Jeg har igjen startet opp gateklasse. Sist var for nærmere to år siden, men de av elevene (gateguttene) som deltok i klassen alt den gang, husker det hele godt. Det var faktisk på forslag fra Kelvin at jeg bestemte meg for å holde noen gatetimer igjen.
Det er interessant å se hvordan guttene klarer å konsentrere seg når de vil. Når de trives, og andre essensielle behov, som fred og trygghet, er dekket. Jeg tok en gjeng på åtte gutter med opp i andre etasje på Kenchic Inn. Der var det tomt, og vi hadde hele etasjen nærmest for oss selv, med unntakt av en to-tre kunder som stakk innom, mellom 9 og 12 på morgenen. Det er spennende å se hvordan guttene setter seg ned med penn og papir og konsentrert tegner og skriver og forteller og lytter og spør og er villige til å lære; når de føler seg forstått! Når de får min fulle tid, min oppmerksomhet, og følelsen av at jeg bryr meg om dem.
Limflaskene har de gjemt godt innenfor t-skjorten. Jeg kjemper ikke for å få dem til å gi de fra seg - selvom jeg stolt har tatt i mot flere titalls limflasker, forstår jeg det ikke er rette sted å starte. Jeg gikk forbi en av butikkene en dag, der de selger lim. Jeg vurderte å teste følelsen av å gå i guttenes fotspor, ta med en flaske og prøve hvordan det er å kjøpe lim. Hassan hadde pekt på butikken for meg. Men før jeg kom så langt, tok frykten for politiet over, som alltid følger med på meg og alltid finner noe å ta meg på. Hvordan ville de reagere om den hvite jenta som alltid henger med gategutter i tillegg begynner å kjøpe lim? Og hva skulle jeg si? "Jeg skal ha lim for 10 shilling"? Eller "bare fyll litt på bunnen der..". Jeg ante ikke. Dessuten, hva i huleste skulle jeg med limet? Jeg kom frem til at det var mer enn nok å vite hvor de får tak i det.
Morgen etter morgen satt jeg med guttene i andre etasje. Med meg til Norge har jeg en perm full av tegninger fra mine survivors. En tegning jeg fikk av Kelvin viste en jente og en gutt i streker, og de leide. Bak var det et hus, og ved siden av en bil. Kelvin forklarte meg det var han og meg, og huset og bilen var vår. Douglas tegnet en brus, og lille Tom tegnet en haug med substantiv og navnga alt. Jeg ordnet med frokost til klassene, fra forskjellige småbutikker i nærområdet, noe som var helt i orden for Kenchic. Ofte rørte ikke guttene maten før de hadde skrevet og tegnet litt, og fått svaret på det de lurte på om Norge og verden. Det er en regel at alt spiselig og drikkbare skal fortæres før vi forlater Kenchic, da jeg kjenner guttene såpass godt at jeg vet de vil selge alt som er til overs. "Nitauza", sa George (Jeg skal selge). Han testet swahilikunnskapen min og deretter reaksjonen. Jeg forsto ham, og han syntes det var kjempemorsomt. "Hapana! Hatauzi!". Han lo.
Hvorfor holder jeg gateklasse? Hvorfor mater jeg dem fra dag til dag? Jeg får ofte disse spørsmålene. "Hvorfor tar du dem ikke på et barnehjem?", spør folk. Jeg blir ofte oppgitt når de spør om det siste. For det første er budsjettet mitt begrenset, og jeg har ikke råd til å sponse flere foreløpig. For det andre har ikke alle guttene jeg har å gjøre med på gaten, mulighet til et liv på barnehjem. Årevis på gaten, og årevis med lim, gir ingen gode forutsetninger til et liv i fangenskap. Det er slik de ser på barnehjem. Jeg håper likevel en gang å kunne bruke alle mine ressurser på dem. Jeg husker ikke om jeg skrev det i forrige innlegg, men da jeg var borte en dag fra gaten fordi jeg hadde tatt turen til Kilifi, kom jeg tilbake og fikk høre ryktet som hadde tatt jungeltelegrafen på gaten i løpet av de 12 timene jeg hadde vært borte. "Did you find a place?". Alle hadde trodd jeg var dratt til Kilifi for å finne et sted å starte mitt eget senter. Jeg har aldri nevnt for dem at det er planen min å starte noe i fremtiden. Men er det noen som har fått sett engasjementet mitt for dem, gateguttene, så er det jo nettopp dem. Kanskje var det ikke så rart de trodde det.
Jeg tror jeg har mye å lære før jeg eventuelt starter noe i fremtiden. Første punkt på denne listen må være: Evne til begrensning. I dette ligger prioritering, evne til å si nei, og å være fornøyd med det som er oppnådd. Foreløpig vil jeg si det er vel mye å kreve av meg selv. Likevel må jeg innrømme jeg allerede har funnet strøket jeg kunne drømt om å etablere meg i. Nyali - for den som måtte være kjent. Det er et pent strøk, fredelig, fine, store hus. Der kunne jeg startet et godt sted for guttene. Hage, kanskje dyr? Dyr kan ha god terapeutisk effekt, dessuten er de gode lyttere når ingen andre forstår. Problemet vil kunne være aggresjonen og usikkerheten dyrene kan bli utsatt for, og som dyreverner er det kanskje en stor risiko å ta. Kan jeg ta ansvaret for guttenes psykiske smerte øst ut i fysisk vold...? Nyali er et fint strøk, også fordi det er nærme havet. Det er nærme byen, og det er nærme barnehjemmene der jeg allerede har mine andre barn. Det er et rolig strøk, idyllisk. Uten å være lusuriøst. Det er perfekt.
Nest siste dag i Kenya, var guttene triste over at jeg skulle dra. "How shall we now survive?". "Like you always do, after all you're survivors". De lo. "Sawa". Jeg vet de klarer seg. De vet det de og. De vet også at om jeg hadde tilbudt dem plass på senter, på barnehjem eller skole, ville de ikke ha holdt ut mer enn dager. Så hvorfor gjør jeg det? Jeg har nevnt det før. Vi har alle forskjellige forutsetninger. Deres mål og ambisoner er ikke de samme som mine. De har andre forutsetninger. Foreløpig er alt de kan tenke på å overleve fra dag til dag. Om jeg kan gjøre denne jobben, for tro meg - det er ikke bare lett, det er en grunn til at de kaller seg survivors - noe lettere, vil jeg gjøre det. Dessuten er også de mennesker. Hvor enn de bor, på et senter eller på gaten, vil jeg de skal merke min kjærlighet. Det er lenge siden jeg forsto at det ikke var mat og sko de egentlig var ute etter. Sett bort fra lim, var det oppmerksomheten de ville ha. Morskjærligheten det er uendelig underernæring på. Er det noe jeg har nok av når pengene kommer til kort, er det kjærlighet å gi dem. Og de sluker det. En annen grunn til at jeg ikke gir dem opp, er fordi jeg fortsatt har håpet på at det skal gå. At økonomien av en eller annen herlig grunn skal blomstre. Jeg håper organisasjonen kan vokse, og at jeg vil ha de økonomiske brikkene på plass, som et grunnlag for å kunne arbeide videre også med disse guttene. Jeg har tro på at en endring er mulig. Koblet med en alternativ form for rehabilitering. Likevel prioriterer jeg de yngste. Kanskje en gang i tiden kan jeg få meg mitt eget senter, og en del av dette kan være drevet som en drop-in-greie, med fokus på noe annet enn skole, noe mer praktisk de kan engasjere seg for. Jeg har jo sett konsentrasjonen de er villige til å legge i sitt arbeide, når de først trives. Dessuten er jeg på gaten av rent emosjonelle og egoistiske grunner. Nå kjenner jeg dem, og jeg er blitt glad i dem. Jeg kan ikke forlate dem, jeg kan ikke glemme dem. Om så en liten skoleklasse kan mate dem med litt allmennkunnskap, er det bedre enn ingenting. Dessuten viser det guttene selv noe; det viser dem at de er viktige, verdifulle. Verdt tiden. At de klarer å konsentrere seg. Og at det er noe mer for dem der ute.
De spurte meg om vi kunne dra på stranden siste dagen min i Kenya. Jeg var usikker, og så for meg ansvaret med å passe på nærmere ti gutter i vannet. Jeg klarte ikke se de skuffede ansiktene, og sa greit, vi drar på stranden. Det ble 14 gutter, og vi fyllte en hel matatu. Igjen fikk jeg et lykkelig øyeblikk, men også veldig trist, da jeg satt med 14 barbente gategutter rundt meg i matatuen, en på fanget, og musikken på full styrke. Det ble en herlig dag på stranden. De lekte og storkoste seg, jeg padlet rundt med lille Said i vannet, han hadde tatt av seg buksen og bar den med rundt i vannet så ingen skulle stjele den - jeg måtte smile av han. Jeg tok den for ham så han skulle slippe å passe på noe i vannet, men bare kose seg. Alle vrengte av seg klærne og løp uti. Said lo så masse. Vi padlet om kapp på noen store baderinger jeg leide; Said og jeg vant. Når jeg omsider gikk opp, kom Said med, og vi vasset i land hånd i hånd. Hassan og gjengen var også blitt med, og jeg var glad for å ha noen store gutter med meg. Da alle var feridge med å bade, gikk vi og spiste på et afrikansk sted langs stranden. Alle drakk brus. De minste fikk noen shilling til å kjøpe is av en mann med kjølebag. De ville gi til meg og, jeg syntes det var søtt hvordan de spanderte samme is på meg, som jeg nettopp hadde spandert på dem.
Hva gjør de i dag? Hvor er de? Jeg trenger ikke lure lenge. De er utenfor Casablanca. Oppe ved Kenchic. I Maboxini. I dag har de fått noen shilling av turister. Kanskje har de kjøpt påfyll av lim. Kanskje noen har kranglet. De har spist noe de har funnet i søpla. Pyntet på sengen med en ny pappeske de fant bak Club Rio. Kanskje lot Douglas i dag som han var blind da han tigde penger av noen hvite. De har satt opp triste ansikter. Har de tenkt på meg? Det vet jeg ikke. Håper ihvertfall de vet at jeg tenker på dem. Alltid.
tirsdag 2. august 2011
lørdag 30. juli 2011
Livstid - på gaten
Det var kveld, solen var gått ned mange timer tidligere. Mørket lå tungt over byen, og kun gløden fra noen sjeldne gasslamper tydet på liv. ”Du kan stoppe her”, sier jeg til tuktuksjåføren min. Vi hadde nådd hjertet av byen, en av Mombasas mindre bakgater. Jeg tror det var mørket og stillheten som fikk sjåføren til å snu seg og spørre; ”Are you sure it is here?”. Jeg var allerede halvveis ute av tuktuken og la 100 shilling i hånden hans. ”Yeah, I’m sure”, sa jeg. ”Thanks”.
Jeg hørte tuktuken forsvinne i det fjerne, og stillheten var atter et faktum. Jeg rundet hjørnet.. Der var ingen. Usikker beveget jeg meg ut på plassen. Hva nå? Hvor var guttene? Plutselig hørte jeg noen lyder bak en bil, og spente alle muskler i kroppen. Jeg pustet lettet ut da jeg kjente igjen den lyse stripen i håret på yngstemann i gjengen til Hassan.
Det tok ikke mange øyeblikk før alle var samlet, og de som hadde duppet av, var igjen lys våkne. Hassan var naturligvis også der, og følte selv han ikke fikk uttrykt nok deres enorme glede og takknemmelighet over maten jeg hadde medbrakt. Jeg følte meg ikke lenger utrygg; jeg var hjemme, blant venner. ”You want?”, spurte Kevin (dette er tredje Kelvin jeg omtaler i forbindelse med gaten). Jeg lo og takket nei. ”You enjoy”, sa jeg.
Guttene var på strålende humør, og for meg var det avslappende å sitte på benken mellom dem, puste ut etter en lang dag. Dagens siste gjøremål. Vi pratet, spiste og lo. Tok bilder. Også et filmklipp. ”We appreciate so much what you’ve done for us”, sa Roy. “And next time we want youto bring a…hammer… a hammer – limousine”. Jeg lo igjen, denne gangen over guttenes beskjedne ønsker.
Det var denne kvelden guttene sang sangen som de siden har dedikert til meg. Igjen er det omdannet til et uendelig lykkelig minne i min hukommelse. Stemningen. ”I have no other choice but a life time on the street”, avsluttet Hassan stolt, og Roy som sto for beaten sakket langsomt ned trommelydene. Å sitte der i mørket med en gjeng gamle gategutter, og høre deres sang om gatelivet som de selv har laget, ga meg gåsehud. Jeg synes de var flinke. Jeg klappet, og de klappet med. ”Wow”, sa jeg bare. ”I didn’t expect this”.
*
Sint, sår i hele ansiktet, snakker kun swahili og gir de andre ordre. Det var slik jeg beskrev Hassan første gang jeg traff ham for mer enn et år tilbake. ”Si til henne at hun ikke får ta bilder her”, hadde han sagt med en aggressiv tone til en av de yngre på swahili. Han oversatte for meg, og jeg la kameraet ned. Når jeg nå minner Hassan på denne hendelsen, er det et angrende ansikt jeg møter. ”Sorry, sorry, sorry! Nina, sorry!”. Jeg synes det er interessant å se utviklingen. Følelsen av å ha klart å jobbe meg over kneiken og avvisningsbarrieren deres, er en god følelse. Jeg har nådd inn i sirkelen, og ikke alle kommer dit. ”Walk away, stay away, stay away”, synger de i sangen. Det gjelder å lære seg hvilke ordre en faktisk må følge, og hvilke en, om en ønsker å oppnå et resultat, gjør best i å bryte. Jeg tenker på et sitat jeg fant hos en annen organisasjon som jobber med gategutter på et annet kontinent. ”Sometimes you put walls up not to keep people out, but to see who cares enough to break them down”. Stein for stein hadde jeg i lengre tid jobbet med å rive muren. Endelig var jeg i mål.
***
Jeg er blitt flinkere til å ta vare på meg selv. Dette oppholdet er første gang jeg har erfart en dag fri. Fri fra alt, alle. Det hadde overraskende effekter. En dag til bare meg, og hodepinen forsvant. Kreftene kom sakte tilbake. Jeg var igjen klar for å sette alt inn. Et stikk av dårlig samvittighet streifet meg i det jeg avlyste siste avtale denne dagen, og bestilte en ny kopp kaffe. Jeg hadde funnet en rolig kafe nede ved havet, ble sittende i timevis. Barna på barnehjemmet ble noe skuffet over at jeg ikke kom denne dagen, men deres skuffelse var forhåpentligvis mindre enn min helsemessige gevinst. Jeg tok det igjen med dem dagen etter; med enda større glede og energi.
Denne dagen fri kom jeg over et velvære-sted. Jeg lurte på hva som gikk av meg, og gikk inn. Mannen som drev stedet var britisk jamaicaner. Han renset sårene mine, og jeg takket for at han tok på seg mammas rolle etter hun var dratt. Jeg hadde sittet hos ham en times tid, da jeg plutselig hørte en kjent stemme bak ryggen min. ”Nina!”. Assan. Han hadde fått øye på meg gjennom vinduet, og var allerede innenfor døren. Etter ham fulgte tre andre gutter, og det lille rommet var allerede fylt. Jeg var glad for å se dem, og ba dem ikke gå. Slutten av fridagen gikk med til guttene, og jeg tenkte på at ikke ett sted i Mombasa vil jeg kunne gå uten å bli møtt av dem.
***
New Hope Community School. Dagene går, barna og smilene er de samme, men gleden over å se dem blir stadig større. Jeg er oftest i klassen til Omar og Bakari. Sist jeg hadde reading class med dem, hadde jeg med flere kopier av boken ”Den kjempestore krokodillen” av Roald Dahl. Det ble en suksess.
Jeg får stadig vite mer om fortiden til guttene, også dem i Bamburi. Fra protokoller, og fra guttene selv. Det er fint, men også ofte vondt. Vondt å vite hva mine barn har vært gjennom. I en bok jeg fant hos pappa, ”Fra kaos til sammenheng”, som omhandler et adoptivbarn og tilknytningsforstyrrelse, leste jeg følgende beskrivelse av gutten; ”….”.
Det var interessant å se hvordan den av guttene mine jeg forventet skulle gjøre det dårligst, gjorde det best i klassen. Han jeg forventet skulle gjøre det svært bra, levde ikke helt opp til antakelsene. Jeg var like stolt av ham. Jeg tok meg sammen, og skrev ”good” ved siden av den tilhørende oppnådde poengsummen. Sparte meg for den lange, personlige avhandlingen jeg hadde lyst å skrive, om hvor stolt jeg var av hvor langt han var kommet, over hvor flink han er og hvor høyt jeg elsker ham, uavhengig av hvordan han gjør det på skolen. Jeg holdt det profesjonelt.
