Det er rart å være hjemme. Det er deilig å se familien igjen. Det var herlig med en varm dusj, for første gang på to måneder, med to enslige unntak. En lang, varm dusj. Rundstykker fra Baker Jørgensen. Ekte gulost. Vann tappet fra kranen. Rene gulv, gode veier. Ikke en dump! Høye, symmetriske bygninger. Elektriske glassdører. Ingen korrupsjon.
Likevel savner jeg Afrika.
Da jeg var på flyplassen i Mombasa var jeg i hodet mitt innstilt på at jeg nå skulle hjem. Jeg ville ikke, men jeg visste jeg måtte, og når jeg først visste jeg måtte og skulle, da ville jeg helst bare hjem. Bare fra inngangen av bygningen til bagasjeinnsjekkingen – en arena hvor det vanligvis ikke skjer noen ting – måtte jeg som eneste person pakke ut bagasjen min tre ganger. Jeg kjente jeg begynte å bli klar for Europa. Først pakket jeg ut hos en. Så kommer neste vakt og spør hvorfor jeg hadde måtte pakke ut der borte. Jeg sa det var noen kaffebokser. ”Let me see”, sa hun. ”Pack out”. Jeg ble oppgitt, spurte hvorfor, og fikk som svar at hvis jeg spurte hvorfor en gang til gikk det rett til kontoret hennes. Og alle vet at et kontor i Kenya tilsvarer minst en dag uhensiktsmessig papirarbeid. Altså ville jeg ikke rukket flyet hjem. ”Give me something”, sa hun når jeg hadde åpnet bagen. Jeg var irritert, for tre timer siden hadde jeg strevd med å lukke bagasjen hjemme, så på flyplassen, og fem meter bortenfor nok en gang! ”No, it’s mine”, sa jeg. Jeg kikket på skoene mine, singlettene og kjolene. ”Then give me som money, if not you have to come to my office”. Jeg ble irritert, men tenkte jeg har lært av mine tidligere feil. Ikke være frekk og arrogant. Jeg ga henne noen hundre shilling og gikk. I innsjekkingsskranken måtte jeg pakke ut for tredje gang. Også de hadde sett meg pakke ut to ganger før.
Jeg hadde en eneste kvist kath i håndvesken. Som souvernir. Jeg fikk den med meg til Nairobi før det gikk opp for meg at; ”Nei, nå vil du faktisk hjem Nina!”, så jeg la den fra meg bak en stolpe på flyplassen i Nairobi.
Da jeg nådde Amsterdam var det rart å se alle hvite igjen. Jeg måtte på do, der en vaskehjelp var i ferd med å rengjøre toalettene. Det var en mann, svart, fra Afrika. Han lyste opp da han så meg komme med afrika-bagen, en gjennomsiktig plastpose med afrikanske sjal og afrikansk kaffe, samt en t-shorte med ”JAMBO” printet over hele (ja, vet – harry…). Jeg lyste gjensidig opp over å se en afrikaner.
Jeg så flere barn på flyplassen, hvite barn. Jeg tenkte på dem, like gamle som mine gutter. Jeg
prøvde å se dem for seg på gaten, alene, uten foreldre. Ingen som bryr seg. Umulig. Vanskelig å forestille seg. Det er som om jeg tror de ikke ville klart seg. Det er ikke for ingenting mine gategutter selv kaller seg ”survivors”.
