Omar (t.v.) på sykehuset etter jeg dor hjem


Nybygg med nytt tak, grunnmur til 2. etasje



Skolen samles for nytt tak

Progress

Halvannen måned er gått siden jeg ankom Norge etter en tid på det problemfrie kontinent, der alt er hakuna matata og null stress. Halvannen måned med brevskriving og telefoner til Afrika. Jeg savner menneskene veldig.

De første brevene med bilder ankom forrige uke. Brevet der jeg la ved penger er med spennende å se om faktisk kommer frem. En dag snakket jeg med Omar på telefonen, en annen med Peter, Moses og Omar Rama. Siden jeg dro, har jeg snakket med alle gateguttene mine utenom Kelvin. Også Anton har jeg snakket med.

Anton var han som sammen med Kelvin forsvant fra senteret jeg hadde tatt dem til. Kelvin er gammel, og selv om han er skadet for resten av livet både av lim og bakgrunn, vet jeg iallefall at han klarer seg på gaten. Han kan være en luring og sjef når det trengs. Anton der i mot, som heller ikke lar en sjanse til å tjene noen kroner gå fra seg, er mye mer sårbar. Å tenke på at han tilbake på gaten var det verste.

Jeg har mange venner i Mombasa nå. Jeg ba dem se etter Anton, og hvis de fant ham, melde meg med det samme, slik at jeg kunne ringe deres telefon. Jeg spredte budskapet til Kenchic Inn, Alois, George og andre. Omtrent en uke etter han forsvant fra barnehjemmet, fikk jeg melding fra Alois: "I'm with Anton now, please call". Jeg var lettet; endelig var han og Kelvin ute fra "fengselet" myndighetene hadde satt dem inn i. Jeg snakket med lille Anton i 20 minutter. Han fortsatte hele tiden å spørre "Which day are you coming back to Kenya, Nina?", som om jeg skulle svare tirsdag neste uke, eller noe i den duren. Det er alltid like trist å forklare dem at det blir en god stund til neste gang. Jeg visste vel egentlig svaret, men måtte likevel spørre hvorfor han hadde stukket fra det senteret han så gjerne hadde villet til. Han forklarte han ble "undertrykket" (vanskelig å finne de passende norske ordene innimellom), mobbet og herset med. Jeg fikk bekreftet med hollandske Mirjam at det stemte. Antons offerrolle er dessverre for godt innarbeidet. Han vil alltid være et offer.

Han fortalte meg han ville til Bamburi, til senteret med Peter, Moses og Omar Rama. Jeg var skeptisk. Var redd han ville ha dårlig innflytelse på allerede skjøre Moses. Nå som de tre hadde vært så flinke. Da jeg snakket med Anton igjen to uker senere, klarte jeg ikke holde igjen. Han er så nydelig, det er så synd på han, og alle fortjener en ny sjanse (eller ti). Og er det en som faktisk fortjener å få prøve, så er det han. Jeg valgte å se på det fra en ny vinkel; de tre andre, som har klart å holde seg på barnehjemmet foreløpig og er flittige på skolen, vil kunne påvirke Anton i positiv retning. Det økte troen min på at det ville gå. Neste punkt som styrket denne troen, er at barna i Bamburi er ikke gatebarn; de fleste har mistet sine foreldre av HIV og AIDS, men de er ikke tøffe gategutter. Alle er også yngre en Anton. Han trenger ikke føle seg undertrykt, som på Onesimus, der alle var eldre og tøffere eks-gategutter. Jeg ringte Pst. James i Bamburi, og ba på mine knær om han kunne ta inn en til. Først hadde jeg jo to til han, så kom ejg med Omar Rama, og nå, fra Norge, med Anton.

Han hadde truffet Anton før, den gangen på Kenchic Inn da han lå i stole og sov ut rusen da de andre dro av sted til barnehjemmene. Jeg prøvde å vise hvor mye han trengte noen, fortjenete en sjanes, men at de måtte være tålmodige og gi han mye positiv oppmerksomhet. Han sa ja.

5 av 6 gutter er nå på barnehjem. Forhåpentligvis blir Anton, men jeg har vel mine tvil. Det er ikke barnehjemmet eller senteret som avgjør om han blir. Det er ikke de ytre omgivelsene som er urolige, det er er indre. Det er der det er kaos og undertrykkelse. Jeg er likevel fornøyd. Han vet jeg jobber for han. Samme dag som jeg fikk ja av Pst. James, dro Peter til byen for å hente ham. De kom seg sammen tilbake til senteret, og det i seg selv er stort. Peter i fine klær. Ikke lenger en gategutt, men en elev. Nå er de fire sammen i Bamburi, de holder sammen og støtter hverandre.

Lille Omar i Mishomoroni på New Hope gjør det bra. Han er langt i fra den typiske gategutt. Passet hans er straks i boks (jeg betalte mye for å få det klart på to uker, etter halvannen måned er det selvsagt ikke ferdig). Jeg får mail og meldinger om hvordan det går med han, hva han gjør og hvordan han har det. En dag mottok jeg et bilde av han på sykehuset med Gemma, en 40-årig dame fra Skottland som holder mye til på New Hope. Hun ble igjen da jeg dro, og lovet meg å ta spesielt godt vare på Omar for meg. Det var hun som sendte meg bildet. Mr. Japhet, eieren av New Hope, sendte meg en gledelig mail noen dager tilbake. Det siste materialet de trengte til tak var blitt sponset, og de hadde nå bygget fire tak for alt materialet jeg hadde kjøpt dem; de fikk bygget dobbelt så mye for det som han først trodde. Som dere har sett i sponsortakkebrevet gikk en del av pengene tl dette. Her er et utdrag av det Japhet skrev til meg: "....your donationsand built slap for 4 classrooms as you can see from the pictures and we all again say thank you for you donations of 100 bags of cement, balast and binding wire, it really helped us in costruction of these 4 rooms". Nok en gang - takk til dere.

Her hjemme går det mye tid med på studiet; det er stort, men veldig interessant. Med kjæreste i Tyskland går det mye tid og penger med på å reise fremog tilbake dit nærmest annen hver uke. Det føles godt å vite at guttene har det bra. Kelvin jobber jeg nå i samarbeid med Mirjam å få inn på en ekte avrusningsklinikk, men det er ikke bare-bare. Det finnes kun en god avrusningsklinikk etter vestlig begrep, og den åpner ikke igjen før om to år. Tilgjengjeld koster den 1000 kroner i måneden, og de driver med gårdsbruk, bygging og annet konstruktivt arbeid. Vi får se hva som skjer. Jeg er begynt å planlegge julegave til guttene mine, mens min Omar kommer på besøk hit i jula, om norske myndigheter smelter for historien ;)

Til sist vil jeg gi en offordring til å sette av noen kroner om du skulle ønske til fremdeles det samme prosjektet. Selvom jeg er hjemme er det dyrt å holde fem-gutter i Kenya, samtidig som det er mye av arbeidet rundt det som koster. Alt går alltid til de. Dessuten vil jeg tilbake, og det er like greit å begynne å spare med det samme. Det er et langvarig prosjekt. En dag vil jeg åpne mitt eget korrupsjonsfrie barnehjem i Kenya. Om gateguttene mine har blitt grundig rehabilitetert og forvandlet til flotte borgere, skal de få jobbe på barnehjemmet mitt, som forbilde for barna der. Det er fint å ha drømmer!

Nattmat. F.v.: Peter, meg, Kelvin, Douglas.
Foran: Moses.


Gøy med blondt hår! Ser rart ut, føles rart,
legger seg rart...


Når en fikk fly, ville alle fly.



Meg og New Hope guttene.

Denne jenta smeltet oss totalt! For

første gang ville Stefan adoptere (jeg

hadde allerede mast om gateguttene).

Prøvde å forklare han det er lite

poeng i å adoptere en 5-åring med

extension-hår! Ingen pengemangel.

One world - eller en todelt verden?

Det er rart å være hjemme. Det er deilig å se familien igjen. Det var herlig med en varm dusj, for første gang på to måneder, med to enslige unntak. En lang, varm dusj. Rundstykker fra Baker Jørgensen. Ekte gulost. Vann tappet fra kranen. Rene gulv, gode veier. Ikke en dump! Høye, symmetriske bygninger. Elektriske glassdører. Ingen korrupsjon.

Likevel savner jeg Afrika.

Da jeg var på flyplassen i Mombasa var jeg i hodet mitt innstilt på at jeg nå skulle hjem. Jeg ville ikke, men jeg visste jeg måtte, og når jeg først visste jeg måtte og skulle, da ville jeg helst bare hjem. Bare fra inngangen av bygningen til bagasjeinnsjekkingen – en arena hvor det vanligvis ikke skjer noen ting – måtte jeg som eneste person pakke ut bagasjen min tre ganger. Jeg kjente jeg begynte å bli klar for Europa. Først pakket jeg ut hos en. Så kommer neste vakt og spør hvorfor jeg hadde måtte pakke ut der borte. Jeg sa det var noen kaffebokser. ”Let me see”, sa hun. ”Pack out”. Jeg ble oppgitt, spurte hvorfor, og fikk som svar at hvis jeg spurte hvorfor en gang til gikk det rett til kontoret hennes. Og alle vet at et kontor i Kenya tilsvarer minst en dag uhensiktsmessig papirarbeid. Altså ville jeg ikke rukket flyet hjem. ”Give me something”, sa hun når jeg hadde åpnet bagen. Jeg var irritert, for tre timer siden hadde jeg strevd med å lukke bagasjen hjemme, så på flyplassen, og fem meter bortenfor nok en gang! ”No, it’s mine”, sa jeg. Jeg kikket på skoene mine, singlettene og kjolene. ”Then give me som money, if not you have to come to my office”. Jeg ble irritert, men tenkte jeg har lært av mine tidligere feil. Ikke være frekk og arrogant. Jeg ga henne noen hundre shilling og gikk. I innsjekkingsskranken måtte jeg pakke ut for tredje gang. Også de hadde sett meg pakke ut to ganger før.

Jeg hadde en eneste kvist kath i håndvesken. Som souvernir. Jeg fikk den med meg til Nairobi før det gikk opp for meg at; ”Nei, nå vil du faktisk hjem Nina!”, så jeg la den fra meg bak en stolpe på flyplassen i Nairobi.

Da jeg nådde Amsterdam var det rart å se alle hvite igjen. Jeg måtte på do, der en vaskehjelp var i ferd med å rengjøre toalettene. Det var en mann, svart, fra Afrika. Han lyste opp da han så meg komme med afrika-bagen, en gjennomsiktig plastpose med afrikanske sjal og afrikansk kaffe, samt en t-shorte med ”JAMBO” printet over hele (ja, vet – harry…). Jeg lyste gjensidig opp over å se en afrikaner.

Jeg så flere barn på flyplassen, hvite barn. Jeg tenkte på dem, like gamle som mine gutter. Jeg
prøvde å se dem for seg på gaten, alene, uten foreldre. Ingen som bryr seg. Umulig. Vanskelig å forestille seg. Det er som om jeg tror de ikke ville klart seg. Det er ikke for ingenting mine gategutter selv kaller seg ”survivors”.

Jeg ankom gaten som skulle ta meg fra Amsterdam til Kristiansand. Der ble ting enda verre; de sørlandske dialektene tilhørende harry mennesker fra syden-charter-turer borret seg inn i hodet mitt med historier om fyll og festing og shopping. Akkurat da passet det dårlig inn i mitt verdensbilde. Men det verste av alt skulle komme på flyet. Der havnet jeg ved siden av en mann – en ekstremt pratesyk rasist. Jeg nedverdiget meg ikke til å svare. Før jeg visste han var rasist, svarte jeg jeg hadde vært i Afrika. Og da han holdt det gående. I to timer. Jeg snudde hodet vekk, svarte ikke. Og han pratet videre. Norge er blitt en muslimsk stat. Svartingene har ikke noe i landet å gjøre. Verdiene mine hadde han alt fått med seg, men da han fortsatte med sine påstander gadd jeg ikke svare. Jeg hadde andre ting å tenke på enn å forsvare Afrikas befolkning. Hva godt ville det gjøre? Den mannen ville jeg aldri klart å overbevise likevel.
Mot slutten av flyturen svarte jeg irritert, og det utviklet seg til en diskusjon jeg godtok å ta, da det var få minutter igjen. Folk snudde seg og kikket – forhåpentligvis mer på grunn av han enn meg. Han hadde aldri vært i Afrika. I det vi gikk av flyet sa han ”Lykke til med det du tror på og driver med da, men ute i verden vil de bare le av deg. Og forhåpentligvis vil øynene dine en vakker dag bli åpnet”. ”Takk for det”, sa jeg. ”Og jeg anbefaler deg å reise til Afrika en vakker dag”. Så gikk vi.

Ja, det er deilig å være hjemme. Jeg trenger ikke betale opp til en månedslønn for noen poser melk. Det vil si, noen melk i Norge koster meg sikkert en kenyansk månedslønn. Poenget er hvordan ingenting henger på greip der nede. En morgen jeg skulle kjøpe melk til guttenes frokost, spurte jeg i en ny kafe om de hadde melk til å ta med. De sa ja. Jeg sa jeg skulle ha seks. Seks? Nei, så mange hadde de ikke. Eller vent litt. Damen forsvant en stund og kom tilbake. Jo, de hadde seks melk, men da kostet de 600 shilling til sammen. Jeg var blindet på guttene og at de trengte frokost og melk, så jeg kjøpte. Nå skjønner jeg ikke hva jeg tenkte på. Jeg var under sterkt tidspress også, kanskje det var årsaken. 600 shilling tilsvarer 60 kroner – i Afrika! 60 kroner for 6 små melk; ca 4 dl i hver! Unbelieveable. Og hvor er logikken i at de ikke har seks kartonger, men om jeg betaler 60 kroner så har de visst seks kartonger likevel? I lengden kan det bli slitsomt å ha det slik døgnet rundt. Ikke rart jeg ble ruinert der nede.

Når jeg nå vet hvor mye penger lite er for dem der nede, sjokkerer det meg hvordan alle kunne spør om så mye hele tiden. Jeg skjønner de spør – ”millionæren fra norden”… Men de har et feil inntrykk av min rikdom. Eller har de ikke? De klarte jo tross alt å få ut alle tusen? Da hjelper det ikke om jeg forklarer at jeg ikke har pengene, at jeg låner av mine foreldre og må betale banken tilbake. Så lenge pengene kan dras ut fra et sted, funker det jo. Jeg snakker ikke nødvendigvis om gateguttene, de var dem som forventet minst og som jeg med størst glede da. Jeg tenker på absolutt alle andre, som ba meg om noen tusen kroner til å kjøpe mat, til utdanning nok en gang, til bil, de som ba meg sende en data fra Norge, et kamera eller en ordbok. Tror ikke jeg møtte en eneste person som ikke hadde et ønske til meg. Øyeoperasjon til barnet sitt, sykehusregninger.

Min venn Alois har en god jobb. Nå husker jeg ikke om jeg har fortalt dette, jeg er redd det blir mye dobbelt. Problemet er at jeg ikke har tid til å lese igjennom når jeg har skrevet, og jeg har heller ikke lest i bloggen selv siden jeg startet å skrive. Alois tjener 700 kroner i måneden. I måneden! I Norge tjener vi opptil 1000 kroner på en dag (om ikke mer). Og han har en meget godt ansett jobb i Kenya, da de fleste jobber i jordbruk eller ikke jobber med noen ting i det hele tatt. Han tjener 20 kroner dagen. Det er gode penger i Kenya. Så hvordan kan folk forvente jeg skal kaste ut tusen-lappene?