Ofte sto jeg må søle langt oppover beina og underviste i det åpne klasserommet som manglet både dør, vegger og vinduer. Det er regntid, og veiene blir ikke mulige å ta seg frem på. Jeg sank ned i dyp mudd, og forsøkte å tørke meg med servietter før jeg gikk inn i klasserommet. Da veska var tom for våtservietter, angret jeg. Det syntes ikke en gang at jeg hadde forsøkt å vaske av meg, og noe kunne jeg verken gå på do eller vaske hendene før jeg var hjemme. ”Madame, may I come in, please?”. En av elevene sto i åpningen der døren skulle vært. ”Of course”, sa jeg, og speidet utover klassen. Min Moses var ikke til stede. Halvveis ute i timen, sto han plutselig i døren. Han kikket litt usikker på meg, og jeg antar han vurderte hva som passet seg å si. Jeg tror vi begge forsto hvor merkelig det ville vært, om han skulle si ”Madame” og ”please” til meg. ”Come in”, sa jeg, før han rakk å dvele ved det lenger.
De vil meg alltid godt. ”Nina, try!”, sier Omar Rama, og strekker ut gaffelen sin med en stor bit kyllingkjøtt på. ”No, thank you so much”, sa jeg og grøsset. Har prøvd å forklare dem at jeg er vegetarianer, men de skjønner det liksom ikke helt.
***
Tenk om noen hadde sett meg nå, tenkte jeg, og sto like alvorlig og kastet hendene i
været. Opp, så ned. Vilt, så rolig, rullende. Jeg gynget frem og tilbake, fra side til side. Opp mot himmelen igjen, strakk meg alt jeg kunne. Valgte å se på det hele som en mimelek. Mimelek uten latter. Alle rundt meg var i transe. Fikk ikke kontakt med noen, enda jeg forsøkte å fange blikk. Turte ikke en gang å hviske til dem ved siden av meg; de var i sin egen verden. Plutselig begynte et 20-talls mennesker å gråte. Folk skrek. Deretter sang de, så lo de. ”Hallelujah!”. Vi var i kirken, og jeg var passe sjokkert. Jeg hadde lovet barna på New Hope å bli med i kirken en dag.
Det jeg ikke var forberedt på, var at de ble ført inn i en annen kirke, en for barn, da vi ankom, mens jeg ble sendt med de voksne. Flere hundre voksne afrikanere, der jeg ikke kjente noen. Fanget i hallelujah-rop og besatte bevegelser. Jeg kunne ikke dy meg, og spurte i et passende avbrekk fra den tunge tilbedelsen; ”When does it finish?”. ”Two”. Tar det to timer?, spurte jeg vantro – det virket alt for lenge. ”No, at two o’clock”, svarte person, og forsvant igjen inn i Guds verden. Jeg så på klokken. Den var halv ti. Fire og en halv time til. Jeg reiste meg forsiktig, og senket blikket for å unngå dømmende blikk over å forlate plassen midt under den gledelige, felles takknemmelighet over Gud og hans virke.
***
”N-I-N-A H-A-A-R-K-L-O-U”, stavet jeg bokstav for bokstav. Han virket hyggelig, gutten jeg hadde truffet på Nakumatt, og tenkte at facebook i hvert fall var bedre enn å gi mobilnummeret mitt. På facebook kunne jeg alltids velge ”don’t accept” når det kom til stykke. Han var mørk i huden, ikke mørk som de fleste afrikanere – han var kullsvart. Et knallhvitt smil. Fulgte meg rundt i butikken, og vi fortalte om hverandre. ”Vi er allerede venner”, sier han plutselig, mens han trykker på mobilen. ”Vi kjenner hverandre knapt”, svarte jeg. ”På facebook, mener jeg”, svarte han. ”Hæ?”. Jeg stoppet opp mellom hyllene og så for første gang ordentlig på ham. ”Det er ikke mulig, jeg har bare folk jeg kjenner på facebook”, motsa jeg ham. ”No, we are”. ”Så – hvem er du, da?”, spurte jeg. Hvordan kjenner vi hverandre?
Det viste seg at jeg faktisk kjente Nelson, eller rettere sagt; har kjent. For to år siden besøkte jeg et senter for gategutter, et rescue center; Wema Center. Jeg var der med fem-seks av mine gutter, sjekket ut stedet og om de kunne passet inn der. Det gjorde de ikke, men jeg fikk hilse på flere andre gutter, noen som bodde på senteret, andre som bodde på gaten. Nelson var en av dem. Han var en gategutt. Nå handlet han på Mombasas mest eksklusive kjøpesenter. Jeg måtte tenke igjennom hele samtalen igjen, alt han hadde fortalt. Den fremmede gutten hadde fortalt meg han jobbet på et hotell. Nelson jobbet på et hotell. Bor i en familie, planlegger å studere. Er 22 år, like gammel som meg. Det er jo Nelson. Fra gategutt til verdsatt borger.
Et par dager senere traff vi hverandre igjen. Vi dro og besøkte Wema Center, siden jeg hadde planlagt å dra dit likevel, uavhengig av ham. Det var herlig å være tilbake; guttene der inviterte meg til å komme å se dem spille fotball neste lørdag. Timene gikk, og igjen slo det meg hvor høyt jeg elsker bare å sitte på et senter med ti-tolv gutter rundt meg, som jeg kan prate, le og danse med, fortelle om Norge, lære leker av dem, bare la tiden gå og danne fine minner. Etterpå spiste Nelson og jeg i byen. Han kjørte meg hjem til slutt. Nelson og kameraten hans ga meg skyss, og ville ikke ha noe for det. Hvordan rollene har endret seg. Det er ikke mye survivor igjen i ham. Han overlever, men på et høyt nivå. Er vi ikke kanskje alle å en eller annen måte, på ett eller annet nivå, mer eller mindre, survivors?
***
Jeg besøkte guttene på high school for ca. 10 dager siden. Vi koste oss veldig, gikk ut og spiste, og de viste meg skolen og friområdet. Kilifi, het byen, og lå omtrent to timer fra Mombasa sentrum. Kilifi viste seg å være en nydelig by; hav, strender, en nydelig bro over vannet fylt med båter. Jeg lovet å overnatte neste gang jeg er i Kenya.
***
Vi skal starte et suppekjøkken. Jeg fikk ideen for noen uker siden, og har arbeidet med å opprettholde den. Jeg arrangerte et møte på Nakumatt Likoni, med en fyr fra Wema Center, Japheth, og Yei fra UK, og med Hassan og Peter som har sagt ja til å hjelpe til med distribueringen, og med en mann som ikke har enorm interesse av gategutter, men som har dårlig samvittighet over et godt liv og litt for mye penger. Jeg er glad for å ha kommet i kontakt med ham – trenger noen slike og.
Det var merkelig å lede et møte med bare voksne menn. Jeg var, uten tvil, den yngste, og den eneste jenten. Jeg takket for at de hadde kommet, og for at de var villige til å gi sitt engasjement til den nye ideen jeg hadde fått. Jeg hadde
forberedt meg godt, med budsjetter, planlister og arbeidsdeling. Møtet ble vellykket, men i løpet av natten, kjente jeg stresset over ansvaret jeg følte ved hele prosjektet. Alt virket så lett noen timer før, men plutselig kom de økonomiske konsekvensene for meg.
Jeg har bestemt meg for å se an organisasjonens inntekter frem til jul, for så å avgjøre videre skritt å ta. Et suppekjøkken for gateguttene i Maboxini er definitivt et mål.
***
Jeg savner å kjøpe sukkerrør gjennom vinduet i matatuen. Jeg savner stanken når jeg kjører med åpent vindu over broen på vei til Mikindani. Jeg savner smilet til Bakari.
Det ble mye gråt da jeg dro, men det er vel knapt nødvendig å beskrive avskjeden på bloggen. Min fjerde avskjed. Omar og Bakari kom til flyplassen, sammen med Hassan, Peter, Roy og Daddy. De sang for meg en siste gang. Hadetklem. Vi vinket. Tårene rant nedover kinnet.
Flyet skulle mellomlande i Kilimanjaro, uten at jeg måtte bytte. Flertallet av passasjerene skulle fra Kilimanjaro til Addis Ababa, som gjorde at flyet fra Mombasa til Tanzania nærmest var tomt. Et gigantisk fly med 10 seter på hver rad. Ingen foran meg, ingen bak, og ingen ved siden av. Det virket nesten som jeg var alene på flyet. Jeg gråt og gråt, og stirret ut av vinduet. Flyet var like tomt som jeg følte meg. Jeg spente alle muskler i kroppen da det tok av – til ingen nytte. Snart var vi oppe i luften. Hvor mange ganger skal jeg gå gjennom denne prosedyren? Hvor mange ganger skal jeg ta farvel? Hvor mange ganger skal jeg kjempe mot?
Jeg hørte tuktuken forsvinne i det fjerne, og stillheten var atter et faktum. Jeg rundet hjørnet.. Der var ingen. Usikker beveget jeg meg ut på plassen. Hva nå? Hvor var guttene? Plutselig hørte jeg noen lyder bak en bil, og spente alle muskler i kroppen. Jeg pustet lettet ut da jeg kjente igjen den lyse stripen i håret på yngstemann i gjengen til Hassan.
Det tok ikke mange øyeblikk før alle var samlet, og de som hadde duppet av, var igjen lys våkne. Hassan var naturligvis også der, og følte selv han ikke fikk uttrykt nok deres enorme glede og takknemmelighet over maten jeg hadde medbrakt. Jeg følte meg ikke lenger utrygg; jeg var hjemme, blant venner. ”You want?”, spurte Kevin (dette er tredje Kelvin jeg omtaler i forbindelse med gaten). Jeg lo og takket nei. ”You enjoy”, sa jeg.
Guttene var på strålende humør, og for meg var det avslappende å sitte på benken mellom dem, puste ut etter en lang dag. Dagens siste gjøremål. Vi pratet, spiste og lo. Tok bilder. Også et filmklipp. ”We appreciate so much what you’ve done for us”, sa Roy. “And next time we want youto bring a…hammer… a hammer – limousine”. Jeg lo igjen, denne gangen over guttenes beskjedne ønsker.
Det var denne kvelden guttene sang sangen som de siden har dedikert til meg. Igjen er det omdannet til et uendelig lykkelig minne i min hukommelse. Stemningen. ”I have no other choice but a life time on the street”, avsluttet Hassan stolt, og Roy som sto for beaten sakket langsomt ned trommelydene. Å sitte der i mørket med en gjeng gamle gategutter, og høre deres sang om gatelivet som de selv har laget, ga meg gåsehud. Jeg synes de var flinke. Jeg klappet, og de klappet med. ”Wow”, sa jeg bare. ”I didn’t expect this”.
*
Sint, sår i hele ansiktet, snakker kun swahili og gir de andre ordre. Det var slik jeg beskrev Hassan første gang jeg traff ham for mer enn et år tilbake. ”Si til henne at hun ikke får ta bilder her”, hadde han sagt med en aggressiv tone til en av de yngre på swahili. Han oversatte for meg, og jeg la kameraet ned. Når jeg nå minner Hassan på denne hendelsen, er det et angrende ansikt jeg møter. ”Sorry, sorry, sorry! Nina, sorry!”. Jeg synes det er interessant å se utviklingen. Følelsen av å ha klart å jobbe meg over kneiken og avvisningsbarrieren deres, er en god følelse. Jeg har nådd inn i sirkelen, og ikke alle kommer dit. ”Walk away, stay away, stay away”, synger de i sangen. Det gjelder å lære seg hvilke ordre en faktisk må følge, og hvilke en, om en ønsker å oppnå et resultat, gjør best i å bryte. Jeg tenker på et sitat jeg fant hos en annen organisasjon som jobber med gategutter på et annet kontinent. ”Sometimes you put walls up not to keep people out, but to see who cares enough to break them down”. Stein for stein hadde jeg i lengre tid jobbet med å rive muren. Endelig var jeg i mål.
***
Jeg er blitt flinkere til å ta vare på meg selv. Dette oppholdet er første gang jeg har erfart en dag fri. Fri fra alt, alle. Det hadde overraskende effekter. En dag til bare meg, og hodepinen forsvant. Kreftene kom sakte tilbake. Jeg var igjen klar for å sette alt inn. Et stikk av dårlig samvittighet streifet meg i det jeg avlyste siste avtale denne dagen, og bestilte en ny kopp kaffe. Jeg hadde funnet en rolig kafe nede ved havet, ble sittende i timevis. Barna på barnehjemmet ble noe skuffet over at jeg ikke kom denne dagen, men deres skuffelse var forhåpentligvis mindre enn min helsemessige gevinst. Jeg tok det igjen med dem dagen etter; med enda større glede og energi.
Denne dagen fri kom jeg over et velvære-sted. Jeg lurte på hva som gikk av meg, og gikk inn. Mannen som drev stedet var britisk jamaicaner. Han renset sårene mine, og jeg takket for at han tok på seg mammas rolle etter hun var dratt. Jeg hadde sittet hos ham en times tid, da jeg plutselig hørte en kjent stemme bak ryggen min. ”Nina!”. Assan. Han hadde fått øye på meg gjennom vinduet, og var allerede innenfor døren. Etter ham fulgte tre andre gutter, og det lille rommet var allerede fylt. Jeg var glad for å se dem, og ba dem ikke gå. Slutten av fridagen gikk med til guttene, og jeg tenkte på at ikke ett sted i Mombasa vil jeg kunne gå uten å bli møtt av dem.
***
New Hope Community School. Dagene går, barna og smilene er de samme, men gleden over å se dem blir stadig større. Jeg er oftest i klassen til Omar og Bakari. Sist jeg hadde reading class med dem, hadde jeg med flere kopier av boken ”Den kjempestore krokodillen” av Roald Dahl. Det ble en suksess.
Jeg får stadig vite mer om fortiden til guttene, også dem i Bamburi. Fra protokoller, og fra guttene selv. Det er fint, men også ofte vondt. Vondt å vite hva mine barn har vært gjennom. I en bok jeg fant hos pappa, ”Fra kaos til sammenheng”, som omhandler et adoptivbarn og tilknytningsforstyrrelse, leste jeg følgende beskrivelse av gutten; ”….”.
Det var interessant å se hvordan den av guttene mine jeg forventet skulle gjøre det dårligst, gjorde det best i klassen. Han jeg forventet skulle gjøre det svært bra, levde ikke helt opp til antakelsene. Jeg var like stolt av ham. Jeg tok meg sammen, og skrev ”good” ved siden av den tilhørende oppnådde poengsummen. Sparte meg for den lange, personlige avhandlingen jeg hadde lyst å skrive, om hvor stolt jeg var av hvor langt han var kommet, over hvor flink han er og hvor høyt jeg elsker ham, uavhengig av hvordan han gjør det på skolen. Jeg holdt det profesjonelt.
Ofte sto jeg må søle langt oppover beina og underviste i det åpne klasserommet som manglet både dør, vegger og vinduer. Det er regntid, og veiene blir ikke mulige å ta seg frem på. Jeg sank ned i dyp mudd, og forsøkte å tørke meg med servietter før jeg gikk inn i klasserommet. Da veska var tom for våtservietter, angret jeg. Det syntes ikke en gang at jeg hadde forsøkt å vaske av meg, og noe kunne jeg verken gå på do eller vaske hendene før jeg var hjemme. ”Madame, may I come in, please?”. En av elevene sto i åpningen der døren skulle vært. ”Of course”, sa jeg, og speidet utover klassen. Min Moses var ikke til stede. Halvveis ute i timen, sto han plutselig i døren. Han kikket litt usikker på meg, og jeg antar han vurderte hva som passet seg å si. Jeg tror vi begge forsto hvor merkelig det ville vært, om han skulle si ”Madame” og ”please” til meg. ”Come in”, sa jeg, før han rakk å dvele ved det lenger.
De vil meg alltid godt. ”Nina, try!”, sier Omar Rama, og strekker ut gaffelen sin med en stor bit kyllingkjøtt på. ”No, thank you so much”, sa jeg og grøsset. Har prøvd å forklare dem at jeg er vegetarianer, men de skjønner det liksom ikke helt.
***
Tenk om noen hadde sett meg nå, tenkte jeg, og sto like alvorlig og kastet hendene i
været. Opp, så ned. Vilt, så rolig, rullende. Jeg gynget frem og tilbake, fra side til side. Opp mot himmelen igjen, strakk meg alt jeg kunne. Valgte å se på det hele som en mimelek. Mimelek uten latter. Alle rundt meg var i transe. Fikk ikke kontakt med noen, enda jeg forsøkte å fange blikk. Turte ikke en gang å hviske til dem ved siden av meg; de var i sin egen verden. Plutselig begynte et 20-talls mennesker å gråte. Folk skrek. Deretter sang de, så lo de. ”Hallelujah!”. Vi var i kirken, og jeg var passe sjokkert. Jeg hadde lovet barna på New Hope å bli med i kirken en dag.