Jeg ankom gaten som skulle ta meg fra Amsterdam til Kristiansand. Der ble ting enda verre; de sørlandske dialektene tilhørende harry mennesker fra syden-charter-turer borret seg inn i hodet mitt med historier om fyll og festing og shopping. Akkurat da passet det dårlig inn i mitt verdensbilde. Men det verste av alt skulle komme på flyet. Der havnet jeg ved siden av en mann – en ekstremt pratesyk rasist. Jeg nedverdiget meg ikke til å svare. Før jeg visste han var rasist, svarte jeg jeg hadde vært i Afrika. Og da han holdt det gående. I to timer. Jeg snudde hodet vekk, svarte ikke. Og han pratet videre. Norge er blitt en muslimsk stat. Svartingene har ikke noe i landet å gjøre. Verdiene mine hadde han alt fått med seg, men da han fortsatte med sine påstander gadd jeg ikke svare. Jeg hadde andre ting å tenke på enn å forsvare Afrikas befolkning. Hva godt ville det gjøre? Den mannen ville jeg aldri klart å overbevise likevel.
Mot slutten av flyturen svarte jeg irritert, og det utviklet seg til en diskusjon jeg godtok å ta, da det var få minutter igjen. Folk snudde seg og kikket – forhåpentligvis mer på grunn av han enn meg. Han hadde aldri vært i Afrika. I det vi gikk av flyet sa han ”Lykke til med det du tror på og driver med da, men ute i verden vil de bare le av deg. Og forhåpentligvis vil øynene dine en vakker dag bli åpnet”. ”Takk for det”, sa jeg. ”Og jeg anbefaler deg å reise til Afrika en vakker dag”. Så gikk vi.
Ja, det er deilig å være hjemme. Jeg trenger ikke betale opp til en månedslønn for noen poser melk. Det vil si, noen melk i Norge koster meg sikkert en kenyansk månedslønn. Poenget er hvordan ingenting henger på greip der nede. En morgen jeg skulle kjøpe melk til guttenes frokost, spurte jeg i en ny kafe om de hadde melk til å ta med. De sa ja. Jeg sa jeg skulle ha seks. Seks? Nei, så mange hadde de ikke. Eller vent litt. Damen forsvant en stund og kom tilbake. Jo, de hadde seks melk, men da kostet de 600 shilling til sammen. Jeg var blindet på guttene og at de trengte frokost og melk, så jeg kjøpte. Nå skjønner jeg ikke hva jeg tenkte på. Jeg var under sterkt tidspress også, kanskje det var årsaken. 600 shilling tilsvarer 60 kroner – i Afrika! 60 kroner for 6 små melk; ca 4 dl i hver! Unbelieveable. Og hvor er logikken i at de ikke har seks kartonger, men om jeg betaler 60 kroner så har de visst seks kartonger likevel? I lengden kan det bli slitsomt å ha det slik døgnet rundt. Ikke rart jeg ble ruinert der nede.
Når jeg nå vet hvor mye penger lite er for dem der nede, sjokkerer det meg hvordan alle kunne spør om så mye hele tiden. Jeg skjønner de spør – ”millionæren fra norden”… Men de har et feil inntrykk av min rikdom. Eller har de ikke? De klarte jo tross alt å få ut alle tusen? Da hjelper det ikke om jeg forklarer at jeg ikke har pengene, at jeg låner av mine foreldre og må betale banken tilbake. Så lenge pengene kan dras ut fra et sted, funker det jo. Jeg snakker ikke nødvendigvis om gateguttene, de var dem som forventet minst og som jeg med størst glede da. Jeg tenker på absolutt alle andre, som ba meg om noen tusen kroner til å kjøpe mat, til utdanning nok en gang, til bil, de som ba meg sende en data fra Norge, et kamera eller en ordbok. Tror ikke jeg møtte en eneste person som ikke hadde et ønske til meg. Øyeoperasjon til barnet sitt, sykehusregninger.
Min venn Alois har en god jobb. Nå husker jeg ikke om jeg har fortalt dette, jeg er redd det blir mye dobbelt. Problemet er at jeg ikke har tid til å lese igjennom når jeg har skrevet, og jeg har heller ikke lest i bloggen selv siden jeg startet å skrive. Alois tjener 700 kroner i måneden. I måneden! I Norge tjener vi opptil 1000 kroner på en dag (om ikke mer). Og han har en meget godt ansett jobb i Kenya, da de fleste jobber i jordbruk eller ikke jobber med noen ting i det hele tatt. Han tjener 20 kroner dagen. Det er gode penger i Kenya. Så hvordan kan folk forvente jeg skal kaste ut tusen-lappene?