Jeg ble frastjålet mye i Kenya. Mer enn en mobil. En dyr og flott i-pod. En bukse. Til og med undertøyet mitt ble jeg frastjålet; nytt og dyrt undertøy. Det falt meg ikke inn jeg måtte låse ned undertøyet mitt. Alt er av verdi – alt kan selges. Jeg ble også frastjålet mye penger. Det ironiske med i-poden var at også laderen forsvant. Hva med å være litt mer diskret…? Mine briller ble også stjålet. Hvis de bare visste hva en innfatning koster i Norge… 3 månedslønner i et av landets best betalte yrker… Var vel en grunn til at de forsvant! Før jeg dro til Kenya sa pappa noe lurt til meg. ”Ikke ta med noe til Afrika som er for verdifult til at du kan miste”, sa han. ”Men jeg må jo ha det med!”, svarte jeg. Nå skjønner jeg hva han mente. Den eneste bh’en jeg ikke ble frastjålet var den jeg gikk med. Kameraet hadde jeg i hånden 24 timer i døgnet – det fikk jeg beholde. Resten forsvant; en shorts, en roxy-t-shorte. Solbrillene mine. Det sto Dolce&Gabbana på dem. De var fake. Kjiiiiipt for dem! Men kjipt for meg og, for jeg likte de veldig godt!

Det må være vanskelig å skjønne hvordan jeg kan like Afrika så mye. Innimellom skjønner jeg det ikke selv. Stefan kunne ikke fordra Afrika. Turist-Afrika kunne han klare; safari, strender og god mat. Men slum-Afrika 24 timer i døgnet på’n uten søvn og hodet fullt av gategutter; det Afrika var han ikke like stor fan av. Det han likte enda mindre var politiet. Korrupsjonen. Tyveriene. De skyhøye prisene. Ingen fred. ”HAKUNA MATATA, HAKUNA MATATA, NO STRESS, POLE POLE (ROLIG, SAKTE), HAKUNA MATATA, TAKE YOUR TIME, WE’RE HERE FOR YOU, JUST LOOK HERE, COME HERE, LOOK HERE, NO STRSS, HAKUNA MATAT”. Hvis ikke det er stress, så vet ikke jeg.

Det er menneskene som tiltrekker meg. Barna. De lykkelige barna, noen av dem verdens fattigste, men likevel tilsyneslatende så lykkelige. Mange skjuler triste historier. Glade smil skygger for sorgfulle blikk. Men mange sårede sjeler evner også å vise ekte glede. Om de er sterkere enn oss vet jeg ikke om jeg vil si. Å kunne sørge er en styrke. Det viser også evne til å sette pris på det gode. Likevel – i en verden der så mye er så vondt, kan det hende en kald måte å møte motstand på er best. Hvis ikke tar det knekken på en. De viser ikke like mye følelser i Afrika som her. Verken mellom mor og barn, eller mellom mennesker generelt. Likevel ser alle tilsyneslatende lykkelige ut. Det er vanskelig å beskrive. En hel kultur er ulik vår. Når jeg har gjort ferdig studiet mitt i 1015 er det sikkert nok jeg kan gjøre der nede. Det var godt å se guttene bli triste da jeg dro, i hvert fall noen av dem viste det. Om bare så vidt – de viste følelser.

Gjennomsnittlig Afrikansk standard er ikke god. De fleste har ikke strøm etter mørkets frembrudd, og hele byer er lyst opp av bål og stearinlys. Når det er kveld, som startet 18.30, ja, da er det kveld. TV? Radio? Data på rommet? En data til hvert barn i huset? Fryseboks? Kjøleskap? DVD-spiller, komfyr, mikrobølgeovn. For de fleste er dette en fjern drøm. De rike har, de fattige kan drømme.

Så hardt jeg jobbet for å få guttene på barnehjem. Og så trist jeg ble første dagen jeg passerte hjørnet deres uten at de var der. Det var så tomt, så trist. Ingen som kom løpende mot meg, ingen som ropte navnet mitt eller spratt opp. Ingen som ristet de andre våkne for å fortelle at jeg var kommet. Ingen å klappe på kinnet eller holde i hånden, ingen gutter å prate med. Jeg trodde ”hjørnet” var noe spesielt. Jeg tok feil. Det var ikke hjørnet som var spesielt, det var guttene. Når de ikke var der, var ikke hjørnet noenting. De ga det liv og lys. De skapte gleden, de gjorde hjørnet til noe spesielt for meg.

Jeg vil alltid huske hjørnet deres som noe spesielt, men jeg vil huske det med dem. Hvordan de bygde opp med kunstige plastik-planter for å avgrense deres område om natten. Hvordan de lette i søpla etter papplater til å legge hodet på. Hvordan de sammen tullet seg inn i teppene jeg hadde kjøpt, hvor tungt de sov.

Når jeg flyttet inn i min nye leilighet her i Oslo, ble det en del innkjøp på Ikea. Og som alle som
har handlet på Ikea vet, betyr mye møbler enda mer papp. Etter å ha skrudd noen møbler satt vi igjen med så mye papp at søppelmannen ikke ville ta med seg en tredjedel en gang. Det irriterte meg. Det første jeg tenkte da jeg så all pappen var at guttene kunne bygd et helt hus. De kunne fått hver sin ”seng”, sidevegger og tak. Fikk lyst å sende det til Afrika. I søpla fant de ikke annet en papp fra en yoghurtbeholder og liknende. De lette og lette etter mer, men da de sjeldent fant noe ble det prioritert som hodepute. Og her – her ville ikke en gang søppelmannen ta det med seg.

Min Omar på New Hope gjør det bra. Han har startet på skolen, leker med de andre ungene, gjør fremskritt. Peter, Moses og Omar Rama i Bamburi har det også bra. Jeg pratet med alle tre på telefonen i går, selv om kun Peter forsto hva jeg sa, ville alle snakke. Jeg bablet i vei, og etterpå fortalte manageren, James, at alle bare hadde villet høre stemmen min, at de savnet meg veldig. Det var så godt å høre dem. De var glade. De begynner skolen etter ferien.

Kelvin var på Onesimus Boys Centre i ca to uker. Han gjorde det bra. Han var glad, i form. Han trivdes. Får jevnlig rapport fra Mirijam, hun fortalte Kelvin besøkte klasser frivillig hver eneste dag. Han trenger ikke, da han først skulle gjennom rehabilitering. Men han ville, han var så klar for å lære. Han ga masse, viste interesse og gjentok hver eneste dag ”I’m ready to learn, Iæm ready to og to school”. Han tegnet mye, skrev Onesimus på alt han tegnet. Han likte stedet. En søndag morgen forsvant han.

Problemet er avhengigheten. Abstinensene tar over. Det er trist de ikke yter mer til avrusning og avvenning i Afrika. Han gjorde så bra, han ville så gjerne. Det var denne søndag morgenen de skulle i kirken. Kirken ligger i byen. Det ble for hardt for ham. Se de andre gateguttene, se gatelivet han har vært vant til i nærmere 8 år. Han trengte påfyll.

Dagen etter kom han tilbake, og jeg var glad. Det er tiltak å komme seg fra byen til senteret, da dette ligger et stykke unna – veldig hensiktsmessig med tanke på rømning. Det at han på eget initiativ tok seg tilbake, viser hvor gjerne han vil. At han føler seg trygg der. Et sted han kan være. Han kom tilbake ruset, og med drugs i lommene. Noen dager senere forsvant han igjen, kom tilbake, men forsvant. Jeg får daglig oppdatering. Det er en vanskelig jobb. Onesimus BC gjør en stor jobb, men det er en vanskelig jobb. Han kan ikke komme ruset til det stedet og dra igjen for alltid; det skal være et rusfritt sted. Da disse menneskene også har et hjerte for ham, og grunnet mitt enorme engasjement, har de gitt ham nye sjanser, de gir ikke opp. Etter diskusjon har jeg kommet frem til at ingenting vil nytte før han er avvent. Han vil så gjerne, men for øyeblikket trenger han mer og annen hjelp. Jeg fikk høre det ligger en avrusningsklinikk i en annen by. Vi vurderer denne. Om han ønsker, vil vi først sponse han der, siden et senter og skole. Kelvin er Tuva sin. Han er en av de seks, og han betyr mye for meg. Bare jeg kunne gjort mer!

Anton var også på Onesimus med Kelvin. Han stakk dagen før Kelvin. Da han er spesiell for meg, gjorde det ekstra vondt. Jeg visste fra dag en at det ville skje. Han trenger ”motherly care” døgnet rundt. Han er liten, svak. Et mobbeoffer. Den nyeste og yngste på Onesimus. Han kom med meg, og alle så hvor god kontakt vi hadde, hvor godt jeg kjente han. Enda et mobbemoment. Det sårer meg sånn, det gjør meg så trist. Han er så sårbar, og de andre utnytter det. På gaten er han et offer, på senteret er han et offer. Han har alltid vært et offer. Han er et offer for foreldres svik, et offer for en voksen manns galskap. Nok en gang er jeg usikker på om jeg har nevnt det før, men Anton har brannsår over hele kroppen. Det er slik alle andre kjenner ham så lett igjen. Sårene går helt opp til halsen, nedover armene. Omtrent et år tilbake var han i Nairobi. Der ble han helt parafin over og tent på av en voksen mann. Det tok lang tid før han fortalte meg hvorfor. Uansett hva han hadde gjort, ville jeg vært på hans side.

Jeg kan ikke i mine villeste fantasier forstå hvordan noen kan gjøre noe slikt. Ikke mot Anton, min Anton. Han har lidd nok. På gaten slenger alle dritt om moren hans, hun er død. I Nairobi så han en mann skjære av hodet på en annen mann. Da måtte jeg be han stoppe. Jeg ville prøve å lytte til alt han fortalte meg, men dere som kjenner meg vet jeg ikke en gang klarer en blodprøve uten å besvime. Å vite at min Anton –”uskyldige” Anton har opplevd alle disse tingene, det gjør for vondt.

Jeg kjenner mange i Mombasa nå, det hjelper. Jeg bar alle på Kenchic Inn se etter han, Alois, George og selvsagt Mirijam. Hun lovet å dra til byen å se etter ham. På en uke var det ingen som så han. Hver eneste dag lurer jeg på hvor han er, hva han gjør, om han går sulten til sengs og om han fryser. Jeg vet han ikke trives på gaten, men han klarer ikke holde seg på et senter heller.
Først i kveld fikk jeg melding fra Mirijam. Hennes søster hadde truffet han på gaten; han ville tilbake. Det er den beste nyheten jeg har fått på lenge.

Jeg vet han vil, han vil så gjerne. Om han klarer det er en helt annen sak. Før jeg dro skrev jeg
personlige brev til alle åtte gategutter jeg hadde vært med, og la med alle bildene jeg hadde tatt. De ble så glade. Nicholas bestemte seg for å dra hjem og vise brevet til moren, så mye fint hadde aldri noen skrevet til han, og han var stolt over å kunne vise moren at noen mente så bra om ham. Det var helt tydelig at han ikke var vant til det. I dag ringte Nicholas meg. Han hadde dratt hjem for å ringe meg, og det sier litt. Når han foretrekker å bo på gaten er det ikke bare-bare å dra hjem. Det gjorde vondt når han fortalte meg at han var sulten og ba meg sende penger. Jeg prøvde å forklare at det ikke går. Tror ikke han skjønte det. Han skulle sove, og var sulten. Det var hardt, men godt å høre stemmen hans. Nicholas er herlig, han prater vanvittig mye. Da mener jeg mer enn naturlig mye, mer enn meg! Det går i ett, jeg får ikke pratet tre sekunder med en annen uten at han står og drar meg i armen ”Nina, Nina, listen, Nina, Nina, look, I went to.. Ey, Nina…!” Han er skjønn. Ivrig.

Da Anton hadde bestemt seg for å dra til Onesimus, forklarte jeg at min mor skulle sponse ham. Det likte han godt. Var det en han ville skulle sponse han var det min mamma. ”Mamma” betyr noe spesielt for ham. Det gjør vel det for de fleste. Via min telefon fikk han snakke med mamma. Han var nok en gang klar, ivrig, glad, spent. Han pratet i ett, på engelsk, forklarte navn og alder. ”Me, I’m ready to og to school”, sa han, igjen og igjen. Før jeg dro tegnet han en tegning til henne og skrev et lite brev. Også Kelvin gjorde det til Tuva.

I leiligheten har de afrikanske gjenstandene fått plass. Trefigurer og utskårede boller. I musikkspilleren spiller afrikansk musikk; alt fra hiphop til partygospel (ja, kan du tenke deg…..). For en gangs skyld prøver jeg å ikke være konsekvent, som med alt annet, men å nyte musikken og minnene de frembringer. På veggen henger bildene av guttene, med tegningene og en enslig ødelagt lighter Anton en kveld ga meg. Den har bilde av et neshorn og en flodhest på den ene siden. På den andre siden er det et kart av Kenya. Han viste og forklarte meg alt nøye. Den er fin. Den var noe av det mest verdifulle han eide, han hadde funnet den en tid tilbake. Så ga han den til meg. ”So you can remember me”. ”Thank you so much”, sa jeg. ”It’s so nice, really”. Og jeg mente det. Affeksjonsverdien er enorm.

En enslig limflaske tok jeg med meg hjem. Kanskje ikke et fint minne, men for meg en del av en helhetlig historie jeg involverte meg sterkt i. Som kjent fremskaffer lukt sterke minner, så når jeg savner dem, som betyr hver eneste dag, tar jeg noen sniff fra flasken. Høhø.. Joa. Den står ved siden av bilder og brev og tegninger rammet inn i glass. I Antons tegninger går ofte en røykende mann og en plante igjen. På en av dem har han skrevet over mannen: ”This is my life”. Anton får meg til å tenke på et sitat fra Ringenes Herre: ”There are some things that time can not mend. Some hurts that og too deep… that have taken hold”.

Jeg vil tilbake. Jeg vil treffe guttene. Jobbe en uke på hvert av de tre sentrene. Ikke bare fortelle dem, men vise dem at jeg bryr meg. Jeg tror de vet det. Men først må jeg samle opp energi, jeg trenger det. Jeg kjenner meg selv, når jeg først begynner å brenne for noe, klarer jeg ikke pause. Det er som jeg ikke kjenner mine begrensninger. Muligens kjenner jeg dem, emn jeg godtar dem ikke. Kreftene gir meg ikke nok. Men nok en gang, som pappa sier; Å brenne for noe er fint. Det gir liv, lys og glede. Som et stearinlys. Men brenner en for hardt, for lenge, uten pause, da brenner lyset ut. En blir bokstavelig talt utbrent. Mitt første krav til neste tur til Afrika er vel å lære meg å si nei. ”Nei” er et vanskelig ord. Så kort, men så vanskelig.

Alois er en ekte venn. Han har den vestlige formen for samvittighet; han stjeler ikke, han gjør det han lover, han hjelper meg tross forhåndsbetaling, han hjelper meg til og med uten betaling. I Afrika er det ikke vanlig. Det går ikke på å være grusomme, det går på en enorm kulturforskjell. At de ikke har samme form som samvittighet som oss. De tviler ikke et sekund på å lure, unndra og tvinge til seg penger. Det er få av dem som ikke gjør det. Alois er ikke slik. Han har tatt Omar på sykehuset hver tredje dag siden jeg dro, jeg betalte han for et privatsykehus, og endelig er Omars fot helbredet. Han har også tatt Omar til passbildet. De andre guttene på de andre sentrene har han også besøkt for meg og gitt rapport. Jeg får meldinger og telefoner fra Afrika hver eneste dag; fra Kenchic Inn, fra venner, fra taxi-sjåførene og sentrene. Jeg er glad de ikke har glemt meg. I går fikk jeg en ny melding fra Alois; Mombasas gater er tomme for gategutter. Hvorfor? Presidenten er på besøk, og da tømmes gatene for søppel. De puttes et sted de ikke kan stikke av. Siden, når presidenten er borte, slippes de ville dyrene løs igjen. Hvorfor ikke la presidentene se problemene, la ham ta tak i dem? Problemet er at det aldri ville blitt hans prioritet. Jeg hater hvordan guttene behandles som søppel. Kelvin og Anton på et grusomt sted, et sted de ikke kan unnslippe. Behandlet som søppel. De er barn! De kan ikke resirkuleres som plastikk og metall. ”BARN KOMMER IKKE I REPRISE!”