Det jeg ikke var forberedt på, var at de ble ført inn i en annen kirke, en for barn, da vi ankom, mens jeg ble sendt med de voksne. Flere hundre voksne afrikanere, der jeg ikke kjente noen. Fanget i hallelujah-rop og besatte bevegelser. Jeg kunne ikke dy meg, og spurte i et passende avbrekk fra den tunge tilbedelsen; ”When does it finish?”. ”Two”. Tar det to timer?, spurte jeg vantro – det virket alt for lenge. ”No, at two o’clock”, svarte person, og forsvant igjen inn i Guds verden. Jeg så på klokken. Den var halv ti. Fire og en halv time til. Jeg reiste meg forsiktig, og senket blikket for å unngå dømmende blikk over å forlate plassen midt under den gledelige, felles takknemmelighet over Gud og hans virke.
***
”N-I-N-A H-A-A-R-K-L-O-U”, stavet jeg bokstav for bokstav. Han virket hyggelig, gutten jeg hadde truffet på Nakumatt, og tenkte at facebook i hvert fall var bedre enn å gi mobilnummeret mitt. På facebook kunne jeg alltids velge ”don’t accept” når det kom til stykke. Han var mørk i huden, ikke mørk som de fleste afrikanere – han var kullsvart. Et knallhvitt smil. Fulgte meg rundt i butikken, og vi fortalte om hverandre. ”Vi er allerede venner”, sier han plutselig, mens han trykker på mobilen. ”Vi kjenner hverandre knapt”, svarte jeg. ”På facebook, mener jeg”, svarte han. ”Hæ?”. Jeg stoppet opp mellom hyllene og så for første gang ordentlig på ham. ”Det er ikke mulig, jeg har bare folk jeg kjenner på facebook”, motsa jeg ham. ”No, we are”. ”Så – hvem er du, da?”, spurte jeg. Hvordan kjenner vi hverandre?
Det viste seg at jeg faktisk kjente Nelson, eller rettere sagt; har kjent. For to år siden besøkte jeg et senter for gategutter, et rescue center; Wema Center. Jeg var der med fem-seks av mine gutter, sjekket ut stedet og om de kunne passet inn der. Det gjorde de ikke, men jeg fikk hilse på flere andre gutter, noen som bodde på senteret, andre som bodde på gaten. Nelson var en av dem. Han var en gategutt. Nå handlet han på Mombasas mest eksklusive kjøpesenter. Jeg måtte tenke igjennom hele samtalen igjen, alt han hadde fortalt. Den fremmede gutten hadde fortalt meg han jobbet på et hotell. Nelson jobbet på et hotell. Bor i en familie, planlegger å studere. Er 22 år, like gammel som meg. Det er jo Nelson. Fra gategutt til verdsatt borger.
Et par dager senere traff vi hverandre igjen. Vi dro og besøkte Wema Center, siden jeg hadde planlagt å dra dit likevel, uavhengig av ham. Det var herlig å være tilbake; guttene der inviterte meg til å komme å se dem spille fotball neste lørdag. Timene gikk, og igjen slo det meg hvor høyt jeg elsker bare å sitte på et senter med ti-tolv gutter rundt meg, som jeg kan prate, le og danse med, fortelle om Norge, lære leker av dem, bare la tiden gå og danne fine minner. Etterpå spiste Nelson og jeg i byen. Han kjørte meg hjem til slutt. Nelson og kameraten hans ga meg skyss, og ville ikke ha noe for det. Hvordan rollene har endret seg. Det er ikke mye survivor igjen i ham. Han overlever, men på et høyt nivå. Er vi ikke kanskje alle å en eller annen måte, på ett eller annet nivå, mer eller mindre, survivors?
***
Jeg besøkte guttene på high school for ca. 10 dager siden. Vi koste oss veldig, gikk ut og spiste, og de viste meg skolen og friområdet. Kilifi, het byen, og lå omtrent to timer fra Mombasa sentrum. Kilifi viste seg å være en nydelig by; hav, strender, en nydelig bro over vannet fylt med båter. Jeg lovet å overnatte neste gang jeg er i Kenya.
***
Vi skal starte et suppekjøkken. Jeg fikk ideen for noen uker siden, og har arbeidet med å opprettholde den. Jeg arrangerte et møte på Nakumatt Likoni, med en fyr fra Wema Center, Japheth, og Yei fra UK, og med Hassan og Peter som har sagt ja til å hjelpe til med distribueringen, og med en mann som ikke har enorm interesse av gategutter, men som har dårlig samvittighet over et godt liv og litt for mye penger. Jeg er glad for å ha kommet i kontakt med ham – trenger noen slike og.
Det var merkelig å lede et møte med bare voksne menn. Jeg var, uten tvil, den yngste, og den eneste jenten. Jeg takket for at de hadde kommet, og for at de var villige til å gi sitt engasjement til den nye ideen jeg hadde fått. Jeg hadde
forberedt meg godt, med budsjetter, planlister og arbeidsdeling. Møtet ble vellykket, men i løpet av natten, kjente jeg stresset over ansvaret jeg følte ved hele prosjektet. Alt virket så lett noen timer før, men plutselig kom de økonomiske konsekvensene for meg.
Jeg har bestemt meg for å se an organisasjonens inntekter frem til jul, for så å avgjøre videre skritt å ta. Et suppekjøkken for gateguttene i Maboxini er definitivt et mål.
***
Jeg savner å kjøpe sukkerrør gjennom vinduet i matatuen. Jeg savner stanken når jeg kjører med åpent vindu over broen på vei til Mikindani. Jeg savner smilet til Bakari.
Det ble mye gråt da jeg dro, men det er vel knapt nødvendig å beskrive avskjeden på bloggen. Min fjerde avskjed. Omar og Bakari kom til flyplassen, sammen med Hassan, Peter, Roy og Daddy. De sang for meg en siste gang. Hadetklem. Vi vinket. Tårene rant nedover kinnet.
Flyet skulle mellomlande i Kilimanjaro, uten at jeg måtte bytte. Flertallet av passasjerene skulle fra Kilimanjaro til Addis Ababa, som gjorde at flyet fra Mombasa til Tanzania nærmest var tomt. Et gigantisk fly med 10 seter på hver rad. Ingen foran meg, ingen bak, og ingen ved siden av. Det virket nesten som jeg var alene på flyet. Jeg gråt og gråt, og stirret ut av vinduet. Flyet var like tomt som jeg følte meg. Jeg spente alle muskler i kroppen da det tok av – til ingen nytte. Snart var vi oppe i luften. Hvor mange ganger skal jeg gå gjennom denne prosedyren? Hvor mange ganger skal jeg ta farvel? Hvor mange ganger skal jeg kjempe mot?
lørdag 9. juli 2011
Beauty of our love
Tonight is the night
for just the three of us
to sit in one accord
enjoy the beauty of our love
Tonight is the night
that will never be again
so let's give it all our best
enjoy the beauty of our love
Beauty of our love
beauty of our love....
Jeg har saa mange folelser rundt denne kvelden. Det er tre netter siden naa. Nede ved havet, morket var kommet. Gitaren, Denis, John Paul og jeg. Det var siste kvelden vaar sammen, og vi var alle klar over at det mest sannsynlig vil vaere lenge til vi sees igjen. Vi er liksom blitt en treer, en veldig merkelig treer. Min kamerat, musiker og gatearbeider Denis fra Uganda, min kjaere survivor John Paul fra Kenya, og meg. Det var sist jeg var i Kenya at jeg introduserte Denis og John Paul for hverandre. Jeg elsker John Paul, men han er krevende, og tar all min tid, alle mine krefter, all min energi. Jeg var glad for aa kunne dele han med noen, dele ansvaret, byrden, men ogsaa kjaerligheten. Glad for at John Paul om sider slapp ham inn paa seg; den eneste ved siden av meg, saa lenge jeg har kjent ham. Glad for at Denis aldri ga opp aa forsoeke. De ble venner. Broedre. Og som naer venn av dem begge, endte vi opp som et team.
Det har tidvis vaert vanskelig. John Paul foelte seg ikke hjemme paa Furaha, heller ikke i familien han bodde i etterpaa. Han elsket treningen, men er rotloes og urolig. Klarer ikke ett sted lenge. Han er bare ikke lykkelig. Han dro til Tanzania. Planen var Mozambique, Sor-Afrika og til slutt den vestlige verden. De har ikke alltid et realistisk bilde av hvordan ting fungerer; for dem er det aa ta beina fatt, 100 km av gangen. Av og til under en buss, saa lenge kreftene i armene holder. Noen ganger bakpaa. Av og til inn i en matatu eller buss til en maa betale, og han roemmer fremkomstmiddelet. Kanskje en slaasskamp, men det var verdt det, for aa ha kommet seg ellers gratis et stykke videre paa veien. Som han selv kaller det, er han en high level survivor. Ser greit fin ut, alltid sko. Kunne vaert en vanlig kenyaner av utseende. Naar noeden ble stor i Tanzania, tok han seg inn paa en kafe som en hvem som helst annen. Dog i motsetning til de andre, hadde han ikke penger til aa betale. Det er kafeers ulempe med en high level survivor i noed, at de tar betaling etter maten er fortaert....
"It's yours now", sa han, og rakte meg en skitten og svaert slitt notatbok. Jeg kjente den igjen med det samme; boken jeg hadde gitt ham, i utgangspunktet kjoept til meg selv tilbake i Europa, en fin innbundet og lite billig dagbok. Det er et halvt aar siden jeg ga den til ham. "Skriv ned noen av ideene dine", sa jeg, for aa stoette opp om droemmene hans. "Det er viktig aa ha noe aa jobbe med, og ikke forkaste og glemme alt du kommer opp med". Han var enig. Jeg trodde aldri jeg skulle se boken igjen. Naa, fem maaneder senere, sitter jeg igjen med boken i hendene. Den er atter min. Boken er skrevet ut fra foerste til siste side, og den inneholder John Paul's foerste filmmanuskript. Plutselig husket jeg hva jeg har sett i ham tidligere, flammen ble tent, og jeg har daarlig samvittighet for nesten aa ha gitt ham opp.
Jeg leste gjennom natten til jeg sovnet, og avsluttet boken tidlig neste morgen i matatuen. Jeg var sjokkert; helt fantastisk historie! Action er ikke min ting, og jeg maatte smile naar alle lydene under slaasskampene var notert, men handlingen, beskrivelsene - jeg kan skrive under paa at noen har gaatt livets skole. Den kan kanskje ikke ta deg hele veien, men med et riktig nettverk i det minste et godt stykke. Denne gutten skal jeg hjelpe frem. Derfor kontaktet jeg en hollywood-skribent som har sagt seg villig til aa lese manuskriptet og hjelpe oss med forbedring foer vi sender det videre. Jeg ser for meg mange smiler naa, innimellom gjoer jeg det selv. Andre ganger klamrer jeg meg til tanken paa at det er de som staar paa, som naar frem. Jeg liker aa brenne. John Paul lever paa denne ene flammen. Ogsaa Denis har sine maal. Derfor utgjor vi et godt team; vi brenner sammen. Jeg bestemte meg for aa spille paa John Paul sin historie; fremdeles gategutt i Mombasas gater. Selvom han ikke forstaar det, er det nok den historien (fremfor den han har skrevet) vi maa spille paa for aa jobbe oss fremover. It's all about money.
John Paul kom fra Tanzania for aa se meg. Denis fra Uganda. Naar kvelden kom tok jeg matatuen til Mikindani. Denis fant veien til hotellet jeg spanderte paa ham de nettene han var her, mens John Paul tuslet ned til tuktuken paa gatehjoernet, der han sover mellom 2 og 5 paa natten. Resten maa han vaere vaaken, paa vakt. Det finnes ikke den gategutt som ikke har tilbrakt sin tid i politiets fengselsceller.
Det var en helt vill ide. Jeg vet ikke egentlig hvordan den dukket opp, tror mest det var en spoek foerst. "Du faar bli med til Uganda", sa Denis til John Paul en morgen, og lo. John Paul lo med, men jeg kunne se i oeynene hans at det ikke fantes noe annet han oensket mer. Samme kveld var planene lagt. Denis og jeg hadde lekt mye med tanken gjennom dagen, og naar vi moette John Paul igjen paa kvelden, hadde vi i tankene aa faa gutten selv til aa eliminere sine (urealistiske) ideer til et bedre liv ned til et minimum. Innen kvelden var omme, var det avgjort. John Paul skal flytte til Uganda med Denis, og det om to dager, naar Denis skulle tilbake og hjem.
Ting virker noen gang saa enkelt her. Jeg har ikke ord for hvor takknemmelig jeg er for Denis' offer. Hva han har gitt for meg, og for John Paul. Han har gitt opp frihet og tatt til seg John Paul som sin bror. Endelig kan John Paul slappe av. Det er en helt ny gutt jeg ser. "I'm happy", sa han den kvelden. Jeg har aldri foer hoert ham bruke de ordene. Han var lykkelig. "Er du ikke lenger en survivor. da?", spurte jeg. "Survivor is always survivor". Han skulle bare visst hvor dype de ordene han svarte meg faktisk var, i et psykologisk perspektiv. Det viktigste var likevel at han var glad. Spiriten var tilbake, for fullt. Vi brukte hele neste morgen til aa planlegge alt. Denis gir ham tak over hodet i sin egen leilighet og mat paa bordet. Jeg sponser dem noe maanedtlig, og betaler treningen hans, som er en del av arbeidet mot droemmen som skuespiller. Daglig trening, engelskundervisning og dataskills. Denis har paatatt seg aa laere ham data, og allerede er de godt i gang. De har naa tilbrakt to dager i Uganda, og i foelge mail og sms, har de det straalende. Denis' venner ble informert paa forhaand; jeg kommer hjem med en bror. Alle oensket ham hjertelig velkommen. I gaar hadde jeg bursdag, telefonen ringte, og Denis og John Paul sang hele happy birthday i kor i det oeyblikk jeg hadde trykket paa den groenne knappen. Jeg kunne hoere det var god stemning. Jeg savner dem.
Det var trist aa si ha det til dem ved bussen. De hadde bakerste sete. John Paul imiterte at han kastet ut sin billett til meg saa jeg kunne komme inn til dem. De ba meg komme med til siste sekund. Jeg smilte med taarer i oeynene. Paa den ene siden var jeg lettet; John Pauls ro og glede, er min ro og glede. Jeg kunne slappe av. Samtidig var jeg saa trist for at de skulle dra. Jeg vinket til bussen var ute av synet, jeg saa dem til de forsvant rundt hjoernet, staaende og vinkende til meg.
The beauty of our love - we're family, sang Denis. Han kom paa teksten mens han sang. Havsproyten sto over oss saa vi ble klissvaate, gitaren inkludert. Vi danset, lo, sang. Levde ut vaar siste kveld paa lenge.
*** *** *** *** ***
Aa observere gateguttene naar de ikke vet jeg er tilstede, er helt spesielt. Kanskje er min sympati "for mye"; jeg heier alltid paa den barnbente tyven, ikke den vaapenbaerende politimannen. Alltid. En natt jeg var paa vei hjem etter en drink med en kamerat, saa jeg en gategutt loepe nedover gata i moerket, med en politimann hakk i hel. De loep og loep, og jeg tenkte bare "hvorfor gidder han" (politimannen, hvis det var noen tvil). Til slutt stoppet mannen opp, og pustet tungt med overkroppen boeyd fremover. Jeg maatte le. Det gjoerde nok gategutten ogsaa, som rundet hjoernet og forsvant.
En loerdag kveld var jeg ute for aa treffe noen venner. Jeg sto lent mot en husvegg ikke langt fra Casablanca, et overfylt utested. Jeg hadde ikke lyst aa ut, dvs inn (paa utestedet). Aller helst ville jeg bli staaende der og observere, men vennene mine begynte aa bli irritert over min obsession med gateguttene. Jeg hadde faatt oeye paa Nicolas, han sto midt i veien med lim flasken i haanden og danset. Bevegelsene tydet paa erfaringer han ikke skulle hatt. Jeg fikk vondt inni meg, men maatte ogsaa smile. Han var saa herlig der han sto. Aller helst ville jeg gaa bort til ham, si han maatte komme seg ut av veien. Men etter saa mange aar paa gaten nytter det neppe aa vaere hoenemor. En bil kom i full fart og tutet hoeyt. Han lo, og hoppet til siden i siste sekund. Sekundet etter var han tilbake midt i veien. Naar han oppdaget at jeg hadde observert ham, lo han enda mer, og hadde en hel haug aa fortelle.
Lenger oppe i gaten moette jeg paa Assan. To jenter kledd som rikmannshorer sto og helte sprit ned i halsen paa ham, han sto med armene ned og munnen aapen. Loerdagskvelder er de beste aa doeyve smertene; mine ble desto stoerre. Jeg tok ham i armen i det jeg passerte. "Ninaaaa", sa han, halvveis borte. "Assan", sa jeg bare. "Come". Visste ikke hva annet jeg skulle si. Han gikk med meg oppover gaten. Jentene kikket rart etter oss og lo. Det gjorde vondt i magen min. Jeg saa for meg alt han kunne finne paa i denne tilstanden - hva andre kunne finne paa med ham. Det var tungt aa si god natt. Jeg foelte meg som en uansvarlig mor. Det eneste som kunne roe mine bekymringer var; suvivors vet aa overleve. Men overleve - er det nok? Og hvor lenge?
