fredag 28. januar 2011

Inntrykk



1. Bakari - 2. Omar Rama Musa - 3. Kelvin og meg etter han forlot oss



4. John Paul og meg - 5. Benson fra gata - 6. Moses smiler


7. Lille Juma - 8. Kelvin, siste dagen, gata - 9. Omari Masoudi

tirsdag 25. januar 2011

Den tapte sau

Hvem av dere menn, hvis dere hadde hundre sauer, og mistet en av dem, ville ikke forlatt de nittini andre i villmarken, og dratt etter den ene som var tapt, helt til den var funnet? Når han har funnet den, bærer han sauen på sine skuldre, frydefull. Når han kommer hjem, samler han venner og naboer, og sier til dem: ”Fryd dere med meg, for jeg har funnet den tapte sau!”. Det vil være mer glede i himmelen over en synder som angrer, enn nittini dydige mennesker som ikke trenger anger”.

Morgenen ble innledet med Bibelstudie. Jeg hadde sovet dårlig denne natten, utslitt av alle påkjenningene de forgående dagene. Jeg våknet derfor tidlig, og bestemte meg for å delta i aktiviteten de vanligvis gjennomførte mens jeg fortsatt var i drømmeland. Den tapte sau.

Let’s pray that there will be no more lost sheep”. Sesjonen ble avsluttet med en bønn. Det var min sau som var borte.

***

Med 15 gutter og tidvis 7 voksne i huset, kan det ikke forventes at idyllen skal holde. Mye hadde i dager og uker bygget seg opp, det meste over hodet på meg. Det til tross for at jeg var involvert i samtlige av utfordringene. Baksnakking, rykter og dårlige avgjørelser. Det hele endte med møte på møte, kveldene ble lange og diskusjonene deretter. I begynnelsen lurte jeg på hva jeg gjorde i alle administrasjonsmøtene, men skjønte mye angikk meg, og som de også sa ”Du er mer enn bare en besøkende”. Jeg hadde min innflytelse.

Da vi omsider hadde satt ord på kaoset oss voksne i mellom, fått snakket ut og økt vår forståelse for hverandres tanker og følelser, var flere dager gått med. På dagtid koste jeg meg med barna, vi lekte og hadde det gøy. Perlet smykker, spilte fotball, danset og lekte sisten. Benson var kommet inn i miljøet. Etter hvert som dagene gikk, fikk jeg stadig bedre kontakt med Kelvin, senterets eldste gutt. Han har et stort smil, ler alltid. Kelvin får meg alltid til å le. Mange interne vitser, latter og prat førte til nye rykter. Nytt møte ble arrangert. Saken ble tatt hånd om, i mine øyne, på helt feil måte. Fem voksne på stoler, Benson og Kelvin på bakken. Pirket i sanden, og svarte lite på spørsmålet om hva som hadde foregått. Da ble jeg bedt om å fortelle historien, og oppførte meg som dem. Stirret i bakken, så lite. Jeg var forbannet. Sint over hvordan saken hadde blusset opp, hvordan den ble tatt hånd om, hvordan guttene ble ydmyket. Til slutt ble de sendt til sengs, og avgjørelsen var allerede tatt. Neste dag skulle de to guttene ut. Mine gutter jeg hadde blitt så glad i. Kanskje var nettopp det feilen.

Dette var morgenen før historien om den tapte sauen. Avgjørelser fra kvelden før ble halvveis trukket tilbake, og dagen var fylt med usikkerhet. Jeg tilbrakte dagen i sentrum med Denis. Over telefon ble vi informert om at Kelvin skulle få bli, mens Benson måtte gå. Vi hoppet ut av matatuen på stasjonen nærmest hjemme. En haug med bodas (motorsykkeltaxier) sto og ventet, støvet føyk. Der, inntil et gjerde, satt to gutter ved siden av hverandre på bakken. Benson og Kelvin. Jeg satte meg ned i skitten ved siden av dem, tok hendene deres. Denis satte seg på huk, og klapset Kelvin vennskapelig på låret. I det siste hadde det blitt slik at Denis og jeg var enige om det meste i huset, hva vi synes er rett og hvordan ting burde håndteres, mens de andre ikke var enige, og dermed hevdet vi isolerte oss fra de andre. Daniel hadde vært halvannen måned i Holland og deretter ti dager i Uganda, og mye hadde gått han hus forbi i dette tidsrommet. I tillegg gjør han seg nå klar til giftermål i april, og hadde tankene ofte andre steder. Daniel skal gifte seg med nederlandske Mirjam, som var hun som introduserte meg for Daniel, og som jeg traff første gangen jeg var i Kenya. Mirjam driver senteret der jeg første gang brakte Kelvin (Mgongo, ikke samme som det nå er snakk om) og Max (Anton, offeret med brannsårene) – to av mine første seks/åtte gutter.

