T.I.A.

Det er det nye uttrykket mzungu's imellom (hvite, for dem som har glemt det). En kan bruke begrepet mange ganger om dagen om oenskelig, TIA. This is Africa. Det er en unnskyldning, en maate for oss som ikke er vant til denne kulturen aa godta de enorme forskjellene paa. Naar laererne kommer tre timer for sent; TIA - this is Africa. Naar det kommer bille ut av saapeflasken paa et offentlig toalett - TIA. This is Africa...

Er alt for lenge siden sist jeg oppdaterte bloggen, det har gaatt i ett. Den ene dagen etter den andre har jeg planlagt aa sette av en time, men hver eneset dag har andre ting opptatt meg. Det gaarr rett og slett i ett. Jeg har saa mange jern i ilden, atjeg snart ikke vet hvor jeg skal gjoere av meg. Her en kveld ble det for mye, og jeg gjorde ikke annet enn aa graate av utmattelse og tok meg fri neste morgen. Tok meg inn, fikk meg litt soevn, og ting er bedre igjen. For jeg elsker det jeg gjoer, virkelig. Jeg elsker det over alt, og vil egentlig ikke dra herfra. Jeg har satt et nytt prosjekt i gang, et "privatprosjekt" paa egenhaand, og det er det jeg mye kommer til aa fortelle om i dag. Det er to uker siden sist, og jeg har mye paa hjertet. Tror jeg velger aa lage underkapitler. Blir det for langt kan en velge det underkapitlet som hoeres mest spennende ut. Eller de er til bare for aa gjoere det mer oversiktelig.

Hverdag:

Stefan er kommet, det var en gledens dag. Tok taxi til flyplassen klokken 6 paa morgenen, jeg var saa spent og tidlig ute, at det selvsagt endte med at flyplassen ikke hadde bygd opp sakene sine, og jeg matte vente i to og en halv time. Joa. Proevde aa forklare taxisjaafoeren min som ogsaa skulle vente paa meg at det er fint aa vaere ute i god tid!

Jeg jobber hver dag paa barnehjemmet, og de foerste dagene fikk vi lite tid sammen. Jeg var trist for det, men med jobb fra morgen til kveld og deretter mine private prosjekter og afrikanske venner og det ene og det andre... Uansett har vi akkuratt retuernert fra en to dagers safari som var helt fantastisk. Vi hadde en droemme helg. Safari med aapent tak hvor det bare var oss, sto i rasende fart og vind, fikk sjamapagne av sjaafoeren. Saa loever, buffaloer, giraffer, alle dyr! Helt til vi var vitne til en afrikansk solnedgang. Vi bodde i en safarilodge midt ute i det oede - luksus uten om det vanlige! For foerste gang i afrika varm dusj, koldtbord med ALT (masse herlig vegetar), dessert, alt av drikke.. Flotte rom, stort bad, veranda hvor vi skuet utover gresslettene med elefanter noen meter fra rommet vaart. Basseng, med utsikt til gressende antiloper, alt var helt fantastisk. Rommet var utstyrt med romantisk belysning, vi hadde en kjempehelg. Deilig avbrekk fra alle mine prosjekter.

Barnehjemmet:

Jeg elsker barnehjemmet og skolen. Jeg underviser naa hovedsakelig i engelsk og PE (ja, gym - ikke le!). Det er en droem. Hver dag jeg ankommer skolen kommer barna loepende mot meg, det ropes Nina i hele skolegaarden, jeg blir saa glad. Jeg underviser engelsk til de minste, pluss norske utendoersleker i gymmen. Det er kjempemorsomt. Jeg er blitt saa glad i barna! Det er goey aa se dem leke norske leker, skrike og vaerehelt med. Lekene jeg brakte med fra Norge er i bruk i hele skolegaarden, de setter vanvittig stor pris paa det. Slengtau, fotballer, badminton, strikk, det ene og det andre...

Jeg har skjoent at med min korte periode kan jeg ikke ta kontroll paa skoeln. Jeg maa la ting vaere som de er. Jeg proever heller aa gjoere det beste ut av det paa min maate. Jeg foeler meg ivhertfall ikke lenger som en mislykket laerer, som den gangen jeg hadde 30 4-aaringer som ikke skjoenner engelsk.. Om ettermiddagene er det reading, og jeg leser hoeyt fra grupper i skyggen under det store treet i skolegaarden (naermeste sammenlikning - rektors tre), og da leser jeg fra Kardemommeby og Karius og Baktus. De elsker historiene, de faar med seg alt. Engelsk oversettelse saa klart.

Loerdager har jeg fri, men har valgt aa vaere med barna hver loerdag frem til naa ogsaa. Sist loerdag tok jeg med alle klaerne fra Norge, mine, Maris, Mariannes, Helenes, Rikkes og Charlottes gamle klaer. Alle barna paa barnehjemmet fikk noen klaer hver, de elsket dem, og jeg har masse herlige bilder. Det var saa moro aa se dem loepe rundt i min gamle oneill tshorte, peak performance shorts og marianne og helene junior..... Soett!! Videre tok jeg og to andre frivillige barna denne loerdagen til stranden. Det er et av mine beste oeyebilkk. Jeg lekte i vannet i over to timer, da mener jeg LEKTE. Jeg var den eneste av de frivillige som var i vannet, og de elsket oppmerksomheten. De skreik og skreik og skreik. Og jeg fanget de, slepte de rundt, dukket under, lot meg ta til fange, ropte om hjelp, hit og dit... I over to timer..... De skinte, virkelig lyste opp i ansiktene naar jeg lekte med dem, fem nydelige, bittesmaa svarte gutter. De er ikke vant til oppmerksomhet, de er for mange til det. 34 barn og tre voksne som lager mat og vasker men ikke paa noen maate gir de direkte kjaerlighet. Vi hadde det saa koselig den dagen. Jeg foelte meg saa lykkelig. Det gjoer jeg mye her nede. Mye trist som gjoer vondt, men mye godt, mye glede og lykke.

