Om jeg trodde veien til å få Omar på barnehjem var lang, tok jeg feil. Veien til å få de andre vekk fra gaten var om mulig 10 ganger lengre.
Ingen barnehjem ønsker gategutter. Gategutter er vriene, vanskelige, uskikkelige og de stikker av, det er noe alle er klar over. Jeg tok kontakt med Mutala og ba han hjelpe meg, da han tross alt jobber i Childrens Department. Han sa jeg kunne komme med barna, og jeg kledde de opp i nye klær for å gjøre et bedre inntrykk. Muligens ville noen av dem flytte samme dag, og da gjaldt det å virke ok. Vi forlot kontoret skuffet – ikke en ”hadde plass” til en gategutt. Da alt dreier seg om penger i Kenya, presset jeg på Mutala. 1000 shilling for hver person han får inn på et barnehjem, samt 1500 shilling i startkapital.
Dagene gikk unna med møter, telefoner, nye formelle møter med menn i dress og tid til guttene på hjørnet. De var ikke galde over at Omar var dratt – mest skeptiske var de til hvor jeg hadde tatt han. Jeg forklarte det som det var. De ble overrasket og sjokkerte – hadde jeg virkelig ment alvor med at jeg ville prøve å hjelpe dem? Omar er den eneste som ikke brukte lim. Han var for ny på gaten. Hver dag jeg kom på gaten sa han stolt ”Me no glue”. De andre skjulte limflaskene da jeg kom, som en ungdom skjuler sigaretten for sine foreldre. Jeg ble ikke sint når de brukte det, men det var som de ikke ville skuffe meg. En morgen jeg kom satt lille Omar plutselig med en limflaske og sniffet. Det var første gangen jeg ble virkelig streng, tok den fra ham med det samme. Samme ettermiddag forklarte han meg han ikke ville overhodet, men en eldre gategutt hadde kjøpt til ham, en som ikke tilhørte de seks. Det var da jeg skjønte han måtte fås bort fra
gaten straks, før gatetendensene ble for internaliserte. Derfor ble han førsteprioritet.
Flere ganger opplevde jeg at guttene ga meg limflaskene sine. Det var en enorm tillitserklæring, og jeg var like glad hver gang jeg kunne entre hotellrommet og vise Stefan en ny limflaske. Så lenge hadde taxisjåførene prøvd å stjele limflaskene deres uten lykke (i den hensikt å hjelpe guttene). Så de limflaskene, brukte flere av dem slag – slik er det i Afrika. Men som dere som har gått i klasse med meg særlig vet, er jeg i mot straff som læringsmekanisme, i alle fall i slike tilfeller. De klarte jo heller ikke å få limflaskene. Jeg ga dem tenketid, ba de intenst tenke igjennom det, forklarte konsekvensene og hvor mye jeg ønsket de godt og en god fremtid. At jeg kunne hjelpe dem. Flere leverte inn flaskene sine. Jeg kan ikke si jeg ble skuffet når de neste dag hadde nye – avhengigheten presser dem. Men det å se at de prøvde, at de ga fra seg lim de hadde brukt penger på, for meg var det stort. Da de skjønte at Omar var dratt på barnehjem, la jeg vekt på at han ble valgt først, da han var uten lim. Samme kveld leverte alle meg flaskene sine, med ett unntak. Jeg entret hotellet med fem limflasker i armene. Mon tro hva resepsjonistene tenkte. Den ene dagen kommer jeg med politi og folk fra immigrasjonskontoret i hælene, neste dag tar jeg med meg en liten, svart gutt som overnatter to netter, så kommer jeg med den ene limflasken etter den andre…
Jeg holdt det gående 24 timer i døgnet, så å si. Fikk et par timers søvn hver natt, men selv da var adrenalinet på topp, min urealistisk tettpakkede plan for neste dag prøvde å finne en logisk utvei selv når jeg sov. Neste morgen var det rett opp, starte programmet og rekke alt med en for seintkomme-margin på 5-10 minutter. Jeg var så engasjert, så inni alt. Men jeg var utslitt. Kjente kroppen strevde. De jeg ikke trengte å hjelpe, som Stefan og min taxivenn Alois, var dem som fikk mitt dårlige humør – lite energi igjen å hente. Midt oppi dette kaoset av arbeid å få de 5 siste på barnehjem, hadde Stefan og jeg planlagt en tur til Lamu – en fantastisk øy. Jeg gledet meg til tid med han, men visste ikke hvordan å forlate alt 3-4 dager. Første natten på Lamu kastet jeg opp hele natten. Jeg kastet opp i en blomsterpotte. Da vi kom til Lamu visste jeg jeg skulle slappe av fire dager, kroppen fikk en viss ”ro” den lenge hadde lengtet etter, og det tapte fikk komme til. Neste dag lå jeg meg høy feber og svettet og frøys om hverandre. Stefan var selvfølgelig kjempeglad over at når vi endelig hadde tid sammen, var jeg utslitt og syk. Jeg så ingenting av Lamu.