Jeg ble frastjålet mye i Kenya. Mer enn en mobil. En dyr og flott i-pod. En bukse. Til og med undertøyet mitt ble jeg frastjålet; nytt og dyrt undertøy. Det falt meg ikke inn jeg måtte låse ned undertøyet mitt. Alt er av verdi – alt kan selges. Jeg ble også frastjålet mye penger. Det ironiske med i-poden var at også laderen forsvant. Hva med å være litt mer diskret…? Mine briller ble også stjålet. Hvis de bare visste hva en innfatning koster i Norge… 3 månedslønner i et av landets best betalte yrker… Var vel en grunn til at de forsvant! Før jeg dro til Kenya sa pappa noe lurt til meg. ”Ikke ta med noe til Afrika som er for verdifult til at du kan miste”, sa han. ”Men jeg må jo ha det med!”, svarte jeg. Nå skjønner jeg hva han mente. Den eneste bh’en jeg ikke ble frastjålet var den jeg gikk med. Kameraet hadde jeg i hånden 24 timer i døgnet – det fikk jeg beholde. Resten forsvant; en shorts, en roxy-t-shorte. Solbrillene mine. Det sto Dolce&Gabbana på dem. De var fake. Kjiiiiipt for dem! Men kjipt for meg og, for jeg likte de veldig godt!
Det må være vanskelig å skjønne hvordan jeg kan like Afrika så mye. Innimellom skjønner jeg det ikke selv. Stefan kunne ikke fordra Afrika. Turist-Afrika kunne han klare; safari, strender og god mat. Men slum-Afrika 24 timer i døgnet på’n uten søvn og hodet fullt av gategutter; det Afrika var han ikke like stor fan av. Det han likte enda mindre var politiet. Korrupsjonen. Tyveriene. De skyhøye prisene. Ingen fred. ”HAKUNA MATATA, HAKUNA MATATA, NO STRESS, POLE POLE (ROLIG, SAKTE), HAKUNA MATATA, TAKE YOUR TIME, WE’RE HERE FOR YOU, JUST LOOK HERE, COME HERE, LOOK HERE, NO STRSS, HAKUNA MATAT”. Hvis ikke det er stress, så vet ikke jeg.
Det er menneskene som tiltrekker meg. Barna. De lykkelige barna, noen av dem verdens fattigste, men likevel tilsyneslatende så lykkelige. Mange skjuler triste historier. Glade smil skygger for sorgfulle blikk. Men mange sårede sjeler evner også å vise ekte glede. Om de er sterkere enn oss vet jeg ikke om jeg vil si. Å kunne sørge er en styrke. Det viser også evne til å sette pris på det gode. Likevel – i en verden der så mye er så vondt, kan det hende en kald måte å møte motstand på er best. Hvis ikke tar det knekken på en. De viser ikke like mye følelser i Afrika som her. Verken mellom mor og barn, eller mellom mennesker generelt. Likevel ser alle tilsyneslatende lykkelige ut. Det er vanskelig å beskrive. En hel kultur er ulik vår. Når jeg har gjort ferdig studiet mitt i 1015 er det sikkert nok jeg kan gjøre der nede. Det var godt å se guttene bli triste da jeg dro, i hvert fall noen av dem viste det. Om bare så vidt – de viste følelser.
Gjennomsnittlig Afrikansk standard er ikke god. De fleste har ikke strøm etter mørkets frembrudd, og hele byer er lyst opp av bål og stearinlys. Når det er kveld, som startet 18.30, ja, da er det kveld. TV? Radio? Data på rommet? En data til hvert barn i huset? Fryseboks? Kjøleskap? DVD-spiller, komfyr, mikrobølgeovn. For de fleste er dette en fjern drøm. De rike har, de fattige kan drømme.