I går satt jeg og kikket ut vinduet mitt i leiligheten. Den ene personen etter den andre passerte. Plutselig var det noe som fanget oppmerksomheten min. En svart! Hadde lyst å rope på ham. ”Hei! Hvor er du fra? Hvilket land? Når kom du? Hvordan trives du i Norge? Er ikke Norge et rart land sammenliknet med der du er fra? Er det ikke kaldt her?” Jeg gjorde det ikke. For det første kunne han vært adoptert og fullnorsk. For det andre kunne det hende han ikke ville skjønne min ekstreme Afrika-entusiasme. Har han vært her lenge nok til å bli vant til norsk kultur, ville han garantert ansett meg som sprø. Kom han derimot forrige uke, ville han sikkert synes det var hyggelig. Mest sannsynlig kom han ikke forrige uke.

Min blog er nådd enden. Jeg kommer til å komme med oppdatering om guttene om en stund, men rapporten fra turen er nå over. Til dere som har fulgt med: tusen hjertelig takk. For meg har Afrika vært en fantastisk og sterk opplevelse. Det er fint å kunne dele historien med dere. For dere som har sponset meg før og underveis: tusen hjertelig takk til dere også. Som lovet, vil de som har bidratt økonomisk motta et oppsummeringsbrev med informasjon om hva pengene er gått til og hva oppholdet innebar. Skulle noen ha blitt så rørt og berørt i hjertet av guttene som jeg ble, håper jeg på å kunne hjelpe Nicholas neste gang. Alt er uten garanti. I så tilfelle er det bare å melde seg.

Noen ganger kan det virke håpløst å hjelpe gateguttene, eller fattige i Afrika generelt. De seks jeg ble kjent med utgjør kun en dråpe i havet. I et større bilde betyr de ingen ting. Jeg har ikke reddet Afrika. Likevel – for noen kan vi redde hele verden, og det er den store forskjellen. Om vi ikke kan redde alle mennesker i hele verden, kan vi i alle fall redde hele verden for noen mennesker. Og om kun en av dem sitter igjen på et barnehjem om et år, så har alt sammen vært verdt det. For den ene personen er et liv. Et liv som betyr noe, et verdifult liv, et menneske med følelser og menneskeverd. For en person er det livet en hel verden. En verden er reddet. Og for Omar kan det ha utgjort hele forskjellen.

Guttene klare for Childrens Department (se bort
fra ikke-matchende shortser og t-shorter - er ikke
lett å finne noe fint!). De ser ihvertfall ikke ut som
gategutter :)
F.v.: Kelvin, Douglas, Peter, Moses, Anton.


Omar Rama på Kenchic Inn



Anton. Den som sover synder ikke.

Satisfaction

Stefan dro søndag 2. august tidlig om morgenen, etter litt overtalelse utsatte også han hjemreisen. Som alltid var det like trist å si hadet på flyplassen, Alois var med, og i bilen etterpå satt jeg og hulket. Jeg er dårlig på avskjeder! To dager igjen. To dager igjen til å avslutt alle påbegynte prosjekter, si hadet til alle menneskene jeg er blitt glad i, besøke guttene for siste gang.

Neste morgen traff jeg Anton på gaten. Han var glad for å se meg, og jeg tror jeg var like glad for å se han. Han er vanskelig. Da mennene i dress var der dagen før, sov han. Da han våknet og de andre var dratt, ble han trist. Jeg forklarte han at jeg hadde bedt han være våken og jeg var lei meg. Han sa han ville på skolen. Mutala var der fremdeles, og jeg hadde på forhånd bedt han og de andre prioritere Anton. Problemet er at han trenger omsorg og oppmersomhet og kjærlighet 24 timer i døgnet, og for de fleste er han den siste av de seks en vil gi det til. ”Elsk meg mest når jeg fortjener det minst”, heter det. Det er sant! Anton og jeg satt og pratet, Mutala satt litt bortenfor. Jeg forklarte at hvis han virkelig ville på skole og barnehjem, kunne jeg kanskje hjelpe ham hvis vi snakket med Mutala. Anton gikk for å snakke med Mutala. Etter en stund sier Mutala ”This boy surprises me a bit. He tells me he’s not ready to og to school”. Jeg ser på Anton. ”It’s no problem, I understand if you’re not ready to og to school, really. I know you’re not there yet, but you know you can get something like a centre too, where you don’t ahve to og to school yet, you can just be there with other boys, relax, sleep in a bed, get food…” Han svarte ikke. Han sa ikke et ord. Jeg pratet og pratet til han, men han svarte ikke et ord. Igjen var vi der at han nektet å prate når andre var til stede. Det er krevende når han til meg prater og prater og forteller at han vil på skole, og til andre – dem som har makten til å få han inn et sted – ikke prater, men kort sier han ikke vil. Da han ikke ga respons på noe av det jeg sa, fortsatte jeg å prate. ”It’s ok, really. I just want to help you, you know that. I don’t like the thought of you sleeping in the street, I want you to be in a better place, you deserve a better place”. Han svarte fremdeles ikke. Så gikk jeg over til å forklare han at hvis han virkelig ikke ville var det greit, men at han ikke kunne komme neste dag å si han ville likevel. Dette var sjansen. Min nest siste dag i Kenya – mennene i dress var der for ham nå. Han svarte ikke. Tror ikke Mutala skjønte hva jeg så i denne gutten. Jeg takket for hans hjelp og han gikk. Da han var gått, spurte jeg hvorfor han ikke hadde snakket. ”I want to go to school”, sa han så. ”It’s too late now, I told you hundred times when the men were there! I begged you to talk to Mutala, but you didn’t. I told you five minutes ago you can’t tell me you want to go to school when he’s gone!”. ”But I want to, I’ve been thinking about it, and I’m ready to og to school!”. ”It’s to late…” Han ble desperat og sa han ville ringe han. Han visste jo jeg hadde telefon og nummeret hans. Jeg lot han ringe, og de pratet. Etterpå forklarte Mutala meg han skulle lete etter et sted til ham.

Nest siste dagen besøkte jeg Restoration Orphanage i Bamburi hvor Peter, Moses og… Ja, bare Peter og Moses var. Douglas, en av de to som ble en av de åtte, han jeg hadde byttet ut med Omar Rama, var dratt. Jeg var ikke sjokkert. Douglas har bodd på gaten siden han var seks år, helt alene. Han er nå 14. Åtte år på gaten. Han har vært innom mange sentre. Det var trist, men samtidig var det viktigste for meg å holde meg til de seks. Peter og Moses var fornøyde, nydusjet og i rene klær. Det virket som et fint sted. Etterpå besøkte jeg Kelvin. Han var avslappet, lekte med jevngamle gutter, han koste seg. Han smilte. Han var klar i blikket, fornøyd.

Det var her jeg kom i prat med Mirijam, som i samarbeid med Matheka driver Onesimus Boys Centre. Mirijam er den første personen som har drevet et senter jeg har truffet som er hvit. Hun er også den eneste damen. Det var deilig å komme til et senter der en hvit sto i spissen. Det er ikke til å stikke under en stol at kulturforskjellene er enorme, også i måten skoler og barnehjem drives på, og det var avslappende å møte en med likt verdigrunnlag som meg. Samme bakgrunn. Vi kom godt overens, tror hun synes det var koselig å få besøk av en hvit jente også. Vi pratet lenge, om korrupsjon, gategutter og verdier. Vi kom inn på de seks jeg har jobbet med, og jeg prøvde å forklare hvor takknemmelig jeg var for at de hadde tatt Kelvin. Nå er det bare en av dem igjen, forklarte jeg. Litt trist, fortsatte jeg, da han er en av favorittene mine, men han er veldig vanskelig å ha med gjøre. Han hører sjeldent på andre, han trenger mye mer oppmerksomhet og omsorg enn de andre, og når en ikke kjenner han kan det være vanskelig å se hans gode kvaliteter. Mirijam lurte på hva han het. Max, sa jeg. (Max er gatenavnet hans, og det navnet de fleste kjenner han under. Jeg prøver bevisst å bruke Anton, da det er hans virkelige navn, han liker det). Mirijam visste hvem det var. ”The one with the burns?” ”Exactly”, jeg kjente jeg ble glad. Hun visste hvem han var. Hun fortalte hun hadde truffet han en gang for lenge siden og at hun visste hvem han var. Anton hadde den gang spurt om å få bli med henne til Onesimus, men hun hadde vært usikker. Han virket ikke klar. ”And that’s the problem, he’s so difficult”, sa jeg. Når jeg nå fortalte jeg hadde tatt alle vennene hans, og hun i tillegg hadde tenkt på ham før, klarte heller ikke hun å holde seg. ”Let’s see what we can do. Do you know where to find him?”

Det endte med at vi forlot Onesimus sammen og dro inn til byen. Jeg tok henne med til hjørnet, der Omar Rama og Anton satt. De to siste. Anton ble i hundre da jeg kom. Han var klar i blikket, engasjert, ivrig. Sånn jeg liker han best. Når han så jeg kom med Mirijam skjønte han hva som kom til å skje. Han ble så ivrig at han ikke visste hvem han skulle hendvende seg til; Mirijam eller meg. Jeg sa han kunne sette seg å prate med Mirijam først. Hun stakk og jeg ble igjen med guttene. Neste morgen skulle Anton til Onesimus. Nok en gang var følte jeg meg lykkelig. Vi var glade sammen, det føltes bra.

Solen sto opp og min siste dag i Afrika begynte. Fikk kun 4 timer søvn siste natten, og våknet skjelven av utmattelse. Men slikt er det ikke tid til når jeg har gatebarn å hjelpe! Så jeg spratt opp før klokken ringte, kledde meg og gikk ut. Listen denne dagen var på et A4-ark og selvsagt uoppnåelig. Blant annet var Stefan og jeg blitt enige om å spleise på en juleferie på Omar til Norge. Ikke bare er det vanskelig å få til, men i ettertid er jeg begynt å lure på om det kanskje ikke er helt riktig ovenfor han heller. Som å vise han en bit av en verden han aldri kan ta del i. Jeg vet jammen ikke, for på den annen side vet jeg han ville satt pris på å komme til Stefan og meg i jula, besøke Norge som alle drømmer om. For å holde mulighetene åpne gikk siste dag i Afrika blant annet med til å skaffe Omar pass. Det var ikke bare-bare. Da jeg bare er 20 år og ikke har så peiling på papirer og formelle greier, tenkte jeg det bare var å skaffe et pass. Det jeg ikke hadde regnet med, var at Omar manglet absolutt alle tenkelige papirer, og det var ikke få. Fødselsattest, en haug med registere med mer. Og det koster. Nok en gang ble det organisert et møte; meg, George og Alois, og to velkledde afrikanere fra et eller annet kontor. Meg og fire voksne afrikanere. Spesielt. Jeg hadde en tight timeplan, og overlot mesteparten til Alois. Da disse mennene måtte ordne alt av papirer ble det en dyr fornøyelse, men samtidig er det fint at lille Omar blir en registrert borger. Frem til nå har ingen visst om han, noe som er forståelig når moren er så fattig. Også hun måtte møte opp for å undertegne i passprosjektet. Da jeg traff henne hadde hun med en lang, turkis kjole med palietter. Jeg tror hun virkelig satte pris på det jeg gjorde. Innerst inne. Så fattig, så ga hun meg en flott, afrikansk kjole. Jeg skjønner ikke helt sammenhengen, hun brydde seg ikke en plass om Omar da jeg kom med ham. Jeg har et bilde med meg, Stefan og Omar hvor han stråler. På neste bilde er han med moren – grav alvorlig. Likevel var det koselig å se at hun satte pris på det jeg gjorde.

Deretter dro jeg til New Hope for å si hadet til barna på barnehjemmet. Jeg hadde med kake og sjokolade, og vi hadde en koselig avskjedsseremoni. Omar var en del av dette. Etterpå fulgte jeg Omar tilbake til skolen, og på toppen der sa vi hadet. Jeg gråt da jeg gikk fra han.
Tilbake i sentrum traff jeg Omar Rama, den siste av de seks. Jeg hadde fått et nytt jern i ilden. Jeg spurte han om han var sikker på at han ikke ville på skolen. Han er ti år – har hele livet foran seg. Han sa han angret på at han hadde sagt nei, han ville på skolen. Han følte seg ensom nå, når alle de andre var dratt. Det hadde jo vært de seks, og nå var han alene igjen. Da Douglas hadde dratt, hadde jeg plass. Det var fint. På den ene siden fikk jeg gitt Douglas sjansen til noe bra, på den andre siden var det hans valg å dra. Da han ikke var en av de seks, kunne jeg ikke bruke mer energi på han, og jeg ga sjansen til Omar Rama. Han tok den. ”Ok”, sa jeg. ”Jeg skal møte Peter og Moses som nå bor på barnehjemmet i Bamburi om en time. Møt oss utenfor postkontoret da”. Jeg sa hadet, ringte James i Bamburi, og spurte om jeg kunne ta inn Omar Rama siden Douglas var stukket. Det var greit. Ting begynte å løsne, oppdraget begynte å gå mot slutten.

På dette tidspunktet sa jeg hadet til taxi-George. Det var hardt. Deretter var jeg inne på Kenchic Inn og sa hadet til alle der, særlig Tonny, som introduserte meg der første gangen. Som de fleste vet, er jeg ekstremt dårlig på avskjeder. Denne dagen stoppet stedet virkelig opp – folk fikk ikke kjøpt det de skulle eller noe, da vi brukte en halvtime på å si hadet –alle! De i kassa, kokkene, økonomisjefen – alle. Vi tok bilder, utvekslet mail og nr og sa hadet og ga klem igjen og igjen.
Klokken 3 møtte jeg Peter, Moses, kona til James fra Bamburi – og Omar Rama. Alois var med meg. Vi gikk og kjøpte skoleuniform til dem. Nye sko også; sandaler til dusjing, skolesko til skolen – som de må ha – og gode joggesko de selv kunne ha glede av på fritiden og til fotball – hva det måtte være. Vi kjøpte undertøy og belte til de alt for store buksene. Vi kjøpte det de trengte for å starte et nytt liv. Omar Rama ble med dem til Bamburi.

Mine seks gutter var plassert.

Avskjeden med Peter, Omar Rama og Moses var hard. Selv guttene var triste. Nicholas var også der, og han var sint. Jeg spurte hvorfor han måtte være sint min siste tid før jeg skulle dra, jeg sa jeg likte han bedre når han var glad. Til slutt kom det frem at det var fordi jeg var skulle dra at han var sint. Han var trist, noe som kanskje lettest kom ut i sinne. Jeg fikk en god klem når vi skulle skilles. Nok en gang tok jeg til tårene da jeg så Peter, Moses og Omar Rama gå oppover veien. Jeg var glad – de hadde et godt sted å gå til, men jeg følte meg tom fordi jeg nå skulle dra fra dem. Utenkelig.

Så mange avskjeder på en dag blir for mye for meg. Da jeg satt i tuktuken og gråt nok en gang,
orket jeg ikke tanken på avskjedene jeg hadde igjen. Alois, Kelvin og Anton. Jeg dro til Alois, vi sa hadet. Det var tungt. Deretter dro jeg rett til Onesimus. Mens jeg sitter i matatuen på vei til Onesimus Boys Centre, ringer Alois og sier han må si hadet igjen. Jeg ba han komme til Onesimus.

Anton var nå på Onesimus, sammen med Kelvin. Også han virket mer avslappet, roligere. Da han fikk øye på meg, kom han løpende mot meg og slang seg nok en gang rundt livet mitt. Vi satt og pratet en stund, Kelvin kom også bort, men han prater ikke engelsk. Jeg ga Anton en radio. Han har hele tiden fortalt meg at han ønsker seg en radio, og i Kenya kjøpte Stefan og jeg en til å ha på hotellrommet (musikkavhengige meg…). Når vi skulle dra, var ikke den radioen det viktigste for meg å ta med hjem. Resten av kvelden hørte vi på engelske nyheter og afrikansk musikk. Det ble tid for å dra, noe jeg var langt fra klar for. Endelig hadde jeg klart å bygge opp dette med Anton, så må jeg forlate det. Hva vil skje når jeg forlater Kenya? Sjansen for at han drar er stor. Han trenger mer enn å bli plassert et godt sted. Han klarte å overbevise meg om at han ville bli. For det ønsket han også, han ville virkelig. Han var klar i blikket. Glad.