Det var likevel en fin tur. Det var nemelig en fantastisk øy, tross hvor lite jeg så. Jeg dro meg ut til middag to kvelder. Lamu er en øy fra 1600-tallet, det bor et visst antall mennesker der, og folk fra alle land kommer for å se den. Det finnes ikke andre fremkomstmidler enn båt og donkey. Så etter middagen tok vi esel hjem – som var kjempevondt i rompa og veldig ubehagelig når en føler seg elendig. Likevel var det en fin opplevelse. Jeg er glad vi valgte det fineste hotellet, når jeg attpåtil skulle bruke alle døgnets timer der. Vi fikk toppetasjen for oss selv, stort rom, enda større balkong, med utsikt over hele havet. Da mener jeg ikke utsikt i det fjerne – hotellet var bygget slik at det var halvannen meter fra hotellet til vannet = ingenting. Det var så vidt plass til å passere hotellet langs stranden. Vi så utover det hele. Solen skinte, hundrevis av små fiskebåter plasket, lokalbefolkningen ropte og styrte, bygget, pratet, slappet av. Men det beste av alt var den store sengen som sto på balkongen, en himmelseng. Det var tok over, så vi overnattet der. På dagen var det sol og blått hav, på natten en utrolig stjernehimmel. Inne på rommet var det også to dobbeltsenger; vet ikke en gang hva vi skulle med alt. Foran den store sengen på balkongen – verdens beste sted å være syk – sto et lite bord. Vi bestilte fruktsalat og annet godt fra resepsjonen. Vi var hotellets eneste gjester – det fantes kun fire ”rom” (deler av
hotellet kan en si). Så betalte vi også for det……
På forhånd hadde jeg betalt folkene på Kenchic Inn (chips-stedet vi alltid benyttet oss av) for å gi guttene mine mat. Jeg forklarte dem at de kunne komme og få mat to-tre ganger om dagen. Selv da jeg var på Lamu gikk det i ett med telefoner og meldinger, å forlate et slikt arbeid var ikke bare lett.
Tilbake fikk jeg hjelp av Mutala. Det eneste han kunne få til var et senter for gategutter midt i byen. Jeg forklarte det til guttene; de var ikke fornøyde. De hadde vært der før, sa det var dårlig. Jeg prøvde å forklare det var det eneste stedet, og siden det var meg ble de med. Vi dro dit alle sammen. De var ikke veldig gira. De ble noen dager, fikk mat. De andre guttene på Wema gjorde det bra. Prblemet med Wema Centre er at det ligger midt i byen, og en kan komme og gå som en vil. Fint om en trenger shelter, vanskelig om en ønsker seg totalt vekk fra bylivet. En etter en forsvant de, jeg var nok en gang noen dager borte. Da jeg kom tilbake traff jeg tilfeldigvis Moses der, en av de fem. Jeg ba han ta meg til de andre, de var ikke lenger på hjørnet. Jeg fikk to grunner til det; de var redde for å skuffe meg – samtidig som alle nå hadde gjemt seg da ”ryddebilen” nok en gang var kommet. Ryddebilen er grusom. Det er en søppelbil som rydder gategutter av veien. En enorm lastebil som i ny og ne kmmer og plukker meg seg gateguttene. Ingen vet hvor den skal eller hva som skjer med dem etterpå. Ingen! Det er helt forferdelig. Når bilen er på vei sprer ryktet seg, og alle stikker i hver sine retninger. Kelvin, en av mine seks, brakk kragebeinet i et rømningsforsøk fra bilen for 3 måneder siden – lastebilen kjørte på ham i stedet.