Så hardt jeg jobbet for å få guttene på barnehjem. Og så trist jeg ble første dagen jeg passerte hjørnet deres uten at de var der. Det var så tomt, så trist. Ingen som kom løpende mot meg, ingen som ropte navnet mitt eller spratt opp. Ingen som ristet de andre våkne for å fortelle at jeg var kommet. Ingen å klappe på kinnet eller holde i hånden, ingen gutter å prate med. Jeg trodde ”hjørnet” var noe spesielt. Jeg tok feil. Det var ikke hjørnet som var spesielt, det var guttene. Når de ikke var der, var ikke hjørnet noenting. De ga det liv og lys. De skapte gleden, de gjorde hjørnet til noe spesielt for meg.
Jeg vil alltid huske hjørnet deres som noe spesielt, men jeg vil huske det med dem. Hvordan de bygde opp med kunstige plastik-planter for å avgrense deres område om natten. Hvordan de lette i søpla etter papplater til å legge hodet på. Hvordan de sammen tullet seg inn i teppene jeg hadde kjøpt, hvor tungt de sov.
Når jeg flyttet inn i min nye leilighet her i Oslo, ble det en del innkjøp på Ikea. Og som alle som
har handlet på Ikea vet, betyr mye møbler enda mer papp. Etter å ha skrudd noen møbler satt vi igjen med så mye papp at søppelmannen ikke ville ta med seg en tredjedel en gang. Det irriterte meg. Det første jeg tenkte da jeg så all pappen var at guttene kunne bygd et helt hus. De kunne fått hver sin ”seng”, sidevegger og tak. Fikk lyst å sende det til Afrika. I søpla fant de ikke annet en papp fra en yoghurtbeholder og liknende. De lette og lette etter mer, men da de sjeldent fant noe ble det prioritert som hodepute. Og her – her ville ikke en gang søppelmannen ta det med seg.
Min Omar på New Hope gjør det bra. Han har startet på skolen, leker med de andre ungene, gjør fremskritt. Peter, Moses og Omar Rama i Bamburi har det også bra. Jeg pratet med alle tre på telefonen i går, selv om kun Peter forsto hva jeg sa, ville alle snakke. Jeg bablet i vei, og etterpå fortalte manageren, James, at alle bare hadde villet høre stemmen min, at de savnet meg veldig. Det var så godt å høre dem. De var glade. De begynner skolen etter ferien.
Kelvin var på Onesimus Boys Centre i ca to uker. Han gjorde det bra. Han var glad, i form. Han trivdes. Får jevnlig rapport fra Mirijam, hun fortalte Kelvin besøkte klasser frivillig hver eneste dag. Han trenger ikke, da han først skulle gjennom rehabilitering. Men han ville, han var så klar for å lære. Han ga masse, viste interesse og gjentok hver eneste dag ”I’m ready to learn, Iæm ready to og to school”. Han tegnet mye, skrev Onesimus på alt han tegnet. Han likte stedet. En søndag morgen forsvant han.
Problemet er avhengigheten. Abstinensene tar over. Det er trist de ikke yter mer til avrusning og avvenning i Afrika. Han gjorde så bra, han ville så gjerne. Det var denne søndag morgenen de skulle i kirken. Kirken ligger i byen. Det ble for hardt for ham. Se de andre gateguttene, se gatelivet han har vært vant til i nærmere 8 år. Han trengte påfyll.