Jeg sa hadet til Kelvin og Anton. Det var like ille som med Omar, det var så grusomt. På utsiden
av senteret sa jeg et siste hadet til Alois. Jeg var utslitt, ikke bare av alt som hadde skjedd, men av alle avskjedene også. Jeg ankom Mombasa sentrum igjen, og gikk oppover gaten. Klokken var halv ti, det var mørkt. Jeg følte meg tom innvendig. Jeg stoppet noen minutter ved en trapp for å hvile, og to gutter kom bort og begynte å prate. Jeg hadde ikke en milimeter overskudd til dem, og svarte ikke. Mens vi står der kommer en gategutt bort og tigger penger. Han var kanskje 19 år. Jeg svarer ikke, de to guttene var frekke. Gategutten så meg, hvit, og prøvde igjen. Da dyttet den ene av de to guttene til han og begynte å slå og sparke. Gategutten tok igjen, og de begynte å slåss. Plutselig hadde jeg energien tilbake. Fra å ikke si et ord sto jeg plutselig å ropte sint mot den ”normale” gutten. Jeg ble så forbannet. Fordi en fattig gutt tigger tror de to at de bare kan herse med han på den måten. De er ”over” ham i rang, så hvorfor nedverdiger de seg til slikt?

Det er kanskje ikke det lureste og tusle alene på natten i Mombasa. Særlig ikke når en er meg. Men to måneder er gått, jeg er hjemme, og alt er gått bra. Jeg sto og skrek at han skulle slutte, om han var helt dum. Det var forferdelig å se hvordan han angrep gategutten. Vel er gateguttene vant til å slåss – en blir jo det med slik behandling! De stoppet. Gategutten gikk. ”What’s wrong with you?”, spurte jeg irritert. ”He tried to steal your purse!”, svarte han. ”So, there’s no reason for you to do like that never the less!”. ”But he tried to steal your purse!” Han gjorde faktisk ikke det. Han sto langt unna meg, og hadde ikke prøvd å stjele noe. Han spurte bare om penger. ”I don’t care if he did! He’s poor, it’s not wierd he tries to, just don’t fight him!” ”Ok, ok…” Jeg gikk.

Den siste personen jeg traff og sa hadet til var Mr. Albert, rektoren på New Hope. Til slutt spiste jeg middag ute med familien jeg nå bodde i igjen et par dager. Vi var hjemme halv 12, jeg pakket til to, 04:00 måtte jeg opp for å rekke flyet. Jeg fikk to timer. Jeg følte meg tom. Tom av mangel på søvn, tom av alle avskjedene, tom av tanken på å forlate guttene og Mombasa. Emosjonelt sett var jeg langt fra klar for å dra. Hvis en tenker på alle skuffelsene guttene har hatt i løpet av livet, og nå bidro jeg til enda en skuffelse, enda et ”svik”. Jeg forlot dem. Men de var glade. Det gjorde meg glad igjen. Alle seks, de jeg hadde drømt om å få på barnehjem fra første gang jeg traff dem, var nå plassert.

Tiden var inne for å dra.

Mission impossible

Om jeg trodde veien til å få Omar på barnehjem var lang, tok jeg feil. Veien til å få de andre vekk fra gaten var om mulig 10 ganger lengre.

Ingen barnehjem ønsker gategutter. Gategutter er vriene, vanskelige, uskikkelige og de stikker av, det er noe alle er klar over. Jeg tok kontakt med Mutala og ba han hjelpe meg, da han tross alt jobber i Childrens Department. Han sa jeg kunne komme med barna, og jeg kledde de opp i nye klær for å gjøre et bedre inntrykk. Muligens ville noen av dem flytte samme dag, og da gjaldt det å virke ok. Vi forlot kontoret skuffet – ikke en ”hadde plass” til en gategutt. Da alt dreier seg om penger i Kenya, presset jeg på Mutala. 1000 shilling for hver person han får inn på et barnehjem, samt 1500 shilling i startkapital.

Dagene gikk unna med møter, telefoner, nye formelle møter med menn i dress og tid til guttene på hjørnet. De var ikke galde over at Omar var dratt – mest skeptiske var de til hvor jeg hadde tatt han. Jeg forklarte det som det var. De ble overrasket og sjokkerte – hadde jeg virkelig ment alvor med at jeg ville prøve å hjelpe dem? Omar er den eneste som ikke brukte lim. Han var for ny på gaten. Hver dag jeg kom på gaten sa han stolt ”Me no glue”. De andre skjulte limflaskene da jeg kom, som en ungdom skjuler sigaretten for sine foreldre. Jeg ble ikke sint når de brukte det, men det var som de ikke ville skuffe meg. En morgen jeg kom satt lille Omar plutselig med en limflaske og sniffet. Det var første gangen jeg ble virkelig streng, tok den fra ham med det samme. Samme ettermiddag forklarte han meg han ikke ville overhodet, men en eldre gategutt hadde kjøpt til ham, en som ikke tilhørte de seks. Det var da jeg skjønte han måtte fås bort fra
gaten straks, før gatetendensene ble for internaliserte. Derfor ble han førsteprioritet.

Flere ganger opplevde jeg at guttene ga meg limflaskene sine. Det var en enorm tillitserklæring, og jeg var like glad hver gang jeg kunne entre hotellrommet og vise Stefan en ny limflaske. Så lenge hadde taxisjåførene prøvd å stjele limflaskene deres uten lykke (i den hensikt å hjelpe guttene). Så de limflaskene, brukte flere av dem slag – slik er det i Afrika. Men som dere som har gått i klasse med meg særlig vet, er jeg i mot straff som læringsmekanisme, i alle fall i slike tilfeller. De klarte jo heller ikke å få limflaskene. Jeg ga dem tenketid, ba de intenst tenke igjennom det, forklarte konsekvensene og hvor mye jeg ønsket de godt og en god fremtid. At jeg kunne hjelpe dem. Flere leverte inn flaskene sine. Jeg kan ikke si jeg ble skuffet når de neste dag hadde nye – avhengigheten presser dem. Men det å se at de prøvde, at de ga fra seg lim de hadde brukt penger på, for meg var det stort. Da de skjønte at Omar var dratt på barnehjem, la jeg vekt på at han ble valgt først, da han var uten lim. Samme kveld leverte alle meg flaskene sine, med ett unntak. Jeg entret hotellet med fem limflasker i armene. Mon tro hva resepsjonistene tenkte. Den ene dagen kommer jeg med politi og folk fra immigrasjonskontoret i hælene, neste dag tar jeg med meg en liten, svart gutt som overnatter to netter, så kommer jeg med den ene limflasken etter den andre…

Jeg holdt det gående 24 timer i døgnet, så å si. Fikk et par timers søvn hver natt, men selv da var adrenalinet på topp, min urealistisk tettpakkede plan for neste dag prøvde å finne en logisk utvei selv når jeg sov. Neste morgen var det rett opp, starte programmet og rekke alt med en for seintkomme-margin på 5-10 minutter. Jeg var så engasjert, så inni alt. Men jeg var utslitt. Kjente kroppen strevde. De jeg ikke trengte å hjelpe, som Stefan og min taxivenn Alois, var dem som fikk mitt dårlige humør – lite energi igjen å hente. Midt oppi dette kaoset av arbeid å få de 5 siste på barnehjem, hadde Stefan og jeg planlagt en tur til Lamu – en fantastisk øy. Jeg gledet meg til tid med han, men visste ikke hvordan å forlate alt 3-4 dager. Første natten på Lamu kastet jeg opp hele natten. Jeg kastet opp i en blomsterpotte. Da vi kom til Lamu visste jeg jeg skulle slappe av fire dager, kroppen fikk en viss ”ro” den lenge hadde lengtet etter, og det tapte fikk komme til. Neste dag lå jeg meg høy feber og svettet og frøys om hverandre. Stefan var selvfølgelig kjempeglad over at når vi endelig hadde tid sammen, var jeg utslitt og syk. Jeg så ingenting av Lamu.

Det var likevel en fin tur. Det var nemelig en fantastisk øy, tross hvor lite jeg så. Jeg dro meg ut til middag to kvelder. Lamu er en øy fra 1600-tallet, det bor et visst antall mennesker der, og folk fra alle land kommer for å se den. Det finnes ikke andre fremkomstmidler enn båt og donkey. Så etter middagen tok vi esel hjem – som var kjempevondt i rompa og veldig ubehagelig når en føler seg elendig. Likevel var det en fin opplevelse. Jeg er glad vi valgte det fineste hotellet, når jeg attpåtil skulle bruke alle døgnets timer der. Vi fikk toppetasjen for oss selv, stort rom, enda større balkong, med utsikt over hele havet. Da mener jeg ikke utsikt i det fjerne – hotellet var bygget slik at det var halvannen meter fra hotellet til vannet = ingenting. Det var så vidt plass til å passere hotellet langs stranden. Vi så utover det hele. Solen skinte, hundrevis av små fiskebåter plasket, lokalbefolkningen ropte og styrte, bygget, pratet, slappet av. Men det beste av alt var den store sengen som sto på balkongen, en himmelseng. Det var tok over, så vi overnattet der. På dagen var det sol og blått hav, på natten en utrolig stjernehimmel. Inne på rommet var det også to dobbeltsenger; vet ikke en gang hva vi skulle med alt. Foran den store sengen på balkongen – verdens beste sted å være syk – sto et lite bord. Vi bestilte fruktsalat og annet godt fra resepsjonen. Vi var hotellets eneste gjester – det fantes kun fire ”rom” (deler av
hotellet kan en si). Så betalte vi også for det……

På forhånd hadde jeg betalt folkene på Kenchic Inn (chips-stedet vi alltid benyttet oss av) for å gi guttene mine mat. Jeg forklarte dem at de kunne komme og få mat to-tre ganger om dagen. Selv da jeg var på Lamu gikk det i ett med telefoner og meldinger, å forlate et slikt arbeid var ikke bare lett.

Tilbake fikk jeg hjelp av Mutala. Det eneste han kunne få til var et senter for gategutter midt i byen. Jeg forklarte det til guttene; de var ikke fornøyde. De hadde vært der før, sa det var dårlig. Jeg prøvde å forklare det var det eneste stedet, og siden det var meg ble de med. Vi dro dit alle sammen. De var ikke veldig gira. De ble noen dager, fikk mat. De andre guttene på Wema gjorde det bra. Prblemet med Wema Centre er at det ligger midt i byen, og en kan komme og gå som en vil. Fint om en trenger shelter, vanskelig om en ønsker seg totalt vekk fra bylivet. En etter en forsvant de, jeg var nok en gang noen dager borte. Da jeg kom tilbake traff jeg tilfeldigvis Moses der, en av de fem. Jeg ba han ta meg til de andre, de var ikke lenger på hjørnet. Jeg fikk to grunner til det; de var redde for å skuffe meg – samtidig som alle nå hadde gjemt seg da ”ryddebilen” nok en gang var kommet. Ryddebilen er grusom. Det er en søppelbil som rydder gategutter av veien. En enorm lastebil som i ny og ne kmmer og plukker meg seg gateguttene. Ingen vet hvor den skal eller hva som skjer med dem etterpå. Ingen! Det er helt forferdelig. Når bilen er på vei sprer ryktet seg, og alle stikker i hver sine retninger. Kelvin, en av mine seks, brakk kragebeinet i et rømningsforsøk fra bilen for 3 måneder siden – lastebilen kjørte på ham i stedet.

Den kvelden jeg forlot guttene på Wema Centre følte jeg meg elendig. Jeg var ikke fornøyd med stedet jeg hadde tatt dem, og begynte å gråte i det Stefan og jeg gikk ut porten. Snart skulle jeg dra, alt jeg hadde jobbet, og det var det jeg hadde fått til. Jeg visste det ikke ville vare, noe jeg også snart fikk se. Jeg fikk hjelp av Douglas og Nicholas, to av de åtte (de to som kom til senere), og seint en natt gikk vi på leting etter dem. De var glade for å se meg. Det var en spesiell opplevelse den natten. Det var seint, og vi var ikke lenger på hjørnet. Vi gikk nedover gaten med 200 uteliggere. Det var mørkt og ingen andre ute. Bare meg og de to små, samt hundrevis av gatemennesker. Da vi ikke fant guttene mine der, gikk vi videre. Vi kom til et smug – et smug jeg siden skulle lære en ikke en gang entrer på dagtid... Vi gikk innover, gateguttene poppet frem fra ingensteds – det krydde. Jeg hadde en full veske, jeg følte meg slettes ikke så trygg lenger. Mine stolte jeg nå på. Men alle dem som ikke kjente meg, som ikke hadde respekt for meg som dem… Jeg spurte Douglas ”Is it safe for me here?” Han skjønte ikke spørsmålet mitt. ”They are behind there”. Helt i enden av smuget var en haug med ledninger, søppel og en enorm, svart beholder av noe slag – tre meter høy og 2 meter i diameter. Alle gateguttene, mange yngre, noen eldre, så på meg, maste, ville ha mat. Nok en gang måtte jeg innføre teknikken der jeg blokker ut. Hadde jeg tatt meg tid til å se alle dem som hvert enkelt individ som jeg gjorde med de seks, hadde jeg sett hvor vakre også disse var. Jeg kunne ikke annet enn å se dem som tiggere, si nei, gå videre. Flere hundre. ”Let me get him”, sa Douglas så. Jeg var lettet – for bak den beholderen der i mørket, ikke et eneste lys, dit kunne jeg ikke gå. Sto halvstresset igjen blant de ukjente og ventet. Til slutt kom de alle, og vi gikk. Alle gikk etter. Vi hoppet inn i en tuktuk, og før jeg visste ordet av det lå tre andre i bagasjerommet (som er minimalt), to klamret seg til sidene, en på taket. Sånn holdt de på, men til slutt kom vi oss vekk.

Jeg prøvde å forklare dem jeg skjønte Wema ikke var noe bra for dem. Jeg prøvde å gjøre det klart at jeg fremdeles jobbet med saken for harde livet. Jeg kunne ikke forlate dem nå. Jeg er blitt for glad i dem og kunne ikke bryte ned alt jeg hadde bygd opp. Hjemreisen ble utsatt med ti dager.

Mye vil som kjent ha mer, og ti dager er ingenting. Aller helst ville jeg utsatt hjemreisen to måneder – minst. Det var på dette tidspunkt at jeg kan hende for første gang virkelig innså hvor knapp tiden var. Jeg presset på Mutala i Childrens Department, han var den nøkkelen i oppgaven med å finne dem gode hjem. Og jeg la vekt på at for mine gutter skal det ikke være noe dårlig. Det skal være et bra hjem, slik og slik og slik, ikke sånn, men på den måten, osv. Kravstor? Kanskje litt, men av erfaring er det lurest å ikke si ja til alt. Wema Centre var et bevis på det. Godt for dem som klarer seg, mens det er lite hjelp i stedet om man ikke har den indre drivkraften (noe de fleste gategutter ikke har). Da jeg er hvit, likte Mutala meg selvsagt veldig godt. De forguder hvite i Afrika. På den ene siden er de stolte av å være afrikanere, samtidig som de verdsetter hvite så utrolig høyt. Jeg tenkte over det en dag. Hver gang noen ser meg, unge som gamle, roper de ”hvit person, hvit person!”. Er ikke det litt rasistisk? Om vi hadde gjort det samme hver gang vi så en mørkhudet i Norge (”svart, svart!”), da ville det blitt ansett som rasistisk. Forskjellen, kom jeg frem til, er at de i Afrika forguder oss, de elsker hvite mennesker. Så når de roper ”mzungu” er det i glede og begeistring. Vet ikke om vi alltid kunne sagt det samme i Norge om vi skilte ut de svarte. Dessverre.