Det var i gaar paa morgenen, paa vei til hjoernet for aa gi guttene mine frokost, at jeg hoerte hyl og skrik i gaten. Plutselig kom omtrent 10 barbente gutter loepene forbi meg, ut i veien uten aa se seg for, de leop mens de hylte og skrek og lo. En bar en stokk, en annen en stor sekk (saann sekk som i katta i sekken) fyllt med et eller annet. Sikkert eiendelene til hele gjengen. Det var helt tydelig aa se at de flyktet fra noe, men jeg klarte ikke finne ut hva. Jeg maatte le, de var saa livlige, sikkert hoeye, men i oeyblikket glade, noet aa leke sisten med politiet, municipal, eller hvem som var etter dem. Scenen var som tatt ut av en film - foer jeg kom paa at det mest sannsynlig ikke er tilfeldig at filmene er nettopp slik.
*** *** *** *** ***
En mann ligger paa bakken. Mamma trodde han var doed, men han puster saa vidt. Han er kun et skjelett med et tynt, tynt lag hud over. En annen har brannsaar over hele kroppen, det er nok ikke mange dager han har igjen. Familien har lagt han ut for aa doe, med haapet aa faa inn noen kroner. En dag stoppet jeg opp for aa lese hva de har skrevet. Han beveget seg ikke, og laa med lukket oeyne i stekende sol. Kroppen skinte grotesk, saarene saa oljeaktig vaate ut. I dag hadde han aapnet oynene, og jeg saa bort. Klarte ikke se inn i oeyne som ba om hjelp, oeyne som lurte paa hvordan jeg bare kunne gaa videre. Oeyne som snart aldri ville aapne seg igjen.
*** *** *** *** ***
Pengene fra Survivor Fellowship kommer svaert godt med her nede. Flere hundre kg mat er handlet inn til sultne gategutter og barnehjemsbarn. Mais, boenner, mel... Medisiner til min Mohammed som lenge har vaert syk og nylig var gjennom en operasjon. I uendeligheten av fattigdom og elendighet kan det for noen virke bortkastet. Naar en kjenner Mohammed og de andre paa gaten, forstaar en at det ikke er det. Naar en ser takknemmeligheten i oynene deres, leser ordene paa de smaa lappene og i brevene jeg mottar, forstaar jeg at det er verdt det. Et enkelt menneske, et liv. "...I'm writing to you because of what you have done for me. I know that if it could not be for you, I could be passing through hard time...". Takk og takk... "...much you have done...". "Before you, I didn't know how to..." fortsette... komme gjennom... videre.
Flere av guttene mine er syke, da det er regntid, og de ofte gaar gjennomvaate. Antibiotikakurer og smertestillende. Hver morgen deler jeg ut - de faar aldri mange dosene med seg - faren for salg fremfor aa bli frisk er stor. Derfor er det jeg som har alle medisinene, og holder oversikten over hvem som skal ha hva i en liten notatbok. Douglas tok siste tablett i dag, og er ikke lenger daarlig :) Var nettopp borte hos dem og ga dem mat. Kelvin kom med en roed paraply med donald paa i dag. Sist var det dressjakken. Jeg fant, jeg fant...
Det er noen morgener siden de plutselig satt paa hjoernet med en ny gutt. Steven, bare tre-fire aar gammel. Moren var tatt av municipal og kastet i fengsel, og Steven hadde sittet alene og spurt hvor moren var. Kelvin og Douglas hadde tatt ham med seg, leide ham. Loeftet ham opp paa stolen paa Kenhchik, lukket skoene hans, aapnet melken for ham. De er kanhende ikke de beste care takers, men de gjorde saa absolutt saa godt de kunne. Det var herlig aa se hvordan de tok vare paa ham. Naar jeg kikket paa Steven, smilte han usikkert. Allerede dagen etter, lyste han litt mer opp naar han fikk oeye paa meg. Satt mellom de store guttene og drakk av melken til den var tom, uten aa si et ord. Jeg er begynt aa vurdere om jeg skal ta ham til et barnehjem. Han er saa ung, har hele livet foran seg, og alt av potensiale til aa gli inn blant de andre barna paa et barnehjem er der i saa ung alder. Problemet er at moren maa skrive under, og hun er i fengsel, og mest sannsynlig vil hun beholde ham for aa tjene penger. Sier hun nei, maa Steven bli paa gaten, selvom ingen vet hvor lenge moren blir i fengsel. Mest sannsynlig maa jeg ogsaa sette av en dag, for kjenner jeg systemet rett her, vil det aa faa snakke med moren i fengsel ta nok timer. Planen var aa gjoere det i gaar, men Steven var ikke der paa starten av dagen, og med bursdagsplanene for sponsorbarna jeg allerede har, ble tiden knapp.
*** *** *** *** ***
Jeg underviser naa to steder; i Bamburi og paa New Hope. Det betyr at jeg undervise fire av sponsorbarna mine. Tredjeklasse paa New Hope; Omar og Bakari, og fjerdeklasse i Bamburi; Moses og Omar Rama. Det er perfekt for aa faa enda mer tid med dem; jo bedre blir vi kjent den tiden jeg har til disposisjon her nede, og for skolen betyr det alt at jeg bidrar. Pst. James i Bamburi mangler laerere, saa mitt bidraget merkes godt, om enn saa lite. Naar jeg har tid paa ettermiddagen, planlegger jeg fra pensumboekene jeg har kjoept meg, og forbereder timene godt, saa bidraget i alle fall kan bli best mulig. Det er rart aa staa foran en klasse og se to ansikter jeg kjenner saa godt, se to historier foran meg, historier jeg har tatt del i. For to aar siden var Omar Rama hoey paa lim hver eneste dag. Moses ogsaa. Jeg fulgte dem en tid gjennom livet paa gaten, saa paa vei inn i et barnehjem, og derfra maaned etter maaned paa veien i et nytt liv. Naa, to aar senere, staar jeg foran dem i klasserommet, og underviser dem selv. I helgene finner vi fortsatt paa fine ting sammen; soendag er alltid vaar dag.
I gaar tok jeg dem ogsaa ut, barna mine. Jeg hadde bestemt meg for aa feire bursdagen med dem. Vi dro til en go kart-bane, og de observerte bilene i beundring. Vi ble bedt om aa fylle ut skjemaer foer kjoering, og de kunne ikke svare paa noe. Alder, foedselsdate og aar, vekt... Vi satte kryss paa kjoenn og nasjonalitet, og spurte damen i skranken om det holdt. De hadde en vekt, noe guttene syntes var veldig morsomt. Bakari kjoerte fortest, deretter Omar Masoud. Omar Rama som alltid er saa toeff kjoerte langsomst, mens Moses kalrte aa forville seg ut paa gresset. Etterpaa spiste vi middag; min bursdagsmiddag ble en omelett til 8 kroner og 50 oere. Jeg saa de hadde banana split paa menyen, og spurte spent om de ville ha banana split til dessert. De saa bare uforstaaende paa meg, og jeg bestemte meg for at - siden det var bursdag - skulle jeg ha en uansett! Jeg bestilte en saa de fikk se, og Omar Rama ville ha en saann han ogsaa, nar han saa at det jo, after all, saa ganske godt ut! De andre tre tok plain is. "Gratulerer med dagen", tenkte jeg inni meg, siden ingen andre sa det. Bursdag er ikke noe stort her nede. 90 % vet ikke naar de er foedt likevel.
Personalet var utrolig vennelig. Bakari slo seg, og de tok frem foerstehjelp og ordnet saaret. Behandlet guttene mine med respekt, forklarte de alle de naturlige tingene som de etter et gateliv ikke hadde erfaring med. Til og med TV-spill hadde de som vi fikk bruke gratis, og guttene mine spilte billspill. Moses klarte aldri tre sekunder uten aa falle i groeften, og jeg fikk latterkrampe. Til slutt maatte han smile selv. Etterpaa gikk vi tur i den vakre hagen deres, det var blitt moerkt, men mange hvite kjoerte enda go kart paa banen som var belyst. Et rikmannssted. Hagen var idyllisk oppbygd, og rommet en fantastisk lekeplass som jeg syntes var utrolig goey (heldigvis guttene mine enda mer), et esel, en kamel, mange stier i groent og palmer med lykter i, og en enorm trampoline bygd ned i bakken. De hadde aldri sett en trampoline foer. Aa se reaksjonene naar jeg gikk paa og begynte aa hoppe, og saa naar de selv kjente paa trampolinestoffet og forsiktig proevde seg utpaa og sklei, var minneverdig. De lo. Moses Chema lo. Gutten det tok ett og et halvt aar foer jeg saa smile for foerste gang - lo. Det skulle ta to aar foer jeg fikk hoere ham le. Det var den beste bursdagsgaven jeg kunne fatt av dem: deres latter. Det ble sent, og alle var utslitte paa vei hjem.
Jeg fikk bursdagssang paa New Hope. Det var utrolig koselig, ettersom bursdager aldri noteres her. Jeg hadde med kake til dem; tre store, pluss 80 muffinser og sjokolade, annet godteri og saft. Alle fikk bursdagskake. De sto i ring rundt meg, og klappet og sang "Happy birthday to you" sikkert hundre ganger. Sangen hadde langt flere vers enn jeg noen gang ante....... Ogsaa guttene paa hjoernet fikk bursdagsfrokost, og Kelvin straalte og tok meg i haanden og sa "BORTHE DAY!".
Bursdagsgaven fra Kenya, var at vannet var tilbake etter mange dager uten. Dermed fikk jeg startet bursdagen med aa trekke i snoren etter aa ha vaert paa do, vasket hendene etterpaa, og dusjet i brekaldt isvann saa jeg nesten mistet pusten.
*** *** *** *** ***
"Vil du proeve musa?", spurte barna paa New Hope meg. De ville la meg faa proeve aa bevege musa paa den ene dataen som virket. "Det gaar bra", sa jeg, og bestemte meg for ikke aa forklare dem at jeg har hatt baerbar i ganske mange aar naa.
"Jeg tror de har glemt juicen", sa John Paul paa restauranten. Benson gjorde noeyaktig det samme. "Nei, nei", sa jeg, i det de vinket paa kelneren. Jeg maatte forklare dem at paa slike steder er det en del av hele greia aa vente paa drikken og maten. Benson var overlykkelig etter en dag i byen med meg, han har store ord og er flink til aa uttale seg. "Me and Nina walking town like king and queen", sa han. Jeg maatte le.
*** *** *** *** ***
Hvor gaar grensen mellom survivor og brother? Jeg er saerlig begynt aa tenke paa det i forhold til John Paul. Da vi siste kvelden satt nede ved Fort Jesus, hadde jeg mer og mer begynt aa se paa ham som en likemann. I det han hoppet over gjerdet og ned i steinene, og forsvant inn i et hull av en hule, og kom tilbake med noen av sine eiendeler i fjellroeysen ved havet, der ingen var ment aa gaa, husket jeg nok en gang ordene hans. "Survivor is always survivor".
*** *** *** *** ***
I forgaars besokte jeg Maboxini igjen - gateguttenes base. Det var rundt lunsjtid, og de fleste var ute i byen etter mat. Bare ca. 60 var igjen. Jeg benyttet anledningen til aa ta et bilde paa veien inn, foer stien snodde seg og foer en maa boeye seg under treet som har fallt. Bare soeppel. Jeg la kameraet bort. De tre jentene som var der sist, var der fremdeles. De kjente meg igjen. Groteskt brutale jenter, slitt av et liv blant flere hundre ruset gategutter, blandet med deres egne livshistorier og rusmisbruk. De var vennelige med meg. Jeg maa moete dem der de er. Ali var ogsaa der. Ruset og aggressiv, og jeg ble noedt til aa trekke meg litt unna ham. Saa var det en bestekamerat av John Paul fra barnehjemmet i Mtwapa - tilbake paa gaten. Bare dager siden jeg hadde spist med ham, uten aa kunne huske hvor jeg hadde ham fra. Han visste det nok hele tiden. Overalt hoerer jeg "Nina", paa barnehjemmet og paa gaten, og jeg jobber hardt for aa holde kontrollen paa hvem alle er. En hvit jente som stadig vandrer Mombasas gater er kanskje lett, men hundrevis av barbente gatebarn og 300 barn i roede skoleuniformer paa New Hope er ikke likke enkelt...
Jeg fant ikke Kelvin Kamau (Martin) i Maboxini. Han er visst enda i Nairobi. For aa vaere aerlig var det haapet om aa finne ham som ledet meg til Maboxini denne formiddagen.
*** *** *** *** ***
Masaier kysser ikke. Kameraten min forklarte meg at det ikke pleide vaere vanlig blant dem heller, men de blir vestliggjort, og alle, utenom masaiene, er naa begynt aa kysse. Jeg syntes det var morsomt aa hoere at de ser paa kyssing som vestlig tradisjon. Mannelige masaier maa ogsaa drepe en loeve foer de gifter seg. Er det nok loever til det da?
*** *** *** *** ***
"Har du drukket?", spurte politimannen meg alvorlig. Jeg var paa vei hjem. "Bare en Kingfisher", sa jeg og smilte. Har laert hvordan jeg maa oppfoere meg. "Roeyker du?". "Nei", sa jeg, og smilte igjen. "Er du kristen?". Hvor langt inne det svaret enn laa; "Ja", sa jeg. "Which ministry?". Jeg smilte - nok en gang - men naa for aa trekke ut tiden. "In Norway we're protestants", sa jeg, uten aa ane om svaret passet til spoersmaalet hans. Flere spoersmaal. Han var "usikker paa om jeg virkelig hadde et pass". Jeg ble irritert og stresset, men forsoekte aa holde meg rolig og vennelig. Til slutt; "Ok, you can go". Jeg pustet lettet ut. Jeg har mistet for mange penger til korrupt politi her nede. Hvis det aa lyve paa meg religioesitet sparte meg en bot paa noen hundre eller tusen kroner, var ikke valget saerlig vanskelig.
*** *** *** *** ***
Vi har faatt et nytt barn i sponsorfamilien; Bakari er naa tatt opp. Han er kastet ut av skolen, fordi moren ikke har raad til barnas skolegang. Etter aa ha sett ham mange nok dager tusle rundt i nabolaget, klarte jeg ikke staa i mot. Etter aa ha forsikret meg med Japheth om at familien faktisk ikke har raad, etter en titt i papirer og tidligere betalinger, ga jeg ham den gode nyheten. Mamma sa hun kunne ta ham. Jeg er daarlig paa aa begrense meg. Jeg sier alltid "ikke fler", men ender alltid opp med en til. Og saa Steven. Er det en ting som er sikkert, saa er det at organisasjonen min trenger flere medlemmer! Er det noen som oensker aa stoette, er det alltid bare aa sette inn penger paa organisasjonenes kontonummer (som er offentlig registrert, og som dermed krever et hundre prosent noyaktig regnskap med kvitteringer for godkjente utgifter).
En kan ogsaa melde seg inn som medlem for kr. 350 i aaret. Isaafall send mail med navn, foedselsdato, adresse og tlfnr til nina_haarklou@hotmail.com, mens aarsavgiften eller andre gaver settes inn paa kontonr.; 0539.784. 3779. Alle bidrag mottas med STOR TAKK :)
*** *** *** *** ***
Family. Overalt jeg gaar med guttene, blir vi kalt en familie. “You’re blessed with so many children”, sier folk, og selv om jeg personlig ikke ville brukt uttrykket blessed, blir jeg glad, og svarer “Yes, so many beautiful children”. Da vi skulle kjoere go kart, gjorde jeg det vanskelig for vakten naar jeg insisterte paa at vi alle skulle kjoere sammen, paa tross av at noen var under tolv og maatte ha langsommere bil. Til slutt ringte han sjefen og forklarte. “You see, they’re a family”, avsluttet han. Det var greit.
Jeg synes det er koselig aa bli sett paa som en familie, saerlig naar de ikke alle har annen familie som lever eller er der for dem. Jeg liker bedre aa bli sett paa som en familie, enn som sponsor. Sponsor skaper avstand, familie skaper naerhet. Hvis folk spoer hva forholdet er, svarer jeg som regel bare at vi er venner, og saa skjoenner de tegningen likevel. Det er forest i det siste vi stadig mer er blitt kalt en familie hvor enn vi gaar. Forholdet har ogsaa utviklet seg mye, ogsaa bare i loepet av denne gangen her nede; vi kjenner hverandre bedre naa. Vi interagerer paa et annet nivaa, de har det goey seg i mellom, og drar meg inn i det, viser meg, forklarer, ler. Vi har vaert saa mye sammen naa, at jeg foeler meg trygg paa dem. Minst like viktig, de begynner aa bli trygge paa meg.