Den kvelden jeg forlot guttene på Wema Centre følte jeg meg elendig. Jeg var ikke fornøyd med stedet jeg hadde tatt dem, og begynte å gråte i det Stefan og jeg gikk ut porten. Snart skulle jeg dra, alt jeg hadde jobbet, og det var det jeg hadde fått til. Jeg visste det ikke ville vare, noe jeg også snart fikk se. Jeg fikk hjelp av Douglas og Nicholas, to av de åtte (de to som kom til senere), og seint en natt gikk vi på leting etter dem. De var glade for å se meg. Det var en spesiell opplevelse den natten. Det var seint, og vi var ikke lenger på hjørnet. Vi gikk nedover gaten med 200 uteliggere. Det var mørkt og ingen andre ute. Bare meg og de to små, samt hundrevis av gatemennesker. Da vi ikke fant guttene mine der, gikk vi videre. Vi kom til et smug – et smug jeg siden skulle lære en ikke en gang entrer på dagtid... Vi gikk innover, gateguttene poppet frem fra ingensteds – det krydde. Jeg hadde en full veske, jeg følte meg slettes ikke så trygg lenger. Mine stolte jeg nå på. Men alle dem som ikke kjente meg, som ikke hadde respekt for meg som dem… Jeg spurte Douglas ”Is it safe for me here?” Han skjønte ikke spørsmålet mitt. ”They are behind there”. Helt i enden av smuget var en haug med ledninger, søppel og en enorm, svart beholder av noe slag – tre meter høy og 2 meter i diameter. Alle gateguttene, mange yngre, noen eldre, så på meg, maste, ville ha mat. Nok en gang måtte jeg innføre teknikken der jeg blokker ut. Hadde jeg tatt meg tid til å se alle dem som hvert enkelt individ som jeg gjorde med de seks, hadde jeg sett hvor vakre også disse var. Jeg kunne ikke annet enn å se dem som tiggere, si nei, gå videre. Flere hundre. ”Let me get him”, sa Douglas så. Jeg var lettet – for bak den beholderen der i mørket, ikke et eneste lys, dit kunne jeg ikke gå. Sto halvstresset igjen blant de ukjente og ventet. Til slutt kom de alle, og vi gikk. Alle gikk etter. Vi hoppet inn i en tuktuk, og før jeg visste ordet av det lå tre andre i bagasjerommet (som er minimalt), to klamret seg til sidene, en på taket. Sånn holdt de på, men til slutt kom vi oss vekk.
Jeg prøvde å forklare dem jeg skjønte Wema ikke var noe bra for dem. Jeg prøvde å gjøre det klart at jeg fremdeles jobbet med saken for harde livet. Jeg kunne ikke forlate dem nå. Jeg er blitt for glad i dem og kunne ikke bryte ned alt jeg hadde bygd opp. Hjemreisen ble utsatt med ti dager.
Mye vil som kjent ha mer, og ti dager er ingenting. Aller helst ville jeg utsatt hjemreisen to måneder – minst. Det var på dette tidspunkt at jeg kan hende for første gang virkelig innså hvor knapp tiden var. Jeg presset på Mutala i Childrens Department, han var den nøkkelen i oppgaven med å finne dem gode hjem. Og jeg la vekt på at for mine gutter skal det ikke være noe dårlig. Det skal være et bra hjem, slik og slik og slik, ikke sånn, men på den måten, osv. Kravstor? Kanskje litt, men av erfaring er det lurest å ikke si ja til alt. Wema Centre var et bevis på det. Godt for dem som klarer seg, mens det er lite hjelp i stedet om man ikke har den indre drivkraften (noe de fleste gategutter ikke har). Da jeg er hvit, likte Mutala meg selvsagt veldig godt. De forguder hvite i Afrika. På den ene siden er de stolte av å være afrikanere, samtidig som de verdsetter hvite så utrolig høyt. Jeg tenkte over det en dag. Hver gang noen ser meg, unge som gamle, roper de ”hvit person, hvit person!”. Er ikke det litt rasistisk? Om vi hadde gjort det samme hver gang vi så en mørkhudet i Norge (”svart, svart!”), da ville det blitt ansett som rasistisk. Forskjellen, kom jeg frem til, er at de i Afrika forguder oss, de elsker hvite mennesker. Så når de roper ”mzungu” er det i glede og begeistring. Vet ikke om vi alltid kunne sagt det samme i Norge om vi skilte ut de svarte. Dessverre.
Alle i Afrika vil gifte seg med en hvit. Alle – single, gifte, unge, gamle. Jeg synes det er like trist hver gang jeg ser gamle, mindre tiltrekkende hvite menn, med unge, vakre, afrikanske jenter. Og det er ikke få av dem. Som regel er mannen rundet 50, mens jenta ikke er eldre enn meg. Foreløpig har jeg bare sett en av disse jentene som virket glad og lykkelig. Hun lente hodet på mannens skulder, smilte og tullet. De andre har et trist preg i ansiktet. Smiler ikke, lar seg berøre, men gir lite tilbake. De ser rett og slett lite lykkelige ut. Men det er status. Alle ønsker seg en hvit ektemann (eller dame). Har du klart det, er det all ære til deg. Det er penger. Og penger betyr security. Det betyr bortskjemming, et godt liv. Og hvem ønsker seg vel ikke et sikret og herlig liv?