Resultatet av denne kvelden ble at vi fant et sted for Benson å bo. Jeg var knust, jeg hadde sviktet ham. Dagen før hadde jeg fått brev fra han hvor han beskrev hvordan han følte seg hjemme, som i en familie. Dagen etter kastes han på dør. Sviket og smerten han følte resulterte i aggressivitet på senteret, som jeg følte ikke ble forstått av verken barna eller de voksne som var der. Benson tilbrakte natten på det nye senteret. Neste morgen klokken åtte var Denis og jeg tilbake. Han strålte i ny skoleuniform. Jeg begynte å lure på om jeg ikke lenger var i Afrika. Kvelden før hadde vi brakt ham til senteret, og neste morgen klokken åtte ble han hentet ut av klasse 7. Han smilte. Sa dette var rette stedet for ham. Han kjente flere av guttene der fra før, fra gata, og gled inn på en annen måte enn på Wana Wa Mola. I et senere brev beskrev han det som om han bodde i et palass. Akkurat det kunne diskuteres, men det viktigste for meg var at han var tilfreds. Jeg besøkte ham hver dag, og Denis har påtatt seg å besøke ham ukentlig når jeg er borte. Søndag var han i kirken med resten av Wana Wa Mola-gjengen.

Kelvin er en annen historie. Han hadde fått bli, men valgte selv å dra. Han ville tilbake til gata. Ansiktet bar et annet preg, jeg så det var i ferd med å transformeres til et for velkjent street face. Alvorlig, trist. Men besluttsom. Denis og jeg tryglet ham om å bli. Det var oss som hadde størst tro på Kelvin, vi som var mest glad i ham. Han ville dra, og vi ga ham noen shillings til transport til byen. Tårene presset på, og som alltid når jeg lar min svake side komme frem, ble det Kelvin som trøstet meg. ”Ikke vær redd for meg, auntie Nina”, sa han. ”Jeg skal til et trygt sted. Jeg klarer meg”. ”I know”, svarte jeg. Jeg visste han ville klare seg. Det gjorde bare så forferdelig vondt at han valgte å dra, særlig når to personer som elsker han sitter ved siden av ham, holder hver sin hånd, trygler ham om å bli. Han dro, og jeg gråt. Jeg ble sittende lenge på utsiden av senteret den kvelden, før jeg gikk inn. Jeg gikk rett til sengs og tok med meg kameraet. Kanskje var Kelvin forsvunnet, men jeg hadde bildene med alle minnene våre. Stranden dagen før, hvor vi hadde svømt halvannen kilometer utover i store, salte bølger. Halsen og øynene sved, vi fant en flytende båt og klamret oss fast, før vi svømte videre utover. Sprutet på hverandre, lo, og svømte videre. Vi var utslitte da vi nådde stranden etter nesten tre kvarter uten fast grunn under føttene. Slang oss ned i sanden. Et bilde viste hvordan han satt foran meg, han hadde kastet sand på meg, jeg satt på knærne og holdt rundt ham bakfra og begge lo. Det var et vakkert bilde.

Kameraet inneholdt kun 30 bilder, og ingen av dem var med Kelvin.

Jeg gråt lenge den kvelden. Påkjenningene hadde de siste dagene vært store, og det var som jeg måtte tilvenne meg en ny hverdag. Valg var blitt tatt, og resultatet var to familiemedlemmer mindre. Familie, det var det vi kalte oss, det de fortsatt kaller seg. Man ber ikke familiemedlemmer reise. Kelvin var dratt, av egen fri vilje. Hele livet har Kelvin fått høre hvor grusom han er, hans far og seks av syv brødre har hatet han siden fødselen. Kelvin vet han er et dårlig menneske. Det han ikke vet, er at han tar feil. Det er ikke første gang Kelvin valgte å dra. Det er som om, når han får det for komfortabelt, et sted å bo, mat, trygghet og noen som elsker han – ja, i det han kjenner kjærligheten – da er det på tide å dra. Han er ikke vant til det. Han blir redd, føler seg fengslet. Jeg tror det kan være en av grunnene til at han valgte å dra, enda to personer som står ham nær ber ham av hele sine hjerter å bli. Jeg tror det kan være noe av grunnen til at jeg fant hvert eneste bilde av Kelvin og meg slettet da jeg kom hjem. Ikke ett bilde av Kelvin. Han hadde slettet seg selv fra livet mitt.

***

Jeg har truffet John Paul flere ganger. Han bor kun 15 minutter unna Wana Wa Mola. Det var så godt å se ham igjen. I løpet av halvåret hjemme har jeg fått klage på at han forsøkte å slå ned en ansatt. Han strøk syvende klasse, og er nå startet på nytt. Han føler seg ikke hjemme, har det ikke bra. John Paul hører ikke hjemme noe sted. Ingen lytter til han, ingen forstår han. John Paul er en såret sjel. Det var det jeg møtte første dagen jeg traff ham igjen. Han var i sjokk over å se meg, jeg hadde ikke fortalt jeg skulle komme. Det tok lang tid før han fikk samlet seg. Han sa han hadde byttet navn fra John Paul til Dont Care. Jeg sa at for meg ville han alltid være John Paul, og er det noen som bryr seg, så er det meg, om han. Smilet kom snart til syne igjen, vi pratet og lo. Jeg skulle så gjerne hatt mer tid med ham, men hadde også bestemt meg for å huske resten av folka denne gangen – jeg kunne gitt John Paul mitt liv, og det ville kanskje ikke vært nok. Allerede første dagen jeg dro fra ham, gråt jeg. Andre gangen også. Verst var det dagen vi sa farvel. Vi satt lenge i en restaurant nede ved vannet, jeg, John Paul og Denis. Det er den vakreste og mest romantiske restauranten jeg noensinne har besøkt. Vegger og tak er et teppe av grønne busker og trær med blomster i forskjellige farger i. Så ekte, naturlig og helt magisk. Flere små stier, alt adskilt av levende planter og trær. Små rom, noen runde, noen firkantet, også dem i grønn kunst. En steinbygd dam med fisk et sted, et annet sted rusler en fontene. Lys er festet i trærne, og skaper en utrolig stemning. Jeg elsker dette stedet, Kingfisher i Mtwapa. Ingen av gangene jeg var der, var det ett annet menneske. Det er et skjult funn som få vet om, noe som bidrar til den magiske stemningen. Samtidig er jeg redd de ikke kan holde lenge, når ingen vet om stedet og det alltid er tomt.