Dagen etter kom han tilbake, og jeg var glad. Det er tiltak å komme seg fra byen til senteret, da dette ligger et stykke unna – veldig hensiktsmessig med tanke på rømning. Det at han på eget initiativ tok seg tilbake, viser hvor gjerne han vil. At han føler seg trygg der. Et sted han kan være. Han kom tilbake ruset, og med drugs i lommene. Noen dager senere forsvant han igjen, kom tilbake, men forsvant. Jeg får daglig oppdatering. Det er en vanskelig jobb. Onesimus BC gjør en stor jobb, men det er en vanskelig jobb. Han kan ikke komme ruset til det stedet og dra igjen for alltid; det skal være et rusfritt sted. Da disse menneskene også har et hjerte for ham, og grunnet mitt enorme engasjement, har de gitt ham nye sjanser, de gir ikke opp. Etter diskusjon har jeg kommet frem til at ingenting vil nytte før han er avvent. Han vil så gjerne, men for øyeblikket trenger han mer og annen hjelp. Jeg fikk høre det ligger en avrusningsklinikk i en annen by. Vi vurderer denne. Om han ønsker, vil vi først sponse han der, siden et senter og skole. Kelvin er Tuva sin. Han er en av de seks, og han betyr mye for meg. Bare jeg kunne gjort mer!
Anton var også på Onesimus med Kelvin. Han stakk dagen før Kelvin. Da han er spesiell for meg, gjorde det ekstra vondt. Jeg visste fra dag en at det ville skje. Han trenger ”motherly care” døgnet rundt. Han er liten, svak. Et mobbeoffer. Den nyeste og yngste på Onesimus. Han kom med meg, og alle så hvor god kontakt vi hadde, hvor godt jeg kjente han. Enda et mobbemoment. Det sårer meg sånn, det gjør meg så trist. Han er så sårbar, og de andre utnytter det. På gaten er han et offer, på senteret er han et offer. Han har alltid vært et offer. Han er et offer for foreldres svik, et offer for en voksen manns galskap. Nok en gang er jeg usikker på om jeg har nevnt det før, men Anton har brannsår over hele kroppen. Det er slik alle andre kjenner ham så lett igjen. Sårene går helt opp til halsen, nedover armene. Omtrent et år tilbake var han i Nairobi. Der ble han helt parafin over og tent på av en voksen mann. Det tok lang tid før han fortalte meg hvorfor. Uansett hva han hadde gjort, ville jeg vært på hans side.
Jeg kan ikke i mine villeste fantasier forstå hvordan noen kan gjøre noe slikt. Ikke mot Anton, min Anton. Han har lidd nok. På gaten slenger alle dritt om moren hans, hun er død. I Nairobi så han en mann skjære av hodet på en annen mann. Da måtte jeg be han stoppe. Jeg ville prøve å lytte til alt han fortalte meg, men dere som kjenner meg vet jeg ikke en gang klarer en blodprøve uten å besvime. Å vite at min Anton –”uskyldige” Anton har opplevd alle disse tingene, det gjør for vondt.
Jeg kjenner mange i Mombasa nå, det hjelper. Jeg bar alle på Kenchic Inn se etter han, Alois, George og selvsagt Mirijam. Hun lovet å dra til byen å se etter ham. På en uke var det ingen som så han. Hver eneste dag lurer jeg på hvor han er, hva han gjør, om han går sulten til sengs og om han fryser. Jeg vet han ikke trives på gaten, men han klarer ikke holde seg på et senter heller.
Først i kveld fikk jeg melding fra Mirijam. Hennes søster hadde truffet han på gaten; han ville tilbake. Det er den beste nyheten jeg har fått på lenge.