Tilbake til Mutala. Du har dem som liker deg fordi du er hvit og gjerne vil ha både deg og pengene dine, også har du dem som liker deg fordi du er hvit, gjerne skulle hatt pengene dine, men likevel har en vestlig form for samvittighet (dette skal jeg forklare siden). Mutala er i den siste gruppen. Han likte meg særdeles godt, noe som selvsagt kom godt med i prosessen med å få guttene inn på barnehjem. Mutala er en ”offentlig” mann jeg traff gjennom et departement. Vi sendte ”business-meldinger” og gjorde avtaler. Til jeg en kveld får en lang melding om mitt flotte engasjement og store hjerte og vakre vesen (utvendig – forklart litt annerledes). Først ble jeg litt overrasket, så oppgitt, så skjønte jeg ikke at jeg aldri kunne lære. Det finnes ikke den person i Kenya som ikke kan bli uformell når det er en hvit til stede. Det vanlige er at de først krevre penger på en spesiell og korrupt måte, før de inviterer deg ut på kaffe – omtrent. Poenget mitt er at Mutala ble ekstra opptatt av å hjelpe etter vi hadde truffet hverandre noen ganger. Noe som passet meg fint. Og det beste av alt – han krevde ingen penger. Han krevde ingenting annet heller – og disse menneskene har jeg truffet få av i Afrika. Nok en gang må jeg fremheve kulturforskjellene, for i vestlige øyne kan dette virke veldig galt. Det er det ikke i Afrika. Det som er galt, også i Afrika, er hvordan ekstremt mange unge jenter, deriblant mine afrikanske venninner, blir behandlet. En av mine nærmeste jentevenninner, Ngina, fortalte meg blant annet hennes historie. Hun jobbet i en butikk, og i Afrika er alle veldig unge, som New Hopes rektor på 25, bileieren på 23, og denne butikkeieren på litt over 20. Ekstremt mange mangler jobb i Kenya. Som jeg før har forklart sitter en stor % av befolkningen på en benk, time etter time, dag etter dag. De har ingenting å gjøre. Å selge sukkerrør er en jobb. Det er faktisk en ok jobb, da primærnæringen fremdeles står i fokus. Toppjobbene, som moren i familien der jeg i perioder bor, kan være registrering av skip, i bank, i butikk, taxisjåfører, på flyplassen osv. Yrker som er, eller nærmer seg, serviceyrker. Ngina jobbet da hos denne sjefen, og trengte jobben sårt. Hun var heldig som fikk den. Det som så skjedde, var at hun snart bare fikk beholde jobben hvis hun lå med sjefen. En kveld bare de to var på jobb, låste han døren og slukket lysene og prøvde å voldta henne. Hun gråt og gråt, og til slutt kastet han henne ut. Sa at hvis hun ikke lå med han fikk hun sparken. Heldigvis er det tak i Ngina, samtidig som hun kommer fra en rik familie i kenyanske øyne – hun sluttet. Men dette er ikke en unntaksepisode i Kenya – det er så vanlig. Og det er bare å forestille seg hva som skjer med alle dem som ikke har muligheten til å si nei, der hele familiens eksistens bygger på den ene butikkjobben. Det er trist.
Det tar sin tid å komme til poenget, samtidig som alt jeg skriver føler jeg har sine viktige poenger. Det er kanskje bare i mitt hode, akkurat nå, at alt dreier seg om gateguttene, og har det ikke noe med dem å gjøre, er det også uten poeng. Mutala jobbet på spreng, tok matatu hit og dit og undersøkte ulike barnehjem for meg. Det var en dag jeg hadde sittet i to timer med guttene mine, Omar Rama (to av de seks heter Omar – min Omar som alt var kommet på barnehjem, pluss Omar Rama, også 10 år gammel), Peter, Kelvin, Moses og Anton. Så var det de to som kom til senere; Douglas og Nicholas. Vi hadde sittet lenge i andre etasje på Kenchic Inn – vi var alltid velkomne. Jeg kjenner alle der, de elsker meg, og hele den lille restauranten stopper opp noen minutter hver eneste gang jeg entrer – som er to-tre ganger daglig, med gateguttene. Vi får gjøre alt der. Vanligvis vil ingen spisesteder ha inn gategutter, men nok en gang hjalp min lyse hudfarge meg. I Afrika kan den være en forbannelse og en gave, alt etter som. Vi fikk låne vasken som var midt i lokalet til å vaske guttenes skabbinfiserte hender med legemiddel fra sykehuset, vi fikk låne bestikk til å ta med ut på gaten når jeg hadde med takeaxay fra andre steder (lærte kjapt det var undøvendig å ta med bestikk – vet ikke hva jeg tenkte på…). Jeg lærte dem å vaske hendene før de spiste (noe de garantert har sluttet med nå…), og inne på Kenchic Inn var det også en TV der vi en gang i blant så på ”So you think you can dance” fra flere år tilbake, det året Benji vant, for dere som fulgte med. Tenker på deg Helene, jeg satt der med mine nydelige gategutter og så på Travis og Benji danse med selebuksene og sekkene! Herlig.
Guttene var kun inne på Kenchic Inn når jeg var med. Likevel ble de betraktelig mer velkommen der, og når jeg var borte gikk de inn til sine måltider. Det var fint å kunne være der, gjøre det vi ville. En natt danset jeg om Nicholas salsa og tango over gulvet. Han dro meg med og skulle vise. Jeg kunne vært på det humøret der jeg synes det var pinlig og sært (noe det selvsagt var), men jeg bestemte meg for å blåse i gjestene, de stirret nok fra før da vi var en hvit og 7 streetboys, så jeg slo meg løs og vi danset og lo og nå husker jeg det hele som merkelig, men veldig morsomt.