John Paul brenner fremdeles for acting. Er det noe han ønsker med livet sitt, er det å bli skuespiller. Alle ler av ham. Jeg vet hvordan det er når folk smiler av ens drømmer, vet de ikke realiseres. Men jeg vet også hvordan nettopp disse drømmene kan bli realisert. En ting er å drømme, men noe annet er å realisere. John Paul har en brennende ild, et engasjement, som gjør at han kan realisere. Han kan nå langt. Jeg støtter drømmen hans, det viktigste han har å holde fast i. Denis gjør det samme. Vi har lovet ham å finne et nytt sted å bo, en skole som fokuserer på drama og dans. Denis har påtatt seg jobben å finne dette stedet. Jeg har allerede snakket med John Paul etter jeg kom hjem. Jeg savner han.

***

Tiden har som vanlig gått alt for fort. Når dagene begynte å gå mot slutten, var jeg overhodet ikke klar for å dra. Kjente jeg ville bli, fortsette dagene som normalt. Det er som om jeg skaper meg en hverdag der nede, for så å måtte bryte opp så brutalt. Alltid. Mange avskjeder fulgte. Omar Rama og Moses. Omari. Bakari gråt og gråt. Det er flere måter en ser at han er oppvokst med tilstedeværelsen av en mamma. For det første var han den eneste som møtte til tur med badetøy, ekstra skift og kveldsstell. De andre har ingen mor til å minne dem på det, som resulterer i at de alle møter kun i det de står, går og sover i. Noe annet som skiller seg ut, er hvordan Bakari aksepterer følelsene sine. Han gir seg hen og blir glad i på en annen måte. Han har ikke en bakgrunn som sier svik, forlatelse, ensomhet. Han er ikke redd jeg ikke skal komme igjen. Han tar hånden min og forteller meg hvor glad han er i meg. Han er trist når jeg drar, og lar tårene komme. Jeg forsøker ikke å gråte når jeg sier ha det til de tidligere gateguttene mine, da de selv forsøker en kort og kald avskjed. De er redde for å knytte seg, redde for å føle. Starter forsvarsmekanismene. Jeg har alltid tårer i øynene ved avskjed, men først når vi har snudd oss vekk og gått hver vår vei, begynner jeg å gråte ordentlig. Med Bakari var det annerledes. Vi gråt sammen og vinket med våte ansikter. Jeg hater avskjeder.

***

Denis hadde lovet meg en overraskelse siste dagen. Vi dro til byen, og der var Kelvin. Vi ga hverandre en lang klem. Han luktet lim og røyk, virket fjern, men kviknet til hver gang jeg pratet med ham. Vi holdt hender, gikk bortover gata. Jeg sa jeg hadde savnet han, og han sa han hadde savnet meg også. For å få fred, satte vi oss inn på Dormans. Stefan kom også, og Denis var der. Kelvin og jeg tullet med vår vanlige interne humor. Han strålte. Vi hadde det gøy. Når vi sluttet å snakke, sovnet han nesten i sofaen på den fine, europeisk-liknende kafeen. Jeg kjenner alle på Dormans, og kan ta meg til rette. Det var en dag jeg nesten sovnet selv i sofaen på den fine kafeen. Kelvin drakk en mango milkshake. ”Take care of your belongings”, sto det på et sølvskilt over hodet mitt. Kelvin pekte på det. Vi lo og lo. ”Yeah, take care of your belongings!”, sa jeg, og han imiterte at han sjekke alle lommer, og at alt fortsatt var der. ”Kamera, mobil, penger”, sa han etter hvert som han flyttet hendene oppover buksen på begge sider. Det ironiske med situasjonen, som vi begge visste og satte ord på, var at det jo var nettopp slike som Kelvin en måtte passe seg for. Det er deilig å ikke alltid ta alt så seriøst. Som da guttene fant en flaske i vannet, og begynte å imitere at de sniffet, og deretter fikk latterkrampe.
Kelvin angret. Han ville tilbake, men ikke alle på Wana Wa Mola er like tilgivende. Kelvin har alltid vært Denis’ spesielle gutt, og han vil alltid gjøre det han kan for å få ham hjem igjen. Dessverre må han ha de andre i ryggen, og vi bestemte oss for å handle på en kreativ måte. Vi ga Kelvin penger til å reise hjem. Han har en mor som bor ikke så langt unna, og rådet Kelvin til å sove der to netter, for på mandag (i går) dukke opp på Wana Wa Mola med moren. Vi snakket med moren om du. Hun sa det var greit. Hvis Kelvin virkelig angret, hvis han virkelig ville tilbake, var dette veien å gå. Mandag dukket han opp hos Daniel og de andre med sin mor, han ba om tilgivelse. Det de andre ikke vet, er at vi hadde møtt Kelvin i byen, veiledet ham. Vi hadde gått ut for å finne den tapte sau. Han angret. ”Fryd dere med meg, for jeg har funnet den tapte sau!”. Det vil være mer glede i himmelen over en synder som angrer, enn nittini dydige mennesker som ikke trenger anger”.

