Jeg satt i matatuen, sliten etter en lang dag, likevel ikke troett nok til ikke aa digge den diskohoeye musikken. "To the ceiling, what a wonderful feeling..". I den ene haanden holdt jeg en konvolutt, jeg hadde gledet meg til brevet hele dagen. Utenpaa var det skrevet med en barnslig haandskrift "This letter belongs to Nina, with so much love from her son Bakari". Hennes soenn... Jeg faar ikke ordene ut av hodet. Kan jeg noen gang foele at jeg strekker til?
Nesten to uker er gaatt siden jeg igjen satte bena paa afrikansk jord, og tiden flyr. Det er samme foelelsen som slaar meg i det jeg entrer byen og mitt andre liv; jeg elsker aa vaere tilbake, jeg hoerer hjemme. Ingenting er forandret, det er som om tiden har staatt stille. Menneskene jeg har laert aa bli saa glad i har rukket aa savne meg; og jeg dem minst like mye. Bare fem maaneder er gaatt siden et taarevaatt farvel, og allerede er jeg tilbake paa plass. Bortsett fra savnet, er det som om tomrommet aldri har eksistert. Naa er jeg her igjen, lykkelig for hver morgen aa kunne staa opp til lyden av gategutter som roper "Nina" og kommer loepende fra alle kanter i det jeg har kommet meg ut paa gaten om morgenen. Glad over aa kunne sitte paa bakken med guttene rundt meg, la dem fortelle om alt som har skjedd siden sist, la dem faa toemme ut all sin irritasjon over urettferdigheten de utsettes for, lytte til de grusomme historiene. Hvordan de gleder seg over mitt helhjertede forferdete ansikt naar de forteller de verste ting, ler naar jeg blir redd over insekter, men beskytter meg om en fare blir reell. Bare det aa ha tid med dem. Se guttene uansett hvor jeg gaar. Tidlig en morgen eller sent om kvelden; hvor enn jeg setter min fot i Mombasas gater, treffer jeg paa noen av guttene mine. Jeg elsker det, selv om det naturlig nok gjoer at jeg kommer meg sjeldent til internettkafeen. Sist jeg provde ble jeg sittende med en av guttene, Assan, bak ryggen min, og det endte opp med at vi saa paa bilder paa facebook i stedet. Han synes det var veldig spennende aa se alle de hvite menneskene, og jeg lovet ham aa legge ut et bilde av han og meg ogsaa.
*** *** *** *** ***
Mamma har vaert med meg denne gangen, men hun drar (jeg: dessverre, hun: heldigvis!!!) om tre dager. Det har vaert utrolig koselig aa ha mamma paa besok her i min andre verden. Hun har faatt hilse paa alle barna mine, hun har hengt paa gaten med meg, gjort gangster-hilsner med hardbarka gategutter. Faatt haaret flettet av lille Lillian paa New Hope barnehjem. Besokt Omar M. (*som jeg tok fra gaten til New Hope for to aar siden) sin mor med syv barn langt inne i bushen, der vi fikk servert en brus av skitne glass vasket i vann som gir lokalbefolkningen i bushen typhoid og cholera. Bordet vi fikk servert brusen paa, var laget av en boette plassert opp ned, og med en metallplate plassert paa toppen. Mens vi satt utenfor jordhytten havnet en hoene paa bordet, og med mammas fugleskrekk synes jeg hun var toeff, samtidig som vi ga de andre rundt en veldig god latter. Paa veien hjem fra dette besoeket ble det morkt. Vi hadde ikke spist hele dagen, det var varmt, og vi hadde fartet rundt fra morgen til kveld. Tror mamma hadde begynt aa faa, mildt sagt, nok. For aa roe nervene, ville jeg prove aa skynde oss, saa leiende loep vi over veien, meg foerst, mellom matatuer, biler, kjerrer, geiter, tut, diskomusikk, mere tuting; trafikk i begge retninger. Mamma kan staa i minutter uten aa gaa over gaten, en dag maatte en mann foelge henne frem og tilbake over gaten mellom bilene. Naar trafikken ikke venter paa deg (zebrastripene er bare til pynt), er det bare aa hive seg uti. Derfor dro jeg mamma med meg og loep i morket over veien. Det gikk veldig fint - helt til vi kom over og jeg ikke tenkte paa at det hadde regnet store deler av dagen og jeg leop, foerst meg selv og saa mamma, rett ut i en dyp somp, en gjoerme av soeppel, skitt, jord, gjoerme, helt svart; mamma i gjoerme opp til laarene og vi sank stadig dypere. Det var det minst passende tidspunktet vi kunne havnet i en somp, og jeg fikk totalt latterkrampe. Mamma skrek i panikk at hun ikke kom seg opp, men det gjorde vi jo til slutt, og inn i matatuen. Ingen store reaksjoner fra dem rundt; vi loep i sompen... Hakuna matata. Paa hotellet dusjet de oss med brannslangen foer vi fikk komme inn paa rommet. Jeg tror de lurer paa hva slags turister vi er...