Av og til er oppmerksomhet veldig slitsomt. Hvis jeg har en dårlig dag er det til å bli gal av, og jeg er uopplagt og frekk. Når det aldri går 15 minutter før en blir invitert ut på en ny date av en fremmed, tilfeldig fyr? Det er så… unødvendig! Hvorfor skulle jeg bruke tid på random folk, når jeg har 150% ”stilling” med de jeg allerede kjenner? De skjønner ikke det. Andre ganger, om jeg har overskudd og energi, er det morsomt å underholde – når først alle stirrer. Det har ikke sjeldent skjedd at jeg for eksempel har underholdt en hel matatu med nesten 20 mennesker gjennom høylytt samtale med matatu”innkasteren”. Alle stirrer fra før, og når vi først satte i gang og prate ble matatuen stille. Alle vil jo høre hva den hvite sier, og hvordan det høres ut. Og da jeg var i supert humør, tok vi like godt regien og laget et show for hele gjengen…
Tilbake til Kenchic Inn. Det var denne dagen vi hadde sittet i andre etasje i over 2 timer. Som alltid stirret alle, mens en trakk meg til side for å fortelle meg hva for en fantastisk jobb jeg gjorde. Det var hyggelig ment, men til min store irritasjon brukte han en halvtime på det, en halvtime jeg ville brukt med guttene. Han var pastor. Det eneste jeg husker fra samtalen (jeg var mest opptatt av å følge med på guttene i øyekroken – alltid noe som skjer!) er at han forklarte meg at en del av guttene er jo (JO! – som om jeg visste det. Alle visste jo det. En del av guttene er JO...) besatt av demoner, men han kunne fordrive dem, så jeg kunne bare ta med dem som var besatt av demoner til ham, så skulle han hjelpe meg. Jeg smilte høflig, sa thank you, thank you – jeg orket ikke bruke energi og tid på å forklare en pastor at det ikke fantes et snev av demoner i guttene mine – og prøvde å gå. Men neida, samtalen forsatte. Til slutt var det tusen ganger ”God bless you” og ”You will be blessed”, noe jeg har fått høre utallige ganger her i Kenya. ”You will be blessed by God”. Som ateist i Afrika smiler jeg nok en gang bare høflig og sier ”thanks”.
Å være ateist i Kenya er utenkelig. Det finnes ikke ateister der. Selv ungdom og barn går i kirken hver søndag. Når jeg prøver å forklare at selv ikke ”vanlig” kristne normalt går i kirken hver søndag i Norge, blir de målløse, sjokkerte. De skjønner det ikke. Alle tror på Gud i Afrika, om det er Gud eller Allah, eller hva det måtte være. Bare du tror. Men ateist? Halvparten vet ikke hva det er, den andre halvparten tror det må være de som er besatt av demoner. De ser i alle fall ikke for seg at det kan være jenta som bruker hver eneste dag på å hjelpe gateguttene. Jeg liker å si det etter de har blitt kjent med meg, og etter de har sagt ”God bless you for the work you’re doing” eller liknende. Når jeg vet de synes jeg er ok. Slik at de på forhånd vet at jeg umulig kan være besatt av demoner. Da forteller jeg det. Reaksjonene er prisverdige. Det fine er at de ikke kan skifte mening fra det ene sekundet til det andre, og plutselig tro jeg er besatt av demoner igjen. Mine venner, som taxisjåførene Alois og George, sier bare ”it’s ok”. De synes det er rart, men de kjenner meg, og det gjør ikke noe. En mann på en restaurant spurte meg en dag om jeg var kristen (han mente vel kristen eller muslim – jeg ser jo ut som en typisk muslimsk kvinne i Afrika (en ser ikke annet enn en stripe av øynene deres)). Jeg sa nei. Ateist. Han fikk totalt latterkrampe. Han klarte ikke å slutte å le. Han lo og lo og lo. Så fikk han presset frem ”Now you made my day”. Så lo han hele veien til kjøkkenet og inn. Jeg satt bare igjen med hevete øyebryn og et smil, hans reaksjon var minst like morsom som at jeg faktisk er ateist. Jeg tror ikke han trodde meg helt…
Jeg kommer meg visst aldri videre fra Mutala og Kenchic Inn. Vi satt i andre etasje (ja, der satt vi fremdeles, gitt!). Telefonen min ringte, det var Mutala. Han sa han hadde klart å finne et barnehjem til en person. Èn, tenkte jeg litt skuffet. Dagene begynte å gå mot slutten. Men bedre enn ingenting. Jeg ba guttene bli litt til. De hadde nok en gang realtivt nye klær på. Jeg ba dem oppføre seg fint, da kun en skulle på barnehjem i dag. Anton er min favoritt, men en hver annen persons sistevalg. Han er mest lost av dem alle. Han er svak, avhengig, skadet, såret, lur. Vanskelig, vrien. Ikke sjeldent har han gått fra oss andre, dratt frem limflasken i sinne, og stukket. Har gått etter han flere ganger. Tingen med Anton er at han trenger noen så sårt. Han trenger mer enn de andre, han trenger ikke bare hjelp, han trenger en mor. En mor, en som kan være der for han og være glad i han alltid og uansett hva. Denne rollen tok jeg i en måned. Det var ubeskrivelig vondt å forlate ham. Jeg kommer tilbake til Anton senere.