Hvis jeg kan kalle de mine “soenner”, i det minste som mor i andre rekke, er det interessant aa se paa den herlige blandingen barn jeg har. Selv er jeg ateist, og likevel er jeg “blessed” med to kristne, tre muslimer og en maasai, sistnevnte med troen paa to guder kalt Enkai Narok og Enkai Nanyokie. Da jeg kom paa denne tanken, formidlet jeg den til dem, og jeg tror de synes det var like komisk som meg. De lo i alle fall lenge. En maasai – Benson. Og tre, smaa muslimer; Omar Rama, Omar Masoud og Bakari. Det er en merkelig og ny tanke for meg aa forbinde barna med religion jeg har laert om opp igjennom aarene paa skolen. Koranen, boenneteppe, moske. Min Omar? Jeg faar konsentrere meg om mors rolle med aa vise kjaerlighet, saa faar noen andre ta seg av religionsoppdragelsen…
*** *** *** *** ***
Jeg fikk en mail av min naere venninne Charlotte for kort tid siden. Der avsluttet hun med noen ord jeg syntes var saa utrolig fine, og sanne. “Det at motivasjonen din er kjærligheten deres gir deg jo en uutømmelig kilde til nytt pågangsmot”.
for just the three of us
to sit in one accord
enjoy the beauty of our love
Tonight is the night
that will never be again
so let's give it all our best
enjoy the beauty of our love
Beauty of our love
beauty of our love....
Jeg har saa mange folelser rundt denne kvelden. Det er tre netter siden naa. Nede ved havet, morket var kommet. Gitaren, Denis, John Paul og jeg. Det var siste kvelden vaar sammen, og vi var alle klar over at det mest sannsynlig vil vaere lenge til vi sees igjen. Vi er liksom blitt en treer, en veldig merkelig treer. Min kamerat, musiker og gatearbeider Denis fra Uganda, min kjaere survivor John Paul fra Kenya, og meg. Det var sist jeg var i Kenya at jeg introduserte Denis og John Paul for hverandre. Jeg elsker John Paul, men han er krevende, og tar all min tid, alle mine krefter, all min energi. Jeg var glad for aa kunne dele han med noen, dele ansvaret, byrden, men ogsaa kjaerligheten. Glad for at John Paul om sider slapp ham inn paa seg; den eneste ved siden av meg, saa lenge jeg har kjent ham. Glad for at Denis aldri ga opp aa forsoeke. De ble venner. Broedre. Og som naer venn av dem begge, endte vi opp som et team.
Det har tidvis vaert vanskelig. John Paul foelte seg ikke hjemme paa Furaha, heller ikke i familien han bodde i etterpaa. Han elsket treningen, men er rotloes og urolig. Klarer ikke ett sted lenge. Han er bare ikke lykkelig. Han dro til Tanzania. Planen var Mozambique, Sor-Afrika og til slutt den vestlige verden. De har ikke alltid et realistisk bilde av hvordan ting fungerer; for dem er det aa ta beina fatt, 100 km av gangen. Av og til under en buss, saa lenge kreftene i armene holder. Noen ganger bakpaa. Av og til inn i en matatu eller buss til en maa betale, og han roemmer fremkomstmiddelet. Kanskje en slaasskamp, men det var verdt det, for aa ha kommet seg ellers gratis et stykke videre paa veien. Som han selv kaller det, er han en high level survivor. Ser greit fin ut, alltid sko. Kunne vaert en vanlig kenyaner av utseende. Naar noeden ble stor i Tanzania, tok han seg inn paa en kafe som en hvem som helst annen. Dog i motsetning til de andre, hadde han ikke penger til aa betale. Det er kafeers ulempe med en high level survivor i noed, at de tar betaling etter maten er fortaert....
"It's yours now", sa han, og rakte meg en skitten og svaert slitt notatbok. Jeg kjente den igjen med det samme; boken jeg hadde gitt ham, i utgangspunktet kjoept til meg selv tilbake i Europa, en fin innbundet og lite billig dagbok. Det er et halvt aar siden jeg ga den til ham. "Skriv ned noen av ideene dine", sa jeg, for aa stoette opp om droemmene hans. "Det er viktig aa ha noe aa jobbe med, og ikke forkaste og glemme alt du kommer opp med". Han var enig. Jeg trodde aldri jeg skulle se boken igjen. Naa, fem maaneder senere, sitter jeg igjen med boken i hendene. Den er atter min. Boken er skrevet ut fra foerste til siste side, og den inneholder John Paul's foerste filmmanuskript. Plutselig husket jeg hva jeg har sett i ham tidligere, flammen ble tent, og jeg har daarlig samvittighet for nesten aa ha gitt ham opp.
Jeg leste gjennom natten til jeg sovnet, og avsluttet boken tidlig neste morgen i matatuen. Jeg var sjokkert; helt fantastisk historie! Action er ikke min ting, og jeg maatte smile naar alle lydene under slaasskampene var notert, men handlingen, beskrivelsene - jeg kan skrive under paa at noen har gaatt livets skole. Den kan kanskje ikke ta deg hele veien, men med et riktig nettverk i det minste et godt stykke. Denne gutten skal jeg hjelpe frem. Derfor kontaktet jeg en hollywood-skribent som har sagt seg villig til aa lese manuskriptet og hjelpe oss med forbedring foer vi sender det videre. Jeg ser for meg mange smiler naa, innimellom gjoer jeg det selv. Andre ganger klamrer jeg meg til tanken paa at det er de som staar paa, som naar frem. Jeg liker aa brenne. John Paul lever paa denne ene flammen. Ogsaa Denis har sine maal. Derfor utgjor vi et godt team; vi brenner sammen. Jeg bestemte meg for aa spille paa John Paul sin historie; fremdeles gategutt i Mombasas gater. Selvom han ikke forstaar det, er det nok den historien (fremfor den han har skrevet) vi maa spille paa for aa jobbe oss fremover. It's all about money.
John Paul kom fra Tanzania for aa se meg. Denis fra Uganda. Naar kvelden kom tok jeg matatuen til Mikindani. Denis fant veien til hotellet jeg spanderte paa ham de nettene han var her, mens John Paul tuslet ned til tuktuken paa gatehjoernet, der han sover mellom 2 og 5 paa natten. Resten maa han vaere vaaken, paa vakt. Det finnes ikke den gategutt som ikke har tilbrakt sin tid i politiets fengselsceller.
Det var en helt vill ide. Jeg vet ikke egentlig hvordan den dukket opp, tror mest det var en spoek foerst. "Du faar bli med til Uganda", sa Denis til John Paul en morgen, og lo. John Paul lo med, men jeg kunne se i oeynene hans at det ikke fantes noe annet han oensket mer. Samme kveld var planene lagt. Denis og jeg hadde lekt mye med tanken gjennom dagen, og naar vi moette John Paul igjen paa kvelden, hadde vi i tankene aa faa gutten selv til aa eliminere sine (urealistiske) ideer til et bedre liv ned til et minimum. Innen kvelden var omme, var det avgjort. John Paul skal flytte til Uganda med Denis, og det om to dager, naar Denis skulle tilbake og hjem.
Ting virker noen gang saa enkelt her. Jeg har ikke ord for hvor takknemmelig jeg er for Denis' offer. Hva han har gitt for meg, og for John Paul. Han har gitt opp frihet og tatt til seg John Paul som sin bror. Endelig kan John Paul slappe av. Det er en helt ny gutt jeg ser. "I'm happy", sa han den kvelden. Jeg har aldri foer hoert ham bruke de ordene. Han var lykkelig. "Er du ikke lenger en survivor. da?", spurte jeg. "Survivor is always survivor". Han skulle bare visst hvor dype de ordene han svarte meg faktisk var, i et psykologisk perspektiv. Det viktigste var likevel at han var glad. Spiriten var tilbake, for fullt. Vi brukte hele neste morgen til aa planlegge alt. Denis gir ham tak over hodet i sin egen leilighet og mat paa bordet. Jeg sponser dem noe maanedtlig, og betaler treningen hans, som er en del av arbeidet mot droemmen som skuespiller. Daglig trening, engelskundervisning og dataskills. Denis har paatatt seg aa laere ham data, og allerede er de godt i gang. De har naa tilbrakt to dager i Uganda, og i foelge mail og sms, har de det straalende. Denis' venner ble informert paa forhaand; jeg kommer hjem med en bror. Alle oensket ham hjertelig velkommen. I gaar hadde jeg bursdag, telefonen ringte, og Denis og John Paul sang hele happy birthday i kor i det oeyblikk jeg hadde trykket paa den groenne knappen. Jeg kunne hoere det var god stemning. Jeg savner dem.
Det var trist aa si ha det til dem ved bussen. De hadde bakerste sete. John Paul imiterte at han kastet ut sin billett til meg saa jeg kunne komme inn til dem. De ba meg komme med til siste sekund. Jeg smilte med taarer i oeynene. Paa den ene siden var jeg lettet; John Pauls ro og glede, er min ro og glede. Jeg kunne slappe av. Samtidig var jeg saa trist for at de skulle dra. Jeg vinket til bussen var ute av synet, jeg saa dem til de forsvant rundt hjoernet, staaende og vinkende til meg.
The beauty of our love - we're family, sang Denis. Han kom paa teksten mens han sang. Havsproyten sto over oss saa vi ble klissvaate, gitaren inkludert. Vi danset, lo, sang. Levde ut vaar siste kveld paa lenge.
*** *** *** *** ***
Aa observere gateguttene naar de ikke vet jeg er tilstede, er helt spesielt. Kanskje er min sympati "for mye"; jeg heier alltid paa den barnbente tyven, ikke den vaapenbaerende politimannen. Alltid. En natt jeg var paa vei hjem etter en drink med en kamerat, saa jeg en gategutt loepe nedover gata i moerket, med en politimann hakk i hel. De loep og loep, og jeg tenkte bare "hvorfor gidder han" (politimannen, hvis det var noen tvil). Til slutt stoppet mannen opp, og pustet tungt med overkroppen boeyd fremover. Jeg maatte le. Det gjoerde nok gategutten ogsaa, som rundet hjoernet og forsvant.
En loerdag kveld var jeg ute for aa treffe noen venner. Jeg sto lent mot en husvegg ikke langt fra Casablanca, et overfylt utested. Jeg hadde ikke lyst aa ut, dvs inn (paa utestedet). Aller helst ville jeg bli staaende der og observere, men vennene mine begynte aa bli irritert over min obsession med gateguttene. Jeg hadde faatt oeye paa Nicolas, han sto midt i veien med lim flasken i haanden og danset. Bevegelsene tydet paa erfaringer han ikke skulle hatt. Jeg fikk vondt inni meg, men maatte ogsaa smile. Han var saa herlig der han sto. Aller helst ville jeg gaa bort til ham, si han maatte komme seg ut av veien. Men etter saa mange aar paa gaten nytter det neppe aa vaere hoenemor. En bil kom i full fart og tutet hoeyt. Han lo, og hoppet til siden i siste sekund. Sekundet etter var han tilbake midt i veien. Naar han oppdaget at jeg hadde observert ham, lo han enda mer, og hadde en hel haug aa fortelle.
Lenger oppe i gaten moette jeg paa Assan. To jenter kledd som rikmannshorer sto og helte sprit ned i halsen paa ham, han sto med armene ned og munnen aapen. Loerdagskvelder er de beste aa doeyve smertene; mine ble desto stoerre. Jeg tok ham i armen i det jeg passerte. "Ninaaaa", sa han, halvveis borte. "Assan", sa jeg bare. "Come". Visste ikke hva annet jeg skulle si. Han gikk med meg oppover gaten. Jentene kikket rart etter oss og lo. Det gjorde vondt i magen min. Jeg saa for meg alt han kunne finne paa i denne tilstanden - hva andre kunne finne paa med ham. Det var tungt aa si god natt. Jeg foelte meg som en uansvarlig mor. Det eneste som kunne roe mine bekymringer var; suvivors vet aa overleve. Men overleve - er det nok? Og hvor lenge?
Det var i gaar paa morgenen, paa vei til hjoernet for aa gi guttene mine frokost, at jeg hoerte hyl og skrik i gaten. Plutselig kom omtrent 10 barbente gutter loepene forbi meg, ut i veien uten aa se seg for, de leop mens de hylte og skrek og lo. En bar en stokk, en annen en stor sekk (saann sekk som i katta i sekken) fyllt med et eller annet. Sikkert eiendelene til hele gjengen. Det var helt tydelig aa se at de flyktet fra noe, men jeg klarte ikke finne ut hva. Jeg maatte le, de var saa livlige, sikkert hoeye, men i oeyblikket glade, noet aa leke sisten med politiet, municipal, eller hvem som var etter dem. Scenen var som tatt ut av en film - foer jeg kom paa at det mest sannsynlig ikke er tilfeldig at filmene er nettopp slik.
*** *** *** *** ***
En mann ligger paa bakken. Mamma trodde han var doed, men han puster saa vidt. Han er kun et skjelett med et tynt, tynt lag hud over. En annen har brannsaar over hele kroppen, det er nok ikke mange dager han har igjen. Familien har lagt han ut for aa doe, med haapet aa faa inn noen kroner. En dag stoppet jeg opp for aa lese hva de har skrevet. Han beveget seg ikke, og laa med lukket oeyne i stekende sol. Kroppen skinte grotesk, saarene saa oljeaktig vaate ut. I dag hadde han aapnet oynene, og jeg saa bort. Klarte ikke se inn i oeyne som ba om hjelp, oeyne som lurte paa hvordan jeg bare kunne gaa videre. Oeyne som snart aldri ville aapne seg igjen.
*** *** *** *** ***
Pengene fra Survivor Fellowship kommer svaert godt med her nede. Flere hundre kg mat er handlet inn til sultne gategutter og barnehjemsbarn. Mais, boenner, mel... Medisiner til min Mohammed som lenge har vaert syk og nylig var gjennom en operasjon. I uendeligheten av fattigdom og elendighet kan det for noen virke bortkastet. Naar en kjenner Mohammed og de andre paa gaten, forstaar en at det ikke er det. Naar en ser takknemmeligheten i oynene deres, leser ordene paa de smaa lappene og i brevene jeg mottar, forstaar jeg at det er verdt det. Et enkelt menneske, et liv. "...I'm writing to you because of what you have done for me. I know that if it could not be for you, I could be passing through hard time...". Takk og takk... "...much you have done...". "Before you, I didn't know how to..." fortsette... komme gjennom... videre.
Flere av guttene mine er syke, da det er regntid, og de ofte gaar gjennomvaate. Antibiotikakurer og smertestillende. Hver morgen deler jeg ut - de faar aldri mange dosene med seg - faren for salg fremfor aa bli frisk er stor. Derfor er det jeg som har alle medisinene, og holder oversikten over hvem som skal ha hva i en liten notatbok. Douglas tok siste tablett i dag, og er ikke lenger daarlig :) Var nettopp borte hos dem og ga dem mat. Kelvin kom med en roed paraply med donald paa i dag. Sist var det dressjakken. Jeg fant, jeg fant...
Det er noen morgener siden de plutselig satt paa hjoernet med en ny gutt. Steven, bare tre-fire aar gammel. Moren var tatt av municipal og kastet i fengsel, og Steven hadde sittet alene og spurt hvor moren var. Kelvin og Douglas hadde tatt ham med seg, leide ham. Loeftet ham opp paa stolen paa Kenhchik, lukket skoene hans, aapnet melken for ham. De er kanhende ikke de beste care takers, men de gjorde saa absolutt saa godt de kunne. Det var herlig aa se hvordan de tok vare paa ham. Naar jeg kikket paa Steven, smilte han usikkert. Allerede dagen etter, lyste han litt mer opp naar han fikk oeye paa meg. Satt mellom de store guttene og drakk av melken til den var tom, uten aa si et ord. Jeg er begynt aa vurdere om jeg skal ta ham til et barnehjem. Han er saa ung, har hele livet foran seg, og alt av potensiale til aa gli inn blant de andre barna paa et barnehjem er der i saa ung alder. Problemet er at moren maa skrive under, og hun er i fengsel, og mest sannsynlig vil hun beholde ham for aa tjene penger. Sier hun nei, maa Steven bli paa gaten, selvom ingen vet hvor lenge moren blir i fengsel. Mest sannsynlig maa jeg ogsaa sette av en dag, for kjenner jeg systemet rett her, vil det aa faa snakke med moren i fengsel ta nok timer. Planen var aa gjoere det i gaar, men Steven var ikke der paa starten av dagen, og med bursdagsplanene for sponsorbarna jeg allerede har, ble tiden knapp.
*** *** *** *** ***
Jeg underviser naa to steder; i Bamburi og paa New Hope. Det betyr at jeg undervise fire av sponsorbarna mine. Tredjeklasse paa New Hope; Omar og Bakari, og fjerdeklasse i Bamburi; Moses og Omar Rama. Det er perfekt for aa faa enda mer tid med dem; jo bedre blir vi kjent den tiden jeg har til disposisjon her nede, og for skolen betyr det alt at jeg bidrar. Pst. James i Bamburi mangler laerere, saa mitt bidraget merkes godt, om enn saa lite. Naar jeg har tid paa ettermiddagen, planlegger jeg fra pensumboekene jeg har kjoept meg, og forbereder timene godt, saa bidraget i alle fall kan bli best mulig. Det er rart aa staa foran en klasse og se to ansikter jeg kjenner saa godt, se to historier foran meg, historier jeg har tatt del i. For to aar siden var Omar Rama hoey paa lim hver eneste dag. Moses ogsaa. Jeg fulgte dem en tid gjennom livet paa gaten, saa paa vei inn i et barnehjem, og derfra maaned etter maaned paa veien i et nytt liv. Naa, to aar senere, staar jeg foran dem i klasserommet, og underviser dem selv. I helgene finner vi fortsatt paa fine ting sammen; soendag er alltid vaar dag.