Alle i Afrika vil gifte seg med en hvit. Alle – single, gifte, unge, gamle. Jeg synes det er like trist hver gang jeg ser gamle, mindre tiltrekkende hvite menn, med unge, vakre, afrikanske jenter. Og det er ikke få av dem. Som regel er mannen rundet 50, mens jenta ikke er eldre enn meg. Foreløpig har jeg bare sett en av disse jentene som virket glad og lykkelig. Hun lente hodet på mannens skulder, smilte og tullet. De andre har et trist preg i ansiktet. Smiler ikke, lar seg berøre, men gir lite tilbake. De ser rett og slett lite lykkelige ut. Men det er status. Alle ønsker seg en hvit ektemann (eller dame). Har du klart det, er det all ære til deg. Det er penger. Og penger betyr security. Det betyr bortskjemming, et godt liv. Og hvem ønsker seg vel ikke et sikret og herlig liv?

Tilbake til Mutala. Du har dem som liker deg fordi du er hvit og gjerne vil ha både deg og pengene dine, også har du dem som liker deg fordi du er hvit, gjerne skulle hatt pengene dine, men likevel har en vestlig form for samvittighet (dette skal jeg forklare siden). Mutala er i den siste gruppen. Han likte meg særdeles godt, noe som selvsagt kom godt med i prosessen med å få guttene inn på barnehjem. Mutala er en ”offentlig” mann jeg traff gjennom et departement. Vi sendte ”business-meldinger” og gjorde avtaler. Til jeg en kveld får en lang melding om mitt flotte engasjement og store hjerte og vakre vesen (utvendig – forklart litt annerledes). Først ble jeg litt overrasket, så oppgitt, så skjønte jeg ikke at jeg aldri kunne lære. Det finnes ikke den person i Kenya som ikke kan bli uformell når det er en hvit til stede. Det vanlige er at de først krevre penger på en spesiell og korrupt måte, før de inviterer deg ut på kaffe – omtrent. Poenget mitt er at Mutala ble ekstra opptatt av å hjelpe etter vi hadde truffet hverandre noen ganger. Noe som passet meg fint. Og det beste av alt – han krevde ingen penger. Han krevde ingenting annet heller – og disse menneskene har jeg truffet få av i Afrika. Nok en gang må jeg fremheve kulturforskjellene, for i vestlige øyne kan dette virke veldig galt. Det er det ikke i Afrika. Det som er galt, også i Afrika, er hvordan ekstremt mange unge jenter, deriblant mine afrikanske venninner, blir behandlet. En av mine nærmeste jentevenninner, Ngina, fortalte meg blant annet hennes historie. Hun jobbet i en butikk, og i Afrika er alle veldig unge, som New Hopes rektor på 25, bileieren på 23, og denne butikkeieren på litt over 20. Ekstremt mange mangler jobb i Kenya. Som jeg før har forklart sitter en stor % av befolkningen på en benk, time etter time, dag etter dag. De har ingenting å gjøre. Å selge sukkerrør er en jobb. Det er faktisk en ok jobb, da primærnæringen fremdeles står i fokus. Toppjobbene, som moren i familien der jeg i perioder bor, kan være registrering av skip, i bank, i butikk, taxisjåfører, på flyplassen osv. Yrker som er, eller nærmer seg, serviceyrker. Ngina jobbet da hos denne sjefen, og trengte jobben sårt. Hun var heldig som fikk den. Det som så skjedde, var at hun snart bare fikk beholde jobben hvis hun lå med sjefen. En kveld bare de to var på jobb, låste han døren og slukket lysene og prøvde å voldta henne. Hun gråt og gråt, og til slutt kastet han henne ut. Sa at hvis hun ikke lå med han fikk hun sparken. Heldigvis er det tak i Ngina, samtidig som hun kommer fra en rik familie i kenyanske øyne – hun sluttet. Men dette er ikke en unntaksepisode i Kenya – det er så vanlig. Og det er bare å forestille seg hva som skjer med alle dem som ikke har muligheten til å si nei, der hele familiens eksistens bygger på den ene butikkjobben. Det er trist.

Det tar sin tid å komme til poenget, samtidig som alt jeg skriver føler jeg har sine viktige poenger. Det er kanskje bare i mitt hode, akkurat nå, at alt dreier seg om gateguttene, og har det ikke noe med dem å gjøre, er det også uten poeng. Mutala jobbet på spreng, tok matatu hit og dit og undersøkte ulike barnehjem for meg. Det var en dag jeg hadde sittet i to timer med guttene mine, Omar Rama (to av de seks heter Omar – min Omar som alt var kommet på barnehjem, pluss Omar Rama, også 10 år gammel), Peter, Kelvin, Moses og Anton. Så var det de to som kom til senere; Douglas og Nicholas. Vi hadde sittet lenge i andre etasje på Kenchic Inn – vi var alltid velkomne. Jeg kjenner alle der, de elsker meg, og hele den lille restauranten stopper opp noen minutter hver eneste gang jeg entrer – som er to-tre ganger daglig, med gateguttene. Vi får gjøre alt der. Vanligvis vil ingen spisesteder ha inn gategutter, men nok en gang hjalp min lyse hudfarge meg. I Afrika kan den være en forbannelse og en gave, alt etter som. Vi fikk låne vasken som var midt i lokalet til å vaske guttenes skabbinfiserte hender med legemiddel fra sykehuset, vi fikk låne bestikk til å ta med ut på gaten når jeg hadde med takeaxay fra andre steder (lærte kjapt det var undøvendig å ta med bestikk – vet ikke hva jeg tenkte på…). Jeg lærte dem å vaske hendene før de spiste (noe de garantert har sluttet med nå…), og inne på Kenchic Inn var det også en TV der vi en gang i blant så på ”So you think you can dance” fra flere år tilbake, det året Benji vant, for dere som fulgte med. Tenker på deg Helene, jeg satt der med mine nydelige gategutter og så på Travis og Benji danse med selebuksene og sekkene! Herlig.

Guttene var kun inne på Kenchic Inn når jeg var med. Likevel ble de betraktelig mer velkommen der, og når jeg var borte gikk de inn til sine måltider. Det var fint å kunne være der, gjøre det vi ville. En natt danset jeg om Nicholas salsa og tango over gulvet. Han dro meg med og skulle vise. Jeg kunne vært på det humøret der jeg synes det var pinlig og sært (noe det selvsagt var), men jeg bestemte meg for å blåse i gjestene, de stirret nok fra før da vi var en hvit og 7 streetboys, så jeg slo meg løs og vi danset og lo og nå husker jeg det hele som merkelig, men veldig morsomt.

Av og til er oppmerksomhet veldig slitsomt. Hvis jeg har en dårlig dag er det til å bli gal av, og jeg er uopplagt og frekk. Når det aldri går 15 minutter før en blir invitert ut på en ny date av en fremmed, tilfeldig fyr? Det er så… unødvendig! Hvorfor skulle jeg bruke tid på random folk, når jeg har 150% ”stilling” med de jeg allerede kjenner? De skjønner ikke det. Andre ganger, om jeg har overskudd og energi, er det morsomt å underholde – når først alle stirrer. Det har ikke sjeldent skjedd at jeg for eksempel har underholdt en hel matatu med nesten 20 mennesker gjennom høylytt samtale med matatu”innkasteren”. Alle stirrer fra før, og når vi først satte i gang og prate ble matatuen stille. Alle vil jo høre hva den hvite sier, og hvordan det høres ut. Og da jeg var i supert humør, tok vi like godt regien og laget et show for hele gjengen…
Tilbake til Kenchic Inn. Det var denne dagen vi hadde sittet i andre etasje i over 2 timer. Som alltid stirret alle, mens en trakk meg til side for å fortelle meg hva for en fantastisk jobb jeg gjorde. Det var hyggelig ment, men til min store irritasjon brukte han en halvtime på det, en halvtime jeg ville brukt med guttene. Han var pastor. Det eneste jeg husker fra samtalen (jeg var mest opptatt av å følge med på guttene i øyekroken – alltid noe som skjer!) er at han forklarte meg at en del av guttene er jo (JO! – som om jeg visste det. Alle visste jo det. En del av guttene er JO...) besatt av demoner, men han kunne fordrive dem, så jeg kunne bare ta med dem som var besatt av demoner til ham, så skulle han hjelpe meg. Jeg smilte høflig, sa thank you, thank you – jeg orket ikke bruke energi og tid på å forklare en pastor at det ikke fantes et snev av demoner i guttene mine – og prøvde å gå. Men neida, samtalen forsatte. Til slutt var det tusen ganger ”God bless you” og ”You will be blessed”, noe jeg har fått høre utallige ganger her i Kenya. ”You will be blessed by God”. Som ateist i Afrika smiler jeg nok en gang bare høflig og sier ”thanks”.

Å være ateist i Kenya er utenkelig. Det finnes ikke ateister der. Selv ungdom og barn går i kirken hver søndag. Når jeg prøver å forklare at selv ikke ”vanlig” kristne normalt går i kirken hver søndag i Norge, blir de målløse, sjokkerte. De skjønner det ikke. Alle tror på Gud i Afrika, om det er Gud eller Allah, eller hva det måtte være. Bare du tror. Men ateist? Halvparten vet ikke hva det er, den andre halvparten tror det må være de som er besatt av demoner. De ser i alle fall ikke for seg at det kan være jenta som bruker hver eneste dag på å hjelpe gateguttene. Jeg liker å si det etter de har blitt kjent med meg, og etter de har sagt ”God bless you for the work you’re doing” eller liknende. Når jeg vet de synes jeg er ok. Slik at de på forhånd vet at jeg umulig kan være besatt av demoner. Da forteller jeg det. Reaksjonene er prisverdige. Det fine er at de ikke kan skifte mening fra det ene sekundet til det andre, og plutselig tro jeg er besatt av demoner igjen. Mine venner, som taxisjåførene Alois og George, sier bare ”it’s ok”. De synes det er rart, men de kjenner meg, og det gjør ikke noe. En mann på en restaurant spurte meg en dag om jeg var kristen (han mente vel kristen eller muslim – jeg ser jo ut som en typisk muslimsk kvinne i Afrika (en ser ikke annet enn en stripe av øynene deres)). Jeg sa nei. Ateist. Han fikk totalt latterkrampe. Han klarte ikke å slutte å le. Han lo og lo og lo. Så fikk han presset frem ”Now you made my day”. Så lo han hele veien til kjøkkenet og inn. Jeg satt bare igjen med hevete øyebryn og et smil, hans reaksjon var minst like morsom som at jeg faktisk er ateist. Jeg tror ikke han trodde meg helt…

Jeg kommer meg visst aldri videre fra Mutala og Kenchic Inn. Vi satt i andre etasje (ja, der satt vi fremdeles, gitt!). Telefonen min ringte, det var Mutala. Han sa han hadde klart å finne et barnehjem til en person. Èn, tenkte jeg litt skuffet. Dagene begynte å gå mot slutten. Men bedre enn ingenting. Jeg ba guttene bli litt til. De hadde nok en gang realtivt nye klær på. Jeg ba dem oppføre seg fint, da kun en skulle på barnehjem i dag. Anton er min favoritt, men en hver annen persons sistevalg. Han er mest lost av dem alle. Han er svak, avhengig, skadet, såret, lur. Vanskelig, vrien. Ikke sjeldent har han gått fra oss andre, dratt frem limflasken i sinne, og stukket. Har gått etter han flere ganger. Tingen med Anton er at han trenger noen så sårt. Han trenger mer enn de andre, han trenger ikke bare hjelp, han trenger en mor. En mor, en som kan være der for han og være glad i han alltid og uansett hva. Denne rollen tok jeg i en måned. Det var ubeskrivelig vondt å forlate ham. Jeg kommer tilbake til Anton senere.

En time senere var Mutala inne på Kenchic Inn. Det så rart ut, vet ikke om dere kan se det for dere. Vanlige gjester, alle nysjgerrige på den hvite jenta med kontroll på 7 gategutter. Ingen har kontroll på gategutter. Svaret er jo enkelt – ingen har respekt for dem! Hvorfor skulle de adlyde når ingen respekterer eller verdsetter dem? De er søppel, og bare det. Og ikke nok med at vi var en severdighet, så kommer Mutala, en business mann i dress, sammen med en annen voksen mann i dress, skjorte og slips, inn på dette stedet og setter seg… med oss! For første gang følte jeg meg nesten utilpass selv. Jeg er ikke vant til å omgås så mange menn i dress, og plutselig var det blitt en daglig aktivitet. Jeg håndhilste, noe jeg hadde bedt alle guttene også gjøre. Alle gjorde det untatt Anton. Jeg satte meg ved siden av han, hvisket i øret hans ”Go and shake his hand, dear. It’ll make a much better impression”. Jeg må alltid se Anton spesielt. Han trenger mer omsorg. Da jeg satt hos han og sa det, reiste han seg og gikk bort til de to mennene. Dessverre var han i det øyeblikket sterkt redusert av en sterk dose lim. Rett før mennene kom hadde vi nettopp hatt en runde der han stakk og jeg løp etter, sa han ikke trengte å være sint og at jeg gjorde alt jeg kunne for å hjelpe, så leide vi og han ble med tilbake. I begynnelsen synes jeg han var innviklet å skjønne. Jeg har lært at han ikke er vanskelig å forstå. Det eneste han trenger er å bli elsket – ubetinget. Og jeg liker han utrolig godt; han er så ung og så såret og han trenger meg. Dvs han trenger noen, og det ble meg. Han hører bare på meg. Til tider gjør det alt veldig vanskelig, men det bekrefter også hvilket enormt ansvar jeg har ovenfor ham. Jeg har brukt tid på å bygge opp noe med han. En dag sa han til meg ”You really love me”. Ikke som i det norske elsker, men som at jeg virkelig var glad i han. Han strålte i ansiktet. ”I do”, sa jeg. ”I really want to go to schoo”, sa han. Han er slettes ikke så vanskelig å forstå, hvis en godtar at en ikke trenger forstå alt til enhver tid. I mai ga jeg en steinplate med et hjerte og et sitat til pappa. Sitatet var ikke tenkt som fra meg til han, men jeg syntes det passet til det han driver med. ”Don’t try to understand me, just love me”, het det der. Nå minner de ordene meg alltid om Anton. Det er alt han trenger: kjærlighet.

Er det ett stikkord jeg skal bruke for å forklare arbeidet med gateguttene, er det ordet ”tålmodighet”. Jeg har aldri ansett meg selv som en tålmodig person, men da har jeg kanskje tenkt mest utifra lange køer i bokhandelen og ventetid på legens kontor. Med guttene var jeg tålmodig, jeg måtte være det. Ellers ville jeg miste dem. Heldigvis gikk det naturlig. Til tider kan det være vanskelig å finne balansen mellom det å være tålmodig og godta feil til det å godta ”alt”. Når skal en be dem tenke over limet, og når skal en bare snappe det ut av hendene deres? Jeg har snappet to flasker. De gjorde ingen forsøk på å ta dem tilbake, de smilte heller litt skyldbetinget blandet med et tøysete ”søren”-uttrykk, over at limflasken nå var borte. Hadde jeg gjort dette med en tilfeldig gategutt, ville resultatet mest sannsynlig blitt at han klikket på meg, ville gått løs og slått og sparket til han fikk den. Det er også svært sannsynlig at mine gategutter ville gjort dette om det var en annen som tok limflasken deres, men jeg velger å tro ikke. (En hver tror best om sine barn! Haha..) Det er rart hvordan jeg kaller dem ”mine” gutter. Men hvem andre gutter er det sine? Det er en merkelig tanke at det ikke finnes en person i hele verden som bryr seg mer om dem enn meg. Jeg bryr meg masse, men i den store helheten, tenk hvor lite jeg er tilstede. Så er det ingen i hele verden som bryr seg mer, ser mer til dem eller tilbringer mer tid med dem, er mer glad i dem? Om de har foreldre, vet de som regel ikke lenger om de en gang er i live. Denne tanken får meg om mulig til å yte enda mer for dem.