Bursdag:

For halvannen uke siden ble jeg 20. Takk til alle som gratulerte meg, jeg hadde en uforglemmelig dag. Kjoepte inn muffins , kjaerlighet og godteri til alle barna, pluss en enorm bursdagskake. De faar aldri slikt. Kjoepte frukt ogsaa, det er det bare de voksne som faar vanligvis, ikek barna. De minste sjkoente ikke at det var fra meg, men de eldre guttene forsto, og de var saa takknemmelige, jeg ble helt roert selv. Kom og tok meg i haanda, opp til flere ganger, og takket og takket for kaken, saften og det andre jeg hadde med. Det var en fin maate aa markere bursdagen paa. Vanligvis spiser de bare boenner. Til morgens, formiddags og kvelds. Bare en nevner boenner naa maa jeg brekke meg. Boenner!!!

Tilbraket resetn av dagen paa skolen, foer jeg paa kvelden feiret med venner. Jeg inviterte 7 venner ut paa fin middag paa fin restaurant. Deretter spanderte jeg en "kveld paa byen" (de har saa lite penger at spanderer ikke jeg, blir det ikke noe, og en liten feiring er jo koselig!). Det ble en herlig kveld. Fine minner aa ha med seg, meg og mine 7 naermeset afrikanske venner. Det ble en bursdag jeg kan huske.

Videre tilbrakte jeg bursdagen med skadet fot. Jeg klarte selvsagt aa sparke av meg skoene faar aa loepe barbent etter barna, noe de fleste vet en ikke boer. Kuttet opp under hele foten, det bloedde overalt, bakken rundt meg ble roed, det samme ble hele foten. Gud saa toeff jeg foelte meg. Barna stimet rundt meg, og jeg ble saa opptatt av aa fortelle dem at jeg hadde det bra og at det ikke var saa ille som det saa ut som, at jeg ikke rakk bli daarlig. Selvsagt foer jeg kom hjem paa kvelden og var alene! Da hadde jeg vaert toeff og staut hele dagen, saa synes det var ok... Maatte nok en gang paa sykehuset, medisiner og ny vaksine mot skitt i blodet.

Siden den dagen paa sykehuset har jeg tilbrakt mangfoldige kvelder, utallige timer paa Aga Kahn privatsykehus. Og hvorfor skal jeg fortelle naa; mitt nye privatprosjekt...


Gateguttene:

Vet ikke en gang hvor jeg skal begynne. Disse guttene tar opp saa mye tid, baade i hverdagen og i hodet mitt. Det kryr av gategutter i Mombasa, men disse er ikke bare gategutter, de er mine gategutter; det er Omar Masoud og hans fem venner.

Det hele startet en dag to gategutter tigget om mat. Som vanlig kjoeper jeg alltid mat, og tok dem med inn paa et spisested. I det jeg snur meg var de plutselig seks. Jeg himlet, maatte smaale, er jo saa typisk, saa kjoepte jeg mat til dem. Han ene hadde jeg kjoept til flere ganger foer, og jeg startet dermed aa prate litt med ham. En fem-ti minutters tid. Alle stirret, hyvem er det som bruker tid og sloeser ord og penger paa gategutter da?? I loepet av denne samtalen, viste de oss et enormt og grusomt saar paa foten til den minste. Det var stygt. Tre dager foer var han blitt paakjoert av en bil, som bare hadde dratt videre. En gategutt - who cares. Stefan jobber som sykepleier, og vi dro paa apoteket og kjoepte rens som ikke skulle gjoere vondt i et aapent, bakteriefyllt saar ingen hadde tatt seg tid aa hjelpe. Vi kom tilbake, renset saaret, bandasjerte det. Mens vi satt der og hjalp til, omringet av 6 gategutter, kom to menn og tok kontakt. Dette ble vaart foerste moete med immigration office, som jeg skal fortelle om i et eget underkapittel. Jeg vil ikke ta de med her, la de oedelegge min fine historie om verdens nydeligset gategutter. De har allerede odeleagt nok for meg i praksis! Bare vent...

Etter vi renset saaret, gikk vi og spiste, saa for aa legge oss. I det vi har lagt oss, faar jeg plutselig over meg at gutten er i store smerter, og trenger mer hjelp - naa. Til Stefans store glede. Jeg lot han sove, sa jeg dro, og gikk til gateguttene. Klokken naermet seg 10. Jeg forklarte jeg ville ta han til sykehuset, og vi tok en taxi, fordi jeg kjenenr taxisjaafoeren. Tryggere. Ble paa sykehuset med han i over 3 timer, var hjemme naermere halv 2. Det kostet meg en formue. Injection, proever, bandasjering, konsultasjon, ditt og datt... Fikk beskjer om aa komme igjenom to dager, og fikk med medisiner. Foerst sleit jeg med at han ikke ville klare aa ta medisinene, ikke har han mat, ikke drikke og ikke kommer han til aa ta dem regelmessig. Saa, som den ansvarlige mor jeg er, besluttet jeg aa komme - morgen og kveld - med antibiotika og painkillers. Samtidig ble det mat paa de seks guttene som holder sammen.

Det ble starten paa mitt prosjekt med dem. Siden den dag har jeg tatt lille Omar paa sykehuset annen hver dag. Jeg trenger aldri avtale hvor og naar, jeg finner han alltid paa hjoernet deres, 24 timer i doegnet. Det er hjemmet deres. Jeg gir de mat og drikke hver dag, de gaar ikke sultne. Mange vil tenke det er unoedvendig, kortvarig. Deres maal til naa har vaert aa overleve fra dag til dag. De sover mellom en taxistasjon og en restaurant, noe som har foert til at jeg naa kjenner alle i restauranten og ialle taxisjaafoerene. De forteller meg guttene har faatt nytt haap i livet. De ser at ting kan vaere mulig. Og jeg har ikek tenkt aa skuffe dem.

De er to med skader, saa jeg tok begge paa sykehuset neset gang. Naa er det medisinutdeling om morgen og kveld, jeg foler meg som en mor med mange barn. Saa er det mat og drikke og litt prating. Kjenner alle paa navn, og naar jeg kommer roper de Nina og spretter opp. Fra aa vaere triste gatebarn lyser de opp iansiktene saa jeg ikek kan annet enn aa smile. De stoler paa meg naa, og jeg stoler paa dem. Jeg har hatt verdisaker staaende (gjoer det ikke, men skjedde en gang). De tar ikke fra meg.