I gaar tok jeg dem ogsaa ut, barna mine. Jeg hadde bestemt meg for aa feire bursdagen med dem. Vi dro til en go kart-bane, og de observerte bilene i beundring. Vi ble bedt om aa fylle ut skjemaer foer kjoering, og de kunne ikke svare paa noe. Alder, foedselsdate og aar, vekt... Vi satte kryss paa kjoenn og nasjonalitet, og spurte damen i skranken om det holdt. De hadde en vekt, noe guttene syntes var veldig morsomt. Bakari kjoerte fortest, deretter Omar Masoud. Omar Rama som alltid er saa toeff kjoerte langsomst, mens Moses kalrte aa forville seg ut paa gresset. Etterpaa spiste vi middag; min bursdagsmiddag ble en omelett til 8 kroner og 50 oere. Jeg saa de hadde banana split paa menyen, og spurte spent om de ville ha banana split til dessert. De saa bare uforstaaende paa meg, og jeg bestemte meg for at - siden det var bursdag - skulle jeg ha en uansett! Jeg bestilte en saa de fikk se, og Omar Rama ville ha en saann han ogsaa, nar han saa at det jo, after all, saa ganske godt ut! De andre tre tok plain is. "Gratulerer med dagen", tenkte jeg inni meg, siden ingen andre sa det. Bursdag er ikke noe stort her nede. 90 % vet ikke naar de er foedt likevel.
Personalet var utrolig vennelig. Bakari slo seg, og de tok frem foerstehjelp og ordnet saaret. Behandlet guttene mine med respekt, forklarte de alle de naturlige tingene som de etter et gateliv ikke hadde erfaring med. Til og med TV-spill hadde de som vi fikk bruke gratis, og guttene mine spilte billspill. Moses klarte aldri tre sekunder uten aa falle i groeften, og jeg fikk latterkrampe. Til slutt maatte han smile selv. Etterpaa gikk vi tur i den vakre hagen deres, det var blitt moerkt, men mange hvite kjoerte enda go kart paa banen som var belyst. Et rikmannssted. Hagen var idyllisk oppbygd, og rommet en fantastisk lekeplass som jeg syntes var utrolig goey (heldigvis guttene mine enda mer), et esel, en kamel, mange stier i groent og palmer med lykter i, og en enorm trampoline bygd ned i bakken. De hadde aldri sett en trampoline foer. Aa se reaksjonene naar jeg gikk paa og begynte aa hoppe, og saa naar de selv kjente paa trampolinestoffet og forsiktig proevde seg utpaa og sklei, var minneverdig. De lo. Moses Chema lo. Gutten det tok ett og et halvt aar foer jeg saa smile for foerste gang - lo. Det skulle ta to aar foer jeg fikk hoere ham le. Det var den beste bursdagsgaven jeg kunne fatt av dem: deres latter. Det ble sent, og alle var utslitte paa vei hjem.
Jeg fikk bursdagssang paa New Hope. Det var utrolig koselig, ettersom bursdager aldri noteres her. Jeg hadde med kake til dem; tre store, pluss 80 muffinser og sjokolade, annet godteri og saft. Alle fikk bursdagskake. De sto i ring rundt meg, og klappet og sang "Happy birthday to you" sikkert hundre ganger. Sangen hadde langt flere vers enn jeg noen gang ante....... Ogsaa guttene paa hjoernet fikk bursdagsfrokost, og Kelvin straalte og tok meg i haanden og sa "BORTHE DAY!".
Bursdagsgaven fra Kenya, var at vannet var tilbake etter mange dager uten. Dermed fikk jeg startet bursdagen med aa trekke i snoren etter aa ha vaert paa do, vasket hendene etterpaa, og dusjet i brekaldt isvann saa jeg nesten mistet pusten.
*** *** *** *** ***
"Vil du proeve musa?", spurte barna paa New Hope meg. De ville la meg faa proeve aa bevege musa paa den ene dataen som virket. "Det gaar bra", sa jeg, og bestemte meg for ikke aa forklare dem at jeg har hatt baerbar i ganske mange aar naa.
"Jeg tror de har glemt juicen", sa John Paul paa restauranten. Benson gjorde noeyaktig det samme. "Nei, nei", sa jeg, i det de vinket paa kelneren. Jeg maatte forklare dem at paa slike steder er det en del av hele greia aa vente paa drikken og maten. Benson var overlykkelig etter en dag i byen med meg, han har store ord og er flink til aa uttale seg. "Me and Nina walking town like king and queen", sa han. Jeg maatte le.
*** *** *** *** ***
Hvor gaar grensen mellom survivor og brother? Jeg er saerlig begynt aa tenke paa det i forhold til John Paul. Da vi siste kvelden satt nede ved Fort Jesus, hadde jeg mer og mer begynt aa se paa ham som en likemann. I det han hoppet over gjerdet og ned i steinene, og forsvant inn i et hull av en hule, og kom tilbake med noen av sine eiendeler i fjellroeysen ved havet, der ingen var ment aa gaa, husket jeg nok en gang ordene hans. "Survivor is always survivor".
*** *** *** *** ***
I forgaars besokte jeg Maboxini igjen - gateguttenes base. Det var rundt lunsjtid, og de fleste var ute i byen etter mat. Bare ca. 60 var igjen. Jeg benyttet anledningen til aa ta et bilde paa veien inn, foer stien snodde seg og foer en maa boeye seg under treet som har fallt. Bare soeppel. Jeg la kameraet bort. De tre jentene som var der sist, var der fremdeles. De kjente meg igjen. Groteskt brutale jenter, slitt av et liv blant flere hundre ruset gategutter, blandet med deres egne livshistorier og rusmisbruk. De var vennelige med meg. Jeg maa moete dem der de er. Ali var ogsaa der. Ruset og aggressiv, og jeg ble noedt til aa trekke meg litt unna ham. Saa var det en bestekamerat av John Paul fra barnehjemmet i Mtwapa - tilbake paa gaten. Bare dager siden jeg hadde spist med ham, uten aa kunne huske hvor jeg hadde ham fra. Han visste det nok hele tiden. Overalt hoerer jeg "Nina", paa barnehjemmet og paa gaten, og jeg jobber hardt for aa holde kontrollen paa hvem alle er. En hvit jente som stadig vandrer Mombasas gater er kanskje lett, men hundrevis av barbente gatebarn og 300 barn i roede skoleuniformer paa New Hope er ikke likke enkelt...
Jeg fant ikke Kelvin Kamau (Martin) i Maboxini. Han er visst enda i Nairobi. For aa vaere aerlig var det haapet om aa finne ham som ledet meg til Maboxini denne formiddagen.
*** *** *** *** ***
Masaier kysser ikke. Kameraten min forklarte meg at det ikke pleide vaere vanlig blant dem heller, men de blir vestliggjort, og alle, utenom masaiene, er naa begynt aa kysse. Jeg syntes det var morsomt aa hoere at de ser paa kyssing som vestlig tradisjon. Mannelige masaier maa ogsaa drepe en loeve foer de gifter seg. Er det nok loever til det da?
*** *** *** *** ***
"Har du drukket?", spurte politimannen meg alvorlig. Jeg var paa vei hjem. "Bare en Kingfisher", sa jeg og smilte. Har laert hvordan jeg maa oppfoere meg. "Roeyker du?". "Nei", sa jeg, og smilte igjen. "Er du kristen?". Hvor langt inne det svaret enn laa; "Ja", sa jeg. "Which ministry?". Jeg smilte - nok en gang - men naa for aa trekke ut tiden. "In Norway we're protestants", sa jeg, uten aa ane om svaret passet til spoersmaalet hans. Flere spoersmaal. Han var "usikker paa om jeg virkelig hadde et pass". Jeg ble irritert og stresset, men forsoekte aa holde meg rolig og vennelig. Til slutt; "Ok, you can go". Jeg pustet lettet ut. Jeg har mistet for mange penger til korrupt politi her nede. Hvis det aa lyve paa meg religioesitet sparte meg en bot paa noen hundre eller tusen kroner, var ikke valget saerlig vanskelig.
*** *** *** *** ***
Vi har faatt et nytt barn i sponsorfamilien; Bakari er naa tatt opp. Han er kastet ut av skolen, fordi moren ikke har raad til barnas skolegang. Etter aa ha sett ham mange nok dager tusle rundt i nabolaget, klarte jeg ikke staa i mot. Etter aa ha forsikret meg med Japheth om at familien faktisk ikke har raad, etter en titt i papirer og tidligere betalinger, ga jeg ham den gode nyheten. Mamma sa hun kunne ta ham. Jeg er daarlig paa aa begrense meg. Jeg sier alltid "ikke fler", men ender alltid opp med en til. Og saa Steven. Er det en ting som er sikkert, saa er det at organisasjonen min trenger flere medlemmer! Er det noen som oensker aa stoette, er det alltid bare aa sette inn penger paa organisasjonenes kontonummer (som er offentlig registrert, og som dermed krever et hundre prosent noyaktig regnskap med kvitteringer for godkjente utgifter).
En kan ogsaa melde seg inn som medlem for kr. 350 i aaret. Isaafall send mail med navn, foedselsdato, adresse og tlfnr til nina_haarklou@hotmail.com, mens aarsavgiften eller andre gaver settes inn paa kontonr.; 0539.784. 3779. Alle bidrag mottas med STOR TAKK :)
*** *** *** *** ***
Family. Overalt jeg gaar med guttene, blir vi kalt en familie. “You’re blessed with so many children”, sier folk, og selv om jeg personlig ikke ville brukt uttrykket blessed, blir jeg glad, og svarer “Yes, so many beautiful children”. Da vi skulle kjoere go kart, gjorde jeg det vanskelig for vakten naar jeg insisterte paa at vi alle skulle kjoere sammen, paa tross av at noen var under tolv og maatte ha langsommere bil. Til slutt ringte han sjefen og forklarte. “You see, they’re a family”, avsluttet han. Det var greit.
Jeg synes det er koselig aa bli sett paa som en familie, saerlig naar de ikke alle har annen familie som lever eller er der for dem. Jeg liker bedre aa bli sett paa som en familie, enn som sponsor. Sponsor skaper avstand, familie skaper naerhet. Hvis folk spoer hva forholdet er, svarer jeg som regel bare at vi er venner, og saa skjoenner de tegningen likevel. Det er forest i det siste vi stadig mer er blitt kalt en familie hvor enn vi gaar. Forholdet har ogsaa utviklet seg mye, ogsaa bare i loepet av denne gangen her nede; vi kjenner hverandre bedre naa. Vi interagerer paa et annet nivaa, de har det goey seg i mellom, og drar meg inn i det, viser meg, forklarer, ler. Vi har vaert saa mye sammen naa, at jeg foeler meg trygg paa dem. Minst like viktig, de begynner aa bli trygge paa meg.
Hvis jeg kan kalle de mine “soenner”, i det minste som mor i andre rekke, er det interessant aa se paa den herlige blandingen barn jeg har. Selv er jeg ateist, og likevel er jeg “blessed” med to kristne, tre muslimer og en maasai, sistnevnte med troen paa to guder kalt Enkai Narok og Enkai Nanyokie. Da jeg kom paa denne tanken, formidlet jeg den til dem, og jeg tror de synes det var like komisk som meg. De lo i alle fall lenge. En maasai – Benson. Og tre, smaa muslimer; Omar Rama, Omar Masoud og Bakari. Det er en merkelig og ny tanke for meg aa forbinde barna med religion jeg har laert om opp igjennom aarene paa skolen. Koranen, boenneteppe, moske. Min Omar? Jeg faar konsentrere meg om mors rolle med aa vise kjaerlighet, saa faar noen andre ta seg av religionsoppdragelsen…
*** *** *** *** ***
Jeg fikk en mail av min naere venninne Charlotte for kort tid siden. Der avsluttet hun med noen ord jeg syntes var saa utrolig fine, og sanne. “Det at motivasjonen din er kjærligheten deres gir deg jo en uutømmelig kilde til nytt pågangsmot”.
mandag 27. juni 2011
From her son
Jeg satt i matatuen, sliten etter en lang dag, likevel ikke troett nok til ikke aa digge den diskohoeye musikken. "To the ceiling, what a wonderful feeling..". I den ene haanden holdt jeg en konvolutt, jeg hadde gledet meg til brevet hele dagen. Utenpaa var det skrevet med en barnslig haandskrift "This letter belongs to Nina, with so much love from her son Bakari". Hennes soenn... Jeg faar ikke ordene ut av hodet. Kan jeg noen gang foele at jeg strekker til?
Nesten to uker er gaatt siden jeg igjen satte bena paa afrikansk jord, og tiden flyr. Det er samme foelelsen som slaar meg i det jeg entrer byen og mitt andre liv; jeg elsker aa vaere tilbake, jeg hoerer hjemme. Ingenting er forandret, det er som om tiden har staatt stille. Menneskene jeg har laert aa bli saa glad i har rukket aa savne meg; og jeg dem minst like mye. Bare fem maaneder er gaatt siden et taarevaatt farvel, og allerede er jeg tilbake paa plass. Bortsett fra savnet, er det som om tomrommet aldri har eksistert. Naa er jeg her igjen, lykkelig for hver morgen aa kunne staa opp til lyden av gategutter som roper "Nina" og kommer loepende fra alle kanter i det jeg har kommet meg ut paa gaten om morgenen. Glad over aa kunne sitte paa bakken med guttene rundt meg, la dem fortelle om alt som har skjedd siden sist, la dem faa toemme ut all sin irritasjon over urettferdigheten de utsettes for, lytte til de grusomme historiene. Hvordan de gleder seg over mitt helhjertede forferdete ansikt naar de forteller de verste ting, ler naar jeg blir redd over insekter, men beskytter meg om en fare blir reell. Bare det aa ha tid med dem. Se guttene uansett hvor jeg gaar. Tidlig en morgen eller sent om kvelden; hvor enn jeg setter min fot i Mombasas gater, treffer jeg paa noen av guttene mine. Jeg elsker det, selv om det naturlig nok gjoer at jeg kommer meg sjeldent til internettkafeen. Sist jeg provde ble jeg sittende med en av guttene, Assan, bak ryggen min, og det endte opp med at vi saa paa bilder paa facebook i stedet. Han synes det var veldig spennende aa se alle de hvite menneskene, og jeg lovet ham aa legge ut et bilde av han og meg ogsaa.
*** *** *** *** ***
Mamma har vaert med meg denne gangen, men hun drar (jeg: dessverre, hun: heldigvis!!!) om tre dager. Det har vaert utrolig koselig aa ha mamma paa besok her i min andre verden. Hun har faatt hilse paa alle barna mine, hun har hengt paa gaten med meg, gjort gangster-hilsner med hardbarka gategutter. Faatt haaret flettet av lille Lillian paa New Hope barnehjem. Besokt Omar M. (*som jeg tok fra gaten til New Hope for to aar siden) sin mor med syv barn langt inne i bushen, der vi fikk servert en brus av skitne glass vasket i vann som gir lokalbefolkningen i bushen typhoid og cholera. Bordet vi fikk servert brusen paa, var laget av en boette plassert opp ned, og med en metallplate plassert paa toppen. Mens vi satt utenfor jordhytten havnet en hoene paa bordet, og med mammas fugleskrekk synes jeg hun var toeff, samtidig som vi ga de andre rundt en veldig god latter. Paa veien hjem fra dette besoeket ble det morkt. Vi hadde ikke spist hele dagen, det var varmt, og vi hadde fartet rundt fra morgen til kveld. Tror mamma hadde begynt aa faa, mildt sagt, nok. For aa roe nervene, ville jeg prove aa skynde oss, saa leiende loep vi over veien, meg foerst, mellom matatuer, biler, kjerrer, geiter, tut, diskomusikk, mere tuting; trafikk i begge retninger. Mamma kan staa i minutter uten aa gaa over gaten, en dag maatte en mann foelge henne frem og tilbake over gaten mellom bilene. Naar trafikken ikke venter paa deg (zebrastripene er bare til pynt), er det bare aa hive seg uti. Derfor dro jeg mamma med meg og loep i morket over veien. Det gikk veldig fint - helt til vi kom over og jeg ikke tenkte paa at det hadde regnet store deler av dagen og jeg leop, foerst meg selv og saa mamma, rett ut i en dyp somp, en gjoerme av soeppel, skitt, jord, gjoerme, helt svart; mamma i gjoerme opp til laarene og vi sank stadig dypere. Det var det minst passende tidspunktet vi kunne havnet i en somp, og jeg fikk totalt latterkrampe. Mamma skrek i panikk at hun ikke kom seg opp, men det gjorde vi jo til slutt, og inn i matatuen. Ingen store reaksjoner fra dem rundt; vi loep i sompen... Hakuna matata. Paa hotellet dusjet de oss med brannslangen foer vi fikk komme inn paa rommet. Jeg tror de lurer paa hva slags turister vi er...