Tålmodighet. (Det må en jammen ha om en skal lese bloggen min også!). En dag forteller Peter meg at Anton har solgt teppene jeg kjøpte dem. Jeg blir litt oppgitt, men tar meg fort sammen. Anton sitter litt bortenfor, og jeg går bort til han og spør. ”I didn’t sell the blankets”, sa han, med limflasken under nesa. ”I didn’t, I have my blankets, I can show it to you, I didn’t sell it!”. ”You know I don’t care if you did. It’s of course a bit annoying for me, when I spend money on buying blankets to you to keep you warm in the nights, and you sell it, but you know I don’t get angry. For me the most important thing is you telling the truth. I know you are not thinking clear when you’ve taken too much glue, and I know you do anything when you’ve abstinenses”, sa jeg. ”I didn’t sell, I can show you mine”. Jeg fortsatte på linjen om at jeg ikke ville bli sint, bare han kunne fortelle sannheten, for akkurat nå var det det som telte. Han sa ingenting, så jeg ruslet tilbake til de andre, noen meter lenger borte. Etter omtrent fem minutter kom han bort, sto foran meg og sa ”I sold the blankets”. Så løp han vekk igjen. Jeg var fornøyd. Han hadde brukt tid, tenkt, og han fortalte sannheten. Han er en liten luring også, for det at han kunne vise meg teppet sitt og at han ikke hadde solgt det var også sant. Han hadde nemlig solgt alle de andres.
Det blir mange digresjoner her. Tilbake til Kenchic, andre etasje. Vi satt rundt to bord. Jeg forklarte uten at guttene fikk det med seg hvem jeg tenkte ville egne seg best på skole og barnehjem, samtidig som jeg ga uttrykk for at Anton er min favoritt, men også den vanskeligste av dem. Anton sovnet to minutter inne i ”møtet”, dessverre for både meg og han. Samtidig var det best, da han fikk sovet ut rusen. Da han våknet var han klarere, men da var alle dratt.
James het mannen, som kom fra barnehjemmet i Bamburi. Også han er pastor, og leder barnehjemmet med skole, samt en lokal kirke på søndager. Jeg ble så glad at jeg nesten tok til tårene da han så guttene og sa ”I think I can take three of them”. Samtidig ringer Mutalas telefon, og idet han legger på sier han ”Matheka, owner of a really good centre for street boys is coming in 10 minutes. He can take one”. Fire stykker. En av mine siste dager, helt plutselig, fire! Guttene ble ivrige. Omar Rama var ikke tilstede, en av de seks jeg startet med. Han er så nydelig, så liten, han ler konstant. Han virker alltid glad. Leker på gatten, hopper som en hare bortover fortauet, til noen pusher han til side med håndflaten mot hodet hans til han vipper overende. Men han er glad. Vel bruker han lim, men han har en barnslig glede i seg som ikke lenger finnes på samme måte hos de andre. Han fikk med seg det skulle være møte og at det var viktig at han var der, men han ble et sted på gaten og lekte. Douglas Maningi, en av de ”to” (som kom til senere) var der i stedet. Altså var det Kelvin, Peter og Moses av de seks (lille Omar var på New Hope, Omar Rama på gaten) og Anton som sov. Og Douglas. James fra Bamburi pratet litt med de forskjellige. Alle fremsto ivrige og ordentlige. Vi hadde gått igjennom alt før Mutala og James kom. Det endte med at James sa seg villig til å ta med seg de tre han valgte her og nå. Det ble naturlig nok Peter og Moses av de seks, samt Douglas. Kelvin er for gammel for barnehjem (17) og Anton sov. Jeg håpet det kunne blitt Omar Rama, men han var ikke tilstede. Og da han ikke viste noen innsats, tenkte jeg det fikk bli Douglas i stedet. Problemet var at jeg prøvde å holde meg til de seks, da det kun er seks jeg kan sponse. Mamma, pappa, Tuva, Julia og Stefan har sagt seg villig til å sponse en hver. Jeg sponser allerede Omar. De dro av sted, jeg var glad. Matheka kom for Kelvin – den eldste gategutten ingen andre ville ha. Ingen vil ha ”inngrodde gategutter”, han er for gammel, samtidig som han har for lang bakgrunn på gate til hva de fleste kan greie, orke og tolerere. Matheka var fra et senter kalt Onesimus Boys Centre, for gategutter +/- 14-19 år. Perfekt for Kelvin. De dro.

Plutselig var fire gutter dratt. Det som en tid så mørkt ut, var plutselig godt i boks. Fem av seks gutter var nå på barnehjem, selv om den ene av de seks var byttet ut med en av de to. Men hvis Douglas hadde større drømmer om skole en Omar Rama, var det best slik. Dette skulle vise seg ikke å stemme.

Veien frem til de fire på barnehjem var lang. En periode tvilte jeg på at det var mulig. Alle vakter på gaten, securitas og andre bare lo av meg, sa det aldri ville funke, at det bare var å gi opp. Jeg orket ikke bruke energi på dem, trakk bare på skuldrene og sa ”Time will show”, eller jeg svarte at ”I took the little one with the hurt leg (Omar) away last week, and he isn’t back yet, is he?”. Det er problemet med gateguttene. De er for knyttet til gaten, det er vanskelig å gi opp gatelivet. De er så vant til det. Limet, alkoholen og dopet ikke minst. Det er som Mirijam, lederen på Onesimus Boys Centre, forklarte meg: ”They’re so much older in their heads than we can imagine. They’ve been everywhere, experienced everything; alcohol, sex, drugs, deaths… They’re so much older than other teenagers at their age”. Mirijam er hvit.
Jeg vet sannsynligheten for at de vil stikke er stor; det har skjedd før. Ikke bare med andre, men med noen av dem også. Likevel håper jeg denne gangen vil være den rette. Noen av dem har jeg større tro på enn andre, men jeg håper det vil fungere. Nå er jeg blitt så alt for glad i dem.
Egentlig ønsket jeg å bli med guttene samme dag til barnehjemmene for å sjekke forholdene, men da timeplanen allerede var hundre prosent fullbooket den ettermiddagen, lovet jeg å komme neste dag. Mutala hadde allerede vært begge stedene og sjekket, og jeg valgte å stole på ham. Dessuten hadde jeg fått truffet managerne av begge stedene, og det å snakke med dem ansikt til ansikt ga meg en fin mulighet til å vurdere dem. Vi pratet nøye om forhold, penger, regler, hvordan deres filosofi var, og jeg fortalte hva som var viktig for meg. Jeg hoppet av glede da mennene var dratt, og også Mutala virket fornøyd. Samme ettermiddag dro Stefan og jeg til New Hope og besøkte Omar, vår unge. Han var glad.

Vi ringte to minutter før vi var fremme, og meldte at vi kom. Taxi-Alois var med. Greit å ha en taxi-venn. En ekte venn. Fikk privattaxi hele dagen, kjørte flere timer hver dag, til underkanten av 300 kr. Det er mye penger der, men for privattaxi fra morgen til kveld! Det var fint for oss begge. Jeg fikk reise billig, for han ga meg en billig pris, jeg betalte ekstra fordi han var en venn, jeg fikk reise med en venn, og han fikk jobbe en hel dag med en venn. Vi var sammen også på fritiden, så det var morsomt og nyttig å gjøre det slik når han jobbet. Da vi ankom barnehjemmet to minutter senere, sto de febrilsk å prøvde å surre Omars bandasje rundt foten igjen. Jeg hadde betalt Violet, konen til Japhet, eieren, penger for å ta Omar på sykehuset annen hver dag med foten. Da jeg kom, var det eneste som var igjen av bandasjen en tynn, svart strimel av en inngrodd bandajsetråd. Såret var blitt gult, og mye verre enn da jeg forlot han. Jeg ble irritert, og sa de umulig kunne ha vært på sykehuset. ”Yes, yes…”. Det er så irriterendes at ting aldri blir gjort i Afrika om en ikke gjør det selv. Jeg hadde også betalt for at Omar skulle få drosje til skolen i tre uker grunnet den dårlige foten. Pengene ga jeg også til Violet så hun kunne ordne. Han hadde fått i tre dager, resten gikk han. Noen dager senere spurte jeg hvor pengene var for drosjen og sykehuset. ”Oh, we bought something for the boys, you know, some things, ja, bit breakfast for the children, some small things”. Hun smilte – det typiske ”håper du godtar denne forklaringen”-smilet. ”Aha”, sa jeg bare. ”As long as you’ve spent it for the children and something good”. ”Yes, yes”. Selvsagt hadde hun ikke det…

Denne kvelden tok vi Omar nok en gang på sykehuset. Vi kjøpte pizza og dro i en krokodillepark. Han hadde aldri opplevd noe slikt før. Han fikk krokodille på hodet, men slangen til å ha rundt halsen holdt han seg langt unna. Vi hadde det kjempekoselig; Omar, Stefan, jeg og Alois. Koselig, men kreftene mine var ikke-eksisterende. Da vi halv elleve dro for å spise Stefan og jeg, knakk jeg nok en gang sammen. Neste morgen var vi nok en gang oppe halv seks. Nå hadde jeg erfart at det som virket som mission impossible – å få alle på barnehjem, like vel kanskje ikke var umulig. Nå gjensto bare en – Anton.

Omar <3


Omar klar for første skoledag på New Hope med
Stefans safarihatt!

Change is possible

Mission 1 completed – lille Omar er nå på barnehjem. Vet ikke om det går an å forestille seg gleden det gir meg, å se den vakre lille gategutten med den skadete foten smile og le seg gjennom en skoledag med jevngamle venner. Ubeskrivelig. Men veien dit var lang. Etter uker med daglige besøk, to-tre ganger om dagen på gatehjørnet, begynte ting å skje. Jeg kjente jeg var klar for å få barna bort fra gaten, og tok kontakt med Childrens Department. Responsen jeg fikk var at om barnet har foreldre, må disse gi sitt samtykke. Tingen med gatebarna i Mombasa er at mange av dem har foreldre. Da sier det sitt hvor ille det er hjemme, når barna enten foretrekker å bo på gaten, eller foreldrene velger å sende dem vekk. Jeg kan ikke i mine villeste fantasier se en grunn til å behandle lille Omar dårlig. Han er nydelig og har smeltet meg totalt. Hver eneste kveld er en prøvelse når jeg må forlate dem, det er grusomt å si hadet og gå tilbake til hotellet. Jeg koser meg så sammen med dem, det er ekte glede, og jeg har bare lyst å bli. Hver eneste kveld sitter jeg der, ofte på langt til natt. Guttene elsker det, den som lider mest under mitt enorme engasjement er nok Stefan. Vi leker på gaten, og gang på gang bretter de ut litt papp til meg og sier ”Welcome” og ”Nina, sleep here”, så peker de på den lille pappbiten. Hadde det ikke vært for at jeg ikke føler meg like trygg som blond og ung alene på gaten som dem, så skulle jeg gjerne gjort det. For få dager siden ble tre utenlandskae hjelpearbeidere kidnappet og drept i Kenya. Har noen bekymrete foreldre – det er alltid verre å sitte hjemme og lese slikt enn å være midt oppe i det. Jeg føler meg trygg med dem. Jeg kjenner alle i området. På den ene siden er det bra, alle vet hvem jeg er, hva jeg gjør og hvor jeg er når. På den annen side er det vel nettopp det som kan bli problematisk, om en skulle være en ”sviker”. Jeg er et lett bytte – svikter aldri guttene, kommer til samme tider og sitter der alene hver eneste natt.

En dag bestemte jeg meg altså for forandring. Som vanlig skulle jeg ta Omar for dressing på sykehuset, og jeg tok han med fra hjørnet, og forklarte de andre at vi bare skulle skifte bandasjen. Taxisjåfør-vennen min Alois, som er en ekte venn (det har jeg lært da jeg flere ganger har glemt kamera og penger i bilen hans og fått det igjen hver gang – vet ikke om dere aner hvor mye det betyr i Afrika??), kjørte. I det Omar kom inn i bilen forklarte Alois han hva planen min var. Vi spurte han: Er du virkelig klar for skole? Hvis jeg var jeg villig til å betale skolen og siden utdannelsen hans, samt barnehjem. Han nikket. Men for at dette skulle bli mulig måtte vi besøke foreldrene hans, forklarte vi. Han nikket igjen. Så var vi på vei.

Jeg ble mer og mer nervøs jo nærmere vi kom stedet foreldrene bodde. Det var omtrent en time fra byen, og jeg satt og forestilte meg synet som kom til å møte meg. Hva for en grusom mor kunne gi fra seg Omar til et fordømt liv på gata? En alkoholisert mor? En hore? En voldelig far? Og hva ville vel de tenke om meg? Hvem tror hun at hun er? En hvit jente med deres sønn i deres hjem… Til slutt var vi fremme og gikk ut av bilen. Området var fattig og gjengrodd. Vi gikk et lite stykke, til vi traff en dame i nabolaget. Hun kikket på oss, snudde seg og gikk inn i huset uten en mine. Jeg tenkte hun ikke kjente Omar. Først senere gikk det opp for meg at denne kvinnen var Omars mor. Ikke en reaksjon, ikke et ord. Ingenting.

Vi gikk bort til huset. Etter en stund kom hun ut igjen. Alois var med meg som tolk, det var dårlig med foreldrenes engelsk. Jeg bare satt der på en planke ved siden av Omar. Jeg fikk med meg nok av samtalen til å forstå at de snakket om gatelivet, jeg hørte ordet glue. Moren hadde ny mann (noe som byr på flere problemer i Afrika enn vi ofte ser her hjemme), og stefaren samt 7 yngre søsken var alle til stede. Ingen brydde seg om Omar. På dette tidspunktet i samtalen (som hovedsakelig besto av enveisdialog da kun Alois pratet – ”foreldrene” sa ikke et ord) begynte Omar å gråte. Da ordet glue ble nevnt snakket moren for første gang og sa med skuffet stemme ”Omar, Omar”, mens stefaren ristet på hodet. Omar satt med bøyd hode og sa ikke et ord, tårene trillet nedover ansiktet hans. Jeg holdt rundt han, strøyk han over hodet, klappet ham på hånden og hvisket jeg var glad i han og at det kom til å bli bra. Han gråt og gråt, stille, foreldrene brydde seg ikke en døyt. Det hele var veldig surrealistisk og merkelig. En stor familie, sønnen deres som gråter og de som ikke bryr seg, en taxisjåfør og en hvit jente.

Besøket endte bra. De hadde ikke noe imot at jeg tok meg av han og fikk ham inn på et barnehjem. Hvis jeg var villig til å betale for det – vær så god, de skulle ikke stoppe meg. Jeg var lettet. Vi avtalte å møtes i Childrens Department neste dag for underskrifter – jeg betalte transport og andre utgifter. Det var en lettelse å gå, for meg var det vondt å se den ikke-eksisterende kjærligheten mellom mor og sønn, mangelen på glede over gjensyn, deres skuffete stemme over Omars gateliv. Er det noen jeg ville vært skuffet over er det dem – foreldrene.
På Childrens Department var det kø. Da mener jeg ikke slik posten-Arendal-treig kø, men en time etter time-kø som ikke viste tegn på fremskritt. Da vi endelig var inne, traff jeg rett mann; Mutala. Det gjelder å skaffe seg sine kontakter, og Mutala er en slik mann. Når jeg først kom inn på kontoret, gikk ting strøkent. Jeg undertegnet som noe verge-liknende, la igjen mine kontakter og påtok meg å støtte økonomisk så lenge det var behov; skole, barnehjem, materialer, sykehusbesøk og hva som ellers måtte dukke opp. Moren undertegnet. Morens nabo, en dame med litt tak i (noe som også er mer sjeldent i Kenya), var med på kontoret for å hjelpe. Da alt var unnagjort var jeg lettet. Kunne noe virkelig gå så ukomplisert i dette landet? Hvorfor krevde ikke denne mannen en drøss med penger for å få jobben unnagjort? Det var en deilig følelse at alt gikk så lett, i Norge ville ikke en transaksjon av et barn fra en person til en annen, fra et hjem til et annet, vært så kjapp. Det er interessant å se de enorme forskjellene.