***

Turen bød på mange opplevelser. Jeg traff igjen mamman til Omar også. Hun var så søt, lånte stoler fra naboen, da hun ikke hadde noen selv. Kjøpte en brus og noen kjeks. Bar ut et lite bord. Gjentok gang på gang hvor glad hun var over å se oss. Jeg hilste også på mamma Bakari for første gang. Hun lå på en benk i skyggen og ammet sin to år gamle datter.

En dag jeg var ute, gikk jeg opp i tredje etasje på et kjøpesenter for å gå på do. Der, på doen, hadde mannen som gir ut dopapir og tar i mot noen øre, lagt ut et bønneteppe og lå vendt mot mekka. Jeg ble så sjokkert at jeg snudde og gikk ned trappen igjen.

Siste natten ble uforglemmelig. Vi kjøpte inn mengder med frukt; ananas, mango, bananer, vannmelon. Kjeks og godteri. Brus. I tillegg kjøpte vi inn dykkemaske til alle barna på Wana Wa Mola, samt spill som Memory og Trivial Persuit for barn. Vi ga dem billetter til en dyrepark neste dag – jeg hadde ønsket å ta dem dit, men tiden ble for knapp. Kvelden ble fylt med mat, dans og taler. Alle holdt tale, meg inkludert. Hver eneste av guttene reiste seg en etter en og takket, holdt sin egen lille, individuelle tale. Noen var så rørende at jeg fikk tårer i øynene. Andre snakket knapt engelsk, og ”thank you” var alt jeg forsto. Resten ble sagt på kiswahili for at de skulle få uttrykt seg ordentlig. Det holdt for meg. De to minste var sovnet gjennom alle talene. Min tale ble oversatt til kiswahili. Vi danset til kjempehøy musikk, de trommet på afrikanske trommer, og vi ristet på hele kroppen til rytmene fra ”Let it burn”. Jeg hoppet rundt i ring med de minste, vi hermet etter hverandre, jeg hadde en fantastisk kveld. Klokken ble ett på natten, og det var på tide å dra koffertene ut til veien. Taxien kom, og jeg følte det så klisjeaktig at melodien som spilte på radioen i det sjåføren kom ut, var ”Africa Unite”, som vi hadde danset, hoppet og sunget til så mange kvelder. Alle sto rundt oss. Vi sa hadet. Juma klamret seg fast til bena mine. Ville ikke gi slipp. Han hadde klamret seg på meg hele kvelden. Jeg gråt hele veien til flyplassen.

Natten forsvant. Fra Mombasa til Ethiopia, og neste morgen videre til Tyskland. Jeg var overveldet over alt jeg hadde opplevd på en dag. På en og samme dag hadde jeg danset med barna på Wana Wa Mola, jeg hadde hørt Denis spille yndlingssangen min på gitar, ”He knows”, som han har laget selv. Jeg hadde satt foten i fire land. Vært på tidenes sightseeing fra skyfrihimmel; jeg hadde sett Lybias ørken, Nilen og Sveit’s alper. Jeg besluttet at den utrolige severdighetsrunden nesten var verdt flybillettpengene alene. Kapittelet ble avsluttet i Fuglehauggata.

***

Jeg fikk melding av Denis i går. Kelvin er igjen inntatt i familien; fra onsdag er han tilbake. Benson har vært på besøk og spist lunsj med dem. Juma hadde vært så trist i går, og Denis hadde spurt hvorfor. Til slutt hadde han sagt han savnet meg så mye, og spurte gjentatte ganger når jeg kom tilbake. Denis hadde tatt ham med opp på rommet sitt, hvor det står en data. Han hadde åpnet profilen min på facebook – og der var bildet av lille Juma og meg. Denis fortalte meg at Juma strålte, han lo og pekte og ble på bedre humør. De hadde sett på mange bilder, Denis hadde hatt Juma på fanget i to timer. Jeg logget på, og Denis tok på kameraet. Der satt de to, Juma og Denis. Jeg tok på mitt og. Vi vinket, Juma lo og vinket, vinket og vinket. Smilte. Pekte. De var så skjønne. En halvtime etter hadde de andre barna i huset fått det med seg, og snart var 13 gutter på skjermen min. Alle vinket, smilte stort, dyttet hverandre vekk, kom tilbake, vinket igjen. Jeg satt også bare og vinket og vinket. Var så koselig å se dem, det gjorde meg så glad. Til slutt ble de kastet ut av rommet, men når en ble skjøvet ut, snek den andre seg tilbake. Til slutt var alle gått. To sekunder senere kom Juma tilbake, han sto bare der og kikket på meg, så vinket han. Vi geipet til hverandre. Slengkyss. Vinket.

***

Det er mye som skjer i Kenya. Så mye flott, så mye vondt. Det er et fargefullt land. Det er mye som er vanskelig for meg å forholde meg til. Mine vakre barn. Voldtekt. Kjærlighet. Selvmordsforsøk. Håp og drømmer. Jeg føler jeg har funnet min plass der nede, at min fremtid som psykolog kan være til god hjelp. Jeg har dannet et grunnlag, og blir stadig erfaringer rikere. Jeg ser allerede tilbake på første gangen i Kenya, hvor mzungu (”hvit person”) jeg var. Hvor lite jeg visste, særlig om gatelivet. Hvordan ting fungerer. En dag kommer jeg til å se tilbake også på denne tiden, og se alt jeg kunne gjort annerledes. Men foreløpig er det dette jeg har, og for noen har det betydd mye. Jeg prøver å minne meg selv på det, for ofte føler jeg meg rådvill og vet ikke hva som vil være best. Jeg gleder meg allerede til neste tur.

***

Forståelse. Det er ordet som stadig surrer i hodet mitt når jeg møter utfordringer i Mombasa. Prøv å forstå! Hvorfor stakk Kelvin når han fikk tillatelse til å bli? Kanskje var det hans måte å takle sviket på, å dra selv, før han ble forvist? Hvorfor viser ikke guttenes ansikter glede når jeg har brukt alle mine penger, min tid, mine krefter på å glede dem? Hvorfor er han aggressiv nå? Hvorfor gjør han som han gjør, hvorfor føler han slik? Av og til skulle jeg ønske ting var helt klart for meg. Det tar krefter konstant å skulle forsøke å forstå, når det er så mye tilsynelatende uforståelig. Men det er alltid en forklaring. Alltid en grunn. Og det er denne jeg må prøve å finne. Gang på gang har jeg nådd langt, når jeg først har funnet årsaken til reaksjonene. Kanskje prøver også gateguttene å forstå – hvorfor er hun her med oss, når hun kan være hjemme i sin trygge stue? Kommer hun til å bli? Det vil ta tid før de innser at jeg blir. At jeg alltid vil komme tilbake. Jeg har lovet meg selv at jeg aldri skal aldri svikte dem. Jeg skal fortsette til de forstår hvem jeg er. At jeg er der for dem. At jeg faktisk bryr meg.

(Den tapte sau = fritt oversatt fra min side til norsk, så mye mulig historien egentlig heter noe helt annet i Bibelen).

mandag 17. januar 2011

Et verdifullt smil

Tiden begynner aa renne ut, en uke igjen. Det blir verre og verre aa ta avskjed for hver gang. Naa kan taarene komme pressende paa bare ved tanken paa den knappe uken jeg har foran meg. Vet ikke hvordan jeg skal forlate familien jeg har bodd i, lille Juma som endelig har begynt aa bli helt vant til meg, gir seg hen, kaller meg mamma, turner paa amgen min, sovner paa fanget mitt,... Hvordan skal jeg forlate Kelvin som har lart meg aa perle brede armbaand med bokstavene LOVE i gult? Benson, som jeg fant igjen paa gaten og som har funnet seg til rette paa Wana Wa Mola, Benson som danser, ler, skriver brev til meg og har perlet meg en ring, Benson som lyser opp hver morgen naar jeg staar opp? Hvordan skal jeg forlate barna som gir meg den beste velkomsten naar jeg har vart borte et dogn, som kommer lopende mot porten, hyler navnet mitt og sier de har savnet meg - bare en dag! Som alle vil vise hva de har gjort og laget det ene dognet jeg var borte... Barna som krangler om hvilken del av meg de kan lene hodet paa naar jeg ligger paa gulvet, dem jeg har sittet i ring paa gulvet med og spist hver dag i det nye aaret. For ikke mange dager siden satt jeg paa terassen med Denis. Han spilte gitar og sang, jeg satt og lyttet. De andre sov. Det har blitt mange slike kvelder, der vi sitter i morket, prater lite, bare lytter til gresshoppene, blandet med lyden av Denis' selvlagde laater. Det blir seint. Musikken gir god avkobling etter en lang dag. Vi smaaprater litt mellom sangene, som regel dreier praten seg om barna. Vi snakker om at guttene paa Wana Wa Mola sammen med Daniel, Denis og Esau utgjor en familie. "Tror dere kunne trengt en mamma ogsaa i huset", sier jeg for tull. "Absolutt, vi trenger deg virkelig her", svarer Denis. "De kaller deg mamma". "Skulle gjerne vart moren deres", sier jeg. "Du har bevist deg verdig den rollen", lyder ordene fra Denis. Det betydde mye for meg.

Jeg tok guttene mine, Omar R., Moses, Omar M. og Bakari ut for en helgetur med overnatting til sydkysten. Det ble ikke helt som forventet, men vi lyste opp andre dagen med et badeland der guttene koste seg som aldri for. Jeg hadde fullt ansvar for guttene denne helgen, med brev om at hvis noe skjedde, laa alt paa mine skuldre. Turen hadde fort til mye styr, masse penger ut av vinduet, men det var stress jeg haapet de ikke hadde faatt for mye med seg likevel. Da vi entret badelandet var jeg sliten og folte det var siste ting jeg kunne utfore i haap om aa lage en perfekt dag. Prisene var som i Norge, og inngangen kom paa nesten 1.000 kr med billett og det andre vi trengte. Det hjalp ikke paa mitt humor. Jeg la min lit til at de naa skulle kose seg maksimalt. Og det gjorde de. De lop opp trappene til de storste skliene, ropte til meg fra toppen, vinket, skrek naar de skled nedover, kikket paa meg for respons naar de kom ut i bunnen. Saa om jeg hadde fulgt med, sett dem. Gjorde saa godt jeg kunne med mine fire barn, som stadig kom ut av forskjellige sklier blant andre barn. Ogsaa jeg lop opp trappene, de dro meg med, skulle ha meg med i dobbel ring utfor de storste skliene. Jeg var livredd, men var villig til aa gjore det meste for at de skulle sitte igjen med de beste minner. Aa se hvordan de koste seg, gjorde alt for meg. Selv Moses, som aldri smiler, smilte. Hele tiden. Han smilte! Han smilte og smilte og hadde et ansikt jeg adlri for har sett. Det aapnet seg, munnen aapnet seg, han virket aapen, imotekommende. Han lo. Alt stresset over tid, ting som ikke ble gjennomfort, penger - alt var borte. Aa se Moses smile gjorde allting verdt. Moses lo.

Paa kveldene danser vi afrikansk dans. Det er morsomt. Det er ikke om aa gjore aa se fin ut, som regel utgangspunktet for mzunguers dans. Det er bare aa slaa seg los, riste paa rumpa, hive armer og ben opp og ned. En blir sliten, varm, vi ler, og fortsetter langt utover kvelden. Hviler jeg i sofaen, kommer en av guttene og drar meg opp igjen, og vi danser til afrikanske rytmer. Jeg har kjopt meg tre nye cd'er. Vi danser og slaar oss los og ler sammen paa en maate som knytter enda sterkere baand mellom oss. Ingen har lyst aa legge seg. Det er ofte det samme om kveldene. Naar guttene har lagt seg, er jeg utslitt etter en lang dag. Likevel tar jeg meg i allerede aa savne dem. Huset er saa stille naar 15 gutter sover. Jeg savner dem, minutter etter de er gaatt til sengst, og gleder meg allerede til neste morgen i det jeg legger hodet paa puta.

torsdag 13. januar 2011

En engel, sa han

Jeg er tilbake. Vinduet i matatuen er aapnet paa vidt gap, og jeg kjenner den varme vinden i ansiktet. En arm henger lost ut av vinduet, mens fingerne trommer mot siden av bilen i takt med den hoye diskomusikken. Musikken, varmen, farten,... jeg foler meg lykkelig. Lykkelig over aa vare tilbake, over stemningen, over aa fole meg hjemme. Jeg foler meg levende. Som om jeg er paa rette plassen, jeg passer inn. Jeg er blitt avhengig av Kenya. Hjemme faar jeg abstinenser, naa faar jeg dekket behovet, suget, jeg er hoy paa Kenya. Den afrikanske kultur.

Mange inntrykk setter spor, jeg slutter aldri aa laere. Likevel er det mye som foer sjokkerte meg, som naa er blitt saa normalt. Jeg slites ikke ut av varmen, jeg blir ikke overrasket av kuer og geiter i veien, av skranglete matatuer som stopper hvert 5 minutt i moerket fordi den er tom for strom, bensin, batteri,...vi vet egentlig ikke hva som er galt. Men den stopper. Hele tiden. Og vi prover igjen og igjen. Humper videre, til alt nok en gang slukker; musikken, lyset, farten. Nok en gang starter vi. Slik hopper vi oss hjemover. Som en mobil tom for strom, men en fortsetter aa skru den paa, igjen og igjen, kun for aa faa noen ekstra sekunder, for en viktig samtale eller en melding. Et nummer en trenger. Men til slutt har mobilen vart paa sine siste sekunder. Vi hopper ut av matatuen og finner en ny. Jeg er ikke lenger sjokkert. Det er hverdagen.

Jeg bor denne gangen paa Daniel og Denis' senter, Wana Wa Mola. Det er ogsaa disse fantastiske menneskene jeg samarbeider med i forhold til danse- og musikkprosjektet planlagt for 2012. Jeg elsker aa vaere her, de elsker aa ha oss her. Stefan og Anton er med denne gangen, men de er mest opptatt med sine ting, safari, turistattraksjoner, det fine vaeret. Men det er fint aa ha dem her, fint aa ha noen med seg. Jeg har likevel mine travle dager, pakket med moeter, forpliktelser, venner jeg maa treffe, barn aa ta meg av. Vi inngaar kompromisser. Stefan og Anton vil til sydkysten og se delfiner, jeg godtar aa bli med, saa lenge jeg kan ta med mine fire barn, Omar, Moses, Omar R og Bakari, for aa gi dem en god opplevelse. Vi drar alle syv. Jeg foler meg som en hoenemor, teller konstant at alle er tilstede. De plasker i vannet, koser seg. Jeg roper og ber dem ikke svomme for langt ut. Teller enda en gang. Tar ansvaret alvorlig. Som om det var mine egne barn - noe jeg egentlig ser dem som. Mine barn.

Det var godt aa treffe alle igjen. Omar M., Omar R. og Moses har alle gjort enorme fremskritt siden sist jeg var her. Engelskkurven har gjort en voldsom sving oppover, og for forste gang var vi i stand til aa kommunisere sammen paa et annet nivaa. Mer enn bare hender, ansikt og kropp. Vi snakket. De fortalte. Moses har fem brodre og tre sostre. Gutten som aldri smiler, smilte to ganger dagen jeg tok dem ut for strand og bading. To ganger smilte han, og hele mitt ansikt ble dekket av et enda storre smil. Han smilte. Det var den beste gaven jeg kunne faatt.

Bakari traff jge allerede forste gang jeg var i Kenya. Han gaar paa New Hope Community School hvor jeg pleide aa undervise. Han er en utrolig herlig gutt. Forste gang jeg var her, fortalte jeg gjennom bloggen hvordan sostra hans dode en natt, og hvordan han kom til meg paa skolen neste morgne og fortalte det. Neste gang jeg besokte Kenya, kom han lopende til meg og frotalte han hadde gratt for han hadde savnet meg sann. Han telte til 10 for meg paa norsk, spurte hvordan Bente har det. Han husket alt, hva mine sostre heter, mine foreldre. Viser genuin interesse. Bakari ble bestevennen til Omar naar jeg tok Omar til samme skole. Aa se dem begge igjen kan ikke beskrives. Hvordan de kom lopende over hele skolegarden, klemte meg saa lenge.

I dag var jeg tilbake paa skolen. Det er noen dager siden jeg var med dem paa stranden, jeg tok med Bakari ogsaa, sammen med mine tre Omar, Moses og Omar R. Tenkte det var hyggelig for Omar ogsaa aa ha noen aa dele opplevelsene med, siden de to andre, Moses og Omar R., begge er fra Bamburi. Jeg elsker Bakari. Da jeg kom paa skolen i dag, kom begge guttene lopende mot meg igjen. I haanden holdt de hvert sitt brev. I Bakari sitt sto det hvor mye det hadde rort ham aa bli kjent med meg, hvor glad han var blitt i meg, hvor mye jeg betydde for ham. Lille gutten. Hjerteklistremerker. Nederst spurte han om jeg kunne sponse ham som jeg sponser de tre andre. Jeg satte meg paa huk ved siden av ham. Takket for et vakkert brev. Og spurte rett ut: Du har familie du bor hos, du har mat paa bordet. Er det virkelig sponsorpengene du vil ha, eller det det aa vaere en del av alt det fine vi gjor sammen? Vare en del av alt det fine dere gjor sammen, svarte han. Jeg smilte. Det kan vi ordne. Du er en del av oss. Du skal faa vaere med paa det vi gjor. Saa planla vi kommende helgs begivenheter.

I Omars brev var det ogsaa hjerteklistremerker. Naar jeg leste det i matatuen etterpaa, kom taarene. Alt han skrev om hvordan livet hans var endret takket vare meg, at han kunne grate naar han tenkte paa hvordan det hadde vart og hvordan det naa er, takket vare meg er han paa New Hope. At folk sier han er en good boy, men at han aldri har trodd paa det, men naa, takket vare meg, begynner han aa tro paa det. At det er hva han er, kan vare. En god gutt. Saa mange fine ord. Ord som viser at jeg betyr noe for ham. Setninger som betydde alt for meg aa lese. Setninger han selv har produsert med sin nylarte engelsk. Jeg betyr noe for han. Selv naar han er sjenert og smiler bak en haug med kontaktsokende barn. Jeg betyr noe for han. Det er gjensidig. Omar betyr saa mye for meg.

Det bor 15 gutter paa senteret. Jeg tenker paa Tuva som sa hun haapet barnet til henne og Raymond skulle bli en jente. Gutter er saa braakete, sa hun. Prov aa tenke dere hvordan det er aa bo i en familie med 15 gutter. BRAAK. Med store bokstaver. De prater, men femten i munnen paa hverandre, roper, vil bli hort, roper paa meg: tante! De kaller meg tante. 15 gutter roper tante, onsker aa bli hort. Jeg prover aa gi dem alle oppmerksomhet, prover aa hore hva alle har aa si. Hva de vil vise. En gir meg en perlet ring, han har perlet den selv. Den gjor meg mer glad en jeg tror gutten selv vet. En annen vil laane kameraet mitt. En tredje spor om jeg er ferdig aa spise og om han kan faa resten. En fjerde lurer paa om matteoppgaven han har gjort er riktig... Det er alltid 15 forskjellige grunner til aa rope tante, som igjen gir 15 gode grunner til at jeg elsker aa vare her. Jeg elsker det. Minstemann paa ca fire, som har hatt sine forste harde aar paa gata. Det barer preg, han har aldri blitt elsket. Slaatt, mislikt, oversett. En gang provde jeg aa klappe han paa skulderen, da begynte han aa skrike saa hoyt at det hortes ut som noen ble drept. Jeg trakk meg raskt unna. Siden har jeg lart at han er noykatig som en katt. Gir du ham oppmerksomhet, loper han vekk med dem samme, skriker eller graater. Overser jeg ham, later som jeg er opptatt av de andre og ikke har merket at han har kommet, kommer han bort. Stiller seg ved siden av meg, eller setter seg ved siden av meg. Dulter i beinet, tante, tante.. Krabber sakte narmere fanget mitt i sofaen. Litt narmere. Jeg legger provende en haand paa skulderen hans. Han liker det. Krabber helt opp paa fanget. Tar tommelen i munnen, og blir sittende. Jeg maserer han, koser med han, strykker ryggen, armene, magen. Han elsker det. Han kan sitte i timer. Saa lenge det var han som kom forst. Han er uendelig skjonn. Andre ganger er han uutholdbar. Han er traumatisert. Kan lope ut av huset, ut paa gata, og slenge seg i gresset og skrike saa hele gaten vaakner. Skriker saa de andre 14 guttene, meg og Denis inkludert, maa holde oss for orene. Narmer vi oss, loper han videre, samtidig som han skriker paa hoyeste nivaa. Skriker og skriker. Ingen taarer. Bare hyl.