Neste kveld holdt mamma seg rolig paa hotellet, mens jeg var ute og fartet med sponsorbarna mine. Denne kvelden ankom jeg hotellet med hodet ut av en bil, oppkasten etter meg ut av vinduet. Jeg kastet opp fra rundkjoringen og ned gaten og til vi stoppet utenfor hotellet. "Dirty water", proevde jeg aa forklare. Jeg kastet opp i ti timer; hele natten gikk med, og jeg sov kun fra 3-6. At jeg neste dag halv 7 kom meg opp til en ny dag var et under, men i Kenya funker det meste for meg. Hakuna matata. To dager er gaatt og jeg foeler meg sakte men sikkert bedre.
Naar folk her spoer meg hva mamma synes om Kenya; "She loves it, right?", er vi blitt enige om svaret "She thinks it's very interesting, so different, you know...". Mamma har gang paa gang gjentatt at hun ikke kan forstaa hvordan jeg holder ut her nede, hvordan jeg takler dette livet. Mas, skitt, varme, kaos, carelessness, mer skitt... Treffer vi hvite turister, bor de alltid paa et luksushotell ved stranden i Bamburi eller South Coast. Maks to dager tilbringes i byen. For meg er det saa perfekt aa bo midt i sentrum; det er her det skjer, det er her jeg har min base. Selv jeg blir utslitt, men jeg elsker det. Det positive overskygger det negative. De gode assosiasjonene avgjoer mine folelser. Gateguttene og eks-survivors'ene mine gir meg saa mye og fyller meg paa en maate lite annet kan. Det gir meg enormt mye glede aa vaere med dem. De gode foelelsene knyttet til guttene gir selv lukten av brent soeppel, lim og skitt gode minner. Soeppel og lim assosieres med guttene, og aa holde ut byens negative sider blir dermed et lite problem for meg.
Det er ingen gjennomsnittlig turistreise jeg har tatt mamma med paa. Pappa kalte det "personlig opplevelsessafari", jeg synes det var en fin beskrivelse. Mamma sier hun forstaar hun er blitt for gammel for slikt. Naa har hun ihvertfall faatt innblikk i hvordan jeg lever her nede, og hun trenger jo ikke aa like det, i den forstand aa ville oenske aa leve slik selv. Jeg hadde ikke forventet det. Men hun har vaert med, og det er det som betyr noe. Dessuten har vi vaert paa safari, og det elsket hun. Vi saa hunnloever leke, en hannloeve spankulere over savannen, giraffer spise blader fra toppen av traerne. Elefanter som badet i gjoerme og sproytet stoev over hverandre. Antiloper som i Loevenes Konge-stil loep over savannen. Vi saa solen gaa ned og staa opp, spiste lunsj og satt i baren i en fjellside mens vi saa elefantene bade nedenfor oss i et vannhull. Det er et Kenya de fleste kan like. Ogsaa jeg elsker safari, blir aldri lei av aa se de herlige dyrene. Tror aldri jeg hadde sett for meg for tre aar siden at jeg skulle bli en safarigjenganger...
*** *** *** *** ***
Vi hadde nettopp landet og blitt moett paa flyplassen av Alois, taxisjaafoervennen min, med konen Florence og datteren Celina, og familien Mwanthi som jeg har bodd hos flere ganger. De fulgte oss alle til hotellet, vi satte fra oss, skiftet og gikk ut for aa ordne credit paa telefonene. Vi var saa vidt kommet ut av hotellet, da en gutt i roed t-skjorte sitter paa bakken og helt apatisk mumler "Nina, Nina...". Jeg stirret paa ham. To andre gutter, Bakari og Ali, har allerede kommet bort til oss. "Nina", gjentar han, ser nesten ikke paa meg, sitter med et flakkende blikk. "It's Nicolas".
Det er to aar siden jeg saa Nicolas. Hver gang jeg har vaert i Mombasa siden, har jeg sett etter ham, spurt etter ham. To aar, og plutselig sitter han der, som den foerste jeg treffer en time etter jeg har landet med flyet. Jeg ga han en klem. Han virket svaert ruset, men i ettertid har jeg lurt paa om han kanskje var usikker og ikke kunne tro det var meg som kom gaaende nedover gaten. For bare minutter senere mimret han om alt vi hadde gjort, hva jeg hadde sagt og lovet to aar tilbake. Han husket hver minste detalj. Igjen fikk jeg en av de smaa bekreftelsene som gir meg energi de gangene det blir for mye; jeg hadde gjort et inntrykk paa ham, jeg hadde betydd noe. Hadde han bare visst hvor mye han hadde betydd for meg og alt som har skjedd de siste to aarene!
Hver morgen er jeg paa Kenchic og ordner frokost til guttene; Douglas Maningi, Nicolas og Kelvin er de tre som fremdeles er her fra to aar tilbake. Ali, en ny, har ogsaa blitt med denne gangen. Mamma har blitt med hver eneste morgen og kjopt dem mat. Det er morsomt aa se guttene mine paa Kenchic, ogsaa mamma. En morgen vi kom, sto kun Maningi der, helt oppskaket. "Municipal took Kelvin and Ali", sa han. De hadde ventet paa meg paa hjornet, og bilen jeg hater saa hoyt hadde kommet, tatt dem med seg mens de laa paa bakken og sov, saa bar det i retten (uten lawyer kommer du ingen vei) og saa til cella. I loepet av dagen fikk vi dem ut. Jeg burde funnet dem et alternativt sted aa bo. Det er selvsagt droemmen, men foreloepig er vi ikke kommet dit. Etter 10 aar paa gaten er ikke et senter, regler og fire vegger en enkel overgang for Kelvin. Men uansett fortjener han aldri fengselet. De cellene, dyrene, stanken, sykdommene, menneskene, mishandlingen, ingen mat, urin... Saa lenge jeg er i byen vet de jeg ordner opp. Kelvin takket meg veldig neste morgen. Jeg var glad de var ute, om saa paa kort sikt.
Selvom ting ikke har endret seg her, er det mye som har endret seg relasjonsmessig. Komplikasjoner har foert til at jeg ikke lenger har noe med Wana Wa Mola, senteret for gategutter hvor jeg bodde sist med kameratene mine Daniel og Denis, aa gjoere. Denis har sagt opp og flyttet tilbake til Uganda hvor han er foedt og oppvokst, og jeg har ikke satt mine ben paa senteret. Det er trist med tanke paa barna, men er et resultat jeg maa leve med. Kelvin Kamau (gatenavn Maartin) ville bli verst for meg ikke aa faa se igjen, men jeg hadde en folelse av at han ville vaere tilbake paa gaten naar Denis dro til Uganda og jeg var i Norge. Jeg hadde rett; han var paa gaten, men dessverre har han, som min kjaere Max og Peter, forsokt aa finne lykken i Nairobi. Han vil tilbake, men har ikke penger. Er jeg heldig, kommer han seg tilbake i loepet av de neste ukene. Jeg savner han veldig og hadde utrolig lyst til aa se ham. Hva jeg kan gjoere for ham mer langsiktig er mer usikkert. Kelvin er et vanskelig tilfelle, saa skadet, men jeg ble saa uendelig glad i ham. Saa mye tid jeg har tilbrakt med den gutten, saa mange oeyeblikk og studer vi har delt. Lurer paa om han enda har armbaandet jeg laget til ham? Mest sannsynlig er det solgt for noen shilling og erstattet i lim. Skulle oenske jeg hadde mitt eget senter med mine egne retningslinjer hvor jeg kunne ta guttene mine.
Benson var ovelykkelig over aa se meg igjen, og minst like glad over aa se mamma. Han ustoette bare lyder fra vi kom til vi gikk, var saa sjokkert og glad og overrasket paa samme tid. Han var saa herlig. Stortrivdes paa samme sted der jeg sist forlot ham, og det er deilig aa se hvordan det noen ganger fungerer. At det nytter.
John Paul var i Tanzania naar jeg kom,men har etter ti dager klart aa jobbe seg ned til Mombasa, bare for aa treffe meg. Sist jeg forlot ham, var i Mtwapa, Furaha Childrens Home. Jeg visste han ikke var lykkelig, og i samarbeid med Denis, fikk vi flyttet han til et treningssenter som kunne la hans talent og droemmer vokse, etter jeg var tilbake i Norge. Jeg skulle oenske han kunne bli lykkelig. Det eneste jeg vil, er aa gjoere ham glad. Ingenting kan. For ett aar siden fikk jeg stadig hoere at jeg ikke kunne gjoere gutten lykkelig av dem som saa oss sammen. At ingen ting ville noen sinne kunne gjoere ham lykkelig. "Except one thing", sa de. "He wants you". Jeg husker jeg graat i hagen til Daniel i Nyali, hjemme i Mikindani, jeg strakk meg lenger enn jeg trodde mine grenser kunne toeyes, alt i et haap om aa kunne gi han lykke. "He needs you, the whole of you. If you can't give him that, you can't make him happy". De forsoekte ikke aa faa meg til aa oppgi meg selv, tvert i mot. De proevde aa faa meg til aa innse at det ikke var noe jeg kunne gjoere. Jeg har insett det naa, men det har tatt et aar. Jeg har innsett det, men klarer likevel ikke handle der ut ifra. Naar jeg er ferdig her skal jeg moete ham igjen. Han ringte meg flere ganger under safarien, jeg er alltid tilgjengelig. De andre gateguttene ringer ogsaa naa og da. Er det ikke det jeg har laert; en mor skal alltid vaere tilgjengelig? Kanskje har jeg forstaatt at jeg ikke kan hjelpe John Paul, men jeg har forstaatt mer enn det. S\Jeg har nemlig innsett at selv om jeg ga ham hele meg og oppga livet mitt for ham, selv da ville han ikke bli lykkelig. "Du bruker energien din paa feil sted", forteller folk meg. Jeg ser det, men hva gjoer en naar en er blitt saa glad i en person? Han er vanskelig, han er skadet, saaret, fortapt, men jeg er saa uendelig glad i ham. Derfor unnskylder jeg meg selv, og har sagt han kan komme til hotellkafeen klokken aatte. Vaktene sier han allerede har spurt etter meg tre ganger.
Survivor Fellowship er naa oppe og gaar, selvom det fortsatt er rolig paa medlemsfronten. Organisasjoner bor alltid vise til sine suksesshistorier, og Omar M., Omar R. og Moses er mine. Det er to aar siden jeg tok dem fra gaten; Omar R. og Moses den gang alltid paa lim, hoeye, barbente. To aar har de gaatt paa skolen, laert grunnleggende engelsk, leker med andre barn. Det er tre veldig forskjellige gutter; Moses stille og sjeldent i konversasjon med andre, Omar R. utadvendt og alltid paa utforskning, Omar M. alltid saa beskjeden og takknemmelig. Det var herlig aa se barna mine igjen denne gangen, og jeg trekker tilbake litt av det jeg startet med innledningsvis, det om at ingenting har forandret seg. Da jeg denne gangen kom, straalte de. De var ikke sjenerte og usikre, de gledet seg. Jeg ser fremskritt, og de gir av seg selv paa en maate jeg ikke har opplevd foer. Med min swahili og deres engelsk, kan vi endelig kommunisere. De hilste paa mamma med stor glede. Jeg har tatt med med tilbake til badelandet hvor de koste seg saann sist; denne gangen deltok vi til og med paa vanndisko! Det var kun meg, Omar & Omar, Moses og min Bakari, eleven jeg har kjent siden 2009 som er venn med Omar, min Bakari som alltid har kommet loepende til meg og slengt seg i armene mine hver gang han faar oeye paa meg. Bakari som graater naar jeg drar, skriver rbev naar jeg er borte, og sitter stoerstedelen av tiden i armene mine naar jeg endelig er tilstede igjen. Han kan en del ord paa norsk, og kan navnet paa alle i familien min. Foerste gang han og mamma traff hverandre, var det mange barn der, og mamma spurte; "Bakari?". "Bente?", svarte han, og det var tydelig for begge at jeg helt klart hadde snakket om dem til begge.
Forrige uke var jeg eksaminator i engelsk muntlig paa New Hope, i klassen til Omar og Bakari. En kan spoerre seg om jeg er egnet, baade som eksaminator, og saa i tillegg av mine egne gutter som jeg tilbringer fritiden min med, mine barn. Mitt svar; nei, deres; tydeligvis ja. Sa saann ble det. Mamma hjalp ogsaa til, og dultet i meg naar hun syntes de gjorde feil, saa jeg fikk korrigert subjektiviteten min. Jeg innroemmer lett at det er vanskelig aa vaere objektiv naar jeg skal eksaminere min egen lille Omar som jeg har tilbrakt mer enn 20 timer paa sykehus med, sittet dag ut og inn med paa gaten, besokt familien hans med, tatt ham med i parker og paa stranden, badeland og restauranter... Omar fikk 98 % rett. Jeg fikk se oversikten over hvordan han gjode det i resten av fagene. I matte var han nr. 1 i klassen paa nesten 40, og naar jeg skummet over de andre fagene, saa jeg min eksaminasjon passet godt inn i bildet. Heldigvis.
*** *** *** *** ***
De smaa opplevelser som utgjoer dagene, er fortsatt vanskelige aa beskrive. Andre ting klarer jeg ikke aa skrive om, og noe foeler jeg ikke jeg har rett til aa fortelle. Noe maa forbli her. Vold, slagsmaal, gjengoppgjoer, voldtekter, drap. Ogsaa dette er en del av gatelivet. Ogsaa dette inkluderer mine barn. Noen ganger er det vanskelig, men igjen forsoeker jeg aa ta paa meg morsrollen jeg oensker aa fylle; vaere der, se dem, og elske dem, elske dem for den de er. Det betyr ikke aa godta det de gjoer, eller overse det de blir utsatt for. Men for meg betyr det ikke aa avvise dem selv i de situasjonene, uansett hvor forkastelig og uutholdelig og grotesk jeg selv synes det er. De er bare barn. Mine barn.
Jeg velger aa fokusere paa det positive. Paa smilene, hisotriene, stundene. Praten, latteren, haapet. De gode minne vi har dannet og de nye vi fortsatt har foran oss aa lage.
*** *** *** *** ***
Det begynner aa bli morkt, og jeg skal fortsatt ta runden min i gaten. Treffe John Paul. Handle noen smaating. Faar runde av for denne gang, er uansett blitt alt for langt, som alltid. Men foer jeg logger av, kan jeg ta med at mamma i dag ble tilbudt 15 kuer av en masai for meg! Da vi ikke var overivrige overgikk han seg selv med 15 kuer, en loeve, to zebraer og to giraffer...! Noen som byr hoeyere???
Nesten to uker er gaatt siden jeg igjen satte bena paa afrikansk jord, og tiden flyr. Det er samme foelelsen som slaar meg i det jeg entrer byen og mitt andre liv; jeg elsker aa vaere tilbake, jeg hoerer hjemme. Ingenting er forandret, det er som om tiden har staatt stille. Menneskene jeg har laert aa bli saa glad i har rukket aa savne meg; og jeg dem minst like mye. Bare fem maaneder er gaatt siden et taarevaatt farvel, og allerede er jeg tilbake paa plass. Bortsett fra savnet, er det som om tomrommet aldri har eksistert. Naa er jeg her igjen, lykkelig for hver morgen aa kunne staa opp til lyden av gategutter som roper "Nina" og kommer loepende fra alle kanter i det jeg har kommet meg ut paa gaten om morgenen. Glad over aa kunne sitte paa bakken med guttene rundt meg, la dem fortelle om alt som har skjedd siden sist, la dem faa toemme ut all sin irritasjon over urettferdigheten de utsettes for, lytte til de grusomme historiene. Hvordan de gleder seg over mitt helhjertede forferdete ansikt naar de forteller de verste ting, ler naar jeg blir redd over insekter, men beskytter meg om en fare blir reell. Bare det aa ha tid med dem. Se guttene uansett hvor jeg gaar. Tidlig en morgen eller sent om kvelden; hvor enn jeg setter min fot i Mombasas gater, treffer jeg paa noen av guttene mine. Jeg elsker det, selv om det naturlig nok gjoer at jeg kommer meg sjeldent til internettkafeen. Sist jeg provde ble jeg sittende med en av guttene, Assan, bak ryggen min, og det endte opp med at vi saa paa bilder paa facebook i stedet. Han synes det var veldig spennende aa se alle de hvite menneskene, og jeg lovet ham aa legge ut et bilde av han og meg ogsaa.