Jeg hadde bestemt meg for å ta Omar til New Hope i Mishomoroni. Jeg følte det tryggest da det er stedet jeg har jobbet; jeg kjenner menneskene, er bedre venn med rektor enn hva som er lovlig i Kenyas formelle verden, og vet hvordan ting foregår. Ting er langt fra bare bra på New Hope. Etter å ha lest om full lærer og korrupsjon kan en jo lure på om det var det beste valget. Jeg tror fremdeles det. Problemet er nemlig at New Hope er langt fra det eneste senteret som drives slik. Kenya er korrupsjon. Kenya er mindreverdige barn. Det ville altså ikke bli bedre et annet sted; å kjenne svakhetene er en fordel. New Hope har dessuten mange glade og lykkelige barn – tatt deres liv og bakgrunner i betraktning. Da vi var ferdige på kontoret var tiden inne for å dra til barnehjemmet. Først tenkte jeg Omar skulle flytte, så han måtte pakke tingene sine. Så kom jeg på – han har jo ingenting. Å flytte for han er ikke store prosessen. Det er bare å bevege seg fra det ene stedet til det andre.

Å se Omar på New Hope er et minne som har festet seg. Han var spent, glad. Smilte. Omar er en skjønn gutt, helt herlig. Han har et engasjement og en glede jeg synes er flott. Samtidig er han en såret sjel, det er ikke vanskelig å se. Når ikke han vet han blir observert, har han et trist uttrykk i ansiktet. Oppdager han at jeg ser på han, smiler han over hele ansiktet. Derfor er det spesielt godt å se den ekte gleden hans, som når jeg kom til dem på gata, eller den dagen han for første gang besøkte Mishomoroni. Hadde han på en prøvedag, tok han med i undervisningen. Han trivdes, men ble trøtt. På skolen dro han etter en stund genseren over hodet og la seg på pulten. Vanligvis ville eleven blitt slått med det samme. Men foreløpig var han min gjest, og ingen får bruke vold mot ”min” unge. Jeg hvisket til han ”We’re not in the street now”, noe jeg også måtte gjøre da Stefan og jeg tok han med på restauranter.

Omar lærer kjapt. Gatetendensene begynner å avta. Han trivdes stort første skoledag. Det gledet meg da jeg skjønte han skulle begynne i klassen til Bakarey (gutten som mistet sin kusine tidlig i mitt opphold på New Hope). Jeg liker Bakarey godt, og han var også den første som tok kontakt med Omar. De kom godt overens. To netter sov Omar på hotellrommet med Stefan og meg, vi ville ikke ta han tilbake til de andre på gaten. Så flyttet han inn på New Hope. Det er et av mine beste øyeblikk; se lykkelige Omar med nyinnkjøpte joggesko, skolesko og skoleuniform, strålende med skolesekken i hånden. Mission 1 completed.
Neste gang jeg besøkte Omar var han helt inne i rutinene. Han var i gjengen. Guttene ropte navnet hans, han lekte som de andre, med de andre. Han var glad – ekte glede skinte i ansiktet hans. Jeg var lykkelig. Tilfreds.

- fortsettelse følger -

T.I.A.

Det er det nye uttrykket mzungu's imellom (hvite, for dem som har glemt det). En kan bruke begrepet mange ganger om dagen om oenskelig, TIA. This is Africa. Det er en unnskyldning, en maate for oss som ikke er vant til denne kulturen aa godta de enorme forskjellene paa. Naar laererne kommer tre timer for sent; TIA - this is Africa. Naar det kommer bille ut av saapeflasken paa et offentlig toalett - TIA. This is Africa...

Er alt for lenge siden sist jeg oppdaterte bloggen, det har gaatt i ett. Den ene dagen etter den andre har jeg planlagt aa sette av en time, men hver eneset dag har andre ting opptatt meg. Det gaarr rett og slett i ett. Jeg har saa mange jern i ilden, atjeg snart ikke vet hvor jeg skal gjoere av meg. Her en kveld ble det for mye, og jeg gjorde ikke annet enn aa graate av utmattelse og tok meg fri neste morgen. Tok meg inn, fikk meg litt soevn, og ting er bedre igjen. For jeg elsker det jeg gjoer, virkelig. Jeg elsker det over alt, og vil egentlig ikke dra herfra. Jeg har satt et nytt prosjekt i gang, et "privatprosjekt" paa egenhaand, og det er det jeg mye kommer til aa fortelle om i dag. Det er to uker siden sist, og jeg har mye paa hjertet. Tror jeg velger aa lage underkapitler. Blir det for langt kan en velge det underkapitlet som hoeres mest spennende ut. Eller de er til bare for aa gjoere det mer oversiktelig.

Hverdag:

Stefan er kommet, det var en gledens dag. Tok taxi til flyplassen klokken 6 paa morgenen, jeg var saa spent og tidlig ute, at det selvsagt endte med at flyplassen ikke hadde bygd opp sakene sine, og jeg matte vente i to og en halv time. Joa. Proevde aa forklare taxisjaafoeren min som ogsaa skulle vente paa meg at det er fint aa vaere ute i god tid!

Jeg jobber hver dag paa barnehjemmet, og de foerste dagene fikk vi lite tid sammen. Jeg var trist for det, men med jobb fra morgen til kveld og deretter mine private prosjekter og afrikanske venner og det ene og det andre... Uansett har vi akkuratt retuernert fra en to dagers safari som var helt fantastisk. Vi hadde en droemme helg. Safari med aapent tak hvor det bare var oss, sto i rasende fart og vind, fikk sjamapagne av sjaafoeren. Saa loever, buffaloer, giraffer, alle dyr! Helt til vi var vitne til en afrikansk solnedgang. Vi bodde i en safarilodge midt ute i det oede - luksus uten om det vanlige! For foerste gang i afrika varm dusj, koldtbord med ALT (masse herlig vegetar), dessert, alt av drikke.. Flotte rom, stort bad, veranda hvor vi skuet utover gresslettene med elefanter noen meter fra rommet vaart. Basseng, med utsikt til gressende antiloper, alt var helt fantastisk. Rommet var utstyrt med romantisk belysning, vi hadde en kjempehelg. Deilig avbrekk fra alle mine prosjekter.

Barnehjemmet:

Jeg elsker barnehjemmet og skolen. Jeg underviser naa hovedsakelig i engelsk og PE (ja, gym - ikke le!). Det er en droem. Hver dag jeg ankommer skolen kommer barna loepende mot meg, det ropes Nina i hele skolegaarden, jeg blir saa glad. Jeg underviser engelsk til de minste, pluss norske utendoersleker i gymmen. Det er kjempemorsomt. Jeg er blitt saa glad i barna! Det er goey aa se dem leke norske leker, skrike og vaerehelt med. Lekene jeg brakte med fra Norge er i bruk i hele skolegaarden, de setter vanvittig stor pris paa det. Slengtau, fotballer, badminton, strikk, det ene og det andre...

Jeg har skjoent at med min korte periode kan jeg ikke ta kontroll paa skoeln. Jeg maa la ting vaere som de er. Jeg proever heller aa gjoere det beste ut av det paa min maate. Jeg foeler meg ivhertfall ikke lenger som en mislykket laerer, som den gangen jeg hadde 30 4-aaringer som ikke skjoenner engelsk.. Om ettermiddagene er det reading, og jeg leser hoeyt fra grupper i skyggen under det store treet i skolegaarden (naermeste sammenlikning - rektors tre), og da leser jeg fra Kardemommeby og Karius og Baktus. De elsker historiene, de faar med seg alt. Engelsk oversettelse saa klart.

Loerdager har jeg fri, men har valgt aa vaere med barna hver loerdag frem til naa ogsaa. Sist loerdag tok jeg med alle klaerne fra Norge, mine, Maris, Mariannes, Helenes, Rikkes og Charlottes gamle klaer. Alle barna paa barnehjemmet fikk noen klaer hver, de elsket dem, og jeg har masse herlige bilder. Det var saa moro aa se dem loepe rundt i min gamle oneill tshorte, peak performance shorts og marianne og helene junior..... Soett!! Videre tok jeg og to andre frivillige barna denne loerdagen til stranden. Det er et av mine beste oeyebilkk. Jeg lekte i vannet i over to timer, da mener jeg LEKTE. Jeg var den eneste av de frivillige som var i vannet, og de elsket oppmerksomheten. De skreik og skreik og skreik. Og jeg fanget de, slepte de rundt, dukket under, lot meg ta til fange, ropte om hjelp, hit og dit... I over to timer..... De skinte, virkelig lyste opp i ansiktene naar jeg lekte med dem, fem nydelige, bittesmaa svarte gutter. De er ikke vant til oppmerksomhet, de er for mange til det. 34 barn og tre voksne som lager mat og vasker men ikke paa noen maate gir de direkte kjaerlighet. Vi hadde det saa koselig den dagen. Jeg foelte meg saa lykkelig. Det gjoer jeg mye her nede. Mye trist som gjoer vondt, men mye godt, mye glede og lykke.

Bursdag:

For halvannen uke siden ble jeg 20. Takk til alle som gratulerte meg, jeg hadde en uforglemmelig dag. Kjoepte inn muffins , kjaerlighet og godteri til alle barna, pluss en enorm bursdagskake. De faar aldri slikt. Kjoepte frukt ogsaa, det er det bare de voksne som faar vanligvis, ikek barna. De minste sjkoente ikke at det var fra meg, men de eldre guttene forsto, og de var saa takknemmelige, jeg ble helt roert selv. Kom og tok meg i haanda, opp til flere ganger, og takket og takket for kaken, saften og det andre jeg hadde med. Det var en fin maate aa markere bursdagen paa. Vanligvis spiser de bare boenner. Til morgens, formiddags og kvelds. Bare en nevner boenner naa maa jeg brekke meg. Boenner!!!

Tilbraket resetn av dagen paa skolen, foer jeg paa kvelden feiret med venner. Jeg inviterte 7 venner ut paa fin middag paa fin restaurant. Deretter spanderte jeg en "kveld paa byen" (de har saa lite penger at spanderer ikke jeg, blir det ikke noe, og en liten feiring er jo koselig!). Det ble en herlig kveld. Fine minner aa ha med seg, meg og mine 7 naermeset afrikanske venner. Det ble en bursdag jeg kan huske.

Videre tilbrakte jeg bursdagen med skadet fot. Jeg klarte selvsagt aa sparke av meg skoene faar aa loepe barbent etter barna, noe de fleste vet en ikke boer. Kuttet opp under hele foten, det bloedde overalt, bakken rundt meg ble roed, det samme ble hele foten. Gud saa toeff jeg foelte meg. Barna stimet rundt meg, og jeg ble saa opptatt av aa fortelle dem at jeg hadde det bra og at det ikke var saa ille som det saa ut som, at jeg ikke rakk bli daarlig. Selvsagt foer jeg kom hjem paa kvelden og var alene! Da hadde jeg vaert toeff og staut hele dagen, saa synes det var ok... Maatte nok en gang paa sykehuset, medisiner og ny vaksine mot skitt i blodet.

Siden den dagen paa sykehuset har jeg tilbrakt mangfoldige kvelder, utallige timer paa Aga Kahn privatsykehus. Og hvorfor skal jeg fortelle naa; mitt nye privatprosjekt...


Gateguttene:

Vet ikke en gang hvor jeg skal begynne. Disse guttene tar opp saa mye tid, baade i hverdagen og i hodet mitt. Det kryr av gategutter i Mombasa, men disse er ikke bare gategutter, de er mine gategutter; det er Omar Masoud og hans fem venner.

Det hele startet en dag to gategutter tigget om mat. Som vanlig kjoeper jeg alltid mat, og tok dem med inn paa et spisested. I det jeg snur meg var de plutselig seks. Jeg himlet, maatte smaale, er jo saa typisk, saa kjoepte jeg mat til dem. Han ene hadde jeg kjoept til flere ganger foer, og jeg startet dermed aa prate litt med ham. En fem-ti minutters tid. Alle stirret, hyvem er det som bruker tid og sloeser ord og penger paa gategutter da?? I loepet av denne samtalen, viste de oss et enormt og grusomt saar paa foten til den minste. Det var stygt. Tre dager foer var han blitt paakjoert av en bil, som bare hadde dratt videre. En gategutt - who cares. Stefan jobber som sykepleier, og vi dro paa apoteket og kjoepte rens som ikke skulle gjoere vondt i et aapent, bakteriefyllt saar ingen hadde tatt seg tid aa hjelpe. Vi kom tilbake, renset saaret, bandasjerte det. Mens vi satt der og hjalp til, omringet av 6 gategutter, kom to menn og tok kontakt. Dette ble vaart foerste moete med immigration office, som jeg skal fortelle om i et eget underkapittel. Jeg vil ikke ta de med her, la de oedelegge min fine historie om verdens nydeligset gategutter. De har allerede odeleagt nok for meg i praksis! Bare vent...

Etter vi renset saaret, gikk vi og spiste, saa for aa legge oss. I det vi har lagt oss, faar jeg plutselig over meg at gutten er i store smerter, og trenger mer hjelp - naa. Til Stefans store glede. Jeg lot han sove, sa jeg dro, og gikk til gateguttene. Klokken naermet seg 10. Jeg forklarte jeg ville ta han til sykehuset, og vi tok en taxi, fordi jeg kjenenr taxisjaafoeren. Tryggere. Ble paa sykehuset med han i over 3 timer, var hjemme naermere halv 2. Det kostet meg en formue. Injection, proever, bandasjering, konsultasjon, ditt og datt... Fikk beskjer om aa komme igjenom to dager, og fikk med medisiner. Foerst sleit jeg med at han ikke ville klare aa ta medisinene, ikke har han mat, ikke drikke og ikke kommer han til aa ta dem regelmessig. Saa, som den ansvarlige mor jeg er, besluttet jeg aa komme - morgen og kveld - med antibiotika og painkillers. Samtidig ble det mat paa de seks guttene som holder sammen.

Det ble starten paa mitt prosjekt med dem. Siden den dag har jeg tatt lille Omar paa sykehuset annen hver dag. Jeg trenger aldri avtale hvor og naar, jeg finner han alltid paa hjoernet deres, 24 timer i doegnet. Det er hjemmet deres. Jeg gir de mat og drikke hver dag, de gaar ikke sultne. Mange vil tenke det er unoedvendig, kortvarig. Deres maal til naa har vaert aa overleve fra dag til dag. De sover mellom en taxistasjon og en restaurant, noe som har foert til at jeg naa kjenner alle i restauranten og ialle taxisjaafoerene. De forteller meg guttene har faatt nytt haap i livet. De ser at ting kan vaere mulig. Og jeg har ikek tenkt aa skuffe dem.

De er to med skader, saa jeg tok begge paa sykehuset neset gang. Naa er det medisinutdeling om morgen og kveld, jeg foler meg som en mor med mange barn. Saa er det mat og drikke og litt prating. Kjenner alle paa navn, og naar jeg kommer roper de Nina og spretter opp. Fra aa vaere triste gatebarn lyser de opp iansiktene saa jeg ikek kan annet enn aa smile. De stoler paa meg naa, og jeg stoler paa dem. Jeg har hatt verdisaker staaende (gjoer det ikke, men skjedde en gang). De tar ikke fra meg.