Jeg vet han vil, han vil så gjerne. Om han klarer det er en helt annen sak. Før jeg dro skrev jeg
personlige brev til alle åtte gategutter jeg hadde vært med, og la med alle bildene jeg hadde tatt. De ble så glade. Nicholas bestemte seg for å dra hjem og vise brevet til moren, så mye fint hadde aldri noen skrevet til han, og han var stolt over å kunne vise moren at noen mente så bra om ham. Det var helt tydelig at han ikke var vant til det. I dag ringte Nicholas meg. Han hadde dratt hjem for å ringe meg, og det sier litt. Når han foretrekker å bo på gaten er det ikke bare-bare å dra hjem. Det gjorde vondt når han fortalte meg at han var sulten og ba meg sende penger. Jeg prøvde å forklare at det ikke går. Tror ikke han skjønte det. Han skulle sove, og var sulten. Det var hardt, men godt å høre stemmen hans. Nicholas er herlig, han prater vanvittig mye. Da mener jeg mer enn naturlig mye, mer enn meg! Det går i ett, jeg får ikke pratet tre sekunder med en annen uten at han står og drar meg i armen ”Nina, Nina, listen, Nina, Nina, look, I went to.. Ey, Nina…!” Han er skjønn. Ivrig.
Da Anton hadde bestemt seg for å dra til Onesimus, forklarte jeg at min mor skulle sponse ham. Det likte han godt. Var det en han ville skulle sponse han var det min mamma. ”Mamma” betyr noe spesielt for ham. Det gjør vel det for de fleste. Via min telefon fikk han snakke med mamma. Han var nok en gang klar, ivrig, glad, spent. Han pratet i ett, på engelsk, forklarte navn og alder. ”Me, I’m ready to og to school”, sa han, igjen og igjen. Før jeg dro tegnet han en tegning til henne og skrev et lite brev. Også Kelvin gjorde det til Tuva.
I leiligheten har de afrikanske gjenstandene fått plass. Trefigurer og utskårede boller. I musikkspilleren spiller afrikansk musikk; alt fra hiphop til partygospel (ja, kan du tenke deg…..). For en gangs skyld prøver jeg å ikke være konsekvent, som med alt annet, men å nyte musikken og minnene de frembringer. På veggen henger bildene av guttene, med tegningene og en enslig ødelagt lighter Anton en kveld ga meg. Den har bilde av et neshorn og en flodhest på den ene siden. På den andre siden er det et kart av Kenya. Han viste og forklarte meg alt nøye. Den er fin. Den var noe av det mest verdifulle han eide, han hadde funnet den en tid tilbake. Så ga han den til meg. ”So you can remember me”. ”Thank you so much”, sa jeg. ”It’s so nice, really”. Og jeg mente det. Affeksjonsverdien er enorm.
En enslig limflaske tok jeg med meg hjem. Kanskje ikke et fint minne, men for meg en del av en helhetlig historie jeg involverte meg sterkt i. Som kjent fremskaffer lukt sterke minner, så når jeg savner dem, som betyr hver eneste dag, tar jeg noen sniff fra flasken. Høhø.. Joa. Den står ved siden av bilder og brev og tegninger rammet inn i glass. I Antons tegninger går ofte en røykende mann og en plante igjen. På en av dem har han skrevet over mannen: ”This is my life”. Anton får meg til å tenke på et sitat fra Ringenes Herre: ”There are some things that time can not mend. Some hurts that og too deep… that have taken hold”.
Jeg vil tilbake. Jeg vil treffe guttene. Jobbe en uke på hvert av de tre sentrene. Ikke bare fortelle dem, men vise dem at jeg bryr meg. Jeg tror de vet det. Men først må jeg samle opp energi, jeg trenger det. Jeg kjenner meg selv, når jeg først begynner å brenne for noe, klarer jeg ikke pause. Det er som jeg ikke kjenner mine begrensninger. Muligens kjenner jeg dem, emn jeg godtar dem ikke. Kreftene gir meg ikke nok. Men nok en gang, som pappa sier; Å brenne for noe er fint. Det gir liv, lys og glede. Som et stearinlys. Men brenner en for hardt, for lenge, uten pause, da brenner lyset ut. En blir bokstavelig talt utbrent. Mitt første krav til neste tur til Afrika er vel å lære meg å si nei. ”Nei” er et vanskelig ord. Så kort, men så vanskelig.