En time senere var Mutala inne på Kenchic Inn. Det så rart ut, vet ikke om dere kan se det for dere. Vanlige gjester, alle nysjgerrige på den hvite jenta med kontroll på 7 gategutter. Ingen har kontroll på gategutter. Svaret er jo enkelt – ingen har respekt for dem! Hvorfor skulle de adlyde når ingen respekterer eller verdsetter dem? De er søppel, og bare det. Og ikke nok med at vi var en severdighet, så kommer Mutala, en business mann i dress, sammen med en annen voksen mann i dress, skjorte og slips, inn på dette stedet og setter seg… med oss! For første gang følte jeg meg nesten utilpass selv. Jeg er ikke vant til å omgås så mange menn i dress, og plutselig var det blitt en daglig aktivitet. Jeg håndhilste, noe jeg hadde bedt alle guttene også gjøre. Alle gjorde det untatt Anton. Jeg satte meg ved siden av han, hvisket i øret hans ”Go and shake his hand, dear. It’ll make a much better impression”. Jeg må alltid se Anton spesielt. Han trenger mer omsorg. Da jeg satt hos han og sa det, reiste han seg og gikk bort til de to mennene. Dessverre var han i det øyeblikket sterkt redusert av en sterk dose lim. Rett før mennene kom hadde vi nettopp hatt en runde der han stakk og jeg løp etter, sa han ikke trengte å være sint og at jeg gjorde alt jeg kunne for å hjelpe, så leide vi og han ble med tilbake. I begynnelsen synes jeg han var innviklet å skjønne. Jeg har lært at han ikke er vanskelig å forstå. Det eneste han trenger er å bli elsket – ubetinget. Og jeg liker han utrolig godt; han er så ung og så såret og han trenger meg. Dvs han trenger noen, og det ble meg. Han hører bare på meg. Til tider gjør det alt veldig vanskelig, men det bekrefter også hvilket enormt ansvar jeg har ovenfor ham. Jeg har brukt tid på å bygge opp noe med han. En dag sa han til meg ”You really love me”. Ikke som i det norske elsker, men som at jeg virkelig var glad i han. Han strålte i ansiktet. ”I do”, sa jeg. ”I really want to go to schoo”, sa han. Han er slettes ikke så vanskelig å forstå, hvis en godtar at en ikke trenger forstå alt til enhver tid. I mai ga jeg en steinplate med et hjerte og et sitat til pappa. Sitatet var ikke tenkt som fra meg til han, men jeg syntes det passet til det han driver med. ”Don’t try to understand me, just love me”, het det der. Nå minner de ordene meg alltid om Anton. Det er alt han trenger: kjærlighet.
Er det ett stikkord jeg skal bruke for å forklare arbeidet med gateguttene, er det ordet ”tålmodighet”. Jeg har aldri ansett meg selv som en tålmodig person, men da har jeg kanskje tenkt mest utifra lange køer i bokhandelen og ventetid på legens kontor. Med guttene var jeg tålmodig, jeg måtte være det. Ellers ville jeg miste dem. Heldigvis gikk det naturlig. Til tider kan det være vanskelig å finne balansen mellom det å være tålmodig og godta feil til det å godta ”alt”. Når skal en be dem tenke over limet, og når skal en bare snappe det ut av hendene deres? Jeg har snappet to flasker. De gjorde ingen forsøk på å ta dem tilbake, de smilte heller litt skyldbetinget blandet med et tøysete ”søren”-uttrykk, over at limflasken nå var borte. Hadde jeg gjort dette med en tilfeldig gategutt, ville resultatet mest sannsynlig blitt at han klikket på meg, ville gått løs og slått og sparket til han fikk den. Det er også svært sannsynlig at mine gategutter ville gjort dette om det var en annen som tok limflasken deres, men jeg velger å tro ikke. (En hver tror best om sine barn! Haha..) Det er rart hvordan jeg kaller dem ”mine” gutter. Men hvem andre gutter er det sine? Det er en merkelig tanke at det ikke finnes en person i hele verden som bryr seg mer om dem enn meg. Jeg bryr meg masse, men i den store helheten, tenk hvor lite jeg er tilstede. Så er det ingen i hele verden som bryr seg mer, ser mer til dem eller tilbringer mer tid med dem, er mer glad i dem? Om de har foreldre, vet de som regel ikke lenger om de en gang er i live. Denne tanken får meg om mulig til å yte enda mer for dem.
Tålmodighet. (Det må en jammen ha om en skal lese bloggen min også!). En dag forteller Peter meg at Anton har solgt teppene jeg kjøpte dem. Jeg blir litt oppgitt, men tar meg fort sammen. Anton sitter litt bortenfor, og jeg går bort til han og spør. ”I didn’t sell the blankets”, sa han, med limflasken under nesa. ”I didn’t, I have my blankets, I can show it to you, I didn’t sell it!”. ”You know I don’t care if you did. It’s of course a bit annoying for me, when I spend money on buying blankets to you to keep you warm in the nights, and you sell it, but you know I don’t get angry. For me the most important thing is you telling the truth. I know you are not thinking clear when you’ve taken too much glue, and I know you do anything when you’ve abstinenses”, sa jeg. ”I didn’t sell, I can show you mine”. Jeg fortsatte på linjen om at jeg ikke ville bli sint, bare han kunne fortelle sannheten, for akkurat nå var det det som telte. Han sa ingenting, så jeg ruslet tilbake til de andre, noen meter lenger borte. Etter omtrent fem minutter kom han bort, sto foran meg og sa ”I sold the blankets”. Så løp han vekk igjen. Jeg var fornøyd. Han hadde brukt tid, tenkt, og han fortalte sannheten. Han er en liten luring også, for det at han kunne vise meg teppet sitt og at han ikke hadde solgt det var også sant. Han hadde nemlig solgt alle de andres.
Det blir mange digresjoner her. Tilbake til Kenchic, andre etasje. Vi satt rundt to bord. Jeg forklarte uten at guttene fikk det med seg hvem jeg tenkte ville egne seg best på skole og barnehjem, samtidig som jeg ga uttrykk for at Anton er min favoritt, men også den vanskeligste av dem. Anton sovnet to minutter inne i ”møtet”, dessverre for både meg og han. Samtidig var det best, da han fikk sovet ut rusen. Da han våknet var han klarere, men da var alle dratt.
James het mannen, som kom fra barnehjemmet i Bamburi. Også han er pastor, og leder barnehjemmet med skole, samt en lokal kirke på søndager. Jeg ble så glad at jeg nesten tok til tårene da han så guttene og sa ”I think I can take three of them”. Samtidig ringer Mutalas telefon, og idet han legger på sier han ”Matheka, owner of a really good centre for street boys is coming in 10 minutes. He can take one”. Fire stykker. En av mine siste dager, helt plutselig, fire! Guttene ble ivrige. Omar Rama var ikke tilstede, en av de seks jeg startet med. Han er så nydelig, så liten, han ler konstant. Han virker alltid glad. Leker på gatten, hopper som en hare bortover fortauet, til noen pusher han til side med håndflaten mot hodet hans til han vipper overende. Men han er glad. Vel bruker han lim, men han har en barnslig glede i seg som ikke lenger finnes på samme måte hos de andre. Han fikk med seg det skulle være møte og at det var viktig at han var der, men han ble et sted på gaten og lekte. Douglas Maningi, en av de ”to” (som kom til senere) var der i stedet. Altså var det Kelvin, Peter og Moses av de seks (lille Omar var på New Hope, Omar Rama på gaten) og Anton som sov. Og Douglas. James fra Bamburi pratet litt med de forskjellige. Alle fremsto ivrige og ordentlige. Vi hadde gått igjennom alt før Mutala og James kom. Det endte med at James sa seg villig til å ta med seg de tre han valgte her og nå. Det ble naturlig nok Peter og Moses av de seks, samt Douglas. Kelvin er for gammel for barnehjem (17) og Anton sov. Jeg håpet det kunne blitt Omar Rama, men han var ikke tilstede. Og da han ikke viste noen innsats, tenkte jeg det fikk bli Douglas i stedet. Problemet var at jeg prøvde å holde meg til de seks, da det kun er seks jeg kan sponse. Mamma, pappa, Tuva, Julia og Stefan har sagt seg villig til å sponse en hver. Jeg sponser allerede Omar. De dro av sted, jeg var glad. Matheka kom for Kelvin – den eldste gategutten ingen andre ville ha. Ingen vil ha ”inngrodde gategutter”, han er for gammel, samtidig som han har for lang bakgrunn på gate til hva de fleste kan greie, orke og tolerere. Matheka var fra et senter kalt Onesimus Boys Centre, for gategutter +/- 14-19 år. Perfekt for Kelvin. De dro.