Kjoepte tepper til de en dag, de sov paa litt papp. Naa har de sotre, myke tepper. Dagen etter sykehuset planla jeg mitt neste prosjekt med de seks. Jeg brukte dagen til aa kjoepe fine nye klaer til dem, det de hadde var bare revner, traader og skitt. Ingen sko. Jeg kjopete sko (en historie i seg selv, endte med 20 hylende tiggere rundt skobutikken og jeg maatte kjeope en hel baerepose med sko og be de line opp med alle butikkens ansatte som bodyguarder..), og klaer. Deretter dro jeg til et fint og dyrt hotell og spurte om en tjeneste. Jeg spurte om aa booke et rom for to timer, for aa dusje 6 gategutter. Da jeg er blond og hvit - mzungu, sa de to guttene smilende ja. De ble lettet da jeg sa det matte bli halv 6 paa morgene, da jeg skulle paa jobb selv. Bare tenk dere, et dyrt, flott hotell og jeg kommer drassende med 6 barbente gutter i filler. Men da det er et fint hotell, og ikke det jeg bor paa, var det dyrt, som betyr de tjente mye penger paa de to timene. Jeg betale et par tusen shilling. Neste morgen var jeg oppe litt over fem, gikk ned til gateguttene, som jeg kvelden foer hadde forklart de skulle faa ny klaer. Da jeg kom laa de og sov soett, saa yndige og fredelige og nydelige som alle andre barn. Det er synd paa dem.

Tok tre av dem foerst, vi dro til hotellet. Lille Omar bar jeg, fordi han var skadet. Hadde kjoept shampoo og saape, de dusjet lenge. Jeg har aldri sett et mer skittent badekar, helt sant. Skitt, skitt, skitt. Deretter kastet de alle klaerne de hadde fra foer, og tok paa seg nye; shorts, t-shorte og rutete skjorte. De ble saa fine! Da vi kom ned i resepsjonen, med sko og nye klaer og godtluktende, bare smilte mennene i respesjonen. De saa ut som mine barn *sett bort fra en viss forskjell i hudfarge), ialllefall ikke som gatebarn. Folk bare smilte, det typiske "du gjoer en god jobb"-smilet. Jeg kjoerte de tilbake til hjoernet, ga de 300 shilling og ba de love meg aa bruke de paa mat og drikke, ikke alkohol og ikke lim. Sa jeg stolte paa de. Det viste seg at 4 kjoepte mat og 2 hver sin t-shorte de puttet inni det fra meg. Senere viste de meg det stolt. Tror de synes folelsen av aa kunne gaa inn i en butikk uten aa bli sparket ut (bokstavelig talt sparket) var spennende. Inne paa hotellet stirret de paa alt. De var helt fascinert. Ut paa balkongen, opp i taket. De var saa nusselige. Da de tre foerste var ferdige, tok jeg de tre neste. Innen vi var ferdige, var det tid for aa dra til barnehjemmet i Mishomoroni, og jeg sa hadet. De takket meg i det uendelige, tok meg i haanden og smilte. De var glade og jeg var minst like glad.

Den dangen var jeg helt odelagt paa jobb. Sykehus til halv 2 den ene natten, opp halv 6 neste natt, jobb til 6, vaere med gateguttene igjen... Sykehus 3 nye timer, mat. Masende afrikanske venner som sier jeg ikke lenger har tid, stakkars Stefan som har kommet helt til Afrika! Den afrikanske familien jeg bodde hos som vil treffe meg, broren til Barbara som reiste 14 timer hver vei for aa se meg noen timer... Mange prosjekter, mange mennesker, mye som skjer. Men som sagt fikk jeg til slutt heldigvis tatt meg inn. Da jeg dro paa safari denne helgen, sto guttene opp for aa vinke hadet. De vinket og ropete. Da jeg kom vi kom i adg, oensket de oss velkommen tilbake. Stefan hjelper meg innimellom, men som regel besoeker jeg dem alene, fordi de er i min interesse og ikke hans. Sist natt jeg besoekte dem, sa de velkommen, brettet ut et av teppene jeg har gitt dem, og ba meg sitte. Saa spurte de om jeg ville overnatte hos dem. Jeg lo, og sa jeg hadde et sted aa sove. Hang med dem halvannen time, jeg lo ekte. De tullet, lekte, dro meg med. De behandler meg med enorm respekt. En dag gikk en fyr forbi som sa noe frekt til meg. Det var swahili, jeg skjoente det ikke, men guttene mine klikket. Proevde aa roe dem, sa de ikke skulle bry seg. Da roper han ene "He - he doesn't have manners!!!!". Da lo jeg enda mer, og sa "But you, you guys, you have a lot of manners!" Dere kan jo tenke dere hvor god opfloersel de vanligvis har - gatebarn i Mombasa. De sniffer lim. Jeg har ebdt de slutte, men ikke saa serioest enda. Naa som jeg har skapt trygghet har vi tatt temaet mer noeye opp. Jeg har bedt de tenke paa det. Det er jammen ikke en enkel jobb. Lille Omar er den eneste som ikke bruker lim. Han er favoritten min. Han har vaert gategutt i bare en maaned eller to, han er saa nydelig at jeg ikke har ord.

Da jeg var paa safari la jeg igjen medisiner og penger til mat i restauranten. Alt ble ordnet for meg, de er saa snille. Faar laane vasken til aa vaske han ene med skabb flere ganger omdagen (ta det med ro, jeg bruker hansker). Jeg skjoenner ikke hvordan jeg klaerer det selv, jeg kunne kastet opp. Men jeg blir saa toeff her! Paa sykehuset holder jeg Omar i haanden, det er et aapent kjoettsaar, han er toeff. Han graater, det er helt vanvittig at han holder ut. Sist gang var det plutselig stopp paa toeffe Nina og jeg matte sette meg selv. Ble saa daarlig! Holder rundt han, han er saa nydelig. De gir meg klem naar jeg gaar om kvelden. Saamaa jeg alltid rett hjem og dusje og desinifsere meg. De nye klaerne er allerede inngrodd. Av og til naar jeg kommer leter de i soepla. Naar de ser meg, slutter de og kommer loepende mot meg, og vi slaar foelge sammen til stedet deres. Hjemmet deres, gatehjoernet med en bruskasse og litt papp.

Planen min naa er aa faa disse seks til et barnehjem med skole. Har ikke fortalt det enda, men jobber bak ryggen deres, vil ikke gi dem falske forhaapninger. Har fatt hele familien = stefan til aa sponse en hver. I loepet av uken skal jeg ta de med til Childrens Department og faa papirer paa de. Et moete med en laerer og leder er planlagt. Jeg haaper dette kan fungere. Naa er jeg blitt saa glad i de at jeg kan ikke forlate de der. Jeg foeler starten jeg har hatt, bli kjent perioden, det skal vaere starten paa noe bedre - et liv! Jeg vil gi dem utdanning, et hjem.

Det er noe av grunnen til at jeg naa vil utsette hjemreisen. Mission is not yet compleeted. Jeg skal kjoepe ting til barnehjemmet, til gateguttene, ha ferie med Stefan - vi skal til oeya Lamu der det ikke finnes biler, bare baater og donkeys, en romantisk paradisoey... Og jeg skal vaere med vennene mine, paa offentlige moeter for disse guttene, besoeke familien jeg bodde i her. For mye gjenstaar, for faa dager! Saa for oyeblikket styrer jeg med aa faa skiftet billetten, vi faar se, vi faar se. Mulig jeg kommer hjem i begynnelsen av august, rundt 4-5.

For oevrig har jeg kommet inn paa psykologi profesjon start hoest, og er veldig glad og stolt! Litt trist for at jeg kom inn naa, da jeg hadde haapet etter jul for aa kunne reise ned igjen til barna snart. Men det faar jeg til likevel. Gateguttene mine inviterte meg til aa feire jul med de paa hjoernet. Soett!

Fra og med i dag har jeg nok en gang ikke telefon. Det er fjerde telefon som er ute av drift, naa orker jeg snart ikke mer telefon! Hadde en telefon igjen, som jeg klarte aa sperre. Jeg gir opp!


Fengsel:

To menn fra immigrationkontoret fant meg med gateguttene. De fulgte meg tilbake til hotellet og fant det ene etter det andre som var galt. Det var sent en kveld. Neste morgen maatte Stefan og jeg moete paa kontoret der. Tok lang tid, har aldri opplevd noe mer vanvittig. Han var helt sinnsyk, hver gang vi proevde aa forklare sa han vi ikke snakket sant. Det eneste han ville hoere var at vi hadde proevd aa snike oss inn i landet ulovlig og haapet aa ikke bli tatt. Han brukte minst en time paa paa si han ikke var dum og om det saa ut som han var dum osv. Uansett hva jeg sa ville han ikke hoere. Alt va rett og slett umulig, han hadde rett, vi galt. Hans siste ord var "Next time, don't fight back girl". Jeg har aldri vaert mer provosert enn paa det kontoret. Gaar ikke an a beskrive, hadde abre lyst aa slaa til han. Han provoserte i to timer, og jo mer jeg reagerte, jo verre ble alt. Saa fikk Stefan beskjed om aa reise ut av landet med det samme, saa lente han seg tilbake i stole og lo. Til slutt skjoente jeg, Nina legg deg flat, svelg all aere, si unnskyld at du snek deg inn i landet ulovlig osv. "BUT YOU GOT CAUGHT" ropte han og lo en spydig latter. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller graate, det var saa fjernt. Paa et eller annet mystisk vis fikk vi til slutt reddet oss. Vi fikk dra til flyplassen og ordnet det vi manglet. Det var en forbannet irriterendes opplevelse.

Vi trodde alt var i orden, frem til otrsdag kveld. Da ringer mannen fra immigration kontoret, han som fant meg paa gata. Han ville ha meg tilbake. Jeg sa alt var i orden naa, han ba meg kmome ilkevel. Jeg sa jeg ikke ville komme om han ikke fortalt over tlf hva det gjaldt. Da svarte han sint "If you're not coming, I';ll come for you". Saa salng han paa roeret. Da de har all makt, er en del av staten og er korrupte og kan gjoere hva de vil, hadde vi nok en gang ikke noe valg. Det ble en helvettes dag, bokstavelig talt. 7 timer paa immigration kontoret. Det som naa var galt, var at jeg hadde hjulpet gateguttene. I foelge lov ditt og datt og slik og saann kunne jeg ikke gjoere det og det.... Tok helt av. Lov etter lov, paragraf etter paragraf. Proevde aa forklare dem at det er forskjell paa pp jobbe ulovlig i landet og aa hjelpe en skadet gategutt. Men nok en gang - de har alltid rett, du har alltid feil. Det endte med at jeg maatte skrive "Me, Nina Haarklou, born bla bla bla has done this and this and this". Maatte fortelle om familien, bakgrunn, skole,. alt. Foerst eterpaa skjoente jeg at det var til bruk i rettssak. Var helt sjokkert. Skjoente ikke hva som foregikk. De planla faktisk aa ta meg til rettssak. Har ikke ord for hvor korrupt det er her. MEG - i rettssak - for aa ha hjulpet en gategutt????? Lukter det penger??? De sa det var for aa beskytte deres borgere. Nok en gang ble jeg provosert. Hvis det var noen som IKKE gjorde jobbenm med aa beskytte sine borgere var det dem. Er det noen som BRYR SEG om de guttene, saa er det bare meg. Hver gang jeg proevde aa snakke og si i mot fikk jeg beskjed om aa vaere stille. Jeg stilte spoesrmaal, og fikk hoere jeg var arrogant. Foerst trodde jeg alt var tull. Da de fortalte meg om fengsel frem til mandag (tre dager som i afrika garatnert blir ti dager) bare lo jeg. Jeg var jo helt uskyldig! Hadde bandasjert et saar, brukt av mine egne penger for aa hjelpe disse guttene, vil ta dem til skole, saa blir jeg straffet med fengsel og rettssak? Kan jo naa ta med at fengslene er 7 kvadratmeter for 50 mennesker. Det er ikke plass til aa ligge eller sitte, en maa staa. Har en sittet og reiser seg, maa en staa i mange timer, plassen er blitt okkupert. En faar ikke ha med NOE inn, utenmo en tshorte og en shorts paa kroppen. En gaar paa do paa boetter i rommet, boetter som blir staaende, tenk dere lukten. Edderkopper, rotter, bedbugs.. Saa og si ingen mat. Kan dere tenke dere? Plutselig ble jeg litt stresset. Jeg proevde aa faa dem til aa skjoenne at humanisme kommer foran lover (saerlig feiltolkning som de drev med), noe de ikke oensket aa skjoenne. En kan ikke komme som naiv, norsk jente og snakke mo humanisme til korrupte governmentmennesker. Saa der hadde jeg valget; fengsel, AFRIKANSK fengsel som blirbeksrevet som "hell", og saa rettssak, eller jeg kunne enkelt betale meg ut av hele saken. De violle ha 6000 kr. For INGENTING. Unbelieveable. Kan ikke tro det. Saa der satt jeg i klemma, uskyldig. Proevde aa hjelpe gatebarna. 6000 kr her nede er saa vanvittig mye. Ingen andre der betalte 6000 for noen ting. 400 kr var det absoultt meste og det er vanvittig mye!!! Og paa meg setter de en pris paa 6000. De vet jeg har foreldre som ikke vil la meg gaa i et afikasnk fengsel. Men da jeg er i afrika og vet det er korrupsjon, jeg vet alle pengene gaar rett i hans lomme, proevde jeg meg paa prutting. Det endte paa 3000 kr. Jeg betalte, slapp fengsel og gikk. Foer jeg dro forsikret jeg meg om at det var greit aa fortsette aa jobbe med gateguttene. Det var det aller viktigste for meg. Kan ikke skuffe dem naa. De sa det var helt i orden, jeg kunne abre jobbe med dem naa. Hvor er logikken? Masse penger betalt - fortsett aa bryt loven? Det er ingen lov. De vil ha penger, penger, penger. Det er helt utrolig. Men slik fikk jeg faktisk betalt meg ut av fengsel. Eller unna fengsel. Har aldri foelt meg mer kriminell enn paa det kontoret, var ikke grense for hvor mange lover jeg hadde brutt. Og jeg satt der og smilte og surret litt paa haaret som vanlig og proevde aa faa dem til aa skjoenne..... Joa! Han ene saa saa ekkelt paa meg hele tiden at jeg til slutt spurte rett ut "What are you looking at???". Han stirret paa meg, opp og ned, opp og ned, opp og ned, stirret. Disgusting! Ble provosert av det og. Jeg som trodde jeg var en person som ikke ble saa lett provosert. Tror ikke en skjoenner hvor grusomme de menneskene er foer en er der selv. Men tro det eller ei, jeg er glad det skjedde. Jeg er en saa ufattelig stor erfaring rikere!

Mr. Japhet, eieren av barnehjemmet, som ogsaa kom i problemer der pga meg, ikke spoer hvorfor, laerte meg en ting om Afrika og rettssaker. Korrupsjon. "Why hire a lawyer when you can hire a judge?". Det er saa vanvittig sant. Maatte bare le. Alt er bare en lek her, en skummel lek, men likevel lek. Ikke noe system og alvor. Eller nok av alvor, men paa en helt annen maate enn vi er vant til. Kulturforskjeller.

Etter to dagers trakassering paa immigration kontoret ble Stefan litt lei. Det tok seg heldigvis etter helgens safari, vi har det helt fantastisk. Bortsett fra at de tapte pengene er kjipt, har jeg det enda like bra. Og jeg vil bli lenger, jeg vil tilbake, jeg liker meg her. Samtidig lengter jeg etter en god dusj, vanlig mat. Stroemmen er naa gaatt i hele hotellet, og i Afrika tar jo det sin tid aa ordne. Jeg koser meg liekvel, Stefan og jeg spiser indisk annen hver dag, nyter aa oppleve, samt aa vaere sammen.


Helt til slutt: jeg setter utrolig stor pris paa at det er saa mange som leser bloggen. Jeg opplever saa mye, og er goey aa dele noe av det med dere der hjemme. Og ikke minst viser det interesse! Saa tusen takk for det! Vet det er naermest umulig aa skrive kommentar, klarer ikke en gang svare paa kommentarene jeg har faatt.. Uansett, tid for aa gaa, gateguttene venter paa dagens kveldsdose medisin, mat og kjaerlighet!