Kjoepte tepper til de en dag, de sov paa litt papp. Naa har de sotre, myke tepper. Dagen etter sykehuset planla jeg mitt neste prosjekt med de seks. Jeg brukte dagen til aa kjoepe fine nye klaer til dem, det de hadde var bare revner, traader og skitt. Ingen sko. Jeg kjopete sko (en historie i seg selv, endte med 20 hylende tiggere rundt skobutikken og jeg maatte kjeope en hel baerepose med sko og be de line opp med alle butikkens ansatte som bodyguarder..), og klaer. Deretter dro jeg til et fint og dyrt hotell og spurte om en tjeneste. Jeg spurte om aa booke et rom for to timer, for aa dusje 6 gategutter. Da jeg er blond og hvit - mzungu, sa de to guttene smilende ja. De ble lettet da jeg sa det matte bli halv 6 paa morgene, da jeg skulle paa jobb selv. Bare tenk dere, et dyrt, flott hotell og jeg kommer drassende med 6 barbente gutter i filler. Men da det er et fint hotell, og ikke det jeg bor paa, var det dyrt, som betyr de tjente mye penger paa de to timene. Jeg betale et par tusen shilling. Neste morgen var jeg oppe litt over fem, gikk ned til gateguttene, som jeg kvelden foer hadde forklart de skulle faa ny klaer. Da jeg kom laa de og sov soett, saa yndige og fredelige og nydelige som alle andre barn. Det er synd paa dem.

Tok tre av dem foerst, vi dro til hotellet. Lille Omar bar jeg, fordi han var skadet. Hadde kjoept shampoo og saape, de dusjet lenge. Jeg har aldri sett et mer skittent badekar, helt sant. Skitt, skitt, skitt. Deretter kastet de alle klaerne de hadde fra foer, og tok paa seg nye; shorts, t-shorte og rutete skjorte. De ble saa fine! Da vi kom ned i resepsjonen, med sko og nye klaer og godtluktende, bare smilte mennene i respesjonen. De saa ut som mine barn *sett bort fra en viss forskjell i hudfarge), ialllefall ikke som gatebarn. Folk bare smilte, det typiske "du gjoer en god jobb"-smilet. Jeg kjoerte de tilbake til hjoernet, ga de 300 shilling og ba de love meg aa bruke de paa mat og drikke, ikke alkohol og ikke lim. Sa jeg stolte paa de. Det viste seg at 4 kjoepte mat og 2 hver sin t-shorte de puttet inni det fra meg. Senere viste de meg det stolt. Tror de synes folelsen av aa kunne gaa inn i en butikk uten aa bli sparket ut (bokstavelig talt sparket) var spennende. Inne paa hotellet stirret de paa alt. De var helt fascinert. Ut paa balkongen, opp i taket. De var saa nusselige. Da de tre foerste var ferdige, tok jeg de tre neste. Innen vi var ferdige, var det tid for aa dra til barnehjemmet i Mishomoroni, og jeg sa hadet. De takket meg i det uendelige, tok meg i haanden og smilte. De var glade og jeg var minst like glad.

Den dangen var jeg helt odelagt paa jobb. Sykehus til halv 2 den ene natten, opp halv 6 neste natt, jobb til 6, vaere med gateguttene igjen... Sykehus 3 nye timer, mat. Masende afrikanske venner som sier jeg ikke lenger har tid, stakkars Stefan som har kommet helt til Afrika! Den afrikanske familien jeg bodde hos som vil treffe meg, broren til Barbara som reiste 14 timer hver vei for aa se meg noen timer... Mange prosjekter, mange mennesker, mye som skjer. Men som sagt fikk jeg til slutt heldigvis tatt meg inn. Da jeg dro paa safari denne helgen, sto guttene opp for aa vinke hadet. De vinket og ropete. Da jeg kom vi kom i adg, oensket de oss velkommen tilbake. Stefan hjelper meg innimellom, men som regel besoeker jeg dem alene, fordi de er i min interesse og ikke hans. Sist natt jeg besoekte dem, sa de velkommen, brettet ut et av teppene jeg har gitt dem, og ba meg sitte. Saa spurte de om jeg ville overnatte hos dem. Jeg lo, og sa jeg hadde et sted aa sove. Hang med dem halvannen time, jeg lo ekte. De tullet, lekte, dro meg med. De behandler meg med enorm respekt. En dag gikk en fyr forbi som sa noe frekt til meg. Det var swahili, jeg skjoente det ikke, men guttene mine klikket. Proevde aa roe dem, sa de ikke skulle bry seg. Da roper han ene "He - he doesn't have manners!!!!". Da lo jeg enda mer, og sa "But you, you guys, you have a lot of manners!" Dere kan jo tenke dere hvor god opfloersel de vanligvis har - gatebarn i Mombasa. De sniffer lim. Jeg har ebdt de slutte, men ikke saa serioest enda. Naa som jeg har skapt trygghet har vi tatt temaet mer noeye opp. Jeg har bedt de tenke paa det. Det er jammen ikke en enkel jobb. Lille Omar er den eneste som ikke bruker lim. Han er favoritten min. Han har vaert gategutt i bare en maaned eller to, han er saa nydelig at jeg ikke har ord.

Da jeg var paa safari la jeg igjen medisiner og penger til mat i restauranten. Alt ble ordnet for meg, de er saa snille. Faar laane vasken til aa vaske han ene med skabb flere ganger omdagen (ta det med ro, jeg bruker hansker). Jeg skjoenner ikke hvordan jeg klaerer det selv, jeg kunne kastet opp. Men jeg blir saa toeff her! Paa sykehuset holder jeg Omar i haanden, det er et aapent kjoettsaar, han er toeff. Han graater, det er helt vanvittig at han holder ut. Sist gang var det plutselig stopp paa toeffe Nina og jeg matte sette meg selv. Ble saa daarlig! Holder rundt han, han er saa nydelig. De gir meg klem naar jeg gaar om kvelden. Saamaa jeg alltid rett hjem og dusje og desinifsere meg. De nye klaerne er allerede inngrodd. Av og til naar jeg kommer leter de i soepla. Naar de ser meg, slutter de og kommer loepende mot meg, og vi slaar foelge sammen til stedet deres. Hjemmet deres, gatehjoernet med en bruskasse og litt papp.

