hvis jeg var jeg villig til å betale skolen og siden utdannelsen hans, samt barnehjem. Han nikket. Men for at dette skulle bli mulig måtte vi besøke foreldrene hans, forklarte vi. Han nikket igjen. Så var vi på vei.
Jeg ble mer og mer nervøs jo nærmere vi kom stedet foreldrene bodde. Det var omtrent en time fra byen, og jeg satt og forestilte meg synet som kom til å møte meg. Hva for en grusom mor kunne gi fra seg Omar til et fordømt liv på gata? En alkoholisert mor? En hore? En voldelig far? Og hva ville vel de tenke om meg? Hvem tror hun at hun er? En hvit jente med deres sønn i deres hjem… Til slutt var vi fremme og gikk ut av bilen. Området var fattig og gjengrodd. Vi gikk et lite stykke, til vi traff en dame i nabolaget. Hun kikket på oss, snudde seg og gikk inn i huset uten en mine. Jeg tenkte hun ikke kjente Omar. Først senere gikk det opp for meg at denne kvinnen var Omars mor. Ikke en reaksjon, ikke et ord. Ingenting.
Vi gikk bort til huset. Etter en stund kom hun ut igjen. Alois var med meg som tolk, det var dårlig med foreldrenes engelsk. Jeg bare satt der på en planke ved siden av Omar. Jeg fikk med meg nok av samtalen til å forstå at de snakket om gatelivet, jeg hørte ordet glue. Moren hadde ny mann (noe som byr på flere problemer i Afrika enn vi ofte ser her hjemme), og stefaren samt 7 yngre søsken var alle til stede. Ingen brydde seg om Omar. På dette tidspunktet i samtalen (som hovedsakelig besto av enveisdialog da kun Alois pratet – ”foreldrene” sa ikke et ord) begynte Omar å gråte. Da ordet glue ble nevnt snakket moren for første gang og sa med skuffet stemme ”Omar, Omar”, mens stefaren ristet på hodet. Omar satt med bøyd hode og sa ikke et ord, tårene trillet nedover ansiktet hans. Jeg holdt rundt han, strøyk han over hodet, klappet ham på hånden og hvisket jeg var glad i han og at det kom til å bli bra. Han gråt og gråt, stille, foreldrene brydde seg ikke en døyt. Det hele var veldig surrealistisk og merkelig. En stor familie, sønnen deres som gråter og de som ikke bryr seg, en taxisjåfør og en hvit jente.
Besøket endte bra. De hadde ikke noe imot at jeg tok meg av han og fikk ham inn på et barnehjem. Hvis jeg var villig til å betale for det – vær så god, de skulle ikke stoppe meg. Jeg var lettet. Vi avtalte å møtes i Childrens Department neste dag for underskrifter – jeg betalte transport og andre utgifter. Det var en lettelse å gå, for meg var det vondt å se den ikke-eksisterende kjærligheten mellom mor og sønn, mangelen på glede over gjensyn, deres skuffete stemme over Omars gateliv. Er det noen jeg ville vært skuffet over er det dem – foreldrene.
På Childrens Department var det kø. Da mener jeg ikke slik posten-Arendal-treig kø, men en time etter time-kø som ikke viste tegn på fremskritt. Da vi endelig var inne, traff jeg rett mann; Mutala. Det gjelder å skaffe seg sine kontakter, og Mutala er en slik mann. Når jeg først kom inn på kontoret, gikk ting strøkent. Jeg undertegnet som noe verge-liknende, la igjen mine kontakter og påtok meg å støtte økonomisk så lenge det var behov; skole, barnehjem, materialer, sykehusbesøk og hva som ellers måtte dukke opp. Moren undertegnet. Morens nabo, en dame med litt tak i (noe som også er mer sjeldent i Kenya), var med på kontoret for å hjelpe. Da alt var unnagjort var jeg lettet. Kunne noe virkelig gå så ukomplisert i dette landet? Hvorfor krevde ikke denne mannen en drøss med penger for å få jobben unnagjort? Det var en deilig følelse at alt gikk så lett, i Norge ville ikke en transaksjon av et barn fra en person til en annen, fra et hjem til et annet, vært så kjapp. Det er interessant å se de enorme forskjellene.
Jeg hadde bestemt meg for å ta Omar til New Hope i Mishomoroni. Jeg følte det tryggest da det er stedet jeg har jobbet; jeg kjenner menneskene, er bedre venn med rektor enn hva som er lovlig i Kenyas formelle verden, og vet hvordan ting foregår. Ting er langt fra bare bra på New Hope. Etter å ha lest om full lærer og korrupsjon kan en jo lure på om det var det beste valget. Jeg tror fremdeles det. Problemet er nemlig at New Hope er langt fra det eneste senteret som drives slik. Kenya er korrupsjon. Kenya er mindreverdige barn. Det ville altså ikke bli bedre et annet sted; å kjenne svakhetene er en fordel. New Hope har dessuten mange glade og lykkelige barn – tatt deres liv og bakgrunner i betraktning. Da vi var ferdige på kontoret var tiden inne for å dra til barnehjemmet. Først tenkte jeg Omar skulle flytte, så han måtte pakke tingene sine. Så kom jeg på – han har jo ingenting. Å flytte for han er ikke store prosessen. Det er bare å bevege seg fra det ene stedet til det andre.
Å se Omar på New Hope er et minne som har festet seg. Han var spent, glad. Smilte. Omar er en skjønn gutt, helt herlig. Han har et engasjement og en glede jeg synes er flott. Samtidig er han en såret sjel, det er ikke vanskelig å se. Når ikke han vet han blir observert, har han et trist uttrykk i ansiktet. Oppdager han at jeg ser på han, smiler han over hele ansiktet. Derfor er det spesielt godt å se den ekte gleden hans, som når jeg kom til dem på gata, eller den dagen han for første gang besøkte Mishomoroni. Hadde han på en prøvedag, tok han med i undervisningen. Han trivdes, men ble trøtt. På skolen dro han etter en stund genseren over hodet og la seg på pulten. Vanligvis ville eleven blitt slått med det samme. Men foreløpig var han min gjest, og ingen får bruke vold mot ”min” unge. Jeg hvisket til han ”We’re not in the street now”, noe jeg også måtte gjøre da Stefan og jeg tok han med på restauranter.
Omar lærer kjapt. Gatetendensene begynner å avta. Han trivdes stort første skoledag. Det gledet meg da jeg skjønte han skulle begynne i klassen til Bakarey (gutten som mistet sin kusine tidlig i mitt opphold på New Hope). Jeg liker Bakarey godt, og han var også den første som tok kontakt med Omar. De kom godt overens. To netter sov Omar på hotellrommet med Stefan og meg, vi ville ikke ta han tilbake til de andre på gaten. Så flyttet han inn på New Hope. Det er et av mine beste øyeblikk; se lykkelige Omar med nyinnkjøpte joggesko, skolesko og skoleuniform, strålende med skolesekken i hånden. Mission 1 completed.
Neste gang jeg besøkte Omar var han helt inne i rutinene. Han var i gjengen. Guttene ropte navnet hans, han lekte som de andre, med de andre. Han var glad – ekte glede skinte i ansiktet hans. Jeg var lykkelig. Tilfreds.
- fortsettelse følger -
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar