tag:blogger.com,1999:blog-18673803380648176302024-03-21T13:31:48.665-07:00One worldReaching out to the Survivors of MombasaNinahttp://www.blogger.com/profile/10073018951544430792noreply@blogger.comBlogger42125tag:blogger.com,1999:blog-1867380338064817630.post-36264736690581157332012-08-13T04:44:00.003-07:002012-08-13T04:44:13.256-07:00Jeg er ikke udødelig19. juni, og vi sitter på flyet til Etiopia. Det blir morgen 20. juni, og omsider ankommer vi den store hallen. Jeg er vanens dyr, og kjøper en ostetoast; samme som med mamma året før. Nå er det Trond som sitter sammen med meg i transferavdelingen, og han som rynker på nesa over den kvalmende smaken. Jeg fikk ikke ned mer enn en fjerdedel av skiven foran meg, men er fornøyd med at alt er som det pleier, her på ”London Cafe”.
Det luktet Afrika allerede da vi steg ut av flyet her i Kenyas naboland. Det luktet Afrika, og det skuffet meg at Trond har dårlig luktesans. ”Kjenner du ikke lukten?”, spurte jeg. ”Kjenner at det lukter noe”, sa han, ”men ikke hva”. Det luktet varme. Det luktet savanne og ville dyr, det luktet søppel. Insekter, gutter med lim, det luktet bare Afrika. Mitt Afrika.
Vi entret flyet med ti maasaier, alle i rød bekledning og med identiske, malplasserte, brune skinnjakker trukket over de bare armene. De skulle hjem, akkurat som meg. Vi så Kilimanjaro fra luften under mellomlandingen i Tanzania, og ankom onsdag ettermiddag Moi International Airport, Mombasa, som tatt sin størrelse i betraktning slettes ikke virker særlig internasjonal. Vi dro rett til leiligheten vi hadde booket på forhånd, som viste seg å likne en europeisk 70-talls-leilighet, med et firkantet, dypt basseng i hagen. Vanligvis ville vi delt bassenget og solstolene med de andre gjestene i komplekset, men det var ikke sesong, og vi var tidvis de eneste gjestene på området. Fra leiligheten vår var det kun 150 meter til det indiske hav, og nordkysten av Mombasa sin fineste strand; Bamburi Beach.
Allerede dagen etter besøkte vi New Hope. De var glade for å se oss. Omar og Bakari strålte, og veggen mellom oss synes endelig borte. Nok en gang var et år blitt til dager; vi var tilbake der vi slapp. Trond var utrolig fin med barna. Når de var stille, visste han å snakke, han kunne alltid få dem til å le, leke og gi av seg selv. Mang en gang var jeg glad for hans engasjement og evige driv; når jeg var sliten satte han i gang noe med barna, om det var fotball, løpekonkurranse eller vannleker. De var med på alt. Jeg tror de satte pris på en mannlig rolle, et forbilde av eget kjønn. De fleste av barna har ikke hatt en far tilstede i oppveksten, og om så en sjelden gang fysisk, aldri psykisk. Guttene nekter å tro hvor gammel Trond er. I et brev Trond fikk av Omar, sto det hvor heldig han var som var sammen med meg, fordi jeg var den snilleste personen han kjente i hele verden, og jeg hadde tatt ham som mitt eget barn. Det varmer.
De første dagene i Kenya, hadde New Hope fri fra skolen. Dermed tok vi Omar og Bakari ut fire dager på rad. To av dagene, lørdag og søndag, ble også Moses og Omar R med.De besøkte oss der vi bodde, badet i bassenget, spiste i restauranten vår, og lekte på stranden med dykkermasker og ball. Til å begynne med klamret de seg fast i kanten på bassenget i hagen, da dybden var over to meter over det hele, uten muligheter for å stå. De var skeptiske og litt nervøse. Etter hvert red de langsiden på Trond sin rygg, og etter en dag kastet de seg ut i selv, uten tegn til mer bekymringer. På stranden fikk vi med et ti-talls indiske gutter, og spilte dermed ”India mot Afrika”, der Trond var på det afrikanske laget, og jeg var målvakt. Jeg var fornøyd med sympatirollen jeg fikk tildelt, som tydelig var av så liten verdi at de andre ikke hadde noen målvakt, og ruslet etter flere piruetter og tegninger i sanden av banen og påtok meg rollen som spillets personlige fotograf i stedet. Guttene storkoste seg, og drømte seg helt vekk disse dagene. Om kveldene avtalte vi med dem at de skulle komme elleve neste morgen. Vi ga dem penger. Halv ti neste morgen sto de på døren. Det var deilig at de nå kunne farte alene. Det sparte meg for utrolig mye tid, å slippe og hente og bringe til to forskjellige barnehjem på en og samme dag som vi også skulle ha tid til hverandre. Dessuten fikk Trond og jeg dermed mer tid til hverandre, og tid med barna ble forbundet med tid med hverandre; vi spiste deilige middager med fantastisk utsikt over det indiske hav, og la oss hver dag til – det Trond kalte – pensjonisttid.
Første gang vi spaserte gjennom sentrum, var to dager etter ankomst. Det var kveld, og Tronds automatiske respons var at byen bare var rønner. Det ”kunne jeg ikke forstå”, men må innrømme jeg husker egne tanker da jeg besøkte byen for første gang i 2009. Vi hadde ikke gått mer enn noen minutter nedover gaten, da en gutt tar tak i hånden min og spør ”Nina?”. Det var som en reprise av året før, den gang med mamma og gutten var Nicolas. Nå var jeg med Trond, og gutten var Peter. ”Nina, is it you?”. Vi tok oss tid til en matbit og litt prat, oppdateringer. Han hadde lenge vært i Nairobi, og jeg hadde derfor ikke truffet ham sist. Jeg betraktet ham i den selvlysende, oransje trafikkvesten; han var tynnere enn jeg kunne huske. Klærne var skitne og ansiktet slitt. Tre år er gått, og han er fortsatt på samme sted, bokstavelig talt. Men årene passerer, gutten er blitt 17, og med rusinntaket – hvor lenge har han igjen?
***
Det er lørdag 25. juni 2012. Solen har for lengst gått ned, og jeg er sliten etter en lang dag. Trond vil få med seg hver UEFA-kamp på TV, og vi blir enige om at jeg går og legger meg på rommet. Han sitter i en hotellbar nede ved vannet, han er nesten alene der. Jeg har akkurat tatt av meg klærne idet jeg leter mobilen opp av vesken. Jeg har ikke sjekket den på noen timer, og ser det er poppet inn et par meldinger. Jeg svarer mamma, og avslutter med å lese meldingen fra Aziza, mammaen i familien jeg har pleid å bo i. ”Keep away from crowded places, there’s a terror alarm in Mombasa tonight”. I panikk heiv jeg på meg klærne igjen, og løp gjennom nattemørket og ned til hotellet der Trond fortsatt satt og så på fotball. Det var lite folk, men jeg var skremt. Jeg ville hjem, men han ville se kampen, og jeg ble sittende ut kampen sammen med han.
Dette var bare begynnelsen på en tur som denne gangen skulle bli preget av håndgranater, selvmordsbombere og kidnappinger.
Kvelden etter så vi kampen på eget område; vi fikk mannen i den vesle baren til å sitte oppe med oss; jeg tror egentlig han koste seg. Den lille TV’en var skrudd på for vår skyld, og sammen så Trond, jeg, barmannen og en liten vakt fotball til nærmere tolv. Det var like før kampslutt at jeg hørte de to kenyanerne stadig snakke mer intenst, og jeg hørte ”Mishomoroni” bli nevnt flere ganger. ”What’s up in Mishomoroni?”, spurte jeg. Jeg ventet egentlig ikke noe sjokkerende svar, og tenkte det kanskje hadde vært frekt å spørre. Håndgranat i en lokal bar, flere drept og mange på sykehus. Bare femten minutter siden. Kona til barmannen var i området, men i live.
Det ble mandag morgen, og vi våknet til avisoverskrifter som ”Mombasa terror” og ”Why Mombasa is the perfect goal for terrorists”. Tre kroner og avisen var min; jeg bladde raskt opp og så bildet av så altfor kjente Mishomoroni. Jeg tenkte på Omar. På Bakari, på New Hope. Jericho Bar med entusiastiske fotballtilskuere hadde vært målet denne kvelden. Jeg leste videre i artikkelen at det dagen før var funnet to containere med eksplosiver i havnen inne i Mombasa. I tillegg var det funnet to sekker med 15 kg bombemateriale. Senere ble det funnet bomber på et par hoteller, men også disse ble avdekket i tide. Så kom kirkemassakren i Garissa, lenger Nord i landet. Nærmere 20 drept og over 30 skadet under en messe; inkludert mange barn. Vaktene utenfor kirken var skutt, det samme var flere av dem inne i kirken, deretter ble håndgranater kastet og tok enda flere liv.
Liknende massakrer gjentok seg, og sikkerheten landet over økte. Hvor enn vi gikk, ble vi sikkerhetssjekket som på en flyplass; vesker ble tømt og kropper undersøkt med pipemaskin dersom vi skulle handle på kjøpesenteret, spise på en restaurant eller inn i sentrale bygg. Videre fikk vi vite at det kun var to måneder siden skudd og håndgranat på Bella Vista bar, som vi allerede hadde besøkt og sett fotballkamp på. Også der hadde døden vært en følger. Min Bella Vista! Vi dro ikke tilbake dit denne gangen. Også i Mtwapa hvor Benson bor, hadde det vært håndgranat som tok livet av flere mennesker bare uker før vi kom ned. Jeg følte meg omringet av ukontrollerbare hendelser, og for første gang kjente jeg virkelig på hva livet mitt er verdt.
Så begynte kidnappingen, og den ene, med fire hvite hjelpearbeider, norske inkludert, ble vist på nyhetene i Norge. Resten ble ikke nevnt. Kveldene ble heretter en diskusjon om hvorvidt vi skulle spise på steder med få eller mange mennesker. ”Jeg vil heller bli sprengt av en håndgranat”, sa Trond, ”enn ti år i en celle i Somalia. Jeg er for gammel for sånt”. ”Men jeg vil heller sitte i en celle i Somalia og håpe på en dag å komme ut igjen og hjem til mamma og pappa, enn å dø nå”, svarte jeg. Han var enig i det. Risikere en håndgranat som kommer flyvende, eller å bli kidnappet? Sannsynligheten for noen av delene var kanskje liten, men langt større enn jeg noen gang hadde erfart, og det var skremmende.
Da strømmen gikk på kjøpesenteret, ble jeg redd de var kommet for å skape kaos. Jeg husker jeg løp til grønnsaksavdelingen da lyset gikk; Trond var der og plukket grønnsaker mens jeg hentet yoghurter i kjøledisken. Hjertet banket, og i det jeg nådde frem til ham, kom lyset på igjen. Alle handlet videre som om ingen ting var skjedd. Jeg følte meg dum; hvorfor var jeg plutselig blitt så redd? Aldri hadde jeg før følt redsel for eget liv, jeg har vært udødelig – frem til i dag. Det føltes bare ikke lenger verdt det. Jeg kysset ham, og småløp tilbake til yoghurtene, røsket til meg et par med smak av vanilje, og gikk kappgang tilbake til grønnsakene. Jeg følte meg straks mer komfortabel tilbake med Trond. Ikke bare-bare å være Nasse Nøff på tur i et herjet østlig Afrika. Ninahttp://www.blogger.com/profile/10073018951544430792noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1867380338064817630.post-34412952983052138482011-08-02T09:41:00.000-07:002011-08-02T10:40:15.174-07:00GateklasseJeg har igjen startet opp gateklasse. Sist var for nærmere to år siden, men de av elevene (gateguttene) som deltok i klassen alt den gang, husker det hele godt. Det var faktisk på forslag fra Kelvin at jeg bestemte meg for å holde noen gatetimer igjen. <br /><br />Det er interessant å se hvordan guttene klarer å konsentrere seg når de vil. Når de trives, og andre essensielle behov, som fred og trygghet, er dekket. Jeg tok en gjeng på åtte gutter med opp i andre etasje på Kenchic Inn. Der var det tomt, og vi hadde hele etasjen nærmest for oss selv, med unntakt av en to-tre kunder som stakk innom, mellom 9 og 12 på morgenen. Det er spennende å se hvordan guttene setter seg ned med penn og papir og konsentrert tegner og skriver og forteller og lytter og spør og er villige til å lære; når de føler seg forstått! Når de får min fulle tid, min oppmerksomhet, og følelsen av at jeg bryr meg om dem. <br /><br />Limflaskene har de gjemt godt innenfor t-skjorten. Jeg kjemper ikke for å få dem til å gi de fra seg - selvom jeg stolt har tatt i mot flere titalls limflasker, forstår jeg det ikke er rette sted å starte. Jeg gikk forbi en av butikkene en dag, der de selger lim. Jeg vurderte å teste følelsen av å gå i guttenes fotspor, ta med en flaske og prøve hvordan det er å kjøpe lim. Hassan hadde pekt på butikken for meg. Men før jeg kom så langt, tok frykten for politiet over, som alltid følger med på meg og alltid finner noe å ta meg på. Hvordan ville de reagere om den hvite jenta som alltid henger med gategutter i tillegg begynner å kjøpe lim? Og hva skulle jeg si? "Jeg skal ha lim for 10 shilling"? Eller "bare fyll litt på bunnen der..". Jeg ante ikke. Dessuten, hva i huleste skulle jeg med limet? Jeg kom frem til at det var mer enn nok å vite hvor de får tak i det. <br /><br />Morgen etter morgen satt jeg med guttene i andre etasje. Med meg til Norge har jeg en perm full av tegninger fra mine survivors. En tegning jeg fikk av Kelvin viste en jente og en gutt i streker, og de leide. Bak var det et hus, og ved siden av en bil. Kelvin forklarte meg det var han og meg, og huset og bilen var vår. Douglas tegnet en brus, og lille Tom tegnet en haug med substantiv og navnga alt. Jeg ordnet med frokost til klassene, fra forskjellige småbutikker i nærområdet, noe som var helt i orden for Kenchic. Ofte rørte ikke guttene maten før de hadde skrevet og tegnet litt, og fått svaret på det de lurte på om Norge og verden. Det er en regel at alt spiselig og drikkbare skal fortæres før vi forlater Kenchic, da jeg kjenner guttene såpass godt at jeg vet de vil selge alt som er til overs. "Nitauza", sa George (Jeg skal selge). Han testet swahilikunnskapen min og deretter reaksjonen. Jeg forsto ham, og han syntes det var kjempemorsomt. "Hapana! Hatauzi!". Han lo. <br /><br />Hvorfor holder jeg gateklasse? Hvorfor mater jeg dem fra dag til dag? Jeg får ofte disse spørsmålene. "Hvorfor tar du dem ikke på et barnehjem?", spør folk. Jeg blir ofte oppgitt når de spør om det siste. For det første er budsjettet mitt begrenset, og jeg har ikke råd til å sponse flere foreløpig. For det andre har ikke alle guttene jeg har å gjøre med på gaten, mulighet til et liv på barnehjem. Årevis på gaten, og årevis med lim, gir ingen gode forutsetninger til et liv i fangenskap. Det er slik de ser på barnehjem. Jeg håper likevel en gang å kunne bruke alle mine ressurser på dem. Jeg husker ikke om jeg skrev det i forrige innlegg, men da jeg var borte en dag fra gaten fordi jeg hadde tatt turen til Kilifi, kom jeg tilbake og fikk høre ryktet som hadde tatt jungeltelegrafen på gaten i løpet av de 12 timene jeg hadde vært borte. "Did you find a place?". Alle hadde trodd jeg var dratt til Kilifi for å finne et sted å starte mitt eget senter. Jeg har aldri nevnt for dem at det er planen min å starte noe i fremtiden. Men er det noen som har fått sett engasjementet mitt for dem, gateguttene, så er det jo nettopp dem. Kanskje var det ikke så rart de trodde det. <br /><br />Jeg tror jeg har mye å lære før jeg eventuelt starter noe i fremtiden. Første punkt på denne listen må være: Evne til begrensning. I dette ligger prioritering, evne til å si nei, og å være fornøyd med det som er oppnådd. Foreløpig vil jeg si det er vel mye å kreve av meg selv. Likevel må jeg innrømme jeg allerede har funnet strøket jeg kunne drømt om å etablere meg i. Nyali - for den som måtte være kjent. Det er et pent strøk, fredelig, fine, store hus. Der kunne jeg startet et godt sted for guttene. Hage, kanskje dyr? Dyr kan ha god terapeutisk effekt, dessuten er de gode lyttere når ingen andre forstår. Problemet vil kunne være aggresjonen og usikkerheten dyrene kan bli utsatt for, og som dyreverner er det kanskje en stor risiko å ta. Kan jeg ta ansvaret for guttenes psykiske smerte øst ut i fysisk vold...? Nyali er et fint strøk, også fordi det er nærme havet. Det er nærme byen, og det er nærme barnehjemmene der jeg allerede har mine andre barn. Det er et rolig strøk, idyllisk. Uten å være lusuriøst. Det er perfekt. <br /><br />Nest siste dag i Kenya, var guttene triste over at jeg skulle dra. "How shall we now survive?". "Like you always do, after all you're survivors". De lo. "Sawa". Jeg vet de klarer seg. De vet det de og. De vet også at om jeg hadde tilbudt dem plass på senter, på barnehjem eller skole, ville de ikke ha holdt ut mer enn dager. Så hvorfor gjør jeg det? Jeg har nevnt det før. Vi har alle forskjellige forutsetninger. Deres mål og ambisoner er ikke de samme som mine. De har andre forutsetninger. Foreløpig er alt de kan tenke på å overleve fra dag til dag. Om jeg kan gjøre denne jobben, for tro meg - det er ikke bare lett, det er en grunn til at de kaller seg survivors - noe lettere, vil jeg gjøre det. Dessuten er også de mennesker. Hvor enn de bor, på et senter eller på gaten, vil jeg de skal merke min kjærlighet. Det er lenge siden jeg forsto at det ikke var mat og sko de egentlig var ute etter. Sett bort fra lim, var det oppmerksomheten de ville ha. Morskjærligheten det er uendelig underernæring på. Er det noe jeg har nok av når pengene kommer til kort, er det kjærlighet å gi dem. Og de sluker det. En annen grunn til at jeg ikke gir dem opp, er fordi jeg fortsatt har håpet på at det skal gå. At økonomien av en eller annen herlig grunn skal blomstre. Jeg håper organisasjonen kan vokse, og at jeg vil ha de økonomiske brikkene på plass, som et grunnlag for å kunne arbeide videre også med disse guttene. Jeg har tro på at en endring er mulig. Koblet med en alternativ form for rehabilitering. Likevel prioriterer jeg de yngste. Kanskje en gang i tiden kan jeg få meg mitt eget senter, og en del av dette kan være drevet som en drop-in-greie, med fokus på noe annet enn skole, noe mer praktisk de kan engasjere seg for. Jeg har jo sett konsentrasjonen de er villige til å legge i sitt arbeide, når de først trives. Dessuten er jeg på gaten av rent emosjonelle og egoistiske grunner. Nå kjenner jeg dem, og jeg er blitt glad i dem. Jeg kan ikke forlate dem, jeg kan ikke glemme dem. Om så en liten skoleklasse kan mate dem med litt allmennkunnskap, er det bedre enn ingenting. Dessuten viser det guttene selv noe; det viser dem at de er viktige, verdifulle. Verdt tiden. At de klarer å konsentrere seg. Og at det er noe mer for dem der ute. <br /><br />De spurte meg om vi kunne dra på stranden siste dagen min i Kenya. Jeg var usikker, og så for meg ansvaret med å passe på nærmere ti gutter i vannet. Jeg klarte ikke se de skuffede ansiktene, og sa greit, vi drar på stranden. Det ble 14 gutter, og vi fyllte en hel matatu. Igjen fikk jeg et lykkelig øyeblikk, men også veldig trist, da jeg satt med 14 barbente gategutter rundt meg i matatuen, en på fanget, og musikken på full styrke. Det ble en herlig dag på stranden. De lekte og storkoste seg, jeg padlet rundt med lille Said i vannet, han hadde tatt av seg buksen og bar den med rundt i vannet så ingen skulle stjele den - jeg måtte smile av han. Jeg tok den for ham så han skulle slippe å passe på noe i vannet, men bare kose seg. Alle vrengte av seg klærne og løp uti. Said lo så masse. Vi padlet om kapp på noen store baderinger jeg leide; Said og jeg vant. Når jeg omsider gikk opp, kom Said med, og vi vasset i land hånd i hånd. Hassan og gjengen var også blitt med, og jeg var glad for å ha noen store gutter med meg. Da alle var feridge med å bade, gikk vi og spiste på et afrikansk sted langs stranden. Alle drakk brus. De minste fikk noen shilling til å kjøpe is av en mann med kjølebag. De ville gi til meg og, jeg syntes det var søtt hvordan de spanderte samme is på meg, som jeg nettopp hadde spandert på dem. <br /><br />Hva gjør de i dag? Hvor er de? Jeg trenger ikke lure lenge. De er utenfor Casablanca. Oppe ved Kenchic. I Maboxini. I dag har de fått noen shilling av turister. Kanskje har de kjøpt påfyll av lim. Kanskje noen har kranglet. De har spist noe de har funnet i søpla. Pyntet på sengen med en ny pappeske de fant bak Club Rio. Kanskje lot Douglas i dag som han var blind da han tigde penger av noen hvite. De har satt opp triste ansikter. Har de tenkt på meg? Det vet jeg ikke. Håper ihvertfall de vet at jeg tenker på dem. Alltid.Ninahttp://www.blogger.com/profile/10073018951544430792noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-1867380338064817630.post-79267722891368735582011-07-30T09:52:00.000-07:002011-07-30T09:55:42.434-07:00Livstid - på gatenDet var kveld, solen var gått ned mange timer tidligere. Mørket lå tungt over byen, og kun gløden fra noen sjeldne gasslamper tydet på liv. ”Du kan stoppe her”, sier jeg til tuktuksjåføren min. Vi hadde nådd hjertet av byen, en av Mombasas mindre bakgater. Jeg tror det var mørket og stillheten som fikk sjåføren til å snu seg og spørre; ”Are you sure it is here?”. Jeg var allerede halvveis ute av tuktuken og la 100 shilling i hånden hans. ”Yeah, I’m sure”, sa jeg. ”Thanks”. <br /><br />Jeg hørte tuktuken forsvinne i det fjerne, og stillheten var atter et faktum. Jeg rundet hjørnet.. Der var ingen. Usikker beveget jeg meg ut på plassen. Hva nå? Hvor var guttene? Plutselig hørte jeg noen lyder bak en bil, og spente alle muskler i kroppen. Jeg pustet lettet ut da jeg kjente igjen den lyse stripen i håret på yngstemann i gjengen til Hassan. <br /><br />Det tok ikke mange øyeblikk før alle var samlet, og de som hadde duppet av, var igjen lys våkne. Hassan var naturligvis også der, og følte selv han ikke fikk uttrykt nok deres enorme glede og takknemmelighet over maten jeg hadde medbrakt. Jeg følte meg ikke lenger utrygg; jeg var hjemme, blant venner. ”You want?”, spurte Kevin (dette er tredje Kelvin jeg omtaler i forbindelse med gaten). Jeg lo og takket nei. ”You enjoy”, sa jeg. <br /><br />Guttene var på strålende humør, og for meg var det avslappende å sitte på benken mellom dem, puste ut etter en lang dag. Dagens siste gjøremål. Vi pratet, spiste og lo. Tok bilder. Også et filmklipp. ”We appreciate so much what you’ve done for us”, sa Roy. “And next time we want youto bring a…hammer… a hammer – limousine”. Jeg lo igjen, denne gangen over guttenes beskjedne ønsker.<br /><br />Det var denne kvelden guttene sang sangen som de siden har dedikert til meg. Igjen er det omdannet til et uendelig lykkelig minne i min hukommelse. Stemningen. ”I have no other choice but a life time on the street”, avsluttet Hassan stolt, og Roy som sto for beaten sakket langsomt ned trommelydene. Å sitte der i mørket med en gjeng gamle gategutter, og høre deres sang om gatelivet som de selv har laget, ga meg gåsehud. Jeg synes de var flinke. Jeg klappet, og de klappet med. ”Wow”, sa jeg bare. ”I didn’t expect this”.<br /><br />*<br /><br />Sint, sår i hele ansiktet, snakker kun swahili og gir de andre ordre. Det var slik jeg beskrev Hassan første gang jeg traff ham for mer enn et år tilbake. ”Si til henne at hun ikke får ta bilder her”, hadde han sagt med en aggressiv tone til en av de yngre på swahili. Han oversatte for meg, og jeg la kameraet ned. Når jeg nå minner Hassan på denne hendelsen, er det et angrende ansikt jeg møter. ”Sorry, sorry, sorry! Nina, sorry!”. Jeg synes det er interessant å se utviklingen. Følelsen av å ha klart å jobbe meg over kneiken og avvisningsbarrieren deres, er en god følelse. Jeg har nådd inn i sirkelen, og ikke alle kommer dit. ”Walk away, stay away, stay away”, synger de i sangen. Det gjelder å lære seg hvilke ordre en faktisk må følge, og hvilke en, om en ønsker å oppnå et resultat, gjør best i å bryte. Jeg tenker på et sitat jeg fant hos en annen organisasjon som jobber med gategutter på et annet kontinent. ”Sometimes you put walls up not to keep people out, but to see who cares enough to break them down”. Stein for stein hadde jeg i lengre tid jobbet med å rive muren. Endelig var jeg i mål. <br /><br />***<br /><br />Jeg er blitt flinkere til å ta vare på meg selv. Dette oppholdet er første gang jeg har erfart en dag fri. Fri fra alt, alle. Det hadde overraskende effekter. En dag til bare meg, og hodepinen forsvant. Kreftene kom sakte tilbake. Jeg var igjen klar for å sette alt inn. Et stikk av dårlig samvittighet streifet meg i det jeg avlyste siste avtale denne dagen, og bestilte en ny kopp kaffe. Jeg hadde funnet en rolig kafe nede ved havet, ble sittende i timevis. Barna på barnehjemmet ble noe skuffet over at jeg ikke kom denne dagen, men deres skuffelse var forhåpentligvis mindre enn min helsemessige gevinst. Jeg tok det igjen med dem dagen etter; med enda større glede og energi. <br /><br />Denne dagen fri kom jeg over et velvære-sted. Jeg lurte på hva som gikk av meg, og gikk inn. Mannen som drev stedet var britisk jamaicaner. Han renset sårene mine, og jeg takket for at han tok på seg mammas rolle etter hun var dratt. Jeg hadde sittet hos ham en times tid, da jeg plutselig hørte en kjent stemme bak ryggen min. ”Nina!”. Assan. Han hadde fått øye på meg gjennom vinduet, og var allerede innenfor døren. Etter ham fulgte tre andre gutter, og det lille rommet var allerede fylt. Jeg var glad for å se dem, og ba dem ikke gå. Slutten av fridagen gikk med til guttene, og jeg tenkte på at ikke ett sted i Mombasa vil jeg kunne gå uten å bli møtt av dem. <br /><br />***<br /><br />New Hope Community School. Dagene går, barna og smilene er de samme, men gleden over å se dem blir stadig større. Jeg er oftest i klassen til Omar og Bakari. Sist jeg hadde reading class med dem, hadde jeg med flere kopier av boken ”Den kjempestore krokodillen” av Roald Dahl. Det ble en suksess. <br /><br />Jeg får stadig vite mer om fortiden til guttene, også dem i Bamburi. Fra protokoller, og fra guttene selv. Det er fint, men også ofte vondt. Vondt å vite hva mine barn har vært gjennom. I en bok jeg fant hos pappa, ”Fra kaos til sammenheng”, som omhandler et adoptivbarn og tilknytningsforstyrrelse, leste jeg følgende beskrivelse av gutten; ”….”.<br /><br />Det var interessant å se hvordan den av guttene mine jeg forventet skulle gjøre det dårligst, gjorde det best i klassen. Han jeg forventet skulle gjøre det svært bra, levde ikke helt opp til antakelsene. Jeg var like stolt av ham. Jeg tok meg sammen, og skrev ”good” ved siden av den tilhørende oppnådde poengsummen. Sparte meg for den lange, personlige avhandlingen jeg hadde lyst å skrive, om hvor stolt jeg var av hvor langt han var kommet, over hvor flink han er og hvor høyt jeg elsker ham, uavhengig av hvordan han gjør det på skolen. Jeg holdt det profesjonelt. <br /><br />Ofte sto jeg må søle langt oppover beina og underviste i det åpne klasserommet som manglet både dør, vegger og vinduer. Det er regntid, og veiene blir ikke mulige å ta seg frem på. Jeg sank ned i dyp mudd, og forsøkte å tørke meg med servietter før jeg gikk inn i klasserommet. Da veska var tom for våtservietter, angret jeg. Det syntes ikke en gang at jeg hadde forsøkt å vaske av meg, og noe kunne jeg verken gå på do eller vaske hendene før jeg var hjemme. ”Madame, may I come in, please?”. En av elevene sto i åpningen der døren skulle vært. ”Of course”, sa jeg, og speidet utover klassen. Min Moses var ikke til stede. Halvveis ute i timen, sto han plutselig i døren. Han kikket litt usikker på meg, og jeg antar han vurderte hva som passet seg å si. Jeg tror vi begge forsto hvor merkelig det ville vært, om han skulle si ”Madame” og ”please” til meg. ”Come in”, sa jeg, før han rakk å dvele ved det lenger. <br /><br />De vil meg alltid godt. ”Nina, try!”, sier Omar Rama, og strekker ut gaffelen sin med en stor bit kyllingkjøtt på. ”No, thank you so much”, sa jeg og grøsset. Har prøvd å forklare dem at jeg er vegetarianer, men de skjønner det liksom ikke helt.<br /><br />***<br /><br />Tenk om noen hadde sett meg nå, tenkte jeg, og sto like alvorlig og kastet hendene i <br />været. Opp, så ned. Vilt, så rolig, rullende. Jeg gynget frem og tilbake, fra side til side. Opp mot himmelen igjen, strakk meg alt jeg kunne. Valgte å se på det hele som en mimelek. Mimelek uten latter. Alle rundt meg var i transe. Fikk ikke kontakt med noen, enda jeg forsøkte å fange blikk. Turte ikke en gang å hviske til dem ved siden av meg; de var i sin egen verden. Plutselig begynte et 20-talls mennesker å gråte. Folk skrek. Deretter sang de, så lo de. ”Hallelujah!”. Vi var i kirken, og jeg var passe sjokkert. Jeg hadde lovet barna på New Hope å bli med i kirken en dag. <br />Det jeg ikke var forberedt på, var at de ble ført inn i en annen kirke, en for barn, da vi ankom, mens jeg ble sendt med de voksne. Flere hundre voksne afrikanere, der jeg ikke kjente noen. Fanget i hallelujah-rop og besatte bevegelser. Jeg kunne ikke dy meg, og spurte i et passende avbrekk fra den tunge tilbedelsen; ”When does it finish?”. ”Two”. Tar det to timer?, spurte jeg vantro – det virket alt for lenge. ”No, at two o’clock”, svarte person, og forsvant igjen inn i Guds verden. Jeg så på klokken. Den var halv ti. Fire og en halv time til. Jeg reiste meg forsiktig, og senket blikket for å unngå dømmende blikk over å forlate plassen midt under den gledelige, felles takknemmelighet over Gud og hans virke. <br /><br />***<br /><br />”N-I-N-A H-A-A-R-K-L-O-U”, stavet jeg bokstav for bokstav. Han virket hyggelig, gutten jeg hadde truffet på Nakumatt, og tenkte at facebook i hvert fall var bedre enn å gi mobilnummeret mitt. På facebook kunne jeg alltids velge ”don’t accept” når det kom til stykke. Han var mørk i huden, ikke mørk som de fleste afrikanere – han var kullsvart. Et knallhvitt smil. Fulgte meg rundt i butikken, og vi fortalte om hverandre. ”Vi er allerede venner”, sier han plutselig, mens han trykker på mobilen. ”Vi kjenner hverandre knapt”, svarte jeg. ”På facebook, mener jeg”, svarte han. ”Hæ?”. Jeg stoppet opp mellom hyllene og så for første gang ordentlig på ham. ”Det er ikke mulig, jeg har bare folk jeg kjenner på facebook”, motsa jeg ham. ”No, we are”. ”Så – hvem er du, da?”, spurte jeg. Hvordan kjenner vi hverandre?<br /><br />Det viste seg at jeg faktisk kjente Nelson, eller rettere sagt; har kjent. For to år siden besøkte jeg et senter for gategutter, et rescue center; Wema Center. Jeg var der med fem-seks av mine gutter, sjekket ut stedet og om de kunne passet inn der. Det gjorde de ikke, men jeg fikk hilse på flere andre gutter, noen som bodde på senteret, andre som bodde på gaten. Nelson var en av dem. Han var en gategutt. Nå handlet han på Mombasas mest eksklusive kjøpesenter. Jeg måtte tenke igjennom hele samtalen igjen, alt han hadde fortalt. Den fremmede gutten hadde fortalt meg han jobbet på et hotell. Nelson jobbet på et hotell. Bor i en familie, planlegger å studere. Er 22 år, like gammel som meg. Det er jo Nelson. Fra gategutt til verdsatt borger. <br /><br />Et par dager senere traff vi hverandre igjen. Vi dro og besøkte Wema Center, siden jeg hadde planlagt å dra dit likevel, uavhengig av ham. Det var herlig å være tilbake; guttene der inviterte meg til å komme å se dem spille fotball neste lørdag. Timene gikk, og igjen slo det meg hvor høyt jeg elsker bare å sitte på et senter med ti-tolv gutter rundt meg, som jeg kan prate, le og danse med, fortelle om Norge, lære leker av dem, bare la tiden gå og danne fine minner. Etterpå spiste Nelson og jeg i byen. Han kjørte meg hjem til slutt. Nelson og kameraten hans ga meg skyss, og ville ikke ha noe for det. Hvordan rollene har endret seg. Det er ikke mye survivor igjen i ham. Han overlever, men på et høyt nivå. Er vi ikke kanskje alle å en eller annen måte, på ett eller annet nivå, mer eller mindre, survivors?<br /><br />***<br /><br />Jeg besøkte guttene på high school for ca. 10 dager siden. Vi koste oss veldig, gikk ut og spiste, og de viste meg skolen og friområdet. Kilifi, het byen, og lå omtrent to timer fra Mombasa sentrum. Kilifi viste seg å være en nydelig by; hav, strender, en nydelig bro over vannet fylt med båter. Jeg lovet å overnatte neste gang jeg er i Kenya. <br /><br />***<br /><br />Vi skal starte et suppekjøkken. Jeg fikk ideen for noen uker siden, og har arbeidet med å opprettholde den. Jeg arrangerte et møte på Nakumatt Likoni, med en fyr fra Wema Center, Japheth, og Yei fra UK, og med Hassan og Peter som har sagt ja til å hjelpe til med distribueringen, og med en mann som ikke har enorm interesse av gategutter, men som har dårlig samvittighet over et godt liv og litt for mye penger. Jeg er glad for å ha kommet i kontakt med ham – trenger noen slike og. <br />Det var merkelig å lede et møte med bare voksne menn. Jeg var, uten tvil, den yngste, og den eneste jenten. Jeg takket for at de hadde kommet, og for at de var villige til å gi sitt engasjement til den nye ideen jeg hadde fått. Jeg hadde <br />forberedt meg godt, med budsjetter, planlister og arbeidsdeling. Møtet ble vellykket, men i løpet av natten, kjente jeg stresset over ansvaret jeg følte ved hele prosjektet. Alt virket så lett noen timer før, men plutselig kom de økonomiske konsekvensene for meg. <br /><br />Jeg har bestemt meg for å se an organisasjonens inntekter frem til jul, for så å avgjøre videre skritt å ta. Et suppekjøkken for gateguttene i Maboxini er definitivt et mål.<br /><br />***<br /><br />Jeg savner å kjøpe sukkerrør gjennom vinduet i matatuen. Jeg savner stanken når jeg kjører med åpent vindu over broen på vei til Mikindani. Jeg savner smilet til Bakari. <br /><br />Det ble mye gråt da jeg dro, men det er vel knapt nødvendig å beskrive avskjeden på bloggen. Min fjerde avskjed. Omar og Bakari kom til flyplassen, sammen med Hassan, Peter, Roy og Daddy. De sang for meg en siste gang. Hadetklem. Vi vinket. Tårene rant nedover kinnet.<br /><br />Flyet skulle mellomlande i Kilimanjaro, uten at jeg måtte bytte. Flertallet av passasjerene skulle fra Kilimanjaro til Addis Ababa, som gjorde at flyet fra Mombasa til Tanzania nærmest var tomt. Et gigantisk fly med 10 seter på hver rad. Ingen foran meg, ingen bak, og ingen ved siden av. Det virket nesten som jeg var alene på flyet. Jeg gråt og gråt, og stirret ut av vinduet. Flyet var like tomt som jeg følte meg. Jeg spente alle muskler i kroppen da det tok av – til ingen nytte. Snart var vi oppe i luften. Hvor mange ganger skal jeg gå gjennom denne prosedyren? Hvor mange ganger skal jeg ta farvel? Hvor mange ganger skal jeg kjempe mot?Ninahttp://www.blogger.com/profile/10073018951544430792noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1867380338064817630.post-11341407619594582372011-07-09T04:39:00.000-07:002011-07-21T03:19:15.057-07:00Beauty of our love<span style="font-size:78%;">Tonight is the night </span><br /><span style="font-size:78%;">for just the three of us</span><br /><span style="font-size:78%;">to sit in one accord</span><br /><span style="font-size:78%;">enjoy the beauty of our love</span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">Tonight is the night</span><br /><span style="font-size:78%;">that will never be again</span><br /><span style="font-size:78%;">so let's give it all our best</span><br /><span style="font-size:78%;">enjoy the beauty of our love</span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">Beauty of our love</span><br /><span style="font-size:78%;">beauty of our love....</span><br /><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">Jeg har saa mange folelser rundt denne kvelden. Det er tre netter siden naa. Nede ved havet, morket var kommet. Gitaren, Denis, John Paul og jeg. Det var siste kvelden vaar sammen, og vi var alle klar over at det mest sannsynlig vil vaere lenge til vi sees igjen. Vi er liksom blitt en treer, en veldig merkelig treer. Min kamerat, musiker og gatearbeider Denis fra Uganda, min kjaere survivor John Paul fra Kenya, og meg. Det var sist jeg var i Kenya at jeg introduserte Denis og John Paul for hverandre. Jeg elsker John Paul, men han er krevende, og tar all min tid, alle mine krefter, all min energi. Jeg var glad for aa kunne dele han med noen, dele ansvaret, byrden, men ogsaa kjaerligheten. Glad for at John Paul om sider slapp ham inn paa seg; den eneste ved siden av meg, saa lenge jeg har kjent ham. Glad for at Denis aldri ga opp aa forsoeke. De ble venner. Broedre. Og som naer venn av dem begge, endte vi opp som et team. </span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">Det har tidvis vaert vanskelig. John Paul foelte seg ikke hjemme paa Furaha, heller ikke i familien han bodde i etterpaa. Han elsket treningen, men er rotloes og urolig. Klarer ikke ett sted lenge. Han er bare ikke lykkelig. Han dro til Tanzania. Planen var Mozambique, Sor-Afrika og til slutt den vestlige verden. De har ikke alltid et realistisk bilde av hvordan ting fungerer; for dem er det aa ta beina fatt, 100 km av gangen. Av og til under en buss, saa lenge kreftene i armene holder. Noen ganger bakpaa. Av og til inn i en matatu eller buss til en maa betale, og han roemmer fremkomstmiddelet. Kanskje en slaasskamp, men det var verdt det, for aa ha kommet seg ellers gratis et stykke videre paa veien. Som han selv kaller det, er han en high level survivor. Ser greit fin ut, alltid sko. Kunne vaert en vanlig kenyaner av utseende. Naar noeden ble stor i Tanzania, tok han seg inn paa en kafe som en hvem som helst annen. Dog i motsetning til de andre, hadde han ikke penger til aa betale. Det er kafeers ulempe med en high level survivor i noed, at de tar betaling etter maten er fortaert....</span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">"It's yours now", sa han, og rakte meg en skitten og svaert slitt notatbok. Jeg kjente den igjen med det samme; boken jeg hadde gitt ham, i utgangspunktet kjoept til meg selv tilbake i Europa, en fin innbundet og lite billig dagbok. Det er et halvt aar siden jeg ga den til ham. "Skriv ned noen av ideene dine", sa jeg, for aa stoette opp om droemmene hans. "Det er viktig aa ha noe aa jobbe med, og ikke forkaste og glemme alt du kommer opp med". Han var enig. Jeg trodde aldri jeg skulle se boken igjen. Naa, fem maaneder senere, sitter jeg igjen med boken i hendene. Den er atter min. Boken er skrevet ut fra foerste til siste side, og den inneholder John Paul's foerste filmmanuskript. Plutselig husket jeg hva jeg har sett i ham tidligere, flammen ble tent, og jeg har daarlig samvittighet for nesten aa ha gitt ham opp. </span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">Jeg leste gjennom natten til jeg sovnet, og avsluttet boken tidlig neste morgen i matatuen. Jeg var sjokkert; helt fantastisk historie! Action er ikke min ting, og jeg maatte smile naar alle lydene under slaasskampene var notert, men handlingen, beskrivelsene - jeg kan skrive under paa at noen har gaatt livets skole. Den kan kanskje ikke ta deg hele veien, men med et riktig nettverk i det minste et godt stykke. Denne gutten skal jeg hjelpe frem. Derfor kontaktet jeg en hollywood-skribent som har sagt seg villig til aa lese manuskriptet og hjelpe oss med forbedring foer vi sender det videre. Jeg ser for meg mange smiler naa, innimellom gjoer jeg det selv. Andre ganger klamrer jeg meg til tanken paa at det er de som staar paa, som naar frem. Jeg liker aa brenne. John Paul lever paa denne ene flammen. Ogsaa Denis har sine maal. Derfor utgjor vi et godt team; vi brenner sammen. Jeg bestemte meg for aa spille paa John Paul sin historie; fremdeles gategutt i Mombasas gater. Selvom han ikke forstaar det, er det nok den historien (fremfor den han har skrevet) vi maa spille paa for aa jobbe oss fremover. It's all about money.</span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">John Paul kom fra Tanzania for aa se meg. Denis fra Uganda. Naar kvelden kom tok jeg matatuen til Mikindani. Denis fant veien til hotellet jeg spanderte paa ham de nettene han var her, mens John Paul tuslet ned til tuktuken paa gatehjoernet, der han sover mellom 2 og 5 paa natten. Resten maa han vaere vaaken, paa vakt. Det finnes ikke den gategutt som ikke har tilbrakt sin tid i politiets fengselsceller. </span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">Det var en helt vill ide. Jeg vet ikke egentlig hvordan den dukket opp, tror mest det var en spoek foerst. "Du faar bli med til Uganda", sa Denis til John Paul en morgen, og lo. John Paul lo med, men jeg kunne se i oeynene hans at det ikke fantes noe annet han oensket mer. Samme kveld var planene lagt. Denis og jeg hadde lekt mye med tanken gjennom dagen, og naar vi moette John Paul igjen paa kvelden, hadde vi i tankene aa faa gutten selv til aa eliminere sine (urealistiske) ideer til et bedre liv ned til et minimum. Innen kvelden var omme, var det avgjort. John Paul skal flytte til Uganda med Denis, og det om to dager, naar Denis skulle tilbake og hjem. </span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">Ting virker noen gang saa enkelt her. Jeg har ikke ord for hvor takknemmelig jeg er for Denis' offer. Hva han har gitt for meg, og for John Paul. Han har gitt opp frihet og tatt til seg John Paul som sin bror. Endelig kan John Paul slappe av. Det er en helt ny gutt jeg ser. "I'm happy", sa han den kvelden. Jeg har aldri foer hoert ham bruke de ordene. Han var lykkelig. "Er du ikke lenger en survivor. da?", spurte jeg. "Survivor is always survivor". Han skulle bare visst hvor dype de ordene han svarte meg faktisk var, i et psykologisk perspektiv. Det viktigste var likevel at han var glad. Spiriten var tilbake, for fullt. Vi brukte hele neste morgen til aa planlegge alt. Denis gir ham tak over hodet i sin egen leilighet og mat paa bordet. Jeg sponser dem noe maanedtlig, og betaler treningen hans, som er en del av arbeidet mot droemmen som skuespiller. Daglig trening, engelskundervisning og dataskills. Denis har paatatt seg aa laere ham data, og allerede er de godt i gang. De har naa tilbrakt to dager i Uganda, og i foelge mail og sms, har de det straalende. Denis' venner ble informert paa forhaand; jeg kommer hjem med en bror. Alle oensket ham hjertelig velkommen. I gaar hadde jeg bursdag, telefonen ringte, og Denis og John Paul sang hele happy birthday i kor i det oeyblikk jeg hadde trykket paa den groenne knappen. Jeg kunne hoere det var god stemning. Jeg savner dem. </span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">Det var trist aa si ha det til dem ved bussen. De hadde bakerste sete. John Paul imiterte at han kastet ut sin billett til meg saa jeg kunne komme inn til dem. De ba meg komme med til siste sekund. Jeg smilte med taarer i oeynene. Paa den ene siden var jeg lettet; John Pauls ro og glede, er min ro og glede. Jeg kunne slappe av. Samtidig var jeg saa trist for at de skulle dra. Jeg vinket til bussen var ute av synet, jeg saa dem til de forsvant rundt hjoernet, staaende og vinkende til meg. </span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">The beauty of our love - we're family, sang Denis. Han kom paa teksten mens han sang. Havsproyten sto over oss saa vi ble klissvaate, gitaren inkludert. Vi danset, lo, sang. Levde ut vaar siste kveld paa lenge.</span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">*** *** *** *** ***</span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">Aa observere gateguttene naar de ikke vet jeg er tilstede, er helt spesielt. Kanskje er min sympati "for mye"; jeg heier alltid paa den barnbente tyven, ikke den vaapenbaerende politimannen. Alltid. En natt jeg var paa vei hjem etter en drink med en kamerat, saa jeg en gategutt loepe nedover gata i moerket, med en politimann hakk i hel. De loep og loep, og jeg tenkte bare "hvorfor gidder han" (politimannen, hvis det var noen tvil). Til slutt stoppet mannen opp, og pustet tungt med overkroppen boeyd fremover. Jeg maatte le. Det gjoerde nok gategutten ogsaa, som rundet hjoernet og forsvant. </span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">En loerdag kveld var jeg ute for aa treffe noen venner. Jeg sto lent mot en husvegg ikke langt fra Casablanca, et overfylt utested. Jeg hadde ikke lyst aa ut, dvs inn (paa utestedet). Aller helst ville jeg bli staaende der og observere, men vennene mine begynte aa bli irritert over min obsession med gateguttene. Jeg hadde faatt oeye paa Nicolas, han sto midt i veien med lim flasken i haanden og danset. Bevegelsene tydet paa erfaringer han ikke skulle hatt. Jeg fikk vondt inni meg, men maatte ogsaa smile. Han var saa herlig der han sto. Aller helst ville jeg gaa bort til ham, si han maatte komme seg ut av veien. Men etter saa mange aar paa gaten nytter det neppe aa vaere hoenemor. En bil kom i full fart og tutet hoeyt. Han lo, og hoppet til siden i siste sekund. Sekundet etter var han tilbake midt i veien. Naar han oppdaget at jeg hadde observert ham, lo han enda mer, og hadde en hel haug aa fortelle.</span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">Lenger oppe i gaten moette jeg paa Assan. To jenter kledd som rikmannshorer sto og helte sprit ned i halsen paa ham, han sto med armene ned og munnen aapen. Loerdagskvelder er de beste aa doeyve smertene; mine ble desto stoerre. Jeg tok ham i armen i det jeg passerte. "Ninaaaa", sa han, halvveis borte. "Assan", sa jeg bare. "Come". Visste ikke hva annet jeg skulle si. Han gikk med meg oppover gaten. Jentene kikket rart etter oss og lo. Det gjorde vondt i magen min. Jeg saa for meg alt han kunne finne paa i denne tilstanden - hva andre kunne finne paa med ham. Det var tungt aa si god natt. Jeg foelte meg som en uansvarlig mor. Det eneste som kunne roe mine bekymringer var; suvivors vet aa overleve. Men overleve - er det nok? Og hvor lenge?</span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">Det var i gaar paa morgenen, paa vei til hjoernet for aa gi guttene mine frokost, at jeg hoerte hyl og skrik i gaten. Plutselig kom omtrent 10 barbente gutter loepene forbi meg, ut i veien uten aa se seg for, de leop mens de hylte og skrek og lo. En bar en stokk, en annen en stor sekk (saann sekk som i katta i sekken) fyllt med et eller annet. Sikkert eiendelene til hele gjengen. Det var helt tydelig aa se at de flyktet fra noe, men jeg klarte ikke finne ut hva. Jeg maatte le, de var saa livlige, sikkert hoeye, men i oeyblikket glade, noet aa leke sisten med politiet, municipal, eller hvem som var etter dem. Scenen var som tatt ut av en film - foer jeg kom paa at det mest sannsynlig ikke er tilfeldig at filmene er nettopp slik. </span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">*** *** *** *** ***</span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">En mann ligger paa bakken. Mamma trodde han var doed, men han puster saa vidt. Han er kun et skjelett med et tynt, tynt lag hud over. En annen har brannsaar over hele kroppen, det er nok ikke mange dager han har igjen. Familien har lagt han ut for aa doe, med haapet aa faa inn noen kroner. En dag stoppet jeg opp for aa lese hva de har skrevet. Han beveget seg ikke, og laa med lukket oeyne i stekende sol. Kroppen skinte grotesk, saarene saa oljeaktig vaate ut. I dag hadde han aapnet oynene, og jeg saa bort. Klarte ikke se inn i oeyne som ba om hjelp, oeyne som lurte paa hvordan jeg bare kunne gaa videre. Oeyne som snart aldri ville aapne seg igjen. </span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">*** *** *** *** *** </span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">Pengene fra Survivor Fellowship kommer svaert godt med her nede. Flere hundre kg mat er handlet inn til sultne gategutter og barnehjemsbarn. Mais, boenner, mel... Medisiner til min Mohammed som lenge har vaert syk og nylig var gjennom en operasjon. I uendeligheten av fattigdom og elendighet kan det for noen virke bortkastet. Naar en kjenner Mohammed og de andre paa gaten, forstaar en at det ikke er det. Naar en ser takknemmeligheten i oynene deres, leser ordene paa de smaa lappene og i brevene jeg mottar, forstaar jeg at det er verdt det. Et enkelt menneske, et liv. "...I'm writing to you because of what you have done for me. I know that if it could not be for you, I could be passing through hard time...". Takk og takk... "...much you have done...". "Before you, I didn't know how to..." fortsette... komme gjennom... videre.</span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">Flere av guttene mine er syke, da det er regntid, og de ofte gaar gjennomvaate. Antibiotikakurer og smertestillende. Hver morgen deler jeg ut - de faar aldri mange dosene med seg - faren for salg fremfor aa bli frisk er stor. Derfor er det jeg som har alle medisinene, og holder oversikten over hvem som skal ha hva i en liten notatbok. Douglas tok siste tablett i dag, og er ikke lenger daarlig :) Var nettopp borte hos dem og ga dem mat. Kelvin kom med en roed paraply med donald paa i dag. Sist var det dressjakken. Jeg fant, jeg fant...</span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">Det er noen morgener siden de plutselig satt paa hjoernet med en ny gutt. Steven, bare tre-fire aar gammel. Moren var tatt av municipal og kastet i fengsel, og Steven hadde sittet alene og spurt hvor moren var. Kelvin og Douglas hadde tatt ham med seg, leide ham. Loeftet ham opp paa stolen paa Kenhchik, lukket skoene hans, aapnet melken for ham. De er kanhende ikke de beste care takers, men de gjorde saa absolutt saa godt de kunne. Det var herlig aa se hvordan de tok vare paa ham. Naar jeg kikket paa Steven, smilte han usikkert. Allerede dagen etter, lyste han litt mer opp naar han fikk oeye paa meg. Satt mellom de store guttene og drakk av melken til den var tom, uten aa si et ord. Jeg er begynt aa vurdere om jeg skal ta ham til et barnehjem. Han er saa ung, har hele livet foran seg, og alt av potensiale til aa gli inn blant de andre barna paa et barnehjem er der i saa ung alder. Problemet er at moren maa skrive under, og hun er i fengsel, og mest sannsynlig vil hun beholde ham for aa tjene penger. Sier hun nei, maa Steven bli paa gaten, selvom ingen vet hvor lenge moren blir i fengsel. Mest sannsynlig maa jeg ogsaa sette av en dag, for kjenner jeg systemet rett her, vil det aa faa snakke med moren i fengsel ta nok timer. Planen var aa gjoere det i gaar, men Steven var ikke der paa starten av dagen, og med bursdagsplanene for sponsorbarna jeg allerede har, ble tiden knapp. </span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">*** *** *** *** ***</span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">Jeg underviser naa to steder; i Bamburi og paa New Hope. Det betyr at jeg undervise fire av sponsorbarna mine. Tredjeklasse paa New Hope; Omar og Bakari, og fjerdeklasse i Bamburi; Moses og Omar Rama. Det er perfekt for aa faa enda mer tid med dem; jo bedre blir vi kjent den tiden jeg har til disposisjon her nede, og for skolen betyr det alt at jeg bidrar. Pst. James i Bamburi mangler laerere, saa mitt bidraget merkes godt, om enn saa lite. Naar jeg har tid paa ettermiddagen, planlegger jeg fra pensumboekene jeg har kjoept meg, og forbereder timene godt, saa bidraget i alle fall kan bli best mulig. Det er rart aa staa foran en klasse og se to ansikter jeg kjenner saa godt, se to historier foran meg, historier jeg har tatt del i. For to aar siden var Omar Rama hoey paa lim hver eneste dag. Moses ogsaa. Jeg fulgte dem en tid gjennom livet paa gaten, saa paa vei inn i et barnehjem, og derfra maaned etter maaned paa veien i et nytt liv. Naa, to aar senere, staar jeg foran dem i klasserommet, og underviser dem selv. I helgene finner vi fortsatt paa fine ting sammen; soendag er alltid vaar dag. </span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">I gaar tok jeg dem ogsaa ut, barna mine. Jeg hadde bestemt meg for aa feire bursdagen med dem. Vi dro til en go kart-bane, og de observerte bilene i beundring. Vi ble bedt om aa fylle ut skjemaer foer kjoering, og de kunne ikke svare paa noe. Alder, foedselsdate og aar, vekt... Vi satte kryss paa kjoenn og nasjonalitet, og spurte damen i skranken om det holdt. De hadde en vekt, noe guttene syntes var veldig morsomt. Bakari kjoerte fortest, deretter Omar Masoud. Omar Rama som alltid er saa toeff kjoerte langsomst, mens Moses kalrte aa forville seg ut paa gresset. Etterpaa spiste vi middag; min bursdagsmiddag ble en omelett til 8 kroner og 50 oere. Jeg saa de hadde banana split paa menyen, og spurte spent om de ville ha banana split til dessert. De saa bare uforstaaende paa meg, og jeg bestemte meg for at - siden det var bursdag - skulle jeg ha en uansett! Jeg bestilte en saa de fikk se, og Omar Rama ville ha en saann han ogsaa, nar han saa at det jo, after all, saa ganske godt ut! De andre tre tok plain is. "Gratulerer med dagen", tenkte jeg inni meg, siden ingen andre sa det. Bursdag er ikke noe stort her nede. 90 % vet ikke naar de er foedt likevel. </span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">Personalet var utrolig vennelig. Bakari slo seg, og de tok frem foerstehjelp og ordnet saaret. Behandlet guttene mine med respekt, forklarte de alle de naturlige tingene som de etter et gateliv ikke hadde erfaring med. Til og med TV-spill hadde de som vi fikk bruke gratis, og guttene mine spilte billspill. Moses klarte aldri tre sekunder uten aa falle i groeften, og jeg fikk latterkrampe. Til slutt maatte han smile selv. Etterpaa gikk vi tur i den vakre hagen deres, det var blitt moerkt, men mange hvite kjoerte enda go kart paa banen som var belyst. Et rikmannssted. Hagen var idyllisk oppbygd, og rommet en fantastisk lekeplass som jeg syntes var utrolig goey (heldigvis guttene mine enda mer), et esel, en kamel, mange stier i groent og palmer med lykter i, og en enorm trampoline bygd ned i bakken. De hadde aldri sett en trampoline foer. Aa se reaksjonene naar jeg gikk paa og begynte aa hoppe, og saa naar de selv kjente paa trampolinestoffet og forsiktig proevde seg utpaa og sklei, var minneverdig. De lo. Moses Chema lo. Gutten det tok ett og et halvt aar foer jeg saa smile for foerste gang - lo. Det skulle ta to aar foer jeg fikk hoere ham le. Det var den beste bursdagsgaven jeg kunne fatt av dem: deres latter. Det ble sent, og alle var utslitte paa vei hjem. </span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">Jeg fikk bursdagssang paa New Hope. Det var utrolig koselig, ettersom bursdager aldri noteres her. Jeg hadde med kake til dem; tre store, pluss 80 muffinser og sjokolade, annet godteri og saft. Alle fikk bursdagskake. De sto i ring rundt meg, og klappet og sang "Happy birthday to you" sikkert hundre ganger. Sangen hadde langt flere vers enn jeg noen gang ante....... Ogsaa guttene paa hjoernet fikk bursdagsfrokost, og Kelvin straalte og tok meg i haanden og sa "BORTHE DAY!". </span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">Bursdagsgaven fra Kenya, var at vannet var tilbake etter mange dager uten. Dermed fikk jeg startet bursdagen med aa trekke i snoren etter aa ha vaert paa do, vasket hendene etterpaa, og dusjet i brekaldt isvann saa jeg nesten mistet pusten. </span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">*** *** *** *** ***</span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">"Vil du proeve musa?", spurte barna paa New Hope meg. De ville la meg faa proeve aa bevege musa paa den ene dataen som virket. "Det gaar bra", sa jeg, og bestemte meg for ikke aa forklare dem at jeg har hatt baerbar i ganske mange aar naa. </span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">"Jeg tror de har glemt juicen", sa John Paul paa restauranten. Benson gjorde noeyaktig det samme. "Nei, nei", sa jeg, i det de vinket paa kelneren. Jeg maatte forklare dem at paa slike steder er det en del av hele greia aa vente paa drikken og maten. Benson var overlykkelig etter en dag i byen med meg, han har store ord og er flink til aa uttale seg. "Me and Nina walking town like king and queen", sa han. Jeg maatte le. </span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">*** *** *** *** ***</span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">Hvor gaar grensen mellom survivor og brother? Jeg er saerlig begynt aa tenke paa det i forhold til John Paul. Da vi siste kvelden satt nede ved Fort Jesus, hadde jeg mer og mer begynt aa se paa ham som en likemann. I det han hoppet over gjerdet og ned i steinene, og forsvant inn i et hull av en hule, og kom tilbake med noen av sine eiendeler i fjellroeysen ved havet, der ingen var ment aa gaa, husket jeg nok en gang ordene hans. "Survivor is always survivor". </span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">*** *** *** *** ***</span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">I forgaars besokte jeg Maboxini igjen - gateguttenes base. Det var rundt lunsjtid, og de fleste var ute i byen etter mat. Bare ca. 60 var igjen. Jeg benyttet anledningen til aa ta et bilde paa veien inn, foer stien snodde seg og foer en maa boeye seg under treet som har fallt. Bare soeppel. Jeg la kameraet bort. De tre jentene som var der sist, var der fremdeles. De kjente meg igjen. Groteskt brutale jenter, slitt av et liv blant flere hundre ruset gategutter, blandet med deres egne livshistorier og rusmisbruk. De var vennelige med meg. Jeg maa moete dem der de er. Ali var ogsaa der. Ruset og aggressiv, og jeg ble noedt til aa trekke meg litt unna ham. Saa var det en bestekamerat av John Paul fra barnehjemmet i Mtwapa - tilbake paa gaten. Bare dager siden jeg hadde spist med ham, uten aa kunne huske hvor jeg hadde ham fra. Han visste det nok hele tiden. Overalt hoerer jeg "Nina", paa barnehjemmet og paa gaten, og jeg jobber hardt for aa holde kontrollen paa hvem alle er. En hvit jente som stadig vandrer Mombasas gater er kanskje lett, men hundrevis av barbente gatebarn og 300 barn i roede skoleuniformer paa New Hope er ikke likke enkelt...</span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">Jeg fant ikke Kelvin Kamau (Martin) i Maboxini. Han er visst enda i Nairobi. For aa vaere aerlig var det haapet om aa finne ham som ledet meg til Maboxini denne formiddagen. </span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">*** *** *** *** ***</span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">Masaier kysser ikke. Kameraten min forklarte meg at det ikke pleide vaere vanlig blant dem heller, men de blir vestliggjort, og alle, utenom masaiene, er naa begynt aa kysse. Jeg syntes det var morsomt aa hoere at de ser paa kyssing som vestlig tradisjon. Mannelige masaier maa ogsaa drepe en loeve foer de gifter seg. Er det nok loever til det da? </span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">*** *** *** *** ***</span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">"Har du drukket?", spurte politimannen meg alvorlig. Jeg var paa vei hjem. "Bare en Kingfisher", sa jeg og smilte. Har laert hvordan jeg maa oppfoere meg. "Roeyker du?". "Nei", sa jeg, og smilte igjen. "Er du kristen?". Hvor langt inne det svaret enn laa; "Ja", sa jeg. "Which ministry?". Jeg smilte - nok en gang - men naa for aa trekke ut tiden. "In Norway we're protestants", sa jeg, uten aa ane om svaret passet til spoersmaalet hans. Flere spoersmaal. Han var "usikker paa om jeg virkelig hadde et pass". Jeg ble irritert og stresset, men forsoekte aa holde meg rolig og vennelig. Til slutt; "Ok, you can go". Jeg pustet lettet ut. Jeg har mistet for mange penger til korrupt politi her nede. Hvis det aa lyve paa meg religioesitet sparte meg en bot paa noen hundre eller tusen kroner, var ikke valget saerlig vanskelig. </span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">*** *** *** *** ***</span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">Vi har faatt et nytt barn i sponsorfamilien; Bakari er naa tatt opp. Han er kastet ut av skolen, fordi moren ikke har raad til barnas skolegang. Etter aa ha sett ham mange nok dager tusle rundt i nabolaget, klarte jeg ikke staa i mot. Etter aa ha forsikret meg med Japheth om at familien faktisk ikke har raad, etter en titt i papirer og tidligere betalinger, ga jeg ham den gode nyheten. Mamma sa hun kunne ta ham. Jeg er daarlig paa aa begrense meg. Jeg sier alltid "ikke fler", men ender alltid opp med en til. Og saa Steven. Er det en ting som er sikkert, saa er det at organisasjonen min trenger flere medlemmer! Er det noen som oensker aa stoette, er det alltid bare aa sette inn penger paa organisasjonenes kontonummer (som er offentlig registrert, og som dermed krever et hundre prosent noyaktig regnskap med kvitteringer for godkjente utgifter). </span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">En kan ogsaa melde seg inn som medlem for kr. 350 i aaret. Isaafall send mail med navn, foedselsdato, adresse og tlfnr til </span><a href="mailto:nina_haarklou@hotmail.com"><span style="font-size:78%;">nina_haarklou@hotmail.com</span></a><span style="font-size:78%;">, mens aarsavgiften eller andre gaver settes inn paa kontonr.; 0539.784. 3779. Alle bidrag mottas med STOR TAKK :) </span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">*** *** *** *** ***</span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">Family. Overalt jeg gaar med guttene, blir vi kalt en familie. “You’re blessed with so many children”, sier folk, og selv om jeg personlig ikke ville brukt uttrykket blessed, blir jeg glad, og svarer “Yes, so many beautiful children”. Da vi skulle kjoere go kart, gjorde jeg det vanskelig for vakten naar jeg insisterte paa at vi alle skulle kjoere sammen, paa tross av at noen var under tolv og maatte ha langsommere bil. Til slutt ringte han sjefen og forklarte. “You see, they’re a family”, avsluttet han. Det var greit. </span><br /><span style="font-size:78%;"><br />Jeg synes det er koselig aa bli sett paa som en familie, saerlig naar de ikke alle har annen familie som lever eller er der for dem. Jeg liker bedre aa bli sett paa som en familie, enn som sponsor. Sponsor skaper avstand, familie skaper naerhet. Hvis folk spoer hva forholdet er, svarer jeg som regel bare at vi er venner, og saa skjoenner de tegningen likevel. Det er forest i det siste vi stadig mer er blitt kalt en familie hvor enn vi gaar. Forholdet har ogsaa utviklet seg mye, ogsaa bare i loepet av denne gangen her nede; vi kjenner hverandre bedre naa. Vi interagerer paa et annet nivaa, de har det goey seg i mellom, og drar meg inn i det, viser meg, forklarer, ler. Vi har vaert saa mye sammen naa, at jeg foeler meg trygg paa dem. Minst like viktig, de begynner aa bli trygge paa meg.<br /><br />Hvis jeg kan kalle de mine “soenner”, i det minste som mor i andre rekke, er det interessant aa se paa den herlige blandingen barn jeg har. Selv er jeg ateist, og likevel er jeg “blessed” med to kristne, tre muslimer og en maasai, sistnevnte med troen paa to guder kalt Enkai Narok og Enkai Nanyokie. Da jeg kom paa denne tanken, formidlet jeg den til dem, og jeg tror de synes det var like komisk som meg. De lo i alle fall lenge. En maasai – Benson. Og tre, smaa muslimer; Omar Rama, Omar Masoud og Bakari. Det er en merkelig og ny tanke for meg aa forbinde barna med religion jeg har laert om opp igjennom aarene paa skolen. Koranen, boenneteppe, moske. Min Omar? Jeg faar konsentrere meg om mors rolle med aa vise kjaerlighet, saa faar noen andre ta seg av religionsoppdragelsen…<br /><br />*** *** *** *** ***<br /><br />Jeg fikk en mail av min naere venninne Charlotte for kort tid siden. Der avsluttet hun med noen ord jeg syntes var saa utrolig fine, og sanne. “Det at motivasjonen din er kjærligheten deres gir deg jo en uutømmelig kilde til nytt pågangsmot”.</span>Ninahttp://www.blogger.com/profile/10073018951544430792noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1867380338064817630.post-73210581083354027542011-06-27T10:28:00.000-07:002011-06-30T08:23:02.837-07:00From her son<span style="font-size:78%;">Jeg satt i matatuen, sliten etter en lang dag, likevel ikke troett nok til ikke aa digge den diskohoeye musikken. "To the ceiling, what a wonderful feeling..". I den ene haanden holdt jeg en konvolutt, jeg hadde gledet meg til brevet hele dagen. Utenpaa var det skrevet med en barnslig haandskrift "This letter belongs to Nina, with so much love from her son Bakari". Hennes soenn... Jeg faar ikke ordene ut av hodet. Kan jeg noen gang foele at jeg strekker til? </span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">Nesten to uker er gaatt siden jeg igjen satte bena paa afrikansk jord, og tiden flyr. Det er samme foelelsen som slaar meg i det jeg entrer byen og mitt andre liv; jeg elsker aa vaere tilbake, jeg hoerer hjemme. Ingenting er forandret, det er som om tiden har staatt stille. Menneskene jeg har laert aa bli saa glad i har rukket aa savne meg; og jeg dem minst like mye. Bare fem maaneder er gaatt siden et taarevaatt farvel, og allerede er jeg tilbake paa plass. Bortsett fra savnet, er det som om tomrommet aldri har eksistert. Naa er jeg her igjen, lykkelig for hver morgen aa kunne staa opp til lyden av gategutter som roper "Nina" og kommer loepende fra alle kanter i det jeg har kommet meg ut paa gaten om morgenen. Glad over aa kunne sitte paa bakken med guttene rundt meg, la dem fortelle om alt som har skjedd siden sist, la dem faa toemme ut all sin irritasjon over urettferdigheten de utsettes for, lytte til de grusomme historiene. Hvordan de gleder seg over mitt helhjertede forferdete ansikt naar de forteller de verste ting, ler naar jeg blir redd over insekter, men beskytter meg om en fare blir reell. Bare det aa ha tid med dem. Se guttene uansett hvor jeg gaar. Tidlig en morgen eller sent om kvelden; hvor enn jeg setter min fot i Mombasas gater, treffer jeg paa noen av guttene mine. Jeg elsker det, selv om det naturlig nok gjoer at jeg kommer meg sjeldent til internettkafeen. Sist jeg provde ble jeg sittende med en av guttene, Assan, bak ryggen min, og det endte opp med at vi saa paa bilder paa facebook i stedet. Han synes det var veldig spennende aa se alle de hvite menneskene, og jeg lovet ham aa legge ut et bilde av han og meg ogsaa. </span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">*** *** *** *** ***</span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">Mamma har vaert med meg denne gangen, men hun drar (jeg: dessverre, hun: heldigvis!!!) om tre dager. Det har vaert utrolig koselig aa ha mamma paa besok her i min andre verden. Hun har faatt hilse paa alle barna mine, hun har hengt paa gaten med meg, gjort gangster-hilsner med hardbarka gategutter. Faatt haaret flettet av lille Lillian paa New Hope barnehjem. Besokt Omar M. (*som jeg tok fra gaten til New Hope for to aar siden) sin mor med syv barn langt inne i bushen, der vi fikk servert en brus av skitne glass vasket i vann som gir lokalbefolkningen i bushen typhoid og cholera. Bordet vi fikk servert brusen paa, var laget av en boette plassert opp ned, og med en metallplate plassert paa toppen. Mens vi satt utenfor jordhytten havnet en hoene paa bordet, og med mammas fugleskrekk synes jeg hun var toeff, samtidig som vi ga de andre rundt en veldig god latter. Paa veien hjem fra dette besoeket ble det morkt. Vi hadde ikke spist hele dagen, det var varmt, og vi hadde fartet rundt fra morgen til kveld. Tror mamma hadde begynt aa faa, mildt sagt, nok. For aa roe nervene, ville jeg prove aa skynde oss, saa leiende loep vi over veien, meg foerst, mellom matatuer, biler, kjerrer, geiter, tut, diskomusikk, mere tuting; trafikk i begge retninger. Mamma kan staa i minutter uten aa gaa over gaten, en dag maatte en mann foelge henne frem og tilbake over gaten mellom bilene. Naar trafikken ikke venter paa deg (zebrastripene er bare til pynt), er det bare aa hive seg uti. Derfor dro jeg mamma med meg og loep i morket over veien. Det gikk veldig fint - helt til vi kom over og jeg ikke tenkte paa at det hadde regnet store deler av dagen og jeg leop, foerst meg selv og saa mamma, rett ut i en dyp somp, en gjoerme av soeppel, skitt, jord, gjoerme, helt svart; mamma i gjoerme opp til laarene og vi sank stadig dypere. Det var det minst passende tidspunktet vi kunne havnet i en somp, og jeg fikk totalt latterkrampe. Mamma skrek i panikk at hun ikke kom seg opp, men det gjorde vi jo til slutt, og inn i matatuen. Ingen store reaksjoner fra dem rundt; vi loep i sompen... Hakuna matata. Paa hotellet dusjet de oss med brannslangen foer vi fikk komme inn paa rommet. Jeg tror de lurer paa hva slags turister vi er...</span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">Neste kveld holdt mamma seg rolig paa hotellet, mens jeg var ute og fartet med sponsorbarna mine. Denne kvelden ankom jeg hotellet med hodet ut av en bil, oppkasten etter meg ut av vinduet. Jeg kastet opp fra rundkjoringen og ned gaten og til vi stoppet utenfor hotellet. "Dirty water", proevde jeg aa forklare. Jeg kastet opp i ti timer; hele natten gikk med, og jeg sov kun fra 3-6. At jeg neste dag halv 7 kom meg opp til en ny dag var et under, men i Kenya funker det meste for meg. Hakuna matata. To dager er gaatt og jeg foeler meg sakte men sikkert bedre. </span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">Naar folk her spoer meg hva mamma synes om Kenya; "She loves it, right?", er vi blitt enige om svaret "She thinks it's very interesting, so different, you know...". Mamma har gang paa gang gjentatt at hun ikke kan forstaa hvordan jeg holder ut her nede, hvordan jeg takler dette livet. Mas, skitt, varme, kaos, carelessness, mer skitt... Treffer vi hvite turister, bor de alltid paa et luksushotell ved stranden i Bamburi eller South Coast. Maks to dager tilbringes i byen. For meg er det saa perfekt aa bo midt i sentrum; det er her det skjer, det er her jeg har min base. Selv jeg blir utslitt, men jeg elsker det. Det positive overskygger det negative. De gode assosiasjonene avgjoer mine folelser. Gateguttene og eks-survivors'ene mine gir meg saa mye og fyller meg paa en maate lite annet kan. Det gir meg enormt mye glede aa vaere med dem. De gode foelelsene knyttet til guttene gir selv lukten av brent soeppel, lim og skitt gode minner. Soeppel og lim assosieres med guttene, og aa holde ut byens negative sider blir dermed et lite problem for meg. </span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">Det er ingen gjennomsnittlig turistreise jeg har tatt mamma med paa. Pappa kalte det "personlig opplevelsessafari", jeg synes det var en fin beskrivelse. Mamma sier hun forstaar hun er blitt for gammel for slikt. Naa har hun ihvertfall faatt innblikk i hvordan jeg lever her nede, og hun trenger jo ikke aa like det, i den forstand aa ville oenske aa leve slik selv. Jeg hadde ikke forventet det. Men hun har vaert med, og det er det som betyr noe. Dessuten har vi vaert paa safari, og det elsket hun. Vi saa hunnloever leke, en hannloeve spankulere over savannen, giraffer spise blader fra toppen av traerne. Elefanter som badet i gjoerme og sproytet stoev over hverandre. Antiloper som i Loevenes Konge-stil loep over savannen. Vi saa solen gaa ned og staa opp, spiste lunsj og satt i baren i en fjellside mens vi saa elefantene bade nedenfor oss i et vannhull. Det er et Kenya de fleste kan like. Ogsaa jeg elsker safari, blir aldri lei av aa se de herlige dyrene. Tror aldri jeg hadde sett for meg for tre aar siden at jeg skulle bli en safarigjenganger...</span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">*** *** *** *** ***</span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">Vi hadde nettopp landet og blitt moett paa flyplassen av Alois, taxisjaafoervennen min, med konen Florence og datteren Celina, og familien Mwanthi som jeg har bodd hos flere ganger. De fulgte oss alle til hotellet, vi satte fra oss, skiftet og gikk ut for aa ordne credit paa telefonene. Vi var saa vidt kommet ut av hotellet, da en gutt i roed t-skjorte sitter paa bakken og helt apatisk mumler "Nina, Nina...". Jeg stirret paa ham. To andre gutter, Bakari og Ali, har allerede kommet bort til oss. "Nina", gjentar han, ser nesten ikke paa meg, sitter med et flakkende blikk. "It's Nicolas". </span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">Det er to aar siden jeg saa Nicolas. Hver gang jeg har vaert i Mombasa siden, har jeg sett etter ham, spurt etter ham. To aar, og plutselig sitter han der, som den foerste jeg treffer en time etter jeg har landet med flyet. Jeg ga han en klem. Han virket svaert ruset, men i ettertid har jeg lurt paa om han kanskje var usikker og ikke kunne tro det var meg som kom gaaende nedover gaten. For bare minutter senere mimret han om alt vi hadde gjort, hva jeg hadde sagt og lovet to aar tilbake. Han husket hver minste detalj. Igjen fikk jeg en av de smaa bekreftelsene som gir meg energi de gangene det blir for mye; jeg hadde gjort et inntrykk paa ham, jeg hadde betydd noe. Hadde han bare visst hvor mye han hadde betydd for meg og alt som har skjedd de siste to aarene!</span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">Hver morgen er jeg paa Kenchic og ordner frokost til guttene; Douglas Maningi, Nicolas og Kelvin er de tre som fremdeles er her fra to aar tilbake. Ali, en ny, har ogsaa blitt med denne gangen. Mamma har blitt med hver eneste morgen og kjopt dem mat. Det er morsomt aa se guttene mine paa Kenchic, ogsaa mamma. En morgen vi kom, sto kun Maningi der, helt oppskaket. "Municipal took Kelvin and Ali", sa han. De hadde ventet paa meg paa hjornet, og bilen jeg hater saa hoyt hadde kommet, tatt dem med seg mens de laa paa bakken og sov, saa bar det i retten (uten lawyer kommer du ingen vei) og saa til cella. I loepet av dagen fikk vi dem ut. Jeg burde funnet dem et alternativt sted aa bo. Det er selvsagt droemmen, men foreloepig er vi ikke kommet dit. Etter 10 aar paa gaten er ikke et senter, regler og fire vegger en enkel overgang for Kelvin. Men uansett fortjener han aldri fengselet. De cellene, dyrene, stanken, sykdommene, menneskene, mishandlingen, ingen mat, urin... Saa lenge jeg er i byen vet de jeg ordner opp. Kelvin takket meg veldig neste morgen. Jeg var glad de var ute, om saa paa kort sikt. </span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">Selvom ting ikke har endret seg her, er det mye som har endret seg relasjonsmessig. Komplikasjoner har foert til at jeg ikke lenger har noe med Wana Wa Mola, senteret for gategutter hvor jeg bodde sist med kameratene mine Daniel og Denis, aa gjoere. Denis har sagt opp og flyttet tilbake til Uganda hvor han er foedt og oppvokst, og jeg har ikke satt mine ben paa senteret. Det er trist med tanke paa barna, men er et resultat jeg maa leve med. Kelvin Kamau (gatenavn Maartin) ville bli verst for meg ikke aa faa se igjen, men jeg hadde en folelse av at han ville vaere tilbake paa gaten naar Denis dro til Uganda og jeg var i Norge. Jeg hadde rett; han var paa gaten, men dessverre har han, som min kjaere Max og Peter, forsokt aa finne lykken i Nairobi. Han vil tilbake, men har ikke penger. Er jeg heldig, kommer han seg tilbake i loepet av de neste ukene. Jeg savner han veldig og hadde utrolig lyst til aa se ham. Hva jeg kan gjoere for ham mer langsiktig er mer usikkert. Kelvin er et vanskelig tilfelle, saa skadet, men jeg ble saa uendelig glad i ham. Saa mye tid jeg har tilbrakt med den gutten, saa mange oeyeblikk og studer vi har delt. Lurer paa om han enda har armbaandet jeg laget til ham? Mest sannsynlig er det solgt for noen shilling og erstattet i lim. Skulle oenske jeg hadde mitt eget senter med mine egne retningslinjer hvor jeg kunne ta guttene mine. </span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">Benson var ovelykkelig over aa se meg igjen, og minst like glad over aa se mamma. Han ustoette bare lyder fra vi kom til vi gikk, var saa sjokkert og glad og overrasket paa samme tid. Han var saa herlig. Stortrivdes paa samme sted der jeg sist forlot ham, og det er deilig aa se hvordan det noen ganger fungerer. At det nytter. </span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">John Paul var i Tanzania naar jeg kom,men har etter ti dager klart aa jobbe seg ned til Mombasa, bare for aa treffe meg. Sist jeg forlot ham, var i Mtwapa, Furaha Childrens Home. Jeg visste han ikke var lykkelig, og i samarbeid med Denis, fikk vi flyttet han til et treningssenter som kunne la hans talent og droemmer vokse, etter jeg var tilbake i Norge. Jeg skulle oenske han kunne bli lykkelig. Det eneste jeg vil, er aa gjoere ham glad. Ingenting kan. For ett aar siden fikk jeg stadig hoere at jeg ikke kunne gjoere gutten lykkelig av dem som saa oss sammen. At ingen ting ville noen sinne kunne gjoere ham lykkelig. "Except one thing", sa de. "He wants you". Jeg husker jeg graat i hagen til Daniel i Nyali, hjemme i Mikindani, jeg strakk meg lenger enn jeg trodde mine grenser kunne toeyes, alt i et haap om aa kunne gi han lykke. "He needs you, the whole of you. If you can't give him that, you can't make him happy". De forsoekte ikke aa faa meg til aa oppgi meg selv, tvert i mot. De proevde aa faa meg til aa innse at det ikke var noe jeg kunne gjoere. Jeg har insett det naa, men det har tatt et aar. Jeg har innsett det, men klarer likevel ikke handle der ut ifra. Naar jeg er ferdig her skal jeg moete ham igjen. Han ringte meg flere ganger under safarien, jeg er alltid tilgjengelig. De andre gateguttene ringer ogsaa naa og da. Er det ikke det jeg har laert; en mor skal alltid vaere tilgjengelig? Kanskje har jeg forstaatt at jeg ikke kan hjelpe John Paul, men jeg har forstaatt mer enn det. S\Jeg har nemlig innsett at selv om jeg ga ham hele meg og oppga livet mitt for ham, selv da ville han ikke bli lykkelig. "Du bruker energien din paa feil sted", forteller folk meg. Jeg ser det, men hva gjoer en naar en er blitt saa glad i en person? Han er vanskelig, han er skadet, saaret, fortapt, men jeg er saa uendelig glad i ham. Derfor unnskylder jeg meg selv, og har sagt han kan komme til hotellkafeen klokken aatte. Vaktene sier han allerede har spurt etter meg tre ganger. </span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">Survivor Fellowship er naa oppe og gaar, selvom det fortsatt er rolig paa medlemsfronten. Organisasjoner bor alltid vise til sine suksesshistorier, og Omar M., Omar R. og Moses er mine. Det er to aar siden jeg tok dem fra gaten; Omar R. og Moses den gang alltid paa lim, hoeye, barbente. To aar har de gaatt paa skolen, laert grunnleggende engelsk, leker med andre barn. Det er tre veldig forskjellige gutter; Moses stille og sjeldent i konversasjon med andre, Omar R. utadvendt og alltid paa utforskning, Omar M. alltid saa beskjeden og takknemmelig. Det var herlig aa se barna mine igjen denne gangen, og jeg trekker tilbake litt av det jeg startet med innledningsvis, det om at ingenting har forandret seg. Da jeg denne gangen kom, straalte de. De var ikke sjenerte og usikre, de gledet seg. Jeg ser fremskritt, og de gir av seg selv paa en maate jeg ikke har opplevd foer. Med min swahili og deres engelsk, kan vi endelig kommunisere. De hilste paa mamma med stor glede. Jeg har tatt med med tilbake til badelandet hvor de koste seg saann sist; denne gangen deltok vi til og med paa vanndisko! Det var kun meg, Omar & Omar, Moses og min Bakari, eleven jeg har kjent siden 2009 som er venn med Omar, min Bakari som alltid har kommet loepende til meg og slengt seg i armene mine hver gang han faar oeye paa meg. Bakari som graater naar jeg drar, skriver rbev naar jeg er borte, og sitter stoerstedelen av tiden i armene mine naar jeg endelig er tilstede igjen. Han kan en del ord paa norsk, og kan navnet paa alle i familien min. Foerste gang han og mamma traff hverandre, var det mange barn der, og mamma spurte; "Bakari?". "Bente?", svarte han, og det var tydelig for begge at jeg helt klart hadde snakket om dem til begge. </span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">Forrige uke var jeg eksaminator i engelsk muntlig paa New Hope, i klassen til Omar og Bakari. En kan spoerre seg om jeg er egnet, baade som eksaminator, og saa i tillegg av mine egne gutter som jeg tilbringer fritiden min med, mine barn. Mitt svar; nei, deres; tydeligvis ja. Sa saann ble det. Mamma hjalp ogsaa til, og dultet i meg naar hun syntes de gjorde feil, saa jeg fikk korrigert subjektiviteten min. Jeg innroemmer lett at det er vanskelig aa vaere objektiv naar jeg skal eksaminere min egen lille Omar som jeg har tilbrakt mer enn 20 timer paa sykehus med, sittet dag ut og inn med paa gaten, besokt familien hans med, tatt ham med i parker og paa stranden, badeland og restauranter... Omar fikk 98 % rett. Jeg fikk se oversikten over hvordan han gjode det i resten av fagene. I matte var han nr. 1 i klassen paa nesten 40, og naar jeg skummet over de andre fagene, saa jeg min eksaminasjon passet godt inn i bildet. Heldigvis. </span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">*** *** *** *** *** </span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">De smaa opplevelser som utgjoer dagene, er fortsatt vanskelige aa beskrive. Andre ting klarer jeg ikke aa skrive om, og noe foeler jeg ikke jeg har rett til aa fortelle. Noe maa forbli her. Vold, slagsmaal, gjengoppgjoer, voldtekter, drap. Ogsaa dette er en del av gatelivet. Ogsaa dette inkluderer mine barn. Noen ganger er det vanskelig, men igjen forsoeker jeg aa ta paa meg morsrollen jeg oensker aa fylle; vaere der, se dem, og elske dem, elske dem for den de er. Det betyr ikke aa godta det de gjoer, eller overse det de blir utsatt for. Men for meg betyr det ikke aa avvise dem selv i de situasjonene, uansett hvor forkastelig og uutholdelig og grotesk jeg selv synes det er. De er bare barn. Mine barn. </span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">Jeg velger aa fokusere paa det positive. Paa smilene, hisotriene, stundene. Praten, latteren, haapet. De gode minne vi har dannet og de nye vi fortsatt har foran oss aa lage.</span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">*** *** *** *** ***</span><br /><span style="font-size:78%;"></span><br /><span style="font-size:78%;">Det begynner aa bli morkt, og jeg skal fortsatt ta runden min i gaten. Treffe John Paul. Handle noen smaating. Faar runde av for denne gang, er uansett blitt alt for langt, som alltid. Men foer jeg logger av, kan jeg ta med at mamma i dag ble tilbudt 15 kuer av en masai for meg! Da vi ikke var overivrige overgikk han seg selv med 15 kuer, en loeve, to zebraer og to giraffer...! Noen som byr hoeyere??? </span>Ninahttp://www.blogger.com/profile/10073018951544430792noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1867380338064817630.post-16783073440197714612011-01-28T09:30:00.000-08:002011-01-28T10:26:09.350-08:00Inntrykk<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi6owVLSLqIkHRbqrc2Hpg9aCuKjaEaULc4PNGAaj2virOpgwsuUJF9vxQFQNwLD_uHyk3IVgUngHlHdfWsIJxPW9_xzViVVc7gDPIvqXAhC8d17S8UcCdfqqLRFii9r64Hc7h7v8siymd6/s1600/485+-+Kopi+%25283%2529.JPG"><img style="WIDTH: 112px; HEIGHT: 144px; CURSOR: hand" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5567300991431455122" border="0" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi6owVLSLqIkHRbqrc2Hpg9aCuKjaEaULc4PNGAaj2virOpgwsuUJF9vxQFQNwLD_uHyk3IVgUngHlHdfWsIJxPW9_xzViVVc7gDPIvqXAhC8d17S8UcCdfqqLRFii9r64Hc7h7v8siymd6/s320/485+-+Kopi+%25283%2529.JPG" /></a> <a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhMmBKcwSqH6ccyB96YuRSZkeuucN89Gdy8xLlpCLklxlJLyqtnrJ0kOPQKh-8mAgrrFL5SSow3bXOrE4_h1PI7Kzs02bAix9s__l6MiCxPSuB87P9iqfNbHuJPBml8U1z0BN2n3jqTaKXt/s1600/434.JPG"><img style="WIDTH: 112px; HEIGHT: 142px; CURSOR: hand" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5567300995792593938" border="0" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhMmBKcwSqH6ccyB96YuRSZkeuucN89Gdy8xLlpCLklxlJLyqtnrJ0kOPQKh-8mAgrrFL5SSow3bXOrE4_h1PI7Kzs02bAix9s__l6MiCxPSuB87P9iqfNbHuJPBml8U1z0BN2n3jqTaKXt/s320/434.JPG" /></a> <a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhhFZI4ahyphenhyphenpYP5Q1cJz7OJ3dtzS_g11t1eDxleSAvsGiqrB3QciMpF6-UdWGG3dBsCIJkYGECN7C_9ffSHsvf_88mUCtVg7umDeT2pp_-KofoY2XniU-oN8DKPYvVPbIfPhAoi9vJr2Rs1b/s1600/IMG_3767.JPG"><img style="WIDTH: 181px; HEIGHT: 140px; CURSOR: hand" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5567301010350770402" border="0" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhhFZI4ahyphenhyphenpYP5Q1cJz7OJ3dtzS_g11t1eDxleSAvsGiqrB3QciMpF6-UdWGG3dBsCIJkYGECN7C_9ffSHsvf_88mUCtVg7umDeT2pp_-KofoY2XniU-oN8DKPYvVPbIfPhAoi9vJr2Rs1b/s320/IMG_3767.JPG" /></a><br /><br />1. Bakari - 2. Omar Rama Musa - 3. Kelvin og meg etter han forlot oss<br /><br /><div><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjz_sfsrhwzVZaUBNukBGORQyaYo2SUxUGxnHk5FpzcAZk3IkLTfQypL9_f-pUnhcjer3z1ZdqKKZCJA9JqAjSMrz7D4rfhyc6-AEzgf-ltsbz6OYWHv8WbpnxCzNo2HLVAz1YzfQw8Pv3K/s1600/IMG_3760.JPG"><img style="WIDTH: 141px; HEIGHT: 103px; CURSOR: hand" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5567295993020436978" border="0" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjz_sfsrhwzVZaUBNukBGORQyaYo2SUxUGxnHk5FpzcAZk3IkLTfQypL9_f-pUnhcjer3z1ZdqKKZCJA9JqAjSMrz7D4rfhyc6-AEzgf-ltsbz6OYWHv8WbpnxCzNo2HLVAz1YzfQw8Pv3K/s320/IMG_3760.JPG" /></a> <a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhrl4ySOC62N4vyhKWPjrETKMCcP8e1BFK0_eCMM5HV0SGRQcAcKoHt5PHSS3Jlbe0arJnvioQrBgOoP-mczcuvOt84QksN1LobInScWhu3RCB-13DDBl0oZCSNtS02Ymy_6hWxYp5HPU9n/s1600/IMG_3708.JPG"><img style="WIDTH: 145px; HEIGHT: 104px; CURSOR: hand" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5567295984832490562" border="0" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhrl4ySOC62N4vyhKWPjrETKMCcP8e1BFK0_eCMM5HV0SGRQcAcKoHt5PHSS3Jlbe0arJnvioQrBgOoP-mczcuvOt84QksN1LobInScWhu3RCB-13DDBl0oZCSNtS02Ymy_6hWxYp5HPU9n/s320/IMG_3708.JPG" /></a> <a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEglBOb73_8b2G3sfInKs8puTCHVzvLktrL8lJGaoqxLktxgrKOKGYjFpmz1si3uRPYketUmHlxnlGgimQjWGH2hLNBAbhXZZk6mVPYXQzWlo2rb7c6EvJf_o-KDXkbpevO5KZi8o-IxBfb5/s1600/476+-+Kopi+%25283%2529.JPG"><img style="WIDTH: 140px; HEIGHT: 102px; CURSOR: hand" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5567295977816730770" border="0" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEglBOb73_8b2G3sfInKs8puTCHVzvLktrL8lJGaoqxLktxgrKOKGYjFpmz1si3uRPYketUmHlxnlGgimQjWGH2hLNBAbhXZZk6mVPYXQzWlo2rb7c6EvJf_o-KDXkbpevO5KZi8o-IxBfb5/s320/476+-+Kopi+%25283%2529.JPG" /></a><br /><br />4. John Paul og meg - 5. Benson fra gata - 6. Moses smiler<br /><br /><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgPF4r7x6TOiKl4lUhCs_XJ5Rfb9yc1haU8aVDpadnxBxLuZJVhYbqb4HgDKD5syEAYC4jWZ1BuNYWTvrgdHpgXy223rvarc8JlmYw6XJeE45ZQV-7F9308yEXmPr0jDc4Y4bZGWo7ViJvb/s1600/322.JPG"><img style="WIDTH: 133px; HEIGHT: 192px; CURSOR: hand" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5567295971938079058" border="0" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgPF4r7x6TOiKl4lUhCs_XJ5Rfb9yc1haU8aVDpadnxBxLuZJVhYbqb4HgDKD5syEAYC4jWZ1BuNYWTvrgdHpgXy223rvarc8JlmYw6XJeE45ZQV-7F9308yEXmPr0jDc4Y4bZGWo7ViJvb/s320/322.JPG" /></a> <a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEh20ZI0sCJwLun0Rnw1u3yqyydL1NQc6w5gG18bbLgiOYUYsfpoTEj9YBv9hpd367xV1Rs2x2_-zkZsYMcMV87gttpRX7mI7jyq1b0OQmeTUrdzSwR594gkKtrADzOsq95yuuV6hLJ9e3PH/s1600/072.JPG"><img style="WIDTH: 132px; HEIGHT: 192px; CURSOR: hand" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5567295957890695266" border="0" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEh20ZI0sCJwLun0Rnw1u3yqyydL1NQc6w5gG18bbLgiOYUYsfpoTEj9YBv9hpd367xV1Rs2x2_-zkZsYMcMV87gttpRX7mI7jyq1b0OQmeTUrdzSwR594gkKtrADzOsq95yuuV6hLJ9e3PH/s320/072.JPG" /></a> <a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgGWx4yxGif_ws-beKRncczwfuVOeur_4F64VG9DGJts-lo4p2ErftKwJCSglZeQEhKE1MsNxkVCBPbXZjuzcmLmlSyrfLCI36BPko76fTABRhRWG8Auq-kmFcAO32NJN8mf-oVCg0gY0pW/s1600/530.JPG"><img style="WIDTH: 135px; HEIGHT: 191px; CURSOR: hand" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5567301007210233458" border="0" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgGWx4yxGif_ws-beKRncczwfuVOeur_4F64VG9DGJts-lo4p2ErftKwJCSglZeQEhKE1MsNxkVCBPbXZjuzcmLmlSyrfLCI36BPko76fTABRhRWG8Auq-kmFcAO32NJN8mf-oVCg0gY0pW/s320/530.JPG" /></a><br />7. Lille Juma - 8. Kelvin, siste dagen, gata - 9. Omari Masoudi</div>Ninahttp://www.blogger.com/profile/10073018951544430792noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1867380338064817630.post-11786781068997664442011-01-25T03:23:00.000-08:002011-01-25T03:27:14.058-08:00Den tapte sau”<em>Hvem av dere menn, hvis dere hadde hundre sauer, og mistet en av dem, ville ikke forlatt de nittini andre i villmarken, og dratt etter den ene som var tapt, helt til den var funnet? Når han har funnet den, bærer han sauen på sine skuldre, frydefull. Når han kommer hjem, samler han venner og naboer, og sier til dem: ”Fryd dere med meg, for jeg har funnet den tapte sau!”. Det vil være mer glede i himmelen over en synder som angrer, enn nittini dydige mennesker som ikke trenger anger</em>”. <br /><br />Morgenen ble innledet med Bibelstudie. Jeg hadde sovet dårlig denne natten, utslitt av alle påkjenningene de forgående dagene. Jeg våknet derfor tidlig, og bestemte meg for å delta i aktiviteten de vanligvis gjennomførte mens jeg fortsatt var i drømmeland. Den tapte sau. <br /><br />”<em>Let’s pray that there will be no more lost sheep</em>”. Sesjonen ble avsluttet med en bønn. Det var min sau som var borte.<br /><br />***<br /><br />Med 15 gutter og tidvis 7 voksne i huset, kan det ikke forventes at idyllen skal holde. Mye hadde i dager og uker bygget seg opp, det meste over hodet på meg. Det til tross for at jeg var involvert i samtlige av utfordringene. Baksnakking, rykter og dårlige avgjørelser. Det hele endte med møte på møte, kveldene ble lange og diskusjonene deretter. I begynnelsen lurte jeg på hva jeg gjorde i alle administrasjonsmøtene, men skjønte mye angikk meg, og som de også sa ”Du er mer enn bare en besøkende”. Jeg hadde min innflytelse.<br /><br />Da vi omsider hadde satt ord på kaoset oss voksne i mellom, fått snakket ut og økt vår forståelse for hverandres tanker og følelser, var flere dager gått med. På dagtid koste jeg meg med barna, vi lekte og hadde det gøy. Perlet smykker, spilte fotball, danset og lekte sisten. Benson var kommet inn i miljøet. Etter hvert som dagene gikk, fikk jeg stadig bedre kontakt med Kelvin, senterets eldste gutt. Han har et stort smil, ler alltid. Kelvin får meg alltid til å le. Mange interne vitser, latter og prat førte til nye rykter. Nytt møte ble arrangert. Saken ble tatt hånd om, i mine øyne, på helt feil måte. Fem voksne på stoler, Benson og Kelvin på bakken. Pirket i sanden, og svarte lite på spørsmålet om hva som hadde foregått. Da ble jeg bedt om å fortelle historien, og oppførte meg som dem. Stirret i bakken, så lite. Jeg var forbannet. Sint over hvordan saken hadde blusset opp, hvordan den ble tatt hånd om, hvordan guttene ble ydmyket. Til slutt ble de sendt til sengs, og avgjørelsen var allerede tatt. Neste dag skulle de to guttene ut. Mine gutter jeg hadde blitt så glad i. Kanskje var nettopp det feilen. <br /><br />Dette var morgenen før historien om den tapte sauen. Avgjørelser fra kvelden før ble halvveis trukket tilbake, og dagen var fylt med usikkerhet. Jeg tilbrakte dagen i sentrum med Denis. Over telefon ble vi informert om at Kelvin skulle få bli, mens Benson måtte gå. Vi hoppet ut av matatuen på stasjonen nærmest hjemme. En haug med bodas (motorsykkeltaxier) sto og ventet, støvet føyk. Der, inntil et gjerde, satt to gutter ved siden av hverandre på bakken. Benson og Kelvin. Jeg satte meg ned i skitten ved siden av dem, tok hendene deres. Denis satte seg på huk, og klapset Kelvin vennskapelig på låret. I det siste hadde det blitt slik at Denis og jeg var enige om det meste i huset, hva vi synes er rett og hvordan ting burde håndteres, mens de andre ikke var enige, og dermed hevdet vi isolerte oss fra de andre. Daniel hadde vært halvannen måned i Holland og deretter ti dager i Uganda, og mye hadde gått han hus forbi i dette tidsrommet. I tillegg gjør han seg nå klar til giftermål i april, og hadde tankene ofte andre steder. Daniel skal gifte seg med nederlandske Mirjam, som var hun som introduserte meg for Daniel, og som jeg traff første gangen jeg var i Kenya. Mirjam driver senteret der jeg første gang brakte Kelvin (Mgongo, ikke samme som det nå er snakk om) og Max (Anton, offeret med brannsårene) – to av mine første seks/åtte gutter. <br /><br />Resultatet av denne kvelden ble at vi fant et sted for Benson å bo. Jeg var knust, jeg hadde sviktet ham. Dagen før hadde jeg fått brev fra han hvor han beskrev hvordan han følte seg hjemme, som i en familie. Dagen etter kastes han på dør. Sviket og smerten han følte resulterte i aggressivitet på senteret, som jeg følte ikke ble forstått av verken barna eller de voksne som var der. Benson tilbrakte natten på det nye senteret. Neste morgen klokken åtte var Denis og jeg tilbake. Han strålte i ny skoleuniform. Jeg begynte å lure på om jeg ikke lenger var i Afrika. Kvelden før hadde vi brakt ham til senteret, og neste morgen klokken åtte ble han hentet ut av klasse 7. Han smilte. Sa dette var rette stedet for ham. Han kjente flere av guttene der fra før, fra gata, og gled inn på en annen måte enn på Wana Wa Mola. I et senere brev beskrev han det som om han bodde i et palass. Akkurat det kunne diskuteres, men det viktigste for meg var at han var tilfreds. Jeg besøkte ham hver dag, og Denis har påtatt seg å besøke ham ukentlig når jeg er borte. Søndag var han i kirken med resten av Wana Wa Mola-gjengen. <br /><br />Kelvin er en annen historie. Han hadde fått bli, men valgte selv å dra. Han ville tilbake til gata. Ansiktet bar et annet preg, jeg så det var i ferd med å transformeres til et for velkjent street face. Alvorlig, trist. Men besluttsom. Denis og jeg tryglet ham om å bli. Det var oss som hadde størst tro på Kelvin, vi som var mest glad i ham. Han ville dra, og vi ga ham noen shillings til transport til byen. Tårene presset på, og som alltid når jeg lar min svake side komme frem, ble det Kelvin som trøstet meg. ”Ikke vær redd for meg, auntie Nina”, sa han. ”Jeg skal til et trygt sted. Jeg klarer meg”. ”I know”, svarte jeg. Jeg visste han ville klare seg. Det gjorde bare så forferdelig vondt at han valgte å dra, særlig når to personer som elsker han sitter ved siden av ham, holder hver sin hånd, trygler ham om å bli. Han dro, og jeg gråt. Jeg ble sittende lenge på utsiden av senteret den kvelden, før jeg gikk inn. Jeg gikk rett til sengs og tok med meg kameraet. Kanskje var Kelvin forsvunnet, men jeg hadde bildene med alle minnene våre. Stranden dagen før, hvor vi hadde svømt halvannen kilometer utover i store, salte bølger. Halsen og øynene sved, vi fant en flytende båt og klamret oss fast, før vi svømte videre utover. Sprutet på hverandre, lo, og svømte videre. Vi var utslitte da vi nådde stranden etter nesten tre kvarter uten fast grunn under føttene. Slang oss ned i sanden. Et bilde viste hvordan han satt foran meg, han hadde kastet sand på meg, jeg satt på knærne og holdt rundt ham bakfra og begge lo. Det var et vakkert bilde. <br /><br />Kameraet inneholdt kun 30 bilder, og ingen av dem var med Kelvin.<br /><br />Jeg gråt lenge den kvelden. Påkjenningene hadde de siste dagene vært store, og det var som jeg måtte tilvenne meg en ny hverdag. Valg var blitt tatt, og resultatet var to familiemedlemmer mindre. Familie, det var det vi kalte oss, det de fortsatt kaller seg. Man ber ikke familiemedlemmer reise. Kelvin var dratt, av egen fri vilje. Hele livet har Kelvin fått høre hvor grusom han er, hans far og seks av syv brødre har hatet han siden fødselen. Kelvin vet han er et dårlig menneske. Det han ikke vet, er at han tar feil. Det er ikke første gang Kelvin valgte å dra. Det er som om, når han får det for komfortabelt, et sted å bo, mat, trygghet og noen som elsker han – ja, i det han kjenner kjærligheten – da er det på tide å dra. Han er ikke vant til det. Han blir redd, føler seg fengslet. Jeg tror det kan være en av grunnene til at han valgte å dra, enda to personer som står ham nær ber ham av hele sine hjerter å bli. Jeg tror det kan være noe av grunnen til at jeg fant hvert eneste bilde av Kelvin og meg slettet da jeg kom hjem. Ikke ett bilde av Kelvin. Han hadde slettet seg selv fra livet mitt.<br /><br />***<br /><br />Jeg har truffet John Paul flere ganger. Han bor kun 15 minutter unna Wana Wa Mola. Det var så godt å se ham igjen. I løpet av halvåret hjemme har jeg fått klage på at han forsøkte å slå ned en ansatt. Han strøk syvende klasse, og er nå startet på nytt. Han føler seg ikke hjemme, har det ikke bra. John Paul hører ikke hjemme noe sted. Ingen lytter til han, ingen forstår han. John Paul er en såret sjel. Det var det jeg møtte første dagen jeg traff ham igjen. Han var i sjokk over å se meg, jeg hadde ikke fortalt jeg skulle komme. Det tok lang tid før han fikk samlet seg. Han sa han hadde byttet navn fra John Paul til Dont Care. Jeg sa at for meg ville han alltid være John Paul, og er det noen som bryr seg, så er det meg, om han. Smilet kom snart til syne igjen, vi pratet og lo. Jeg skulle så gjerne hatt mer tid med ham, men hadde også bestemt meg for å huske resten av folka denne gangen – jeg kunne gitt John Paul mitt liv, og det ville kanskje ikke vært nok. Allerede første dagen jeg dro fra ham, gråt jeg. Andre gangen også. Verst var det dagen vi sa farvel. Vi satt lenge i en restaurant nede ved vannet, jeg, John Paul og Denis. Det er den vakreste og mest romantiske restauranten jeg noensinne har besøkt. Vegger og tak er et teppe av grønne busker og trær med blomster i forskjellige farger i. Så ekte, naturlig og helt magisk. Flere små stier, alt adskilt av levende planter og trær. Små rom, noen runde, noen firkantet, også dem i grønn kunst. En steinbygd dam med fisk et sted, et annet sted rusler en fontene. Lys er festet i trærne, og skaper en utrolig stemning. Jeg elsker dette stedet, Kingfisher i Mtwapa. Ingen av gangene jeg var der, var det ett annet menneske. Det er et skjult funn som få vet om, noe som bidrar til den magiske stemningen. Samtidig er jeg redd de ikke kan holde lenge, når ingen vet om stedet og det alltid er tomt. <br /><br />John Paul brenner fremdeles for acting. Er det noe han ønsker med livet sitt, er det å bli skuespiller. Alle ler av ham. Jeg vet hvordan det er når folk smiler av ens drømmer, vet de ikke realiseres. Men jeg vet også hvordan nettopp disse drømmene kan bli realisert. En ting er å drømme, men noe annet er å realisere. John Paul har en brennende ild, et engasjement, som gjør at han kan realisere. Han kan nå langt. Jeg støtter drømmen hans, det viktigste han har å holde fast i. Denis gjør det samme. Vi har lovet ham å finne et nytt sted å bo, en skole som fokuserer på drama og dans. Denis har påtatt seg jobben å finne dette stedet. Jeg har allerede snakket med John Paul etter jeg kom hjem. Jeg savner han. <br /><br />***<br /><br />Tiden har som vanlig gått alt for fort. Når dagene begynte å gå mot slutten, var jeg overhodet ikke klar for å dra. Kjente jeg ville bli, fortsette dagene som normalt. Det er som om jeg skaper meg en hverdag der nede, for så å måtte bryte opp så brutalt. Alltid. Mange avskjeder fulgte. Omar Rama og Moses. Omari. Bakari gråt og gråt. Det er flere måter en ser at han er oppvokst med tilstedeværelsen av en mamma. For det første var han den eneste som møtte til tur med badetøy, ekstra skift og kveldsstell. De andre har ingen mor til å minne dem på det, som resulterer i at de alle møter kun i det de står, går og sover i. Noe annet som skiller seg ut, er hvordan Bakari aksepterer følelsene sine. Han gir seg hen og blir glad i på en annen måte. Han har ikke en bakgrunn som sier svik, forlatelse, ensomhet. Han er ikke redd jeg ikke skal komme igjen. Han tar hånden min og forteller meg hvor glad han er i meg. Han er trist når jeg drar, og lar tårene komme. Jeg forsøker ikke å gråte når jeg sier ha det til de tidligere gateguttene mine, da de selv forsøker en kort og kald avskjed. De er redde for å knytte seg, redde for å føle. Starter forsvarsmekanismene. Jeg har alltid tårer i øynene ved avskjed, men først når vi har snudd oss vekk og gått hver vår vei, begynner jeg å gråte ordentlig. Med Bakari var det annerledes. Vi gråt sammen og vinket med våte ansikter. Jeg hater avskjeder. <br /><br />***<br /> <br />Denis hadde lovet meg en overraskelse siste dagen. Vi dro til byen, og der var Kelvin. Vi ga hverandre en lang klem. Han luktet lim og røyk, virket fjern, men kviknet til hver gang jeg pratet med ham. Vi holdt hender, gikk bortover gata. Jeg sa jeg hadde savnet han, og han sa han hadde savnet meg også. For å få fred, satte vi oss inn på Dormans. Stefan kom også, og Denis var der. Kelvin og jeg tullet med vår vanlige interne humor. Han strålte. Vi hadde det gøy. Når vi sluttet å snakke, sovnet han nesten i sofaen på den fine, europeisk-liknende kafeen. Jeg kjenner alle på Dormans, og kan ta meg til rette. Det var en dag jeg nesten sovnet selv i sofaen på den fine kafeen. Kelvin drakk en mango milkshake. ”Take care of your belongings”, sto det på et sølvskilt over hodet mitt. Kelvin pekte på det. Vi lo og lo. ”Yeah, take care of your belongings!”, sa jeg, og han imiterte at han sjekke alle lommer, og at alt fortsatt var der. ”Kamera, mobil, penger”, sa han etter hvert som han flyttet hendene oppover buksen på begge sider. Det ironiske med situasjonen, som vi begge visste og satte ord på, var at det jo var nettopp slike som Kelvin en måtte passe seg for. Det er deilig å ikke alltid ta alt så seriøst. Som da guttene fant en flaske i vannet, og begynte å imitere at de sniffet, og deretter fikk latterkrampe. <br />Kelvin angret. Han ville tilbake, men ikke alle på Wana Wa Mola er like tilgivende. Kelvin har alltid vært Denis’ spesielle gutt, og han vil alltid gjøre det han kan for å få ham hjem igjen. Dessverre må han ha de andre i ryggen, og vi bestemte oss for å handle på en kreativ måte. Vi ga Kelvin penger til å reise hjem. Han har en mor som bor ikke så langt unna, og rådet Kelvin til å sove der to netter, for på mandag (i går) dukke opp på Wana Wa Mola med moren. Vi snakket med moren om du. Hun sa det var greit. Hvis Kelvin virkelig angret, hvis han virkelig ville tilbake, var dette veien å gå. Mandag dukket han opp hos Daniel og de andre med sin mor, han ba om tilgivelse. Det de andre ikke vet, er at vi hadde møtt Kelvin i byen, veiledet ham. Vi hadde gått ut for å finne den tapte sau. Han angret. ”<em>Fryd dere med meg, for jeg har funnet den tapte sau!”. Det vil være mer glede i himmelen over en synder som angrer, enn nittini dydige mennesker som ikke trenger anger</em>”.<br /><br />*** <br /><br />Turen bød på mange opplevelser. Jeg traff igjen mamman til Omar også. Hun var så søt, lånte stoler fra naboen, da hun ikke hadde noen selv. Kjøpte en brus og noen kjeks. Bar ut et lite bord. Gjentok gang på gang hvor glad hun var over å se oss. Jeg hilste også på mamma Bakari for første gang. Hun lå på en benk i skyggen og ammet sin to år gamle datter. <br /><br />En dag jeg var ute, gikk jeg opp i tredje etasje på et kjøpesenter for å gå på do. Der, på doen, hadde mannen som gir ut dopapir og tar i mot noen øre, lagt ut et bønneteppe og lå vendt mot mekka. Jeg ble så sjokkert at jeg snudde og gikk ned trappen igjen. <br /><br />Siste natten ble uforglemmelig. Vi kjøpte inn mengder med frukt; ananas, mango, bananer, vannmelon. Kjeks og godteri. Brus. I tillegg kjøpte vi inn dykkemaske til alle barna på Wana Wa Mola, samt spill som Memory og Trivial Persuit for barn. Vi ga dem billetter til en dyrepark neste dag – jeg hadde ønsket å ta dem dit, men tiden ble for knapp. Kvelden ble fylt med mat, dans og taler. Alle holdt tale, meg inkludert. Hver eneste av guttene reiste seg en etter en og takket, holdt sin egen lille, individuelle tale. Noen var så rørende at jeg fikk tårer i øynene. Andre snakket knapt engelsk, og ”thank you” var alt jeg forsto. Resten ble sagt på kiswahili for at de skulle få uttrykt seg ordentlig. Det holdt for meg. De to minste var sovnet gjennom alle talene. Min tale ble oversatt til kiswahili. Vi danset til kjempehøy musikk, de trommet på afrikanske trommer, og vi ristet på hele kroppen til rytmene fra ”Let it burn”. Jeg hoppet rundt i ring med de minste, vi hermet etter hverandre, jeg hadde en fantastisk kveld. Klokken ble ett på natten, og det var på tide å dra koffertene ut til veien. Taxien kom, og jeg følte det så klisjeaktig at melodien som spilte på radioen i det sjåføren kom ut, var ”Africa Unite”, som vi hadde danset, hoppet og sunget til så mange kvelder. Alle sto rundt oss. Vi sa hadet. Juma klamret seg fast til bena mine. Ville ikke gi slipp. Han hadde klamret seg på meg hele kvelden. Jeg gråt hele veien til flyplassen.<br /><br />Natten forsvant. Fra Mombasa til Ethiopia, og neste morgen videre til Tyskland. Jeg var overveldet over alt jeg hadde opplevd på en dag. På en og samme dag hadde jeg danset med barna på Wana Wa Mola, jeg hadde hørt Denis spille yndlingssangen min på gitar, ”He knows”, som han har laget selv. Jeg hadde satt foten i fire land. Vært på tidenes sightseeing fra skyfrihimmel; jeg hadde sett Lybias ørken, Nilen og Sveit’s alper. Jeg besluttet at den utrolige severdighetsrunden nesten var verdt flybillettpengene alene. Kapittelet ble avsluttet i Fuglehauggata. <br /><br />*** <br /><br />Jeg fikk melding av Denis i går. Kelvin er igjen inntatt i familien; fra onsdag er han tilbake. Benson har vært på besøk og spist lunsj med dem. Juma hadde vært så trist i går, og Denis hadde spurt hvorfor. Til slutt hadde han sagt han savnet meg så mye, og spurte gjentatte ganger når jeg kom tilbake. Denis hadde tatt ham med opp på rommet sitt, hvor det står en data. Han hadde åpnet profilen min på facebook – og der var bildet av lille Juma og meg. Denis fortalte meg at Juma strålte, han lo og pekte og ble på bedre humør. De hadde sett på mange bilder, Denis hadde hatt Juma på fanget i to timer. Jeg logget på, og Denis tok på kameraet. Der satt de to, Juma og Denis. Jeg tok på mitt og. Vi vinket, Juma lo og vinket, vinket og vinket. Smilte. Pekte. De var så skjønne. En halvtime etter hadde de andre barna i huset fått det med seg, og snart var 13 gutter på skjermen min. Alle vinket, smilte stort, dyttet hverandre vekk, kom tilbake, vinket igjen. Jeg satt også bare og vinket og vinket. Var så koselig å se dem, det gjorde meg så glad. Til slutt ble de kastet ut av rommet, men når en ble skjøvet ut, snek den andre seg tilbake. Til slutt var alle gått. To sekunder senere kom Juma tilbake, han sto bare der og kikket på meg, så vinket han. Vi geipet til hverandre. Slengkyss. Vinket. <br /><br />***<br /> <br />Det er mye som skjer i Kenya. Så mye flott, så mye vondt. Det er et fargefullt land. Det er mye som er vanskelig for meg å forholde meg til. Mine vakre barn. Voldtekt. Kjærlighet. Selvmordsforsøk. Håp og drømmer. Jeg føler jeg har funnet min plass der nede, at min fremtid som psykolog kan være til god hjelp. Jeg har dannet et grunnlag, og blir stadig erfaringer rikere. Jeg ser allerede tilbake på første gangen i Kenya, hvor mzungu (”hvit person”) jeg var. Hvor lite jeg visste, særlig om gatelivet. Hvordan ting fungerer. En dag kommer jeg til å se tilbake også på denne tiden, og se alt jeg kunne gjort annerledes. Men foreløpig er det dette jeg har, og for noen har det betydd mye. Jeg prøver å minne meg selv på det, for ofte føler jeg meg rådvill og vet ikke hva som vil være best. Jeg gleder meg allerede til neste tur. <br /><br />***<br /> <br />Forståelse. Det er ordet som stadig surrer i hodet mitt når jeg møter utfordringer i Mombasa. Prøv å forstå! Hvorfor stakk Kelvin når han fikk tillatelse til å bli? Kanskje var det hans måte å takle sviket på, å dra selv, før han ble forvist? Hvorfor viser ikke guttenes ansikter glede når jeg har brukt alle mine penger, min tid, mine krefter på å glede dem? Hvorfor er han aggressiv nå? Hvorfor gjør han som han gjør, hvorfor føler han slik? Av og til skulle jeg ønske ting var helt klart for meg. Det tar krefter konstant å skulle forsøke å forstå, når det er så mye tilsynelatende uforståelig. Men det er alltid en forklaring. Alltid en grunn. Og det er denne jeg må prøve å finne. Gang på gang har jeg nådd langt, når jeg først har funnet årsaken til reaksjonene. Kanskje prøver også gateguttene å forstå – hvorfor er hun her med oss, når hun kan være hjemme i sin trygge stue? Kommer hun til å bli? Det vil ta tid før de innser at jeg blir. At jeg alltid vil komme tilbake. Jeg har lovet meg selv at jeg aldri skal aldri svikte dem. Jeg skal fortsette til de forstår hvem jeg er. At jeg er der for dem. At jeg faktisk bryr meg. <br /><br />(Den tapte sau = fritt oversatt fra min side til norsk, så mye mulig historien egentlig heter noe helt annet i Bibelen).Ninahttp://www.blogger.com/profile/10073018951544430792noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1867380338064817630.post-61145297963116552352011-01-17T03:30:00.000-08:002011-01-17T04:12:36.675-08:00Et verdifullt smilTiden begynner aa renne ut, en uke igjen. Det blir verre og verre aa ta avskjed for hver gang. Naa kan taarene komme pressende paa bare ved tanken paa den knappe uken jeg har foran meg. Vet ikke hvordan jeg skal forlate familien jeg har bodd i, lille Juma som endelig har begynt aa bli helt vant til meg, gir seg hen, kaller meg mamma, turner paa amgen min, sovner paa fanget mitt,... Hvordan skal jeg forlate Kelvin som har lart meg aa perle brede armbaand med bokstavene LOVE i gult? Benson, som jeg fant igjen paa gaten og som har funnet seg til rette paa Wana Wa Mola, Benson som danser, ler, skriver brev til meg og har perlet meg en ring, Benson som lyser opp hver morgen naar jeg staar opp? Hvordan skal jeg forlate barna som gir meg den beste velkomsten naar jeg har vart borte et dogn, som kommer lopende mot porten, hyler navnet mitt og sier de har savnet meg - bare en dag! Som alle vil vise hva de har gjort og laget det ene dognet jeg var borte... Barna som krangler om hvilken del av meg de kan lene hodet paa naar jeg ligger paa gulvet, dem jeg har sittet i ring paa gulvet med og spist hver dag i det nye aaret. For ikke mange dager siden satt jeg paa terassen med Denis. Han spilte gitar og sang, jeg satt og lyttet. De andre sov. Det har blitt mange slike kvelder, der vi sitter i morket, prater lite, bare lytter til gresshoppene, blandet med lyden av Denis' selvlagde laater. Det blir seint. Musikken gir god avkobling etter en lang dag. Vi smaaprater litt mellom sangene, som regel dreier praten seg om barna. Vi snakker om at guttene paa Wana Wa Mola sammen med Daniel, Denis og Esau utgjor en familie. "Tror dere kunne trengt en mamma ogsaa i huset", sier jeg for tull. "Absolutt, vi trenger deg virkelig her", svarer Denis. "De kaller deg mamma". "Skulle gjerne vart moren deres", sier jeg. "Du har bevist deg verdig den rollen", lyder ordene fra Denis. Det betydde mye for meg. <br /><br />Jeg tok guttene mine, Omar R., Moses, Omar M. og Bakari ut for en helgetur med overnatting til sydkysten. Det ble ikke helt som forventet, men vi lyste opp andre dagen med et badeland der guttene koste seg som aldri for. Jeg hadde fullt ansvar for guttene denne helgen, med brev om at hvis noe skjedde, laa alt paa mine skuldre. Turen hadde fort til mye styr, masse penger ut av vinduet, men det var stress jeg haapet de ikke hadde faatt for mye med seg likevel. Da vi entret badelandet var jeg sliten og folte det var siste ting jeg kunne utfore i haap om aa lage en perfekt dag. Prisene var som i Norge, og inngangen kom paa nesten 1.000 kr med billett og det andre vi trengte. Det hjalp ikke paa mitt humor. Jeg la min lit til at de naa skulle kose seg maksimalt. Og det gjorde de. De lop opp trappene til de storste skliene, ropte til meg fra toppen, vinket, skrek naar de skled nedover, kikket paa meg for respons naar de kom ut i bunnen. Saa om jeg hadde fulgt med, sett dem. Gjorde saa godt jeg kunne med mine fire barn, som stadig kom ut av forskjellige sklier blant andre barn. Ogsaa jeg lop opp trappene, de dro meg med, skulle ha meg med i dobbel ring utfor de storste skliene. Jeg var livredd, men var villig til aa gjore det meste for at de skulle sitte igjen med de beste minner. Aa se hvordan de koste seg, gjorde alt for meg. Selv Moses, som aldri smiler, smilte. Hele tiden. Han smilte! Han smilte og smilte og hadde et ansikt jeg adlri for har sett. Det aapnet seg, munnen aapnet seg, han virket aapen, imotekommende. Han lo. Alt stresset over tid, ting som ikke ble gjennomfort, penger - alt var borte. Aa se Moses smile gjorde allting verdt. Moses lo.<br /><br />Paa kveldene danser vi afrikansk dans. Det er morsomt. Det er ikke om aa gjore aa se fin ut, som regel utgangspunktet for mzunguers dans. Det er bare aa slaa seg los, riste paa rumpa, hive armer og ben opp og ned. En blir sliten, varm, vi ler, og fortsetter langt utover kvelden. Hviler jeg i sofaen, kommer en av guttene og drar meg opp igjen, og vi danser til afrikanske rytmer. Jeg har kjopt meg tre nye cd'er. Vi danser og slaar oss los og ler sammen paa en maate som knytter enda sterkere baand mellom oss. Ingen har lyst aa legge seg. Det er ofte det samme om kveldene. Naar guttene har lagt seg, er jeg utslitt etter en lang dag. Likevel tar jeg meg i allerede aa savne dem. Huset er saa stille naar 15 gutter sover. Jeg savner dem, minutter etter de er gaatt til sengst, og gleder meg allerede til neste morgen i det jeg legger hodet paa puta.Ninahttp://www.blogger.com/profile/10073018951544430792noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1867380338064817630.post-50297872035920115982011-01-13T04:50:00.000-08:002011-01-17T03:29:56.699-08:00En engel, sa hanJeg er tilbake. Vinduet i matatuen er aapnet paa vidt gap, og jeg kjenner den varme vinden i ansiktet. En arm henger lost ut av vinduet, mens fingerne trommer mot siden av bilen i takt med den hoye diskomusikken. Musikken, varmen, farten,... jeg foler meg lykkelig. Lykkelig over aa vare tilbake, over stemningen, over aa fole meg hjemme. Jeg foler meg levende. Som om jeg er paa rette plassen, jeg passer inn. Jeg er blitt avhengig av Kenya. Hjemme faar jeg abstinenser, naa faar jeg dekket behovet, suget, jeg er hoy paa Kenya. Den afrikanske kultur.<br /><br />Mange inntrykk setter spor, jeg slutter aldri aa laere. Likevel er det mye som foer sjokkerte meg, som naa er blitt saa normalt. Jeg slites ikke ut av varmen, jeg blir ikke overrasket av kuer og geiter i veien, av skranglete matatuer som stopper hvert 5 minutt i moerket fordi den er tom for strom, bensin, batteri,...vi vet egentlig ikke hva som er galt. Men den stopper. Hele tiden. Og vi prover igjen og igjen. Humper videre, til alt nok en gang slukker; musikken, lyset, farten. Nok en gang starter vi. Slik hopper vi oss hjemover. Som en mobil tom for strom, men en fortsetter aa skru den paa, igjen og igjen, kun for aa faa noen ekstra sekunder, for en viktig samtale eller en melding. Et nummer en trenger. Men til slutt har mobilen vart paa sine siste sekunder. Vi hopper ut av matatuen og finner en ny. Jeg er ikke lenger sjokkert. Det er hverdagen.<br /><br />Jeg bor denne gangen paa Daniel og Denis' senter, Wana Wa Mola. Det er ogsaa disse fantastiske menneskene jeg samarbeider med i forhold til danse- og musikkprosjektet planlagt for 2012. Jeg elsker aa vaere her, de elsker aa ha oss her. Stefan og Anton er med denne gangen, men de er mest opptatt med sine ting, safari, turistattraksjoner, det fine vaeret. Men det er fint aa ha dem her, fint aa ha noen med seg. Jeg har likevel mine travle dager, pakket med moeter, forpliktelser, venner jeg maa treffe, barn aa ta meg av. Vi inngaar kompromisser. Stefan og Anton vil til sydkysten og se delfiner, jeg godtar aa bli med, saa lenge jeg kan ta med mine fire barn, Omar, Moses, Omar R og Bakari, for aa gi dem en god opplevelse. Vi drar alle syv. Jeg foler meg som en hoenemor, teller konstant at alle er tilstede. De plasker i vannet, koser seg. Jeg roper og ber dem ikke svomme for langt ut. Teller enda en gang. Tar ansvaret alvorlig. Som om det var mine egne barn - noe jeg egentlig ser dem som. Mine barn.<br /><br />Det var godt aa treffe alle igjen. Omar M., Omar R. og Moses har alle gjort enorme fremskritt siden sist jeg var her. Engelskkurven har gjort en voldsom sving oppover, og for forste gang var vi i stand til aa kommunisere sammen paa et annet nivaa. Mer enn bare hender, ansikt og kropp. Vi snakket. De fortalte. Moses har fem brodre og tre sostre. Gutten som aldri smiler, smilte to ganger dagen jeg tok dem ut for strand og bading. To ganger smilte han, og hele mitt ansikt ble dekket av et enda storre smil. Han smilte. Det var den beste gaven jeg kunne faatt.<br /><br />Bakari traff jge allerede forste gang jeg var i Kenya. Han gaar paa New Hope Community School hvor jeg pleide aa undervise. Han er en utrolig herlig gutt. Forste gang jeg var her, fortalte jeg gjennom bloggen hvordan sostra hans dode en natt, og hvordan han kom til meg paa skolen neste morgne og fortalte det. Neste gang jeg besokte Kenya, kom han lopende til meg og frotalte han hadde gratt for han hadde savnet meg sann. Han telte til 10 for meg paa norsk, spurte hvordan Bente har det. Han husket alt, hva mine sostre heter, mine foreldre. Viser genuin interesse. Bakari ble bestevennen til Omar naar jeg tok Omar til samme skole. Aa se dem begge igjen kan ikke beskrives. Hvordan de kom lopende over hele skolegarden, klemte meg saa lenge.<br /><br />I dag var jeg tilbake paa skolen. Det er noen dager siden jeg var med dem paa stranden, jeg tok med Bakari ogsaa, sammen med mine tre Omar, Moses og Omar R. Tenkte det var hyggelig for Omar ogsaa aa ha noen aa dele opplevelsene med, siden de to andre, Moses og Omar R., begge er fra Bamburi. Jeg elsker Bakari. Da jeg kom paa skolen i dag, kom begge guttene lopende mot meg igjen. I haanden holdt de hvert sitt brev. I Bakari sitt sto det hvor mye det hadde rort ham aa bli kjent med meg, hvor glad han var blitt i meg, hvor mye jeg betydde for ham. Lille gutten. Hjerteklistremerker. Nederst spurte han om jeg kunne sponse ham som jeg sponser de tre andre. Jeg satte meg paa huk ved siden av ham. Takket for et vakkert brev. Og spurte rett ut: Du har familie du bor hos, du har mat paa bordet. Er det virkelig sponsorpengene du vil ha, eller det det aa vaere en del av alt det fine vi gjor sammen? Vare en del av alt det fine dere gjor sammen, svarte han. Jeg smilte. Det kan vi ordne. Du er en del av oss. Du skal faa vaere med paa det vi gjor. Saa planla vi kommende helgs begivenheter.<br /><br />I Omars brev var det ogsaa hjerteklistremerker. Naar jeg leste det i matatuen etterpaa, kom taarene. Alt han skrev om hvordan livet hans var endret takket vare meg, at han kunne grate naar han tenkte paa hvordan det hadde vart og hvordan det naa er, takket vare meg er han paa New Hope. At folk sier han er en good boy, men at han aldri har trodd paa det, men naa, takket vare meg, begynner han aa tro paa det. At det er hva han er, kan vare. En god gutt. Saa mange fine ord. Ord som viser at jeg betyr noe for ham. Setninger som betydde alt for meg aa lese. Setninger han selv har produsert med sin nylarte engelsk. Jeg betyr noe for han. Selv naar han er sjenert og smiler bak en haug med kontaktsokende barn. Jeg betyr noe for han. Det er gjensidig. Omar betyr saa mye for meg.<br /><br />Det bor 15 gutter paa senteret. Jeg tenker paa Tuva som sa hun haapet barnet til henne og Raymond skulle bli en jente. Gutter er saa braakete, sa hun. Prov aa tenke dere hvordan det er aa bo i en familie med 15 gutter. BRAAK. Med store bokstaver. De prater, men femten i munnen paa hverandre, roper, vil bli hort, roper paa meg: tante! De kaller meg tante. 15 gutter roper tante, onsker aa bli hort. Jeg prover aa gi dem alle oppmerksomhet, prover aa hore hva alle har aa si. Hva de vil vise. En gir meg en perlet ring, han har perlet den selv. Den gjor meg mer glad en jeg tror gutten selv vet. En annen vil laane kameraet mitt. En tredje spor om jeg er ferdig aa spise og om han kan faa resten. En fjerde lurer paa om matteoppgaven han har gjort er riktig... Det er alltid 15 forskjellige grunner til aa rope tante, som igjen gir 15 gode grunner til at jeg elsker aa vare her. Jeg elsker det. Minstemann paa ca fire, som har hatt sine forste harde aar paa gata. Det barer preg, han har aldri blitt elsket. Slaatt, mislikt, oversett. En gang provde jeg aa klappe han paa skulderen, da begynte han aa skrike saa hoyt at det hortes ut som noen ble drept. Jeg trakk meg raskt unna. Siden har jeg lart at han er noykatig som en katt. Gir du ham oppmerksomhet, loper han vekk med dem samme, skriker eller graater. Overser jeg ham, later som jeg er opptatt av de andre og ikke har merket at han har kommet, kommer han bort. Stiller seg ved siden av meg, eller setter seg ved siden av meg. Dulter i beinet, tante, tante.. Krabber sakte narmere fanget mitt i sofaen. Litt narmere. Jeg legger provende en haand paa skulderen hans. Han liker det. Krabber helt opp paa fanget. Tar tommelen i munnen, og blir sittende. Jeg maserer han, koser med han, strykker ryggen, armene, magen. Han elsker det. Han kan sitte i timer. Saa lenge det var han som kom forst. Han er uendelig skjonn. Andre ganger er han uutholdbar. Han er traumatisert. Kan lope ut av huset, ut paa gata, og slenge seg i gresset og skrike saa hele gaten vaakner. Skriker saa de andre 14 guttene, meg og Denis inkludert, maa holde oss for orene. Narmer vi oss, loper han videre, samtidig som han skriker paa hoyeste nivaa. Skriker og skriker. Ingen taarer. Bare hyl.<br /><br />Det er 15 herlige gutter. 15 herlige, men traumatiserte og tidligere avhengige, gutter. De er selvstendige, og beviser det stadig. En dag spilte vi fotball, og en enorm blomsterpotte gikk i knas. Alle lop bort, satte den sammen for Denis eller noen andre kom. Spilte videre. Dagen etter gikk vinduet inn til rommet mitt i knas, inn lop fem gutter og plukket opp. Traakket rett i glasset, jeg ba dem vare forsiktige, men fottene deres taaler mye. Aar paa gaten gir harde saaler. Han minste kutter seg, kikker paa det, og putter glasset i posen. Ikke som meg, som ma arope paa pappa saa han kan stovsuge, mamma saa hun kan sette paa plaster... De er herlige. Rampete, skjonne. Jeg er blitt saa glad i dem og de er blitt saa glad i oss. I hagen staar flere palmetrar. Som aper klatrer de opp, kutter ned kokosnotter til oss. Ingen stige, ingen hjelp, de bare hopper oppover stammen. Paa det meste var det syv gutter som dekket hele palmens stamme. Naar den overste roper at han vil ned, maa alle de andre ned forst. Forste kvelden onsket de oss velkommen med dans og sang. Vi danser kveldstid, de larer meg afrikansk dans. Alltid liv her. Alltid noe aa ta seg til.<br /><br />For noen dager siden gikk jeg og Denis i slummen. Gateguttenes smug, deres hjem, deres base. Hundrevis av gategutter, hoye paa lim, noen slove, noen ivrige, noen paatrengende. Men alle glade over besok, alle trengende. Behov for et bedre liv. Vi gikk dypere og dypere inn i smuget, tok til venstre. Ingen vanlige folk gaar her. Soppel, soppel, soppel. Jeg har aldri sett saa mye soppel. Ingen gjorde meg noe. Et abr leide meg. Noen holdt meg over skulderen. Rundt halsen hadde jeg smykke som saa ut som det var av gull. I virkeligheten har jeg fatt det av en annen gategutt, i julegave. Jeg var redd noen ville ta det, for det har stor affeksjonsverdi for meg. Ingen tok det. Alle hilste og onsket oss velkommen. Midt blant alle disse inntrykkene av slum, soppel, blikkboksskur, lim - jeg ble nesten susete selv - ser jeg en gutt i bakgrunnen. Barbent, hetten over hodet. Stille, kikker paa meg. Gir et annet bilde enn de andre. Han har statt der en stund, men jeg hadde ikke oppdaget ham. Naa ser jeg han, og han stirrer tilbake. Husker du meg?, spor han. Jeg prover aa tenke. Mikindani, sier han. Gutten som staar foran meg heter Benson, og bodde paa senteret jeg besokte med Peter Maina, en av mine gategutter, i sommer. Hver dag var jeg der. Hver dag smilte han til meg, klemte meg, onsket meg velkommen. Vi pratet. Han er en herlig gutt. Her, i gateguttenes base, passet han ikke inn. Saa sliten ut, dratt, skitten. Jeg ga han en lang klem. Hva gjor du her?, spurte jeg. Han var settled. Han har bodd paa et senter i lang tid, aar. Var begynt paa skole, fatt problemer med en larer, og reagerte med aa stikke av. Dagen for - han hadde kun vart paa gaten ett dogn - en natt. Jeg tok ham med meg. Vi dro til senteret hans, han ville unnskylde seg, han angret, onsket aa tilbake. Senteret lever etter daarlig policy. Onsket ingen unnskyldninger. Sa det var for sent. De onsket han ikke. Ikke skolen heller. Paa tross av at tallet for gutter her paa Wana Wa Mola er oversteget, tok jeg ham med. Naa bor han hos oss. Atmosfaren paa dette stedet er annerledes enn noe annet sted jge har vart i Mombasa. Selv sier gutten han ikke ante et sant sted fantes. Vi er som en familie. Han foler seg hjemme. Wana Wa Mola er en stor familie. Kjarlighet staar i sentrum av alt. Kjarlighet, forstaelse, tilgivelse. Selv naar noen stikker av, naar selv de minste begynner aa sloss saa blodet fosser ut av munnen. Ogsaa i harde tider. Gutten, Benson, har tatt haanden min mange ganger. Du er som en engel, sa han til meg forste kvelden. Du kom som en engel til Mamboxini (gateguttenes base) akkurat naar jeg trengte deg, du brakte meg hit. For meg er du en engel. Du ser ut som en engel, du er en.<br /><br />Jeg folte ikke det var mye jeg hadde gjort. Jeg hadde gjort det jeg folte maatte gjores. Jeg hadde ikke gjort noe. Hvordan kunne han kalle meg en engel, alt jeg hadde gjort var aa besoke Mamboxini. Men jeg var paa rett sted til rett tid. Og for ham gjorde det meg til en engel. Aa tenke paa hva det jeg gjor betyr for noen gir meg ny energi til aa fortsette, alltid. For noen kan en hjelpende haand bety alt. Et liv.Ninahttp://www.blogger.com/profile/10073018951544430792noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1867380338064817630.post-36179362370268232522010-10-07T10:34:00.000-07:002010-10-07T12:16:50.106-07:00Survivor FellowshipNavnet på min nye organisasjon. The Survivor Fellowship. Har av flere grunner valgt å arbeide med dannelsen av min egen organisasjon. Foreløpig bare i startfasen, men tror det blir bra til slutt. Ting tar tid, og med mange baller i luften blir det fort litt halvveis på mange fronter med studie, jobb og kjæreste ved siden av. Organisasjon, hjemmeside, kunstnerisk musikk- og danseprosjekt i Kenya. Mye som skal ordnes, og mye som viser seg vanskeligere enn jeg i min (og John Lennon sin) idealistiske verden forestilte meg.<br /><br />Forrige helg kom jeg hjem fra en tur til Samos. På Samos finnes uendelig med katter. De er overalt, har ikke noe hjem, men henger rundt i uterestauranter, i trapper, utenfor butikker, på hjørner, i havna,... De lager senger under stoler, på hauger av båttau og mellom noen steiner. De mjauer til seg mat av turister og noen fastboende som daglig kommer forbi. Går en oppover gata kan en se en katt, plutselig to, snart tre, og så er hele området fyllt av katter som flokker seg rundt en, mjauer, tigger mat. Gatekatter. Det er som å se guttene mine, bare i annen versjon; dyr. Jeg elsker dyr. Og jeg elsker guttene mine. Først sees en, så to, jungeltelegrafen går, og en hel flokk gutter er samlet. Sover der det føles mest komfortabelt, konge av byen, eier gata.<br /><br />Jeg snakket med John Paul i dag, det var lenge siden nå. Teknisk sett går det greit med ham; han har begynt på skole igjen, over to år siden sist. Går syvende klasse. Når jeg snakker med manageren av senteret hører jeg fra ham at John Paul har "slått seg til ro". Når jeg selv snakker med John Paul har jeg et helt annet inntrykk. Han er forvirret, rastløs og bærer en dyp sorg i seg som preger han hver dag. Som Frodo sier i den siste Ringenes Herre-boka; "<em>There are some things that time cannot mend. Some hurts that go too deep, that have taken hold</em>". Også musikeren Mary Gauthier har flere sterke, men gode beskrivelser jeg ser igjen i de fleste av guttene jeg har møtt. "<em>Everytime I settle down it happens I get a restless feeling I can't control, I hit the wall, then I hit the highway, I've got the curse of a gypsy on my soul</em>".<br /><br />Peter er tilbake på gata. Det er også Kelvin sitt hjem. Omar Rama, Omar Masoud og Moses gjør det fortsatt bra. Moses er alltid stille, aldri et smil, men alltid takknemmelig. Omar Rama er en liten tøffing, ler masse og skal alltid prøve ting først. Omar Masoud er bare god, koser seg, men ser en bort fra han skinner det vonde i øynene hans. Jeg savner dem alle veldig mye. Av og til når jeg sitter i kassa på Rimi tenker jeg hvor surrealistisk det er alt sammen. Barna i Kenya, meg der, livene de lever. Når jeg sitter trygt og smiler og spør om frognerfruen skal ha pose, og samtidig tenker på da jeg vasket skabbhender uten hansker, jeg tenker på John Paul som stadig spør meg hvorfor han ble født. Sier han savner meg. Det hele er så fjernt fra livet her. Solfylte, fredelige Frognerparken, leiligheten, psykologistudiet. Hva har vel jeg for problemer når jeg setter det i perspektiv? En kveld skulle jeg kaste en pose ned i bunnen av båndet til varene til en dame. Jeg kastet for langt og den havnet på gulvet. "Beklager!", sa jeg. "Jeg vil ha en ny", sa hun, "Jeg vil ikke ha en pose som har falt på gulvet". "Ok, det skal du få", sa jeg og smilte, mens jeg inni meg tenkte på guttene mine som spiser mat fra søpla og fra gata, og så konstrasten i vårt rene gulv som faktisk nettopp var blitt vasket.<br /><br />I afrika tror de jeg har penger fordi jeg velger å hjelpe gategutter. Det er nok en misforståelse at det er derfor jeg gjør det, og de har selv et uttrykk for det; "Kutoa ni moyo, si utajiri". Pengedonering avhenger av vilje, ikke rikdom, betyr det. Det koster mye å holde barn på barnehjem og skole, og månedtlig blir masse penger sendt ned. Ønsker noen derfor å støtte prosjektet, er barnehjemskontoen stadig åpen og avholdt Kenya-prosjektet. Det er bare å slenge inn noen kroner når som helst en skulle føle for - alle monner drar og alt mottas fremdeles med den største takk.Ninahttp://www.blogger.com/profile/10073018951544430792noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1867380338064817630.post-29059207471255587942010-08-13T03:46:00.001-07:002010-08-13T07:03:30.258-07:00ImagineTing ble ikke helt som forventet etter forrige innlegg. Samme kveld dro jeg til legen, etterfulgt av to nye legebesøk dagen etter, samt nytt besøk på akutten på natten, før et femte besøk hos legen etter en dag pause. Det var under det femte legebesøket jeg ble innlagt. Klarer ikke skille dagene godt fra hverandre, husker bare mye prøver, mye seng, rullestol, røntgen, masse stikk her og der. Blodprøver og sprøyter, på knytteneven flere ganger, låret, armen. Og intravenøs. Hadde følt meg dårlig over lengre tid, tatt en kur, men det hele ble bare verre til jeg ble innlagt. Jeg fikk vite av en lege at det var malaria, fikk tre tabletter og han sa det var veldig vanlig og at jeg ville bli helt fin. Hakuna matata. På Aga Kahn sykehus hvor jeg ble innlagt, sa de det ikke var malaria. En bakterieinfeksjon som kom fra lungene. Eller et virus på balansesystemet? Nøyaktig hva det var, fikk jeg aldri svar på. Jeg hadde høy feber i mange dager, tok tabletter for å senke den, men ikke lange tiden etterpå var den tilbake. Feberen slo meg helt ut. I tillegg var det noe i hodet som gjorde jeg ikke klarte verken å sitte, stå eller gå på nesten seks dager. Svimte av når jeg prøvde å gå, og sykepleiere måtte bære meg tilbake fra doen. Etter noen dager på sykehuset hendte det jeg klarte å komme meg til badet, men da ikke tilbake til senga igjen. Innen senga var nådd, var alt svart, ørene ble proppet og ting rundt ble fjernere og fjernere…<br /><br />Jeg følte meg helt elendig disse dagene. Klarte tidvis ikke prate eller røre meg, selv på telefonen med Stefan og mamma orket jeg kun å utstøte noen svake lyder. Måtte legge på i det jeg holdt på å besvime flere ganger. Derfor fikk jeg rullestolen. Ble kjørt opp til rommet, og sa halvveis borte ”Woah, it’s nice here”, som om noen viste meg min nye leilighet. For det var omtrent det rommet virket som, en flott leilighet, eller et hotellrom. Var det noe jeg ikke kunne klage på, var det sykehussuiten jeg var blitt tildelt. Følte meg som en prinsesse. Stort rom, seng ved et vindu som var lengre en senga, utsikt ned mot inngangen og et enormt tre med gule fugler. Flislagt bad med badekar, dusj, do, stor vask, speil, flislagte hyller,… En sofa med plass til fem, fire godstoler til besøkende, fire bord, TV, et helt rom til klær, sko og verdisaker. Bjelle ved senga jeg kunne ringe på hver gang det var noe jeg ville. Også på doen var det en bjelle. Meny med mange vegetariske alternativer, der jeg selv krysset av hva jeg ønsket til frokost, lunsj og middag. Alt fra eggerøre og vegetarpizza til kake og fruktsalater. Bortsett fra hvor elendig jeg følte meg, kunne jeg ikke klage. Også sykepleierne var så søte, behandlet meg så godt. Når jeg ringte bjellen kom de alltid inn: ”Niiiiinaaaaa!”, de følte sikkert litt ekstra omsorg over den unge, hvite jenta som ikke hadde besøk av en eneste hvit under hele sykehusoppholdet. De var utrolig hyggelige.<br /><br />Alle besøkende kommenterte rommet mitt. Og de var ikke få, de som kom på besøk. En dag legen og to sykepleiere var innom, spurte de meg om jeg jobbet for the government. Nei?, svarte jeg spørrende. Er du ambassadør, da? Nei…? Da spurte de om jeg var berømt. Jeg fikk så mye besøk. Jeg måtte le. ”Just many friends”, svarte jeg. Og det var sant; jeg hadde besøk fra morgen til kveld. Fikk ikke en gang tid til å sove, var utslitt! Og når besøket først gikk, var jeg så oppspilt av medisiner, sykdommen, det føltes som adrenalin pumpet rundt i kroppen, så fikk ikke sove da heller, enda så utslitt jeg var. Jeg hadde mange venner på besøk. Også Japheth og Violet som driver New Hope barnehjem og skole kom på besøk, Japheth flere ganger. Han satt noen timer, vi pratet om barna, Nairobi, politikk. Skjønner mer av valget nå, bestemte meg raskt jeg ville stemt ja. Change! Tror det var hardt for mange kenyanere å svelge at ja inkluderte mer radikale tøyler for homofile samt abort, men det ble jo positivt utfall – det ble ja!<br /><br />En mann, James Osome, som driver et annet senter, var også på besøk. Lille Omar. Taxisjåførvennene mine, der i blant Alois og George. Evans som jobber på Dormans-cafeen, den vestlige jeg har pleid å skrive litt om, kom innom med min yndlingsdrikke derifra og ble sittende to timers tid. Og gategutter. John Paul var innom meg hver dag. For min del kunne han gjerne sovet på sofaen i suiten min, men tror sykepleierne allerede undret seg over gutten som kom hver eneste dag på de merkeligste tider, alltid i samme klær, samme caps. Han satt gjerne i flere timer. Noen ganger pratet vi, andre ganger halvsov jeg, mens han så på TV. Jeg hadde mange kanaler, og han så hele spillefilmer. Var glad jeg kunne gi han noe å finne på gjennom de ensformige dagene hans. Matlysten min var totalt borte, så det passet greit at jeg hadde besøk av mennesker som John Paul og moren til Omar. For også hun kom, satt noen timer, passet på meg, forberedte te. Te seks ganger om dagen på sykehuset, første gang halv seks på morgenen; jeg ble alltid vekket, ville aldri ha te, og fikk heller aldri sove igjen etterpå. Moren til Omar hadde med en gave til meg; en sarong og matchende øredobber. Jeg synes det var så koselig, når hun er så fattig og jeg sponser barnet hennes. Hun er takknemmelig. Det var hennes hus jeg fortalte ble revet midt på natten i forrige blogginnlegg. Også hun fikk maten min; frokost og lunsj. John Paul ville som regel ikke ha, insisterte på at jeg måtte spise. Det er rart hvordan roller kan byttes. Plutselig satt han på min sengekant, med to skjeer, og ga meg en bit, før han tok to selv, for å inspirere meg til å spise. Det minte meg om Tuva når vi hadde fisk da jeg var liten. John Paul har alltid sagt til meg ”Don’t be scared about anything”. Når jeg var syk sa han ”I’m so scared for you”. ”Don’t be scared”, sa jeg. ”But I am”.<br /><br />Jeg var innlagt syv eller åtte dager. Etter noen dager med intravenøs og tabletter ble jeg noe bedre, men klarte fremdeles ikke gå. Skjønte tiden begynte å renne ut, og arrangerte alt fra senga. Fikk selgere til å komme til senga med det jeg hadde oppført på en liste at jeg ønsket (gaver til familien), og arrangerte til og med møte med barnehjemseier og gategutt i sofaen. Da de kom ba jeg om en ekstra kopp, og de fikk te. Nest siste dagen kjente jeg stresset i kroppen over at John Paul enda ikke hadde fått noe sted å bo. Det var den dagen han traff James, og de kom godt overens. John Paul kan være vanskelig, men jeg hadde bedt ham av hele mitt hjerte å møte James med åpent sinn, være blid, høflig og å prate. Denne dagen gjorde han det. Jeg følte meg så uendelig glad der jeg lå i senga, lettet. Han ble med James for å se på stedet, de ble borte hele dagen. Sent på kvelden kom han tilbake til meg for å fortelle hva han synes. Han sa han trivdes, at det var fint, han ville bli. Han har nå vært der litt over en uke, James sier han kommer godt overens med de andre og at han er flink. Har ressurser, talent. Det visste jeg allerede. Han er fantastisk. I forgårs meldte James meg og sa John Paul allerede hadde skrevet brev til meg. Selv har jeg laget et album til han med alle bildene fra alt vi gjorde sammen.<br />Jeg fikk ordnet mye fra senga. Fikk Alois til å ta de forskjellige guttene til å kjøpe det jeg hadde lovet dem; skoleuniformer, sekker, og til John Paul klær og det som hører til når en er klar for å starte et nytt liv. Det sjokkerer meg alltid litt hvor lett det er for dem å ”flytte”. Så raskt. Ingen pakking. Kun en matatutur og adressen er endret.<br /><br />Forsikringsselskapet jobbet med å få meg hjem, men da jeg var for dårlig til å gå eller fly, bestemte de seg for å sende ned en sykepleier eller lege fra Norge for å hente meg hjem. Men plutselig snudde det seg, jeg ble bedre og sa jeg kunne komme meg hjem på egenhånd. De booket billett til Norge (istedenfor til Tyskland som var planen min for å besøke Stefan), og torsdag sto jeg på flyplassen, rett fra sykehuset, og sa ha det til taxisjåførene Alois og George, moren i familien Aziza, Japheth med min lille Omar fra New Hope, og John Paul. De hadde alle møtt opp for å si ha det, og jeg gråt. Jeg klarte å holde meg lenge, men da Japheth og Omar var gått, og Japheth melder meg ett minutt senere hvor han skriver ”The boy is too sad, tears running down his face”, da klarte jeg ikke lenger holde inne. John Paul var blank i øynene, men gråt ikke. Jeg gråt aller mest i det flyet lettet, følte jeg tok av mot min vilje, og at det ikke var noen vei tilbake. Tror alle turistene rundt meg på flyet lurte på hva som var galt… Haha.<br /><br />I løpet av mine to siste uker rakk forholdet med Daniel og Samuel å utvikle seg veldig. Daniel besøkte meg ofte på sykehuset, et par dager var han der hele dagen. Det hjalp meg at han ble utover kvelden, når jeg ikke fikk sove likevel. Vi pratet, diskuterte og konkretiserte våre planer – vi har store prosjekter på gang. Det jeg liker så godt med Daniel, er at han ikke er ute etter penger, ikke meg, men ressursene mine. Det betyr veldig mye for meg, og er en del av årsaken til at jeg er blitt så innlemmet i prosjektet. Han ønsker kunnskapene mine, engasjementet, dansen jeg kan. Sier jeg inspirer han med mitt brennende engasjement; selv føler jeg vel heller det er motsatt. Tror vi begge er så engasjerte og drømmer stort, slik at vi automatisk pusher hverandre. Han har bedt på sine knær om jeg kan undervise de i dans; alt fra klassisk ballett til moderne. Jeg prøver å forklare jeg ikke har ferdigheter til det, men han sier alt er bra nok for dem. Han ønsker nye input for guttene. Han brenner så sterkt for det han gjør, på en måte jeg ikke har sett hos mange andre. Han holder på døgnet rundt med alle sine prosjekter, lever halvveis på gaten (var jo også der vi møttes), og tenker i store drømmer hvert våkent minutt. Men han er ikke bare en drømmer, han realiserer. Det står det respekt av.<br /><br />Hans fulle navn er Daniel Benon Okiror. Han er musiker. Først i etterkant har jeg skjønt at den fantastiske afrikanske musikken han spilte for meg en dag, er det han som har komponert, spilt inn og sunget. Han er en mer anerkjent musiker enn det jeg først forsto, og han har utdannet seg som musikkterapeut (i tillegg til noe samfunnsfag og økonomi grunnet hans engasjement med gateguttene og for best å kunne drive et senter). Han har turnert i flere land i Afrika og i Korea, Asia. Nå har jeg tatt på meg å forsøke å skaffe ham hans første spillejobb i Europa. Tenkte å starte med noen kirker, da de gjerne er mer velvillige til veldedighetsarbeid. Planen er at han skal holde en times konsert; han både synger, spiller mange afrikanske og europeiske instrumenter, og danser. For at han holder konserten, må kirken forsøke en liten fundraising, å samle inn litt penger. Alle pengene går uavkortet til gateguttene og prosjektet med dem. Har noen kontakter eller forslag, er det bare å komme med innspill!<br /><br />Videre har vi et større prosjekt på gang. Han underviser gategutter i musikk og trener de i dans, samtidig som de selv trener dans i et rom Daniel har leid dem i sentrum av Mombasa. Der står kun en liten cd-spiller, de danser og får litt mat. De har selv dannet en gruppe og laget et navn. Prosjektet fra Daniels side er kalt ”The Survivors den”, der ”den” betyr ”hule” eller ”krypinn”, som i løvens hule (lions den). Det er et fristed for guttene, der fantasien får slippe til. Men vi har et mål. I tillegg til guttene på senteret Daniel driver, er tanken en stor oppsetning i Mombasa. En forestilling satt opp for, med og av gategutter. Daniel har kontakter og ressurser til å få til en større konsert, der han sammen med gategutter spiller musikken, mens gategutter også danser. Videre er planen å få med andre kenyanske artister. Målet er å tiltrekke oppmerksomhet mot gateguttene, få befolkningen til å se at de er mer en limsniffende uteliggere. De er barn! De har ressurser! Jeg er med på prosjektet, og det er blant annet her de ønsker jeg skal undervise noe dans. Min hoveddel av prosjektet blir likevel det norske bidrag, da vi ønsker å sette fokus på gateguttene på tvers av kulturer. Målet mitt er å få med noen norske dansere ned, samt en kjent musiker/artist. Det høres så vanskelig ut, men det er ikke mer som skal til enn at noen blir grepet av ideen, blir engasjert. En må kjenne det inni seg, da det er et frivillig prosjekt. Planen er dermed kenyanske gategutter som danser street og afrikansk dans, og norske dansere klassisk og moderne. Ett nummer skal settes opp felles, der vi danser sammen. Vi danser alle for gateguttene. Videre spiller Daniel og guttene – og forhåpentligvis en eller annen norsk musiker (!) musikken. Hadde det gått igjennom ville det blitt stort! Et mektig middel for oppmerksomhet og fundraising. Får jeg med en kjent, norsk musiker på tanken, vil fundraisingen i Norge skje relativt av seg selv, og oppmerksomheten vil bli en helt annen enn meg alene som drar ned. Nok en gang; noen med forslag eller kontakter – gi beskjed!<br /><br />You may say I’m a dreamer. But I’m not the only one. I hope some day you’ll join us. And the world will be as one…<br /><br />Imagine…Ninahttp://www.blogger.com/profile/10073018951544430792noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1867380338064817630.post-61895600165422371512010-08-11T06:28:00.000-07:002010-08-11T07:25:26.459-07:00<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEg0u7_LRDF9oUFTbKP4MyyK468pBa1z45_iPCue-xX_jGT3OOxrFrYHqPHZTgnaOraocjvk-F5HZA6z129tVn0fEjJoTRHGpqGc73rMjGJjT0TGij8ShT1JIfDPbaKWrvN4s7wOucqhzgXa/s1600/IMG_1548.JPG"><img style="WIDTH: 200px; HEIGHT: 150px; CURSOR: hand" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5504150715444389570" border="0" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEg0u7_LRDF9oUFTbKP4MyyK468pBa1z45_iPCue-xX_jGT3OOxrFrYHqPHZTgnaOraocjvk-F5HZA6z129tVn0fEjJoTRHGpqGc73rMjGJjT0TGij8ShT1JIfDPbaKWrvN4s7wOucqhzgXa/s200/IMG_1548.JPG" /></a> <a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiPmWWAR-wYLYlmzPuxinuA9-4Fcfn-DNUHKvk4FIkB_4P8lXDH8fy1kavNppN4sKyguynzaJRZESLVr2ssIVKG1PNZ6c82CociJygAuF0ayIuK5uw_CGOTWU2b9f66gcLzHvn2fLlTsZro/s1600/IMG_1013.JPG"><img style="WIDTH: 200px; HEIGHT: 150px; CURSOR: hand" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5504148961258639874" border="0" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiPmWWAR-wYLYlmzPuxinuA9-4Fcfn-DNUHKvk4FIkB_4P8lXDH8fy1kavNppN4sKyguynzaJRZESLVr2ssIVKG1PNZ6c82CociJygAuF0ayIuK5uw_CGOTWU2b9f66gcLzHvn2fLlTsZro/s200/IMG_1013.JPG" /></a><br />1.) Samuel (v) & Daniel (h) (V)<br />2.) Omar & Omar (H)<br /><br /><br /><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjHcGoBjfsnZJ5QVwi676XelLH2AhkiHLjs0W00XR0SC7tKKKNn2ln9w3ldBRNIR2-YTvS85cONcCh9isfhICpz2Og4PQpnlcyUYAJvOI5Lul9qjcOJ7biRK4xQ75211IQ1pZZTrv5Enz-S/s1600/IMG_1515.JPG"><img style="WIDTH: 200px; HEIGHT: 150px; CURSOR: hand" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5504150699268671346" border="0" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjHcGoBjfsnZJ5QVwi676XelLH2AhkiHLjs0W00XR0SC7tKKKNn2ln9w3ldBRNIR2-YTvS85cONcCh9isfhICpz2Og4PQpnlcyUYAJvOI5Lul9qjcOJ7biRK4xQ75211IQ1pZZTrv5Enz-S/s200/IMG_1515.JPG" /></a> <a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiDF0kKksf59IIDBgT6gAOKXOBDkbUvgsC_y4OZJ8xLrJaGEXTL5yMwp1ydXEmjMHY25pNQ7w7Ar63bge-J84AFy2bfdvGO8OmvuoDJxdHkOFvZp3Bmd31d2VSTQXOu_TP5foGCXvgDnwHV/s1600/IMG_0808.JPG"><img style="WIDTH: 200px; HEIGHT: 148px; CURSOR: hand" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5504148203138053506" border="0" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiDF0kKksf59IIDBgT6gAOKXOBDkbUvgsC_y4OZJ8xLrJaGEXTL5yMwp1ydXEmjMHY25pNQ7w7Ar63bge-J84AFy2bfdvGO8OmvuoDJxdHkOFvZp3Bmd31d2VSTQXOu_TP5foGCXvgDnwHV/s200/IMG_0808.JPG" /></a><br />3.) Omar Rama, Moses, Omar Masoud (V)<br />4.) John Paul & meg (H)<br /><br /><br /><div><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhS0ucM3FaavNXgWnVP78IEjISP98f73Nr_cd6wo0DTmkqAiN0TE9qe7vHdi0U7-xAmt5gx4xdneapL3ZH1Dcda8nRkfLT3X4-ruwhdlRIKfebXKdWswPdi5X2y6Oeyqf81_WTEmv2VEX1Y/s1600/IMG_1473.JPG"><img style="WIDTH: 150px; HEIGHT: 200px; CURSOR: hand" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5504150687939465730" border="0" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhS0ucM3FaavNXgWnVP78IEjISP98f73Nr_cd6wo0DTmkqAiN0TE9qe7vHdi0U7-xAmt5gx4xdneapL3ZH1Dcda8nRkfLT3X4-ruwhdlRIKfebXKdWswPdi5X2y6Oeyqf81_WTEmv2VEX1Y/s200/IMG_1473.JPG" /></a> <a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgApHMJ8Ut9ns-Cl61sA7QVna6h9LO8Um6hwP9hjJYbOljRa07DgZ-QXYClL6kDd2MXL51gvQ7jKSUsrmbM_nosSNjFcxeqlFhSyuBO_5x6artSmOsGzFwbPY7pJT2BwYdtyy8tWSekFRWP/s1600/IMG_1106.JPG"><img style="WIDTH: 150px; HEIGHT: 200px; CURSOR: hand" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5504150680797575922" border="0" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgApHMJ8Ut9ns-Cl61sA7QVna6h9LO8Um6hwP9hjJYbOljRa07DgZ-QXYClL6kDd2MXL51gvQ7jKSUsrmbM_nosSNjFcxeqlFhSyuBO_5x6artSmOsGzFwbPY7pJT2BwYdtyy8tWSekFRWP/s200/IMG_1106.JPG" /></a> </div><div>5.) Guttene som har vært et år nå på barnehjem og skole og som jeg tok fra gata i fjor (V)</div><div>6.) Bakary, New Hope, gutten jeg var mest med i fjor på skolen (H)</div><div></div><div></div><div><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgLhQNMUtCAJKnKhUsAGhrsfAZTPIAJ_s-SmWLl4MJV3uS7mw3Mnw7hFNKltjWsMzBYmUlPt42eZ18IjEZRbFxzthyphenhyphensHm7GQOG5oZTh9IKX6stDmYVrPMyBhoc5dbFK0Y_z9LFcs8hpuDor/s1600/IMG_1052.JPG"><img style="WIDTH: 150px; HEIGHT: 200px; CURSOR: hand" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5504148986472653474" border="0" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgLhQNMUtCAJKnKhUsAGhrsfAZTPIAJ_s-SmWLl4MJV3uS7mw3Mnw7hFNKltjWsMzBYmUlPt42eZ18IjEZRbFxzthyphenhyphensHm7GQOG5oZTh9IKX6stDmYVrPMyBhoc5dbFK0Y_z9LFcs8hpuDor/s200/IMG_1052.JPG" /></a> <a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiT3_ZcPFmQ9wuXeLGkfqe6f_IwpFIOEpC7o-m5L4fDa9KQxyVv1iGaGf3kUi8fTPJPf3FfiYDhWqHvw3_Lgen3R2cthHZNsx5lnCvZBX3amlhYxpcV88stCVzPhyRRSWoorjejgqAG_fbN/s1600/IMG_1035.JPG"><img style="WIDTH: 150px; HEIGHT: 200px; CURSOR: hand" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5504148973615887426" border="0" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiT3_ZcPFmQ9wuXeLGkfqe6f_IwpFIOEpC7o-m5L4fDa9KQxyVv1iGaGf3kUi8fTPJPf3FfiYDhWqHvw3_Lgen3R2cthHZNsx5lnCvZBX3amlhYxpcV88stCVzPhyRRSWoorjejgqAG_fbN/s200/IMG_1035.JPG" /></a></div><div>7.) John Paul og Omar, 14 og 13 år (sier de!) (V)</div><div>8.) Kelvin i XXL t-shirt fra Raymond (H)<br /><br /></div><div><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj7gZhbok7icBDx5TShd3aXDB0jbIRPYvzhZsYDCurRm6QYI6TkjHlA_p8nlVlyTmnyOKKgZThzcLeknCqltUmA6yktIvhiU8C8RJ4H9oXzWC1cz1-wpKnoGG8DsQDPKonppK6jVyPitd-u/s1600/IMG_0890.JPG"><img style="WIDTH: 150px; HEIGHT: 200px; CURSOR: hand" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5504148943387502850" border="0" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj7gZhbok7icBDx5TShd3aXDB0jbIRPYvzhZsYDCurRm6QYI6TkjHlA_p8nlVlyTmnyOKKgZThzcLeknCqltUmA6yktIvhiU8C8RJ4H9oXzWC1cz1-wpKnoGG8DsQDPKonppK6jVyPitd-u/s200/IMG_0890.JPG" /></a> <a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEimRBXp3Ha1FcZADsMqeDumk3ZMr9pfOTQJTdv1l9fU8Jgyb0PUF45kBgj86Mfmq_jyfyIuZ8Bc0y7AI45RLZ5e7MMWEAHFB9FVksb7C1CWbqwML1cvzd_j3GTuQQ-SLdesRebqsDI-Cnj4/s1600/IMG_0848.JPG"><img style="WIDTH: 150px; HEIGHT: 200px; CURSOR: hand" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5504148932057373122" border="0" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEimRBXp3Ha1FcZADsMqeDumk3ZMr9pfOTQJTdv1l9fU8Jgyb0PUF45kBgj86Mfmq_jyfyIuZ8Bc0y7AI45RLZ5e7MMWEAHFB9FVksb7C1CWbqwML1cvzd_j3GTuQQ-SLdesRebqsDI-Cnj4/s200/IMG_0848.JPG" /></a> <br />9.)Peter ute av fengsel i genser fra Ray</div><div>10.) John Paul, Nyali<br /><br /></div><div><div><div><div><div><div><div><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgG00FHbSBeitLbPGh4DQr0hgjkiUiCF7E7kOXLIA-iYXg_f0xHjeV2YRFEv12Vzs48e7Brb3dnvjkuIJTMWZSVWuaRMZWyafFEar6jbwnRpM1U7AzpSuQuEa1Kzm5XfqLt_cYd4ygGvspo/s1600/IMG_0784.JPG"><img style="WIDTH: 162px; HEIGHT: 129px; CURSOR: hand" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5504148003375359458" border="0" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgG00FHbSBeitLbPGh4DQr0hgjkiUiCF7E7kOXLIA-iYXg_f0xHjeV2YRFEv12Vzs48e7Brb3dnvjkuIJTMWZSVWuaRMZWyafFEar6jbwnRpM1U7AzpSuQuEa1Kzm5XfqLt_cYd4ygGvspo/s200/IMG_0784.JPG" /></a><br /><div>11.) Alois og datteren Celina</div></div></div></div></div></div></div></div>Ninahttp://www.blogger.com/profile/10073018951544430792noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1867380338064817630.post-50482938281611930002010-07-26T23:21:00.000-07:002010-07-27T01:22:10.747-07:00Gatejente"We brought you a street girl, guys!". Jeg hadde akkurat blitt connected med to gutter, Daniel (25) og Samuel (27), som holder paa i gata, akkurat som meg. Opprinnelig fra Uganda, nettopp startet et barnehjem, og kom i kontakt med de gjennom en felles bekjent som driver et annet barnehjem, da jeg trengte et sted aa plassere en av guttene mine. Jeg traff de paa en hotellcafe etter avtale over telefon. Jeg tok de med for aa hilse paa guttene mine, og de tok meg med til sine. Meg og de to, og ca 15 gategutter rundt. Hilste, lo, tullet og pratet. I bakgrunnen saa jeg folk stirret og smilte av meg, som koste meg slik blant gateguttene. Hassan var sjefen i omraadet. Over 20 aar, saar i ansiktet, litt engelsk. En av de guttene ville jeg skulle ta bilde av ham, men Hassan sa nei. Sa det var mange som kom og tok bilde av dem og tjente penger paa aa selge dem etterpaa. Hele dagen gikk jeg under navnet "street girl". Lo av meg selv naar jeg motte stadig nye gjenger sammen med Samuel og Daniel og hilste paa dem med den faste gate-haand-hilsenen. En kul "yo man"-stil, som overhodet ikke passer til meg. Men heter det ikke "Skal du vare som oss, faar du gjore som oss", eller noe i den duren...?<br /><br />John Paul, den nye gategutten, kommenterer stadig alle som stopper han naar han gaar med meg, fordi jeg er hvit, og hvor mange som stopper meg, fordi jeg gaar med en gategutt. Forrige uke sa han:. "60 % av Mombasa kjenner deg". Jeg sa jeg ikke en gang kjente 2%. "Men de vet alle hvem du er". Samme kveld tok jeg en tilfeldig tuktuk til matatustasjonen. Sjaaforen spor: "Skal du hjem til Mikindani now?". Treffer folk over alt som vet hvor jeg bor, hvor jeg holder til, at jeg ofte drar til Mishomoroni.. I gaar spurte en tilfeldig forbipasserende om jeg skulle til Mikindani eller Mishomoroni. Jeg sa "town, and who are you?". En annen kommenterte et annet barnehjem jeg pleier aa besoke. De har bare sett meg rundt forbi, men foles merkelig naar totalt fremmede kommer og vet hvor en bor, holder til, jobber osv.<br /><br />Daniel og Samuels nye senter er fint. Det er stort, kunne i norske oyne trengt helrennovering, men sett herfra et flott sted. Mange rom. Kun to gutter forelopig, ad de nettopp har startet det opp. De insisterer paa at jeg skal lare dem dans; jazz og klassisk. Jeg sier jeg ikke har skillsa som kreves, men de insisterer. Det jeg liker med disse guttene og senteret deres, er at de brenner for det de gjor. De brenner for guttene paa samme maate som jeg foler det selv, de elsker dem. Nesten hver dag besoker de gata, lar guttene bli vant til dem, og sjekker ut hvem som faktisk kan vare klare for et bedre liv. I tillegg har de en lidenskap for musikk og dans, som de kombinerer med gatearbeidet. De har et keyboard, en gitar og noen afrikanske instrumenter. Mange cd'er og et stort rom de danser i. For det meste street og hip hop, men i en mer naturlig stil en jeg noen gang danset det paa Arendal Ballett Center. Daniel kaller det danseterapi og musikkterapi, da guttene glemmer alt det vonde naar de danser, og naar de horer paa og spiller musikk. De underviser hverandre, og Daniel elsker ballett, og vil ha meg til aa undervise baade ballett og piano. Jeg sier jeg ikke kan noenting lenger, men det hjelper ikke. Her er det bare aa komme med det talentet en har. De fikk iallefall dratt meg ut paa gulvet, og jeg danset rundt med dem, paa lyse dagen, uten alkohol og uten diskomusikk, men med noe selvlagd musikk fra Uganda. Sjeldent slikt ville skjedd i Norge. De klappet, og danset med. Her er det bare aa slippe alle hemninger. Haha... De lever drommen min. Et senter, gatebesok, dans og musikk og "terapisamtaler" som de kaller det. Sitter i ring paa gulvet og spiser sammen. Av og til besoker gutter paa gata senteret og danser med dem paa kvelden. Faar litt mat, for de drar tilbake. De som er klare for endring, kommer stadig igjen. En av guttene som bor fast paa senteret, er barn av to gatebarn. Ble fodt paa gata, vokst opp paa gata. Han fortalte meg "Life in the street isn't so hard after all". "Well, I wouldn't manage through the night", svarte jeg. Guttene hadde satt paa en film, og en voldsscene kom, som i alle actionfilmer. Blod. Jeg kikket bort med klynkelyd; guttene lo, baade av meg og av voldsscenen. Lo av en mann som dengte los paa en annen mens blodet rant fra ansiktet. "Traumatisert", hvisket Daniel til meg. "Yeah, I know...".<br /><br />Jeg er blitt vant til mye merkelig jeg ikke lenger tenker over, men hver gang jeg tror jeg begynner aa bli vant her, larer jeg at det ikke er helt faktum. Jeg larer noe nytt absolutt hele tiden. Spor mye, hvordan ting er, larer mye av det. Min venn Alois giftet seg for jul. Jenta han giftet seg med, Florence, er visst dyr, for naa maa han betale 5 kuer og 5 geiter og 50.000 shilling (ca. 5.000 kr) til foreldrene hennes. En geit tok han med forste gang, den ble slaktet og de spiste den sammen. Resten har han mer tid paa aa betale. Jeg vil gjerne ha 5 kuer og 5 geiter naar jeg gifter meg! Men det blir jo mamma og pappa isaafall, og tror ikke dere er like interessert?? Videre spurte jeg en dag hvordan utdannelse en maa ta for aa bli politi. Fikk som svar at det ikke er noen utdannelse. Det koster 50.000 shilling, en sum faa har raad til. Slik jeg fikk det forkalrt, blir det aa bli politi som en investering. Kan du betale masse penger kan du bli politi, og da kan du resten av din arbeidskarriere vare korrupt og ta penger fra andre og bli rik i afrikanske oyne. Merkelig system.<br /><br />Det er saa mange her som vil ha meg med til hjemstedet sitt. La meg hilse paa modre, fedre og besteforeldre, sosken og soskenbarn. Dessverre har jeg ikke kapasitet til det. Flere har tilbudt meg aa bli med aa slakte geit og honer og alle mulige dyr. NO, NO! Vegetarian! Fikk helt sjokk. Ville de slakte dyr for mine oyne som en gave til meg??? I want the animals to live!, sa jeg.<br /><br />Hver dag tar jeg matatu til og fra og rundt i byen. En morgen jeg var paa vei fra Mikindani, begynte sjaaforen og konduktoren som faar folk inn og tar penger aa krangle. De kranglet og kranglet, og til slutt ble konduktoren staaende paa veien, og sjaaforen kjorte. Uten konduktor faar de ikke fler kunder og ikke penger. Sjaaforen var rasende og raakjorte, var skummelt. Tok helt av. Han stoppet, ogsaa paa en skummel maate, vi var midt langs en landevei, og alle gikk ut, jeg og. Saa kjorte han i sinne videre. "That driver wanted to kill us!", sa den ene dama til meg. "Kunne nesten se saann ut, svarte jeg". Vi trasket videre langs veien, retning byen. Ventet paa noen med ledig plass. Etter aa ha godt et stykke fikk vi plass i en annen matatu. Senere har jeg laert at matatufolkene er self-employed. Noen eier matatuer, og leier sjaafor og kondutor, som hver tjener ca 100 kroner for en laaaaang arbeidsdag paa humpete veier og hoy diskomusikk fra morgen til kveld.<br /><br />Jeg har vart flinkere med verdisakene denne gangen. Jeg ble frastjaalet 210 veldig kjipe dollar, men siden det ingenting. Hadde med lite av verdi, ingen i-pod, ingen briller... En dag jeg satt paa Kenchic med en gategutt kom en mann og ville ha nummeret mitt. Jeg sa nei, og han ble ekkel. Paasto jeg hadde sex med gateguttene, og fortalte meg de var "minors". Jeg ble sint. Fortalte det til de paa Kenchic, de er jo vennene mine. De kom, hjalp meg. Snakekt med han, sa jeg gjorde en fantastisk jobb med guttene og at han ikke hadde noen rett til aa snakke til meg paa den maaten. At hvis det var noe han lurte paa, fikk han kontakte sjefen paa Kenchic (Tony, besteevennen min der), saa kunne vi arrangere et mote og snakke sammen alle. Saa ba de han gaa. Siden har jeg aldri sett han. "When you are here, you're under our protection", sa Tony. "We won't let anything happen to you". Jeg var mest redd for at han skulle kontakte politiet og si det samme. En ypperlig anledning for dem aa tjene penger. Men det skjedde heldigvis ikke. Som Aziza, moren i familien jeg bor hos, sa: "Why should you go to the street children for sex?" Er ikke saa mye sammen med Barbara, datteren, men elsker Aziza. Hun er saa koselig. Hver kveld lager de vegetarmat til meg, dessverre rundt kl 11, naar jeg har lite matlyst. Men god mat er det. Faren, Joseph, er helt inne i arbeidet med Peter som naa er i Mikindani. Raadgir, hjelper, prater. Det er hyggelig. Hushjelpen har fire barn hun ikke kan ta seg av, og tjener derfor litt ved aa jobbe i huset. Men hun bor der, saa ser sjeldent barna. Mannen dode under slosskampene under valget av president i 2007. Valget naa er visst av mindre type, og de haaper det ikke vil bli kamper.<br /><br />Jeg fikk vite Omars mamma hadde ringt Violet og Japheth (New Hope) en natt, klokken 2 paa natta. Huset de hadde bodd i var bygget paa en annens eiendom, som hadde svart med paa rive det. De satt, midt paa natta, uten hus eller noe som helst annet. Hun ringte og fortalte hun satt i kulda med baby og flere barn. Ba om nummeret mitt, de hadde ikke gitt det. Heldigvis, vet ikke hvordan jeg hadde taklet aa vite det. Er saa mange som trenger hjelp!! Men hvordan skal jeg kunne hjelpe saa mange gutter, pluss de utallige barnehjemmene jeg er i kontakt med i Mikindani, Uchumi, Mishomoroni, Portrice, Bamburi,..., pluss alle guttenes familier? Barnehjemmene forventer hjelp, familiene. Jeg prover aa forklare de forskjellige stedene at jeg har ikke bare en gutt, men 5-8. Tenker ofte det samme som sist jeg var her, at jeg av og til foler meg som tatt ut av Jesus Christ Superstar, naar han blir omringet av blinde, fattige, uten armer og ben (bokstavelig talt disse jeg treffer hver dag), de overfaller ham og han skriker "It's too many of you!". Av og til faar jeg hetta, og saa faar jeg daarlig samvittighet. En dag kom en mann krabbende etter meg, paa hender og stubber av noen ben. Jeg kjente jeg ble skremt, og ble sint paa meg selv for aa bli redd av en uskyldig, skadet mann. En av guttene som gaar rundt paa gata ser ut noyaktig som tatt ut fra en skrekkfilm. Ansiktet, klarne er kun noen traader viklet rundt her og der. Han gaar rundt som en zombie. Han er helt spesiell.<br /><br />Store familier er ofte et problem. Peter for eksempel, har 8 brodre og 4 sostre. 13 barn, og null mat. Derfor han har bodd paa gata siden 2005. Fra han var 10 aar. Naa er han 16. Planen er at jeg, han og en barnehjemsmann skal til Nairobi fredag, soke opp familien hans og omraadet hans. Han har ikke snakket med dem paa flere aar, aner ikke om de er i live. Jeg har ikke bestemt meg ennaa for om jeg skal dra. Vil gjore det for Peter, som allerede har bestemt hvilke klar han skal gaa med (Spania t-skjorte jeg hadde med fra Norge, ny bukse og nye sko jeg har kjopt til ham), men er usikker paa hvor trygt det er. I folge Stefan staar det i turistboka (som jeg ikke tok med...); "IKKE ta buss om natta", noe vi skulle. Grunn: Menn med pistoler stopper busser langs veien i morket, entrer og tar det de vil ha. Frister ikke.<br /><br />En dag var jeg paa sykehuset for aa besoke en jeg ikke kjente. Jeg ble med noen venninner. Jenta vi besokte sov, og stonnet i smerte i sovne konstant, for hvert trekk hun tok, stonnet hun hoyt, langt. Hun stonnet saa hoyt, saa klagende, at jeg folte meg daarlig. Kjente jeg fikk hetetokt, og folte jeg maatte besvime. Pleier aa vare toffere her enn hjemme, men den dagen paa sykehuset, naar hun stonnet og strevde med aa faa luft.... Jeg sto og gynget paa foten, provde aa defokusere. Smilte svakt til familien som satt rundt. Sa "Pole". Provde aa stenge ute lyden av luft som dras gjennom en for trang hals (slik hortes det ut), blandet med smerte. Det var grusomt. Folte jeg maatte legge meg ned. Har ikke ord for hvor glad jeg var da de sa det var tid for aa gaa. Luft! De andre fikk ikke med seg hvordan jeg strevde. Ute paa gata kom jeg meg fort igjen. Tror hun er bedre naa. I mine orer hortes det ut som hun trakk sine siste aandedrag.<br /><br />Jeg og John Paul er blitt gode venner. Vi tilbringer hver dag sammen. I gaar var vi paa stranden igjen. Jeg har faatt capsen hans, blir rart aa se den i leiligheten min i Oslo. Vi har det saa goy sammen, dog noen ganger tungt og vanskelig. I gaar var vi og spiste sammen, og en annen gategutt slang seg paa. Forst var jeg avvisende, saa fikk jeg daarlig samvittighet og sa han kunne faa take away mat. Saa fikk jeg daarlig samvittighet over at jeg skulle spise inne, med en annen gategutt, mens den andre gategutten maatte spise ute. Sa jeg ombestemte meg igjen, og jeg, John Paul og den siste gutten, Christoffer, spiste middag sammen. "Det blir tusen shilling akkurat", sa servitoren. "Faar jeg kvittering?". "Maskinen gikk akkurat i stykker, men det blir akkurat tusen skilling". Jeg stonner oppgitt, gir uttrykk for at jeg skjonner veldig godt at maskinen ikke akkurat gikk i stykker, og gir han tusen shilling. Den nye gutten pratet masse. Visste hvor Norge gaar, hadde ferdig 6 klasse. Barbent. Saa skjonn! 13 aar. Sa han hadde sett meg rundt forbi. At han av og til overnattet paa senteret i Mikindani. Bodd paa gata i tre aar. Etter maten sa vi hadet. Han spurte naar han kunne treffe meg igjen. Og jeg tenkte paa meg som aldri klarer vaere sterk nok til aa si nei.....<br /><br />I morgen skal John Paul og jeg besoke et nytt senter han kanskje flytter til. Vi var paa kino en kveld, den var europeisk, kald, stor, glemte nesten hvor jeg var. Filmen fikk jeg ikke saa mye med meg av. Han sa den ikke var saa bra, men har mast siden den dagen om vi kan gaa tilbake igjen. Sier han ikke liker aa "enjoy myself", men naar jeg tar han med paa fine ting, sier han "Now I'm happy". Vi har vaert sammen rundt alle steder naer Mombasa, spiser, bader... Han er den jeg har tilbrakt desidert mest tid med siden jeg kom, og det blir hardt aa si hadet om en uke. Den tid, den sorg.......Ninahttp://www.blogger.com/profile/10073018951544430792noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1867380338064817630.post-50643430891878757942010-07-21T04:49:00.000-07:002010-07-21T05:47:02.044-07:00Peace in KenyaOrdene er malt stort over en husvegg i sentrum av Mombasa. Er det noe de aldri mister her, er det haap. Man ser det i navnene man gir sine barn, som Mercy, Faith, Hope, Love, Dream. Man finner det i navnene folk gir sine salonger og restauranter; Blue Ocean Hotel, Hotel of Dream, New Hope der jeg selv holder til, Good News Church, God's Miracle Beauty Shop (der kun grus, sand og soppel er igjen) eller Joy and Happiness restaurant. Det er valg i Kenya, avstemning dagen jeg drar. "Say yes" staar det paa plakater rundt forbi, "Say no" staar det paa andre. Jeg har provd aa forhore meg om bakgrunnen for de ulike sidene, men det er vanskelig aa trekke paralleller til politikken hjemme. Her gaar det i slektstre, kuer og aakre.<br /><br />Jeg elsker aa vare tilbake, kjenner paa meg at dette er det rette for meg. Aa vare her, med gateguttene. De gjor meg glade, faar meg til aa le. Og det at alle husker meg, betyr utrolig mye. Jeg har naa truffet Kelvin igjen. Det var godt aa se ham. Han hadde holdt seg utenfor sentrum grunnet politiet den siste tiden. Det var Alois, taxisjaforvennen min, som fant ham borte ved flyplassen sammen med noen andre. Alois hadde fortalt jeg var i byen, og neste morgen satt han utenfor Kenchic Inn paa morgenen og ventet paa meg da jeg kom. Ogsaa han var blitt tynnere, og hadde ikke sko. Kjopte en jakke til ham i forgaars, og sko. Det er kaldt i Mombasa, regner nesten hver dag. Han er avhengig av lim, og derfor ser jeg ikke mye haap i aa putte ham paa et senter. Han trenger avrusning, noe de ikke har mye av her i Kenya. De tar liksom ikke helt poenget. Alle jeg treffer sier "Give me the boy, I'll convince him to go to school". Kjenner jeg blir oppgitt. De har aldri snakket med guttene, vet ikke hvem de er. Saa ber de meg sende dem guttene saa de kan overebvise dem om aa gaa paa skolen. Det er ikke overflatisk overbevisning de trenger. De trenger kjarlighet, omsorg, avrusning, noen aa stole paa. Lei av aa fortelle sine overflatiske historier. Dem de er blitt vant med aa fortelle. At de er foreldrelose eller har bodd paa gata saa saa lenge. Det som virkelig betyr noe, holder de skjult for alle. For alle i deres liv kommer og gaar.<br /><br />Peter har vaert paa barnehjem i over en uke naa. I fengselet hadde han faatt malaria, og vi dro til legen for medisiner. Tok noen dager foer han kom seg. Fikk beskjed om aa holde sengen i 10 dager. Han onsket seg en radio, og etter noen dager kjopte jeg en. I gaar natt fikk jeg en kjedelig beskjed om at han hadde forlatt barnehjemmet. Men han kom igjen. I hele morges har jeg sittet med ham og med han som styrer redningssenteret. Naar jeg kom paa morgenen, var Peter trist. Visste jeg hadde faatt beskjeden. Jeg visste han var stukket allerede for jeg fikk hore det fra barnehjemmet. Han hadde vaert i byen kun en time, da andre av mine gategutter forteller meg de har sett ham. Med lim. Jeg kjente jeg var veldig skuffet. Men valgte aa se positivt paa det; han kom tilbake til senteret. Han vil. Han VIL saa gjerne. Men avhengigheten, av lim og royk, er hard aa staa over naar abstinensene kommer. Da jeg ankom senteret sa han lite. Tror han var redd, og trist. Jeg hadde faatt beskjed om at han hadde solgt radioen jeg kjopte ham, for en sjettedel av hva den kostet meg. Jeg spurte han hva han hadde gjort dagen for, tenkte han kunne fortelle meg hvis han ville. Sa han var syk. Ga meg et ark som var brettet sammen til en liten klump og forlot meg alene i rommet. Jeg brettet den opp. "Please forgive me Nina. Forgive me for selling the radio. I am so sorry Nina, please forgive me. I'll return it for 200 shillings (20 kr), and it'll never repeat. Please. It is Peter writing. Will you forgive me?". Saa det var hans skrift. Jeg fikk saa vondt av ham. Etter en stund kom han tilbake. Nervos. Vi snakket lenge. Provde aa forklare jeg onsker hans beste. Men at det ikke maa gjenta seg. Snakket om det som hadde skjedd en stund, for vi bestemte oss aa se fremover. Radioen er naa kjopt tilbake av nabokona (som fikk streng beskjed av eieren av barnehjemmet om ikke aa kjope noe som helst av barna), vi la det bak oss. Det positive er at han kom tilbake til senteret, fordi han onsker aa vare der. Han er bedre fra malariaen, og ser frem til aa starte opplaring for a reparere biler neste uke. Maa ha noe aa ta seg til, noe annet enn den akademiske linjen. Jobber enna med a integrere seg. Maa bli vant til livet der. Selv barnehjemeieren sa han har stor tro paa Peter. Det kan kanskje hores haaplost ut, men han har stort potensiale. Han har mange gode sider. Tiden vil vise.<br /><br />Har tilbrakt mye tid med den nye gutten. Forrige uke tok han meg til en ny strand jeg ikke har vaert paa for. Vi vasset langt ut i vannet, opp paa en liten oy. Sto der lenge og kikket utover havet. Pratet. Det er saa lett aa prate med ham, han er klar, smart, voksen for alderen. Man blir dessverre det av aa leve paa gata som barn. Uten at vi hadde merket det var hoyvannet kommet, og vi vasset med vann til livet inn mot straden, jeg med veska i varet, livredd for aa miste balansen mellom skjell, stein og stikkende svarte sjoballer (vet ikke hva de er, men det kryr..). Stromningen var sterk, vannet steg raskt. Saa klarte jeg selvsagt aa trakke paa en av disse runde, stikkende ballene, fikk en stikke inn i foten. Ble hysterisk, tenkte paa manetene som dreper deg etter en time om en ikke oppsoker lege og alt mulig annet som kunne skje. Han bare lo av meg, sa relaxe. Sa jeg var for redd, for alt. For kakerlakker, en stikke i foten. Nok en gang tok jeg meg i aa bli sett korrekt av en 14 aar gammel gategutt. Jeg sa stikken kanskje var farlig, han sa han hadde hatt mange. At om han blir syk, gaar han abre videre til han blir bra. Han provde aa dra stikken ut, sa det kom til aa blo hvis han fikk den ut. Jeg tenkte paa HIV, og ba ham stoppe. Sa ogsaa jeg blir daarlig av blod. Han lo igjen. Sa jeg ikke trengte aa vare redd, for det er ingenting aa vare redd for i denne verden. Sa han ikke var redd for noe. Naar en ikke har noe aa miste, har en heller ikke noe aa vare redd for aa tape. Men det har jeg.<br /><br />Fikk dratt den ut hos legen senere paa kvelden. Det blodde virkelig mye, og jeg folte meg selvsagt daarlig. De bandasjerte foten litt, og alt var bra. I dag er jeg syk som i forkjolet, feber, hodepine og vondt i halsen. Kjenner meg ufattelig sliten, og er lite klar for "Hakuna matata". Vaert daarlig noen dager, men startet en kur. Tror det begynte sondag, da det regnet saa enormt. Det regnet saa mye som jeg aldri for har sett, og det sluttet aldri. Jeg ga opp haapet om aa holde meg torr, gikk ved vann til over anklene paa enkelte stedet, biler sto fast med vann opp til dorene, og de gule nodlysene blinket over alt. Det var kaldt, vaatt, men veldig fascinerende. Det var bare vann. Hele dagen var jeg vaat. Det var den dagen jeg var med Omar, Moses og Omar Rama, vi skulle paa stranden og i dyreparker. Ble istedet noen andre ting, saa treutskjaringer, hvordan de lagde de smaa dyrene, krakkene, bollene. Var interessant. Var ogsaa paa flyplassen. De likte det. Hadde aldri sett fly for, annet enn som smaa fugler oppe paa himmelen. Vi saa fly lette og lande i over en time. De telte passasjerer, var fascinert over at jeg var kommet paa den maaten. Den planlagte dagen blir neste helg i stedet. Kjopte dem nye sekekr (de gamle var odelagt), og et par sko. De sa thank you og god bless you. Lange hadeklemmer. Tror det var godt for dem aa komme seg litt bort.<br /><br />Han nye gutten er noe for seg selv. Vi er sammen hver dag. Tok han med vennene mine en dag og badet, vi var i vannet over en time, meg og han. Han fikk merke hvordan det er aa ha en hysterisk mor. Han svomte som en fisk, men jeg nektet han likevel aa svomme utover, forbi meg. Jeg sa han kunne gjore det siden, men ikke naar jeg var tilstede. Han bare lo av meg, men gjorde som jeg sa. Det er godt aa se han le. Naar vi gjor ting sammen er han saa glad. Ler og smiler og prater. I det vi setter foten paa gata igjen etter en fin dag, er smilet borte, capsen trukket ned foran oynene, og han sier ikke et ord mer. Tvers igjennom trist. Det er som han glemmer alt det vonde for en stund naar vi er sammen og gjor fine ting. Det er hardt aa si hadet til ham om kvelden, han er blitt som en venn. Vil ta ham et sted, men det er ikke lett. Selv om han ikke sniffer og er klar, er han troubled. Vil noe, men vet ikke selv helt hva. Vi tar vare paa hverandre. Jeg gir han tid, glede og mat, han passer paa meg tilbake. Forklarer hvor vi kan gaa og hvor vi ikke kan gaa. Politiet er overalt, klare til aa arrestere meg. De har tiltalt meg flere ganger allerede. Min gutt blir saa trist naar folk prater til meg, som ekle menn eller politi. Han er bare snill. I gaar kom en securitas og sa jeg maatte holde meg unna han, at han var en tyv. Vel, det er ikke han som plager meg, men alle som ikke lar oss gaa i fred noe sted.<br /><br />Douglas er ogsaa tilbake. I dag skal jeg besoke Omar og de andre barna paa New Hope igjen. Kjopt dem muffins og bananer. Ellers har jeg noen hjemmebesok foran meg, der jeg skal besoke foreldrene til Omar, Moses og Peter. Leter fortsatt etter et sted til min nye gutt. Og Peter gaar dag for dag. Resten er midlertidig hjelp som i mat og klar. De er mye syke paa denne aarstiden. Men faar gaa, om jeg skal rekke noe for det blir morkt. Tusen takk for alle penger alle har stottet med. Utrolig koselig dere bryr dere, og haaper alle en dag kan bli med meg ned og treffe mine folk. Som jeg horer dagen lang "Come meet my friend, come meet my friend..."Ninahttp://www.blogger.com/profile/10073018951544430792noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1867380338064817630.post-66741858907097396962010-07-15T00:29:00.000-07:002010-07-15T00:32:51.237-07:00Are you tired?"Are you tired?", spurte jeg. Tilbake paa Kenchic Inn. Jeg foler meg hjemme her, har venner overalt. J.P. stirret tomt fremfor seg. "No. I'm unhappy". Vi pratet litt mer, han fortalte et par ting om livet sitt, familien. Han spiste, jeg holdt ham med selsskap. "You're smiling a lot", sier han. "I can see in your eyes you're truly happy". En 14 ar gammel gategutt konfronterer meg med min lykke. "I wish you were too...", svarte jeg. Stillhet. Siden jeg kom har jeg holdt alle lofter, uten om ett. Jeg synes det gjor et godt regnskap. Jeg har vaert forsiktig. Holdt meg med venner etter morket, forlatt gateguttene i det skumringen forsvinner og det virkelig blir natt. Jeg har dealet med politiet gjennom kenyanske mellommenn saa de ikke en gang vet hvem jeg er og at det er jeg som staar bak, okonomisk sett. Jeg har vart bedre med pengene og vektlegger jeg ikke er noen gullgruve eller vandrende pengemaskin. Alt dette har jeg klart; bare en ting klart jeg ikke. Jeg har tatt til meg enda en ny gutt, uten sponsor i bakhand. Saa jeg har bestemt meg for a ta ham selv. Da jeg allerede har Omar vil dette bli vanskelig, men jeg foler jeg gjor det rette. Og jeg skal klare det. Er noen villige til et sponsorskap, er det bare aa rope ut, men forventer ikke det storste engasjementet. Han heter "John Paul", i alle fall er det hans engelske versjon. Han er 14 ar, og ikke som de andre gateguttene. Han har bodd paa gata mellom 2 og 3 ar, og aldri sniffet lim. Hver dag gar han og venter pa et bedre liv. Alois fortalte meg nar jeg kom at gutten hadde hort rykterom meg sist jeg var her, at jeg hadde faatt andre inn paa barnehjem. Han hadde oppsokt hjornet, men jeg var dratt. Hele aret har han oppholdt seg der, Alois sa jeg ville bli tilbak. Han visste eksakt dato jeg ville komme. Han er bare annerledes. Snakker godt engelsk. Er saret, stoler ikke paa noe. Vil, men er blitt sveket av for mange mzungos (hvite) for meg. Alle reiser igjen med raadet om "Keep believing, one day you'll get a chance". Hvis sjansen hans ikke er naa, lurer jeg paa naar den skal komme. Han er annerledes paa mange maater. Vil ikke ha noe av meg. Sier han ikke bryr seg om ting. Alt han vil er et sted aa bo, slaa seg til ro, ikke bli plaget. Fa utdanning, han vil bli skuespiller. Han drommer om a endre Kenya, bli noe stort, og kunne forsorge familien. Hver dag vaakner han opp i en tom tuktuk han faar sove i, og spaserer ned paa stranden. Der jogger han, og svommer i havet. Rundt 11-12 paa dagtid drar han opp til byen. Spiser lite, sier han ikke er sulten, at han tenker paa familien som ikke har mat og at han ikke kan kose seg med maten selv. Forste gang jeg ble introdusert for ham, burde jeg tatt paa meg den kalde maska. Kjopt ham mat og gaatt. Selvsagt var det ikke det jeg gjorde. Jeg satte meg ned. Naa kan jeg ikke si nei. Det at han ikke sniffer lim, gjor at han er lettere a ha med a gjore. Lettere, men slettes ikke lett. Vanskelig a forsta, og blir oppgitt nar jeg ikke forstar han. Ber han vare talmodig med meg, og tenker om han bare hadde visst hvilken talmodighet det krever a sitte med ham og forsta de tvetydige signalene. Han onsket et barnehjem, og jeg hadde tenkt godt igjennom og bestemt meg for a si ja. Han spurte hva jeg hadde bestemt meg for, om jeg kunne ta han et sted. Jeg sa ja. Han virket ikke sarlig glad. Jeg spurte om det ikke var det han ville likevel, etter aa ha ventet pa meg et aar. Vi har rukket aa bli bedre kjent naa. Han svarte ikke. “Hvis du ikke vil paa barnehjem og gaa paa skole, ikke vil bo paa gata, ikke kan dra hjem og ikke har annen familie og dra til, hva er det du vil da?” Han hadde tidligere gitt uttrykk for sin bekymring for at jeg kommer til aa dra hjem igjen til Norge. Spurt utallige ganger om alt er slutt da. “Barnehjem og skole er det beste jeg kan tilby deg, ikke fordi jeg har for mye penger, men fordi jeg bryr meg om deg og vil gjore det av den grunn”. Fortsatt stillhet. “Skal jeg flytte ned her, bo med deg og vare moren din, er det det du vil?”, sa jeg for tull. “Yes, that’s what I want”.<br /><br />Jeg hadde avtalt aa mote ham elleve I gaar morges. “You kept your promise”, sa han. “So now I know you are really keeping your promises”. Han sa han hadde noe han ville vise meg. Hvor, spurte jeg, og provde aa ikke vare naiv og gaa hvor som helst. “I’ll take you to the beach”. Vi gikk gjennom byen, nordvest, og begynte nedover en bakke. Vi kom ned til vannet, fjellet rett ut, ellers flate vannfylte sletter av stein og gronne vannplanter. Det gikk langt utover. Det var en fantastisk morgen, helt spesiell. I over en time hoppet vi utover paa steinene, han viste meg ting overalt. Fisk; blaa, hvite, svarte, gronne. Fine stein, sjeldne skjell, spesielle fjellformasjoner der vannet hadde trengt igjennom og laget runde, loddrette hull i fjellet saa en en kunne stikke haanden inn paa den ene siden og ut paa den andre. Frem til denne turen hadde han kun vart trist, sjeldent smilt. Denne morgenene smilte han. Masse. “I feel so happy at the moment”, sa han. “Me too”, svarte jeg. “I’m glad you brought me here”. Godt pakket inn i papir i kofferten i Mikindani ligger en stikende, men fin gjenstand, blanding av planter, stein, skjell, ser ut som en bit av et reef, fargerik. Den kommer alltid til aa mine meg om denne morgenen.<br /><br />Senere paa kvelden satt vi paa en mur. Han saa paa meg. "You've nice eyes. I like them. I can see that you are feeling a lot. That you are sensitive". "One day I'm gonna change Kenya", sa han. "I'm going to be an actor, and you're going to be in my project". Han har et engasjement, en drivkraft jeg ikke kan forstaa etter et slikt liv. Kanhende nettopp derfor. Jeg er sikker paa at han en dag vil klare det.<br /><br />For to dager siden dro jeg til New Hope for aa treffe Omar. Jeg visste han ville huske meg, men men med stor gjennomstromning av frivillige visste jeg jeg ville vare glemt av de fleste barna. Sist jeg var der var en annen frivillig innom, hun var skuffet og sa ikke en gang favorittbarnet hennes husket henne. Jeg var usikker paa hvordan Omar ville ta meg I mot, det er tross alt et aar siden. Jeg narmet meg barnehjemmet, kjente hjertet dunke raskere. I det jeg passerer forste vindu, horer jeg et enormt skrik “NINA!”, saa flere som roper navnet mitt, og ut strummer en masse barn deriblant Omar. Jeg ser bare ham, tar han I mot, han holder rundt meg og gir meg en god klem. Og en til. Holder hender. Han virket utrolig glad, og jeg klarte nesten ikke holde tarene tilbake. Alle visste jeg var “Omar sin”, og alle sa “Omar, Omar, Nina!!”. Senere viste han meg esken Stefan og jeg kjopte til ham sist med nokkel til. Han hadde alt fremdeles, og det var en merkelig folelse aa sitte med ham paabarnehjemme paa gulvet, tilbake igjen, og se han aapne esken og finne frem alle brevene og bildene fra meg gjennom aaret. Han hadde tatt vare paa alt, hver konvolutt, hvert innpakningspapir. Da visste jeg det var verdt det. Han viste meg skolebokene sine, og hadde “Very good” og “Perfect” paa alt.<br /><br />I dag skal jeg til Bamburi og besoke Moses og Omar Rama. Er like spent denne gangen. Sondag skal Alois, taxisjaaforevnnen min, jeg, og de tre guttene som enda er paa barnehjem, Omar, Omar Rama og Moses, paa dagstur. Har bedt dem fri fra plikter. Planen er dyrepark, bade paa stranden, u tog spise. Ha en fin tid sammen. Omar fikk full brasildrakt da jeg kom. I veska naa har jeg Spania og Italia til de to andre. Til og med de smaa har fulgt med paa football. Omar sa han ville skrive et brev til Stefan og gratulere han med at Tyskland gjorde det saa bra i VM. Alle spor etter Stefan og alle husker meg. Laererne, alle barna, paa Kenchic Inn, taxisjofrene, alle. Det gjorde meg utrolig glad. Alle spor om jeg husker de, selvsagt husker jeg de! Jeg trodde det var jeg som ville vare glemt. Forste gang jeg entret Kenchic Inn denne gangen, var det fullt med folk. Forste jeg sa var Tony, som bare ble staaende og stirre. Sa stoppet flere av dem opp, og kundene ble staaende og vente, for kelnerne, kokkene og til og med sjefen – alle kom for aa hilse meg velkommen. Klemmer, og ”I can’t believe you’re back”, og ”You have grown” (jajaja......!). Faar alt jeg vil med det samme der, kan komme og gaa med guttene, bak paa kjokkenet, okkupere rommet med et prosjekt gategutter. At de ikke mister kunder av det skjonner jeg ikke, men saa er jeg jo en god kunde der selv den tiden jeg er her. Var inne paa en annen Kenchic Inn en dag. Den var ingenting. Aa komme inn paa min Kenchic er helt spesielt. Er alltid velkommen der, de har lenge aapent og jeg kan alltid soke ly, trygt, om jeg maa vente paa noen naar morket har kommet frem.<br /><br />Alt er som for, Dormanscafeen min, menneskene, plassene. Folk er der de pleide aa vare, venninnene mine er morsomme som alltid, Edna har bursdag paa lordag. Elsker hvordan de hyler av latter konstant. En dag vi gikk i byen, ble jentene med meg og kontaktet noen gategutter. Viste dem bilde av mine, alle visste hvem de var. De samlet seg rundt oss, forklarte, ivrige. Ingen provde seg paa noe, ingen spurte oss om penger eller mat. De var mer ivrige etter aa hjelpe. Skjonte vel det var en venn da jeg hadde bilder av alle sammen. Mens vi staar der kom en velkledd, vanlig mann forbi bak oss, river av Annes gullkjede og loper. Hvem skulle tro blant alle gateguttene at tyven er den velkledde mannen?<br /><br />Anton er dratt til Nairobi, vet ikke jeg er her. Nicholas er dratt hjem til faren. Douglas er rundt forbi, men har ikke truffet ham enda. Uansett hvilket barnehjem jeg besoker, kjenner de Douglas Maningi. Han vil jeg aldri kunne gjore noe med, men hadde vart koselig aa trefef han igjen likevel. Kelvin er ogsaa rundt forbi saa treffer han nok en dag. Peter satt i fengsel naar jeg kom. Etter aa ha jobbet med saken, fikk jeg han i gaar ut av fengselet. Han var saa tynn at jeg kunne holde rundt overarmen med en hand, sykelig tynn. Hadde sittet inne i tre maaneder og var helt forvirret da han kom ut, ikke sett lys paa 90 dager. Mork, overfylt, matlos celle. Jeg sto bak okonomisk, men fikk hjelp til aa faa han ut. Jeg klarte ikke sette foten min inn i fengselet. Celle paa celle med uskydlige gategutter, slengt i fengsel paa ubestemt tid, glemt hen, alle vil ut. Sultne, slappe, tynne. Jeg klarte det ikke. Unnskyldte ovenfor meg selv med at har sett mye ille, maa ikke utsette meg for alt. Hvordan skulle jeg saa faatt sove, med bildet av de stinkende, skitne, trange cellene med gutter som ber meg ta dem med?<br /><br />Var godt aa se Peter igjen. Tok tid for han ble vant med alle menneskene, sollyset, alt braaket. Sto og kikket forvirret rundt seg. Snakket ikke. Var visst redd jeg skulle vare sint for at han stakk fra forrige barnehjem. Han skjonte snart jeg ikke var, og begynte aa smile og prate. Vi ga hverandre en klem. Ga han to tjukke gensere. Han ville besoke vennene sine i fengsel og gi dem mat, jeg sa det ikke var saa lurt. Naa haaper jeg han har klart seg gjennom natten og ikke blitt fanget igjen, av Municipal, politiet eller City Council. Han sa han skulle dra langt vekk, og komme tilbake i dag paa morgenen. Naa skal jeg ut og prove aa finne ham, saa skal vi til et barnehjem i Mikindani. Han er klar for aa prove igjen, og jeg er klar for aa gi han en ny sjanse. Haaper han er rundt forbi. Maa stikke, har en avtale med barnehjemmet Grandsons of Abraham om aa bringe Peter for intervju.Ninahttp://www.blogger.com/profile/10073018951544430792noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1867380338064817630.post-19362576020084157832010-06-16T12:35:00.000-07:002010-06-16T12:51:48.443-07:00Ogsaa lövetenner er blomsterDet er naa under en maaned igjen til jeg drar. Önsker noen aa stötte setter jeg utrolig pris paa det. Det betyr saa mye for dem, og derfor for meg. Takk til alle som har hjulpet meg aa naa mitt förste maal. Jeg har lite aa si, lite nytt aa berette. Gleder meg bare til aa vaere tilbake. Spent paa hva som vil skje. Hvem som kommer til aa vaere der. Anton er ikke tilbake fra Nairobi, han har naa vaert der mange maaneder. Jeg haaper han lever. Og at han kommer til Mombasa snart. Jeg savner han. Det er lenge siden sist han ringte. Han er saa svak. Jeg skulle önske jeg kunne vaere med han og ta vare paa han for alltid.<br /><br />Jeg trenger mye penger til medisiner og sykehusregninger. Mat fra dag til dag er ogsaa höyt prioritert. Noen vil si det ikke er vits aa gi dem mat en maaned eller to, naar de likevel blir boende paa gata. Jeg vil gi dem sjansen til et nytt liv, senter for gategutter og barnehjem. Fungerer ikke dette, vil jeg likevel gi dem mat, hver dag jeg er der. For alle setter maal etter egne, personlige standarder. Og dette er deres maal. Aa overleve fra dag til dag. Det er derfor de kaller seg survivors. De har hjulpet meg aa naa mitt maal, jeg skylder dem aa hjelpe de paa vei til aa naa sine. De er kanskje "bare" gategutter, som kenyanske myndigheter kan hersje med, fange, fengsle, slaa ned og det som verre er. Men det er viktig aa huske at ogsaa lövetenner er blomster. Jeg har alltid likt lövetenner. (Takk til Tuvas medstudent for metafor:)Ninahttp://www.blogger.com/profile/10073018951544430792noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1867380338064817630.post-43958224802225168712010-03-17T06:47:00.000-07:002010-03-17T07:03:56.416-07:00<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjoul5arfZM1XLzifGz1JfSfxIhlLe8ilB89HNyx7VBvooRq_9MoXdIYif6ASAE1gxalmv3DgZB2Yshcq-fy1lYJrmphB9EN8ST6C03zDvgE4uKo30atisSbgHKUC0xT2RT11rEmvtCPN9R/s1600-h/DSC08667.JPG"><img style="TEXT-ALIGN: center; MARGIN: 0px auto 10px; WIDTH: 400px; DISPLAY: block; HEIGHT: 300px; CURSOR: hand" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5449602979726227970" border="0" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjoul5arfZM1XLzifGz1JfSfxIhlLe8ilB89HNyx7VBvooRq_9MoXdIYif6ASAE1gxalmv3DgZB2Yshcq-fy1lYJrmphB9EN8ST6C03zDvgE4uKo30atisSbgHKUC0xT2RT11rEmvtCPN9R/s400/DSC08667.JPG" /></a><br /><div></div>Ninahttp://www.blogger.com/profile/10073018951544430792noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1867380338064817630.post-45482582725619465552010-02-10T02:38:00.000-08:002010-02-10T03:12:38.947-08:00Å knytte bånd<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiX-pAZkA-0v60BluAfNTgVWh2jD445sU0BHu66dDy8U4LzGXB0LFPdjMYjqAzkhVoTH-67vMqyANNnUHrApbsHCkpgN5FnyfxvCb0QUpKPjeto1lKebRD2YqL2d612qSEyW-BhmrHqTjva/s1600-h/guttene.bmp"><img style="TEXT-ALIGN: center; MARGIN: 0px auto 10px; WIDTH: 240px; DISPLAY: block; HEIGHT: 320px; CURSOR: hand" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5436571067959822450" border="0" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiX-pAZkA-0v60BluAfNTgVWh2jD445sU0BHu66dDy8U4LzGXB0LFPdjMYjqAzkhVoTH-67vMqyANNnUHrApbsHCkpgN5FnyfxvCb0QUpKPjeto1lKebRD2YqL2d612qSEyW-BhmrHqTjva/s320/guttene.bmp" /></a><br /><div>Livet er å møtes og skilles. Knytte bånd, for så på et gitt tidspunkt igjen å løse disse. Man treffer noen mennesker, blir glad i dem, og de skiller seg ut blant alle andre. Jeg har mange eksempler på slik tilknytning, men da det er Kenya og menneskene der denne bloggen dreier seg om, er det best å ta utgangspunkt i nettopp dem.</div><br /><div></div><br /><div>Det finnes mange gatebarn i Mombasa. Fler enn 30.000. Åtte er et lite tall. Men det var åtte jeg ble kjent med, lekte med, spiste mat med og leste engelsk med. Det var åtte barn jeg knyttet bånd til. Gutter som jeg fremdeles har kontakt med. </div><br /><div></div><br /><div>Jeg husker det var hardt å gå der med de åtte utvalgte. Det var bare blitt dem. Alle andre måtte jeg si nei til. At jeg ikke hadde råd til å ta hånd om fler. Det føltes fælt, alle kunne jo se jeg hadde råd - jeg var en vandrende gullgruve. Trodde de. Først var det seks, så ble det åtte. Jeg klarte å holde det der. Disse åtte skilte seg ut for meg. De andre måtte jeg se forbi, over, gjennom. De fortjente bedre, alle sammen. Hadde jeg brukt like mye tid med dem, gitt dem like mye energi og glede, hadde jeg sett hvor fantastiske også disse guttene er. Men jeg kunne ikke. Jeg måtte konsentrere meg om noen.</div><br /><div></div><br /><div>Det minner meg litt om reven og den lille prinsen i nettopp "Den lille prinsen". </div><br /><div></div><br /><div>Det nærmer seg sommeren, og jeg planlegger en ny tur til Mombasa. Jeg planlegger også å jobbe på en tryggere måte denne gangen. Mindre i mørket. I tillegg fant jeg en organisasjon på nett, kalt "Kids of Mombasa". Den er norsk, de er kun fire stykker, men jeg vet ikke hvem og hvor mange av dem som faktisk jobber der nede. Jeg kommer til å ta en telefon og høre om jeg på noen måte kan samarbeide med dem. Sende guttene mine dit om ønskelig, dem som enda ikke har fått noe sted å bo. Samtidig kan de kanskje være med å skape en tryggere base for meg.</div><br /><div></div><br /><div>Vi støtter nå tre fast; Omar Masoud, Omar Rama og Moses Chema. I måneden blir det 1.000 kr, som blir 12.000 i året for tre. Som dere sikkert skjønner er det vanskelig å skulle ta på seg fler og fler. Derfor er støtte fra venner og familie og ukjente ekstremt viktig. Vet jeg at jeg har noen som ønsker å støtte en gang i blant, kan jeg tryggere ta på meg å sende flere til barnehjemmene. </div><br /><div></div><br /><div>Opplegget blir som før; pengene blir brukt der nede til det jeg anser som mest nødvendig. </div><br /><div></div><br /><div>I tillegg, om noen ønsker å være fast månedsgiver for et av gatebarna, så ta kontakt med det samme. Det hadde vært fantastisk. I såfall foregår det slik: </div><br /><div></div><br /><div>- Jeg tar en av guttene som er engasjert og ivrig etter et nytt liv med på et barnehjem/senter for gategutter. Etter en periode begynner han på skole. Grunnet ekstremt vanskelig bakgrunn hender det som dere har sett, at de ikke klarer bli særlig lenge. Klarer dem i likhet med Omar R, Omar M og Moses dette, mot stor forventning, vil du bli fast støtter for gutten ved barnehjemmet. Vanligvis er prisen omtrent 300-350 kr måneden for et sted å bo (barnehjem) med mat og det som hører til, samt skole med bøker osv. De fleste barnehjem ordner så med brev og tegninger fra den du støtter, med oppdateringer og takknemmelige ord. Sist jeg var der tegnet og skrev guttene mine allerede til min familie som hadde sagt ja til å sponse dem. I tillegg til mange personlige bilder fra oppholdet mitt med dem der nede.</div><br /><div></div><br /><div>Jeg har både lovet og bestemt meg for å ikke påta meg en mengde nye barn. Det fungerer ikke. Jeg har bestemt meg for å fortsette med de fem jeg startet med, som enda ikke har noe sted å bo. Noen har jeg mer troen på enn andre, og jeg starter selvsagt med disse. Håpet er en dag: Nicholas. Kelvin. Anton. Peter. Douglas..... Og mange, mange fler. </div><br /><div></div><br /><div>Kontonummeret er som før: </div><br /><div></div><br /><div><strong><em><span style="color:#ff0000;">05206 14 9789</span></em></strong></div><br /><div></div><br /><div></div>Ninahttp://www.blogger.com/profile/10073018951544430792noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1867380338064817630.post-36143119838768485492010-01-12T07:35:00.000-08:002010-01-12T08:20:21.961-08:00Nytt aar, nye muligheterIkke bare for guttene i Mombasa, men ogsaa for meg. Et halvt aar er gaatt siden jeg forlot guttene, og det er naa paa tide med en ny oppdatering. En del har skjedd siden sist.<br /><br />Tre gutter er igjen paa barnehjemmene. Anton forsvant foerst, det skjedde saapass tidlig at det kom med i de siste blogginnleggene paa slutten av sommeren. Det samme gjelder Kelvin. Vi har likevel ikke mistet kontakten. Naturlig nok er det vanskeligere aa opprettholde kontakt naar de har gaten som sitt hjem, men det som betyr saa mye for meg er at de ikke har glemt meg. Saerlig Anton. Det hender i ny og ne at telefonen min ringer, det norske nummeret, og jeg hoerer Antons ivrige stemme "Hallo, Nina!". Jeg pleier aa ringe tilbake, som regel snakker vi en halvtimes tid. Foer jeg dro fra Kenya spurte de alle om nr mitt. Jeg lagde 8 smaa lapper. Anton har iallefall sin fremdeles. Hver gang han kommer i besittelse av en telefon, ringer han. Det er ikke lenge siden han dro til Nairobi - jobbet noen dager og fikk sitte paa med bussen som betaling. Der kjente han noen med telefon og ringte. To uker senere hadde han dratt til dalen han er oppvokst i, og ringte fra et familiemedlem. Han hoeres alltid glad ut, har alltid masse aa fortelle. Spoer hvordan familien min har det, spesielt mamma.<br /><br />Peter, Omar og Moses var fremdeles i Bamburi. Det var en tid Anton var med dem i Bamburi, han ville saa gjerne, og det var vanskelig aa si nei. Jeg var redd han ville ha daarlig innflytelse paa de andre, men haapet de heller ville ha od innflytelse paa ham. Jeg ga ham en 3. sjanse. Om det var rett eller ikke er vanskelig aa si, men det endte i alle fall med at Peter og Anton begge en dag forlot barnehjemmet. Det var synd, for Peter hadde gjort det veldig bra saa langt. Men det er selvsagt vanskelig for dem, og Peter er rundt 16 aar, noe som kan gjoere det spesielt vanskelig aa falle til ro. For en uke siden snakket jeg med Alois, taxisjaafoeren. Han fortalte Peter var blitt tent paa en natt og hadde faatt et stort brannsaar i haanden. Alois skulle ta han til legen neste dag. Jeg minte dem om at jeg er der for aa stoette om han oensker aa tilbake til barnehjemmet i Bamburi.<br /><br />Moses og Omar er fremdeles paa barnehjemmet i Bamburi. Min lille Omar er ogsaa fremdels paa New Hope barnehjem. De gjoer det saa bra! De har alle tre naa vaert paa barnehjemmet i et halvt aar! I alle meldinger og mail skriver Pst. James (Bamburi) og Mr. Japheth (New Hope) at guttene er comfortable and settled. Det med at de har slaatt seg til ro er spesielt viktig. Det er godt aa hoere, og jeg merker det ogsaa paa brevene at de blir stadig mer sikre, baade i engelsken og i fremgangen. Omar og Moses i Bamburi begynner i tredje klasse naa i 2010, begge klarte eksamen for andreklasse. Omar M. klarte foerste klasse, og begynner naa i 2. klasse. Omar R. og Moses skriver om hvordan de naa leker med andre barn, spiller fotball og kommuniserer bedre paa engelsk. De virker mer avslappet, og de virker fornoeyde med den nye tilvaerelsen. Jeg tror den vaerste perioden er over. Naar de naa har klart et halvt aar og trives, kanskje blir de ut. Jeg har troen paa det.<br /><br />Paa nyttaarsaften, fem paa tolv paa natten, fem paa ett hos dem, fikk jeg melding fra Pst. James om at Omar R og Moses ville snakke med meg. Jeg ringte, og de var saa ivrige. Oensket meg godt nytt aar paa engelsk, pratet det de klarte. Jeg pratet ogsaa litt, vet ikke hvor mye de skjoente, men de lyttet. Det var godt aa hoere stemmene deres igjen. Med Pastor James ble jeg enig om aa ringe minst en gang i maaneden. Brev utveksler vi stadig.<br /><br />Fire dager etter jul fikk jeg brev i posten i Arendal. Det var fra Omar paa New Hope. Tre brev i konvolutten, fra noen maaneder tilbake i tid til naa nylig. I tillegg laa det et perlet kjede der, i roedt hvitt og blaatt. Det var klistrer en lapp til kjedet hvor det sto "My present for you".<br /><br />Tre av seks gutter er igjen; halvparten. Noen vil si det var mye bry naar halvparten likevel stakk. Det stemmer ikke. Tre stykker forteller meg om et bedre liv og tre snakker naa litt engelsk som foer kun snakket swahili. Saa lenge en eneste av gateguttene forblir paa barnehjemmet har alt sammen vaert verdt bryet. Saa lite for aa hjelpe et menneske til et bedre liv. Et barn. Jeg tror de tre siste blir, Moses Omar og Omar. Jeg har i alle fall haapet. Jeg haaper aa dra tilbake snart og besoeke dem alle. De spoer alltid naar jeg kommer. Jeg gleder meg til aa treffe igjen lille Omar. Moses og Omar i Bamburi, se hvordan de har det. Spille fotball med dem som jeg gjorde paa New Hope sist. Det blir noe annet enn det vanlige maaltidet paa gatehjoernet. Jeg gleder meg ogsaa til aa treffe igjen Anton. Peter og Kelvin ogsaa, og Douglas og Nicholas. Jeg haaper de er i Mombasa naar jeg kommer. Og ikke presidenten.Ninahttp://www.blogger.com/profile/10073018951544430792noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-1867380338064817630.post-24584679533276786292010-01-12T07:30:00.001-08:002010-01-12T07:35:36.387-08:00Brev fra Omar<a onblur="try {parent.deselectBloggerImageGracefully();} catch(e) {}" href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhe7CqqyGN8q4R0jqnxSa69fcKnXCIk0TD3is6j9kxNOe5t6uAhZQjvd8jvluBzyLADDtlje7gItujyltk1P1nihsht4cGfTkQva5XneY4vnTfdn2AYJoUKVJ9q2nfQSuD8q8Z9kKA-Wr-Y/s1600-h/omar's+letter.jpg"><img style="margin: 0px auto 10px; display: block; text-align: center; cursor: pointer; width: 241px; height: 320px;" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhe7CqqyGN8q4R0jqnxSa69fcKnXCIk0TD3is6j9kxNOe5t6uAhZQjvd8jvluBzyLADDtlje7gItujyltk1P1nihsht4cGfTkQva5XneY4vnTfdn2AYJoUKVJ9q2nfQSuD8q8Z9kKA-Wr-Y/s320/omar's+letter.jpg" alt="" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5425876831107633986" border="0" /></a>I desember fikk jeg nye brev fra guttene i Bamburi - her brevet fra Omar RamaNinahttp://www.blogger.com/profile/10073018951544430792noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1867380338064817630.post-65659298233962821232009-10-22T03:13:00.000-07:002009-10-22T03:18:33.680-07:00<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjB5QXulE-VS5KN7fOt4rAIYSNINlVsIl_F445-SGIv3Vd5KSPAZNJf61_FEyyNJhDoFX3IqGKxWH0cO5esKTUwY4yvEgETcFCJjfyMlWRtTluscbI4EDluxG9HldN97NFAACxrSGGg2Ayc/s1600-h/Moses_Letter%5B1%5D.jpg"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5395366224085136018" style="DISPLAY: block; MARGIN: 0px auto 10px; WIDTH: 367px; CURSOR: hand; HEIGHT: 400px; TEXT-ALIGN: center" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjB5QXulE-VS5KN7fOt4rAIYSNINlVsIl_F445-SGIv3Vd5KSPAZNJf61_FEyyNJhDoFX3IqGKxWH0cO5esKTUwY4yvEgETcFCJjfyMlWRtTluscbI4EDluxG9HldN97NFAACxrSGGg2Ayc/s400/Moses_Letter%5B1%5D.jpg" border="0" /></a><br /><div></div>Ninahttp://www.blogger.com/profile/10073018951544430792noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1867380338064817630.post-67490311455173722592009-09-19T02:16:00.000-07:002009-09-19T02:23:30.404-07:00<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj85sG6XeZhn5xMEHajF8tRI5znd-BEKyexx-5wsF6uiOprG2otmIxcjhGuwGYtueMgkCan3C3d3pzr22j8B9yL2VK9Eq-AlD0UTEy5ZvNRFLNIfbqG4-z54__TpJVNZmFvxHrGWDgk74W9/s1600-h/6520_129349915828_546100828_2887743_4533516_n.jpg"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5383106063559574674" style="WIDTH: 320px; CURSOR: hand; HEIGHT: 240px" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj85sG6XeZhn5xMEHajF8tRI5znd-BEKyexx-5wsF6uiOprG2otmIxcjhGuwGYtueMgkCan3C3d3pzr22j8B9yL2VK9Eq-AlD0UTEy5ZvNRFLNIfbqG4-z54__TpJVNZmFvxHrGWDgk74W9/s320/6520_129349915828_546100828_2887743_4533516_n.jpg" border="0" /></a><br />Omar (t.v.) på sykehuset etter jeg dor hjem<br /><br /><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEil-OvZPvP6oqNAs0BqxkKi4YOlT8PFychihcF_rWFXP5AlS_u-qF-cDXQKsC_QX3LeANbGMJzI0to_b61ZT6wqQfqLxMWBNpZGjTAZoGOaQOrC0cj03eEmlk4muDKtca233uITR513_Wiy/s1600-h/P9140190%5B1%5D.JPG"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5383106054643149794" style="WIDTH: 320px; CURSOR: hand; HEIGHT: 240px" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEil-OvZPvP6oqNAs0BqxkKi4YOlT8PFychihcF_rWFXP5AlS_u-qF-cDXQKsC_QX3LeANbGMJzI0to_b61ZT6wqQfqLxMWBNpZGjTAZoGOaQOrC0cj03eEmlk4muDKtca233uITR513_Wiy/s320/P9140190%5B1%5D.JPG" border="0" /></a><br />Nybygg med nytt tak, grunnmur til 2. etasje<br /><br /><br /><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhvjaju9Yecbe-lSBgKI_PRaeBHRjvSXarHNd3Qnpmlvd_IUEz7IM0q6q8mmJD_yBVStnk8QeSFrLS8FhdX_4zVTF2lwha09BTgwiicnuOh7oBWje3IG7f6k541YK4tzhjB4sjsgG8vBKwk/s1600-h/P9140187%5B1%5D.JPG"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5383106050168401410" style="WIDTH: 320px; CURSOR: hand; HEIGHT: 240px" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhvjaju9Yecbe-lSBgKI_PRaeBHRjvSXarHNd3Qnpmlvd_IUEz7IM0q6q8mmJD_yBVStnk8QeSFrLS8FhdX_4zVTF2lwha09BTgwiicnuOh7oBWje3IG7f6k541YK4tzhjB4sjsgG8vBKwk/s320/P9140187%5B1%5D.JPG" border="0" /></a><br />Skolen samles for nytt tak<br /><br /><div></div>Ninahttp://www.blogger.com/profile/10073018951544430792noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1867380338064817630.post-67505829233694989972009-09-19T01:27:00.000-07:002009-09-19T02:16:49.409-07:00ProgressHalvannen måned er gått siden jeg ankom Norge etter en tid på det problemfrie kontinent, der alt er hakuna matata og null stress. Halvannen måned med brevskriving og telefoner til Afrika. Jeg savner menneskene veldig.<br /><br />De første brevene med bilder ankom forrige uke. Brevet der jeg la ved penger er med spennende å se om faktisk kommer frem. En dag snakket jeg med Omar på telefonen, en annen med Peter, Moses og Omar Rama. Siden jeg dro, har jeg snakket med alle gateguttene mine utenom Kelvin. Også Anton har jeg snakket med.<br /><br />Anton var han som sammen med Kelvin forsvant fra senteret jeg hadde tatt dem til. Kelvin er gammel, og selv om han er skadet for resten av livet både av lim og bakgrunn, vet jeg iallefall at han klarer seg på gaten. Han kan være en luring og sjef når det trengs. Anton der i mot, som heller ikke lar en sjanse til å tjene noen kroner gå fra seg, er mye mer sårbar. Å tenke på at han tilbake på gaten var det verste.<br /><br />Jeg har mange venner i Mombasa nå. Jeg ba dem se etter Anton, og hvis de fant ham, melde meg med det samme, slik at jeg kunne ringe deres telefon. Jeg spredte budskapet til Kenchic Inn, Alois, George og andre. Omtrent en uke etter han forsvant fra barnehjemmet, fikk jeg melding fra Alois: "I'm with Anton now, please call". Jeg var lettet; endelig var han og Kelvin ute fra "fengselet" myndighetene hadde satt dem inn i. Jeg snakket med lille Anton i 20 minutter. Han fortsatte hele tiden å spørre "Which day are you coming back to Kenya, Nina?", som om jeg skulle svare tirsdag neste uke, eller noe i den duren. Det er alltid like trist å forklare dem at det blir en god stund til neste gang. Jeg visste vel egentlig svaret, men måtte likevel spørre hvorfor han hadde stukket fra det senteret han så gjerne hadde villet til. Han forklarte han ble "undertrykket" (vanskelig å finne de passende norske ordene innimellom), mobbet og herset med. Jeg fikk bekreftet med hollandske Mirjam at det stemte. Antons offerrolle er dessverre for godt innarbeidet. Han vil alltid være et offer.<br /><br />Han fortalte meg han ville til Bamburi, til senteret med Peter, Moses og Omar Rama. Jeg var skeptisk. Var redd han ville ha dårlig innflytelse på allerede skjøre Moses. Nå som de tre hadde vært så flinke. Da jeg snakket med Anton igjen to uker senere, klarte jeg ikke holde igjen. Han er så nydelig, det er så synd på han, og alle fortjener en ny sjanse (eller ti). Og er det en som faktisk fortjener å få prøve, så er det han. Jeg valgte å se på det fra en ny vinkel; de tre andre, som har klart å holde seg på barnehjemmet foreløpig og er flittige på skolen, vil kunne påvirke Anton i positiv retning. Det økte troen min på at det ville gå. Neste punkt som styrket denne troen, er at barna i Bamburi er ikke gatebarn; de fleste har mistet sine foreldre av HIV og AIDS, men de er ikke tøffe gategutter. Alle er også yngre en Anton. Han trenger ikke føle seg undertrykt, som på Onesimus, der alle var eldre og tøffere eks-gategutter. Jeg ringte Pst. James i Bamburi, og ba på mine knær om han kunne ta inn en til. Først hadde jeg jo to til han, så kom ejg med Omar Rama, og nå, fra Norge, med Anton.<br /><br />Han hadde truffet Anton før, den gangen på Kenchic Inn da han lå i stole og sov ut rusen da de andre dro av sted til barnehjemmene. Jeg prøvde å vise hvor mye han trengte noen, fortjenete en sjanes, men at de måtte være tålmodige og gi han mye positiv oppmerksomhet. Han sa ja.<br /><br />5 av 6 gutter er nå på barnehjem. Forhåpentligvis blir Anton, men jeg har vel mine tvil. Det er ikke barnehjemmet eller senteret som avgjør om han blir. Det er ikke de ytre omgivelsene som er urolige, det er er indre. Det er der det er kaos og undertrykkelse. Jeg er likevel fornøyd. Han vet jeg jobber for han. Samme dag som jeg fikk ja av Pst. James, dro Peter til byen for å hente ham. De kom seg sammen tilbake til senteret, og det i seg selv er stort. Peter i fine klær. Ikke lenger en gategutt, men en elev. Nå er de fire sammen i Bamburi, de holder sammen og støtter hverandre.<br /><br />Lille Omar i Mishomoroni på New Hope gjør det bra. Han er langt i fra den typiske gategutt. Passet hans er straks i boks (jeg betalte mye for å få det klart på to uker, etter halvannen måned er det selvsagt ikke ferdig). Jeg får mail og meldinger om hvordan det går med han, hva han gjør og hvordan han har det. En dag mottok jeg et bilde av han på sykehuset med Gemma, en 40-årig dame fra Skottland som holder mye til på New Hope. Hun ble igjen da jeg dro, og lovet meg å ta spesielt godt vare på Omar for meg. Det var hun som sendte meg bildet. Mr. Japhet, eieren av New Hope, sendte meg en gledelig mail noen dager tilbake. Det siste materialet de trengte til tak var blitt sponset, og de hadde nå bygget fire tak for alt materialet jeg hadde kjøpt dem; de fikk bygget dobbelt så mye for det som han først trodde. Som dere har sett i sponsortakkebrevet gikk en del av pengene tl dette. Her er et utdrag av det Japhet skrev til meg: "....<em>your donationsand built slap for 4 classrooms as you can see from the pictures and we all again say thank you for you donations of 100 bags of cement, balast and binding wire, it really helped us in costruction of these 4 rooms</em>". Nok en gang - takk til dere.<br /><br />Her hjemme går det mye tid med på studiet; det er stort, men veldig interessant. Med kjæreste i Tyskland går det mye tid og penger med på å reise fremog tilbake dit nærmest annen hver uke. Det føles godt å vite at guttene har det bra. Kelvin jobber jeg nå i samarbeid med Mirjam å få inn på en ekte avrusningsklinikk, men det er ikke bare-bare. Det finnes kun en god avrusningsklinikk etter vestlig begrep, og den åpner ikke igjen før om to år. Tilgjengjeld koster den 1000 kroner i måneden, og de driver med gårdsbruk, bygging og annet konstruktivt arbeid. Vi får se hva som skjer. Jeg er begynt å planlegge julegave til guttene mine, mens min Omar kommer på besøk hit i jula, om norske myndigheter smelter for historien ;)<br /><br />Til sist vil jeg gi en offordring til å sette av noen kroner om du skulle ønske til fremdeles det samme prosjektet. Selvom jeg er hjemme er det dyrt å holde fem-gutter i Kenya, samtidig som det er mye av arbeidet rundt det som koster. Alt går alltid til de. Dessuten vil jeg tilbake, og det er like greit å begynne å spare med det samme. Det er et langvarig prosjekt. En dag vil jeg åpne mitt eget korrupsjonsfrie barnehjem i Kenya. Om gateguttene mine har blitt grundig rehabilitetert og forvandlet til flotte borgere, skal de få jobbe på barnehjemmet mitt, som forbilde for barna der. Det er fint å ha drømmer!Ninahttp://www.blogger.com/profile/10073018951544430792noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1867380338064817630.post-59312386058038086532009-08-18T01:23:00.000-07:002009-08-18T01:48:54.930-07:00<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgmdDWMWfyf0lvBl7H5g40DME9m5F8GZBDI2sYO8Fr48vIvCHJ4389n3-gPnNF9pO3tNct5C9uFLWRmgfaZUw4706WCh7zI-BQugU6desqpmvzRlixu10oIF6L0hpN7Fr_NKTtz2VuN17Il/s1600-h/IMG_1397.JPG"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5371218071711651810" style="WIDTH: 320px; CURSOR: hand; HEIGHT: 240px" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgmdDWMWfyf0lvBl7H5g40DME9m5F8GZBDI2sYO8Fr48vIvCHJ4389n3-gPnNF9pO3tNct5C9uFLWRmgfaZUw4706WCh7zI-BQugU6desqpmvzRlixu10oIF6L0hpN7Fr_NKTtz2VuN17Il/s320/IMG_1397.JPG" border="0" /></a><br />Nattmat. F.v.: Peter, meg, Kelvin, Douglas.<br />Foran: Moses.<br /><br /><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjZEzsO7FfFXtTdYWQfmSbGSxev0Tzra5GBIUktlI_8RmfOKAF4QpqCEtxlvO0xNHzlZle09f_9Z2EjrZlSsMzmSFIsR2HuvvAexsXcaC9U_kKPVRMXXJrM45dxr7IDhENkvdjdXjt3WEng/s1600-h/Picture+521.jpg"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5371218060862630322" style="WIDTH: 320px; CURSOR: hand; HEIGHT: 240px" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjZEzsO7FfFXtTdYWQfmSbGSxev0Tzra5GBIUktlI_8RmfOKAF4QpqCEtxlvO0xNHzlZle09f_9Z2EjrZlSsMzmSFIsR2HuvvAexsXcaC9U_kKPVRMXXJrM45dxr7IDhENkvdjdXjt3WEng/s320/Picture+521.jpg" border="0" /></a><br />Gøy med blondt hår! Ser rart ut, føles rart,<br />legger seg rart...<br /><br /><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhdAgtrWn0c6KSpRfE7AXb3d53x-gS74SfzJXvzFwpwn3SzSeDtKPqVcEyOxb56sWAWt09LOXY1TFq0Fe0qvwgAKBP2HQKmd83BzN9RCXhqLZdrt7rSw9yXI_SHZ1KsjB-kBAD4uX5HSR5N/s1600-h/IMG_1096.JPG"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5371218051854138290" style="WIDTH: 240px; CURSOR: hand; HEIGHT: 320px" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhdAgtrWn0c6KSpRfE7AXb3d53x-gS74SfzJXvzFwpwn3SzSeDtKPqVcEyOxb56sWAWt09LOXY1TFq0Fe0qvwgAKBP2HQKmd83BzN9RCXhqLZdrt7rSw9yXI_SHZ1KsjB-kBAD4uX5HSR5N/s320/IMG_1096.JPG" border="0" /></a><br />Når en fikk fly, ville alle fly.<br /><br /><br /><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhehT4bRe4yBuW4ulsvGG8DNj1d-J-ijCzsCdaK8S9AR_iM7osEv49jKowoI3RYXGikIeBEfIvglJduTXHS1FQcHjv7iKgz9SCNoMkAwlq0kSLS1hlqJUXHLj38opaw0h6kNm4Am-24wIGG/s1600-h/IMG_1090.JPG"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5371218045252948562" style="WIDTH: 320px; CURSOR: hand; HEIGHT: 240px" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhehT4bRe4yBuW4ulsvGG8DNj1d-J-ijCzsCdaK8S9AR_iM7osEv49jKowoI3RYXGikIeBEfIvglJduTXHS1FQcHjv7iKgz9SCNoMkAwlq0kSLS1hlqJUXHLj38opaw0h6kNm4Am-24wIGG/s320/IMG_1090.JPG" border="0" /></a><br />Meg og New Hope guttene.<br /><br /><br /><div><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEglamWMOcoESfTN8tivBrUU5zW9MliT18Sn2DSojM0FJ6ktTstFLa9CgKSGoWY8KpGjnoLaLMEj-gDJRtjPhw8800enfpTn1F8w5Vlbuu-lDZsXeJICa4s-dTiW7Uz0n6T6pqpQj7rwUbUd/s1600-h/IMG_1070.JPG"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5371218036747194642" style="WIDTH: 240px; CURSOR: hand; HEIGHT: 320px" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEglamWMOcoESfTN8tivBrUU5zW9MliT18Sn2DSojM0FJ6ktTstFLa9CgKSGoWY8KpGjnoLaLMEj-gDJRtjPhw8800enfpTn1F8w5Vlbuu-lDZsXeJICa4s-dTiW7Uz0n6T6pqpQj7rwUbUd/s320/IMG_1070.JPG" border="0" /></a><br />Denne jenta smeltet oss totalt! For </div><div>første gang ville Stefan adoptere (jeg</div><div>hadde allerede mast om gateguttene).</div><div>Prøvde å forklare han det er lite</div><div>poeng i å adoptere en 5-åring med</div><div>extension-hår! Ingen pengemangel.<br /><br /><br /></div><div></div>Ninahttp://www.blogger.com/profile/10073018951544430792noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1867380338064817630.post-25991820535003552022009-08-17T15:23:00.000-07:002009-08-17T15:29:12.248-07:00One world - eller en todelt verden?Det er rart å være hjemme. Det er deilig å se familien igjen. Det var herlig med en varm dusj, for første gang på to måneder, med to enslige unntak. En lang, varm dusj. Rundstykker fra Baker Jørgensen. Ekte gulost. Vann tappet fra kranen. Rene gulv, gode veier. Ikke en dump! Høye, symmetriske bygninger. Elektriske glassdører. Ingen korrupsjon.<br /><br />Likevel savner jeg Afrika.<br /><br />Da jeg var på flyplassen i Mombasa var jeg i hodet mitt innstilt på at jeg nå skulle hjem. Jeg ville ikke, men jeg visste jeg måtte, og når jeg først visste jeg måtte og skulle, da ville jeg helst bare hjem. Bare fra inngangen av bygningen til bagasjeinnsjekkingen – en arena hvor det vanligvis ikke skjer noen ting – måtte jeg som eneste person pakke ut bagasjen min tre ganger. Jeg kjente jeg begynte å bli klar for Europa. Først pakket jeg ut hos en. Så kommer neste vakt og spør hvorfor jeg hadde måtte pakke ut der borte. Jeg sa det var noen kaffebokser. ”Let me see”, sa hun. ”Pack out”. Jeg ble oppgitt, spurte hvorfor, og fikk som svar at hvis jeg spurte hvorfor en gang til gikk det rett til kontoret hennes. Og alle vet at et kontor i Kenya tilsvarer minst en dag uhensiktsmessig papirarbeid. Altså ville jeg ikke rukket flyet hjem. ”Give me something”, sa hun når jeg hadde åpnet bagen. Jeg var irritert, for tre timer siden hadde jeg strevd med å lukke bagasjen hjemme, så på flyplassen, og fem meter bortenfor nok en gang! ”No, it’s mine”, sa jeg. Jeg kikket på skoene mine, singlettene og kjolene. ”Then give me som money, if not you have to come to my office”. Jeg ble irritert, men tenkte jeg har lært av mine tidligere feil. Ikke være frekk og arrogant. Jeg ga henne noen hundre shilling og gikk. I innsjekkingsskranken måtte jeg pakke ut for tredje gang. Også de hadde sett meg pakke ut to ganger før.<br /><br />Jeg hadde en eneste kvist kath i håndvesken. Som souvernir. Jeg fikk den med meg til Nairobi før det gikk opp for meg at; ”Nei, nå vil du faktisk hjem Nina!”, så jeg la den fra meg bak en stolpe på flyplassen i Nairobi.<br /><br />Da jeg nådde Amsterdam var det rart å se alle hvite igjen. Jeg måtte på do, der en vaskehjelp var i ferd med å rengjøre toalettene. Det var en mann, svart, fra Afrika. Han lyste opp da han så meg komme med afrika-bagen, en gjennomsiktig plastpose med afrikanske sjal og afrikansk kaffe, samt en t-shorte med ”JAMBO” printet over hele (ja, vet – harry…). Jeg lyste gjensidig opp over å se en afrikaner.<br /><br />Jeg så flere barn på flyplassen, hvite barn. Jeg tenkte på dem, like gamle som mine gutter. Jeg<br />prøvde å se dem for seg på gaten, alene, uten foreldre. Ingen som bryr seg. Umulig. Vanskelig å forestille seg. Det er som om jeg tror de ikke ville klart seg. Det er ikke for ingenting mine gategutter selv kaller seg ”survivors”.<br /><br />Jeg ankom gaten som skulle ta meg fra Amsterdam til Kristiansand. Der ble ting enda verre; de sørlandske dialektene tilhørende harry mennesker fra syden-charter-turer borret seg inn i hodet mitt med historier om fyll og festing og shopping. Akkurat da passet det dårlig inn i mitt verdensbilde. Men det verste av alt skulle komme på flyet. Der havnet jeg ved siden av en mann – en ekstremt pratesyk rasist. Jeg nedverdiget meg ikke til å svare. Før jeg visste han var rasist, svarte jeg jeg hadde vært i Afrika. Og da han holdt det gående. I to timer. Jeg snudde hodet vekk, svarte ikke. Og han pratet videre. Norge er blitt en muslimsk stat. Svartingene har ikke noe i landet å gjøre. Verdiene mine hadde han alt fått med seg, men da han fortsatte med sine påstander gadd jeg ikke svare. Jeg hadde andre ting å tenke på enn å forsvare Afrikas befolkning. Hva godt ville det gjøre? Den mannen ville jeg aldri klart å overbevise likevel.<br />Mot slutten av flyturen svarte jeg irritert, og det utviklet seg til en diskusjon jeg godtok å ta, da det var få minutter igjen. Folk snudde seg og kikket – forhåpentligvis mer på grunn av han enn meg. Han hadde aldri vært i Afrika. I det vi gikk av flyet sa han ”Lykke til med det du tror på og driver med da, men ute i verden vil de bare le av deg. Og forhåpentligvis vil øynene dine en vakker dag bli åpnet”. ”Takk for det”, sa jeg. ”Og jeg anbefaler deg å reise til Afrika en vakker dag”. Så gikk vi.<br /><br />Ja, det er deilig å være hjemme. Jeg trenger ikke betale opp til en månedslønn for noen poser melk. Det vil si, noen melk i Norge koster meg sikkert en kenyansk månedslønn. Poenget er hvordan ingenting henger på greip der nede. En morgen jeg skulle kjøpe melk til guttenes frokost, spurte jeg i en ny kafe om de hadde melk til å ta med. De sa ja. Jeg sa jeg skulle ha seks. Seks? Nei, så mange hadde de ikke. Eller vent litt. Damen forsvant en stund og kom tilbake. Jo, de hadde seks melk, men da kostet de 600 shilling til sammen. Jeg var blindet på guttene og at de trengte frokost og melk, så jeg kjøpte. Nå skjønner jeg ikke hva jeg tenkte på. Jeg var under sterkt tidspress også, kanskje det var årsaken. 600 shilling tilsvarer 60 kroner – i Afrika! 60 kroner for 6 små melk; ca 4 dl i hver! Unbelieveable. Og hvor er logikken i at de ikke har seks kartonger, men om jeg betaler 60 kroner så har de visst seks kartonger likevel? I lengden kan det bli slitsomt å ha det slik døgnet rundt. Ikke rart jeg ble ruinert der nede.<br /><br />Når jeg nå vet hvor mye penger lite er for dem der nede, sjokkerer det meg hvordan alle kunne spør om så mye hele tiden. Jeg skjønner de spør – ”millionæren fra norden”… Men de har et feil inntrykk av min rikdom. Eller har de ikke? De klarte jo tross alt å få ut alle tusen? Da hjelper det ikke om jeg forklarer at jeg ikke har pengene, at jeg låner av mine foreldre og må betale banken tilbake. Så lenge pengene kan dras ut fra et sted, funker det jo. Jeg snakker ikke nødvendigvis om gateguttene, de var dem som forventet minst og som jeg med størst glede da. Jeg tenker på absolutt alle andre, som ba meg om noen tusen kroner til å kjøpe mat, til utdanning nok en gang, til bil, de som ba meg sende en data fra Norge, et kamera eller en ordbok. Tror ikke jeg møtte en eneste person som ikke hadde et ønske til meg. Øyeoperasjon til barnet sitt, sykehusregninger.<br /><br />Min venn Alois har en god jobb. Nå husker jeg ikke om jeg har fortalt dette, jeg er redd det blir mye dobbelt. Problemet er at jeg ikke har tid til å lese igjennom når jeg har skrevet, og jeg har heller ikke lest i bloggen selv siden jeg startet å skrive. Alois tjener 700 kroner i måneden. I måneden! I Norge tjener vi opptil 1000 kroner på en dag (om ikke mer). Og han har en meget godt ansett jobb i Kenya, da de fleste jobber i jordbruk eller ikke jobber med noen ting i det hele tatt. Han tjener 20 kroner dagen. Det er gode penger i Kenya. Så hvordan kan folk forvente jeg skal kaste ut tusen-lappene?<br /><br />Jeg ble frastjålet mye i Kenya. Mer enn en mobil. En dyr og flott i-pod. En bukse. Til og med undertøyet mitt ble jeg frastjålet; nytt og dyrt undertøy. Det falt meg ikke inn jeg måtte låse ned undertøyet mitt. Alt er av verdi – alt kan selges. Jeg ble også frastjålet mye penger. Det ironiske med i-poden var at også laderen forsvant. Hva med å være litt mer diskret…? Mine briller ble også stjålet. Hvis de bare visste hva en innfatning koster i Norge… 3 månedslønner i et av landets best betalte yrker… Var vel en grunn til at de forsvant! Før jeg dro til Kenya sa pappa noe lurt til meg. ”Ikke ta med noe til Afrika som er for verdifult til at du kan miste”, sa han. ”Men jeg må jo ha det med!”, svarte jeg. Nå skjønner jeg hva han mente. Den eneste bh’en jeg ikke ble frastjålet var den jeg gikk med. Kameraet hadde jeg i hånden 24 timer i døgnet – det fikk jeg beholde. Resten forsvant; en shorts, en roxy-t-shorte. Solbrillene mine. Det sto Dolce&Gabbana på dem. De var fake. Kjiiiiipt for dem! Men kjipt for meg og, for jeg likte de veldig godt!<br /><br />Det må være vanskelig å skjønne hvordan jeg kan like Afrika så mye. Innimellom skjønner jeg det ikke selv. Stefan kunne ikke fordra Afrika. Turist-Afrika kunne han klare; safari, strender og god mat. Men slum-Afrika 24 timer i døgnet på’n uten søvn og hodet fullt av gategutter; det Afrika var han ikke like stor fan av. Det han likte enda mindre var politiet. Korrupsjonen. Tyveriene. De skyhøye prisene. Ingen fred. ”HAKUNA MATATA, HAKUNA MATATA, NO STRESS, POLE POLE (ROLIG, SAKTE), HAKUNA MATATA, TAKE YOUR TIME, WE’RE HERE FOR YOU, JUST LOOK HERE, COME HERE, LOOK HERE, NO STRSS, HAKUNA MATAT”. Hvis ikke det er stress, så vet ikke jeg.<br /><br />Det er menneskene som tiltrekker meg. Barna. De lykkelige barna, noen av dem verdens fattigste, men likevel tilsyneslatende så lykkelige. Mange skjuler triste historier. Glade smil skygger for sorgfulle blikk. Men mange sårede sjeler evner også å vise ekte glede. Om de er sterkere enn oss vet jeg ikke om jeg vil si. Å kunne sørge er en styrke. Det viser også evne til å sette pris på det gode. Likevel – i en verden der så mye er så vondt, kan det hende en kald måte å møte motstand på er best. Hvis ikke tar det knekken på en. De viser ikke like mye følelser i Afrika som her. Verken mellom mor og barn, eller mellom mennesker generelt. Likevel ser alle tilsyneslatende lykkelige ut. Det er vanskelig å beskrive. En hel kultur er ulik vår. Når jeg har gjort ferdig studiet mitt i 1015 er det sikkert nok jeg kan gjøre der nede. Det var godt å se guttene bli triste da jeg dro, i hvert fall noen av dem viste det. Om bare så vidt – de viste følelser.<br /><br />Gjennomsnittlig Afrikansk standard er ikke god. De fleste har ikke strøm etter mørkets frembrudd, og hele byer er lyst opp av bål og stearinlys. Når det er kveld, som startet 18.30, ja, da er det kveld. TV? Radio? Data på rommet? En data til hvert barn i huset? Fryseboks? Kjøleskap? DVD-spiller, komfyr, mikrobølgeovn. For de fleste er dette en fjern drøm. De rike har, de fattige kan drømme.<br /><br />Så hardt jeg jobbet for å få guttene på barnehjem. Og så trist jeg ble første dagen jeg passerte hjørnet deres uten at de var der. Det var så tomt, så trist. Ingen som kom løpende mot meg, ingen som ropte navnet mitt eller spratt opp. Ingen som ristet de andre våkne for å fortelle at jeg var kommet. Ingen å klappe på kinnet eller holde i hånden, ingen gutter å prate med. Jeg trodde ”hjørnet” var noe spesielt. Jeg tok feil. Det var ikke hjørnet som var spesielt, det var guttene. Når de ikke var der, var ikke hjørnet noenting. De ga det liv og lys. De skapte gleden, de gjorde hjørnet til noe spesielt for meg.<br /><br />Jeg vil alltid huske hjørnet deres som noe spesielt, men jeg vil huske det med dem. Hvordan de bygde opp med kunstige plastik-planter for å avgrense deres område om natten. Hvordan de lette i søpla etter papplater til å legge hodet på. Hvordan de sammen tullet seg inn i teppene jeg hadde kjøpt, hvor tungt de sov.<br /><br />Når jeg flyttet inn i min nye leilighet her i Oslo, ble det en del innkjøp på Ikea. Og som alle som<br />har handlet på Ikea vet, betyr mye møbler enda mer papp. Etter å ha skrudd noen møbler satt vi igjen med så mye papp at søppelmannen ikke ville ta med seg en tredjedel en gang. Det irriterte meg. Det første jeg tenkte da jeg så all pappen var at guttene kunne bygd et helt hus. De kunne fått hver sin ”seng”, sidevegger og tak. Fikk lyst å sende det til Afrika. I søpla fant de ikke annet en papp fra en yoghurtbeholder og liknende. De lette og lette etter mer, men da de sjeldent fant noe ble det prioritert som hodepute. Og her – her ville ikke en gang søppelmannen ta det med seg.<br /><br />Min Omar på New Hope gjør det bra. Han har startet på skolen, leker med de andre ungene, gjør fremskritt. Peter, Moses og Omar Rama i Bamburi har det også bra. Jeg pratet med alle tre på telefonen i går, selv om kun Peter forsto hva jeg sa, ville alle snakke. Jeg bablet i vei, og etterpå fortalte manageren, James, at alle bare hadde villet høre stemmen min, at de savnet meg veldig. Det var så godt å høre dem. De var glade. De begynner skolen etter ferien.<br /><br />Kelvin var på Onesimus Boys Centre i ca to uker. Han gjorde det bra. Han var glad, i form. Han trivdes. Får jevnlig rapport fra Mirijam, hun fortalte Kelvin besøkte klasser frivillig hver eneste dag. Han trenger ikke, da han først skulle gjennom rehabilitering. Men han ville, han var så klar for å lære. Han ga masse, viste interesse og gjentok hver eneste dag ”I’m ready to learn, Iæm ready to og to school”. Han tegnet mye, skrev Onesimus på alt han tegnet. Han likte stedet. En søndag morgen forsvant han.<br /><br />Problemet er avhengigheten. Abstinensene tar over. Det er trist de ikke yter mer til avrusning og avvenning i Afrika. Han gjorde så bra, han ville så gjerne. Det var denne søndag morgenen de skulle i kirken. Kirken ligger i byen. Det ble for hardt for ham. Se de andre gateguttene, se gatelivet han har vært vant til i nærmere 8 år. Han trengte påfyll.<br /><br />Dagen etter kom han tilbake, og jeg var glad. Det er tiltak å komme seg fra byen til senteret, da dette ligger et stykke unna – veldig hensiktsmessig med tanke på rømning. Det at han på eget initiativ tok seg tilbake, viser hvor gjerne han vil. At han føler seg trygg der. Et sted han kan være. Han kom tilbake ruset, og med drugs i lommene. Noen dager senere forsvant han igjen, kom tilbake, men forsvant. Jeg får daglig oppdatering. Det er en vanskelig jobb. Onesimus BC gjør en stor jobb, men det er en vanskelig jobb. Han kan ikke komme ruset til det stedet og dra igjen for alltid; det skal være et rusfritt sted. Da disse menneskene også har et hjerte for ham, og grunnet mitt enorme engasjement, har de gitt ham nye sjanser, de gir ikke opp. Etter diskusjon har jeg kommet frem til at ingenting vil nytte før han er avvent. Han vil så gjerne, men for øyeblikket trenger han mer og annen hjelp. Jeg fikk høre det ligger en avrusningsklinikk i en annen by. Vi vurderer denne. Om han ønsker, vil vi først sponse han der, siden et senter og skole. Kelvin er Tuva sin. Han er en av de seks, og han betyr mye for meg. Bare jeg kunne gjort mer!<br /><br />Anton var også på Onesimus med Kelvin. Han stakk dagen før Kelvin. Da han er spesiell for meg, gjorde det ekstra vondt. Jeg visste fra dag en at det ville skje. Han trenger ”motherly care” døgnet rundt. Han er liten, svak. Et mobbeoffer. Den nyeste og yngste på Onesimus. Han kom med meg, og alle så hvor god kontakt vi hadde, hvor godt jeg kjente han. Enda et mobbemoment. Det sårer meg sånn, det gjør meg så trist. Han er så sårbar, og de andre utnytter det. På gaten er han et offer, på senteret er han et offer. Han har alltid vært et offer. Han er et offer for foreldres svik, et offer for en voksen manns galskap. Nok en gang er jeg usikker på om jeg har nevnt det før, men Anton har brannsår over hele kroppen. Det er slik alle andre kjenner ham så lett igjen. Sårene går helt opp til halsen, nedover armene. Omtrent et år tilbake var han i Nairobi. Der ble han helt parafin over og tent på av en voksen mann. Det tok lang tid før han fortalte meg hvorfor. Uansett hva han hadde gjort, ville jeg vært på hans side.<br /><br />Jeg kan ikke i mine villeste fantasier forstå hvordan noen kan gjøre noe slikt. Ikke mot Anton, min Anton. Han har lidd nok. På gaten slenger alle dritt om moren hans, hun er død. I Nairobi så han en mann skjære av hodet på en annen mann. Da måtte jeg be han stoppe. Jeg ville prøve å lytte til alt han fortalte meg, men dere som kjenner meg vet jeg ikke en gang klarer en blodprøve uten å besvime. Å vite at min Anton –”uskyldige” Anton har opplevd alle disse tingene, det gjør for vondt.<br /><br />Jeg kjenner mange i Mombasa nå, det hjelper. Jeg bar alle på Kenchic Inn se etter han, Alois, George og selvsagt Mirijam. Hun lovet å dra til byen å se etter ham. På en uke var det ingen som så han. Hver eneste dag lurer jeg på hvor han er, hva han gjør, om han går sulten til sengs og om han fryser. Jeg vet han ikke trives på gaten, men han klarer ikke holde seg på et senter heller.<br />Først i kveld fikk jeg melding fra Mirijam. Hennes søster hadde truffet han på gaten; han ville tilbake. Det er den beste nyheten jeg har fått på lenge.<br /><br />Jeg vet han vil, han vil så gjerne. Om han klarer det er en helt annen sak. Før jeg dro skrev jeg<br />personlige brev til alle åtte gategutter jeg hadde vært med, og la med alle bildene jeg hadde tatt. De ble så glade. Nicholas bestemte seg for å dra hjem og vise brevet til moren, så mye fint hadde aldri noen skrevet til han, og han var stolt over å kunne vise moren at noen mente så bra om ham. Det var helt tydelig at han ikke var vant til det. I dag ringte Nicholas meg. Han hadde dratt hjem for å ringe meg, og det sier litt. Når han foretrekker å bo på gaten er det ikke bare-bare å dra hjem. Det gjorde vondt når han fortalte meg at han var sulten og ba meg sende penger. Jeg prøvde å forklare at det ikke går. Tror ikke han skjønte det. Han skulle sove, og var sulten. Det var hardt, men godt å høre stemmen hans. Nicholas er herlig, han prater vanvittig mye. Da mener jeg mer enn naturlig mye, mer enn meg! Det går i ett, jeg får ikke pratet tre sekunder med en annen uten at han står og drar meg i armen ”Nina, Nina, listen, Nina, Nina, look, I went to.. Ey, Nina…!” Han er skjønn. Ivrig.<br /><br />Da Anton hadde bestemt seg for å dra til Onesimus, forklarte jeg at min mor skulle sponse ham. Det likte han godt. Var det en han ville skulle sponse han var det min mamma. ”Mamma” betyr noe spesielt for ham. Det gjør vel det for de fleste. Via min telefon fikk han snakke med mamma. Han var nok en gang klar, ivrig, glad, spent. Han pratet i ett, på engelsk, forklarte navn og alder. ”Me, I’m ready to og to school”, sa han, igjen og igjen. Før jeg dro tegnet han en tegning til henne og skrev et lite brev. Også Kelvin gjorde det til Tuva.<br /><br />I leiligheten har de afrikanske gjenstandene fått plass. Trefigurer og utskårede boller. I musikkspilleren spiller afrikansk musikk; alt fra hiphop til partygospel (ja, kan du tenke deg…..). For en gangs skyld prøver jeg å ikke være konsekvent, som med alt annet, men å nyte musikken og minnene de frembringer. På veggen henger bildene av guttene, med tegningene og en enslig ødelagt lighter Anton en kveld ga meg. Den har bilde av et neshorn og en flodhest på den ene siden. På den andre siden er det et kart av Kenya. Han viste og forklarte meg alt nøye. Den er fin. Den var noe av det mest verdifulle han eide, han hadde funnet den en tid tilbake. Så ga han den til meg. ”So you can remember me”. ”Thank you so much”, sa jeg. ”It’s so nice, really”. Og jeg mente det. Affeksjonsverdien er enorm.<br /><br />En enslig limflaske tok jeg med meg hjem. Kanskje ikke et fint minne, men for meg en del av en helhetlig historie jeg involverte meg sterkt i. Som kjent fremskaffer lukt sterke minner, så når jeg savner dem, som betyr hver eneste dag, tar jeg noen sniff fra flasken. Høhø.. Joa. Den står ved siden av bilder og brev og tegninger rammet inn i glass. I Antons tegninger går ofte en røykende mann og en plante igjen. På en av dem har han skrevet over mannen: ”This is my life”. Anton får meg til å tenke på et sitat fra Ringenes Herre: ”There are some things that time can not mend. Some hurts that og too deep… that have taken hold”.<br /><br />Jeg vil tilbake. Jeg vil treffe guttene. Jobbe en uke på hvert av de tre sentrene. Ikke bare fortelle dem, men vise dem at jeg bryr meg. Jeg tror de vet det. Men først må jeg samle opp energi, jeg trenger det. Jeg kjenner meg selv, når jeg først begynner å brenne for noe, klarer jeg ikke pause. Det er som jeg ikke kjenner mine begrensninger. Muligens kjenner jeg dem, emn jeg godtar dem ikke. Kreftene gir meg ikke nok. Men nok en gang, som pappa sier; Å brenne for noe er fint. Det gir liv, lys og glede. Som et stearinlys. Men brenner en for hardt, for lenge, uten pause, da brenner lyset ut. En blir bokstavelig talt utbrent. Mitt første krav til neste tur til Afrika er vel å lære meg å si nei. ”Nei” er et vanskelig ord. Så kort, men så vanskelig.<br /><br />Alois er en ekte venn. Han har den vestlige formen for samvittighet; han stjeler ikke, han gjør det han lover, han hjelper meg tross forhåndsbetaling, han hjelper meg til og med uten betaling. I Afrika er det ikke vanlig. Det går ikke på å være grusomme, det går på en enorm kulturforskjell. At de ikke har samme form som samvittighet som oss. De tviler ikke et sekund på å lure, unndra og tvinge til seg penger. Det er få av dem som ikke gjør det. Alois er ikke slik. Han har tatt Omar på sykehuset hver tredje dag siden jeg dro, jeg betalte han for et privatsykehus, og endelig er Omars fot helbredet. Han har også tatt Omar til passbildet. De andre guttene på de andre sentrene har han også besøkt for meg og gitt rapport. Jeg får meldinger og telefoner fra Afrika hver eneste dag; fra Kenchic Inn, fra venner, fra taxi-sjåførene og sentrene. Jeg er glad de ikke har glemt meg. I går fikk jeg en ny melding fra Alois; Mombasas gater er tomme for gategutter. Hvorfor? Presidenten er på besøk, og da tømmes gatene for søppel. De puttes et sted de ikke kan stikke av. Siden, når presidenten er borte, slippes de ville dyrene løs igjen. Hvorfor ikke la presidentene se problemene, la ham ta tak i dem? Problemet er at det aldri ville blitt hans prioritet. Jeg hater hvordan guttene behandles som søppel. Kelvin og Anton på et grusomt sted, et sted de ikke kan unnslippe. Behandlet som søppel. De er barn! De kan ikke resirkuleres som plastikk og metall. ”BARN KOMMER IKKE I REPRISE!”<br /><br />I går satt jeg og kikket ut vinduet mitt i leiligheten. Den ene personen etter den andre passerte. Plutselig var det noe som fanget oppmerksomheten min. En svart! Hadde lyst å rope på ham. ”Hei! Hvor er du fra? Hvilket land? Når kom du? Hvordan trives du i Norge? Er ikke Norge et rart land sammenliknet med der du er fra? Er det ikke kaldt her?” Jeg gjorde det ikke. For det første kunne han vært adoptert og fullnorsk. For det andre kunne det hende han ikke ville skjønne min ekstreme Afrika-entusiasme. Har han vært her lenge nok til å bli vant til norsk kultur, ville han garantert ansett meg som sprø. Kom han derimot forrige uke, ville han sikkert synes det var hyggelig. Mest sannsynlig kom han ikke forrige uke.<br /><br />Min blog er nådd enden. Jeg kommer til å komme med oppdatering om guttene om en stund, men rapporten fra turen er nå over. Til dere som har fulgt med: tusen hjertelig takk. For meg har Afrika vært en fantastisk og sterk opplevelse. Det er fint å kunne dele historien med dere. For dere som har sponset meg før og underveis: tusen hjertelig takk til dere også. Som lovet, vil de som har bidratt økonomisk motta et oppsummeringsbrev med informasjon om hva pengene er gått til og hva oppholdet innebar. Skulle noen ha blitt så rørt og berørt i hjertet av guttene som jeg ble, håper jeg på å kunne hjelpe Nicholas neste gang. Alt er uten garanti. I så tilfelle er det bare å melde seg.<br /><br />Noen ganger kan det virke håpløst å hjelpe gateguttene, eller fattige i Afrika generelt. De seks jeg ble kjent med utgjør kun en dråpe i havet. I et større bilde betyr de ingen ting. Jeg har ikke reddet Afrika. Likevel – for noen kan vi redde hele verden, og det er den store forskjellen. Om vi ikke kan redde alle mennesker i hele verden, kan vi i alle fall redde hele verden for noen mennesker. Og om kun en av dem sitter igjen på et barnehjem om et år, så har alt sammen vært verdt det. For den ene personen er et liv. Et liv som betyr noe, et verdifult liv, et menneske med følelser og menneskeverd. For en person er det livet en hel verden. En verden er reddet. Og for Omar kan det ha utgjort hele forskjellen.Ninahttp://www.blogger.com/profile/10073018951544430792noreply@blogger.com0