Planen min naa er aa faa disse seks til et barnehjem med skole. Har ikke fortalt det enda, men jobber bak ryggen deres, vil ikke gi dem falske forhaapninger. Har fatt hele familien = stefan til aa sponse en hver. I loepet av uken skal jeg ta de med til Childrens Department og faa papirer paa de. Et moete med en laerer og leder er planlagt. Jeg haaper dette kan fungere. Naa er jeg blitt saa glad i de at jeg kan ikke forlate de der. Jeg foeler starten jeg har hatt, bli kjent perioden, det skal vaere starten paa noe bedre - et liv! Jeg vil gi dem utdanning, et hjem.

Det er noe av grunnen til at jeg naa vil utsette hjemreisen. Mission is not yet compleeted. Jeg skal kjoepe ting til barnehjemmet, til gateguttene, ha ferie med Stefan - vi skal til oeya Lamu der det ikke finnes biler, bare baater og donkeys, en romantisk paradisoey... Og jeg skal vaere med vennene mine, paa offentlige moeter for disse guttene, besoeke familien jeg bodde i her. For mye gjenstaar, for faa dager! Saa for oyeblikket styrer jeg med aa faa skiftet billetten, vi faar se, vi faar se. Mulig jeg kommer hjem i begynnelsen av august, rundt 4-5.

For oevrig har jeg kommet inn paa psykologi profesjon start hoest, og er veldig glad og stolt! Litt trist for at jeg kom inn naa, da jeg hadde haapet etter jul for aa kunne reise ned igjen til barna snart. Men det faar jeg til likevel. Gateguttene mine inviterte meg til aa feire jul med de paa hjoernet. Soett!

Fra og med i dag har jeg nok en gang ikke telefon. Det er fjerde telefon som er ute av drift, naa orker jeg snart ikke mer telefon! Hadde en telefon igjen, som jeg klarte aa sperre. Jeg gir opp!


Fengsel:

To menn fra immigrationkontoret fant meg med gateguttene. De fulgte meg tilbake til hotellet og fant det ene etter det andre som var galt. Det var sent en kveld. Neste morgen maatte Stefan og jeg moete paa kontoret der. Tok lang tid, har aldri opplevd noe mer vanvittig. Han var helt sinnsyk, hver gang vi proevde aa forklare sa han vi ikke snakket sant. Det eneste han ville hoere var at vi hadde proevd aa snike oss inn i landet ulovlig og haapet aa ikke bli tatt. Han brukte minst en time paa paa si han ikke var dum og om det saa ut som han var dum osv. Uansett hva jeg sa ville han ikke hoere. Alt va rett og slett umulig, han hadde rett, vi galt. Hans siste ord var "Next time, don't fight back girl". Jeg har aldri vaert mer provosert enn paa det kontoret. Gaar ikke an a beskrive, hadde abre lyst aa slaa til han. Han provoserte i to timer, og jo mer jeg reagerte, jo verre ble alt. Saa fikk Stefan beskjed om aa reise ut av landet med det samme, saa lente han seg tilbake i stole og lo. Til slutt skjoente jeg, Nina legg deg flat, svelg all aere, si unnskyld at du snek deg inn i landet ulovlig osv. "BUT YOU GOT CAUGHT" ropte han og lo en spydig latter. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller graate, det var saa fjernt. Paa et eller annet mystisk vis fikk vi til slutt reddet oss. Vi fikk dra til flyplassen og ordnet det vi manglet. Det var en forbannet irriterendes opplevelse.