Alois er en ekte venn. Han har den vestlige formen for samvittighet; han stjeler ikke, han gjør det han lover, han hjelper meg tross forhåndsbetaling, han hjelper meg til og med uten betaling. I Afrika er det ikke vanlig. Det går ikke på å være grusomme, det går på en enorm kulturforskjell. At de ikke har samme form som samvittighet som oss. De tviler ikke et sekund på å lure, unndra og tvinge til seg penger. Det er få av dem som ikke gjør det. Alois er ikke slik. Han har tatt Omar på sykehuset hver tredje dag siden jeg dro, jeg betalte han for et privatsykehus, og endelig er Omars fot helbredet. Han har også tatt Omar til passbildet. De andre guttene på de andre sentrene har han også besøkt for meg og gitt rapport. Jeg får meldinger og telefoner fra Afrika hver eneste dag; fra Kenchic Inn, fra venner, fra taxi-sjåførene og sentrene. Jeg er glad de ikke har glemt meg. I går fikk jeg en ny melding fra Alois; Mombasas gater er tomme for gategutter. Hvorfor? Presidenten er på besøk, og da tømmes gatene for søppel. De puttes et sted de ikke kan stikke av. Siden, når presidenten er borte, slippes de ville dyrene løs igjen. Hvorfor ikke la presidentene se problemene, la ham ta tak i dem? Problemet er at det aldri ville blitt hans prioritet. Jeg hater hvordan guttene behandles som søppel. Kelvin og Anton på et grusomt sted, et sted de ikke kan unnslippe. Behandlet som søppel. De er barn! De kan ikke resirkuleres som plastikk og metall. ”BARN KOMMER IKKE I REPRISE!”
I går satt jeg og kikket ut vinduet mitt i leiligheten. Den ene personen etter den andre passerte. Plutselig var det noe som fanget oppmerksomheten min. En svart! Hadde lyst å rope på ham. ”Hei! Hvor er du fra? Hvilket land? Når kom du? Hvordan trives du i Norge? Er ikke Norge et rart land sammenliknet med der du er fra? Er det ikke kaldt her?” Jeg gjorde det ikke. For det første kunne han vært adoptert og fullnorsk. For det andre kunne det hende han ikke ville skjønne min ekstreme Afrika-entusiasme. Har han vært her lenge nok til å bli vant til norsk kultur, ville han garantert ansett meg som sprø. Kom han derimot forrige uke, ville han sikkert synes det var hyggelig. Mest sannsynlig kom han ikke forrige uke.
Min blog er nådd enden. Jeg kommer til å komme med oppdatering om guttene om en stund, men rapporten fra turen er nå over. Til dere som har fulgt med: tusen hjertelig takk. For meg har Afrika vært en fantastisk og sterk opplevelse. Det er fint å kunne dele historien med dere. For dere som har sponset meg før og underveis: tusen hjertelig takk til dere også. Som lovet, vil de som har bidratt økonomisk motta et oppsummeringsbrev med informasjon om hva pengene er gått til og hva oppholdet innebar. Skulle noen ha blitt så rørt og berørt i hjertet av guttene som jeg ble, håper jeg på å kunne hjelpe Nicholas neste gang. Alt er uten garanti. I så tilfelle er det bare å melde seg.
Noen ganger kan det virke håpløst å hjelpe gateguttene, eller fattige i Afrika generelt. De seks jeg ble kjent med utgjør kun en dråpe i havet. I et større bilde betyr de ingen ting. Jeg har ikke reddet Afrika. Likevel – for noen kan vi redde hele verden, og det er den store forskjellen. Om vi ikke kan redde alle mennesker i hele verden, kan vi i alle fall redde hele verden for noen mennesker. Og om kun en av dem sitter igjen på et barnehjem om et år, så har alt sammen vært verdt det. For den ene personen er et liv. Et liv som betyr noe, et verdifult liv, et menneske med følelser og menneskeverd. For en person er det livet en hel verden. En verden er reddet. Og for Omar kan det ha utgjort hele forskjellen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar