One world: august 2010

Ting ble ikke helt som forventet etter forrige innlegg. Samme kveld dro jeg til legen, etterfulgt av to nye legebesøk dagen etter, samt nytt besøk på akutten på natten, før et femte besøk hos legen etter en dag pause. Det var under det femte legebesøket jeg ble innlagt. Klarer ikke skille dagene godt fra hverandre, husker bare mye prøver, mye seng, rullestol, røntgen, masse stikk her og der. Blodprøver og sprøyter, på knytteneven flere ganger, låret, armen. Og intravenøs. Hadde følt meg dårlig over lengre tid, tatt en kur, men det hele ble bare verre til jeg ble innlagt. Jeg fikk vite av en lege at det var malaria, fikk tre tabletter og han sa det var veldig vanlig og at jeg ville bli helt fin. Hakuna matata. På Aga Kahn sykehus hvor jeg ble innlagt, sa de det ikke var malaria. En bakterieinfeksjon som kom fra lungene. Eller et virus på balansesystemet? Nøyaktig hva det var, fikk jeg aldri svar på. Jeg hadde høy feber i mange dager, tok tabletter for å senke den, men ikke lange tiden etterpå var den tilbake. Feberen slo meg helt ut. I tillegg var det noe i hodet som gjorde jeg ikke klarte verken å sitte, stå eller gå på nesten seks dager. Svimte av når jeg prøvde å gå, og sykepleiere måtte bære meg tilbake fra doen. Etter noen dager på sykehuset hendte det jeg klarte å komme meg til badet, men da ikke tilbake til senga igjen. Innen senga var nådd, var alt svart, ørene ble proppet og ting rundt ble fjernere og fjernere…

Jeg følte meg helt elendig disse dagene. Klarte tidvis ikke prate eller røre meg, selv på telefonen med Stefan og mamma orket jeg kun å utstøte noen svake lyder. Måtte legge på i det jeg holdt på å besvime flere ganger. Derfor fikk jeg rullestolen. Ble kjørt opp til rommet, og sa halvveis borte ”Woah, it’s nice here”, som om noen viste meg min nye leilighet. For det var omtrent det rommet virket som, en flott leilighet, eller et hotellrom. Var det noe jeg ikke kunne klage på, var det sykehussuiten jeg var blitt tildelt. Følte meg som en prinsesse. Stort rom, seng ved et vindu som var lengre en senga, utsikt ned mot inngangen og et enormt tre med gule fugler. Flislagt bad med badekar, dusj, do, stor vask, speil, flislagte hyller,… En sofa med plass til fem, fire godstoler til besøkende, fire bord, TV, et helt rom til klær, sko og verdisaker. Bjelle ved senga jeg kunne ringe på hver gang det var noe jeg ville. Også på doen var det en bjelle. Meny med mange vegetariske alternativer, der jeg selv krysset av hva jeg ønsket til frokost, lunsj og middag. Alt fra eggerøre og vegetarpizza til kake og fruktsalater. Bortsett fra hvor elendig jeg følte meg, kunne jeg ikke klage. Også sykepleierne var så søte, behandlet meg så godt. Når jeg ringte bjellen kom de alltid inn: ”Niiiiinaaaaa!”, de følte sikkert litt ekstra omsorg over den unge, hvite jenta som ikke hadde besøk av en eneste hvit under hele sykehusoppholdet. De var utrolig hyggelige.

Alle besøkende kommenterte rommet mitt. Og de var ikke få, de som kom på besøk. En dag legen og to sykepleiere var innom, spurte de meg om jeg jobbet for the government. Nei?, svarte jeg spørrende. Er du ambassadør, da? Nei…? Da spurte de om jeg var berømt. Jeg fikk så mye besøk. Jeg måtte le. ”Just many friends”, svarte jeg. Og det var sant; jeg hadde besøk fra morgen til kveld. Fikk ikke en gang tid til å sove, var utslitt! Og når besøket først gikk, var jeg så oppspilt av medisiner, sykdommen, det føltes som adrenalin pumpet rundt i kroppen, så fikk ikke sove da heller, enda så utslitt jeg var. Jeg hadde mange venner på besøk. Også Japheth og Violet som driver New Hope barnehjem og skole kom på besøk, Japheth flere ganger. Han satt noen timer, vi pratet om barna, Nairobi, politikk. Skjønner mer av valget nå, bestemte meg raskt jeg ville stemt ja. Change! Tror det var hardt for mange kenyanere å svelge at ja inkluderte mer radikale tøyler for homofile samt abort, men det ble jo positivt utfall – det ble ja!

En mann, James Osome, som driver et annet senter, var også på besøk. Lille Omar. Taxisjåførvennene mine, der i blant Alois og George. Evans som jobber på Dormans-cafeen, den vestlige jeg har pleid å skrive litt om, kom innom med min yndlingsdrikke derifra og ble sittende to timers tid. Og gategutter. John Paul var innom meg hver dag. For min del kunne han gjerne sovet på sofaen i suiten min, men tror sykepleierne allerede undret seg over gutten som kom hver eneste dag på de merkeligste tider, alltid i samme klær, samme caps. Han satt gjerne i flere timer. Noen ganger pratet vi, andre ganger halvsov jeg, mens han så på TV. Jeg hadde mange kanaler, og han så hele spillefilmer. Var glad jeg kunne gi han noe å finne på gjennom de ensformige dagene hans. Matlysten min var totalt borte, så det passet greit at jeg hadde besøk av mennesker som John Paul og moren til Omar. For også hun kom, satt noen timer, passet på meg, forberedte te. Te seks ganger om dagen på sykehuset, første gang halv seks på morgenen; jeg ble alltid vekket, ville aldri ha te, og fikk heller aldri sove igjen etterpå. Moren til Omar hadde med en gave til meg; en sarong og matchende øredobber. Jeg synes det var så koselig, når hun er så fattig og jeg sponser barnet hennes. Hun er takknemmelig. Det var hennes hus jeg fortalte ble revet midt på natten i forrige blogginnlegg. Også hun fikk maten min; frokost og lunsj. John Paul ville som regel ikke ha, insisterte på at jeg måtte spise. Det er rart hvordan roller kan byttes. Plutselig satt han på min sengekant, med to skjeer, og ga meg en bit, før han tok to selv, for å inspirere meg til å spise. Det minte meg om Tuva når vi hadde fisk da jeg var liten. John Paul har alltid sagt til meg ”Don’t be scared about anything”. Når jeg var syk sa han ”I’m so scared for you”. ”Don’t be scared”, sa jeg. ”But I am”.

Jeg var innlagt syv eller åtte dager. Etter noen dager med intravenøs og tabletter ble jeg noe bedre, men klarte fremdeles ikke gå. Skjønte tiden begynte å renne ut, og arrangerte alt fra senga. Fikk selgere til å komme til senga med det jeg hadde oppført på en liste at jeg ønsket (gaver til familien), og arrangerte til og med møte med barnehjemseier og gategutt i sofaen. Da de kom ba jeg om en ekstra kopp, og de fikk te. Nest siste dagen kjente jeg stresset i kroppen over at John Paul enda ikke hadde fått noe sted å bo. Det var den dagen han traff James, og de kom godt overens. John Paul kan være vanskelig, men jeg hadde bedt ham av hele mitt hjerte å møte James med åpent sinn, være blid, høflig og å prate. Denne dagen gjorde han det. Jeg følte meg så uendelig glad der jeg lå i senga, lettet. Han ble med James for å se på stedet, de ble borte hele dagen. Sent på kvelden kom han tilbake til meg for å fortelle hva han synes. Han sa han trivdes, at det var fint, han ville bli. Han har nå vært der litt over en uke, James sier han kommer godt overens med de andre og at han er flink. Har ressurser, talent. Det visste jeg allerede. Han er fantastisk. I forgårs meldte James meg og sa John Paul allerede hadde skrevet brev til meg. Selv har jeg laget et album til han med alle bildene fra alt vi gjorde sammen.
Jeg fikk ordnet mye fra senga. Fikk Alois til å ta de forskjellige guttene til å kjøpe det jeg hadde lovet dem; skoleuniformer, sekker, og til John Paul klær og det som hører til når en er klar for å starte et nytt liv. Det sjokkerer meg alltid litt hvor lett det er for dem å ”flytte”. Så raskt. Ingen pakking. Kun en matatutur og adressen er endret.

Forsikringsselskapet jobbet med å få meg hjem, men da jeg var for dårlig til å gå eller fly, bestemte de seg for å sende ned en sykepleier eller lege fra Norge for å hente meg hjem. Men plutselig snudde det seg, jeg ble bedre og sa jeg kunne komme meg hjem på egenhånd. De booket billett til Norge (istedenfor til Tyskland som var planen min for å besøke Stefan), og torsdag sto jeg på flyplassen, rett fra sykehuset, og sa ha det til taxisjåførene Alois og George, moren i familien Aziza, Japheth med min lille Omar fra New Hope, og John Paul. De hadde alle møtt opp for å si ha det, og jeg gråt. Jeg klarte å holde meg lenge, men da Japheth og Omar var gått, og Japheth melder meg ett minutt senere hvor han skriver ”The boy is too sad, tears running down his face”, da klarte jeg ikke lenger holde inne. John Paul var blank i øynene, men gråt ikke. Jeg gråt aller mest i det flyet lettet, følte jeg tok av mot min vilje, og at det ikke var noen vei tilbake. Tror alle turistene rundt meg på flyet lurte på hva som var galt… Haha.

I løpet av mine to siste uker rakk forholdet med Daniel og Samuel å utvikle seg veldig. Daniel besøkte meg ofte på sykehuset, et par dager var han der hele dagen. Det hjalp meg at han ble utover kvelden, når jeg ikke fikk sove likevel. Vi pratet, diskuterte og konkretiserte våre planer – vi har store prosjekter på gang. Det jeg liker så godt med Daniel, er at han ikke er ute etter penger, ikke meg, men ressursene mine. Det betyr veldig mye for meg, og er en del av årsaken til at jeg er blitt så innlemmet i prosjektet. Han ønsker kunnskapene mine, engasjementet, dansen jeg kan. Sier jeg inspirer han med mitt brennende engasjement; selv føler jeg vel heller det er motsatt. Tror vi begge er så engasjerte og drømmer stort, slik at vi automatisk pusher hverandre. Han har bedt på sine knær om jeg kan undervise de i dans; alt fra klassisk ballett til moderne. Jeg prøver å forklare jeg ikke har ferdigheter til det, men han sier alt er bra nok for dem. Han ønsker nye input for guttene. Han brenner så sterkt for det han gjør, på en måte jeg ikke har sett hos mange andre. Han holder på døgnet rundt med alle sine prosjekter, lever halvveis på gaten (var jo også der vi møttes), og tenker i store drømmer hvert våkent minutt. Men han er ikke bare en drømmer, han realiserer. Det står det respekt av.

Hans fulle navn er Daniel Benon Okiror. Han er musiker. Først i etterkant har jeg skjønt at den fantastiske afrikanske musikken han spilte for meg en dag, er det han som har komponert, spilt inn og sunget. Han er en mer anerkjent musiker enn det jeg først forsto, og han har utdannet seg som musikkterapeut (i tillegg til noe samfunnsfag og økonomi grunnet hans engasjement med gateguttene og for best å kunne drive et senter). Han har turnert i flere land i Afrika og i Korea, Asia. Nå har jeg tatt på meg å forsøke å skaffe ham hans første spillejobb i Europa. Tenkte å starte med noen kirker, da de gjerne er mer velvillige til veldedighetsarbeid. Planen er at han skal holde en times konsert; han både synger, spiller mange afrikanske og europeiske instrumenter, og danser. For at han holder konserten, må kirken forsøke en liten fundraising, å samle inn litt penger. Alle pengene går uavkortet til gateguttene og prosjektet med dem. Har noen kontakter eller forslag, er det bare å komme med innspill!

Videre har vi et større prosjekt på gang. Han underviser gategutter i musikk og trener de i dans, samtidig som de selv trener dans i et rom Daniel har leid dem i sentrum av Mombasa. Der står kun en liten cd-spiller, de danser og får litt mat. De har selv dannet en gruppe og laget et navn. Prosjektet fra Daniels side er kalt ”The Survivors den”, der ”den” betyr ”hule” eller ”krypinn”, som i løvens hule (lions den). Det er et fristed for guttene, der fantasien får slippe til. Men vi har et mål. I tillegg til guttene på senteret Daniel driver, er tanken en stor oppsetning i Mombasa. En forestilling satt opp for, med og av gategutter. Daniel har kontakter og ressurser til å få til en større konsert, der han sammen med gategutter spiller musikken, mens gategutter også danser. Videre er planen å få med andre kenyanske artister. Målet er å tiltrekke oppmerksomhet mot gateguttene, få befolkningen til å se at de er mer en limsniffende uteliggere. De er barn! De har ressurser! Jeg er med på prosjektet, og det er blant annet her de ønsker jeg skal undervise noe dans. Min hoveddel av prosjektet blir likevel det norske bidrag, da vi ønsker å sette fokus på gateguttene på tvers av kulturer. Målet mitt er å få med noen norske dansere ned, samt en kjent musiker/artist. Det høres så vanskelig ut, men det er ikke mer som skal til enn at noen blir grepet av ideen, blir engasjert. En må kjenne det inni seg, da det er et frivillig prosjekt. Planen er dermed kenyanske gategutter som danser street og afrikansk dans, og norske dansere klassisk og moderne. Ett nummer skal settes opp felles, der vi danser sammen. Vi danser alle for gateguttene. Videre spiller Daniel og guttene – og forhåpentligvis en eller annen norsk musiker (!) musikken. Hadde det gått igjennom ville det blitt stort! Et mektig middel for oppmerksomhet og fundraising. Får jeg med en kjent, norsk musiker på tanken, vil fundraisingen i Norge skje relativt av seg selv, og oppmerksomheten vil bli en helt annen enn meg alene som drar ned. Nok en gang; noen med forslag eller kontakter – gi beskjed!

You may say I’m a dreamer. But I’m not the only one. I hope some day you’ll join us. And the world will be as one…

Imagine…