Vi trodde alt var i orden, frem til otrsdag kveld. Da ringer mannen fra immigration kontoret, han som fant meg paa gata. Han ville ha meg tilbake. Jeg sa alt var i orden naa, han ba meg kmome ilkevel. Jeg sa jeg ikke ville komme om han ikke fortalt over tlf hva det gjaldt. Da svarte han sint "If you're not coming, I';ll come for you". Saa salng han paa roeret. Da de har all makt, er en del av staten og er korrupte og kan gjoere hva de vil, hadde vi nok en gang ikke noe valg. Det ble en helvettes dag, bokstavelig talt. 7 timer paa immigration kontoret. Det som naa var galt, var at jeg hadde hjulpet gateguttene. I foelge lov ditt og datt og slik og saann kunne jeg ikke gjoere det og det.... Tok helt av. Lov etter lov, paragraf etter paragraf. Proevde aa forklare dem at det er forskjell paa pp jobbe ulovlig i landet og aa hjelpe en skadet gategutt. Men nok en gang - de har alltid rett, du har alltid feil. Det endte med at jeg maatte skrive "Me, Nina Haarklou, born bla bla bla has done this and this and this". Maatte fortelle om familien, bakgrunn, skole,. alt. Foerst eterpaa skjoente jeg at det var til bruk i rettssak. Var helt sjokkert. Skjoente ikke hva som foregikk. De planla faktisk aa ta meg til rettssak. Har ikke ord for hvor korrupt det er her. MEG - i rettssak - for aa ha hjulpet en gategutt????? Lukter det penger??? De sa det var for aa beskytte deres borgere. Nok en gang ble jeg provosert. Hvis det var noen som IKKE gjorde jobbenm med aa beskytte sine borgere var det dem. Er det noen som BRYR SEG om de guttene, saa er det bare meg. Hver gang jeg proevde aa snakke og si i mot fikk jeg beskjed om aa vaere stille. Jeg stilte spoesrmaal, og fikk hoere jeg var arrogant. Foerst trodde jeg alt var tull. Da de fortalte meg om fengsel frem til mandag (tre dager som i afrika garatnert blir ti dager) bare lo jeg. Jeg var jo helt uskyldig! Hadde bandasjert et saar, brukt av mine egne penger for aa hjelpe disse guttene, vil ta dem til skole, saa blir jeg straffet med fengsel og rettssak? Kan jo naa ta med at fengslene er 7 kvadratmeter for 50 mennesker. Det er ikke plass til aa ligge eller sitte, en maa staa. Har en sittet og reiser seg, maa en staa i mange timer, plassen er blitt okkupert. En faar ikke ha med NOE inn, utenmo en tshorte og en shorts paa kroppen. En gaar paa do paa boetter i rommet, boetter som blir staaende, tenk dere lukten. Edderkopper, rotter, bedbugs.. Saa og si ingen mat. Kan dere tenke dere? Plutselig ble jeg litt stresset. Jeg proevde aa faa dem til aa skjoenne at humanisme kommer foran lover (saerlig feiltolkning som de drev med), noe de ikke oensket aa skjoenne. En kan ikke komme som naiv, norsk jente og snakke mo humanisme til korrupte governmentmennesker. Saa der hadde jeg valget; fengsel, AFRIKANSK fengsel som blirbeksrevet som "hell", og saa rettssak, eller jeg kunne enkelt betale meg ut av hele saken. De violle ha 6000 kr. For INGENTING. Unbelieveable. Kan ikke tro det. Saa der satt jeg i klemma, uskyldig. Proevde aa hjelpe gatebarna. 6000 kr her nede er saa vanvittig mye. Ingen andre der betalte 6000 for noen ting. 400 kr var det absoultt meste og det er vanvittig mye!!! Og paa meg setter de en pris paa 6000. De vet jeg har foreldre som ikke vil la meg gaa i et afikasnk fengsel. Men da jeg er i afrika og vet det er korrupsjon, jeg vet alle pengene gaar rett i hans lomme, proevde jeg meg paa prutting. Det endte paa 3000 kr. Jeg betalte, slapp fengsel og gikk. Foer jeg dro forsikret jeg meg om at det var greit aa fortsette aa jobbe med gateguttene. Det var det aller viktigste for meg. Kan ikke skuffe dem naa. De sa det var helt i orden, jeg kunne abre jobbe med dem naa. Hvor er logikken? Masse penger betalt - fortsett aa bryt loven? Det er ingen lov. De vil ha penger, penger, penger. Det er helt utrolig. Men slik fikk jeg faktisk betalt meg ut av fengsel. Eller unna fengsel. Har aldri foelt meg mer kriminell enn paa det kontoret, var ikke grense for hvor mange lover jeg hadde brutt. Og jeg satt der og smilte og surret litt paa haaret som vanlig og proevde aa faa dem til aa skjoenne..... Joa! Han ene saa saa ekkelt paa meg hele tiden at jeg til slutt spurte rett ut "What are you looking at???". Han stirret paa meg, opp og ned, opp og ned, opp og ned, stirret. Disgusting! Ble provosert av det og. Jeg som trodde jeg var en person som ikke ble saa lett provosert. Tror ikke en skjoenner hvor grusomme de menneskene er foer en er der selv. Men tro det eller ei, jeg er glad det skjedde. Jeg er en saa ufattelig stor erfaring rikere!

Mr. Japhet, eieren av barnehjemmet, som ogsaa kom i problemer der pga meg, ikke spoer hvorfor, laerte meg en ting om Afrika og rettssaker. Korrupsjon. "Why hire a lawyer when you can hire a judge?". Det er saa vanvittig sant. Maatte bare le. Alt er bare en lek her, en skummel lek, men likevel lek. Ikke noe system og alvor. Eller nok av alvor, men paa en helt annen maate enn vi er vant til. Kulturforskjeller.

Etter to dagers trakassering paa immigration kontoret ble Stefan litt lei. Det tok seg heldigvis etter helgens safari, vi har det helt fantastisk. Bortsett fra at de tapte pengene er kjipt, har jeg det enda like bra. Og jeg vil bli lenger, jeg vil tilbake, jeg liker meg her. Samtidig lengter jeg etter en god dusj, vanlig mat. Stroemmen er naa gaatt i hele hotellet, og i Afrika tar jo det sin tid aa ordne. Jeg koser meg liekvel, Stefan og jeg spiser indisk annen hver dag, nyter aa oppleve, samt aa vaere sammen.


Helt til slutt: jeg setter utrolig stor pris paa at det er saa mange som leser bloggen. Jeg opplever saa mye, og er goey aa dele noe av det med dere der hjemme. Og ikke minst viser det interesse! Saa tusen takk for det! Vet det er naermest umulig aa skrive kommentar, klarer ikke en gang svare paa kommentarene jeg har faatt.. Uansett, tid for aa gaa, gateguttene venter paa dagens kveldsdose medisin, mat og kjaerlighet!

Nytt haap

Uken er over, tiden har som alltid flydd av sted. Jeg stortrives paa New Hopw Childrens Home and Community School. Naar dere naa faar hoere litt om stedet, kommer sikkert mange til aa lure paa hvordan jeg kan stortrives paa et slikt sted. Det kan vaere tusen negative ting i bildet; fattigdom, sykdom, doed... Men de glade barna, de lykkelige, nydelige smaa barna som hver morgen kommer loepende mot meg for aa leie, 4 smaa hender i hver av mine to, aatte smaa faar presset seg mot meg - det er nok til aa elske stedet. Barna paa New Hope skriker og hyler konstant. Det kunne blitt slitsomt, men det er det ikke. For de skriker av glede og hyler av fryd.

Jeg har aldri opplevd saa mange glade barn. Er utrolig hva som holder dem oppe. Jeg har aldri moett saa mange lykkelige barn, heller har jeg aldri moett saa mange barn med toeffe bakgrunner, barn med saa mye paa rullebladet, barn som har opplevd ting som ikke en gang kan sammenliknes med hva jeg har vaert gjennom i mitt snart 20 aar lange liv.