Det er 15 herlige gutter. 15 herlige, men traumatiserte og tidligere avhengige, gutter. De er selvstendige, og beviser det stadig. En dag spilte vi fotball, og en enorm blomsterpotte gikk i knas. Alle lop bort, satte den sammen for Denis eller noen andre kom. Spilte videre. Dagen etter gikk vinduet inn til rommet mitt i knas, inn lop fem gutter og plukket opp. Traakket rett i glasset, jeg ba dem vare forsiktige, men fottene deres taaler mye. Aar paa gaten gir harde saaler. Han minste kutter seg, kikker paa det, og putter glasset i posen. Ikke som meg, som ma arope paa pappa saa han kan stovsuge, mamma saa hun kan sette paa plaster... De er herlige. Rampete, skjonne. Jeg er blitt saa glad i dem og de er blitt saa glad i oss. I hagen staar flere palmetrar. Som aper klatrer de opp, kutter ned kokosnotter til oss. Ingen stige, ingen hjelp, de bare hopper oppover stammen. Paa det meste var det syv gutter som dekket hele palmens stamme. Naar den overste roper at han vil ned, maa alle de andre ned forst. Forste kvelden onsket de oss velkommen med dans og sang. Vi danser kveldstid, de larer meg afrikansk dans. Alltid liv her. Alltid noe aa ta seg til.

For noen dager siden gikk jeg og Denis i slummen. Gateguttenes smug, deres hjem, deres base. Hundrevis av gategutter, hoye paa lim, noen slove, noen ivrige, noen paatrengende. Men alle glade over besok, alle trengende. Behov for et bedre liv. Vi gikk dypere og dypere inn i smuget, tok til venstre. Ingen vanlige folk gaar her. Soppel, soppel, soppel. Jeg har aldri sett saa mye soppel. Ingen gjorde meg noe. Et abr leide meg. Noen holdt meg over skulderen. Rundt halsen hadde jeg smykke som saa ut som det var av gull. I virkeligheten har jeg fatt det av en annen gategutt, i julegave. Jeg var redd noen ville ta det, for det har stor affeksjonsverdi for meg. Ingen tok det. Alle hilste og onsket oss velkommen. Midt blant alle disse inntrykkene av slum, soppel, blikkboksskur, lim - jeg ble nesten susete selv - ser jeg en gutt i bakgrunnen. Barbent, hetten over hodet. Stille, kikker paa meg. Gir et annet bilde enn de andre. Han har statt der en stund, men jeg hadde ikke oppdaget ham. Naa ser jeg han, og han stirrer tilbake. Husker du meg?, spor han. Jeg prover aa tenke. Mikindani, sier han. Gutten som staar foran meg heter Benson, og bodde paa senteret jeg besokte med Peter Maina, en av mine gategutter, i sommer. Hver dag var jeg der. Hver dag smilte han til meg, klemte meg, onsket meg velkommen. Vi pratet. Han er en herlig gutt. Her, i gateguttenes base, passet han ikke inn. Saa sliten ut, dratt, skitten. Jeg ga han en lang klem. Hva gjor du her?, spurte jeg. Han var settled. Han har bodd paa et senter i lang tid, aar. Var begynt paa skole, fatt problemer med en larer, og reagerte med aa stikke av. Dagen for - han hadde kun vart paa gaten ett dogn - en natt. Jeg tok ham med meg. Vi dro til senteret hans, han ville unnskylde seg, han angret, onsket aa tilbake. Senteret lever etter daarlig policy. Onsket ingen unnskyldninger. Sa det var for sent. De onsket han ikke. Ikke skolen heller. Paa tross av at tallet for gutter her paa Wana Wa Mola er oversteget, tok jeg ham med. Naa bor han hos oss. Atmosfaren paa dette stedet er annerledes enn noe annet sted jge har vart i Mombasa. Selv sier gutten han ikke ante et sant sted fantes. Vi er som en familie. Han foler seg hjemme. Wana Wa Mola er en stor familie. Kjarlighet staar i sentrum av alt. Kjarlighet, forstaelse, tilgivelse. Selv naar noen stikker av, naar selv de minste begynner aa sloss saa blodet fosser ut av munnen. Ogsaa i harde tider. Gutten, Benson, har tatt haanden min mange ganger. Du er som en engel, sa han til meg forste kvelden. Du kom som en engel til Mamboxini (gateguttenes base) akkurat naar jeg trengte deg, du brakte meg hit. For meg er du en engel. Du ser ut som en engel, du er en.

Jeg folte ikke det var mye jeg hadde gjort. Jeg hadde gjort det jeg folte maatte gjores. Jeg hadde ikke gjort noe. Hvordan kunne han kalle meg en engel, alt jeg hadde gjort var aa besoke Mamboxini. Men jeg var paa rett sted til rett tid. Og for ham gjorde det meg til en engel. Aa tenke paa hva det jeg gjor betyr for noen gir meg ny energi til aa fortsette, alltid. For noen kan en hjelpende haand bety alt. Et liv.