*** *** *** *** ***
Mamma har vaert med meg denne gangen, men hun drar (jeg: dessverre, hun: heldigvis!!!) om tre dager. Det har vaert utrolig koselig aa ha mamma paa besok her i min andre verden. Hun har faatt hilse paa alle barna mine, hun har hengt paa gaten med meg, gjort gangster-hilsner med hardbarka gategutter. Faatt haaret flettet av lille Lillian paa New Hope barnehjem. Besokt Omar M. (*som jeg tok fra gaten til New Hope for to aar siden) sin mor med syv barn langt inne i bushen, der vi fikk servert en brus av skitne glass vasket i vann som gir lokalbefolkningen i bushen typhoid og cholera. Bordet vi fikk servert brusen paa, var laget av en boette plassert opp ned, og med en metallplate plassert paa toppen. Mens vi satt utenfor jordhytten havnet en hoene paa bordet, og med mammas fugleskrekk synes jeg hun var toeff, samtidig som vi ga de andre rundt en veldig god latter. Paa veien hjem fra dette besoeket ble det morkt. Vi hadde ikke spist hele dagen, det var varmt, og vi hadde fartet rundt fra morgen til kveld. Tror mamma hadde begynt aa faa, mildt sagt, nok. For aa roe nervene, ville jeg prove aa skynde oss, saa leiende loep vi over veien, meg foerst, mellom matatuer, biler, kjerrer, geiter, tut, diskomusikk, mere tuting; trafikk i begge retninger. Mamma kan staa i minutter uten aa gaa over gaten, en dag maatte en mann foelge henne frem og tilbake over gaten mellom bilene. Naar trafikken ikke venter paa deg (zebrastripene er bare til pynt), er det bare aa hive seg uti. Derfor dro jeg mamma med meg og loep i morket over veien. Det gikk veldig fint - helt til vi kom over og jeg ikke tenkte paa at det hadde regnet store deler av dagen og jeg leop, foerst meg selv og saa mamma, rett ut i en dyp somp, en gjoerme av soeppel, skitt, jord, gjoerme, helt svart; mamma i gjoerme opp til laarene og vi sank stadig dypere. Det var det minst passende tidspunktet vi kunne havnet i en somp, og jeg fikk totalt latterkrampe. Mamma skrek i panikk at hun ikke kom seg opp, men det gjorde vi jo til slutt, og inn i matatuen. Ingen store reaksjoner fra dem rundt; vi loep i sompen... Hakuna matata. Paa hotellet dusjet de oss med brannslangen foer vi fikk komme inn paa rommet. Jeg tror de lurer paa hva slags turister vi er...
Neste kveld holdt mamma seg rolig paa hotellet, mens jeg var ute og fartet med sponsorbarna mine. Denne kvelden ankom jeg hotellet med hodet ut av en bil, oppkasten etter meg ut av vinduet. Jeg kastet opp fra rundkjoringen og ned gaten og til vi stoppet utenfor hotellet. "Dirty water", proevde jeg aa forklare. Jeg kastet opp i ti timer; hele natten gikk med, og jeg sov kun fra 3-6. At jeg neste dag halv 7 kom meg opp til en ny dag var et under, men i Kenya funker det meste for meg. Hakuna matata. To dager er gaatt og jeg foeler meg sakte men sikkert bedre.
Naar folk her spoer meg hva mamma synes om Kenya; "She loves it, right?", er vi blitt enige om svaret "She thinks it's very interesting, so different, you know...". Mamma har gang paa gang gjentatt at hun ikke kan forstaa hvordan jeg holder ut her nede, hvordan jeg takler dette livet. Mas, skitt, varme, kaos, carelessness, mer skitt... Treffer vi hvite turister, bor de alltid paa et luksushotell ved stranden i Bamburi eller South Coast. Maks to dager tilbringes i byen. For meg er det saa perfekt aa bo midt i sentrum; det er her det skjer, det er her jeg har min base. Selv jeg blir utslitt, men jeg elsker det. Det positive overskygger det negative. De gode assosiasjonene avgjoer mine folelser. Gateguttene og eks-survivors'ene mine gir meg saa mye og fyller meg paa en maate lite annet kan. Det gir meg enormt mye glede aa vaere med dem. De gode foelelsene knyttet til guttene gir selv lukten av brent soeppel, lim og skitt gode minner. Soeppel og lim assosieres med guttene, og aa holde ut byens negative sider blir dermed et lite problem for meg.
Det er ingen gjennomsnittlig turistreise jeg har tatt mamma med paa. Pappa kalte det "personlig opplevelsessafari", jeg synes det var en fin beskrivelse. Mamma sier hun forstaar hun er blitt for gammel for slikt. Naa har hun ihvertfall faatt innblikk i hvordan jeg lever her nede, og hun trenger jo ikke aa like det, i den forstand aa ville oenske aa leve slik selv. Jeg hadde ikke forventet det. Men hun har vaert med, og det er det som betyr noe. Dessuten har vi vaert paa safari, og det elsket hun. Vi saa hunnloever leke, en hannloeve spankulere over savannen, giraffer spise blader fra toppen av traerne. Elefanter som badet i gjoerme og sproytet stoev over hverandre. Antiloper som i Loevenes Konge-stil loep over savannen. Vi saa solen gaa ned og staa opp, spiste lunsj og satt i baren i en fjellside mens vi saa elefantene bade nedenfor oss i et vannhull. Det er et Kenya de fleste kan like. Ogsaa jeg elsker safari, blir aldri lei av aa se de herlige dyrene. Tror aldri jeg hadde sett for meg for tre aar siden at jeg skulle bli en safarigjenganger...
*** *** *** *** ***
Vi hadde nettopp landet og blitt moett paa flyplassen av Alois, taxisjaafoervennen min, med konen Florence og datteren Celina, og familien Mwanthi som jeg har bodd hos flere ganger. De fulgte oss alle til hotellet, vi satte fra oss, skiftet og gikk ut for aa ordne credit paa telefonene. Vi var saa vidt kommet ut av hotellet, da en gutt i roed t-skjorte sitter paa bakken og helt apatisk mumler "Nina, Nina...". Jeg stirret paa ham. To andre gutter, Bakari og Ali, har allerede kommet bort til oss. "Nina", gjentar han, ser nesten ikke paa meg, sitter med et flakkende blikk. "It's Nicolas".
Det er to aar siden jeg saa Nicolas. Hver gang jeg har vaert i Mombasa siden, har jeg sett etter ham, spurt etter ham. To aar, og plutselig sitter han der, som den foerste jeg treffer en time etter jeg har landet med flyet. Jeg ga han en klem. Han virket svaert ruset, men i ettertid har jeg lurt paa om han kanskje var usikker og ikke kunne tro det var meg som kom gaaende nedover gaten. For bare minutter senere mimret han om alt vi hadde gjort, hva jeg hadde sagt og lovet to aar tilbake. Han husket hver minste detalj. Igjen fikk jeg en av de smaa bekreftelsene som gir meg energi de gangene det blir for mye; jeg hadde gjort et inntrykk paa ham, jeg hadde betydd noe. Hadde han bare visst hvor mye han hadde betydd for meg og alt som har skjedd de siste to aarene!
Hver morgen er jeg paa Kenchic og ordner frokost til guttene; Douglas Maningi, Nicolas og Kelvin er de tre som fremdeles er her fra to aar tilbake. Ali, en ny, har ogsaa blitt med denne gangen. Mamma har blitt med hver eneste morgen og kjopt dem mat. Det er morsomt aa se guttene mine paa Kenchic, ogsaa mamma. En morgen vi kom, sto kun Maningi der, helt oppskaket. "Municipal took Kelvin and Ali", sa han. De hadde ventet paa meg paa hjornet, og bilen jeg hater saa hoyt hadde kommet, tatt dem med seg mens de laa paa bakken og sov, saa bar det i retten (uten lawyer kommer du ingen vei) og saa til cella. I loepet av dagen fikk vi dem ut. Jeg burde funnet dem et alternativt sted aa bo. Det er selvsagt droemmen, men foreloepig er vi ikke kommet dit. Etter 10 aar paa gaten er ikke et senter, regler og fire vegger en enkel overgang for Kelvin. Men uansett fortjener han aldri fengselet. De cellene, dyrene, stanken, sykdommene, menneskene, mishandlingen, ingen mat, urin... Saa lenge jeg er i byen vet de jeg ordner opp. Kelvin takket meg veldig neste morgen. Jeg var glad de var ute, om saa paa kort sikt.
Selvom ting ikke har endret seg her, er det mye som har endret seg relasjonsmessig. Komplikasjoner har foert til at jeg ikke lenger har noe med Wana Wa Mola, senteret for gategutter hvor jeg bodde sist med kameratene mine Daniel og Denis, aa gjoere. Denis har sagt opp og flyttet tilbake til Uganda hvor han er foedt og oppvokst, og jeg har ikke satt mine ben paa senteret. Det er trist med tanke paa barna, men er et resultat jeg maa leve med. Kelvin Kamau (gatenavn Maartin) ville bli verst for meg ikke aa faa se igjen, men jeg hadde en folelse av at han ville vaere tilbake paa gaten naar Denis dro til Uganda og jeg var i Norge. Jeg hadde rett; han var paa gaten, men dessverre har han, som min kjaere Max og Peter, forsokt aa finne lykken i Nairobi. Han vil tilbake, men har ikke penger. Er jeg heldig, kommer han seg tilbake i loepet av de neste ukene. Jeg savner han veldig og hadde utrolig lyst til aa se ham. Hva jeg kan gjoere for ham mer langsiktig er mer usikkert. Kelvin er et vanskelig tilfelle, saa skadet, men jeg ble saa uendelig glad i ham. Saa mye tid jeg har tilbrakt med den gutten, saa mange oeyeblikk og studer vi har delt. Lurer paa om han enda har armbaandet jeg laget til ham? Mest sannsynlig er det solgt for noen shilling og erstattet i lim. Skulle oenske jeg hadde mitt eget senter med mine egne retningslinjer hvor jeg kunne ta guttene mine.
Benson var ovelykkelig over aa se meg igjen, og minst like glad over aa se mamma. Han ustoette bare lyder fra vi kom til vi gikk, var saa sjokkert og glad og overrasket paa samme tid. Han var saa herlig. Stortrivdes paa samme sted der jeg sist forlot ham, og det er deilig aa se hvordan det noen ganger fungerer. At det nytter.
John Paul var i Tanzania naar jeg kom,men har etter ti dager klart aa jobbe seg ned til Mombasa, bare for aa treffe meg. Sist jeg forlot ham, var i Mtwapa, Furaha Childrens Home. Jeg visste han ikke var lykkelig, og i samarbeid med Denis, fikk vi flyttet han til et treningssenter som kunne la hans talent og droemmer vokse, etter jeg var tilbake i Norge. Jeg skulle oenske han kunne bli lykkelig. Det eneste jeg vil, er aa gjoere ham glad. Ingenting kan. For ett aar siden fikk jeg stadig hoere at jeg ikke kunne gjoere gutten lykkelig av dem som saa oss sammen. At ingen ting ville noen sinne kunne gjoere ham lykkelig. "Except one thing", sa de. "He wants you". Jeg husker jeg graat i hagen til Daniel i Nyali, hjemme i Mikindani, jeg strakk meg lenger enn jeg trodde mine grenser kunne toeyes, alt i et haap om aa kunne gi han lykke. "He needs you, the whole of you. If you can't give him that, you can't make him happy". De forsoekte ikke aa faa meg til aa oppgi meg selv, tvert i mot. De proevde aa faa meg til aa innse at det ikke var noe jeg kunne gjoere. Jeg har insett det naa, men det har tatt et aar. Jeg har innsett det, men klarer likevel ikke handle der ut ifra. Naar jeg er ferdig her skal jeg moete ham igjen. Han ringte meg flere ganger under safarien, jeg er alltid tilgjengelig. De andre gateguttene ringer ogsaa naa og da. Er det ikke det jeg har laert; en mor skal alltid vaere tilgjengelig? Kanskje har jeg forstaatt at jeg ikke kan hjelpe John Paul, men jeg har forstaatt mer enn det. S\Jeg har nemlig innsett at selv om jeg ga ham hele meg og oppga livet mitt for ham, selv da ville han ikke bli lykkelig. "Du bruker energien din paa feil sted", forteller folk meg. Jeg ser det, men hva gjoer en naar en er blitt saa glad i en person? Han er vanskelig, han er skadet, saaret, fortapt, men jeg er saa uendelig glad i ham. Derfor unnskylder jeg meg selv, og har sagt han kan komme til hotellkafeen klokken aatte. Vaktene sier han allerede har spurt etter meg tre ganger.
Survivor Fellowship er naa oppe og gaar, selvom det fortsatt er rolig paa medlemsfronten. Organisasjoner bor alltid vise til sine suksesshistorier, og Omar M., Omar R. og Moses er mine. Det er to aar siden jeg tok dem fra gaten; Omar R. og Moses den gang alltid paa lim, hoeye, barbente. To aar har de gaatt paa skolen, laert grunnleggende engelsk, leker med andre barn. Det er tre veldig forskjellige gutter; Moses stille og sjeldent i konversasjon med andre, Omar R. utadvendt og alltid paa utforskning, Omar M. alltid saa beskjeden og takknemmelig. Det var herlig aa se barna mine igjen denne gangen, og jeg trekker tilbake litt av det jeg startet med innledningsvis, det om at ingenting har forandret seg. Da jeg denne gangen kom, straalte de. De var ikke sjenerte og usikre, de gledet seg. Jeg ser fremskritt, og de gir av seg selv paa en maate jeg ikke har opplevd foer. Med min swahili og deres engelsk, kan vi endelig kommunisere. De hilste paa mamma med stor glede. Jeg har tatt med med tilbake til badelandet hvor de koste seg saann sist; denne gangen deltok vi til og med paa vanndisko! Det var kun meg, Omar & Omar, Moses og min Bakari, eleven jeg har kjent siden 2009 som er venn med Omar, min Bakari som alltid har kommet loepende til meg og slengt seg i armene mine hver gang han faar oeye paa meg. Bakari som graater naar jeg drar, skriver rbev naar jeg er borte, og sitter stoerstedelen av tiden i armene mine naar jeg endelig er tilstede igjen. Han kan en del ord paa norsk, og kan navnet paa alle i familien min. Foerste gang han og mamma traff hverandre, var det mange barn der, og mamma spurte; "Bakari?". "Bente?", svarte han, og det var tydelig for begge at jeg helt klart hadde snakket om dem til begge.
Forrige uke var jeg eksaminator i engelsk muntlig paa New Hope, i klassen til Omar og Bakari. En kan spoerre seg om jeg er egnet, baade som eksaminator, og saa i tillegg av mine egne gutter som jeg tilbringer fritiden min med, mine barn. Mitt svar; nei, deres; tydeligvis ja. Sa saann ble det. Mamma hjalp ogsaa til, og dultet i meg naar hun syntes de gjorde feil, saa jeg fikk korrigert subjektiviteten min. Jeg innroemmer lett at det er vanskelig aa vaere objektiv naar jeg skal eksaminere min egen lille Omar som jeg har tilbrakt mer enn 20 timer paa sykehus med, sittet dag ut og inn med paa gaten, besokt familien hans med, tatt ham med i parker og paa stranden, badeland og restauranter... Omar fikk 98 % rett. Jeg fikk se oversikten over hvordan han gjode det i resten av fagene. I matte var han nr. 1 i klassen paa nesten 40, og naar jeg skummet over de andre fagene, saa jeg min eksaminasjon passet godt inn i bildet. Heldigvis.
*** *** *** *** ***
De smaa opplevelser som utgjoer dagene, er fortsatt vanskelige aa beskrive. Andre ting klarer jeg ikke aa skrive om, og noe foeler jeg ikke jeg har rett til aa fortelle. Noe maa forbli her. Vold, slagsmaal, gjengoppgjoer, voldtekter, drap. Ogsaa dette er en del av gatelivet. Ogsaa dette inkluderer mine barn. Noen ganger er det vanskelig, men igjen forsoeker jeg aa ta paa meg morsrollen jeg oensker aa fylle; vaere der, se dem, og elske dem, elske dem for den de er. Det betyr ikke aa godta det de gjoer, eller overse det de blir utsatt for. Men for meg betyr det ikke aa avvise dem selv i de situasjonene, uansett hvor forkastelig og uutholdelig og grotesk jeg selv synes det er. De er bare barn. Mine barn.
Jeg velger aa fokusere paa det positive. Paa smilene, hisotriene, stundene. Praten, latteren, haapet. De gode minne vi har dannet og de nye vi fortsatt har foran oss aa lage.
*** *** *** *** ***
Det begynner aa bli morkt, og jeg skal fortsatt ta runden min i gaten. Treffe John Paul. Handle noen smaating. Faar runde av for denne gang, er uansett blitt alt for langt, som alltid. Men foer jeg logger av, kan jeg ta med at mamma i dag ble tilbudt 15 kuer av en masai for meg! Da vi ikke var overivrige overgikk han seg selv med 15 kuer, en loeve, to zebraer og to giraffer...! Noen som byr hoeyere???
Abonner på:
Innlegg (Atom)