Jeg hadde ikke vaert mange dagene paa skolen foer en jente fra skolen, bare 3 aar gammel, doede. Hun strevde seg gjennom natten, til hun torsdag morgen ristet sine siste stoet og doede. Beskrivelsene har jeg fra Bakarey, som er omtrent 6. Grunnen til at jeg hele tiden skriver ca og omtrent paa alderen, er at ingen vet hvor gamle de er. Naar jeg spoer barna paa barnehjemmet hvor gamle de er, lager de opp et tall de synes er passende. En har visst vaert 16 i flere aar, og en gutt som fremdeles bor paa barnehjemmet som sier han er 17, har definitivt passert 20. Det var Bakareys kusine som doede. De bodde sammen. Han kom loepende mot meg torsdag morgen for aa fortelle. "Nina, shall I tell you something, my cousin died this morning". "I'm so sorry, really", sa jeg. Ville si noe mer, men han var allerede avsted for aa leke. De tar sorger og avskjeder annerledes enn oss - det er for mange av dem, avskjedene. Senere samme dag gikk Bakarey og jeg bortover landeveien. Det blir litt feil aa kalle det landevei, for det er tross alt en "stor" vei i deres oeyne - bare dumper, stoev, sand..... Saa kom en tralle forbi, disse som brukes til aa transportere vann, frukt o.l. Da sier Bakarey til meg: "Look, dead people. They're carying them away. I think there's an outbreak of a disease, so many people dying". To doede mennesker ble trillet vekk paa en tralle, gjennom byen, til fullt tilsyn. Jeg saa ikke bort paa den.

Tre av barna er paa sykehuset naa. To for kolera og en for malaria. Det har vaert stor vannmangel i det siste, noe som har foert til stor spredning av sykdom. Jeg er ikke i faresonen, hvis noen skulle vaere i tvil. I dag ble barna paa New Hope barnehjem testet for AIDS. Det er loerdag, saa jeg har fri. Bestemte meg for aa dra dit likevel. Jeg hadde ventet det skulle vaere trist stemning, men det viste seg de ikke var informert om hva som foregikk. "Injections" kalte de det, og ferdig med det. Resultatet for de heller ikke vite, noe som kanskje er det beste for dem. Et flertall tror jeg har AIDS, noe som ikke er spesielt rart med tanke paa at de er barnehjemsbarn nettopp fordi deres foreldre er doede av AIDS. Jeg hadde en fantastisk dag der i dag. Jeg kunne kommet frivillig hver eneste dag. De blir saa glade. Vil sitte paa fanget. Ta bilder med kamera. De tegner tegning til meg (tok med papir og farer til dem) og har vist bilder av Norge. Har aldri sett noen utenfor Norge vise saa stor og ekte interesse som de smaa barna paa New Hope. Det er fantastisk.

Skolen er kaos. De gjoer saa godt de kan, men metodene er elendige. Dessverre er det ikke mye jeg kan gjoere. Jeg er bedre i engelsk enn engelsklaereren, men hun nekter la meg hjelpe. Lurer paa om flere av laererne foler seg truet, at det er grunnen til at de eksluderer selvom jeg er der for aa hjelpe. I forgaars satt jeg i class 7. Kan ikke si alderen paa dem, da klassene er rangert etter brightness. Det betyr at class 7, som er den hoeyste, er en blanding av 6-aaringer, 14-aaringer og 18-aaringer. Det er de som er smartest. Jeg satt i klasserommet, det tok en halvtime foer laereren kom. Da han kom, saa han troett ut. Sumlet seg gjennom klasserommet og satte seg paa en elev sin stol, og la seg over pulten for aa sove, noeyaktig slik elever gjoer naar de kjeder seg i timen. Saa fikk han latterkrampe med elevene, de sjkoente jo ikke mye, og lo med. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller graate, det var saa tragisk. Han var full, om ikke hoey. Plutselig folte jeg ansvar ikke bare for alle barna, men den godt voksne, men lille, lille mannen ogsaa.

Paa skolen bruker de stokker og linjaler til aa slaa elevene. Det gjoer vondt aa se. De blir slaatt i hodet, over hendene, i ansiktet med boeker. Med den kulturbakgrunnen jeg har i bagasjen, er det aa slaa barn en daarlig maate aa disiplinere barn paa. Likevel resulterer det i mindre respekt som laerer hos meg fra elevenes side. En dag ble jeg sendt inn i KG2, der barna er 4-5 aar. Fikk ikke vite noe, ikke hvilke time de skulle ha, ikke hva de har laert, ingenting. Ikke snakket de engelsk heller. De er vant til aa se meg leke ute med dem i skolegaarden, leende. Jeg smiler alltid naar jeg er med dem. De er ikke vant med aa kombinere laerer og smil. Nar jeg da ikke slaar med en stokk, tar de ikke poenget om at jeg mener alvor. Ikke fordi det er lettere aa forstaa med slag, men det er det de er vant til. For aa si det mildt - det var en utfordring aa kontrollere 30 skrikende 4-5-aaringer uten engelsk ordforraad.....

Skolens head teacher, Mr. Albert, liker jeg utrolig godt. Han er helt klart den mest oppegaaende og resurssterke, han har utrolig mye i seg. Han er gode mot barna, men streng. De har respekt for ham. Jeg syntes fra dag en han virket ung, det viste seg i gaar at han er 25. Jeg klarte ikke la vaere aa spoerre. Fra og med mandag skal han og jeg samarbeide enda mer, fordi jeg har formidlet til ham at jeg oensker aa gjoere noe konstruktivt. Jeg oensker aa bidra med noe nyttig. For oevrig er det aa loepe rundt med barna hele dagen, paa ryggen, etter dem, leke klappeleker, late som man ikke finner dem naar de har gjemt seg, la de oordne haaret mitt - jeg har laert det er er flott bidrag. Barna elsker det.

Klasserommene staar hver for seg, og er bygget opp av soele. Noen har blikktak, mens ett klasserom bare er laget av bambus. Hver gang det regner, regner det rett igjennom, og det er ikke mulig aa ha time der. Det er klasserommangel fra foer, saa det er et problem. I regntiden regner det realtivt ofte. Klaerne barna gaar i, skoleuniformene, er hullete og skitne, revnet flere steder. Men de bryr seg ikke, de er like blide. Jeg har naa laert at det vi anser som skittent i Norge faktisk er skinnende rent. Hvordan kan en t-shorte med en flekk, en liten flekk, vaere skitten? Det klaerne er her er hva vi, bokstavelig talt, kaller ingrodd. Inngrodd av skitt, soele, mat, stoev, drikke, alt... Hva gjoer vel det?