Plutselig var fire gutter dratt. Det som en tid så mørkt ut, var plutselig godt i boks. Fem av seks gutter var nå på barnehjem, selv om den ene av de seks var byttet ut med en av de to. Men hvis Douglas hadde større drømmer om skole en Omar Rama, var det best slik. Dette skulle vise seg ikke å stemme.
Veien frem til de fire på barnehjem var lang. En periode tvilte jeg på at det var mulig. Alle vakter på gaten, securitas og andre bare lo av meg, sa det aldri ville funke, at det bare var å gi opp. Jeg orket ikke bruke energi på dem, trakk bare på skuldrene og sa ”Time will show”, eller jeg svarte at ”I took the little one with the hurt leg (Omar) away last week, and he isn’t back yet, is he?”. Det er problemet med gateguttene. De er for knyttet til gaten, det er vanskelig å gi opp gatelivet. De er så vant til det. Limet, alkoholen og dopet ikke minst. Det er som Mirijam, lederen på Onesimus Boys Centre, forklarte meg: ”They’re so much older in their heads than we can imagine. They’ve been everywhere, experienced everything; alcohol, sex, drugs, deaths… They’re so much older than other teenagers at their age”. Mirijam er hvit.
Jeg vet sannsynligheten for at de vil stikke er stor; det har skjedd før. Ikke bare med andre, men med noen av dem også. Likevel håper jeg denne gangen vil være den rette. Noen av dem har jeg større tro på enn andre, men jeg håper det vil fungere. Nå er jeg blitt så alt for glad i dem.
Egentlig ønsket jeg å bli med guttene samme dag til barnehjemmene for å sjekke forholdene, men da timeplanen allerede var hundre prosent fullbooket den ettermiddagen, lovet jeg å komme neste dag. Mutala hadde allerede vært begge stedene og sjekket, og jeg valgte å stole på ham. Dessuten hadde jeg fått truffet managerne av begge stedene, og det å snakke med dem ansikt til ansikt ga meg en fin mulighet til å vurdere dem. Vi pratet nøye om forhold, penger, regler, hvordan deres filosofi var, og jeg fortalte hva som var viktig for meg. Jeg hoppet av glede da mennene var dratt, og også Mutala virket fornøyd. Samme ettermiddag dro Stefan og jeg til New Hope og besøkte Omar, vår unge. Han var glad.
Vi ringte to minutter før vi var fremme, og meldte at vi kom. Taxi-Alois var med. Greit å ha en taxi-venn. En ekte venn. Fikk privattaxi hele dagen, kjørte flere timer hver dag, til underkanten av 300 kr. Det er mye penger der, men for privattaxi fra morgen til kveld! Det var fint for oss begge. Jeg fikk reise billig, for han ga meg en billig pris, jeg betalte ekstra fordi han var en venn, jeg fikk reise med en venn, og han fikk jobbe en hel dag med en venn. Vi var sammen også på fritiden, så det var morsomt og nyttig å gjøre det slik når han jobbet. Da vi ankom barnehjemmet to minutter senere, sto de febrilsk å prøvde å surre Omars bandasje rundt foten igjen. Jeg hadde betalt Violet, konen til Japhet, eieren, penger for å ta Omar på sykehuset annen hver dag med foten. Da jeg kom, var det eneste som var igjen av bandasjen en tynn, svart strimel av en inngrodd bandajsetråd. Såret var blitt gult, og mye verre enn da jeg forlot han. Jeg ble irritert, og sa de umulig kunne ha vært på sykehuset. ”Yes, yes…”. Det er så irriterendes at ting aldri blir gjort i Afrika om en ikke gjør det selv. Jeg hadde også betalt for at Omar skulle få drosje til skolen i tre uker grunnet den dårlige foten. Pengene ga jeg også til Violet så hun kunne ordne. Han hadde fått i tre dager, resten gikk han. Noen dager senere spurte jeg hvor pengene var for drosjen og sykehuset. ”Oh, we bought something for the boys, you know, some things, ja, bit breakfast for the children, some small things”. Hun smilte – det typiske ”håper du godtar denne forklaringen”-smilet. ”Aha”, sa jeg bare. ”As long as you’ve spent it for the children and something good”. ”Yes, yes”. Selvsagt hadde hun ikke det…
Denne kvelden tok vi Omar nok en gang på sykehuset. Vi kjøpte pizza og dro i en krokodillepark. Han hadde aldri opplevd noe slikt før. Han fikk krokodille på hodet, men slangen til å ha rundt halsen holdt han seg langt unna. Vi hadde det kjempekoselig; Omar, Stefan, jeg og Alois. Koselig, men kreftene mine var ikke-eksisterende. Da vi halv elleve dro for å spise Stefan og jeg, knakk jeg nok en gang sammen. Neste morgen var vi nok en gang oppe halv seks. Nå hadde jeg erfart at det som virket som mission impossible – å få alle på barnehjem, like vel kanskje ikke var umulig. Nå gjensto bare en – Anton.