Hver da gmaa barna gaa en halvtime til skolen foer det er blitt lyst. Selv de paa 3 aar. De blir ikke fulgt. Naar det er tid for lunsj, maa de gaa en halvtime tilbake til barnehjemmet for aa spise. Deretter en halvtime tilbake til skolen, foer de maa gaa hjem igjen paa kvelden. Hver dag - en halvtimes gaatur fire ganger daglig. Selv de smaa. Skoene de har passer ikke foettene. En liten jente paa fire, har et par i stoerrelse 40, minst. Hun gaar ut av dem konstant, hun kunne like gjerne gaat uten. De er revnet i tillegg. Hver dag strekningen, frem og tilbake, frem og tilbake, i de alt for store skoene. Hun er nydelig. Hun har sittet paa fanget mitt i hele dag.

Skolen varer fra 6-6. Helt unoedvendig, for laererne gjoer lite. Fikk hoere i dag av Mr. Japeth som eier barnehjemmet, at det er fordi de ikke gjoer lekser hjemme. De faar lekser i tillegg til de 12 timene skole, som en del barn gjoer, inkludert dem paa barnehjemmet. Problemet i mange hjem, er at de ikke har lys eller parafinlampe. Uten lys, ignen mulighet for skolearbeid.

Det er boenner hver eneste dag. Lunsj, middag, boenner, boenner. Alltid. Jeg spiser aldri opp min posjon, og alle er overlykkelige over aa faa overta min saa vidt paabegynte tallerken. De spiser ensformig, usunt. De voksne koser seg med frukt foran barna. De spoer om jeg vil ha, men hvorfor heller ikke gi det til barna? Det er ogsaa barna som baerer alt for laererne, selv tunge ting, de bittesmaa barna. En dag jeg satt ved kateteret sto det ti barn i doera. Jeg skjoente ikke hvorfor de sto der uten aa komme inn. Til slutt skjoente jeg hva de spurte om "Teacher, can we come inside?". Of course, sa jeg og smaalo. Jeg liker ikke naar de kaller meg Teacher. Hver gang jeg entrer klasserommet, klapper de, reiser seg og roper "WELCOME NINA". Jeg maa bare le, gir et lite bukk og sier "Thank you". Saa maa jeg fortelle dem at de kan sitte. Det foles helt idiotisk. Hvis jeg er laerer for en klasse, og mister eksempelvis en svamp paa gulvet - de er jo helt sjokkert naar jeg hvisker av tavlen selv - roper hele klassen "Sorry teacher". Eller hvis jeg snubler. Jeg gjoer meg opp mange rare erfaringer.

Har ogsaa faatt vite naa at de fleste matatu-kjoerene, eller svaert mange, er fulle. Jeg har sett de sitte og tygge paa deler fra traer, skjoente ikke hvorfor de spiste kvister. Det viste seg, etter at jeg en dag ble tilbudt disse kvistene selv, at det kan brukes som dop. Det holder deg vaaken i timer, og en blir hoey om en spiser mye. Jeg proevde aa smake paa treet, det smakte bare vanlig, ekkelt, toert tre. Ikke hadde jeg planer om aa bli hoey heller, saa naa er kvisten lagt til souvenir-bunken min.

Familien jeg bor i er herlig. De er saa snille med meg, men kanskje litt paa kanten overhysteriske. De er saa redd for meg, at de ikke lar meg vaere alene lenge om gangen. Om det er fordi de er spesielt bekymret, om det er fordi de vet hvor farlig Mombasa faktisk er, eller om det er fordi de vet hvor naiv jeg er, er ikke godt aa si. Det har vaert en opplevelse aa bo der, men naa er det snart tid for leilighet. Barbara i familien, er som dere kanskje har sett paa et av bildene under, stor. Hun er egentlig bare enorm. Og familien synes jeg er tynn! For dere som ikke visste det - i Afrika er det HOT a vaere tjukk. Meg og hun sammen er det heite paret - tro det eller ei. Jeg fordi jeg er hvit (en kan vaere saa stygg som bare det, saa lenge en er hvit), hun fordi hun er enorm. Guttene elsker det. Mennene og. Tror de ser en form for husmor i det, sunnhet, velferd, god mat. I mine oeyne betyr det aa vaere stor usunn mat, fett og sukker. For en gangs skyld foeler jeg meg tynn!

Moren i huset er veldig soet. Hun lager vegetar mat til meg hver eneste dag. Varm mat lunsj og middag, er saa lei av mat! Jeg spiser lite, noe som er trist med tanke paa at hun lager fem gryter med ting hver kevld til middag. Hun lager saa mye flott mat til meg. De er som foer nevnt rike i afrikanske oeyne. Og her kommer en annen ting inn i bildet. Om du ser en afrikansk jente med langt haar - ikke tro det er ekte!!! Jeg har laert at de ikke kan faa langt haar. Barbara og alle venninnene hadde langt, forsjkellig haar. En kveld jeg kom hjem til de, var alle skallet. Ogsaa Barbara. Jeg fikk sjokk. Skallet?? Aa, alle er skallet, svarte de. De hadde naa ahtt haaret sitt i tre uker - tid for aa skifte det ut. De har alle extension haar, ungdom, voksne alle. Uasnett om de ville hatt langt, kunne de ikke faatt det. Da de er rike, kjoeper de seg nytt haar hver tredje uke. Det er vel grunnen til at alle jentene paa barnehjemmet er skallet. Saa naa er jeg blitt vant til aa see vennene mine her med forskjellig haar - forvirrende med meg som aldri kjenner igjen folk! Enten har de forskjellig haar fra gang til gang, eller saa er alle skallet. En utfordring...

Faren, Joseph, er ogsaa veldig koselig. Ser ikke saa mye til han, han jobber sent, og gaar som regel ut og tar noen oel med kamerater etter jobb, til seint... Badet deres er ekkelt, ikke som hjemme. Roedt, falssete murgulv, doen lekker konstant utover hele gulvet, og lyset virker ikke, og ikke vindu. Heldigvis er det lommelykt paa den nye, billige mobilen jeg kjoeepte etter forddige uke. Familien har ogsaa en tjener, Samba. Hun dekker paa bordet til meg hver morgen, lager frokost, skifter paa senga (ofte!), vasker gulvet mitt. Det foles grusomt, men hun bare smiler og ler, og jeg er veldig snill med henne. Hun er saa soet. Vil gi henne en del naar jeg drar. Har allerede gitt henne noe av klaerne mine.

Det kommer ofte barn og tigger av meg paa gata. Det gjoer saa vondt. Jeg har faatt det som vane aa si jeg kan jkoepe mat til dem istedet. Nesten daglig dumper jeg derfor innom forskjellgie restauranter langs veien. Kjoeper de maaltid, ber kelnerne lage noe godt, med drikke, saa betaler jeg, peker paa bordet guttene sitter paa, og gaar. De blir overlykkelige. Smiler, vinker, roper thank you, thank you. Uff. Det hjelper saa lite. Dag for dag. Men for oeyeblikket er det vel akkurat det de trenger. En dag kom to bittesmaa barn bort til meg, kanskje 3 og 5, en jente og en gutt. De tigget. Jeg tok de med, jkoepte pommes frites og drikke til de hver. Jeg betalte, og de gikk. Ti minutter senere kjoerte jeg taxi oppover gaten, og saa en mor med 5 barn sitte paa fortauet et stykke unna. De delte to pommes frites og to drikker. Det var saa trist aa se, men veldig koselig ogsaa. Da angret jeg paa jeg ikke hadde kjoept mer mat. Jeg visste ikke de var saa mange, men det er vel egentlig bare aa tenke. Moedrene sender jo barna for aa faa medlidenhet, men det skjoenner jeg. Barna ble overlykkelige.

Jeg er ikke den sterkeste personen til aa se saa mye elendighet. En dag var jeg i et slumomraade der ingen hadde lys eller oljelampe. De lyste opp hytten med ett telys. Paa en tallerken laa tre tomater. Insekt kroep i senga, paa veggene og paa gulvet. Jenten som bodde der er en venninne av Barbara. Hennes foreldre er doede, hun har fatt en unge paa 2, og kjaeresten har stukket av. Der bor han alene i det hullet av en hytte med sin lille. Utenfor er det moerkt kl 6, det samme er det inne. Vannet oversvoemmer hytten hele tiden, malariamyggen elsker seg der. Baade hun og ungen har malaria. Jeg medbragte masse saape, babymat og mat til henne, masse. Tror hun skal ha for ihvertfall noen maaneder. Likevel, alt foeles saa lite. Hunh har kontaktet Barbara i ettertid for aa fortelle hvor mye det betoed for henne. At jeg hadde klart aa gjoere en lykkelig. Hun har ikke raad til aa fole seg pulled down. Jeg var redd det ville skje, men hun ble bare glad. Alt av verdi er solgt, for ungen maa paa sykehuset konstant.

Jeg har vaert paa sykehuset selv mens jeg har vaert her. Ekstreme magesmerter, og den 6 dagen holdt jeg ikke ut mer. Sov ikke om nettene, var grusomt. Har fatt medisiner, og alt er bra. Matlysten er ogsaa kommet tilbake (om det bare er en god ting er heller usikkert...). Paa sykehuset maatte jeg ta masse proever, som inkluderte do-bes;k. Det var et privatsykehus og de hadde ikke en gang dopapir! Jeg holdt paa aa klikke. Det er Afrika. Heldigvis har jeg baade papir og saape i veska til en hver tid, noe som er lurt, for det finnes ikke paa offentlige steder. Som regel er det kun et hull i gulvet - intet mer. Herlig, noeyaktig slik jeg er vant til hjemmefra... Joa........

Det er fortsatt Afrika, og stedet jeg skulle bo paa, har jeg ikke flyttet inn i. Kom paa tirsdag for aa flytte inn, men det var ikke noe rom ledig. Jeg hadde bestalt og de confirmed 2 maaneder siden. Men nei - det viste seg at Mr. Japhet fra barnehjemmet, han hadde ikke betalt stedet som han skulle, han hadde brukt opp pengene mine selv. Saa stedet var ikke betalt, og dermed var det selvsagt ikke plass til meg heller. Saa en uke er snart gaatt, og jeg har intet sted, for pengene er borte. Pengene jeg betalte for 3 uker i leilighet! Han sa jeg kunne flytte inn hos eieren, i huset hennes. Foerst sa jeg ok, dere kjenner meg, klarer ikke si nei. Saa fant jeg ut jeg like godt kunne bli boende i familien jeg er til noe blir ordnet. Naa har jeg faatt igjen 1/3 av pengene jeg overfoerte for Mr. Japhet for 3 uker, han lyver og trikser og tjo og hei, og naa er jeg saa lei at jeg har satt en strek over det. Haaper bare han brukte det paa noe fint! Ikke paa kjoett, horer eller alkohol. Da faar det vaere greit.. Han skulle bare visst hva for en sum jeg har samlet inn for aa bidra til barnehjemmet hans! Kanskje han ikke ville lurt meg saann. Men han ville nok det. Faatallet lurer meg ikke....... :)

Jeg har det fremdeles bra, kan ikek vente til aa se barna igjen til mandag. Kan alltids dra dit i morgen ogsaa, men boer vel ta litt fri. Saa blir det desto bedre aa se dem igjen. Om en uke kommer Stefan og jeg gleder meg vanvittig. Skal dra og hente han paa flyplassen!

Et ord faar jeg hoere hele tiden paa gaten; MZUNGU! Det betyr hvit person. Fremmede gutter paa kate kaller meg det, folk hvisker mzungu, barn roper det i ekstase. Naar folk vil ha kontakt,. selgere elelr hva som helst, hoerer jeg bare mzungu, mzungu. I og med at jeg er den eneste hvite, er det ikke vanskelig aa skjoenne hvem de vil ha kontakt med. Hva skjer med aa abre bli kalt hvit person overalt?? Kommer sikkert til aa savne det i Norge. MZUNGU!!!! MZUNGU!!!!!

Time to go. Det er nok en gang loerdag, vi skal ut, og jeg skal vaere mer forsiktig med verdisakene mine. Haaper det ikke blir like mange velkomstdrinker i dag. Jeg kunne aldri bodd her, uansett hvor lenge en har vaert her hoerer en velkommen. Men naa er vennene mine her igjen, saa till next time!