Neste kveld holdt mamma seg rolig paa hotellet, mens jeg var ute og fartet med sponsorbarna mine. Denne kvelden ankom jeg hotellet med hodet ut av en bil, oppkasten etter meg ut av vinduet. Jeg kastet opp fra rundkjoringen og ned gaten og til vi stoppet utenfor hotellet. "Dirty water", proevde jeg aa forklare. Jeg kastet opp i ti timer; hele natten gikk med, og jeg sov kun fra 3-6. At jeg neste dag halv 7 kom meg opp til en ny dag var et under, men i Kenya funker det meste for meg. Hakuna matata. To dager er gaatt og jeg foeler meg sakte men sikkert bedre.
Naar folk her spoer meg hva mamma synes om Kenya; "She loves it, right?", er vi blitt enige om svaret "She thinks it's very interesting, so different, you know...". Mamma har gang paa gang gjentatt at hun ikke kan forstaa hvordan jeg holder ut her nede, hvordan jeg takler dette livet. Mas, skitt, varme, kaos, carelessness, mer skitt... Treffer vi hvite turister, bor de alltid paa et luksushotell ved stranden i Bamburi eller South Coast. Maks to dager tilbringes i byen. For meg er det saa perfekt aa bo midt i sentrum; det er her det skjer, det er her jeg har min base. Selv jeg blir utslitt, men jeg elsker det. Det positive overskygger det negative. De gode assosiasjonene avgjoer mine folelser. Gateguttene og eks-survivors'ene mine gir meg saa mye og fyller meg paa en maate lite annet kan. Det gir meg enormt mye glede aa vaere med dem. De gode foelelsene knyttet til guttene gir selv lukten av brent soeppel, lim og skitt gode minner. Soeppel og lim assosieres med guttene, og aa holde ut byens negative sider blir dermed et lite problem for meg.
Det er ingen gjennomsnittlig turistreise jeg har tatt mamma med paa. Pappa kalte det "personlig opplevelsessafari", jeg synes det var en fin beskrivelse. Mamma sier hun forstaar hun er blitt for gammel for slikt. Naa har hun ihvertfall faatt innblikk i hvordan jeg lever her nede, og hun trenger jo ikke aa like det, i den forstand aa ville oenske aa leve slik selv. Jeg hadde ikke forventet det. Men hun har vaert med, og det er det som betyr noe. Dessuten har vi vaert paa safari, og det elsket hun. Vi saa hunnloever leke, en hannloeve spankulere over savannen, giraffer spise blader fra toppen av traerne. Elefanter som badet i gjoerme og sproytet stoev over hverandre. Antiloper som i Loevenes Konge-stil loep over savannen. Vi saa solen gaa ned og staa opp, spiste lunsj og satt i baren i en fjellside mens vi saa elefantene bade nedenfor oss i et vannhull. Det er et Kenya de fleste kan like. Ogsaa jeg elsker safari, blir aldri lei av aa se de herlige dyrene. Tror aldri jeg hadde sett for meg for tre aar siden at jeg skulle bli en safarigjenganger...
*** *** *** *** ***
Vi hadde nettopp landet og blitt moett paa flyplassen av Alois, taxisjaafoervennen min, med konen Florence og datteren Celina, og familien Mwanthi som jeg har bodd hos flere ganger. De fulgte oss alle til hotellet, vi satte fra oss, skiftet og gikk ut for aa ordne credit paa telefonene. Vi var saa vidt kommet ut av hotellet, da en gutt i roed t-skjorte sitter paa bakken og helt apatisk mumler "Nina, Nina...". Jeg stirret paa ham. To andre gutter, Bakari og Ali, har allerede kommet bort til oss. "Nina", gjentar han, ser nesten ikke paa meg, sitter med et flakkende blikk. "It's Nicolas".
Det er to aar siden jeg saa Nicolas. Hver gang jeg har vaert i Mombasa siden, har jeg sett etter ham, spurt etter ham. To aar, og plutselig sitter han der, som den foerste jeg treffer en time etter jeg har landet med flyet. Jeg ga han en klem. Han virket svaert ruset, men i ettertid har jeg lurt paa om han kanskje var usikker og ikke kunne tro det var meg som kom gaaende nedover gaten. For bare minutter senere mimret han om alt vi hadde gjort, hva jeg hadde sagt og lovet to aar tilbake. Han husket hver minste detalj. Igjen fikk jeg en av de smaa bekreftelsene som gir meg energi de gangene det blir for mye; jeg hadde gjort et inntrykk paa ham, jeg hadde betydd noe. Hadde han bare visst hvor mye han hadde betydd for meg og alt som har skjedd de siste to aarene!
Hver morgen er jeg paa Kenchic og ordner frokost til guttene; Douglas Maningi, Nicolas og Kelvin er de tre som fremdeles er her fra to aar tilbake. Ali, en ny, har ogsaa blitt med denne gangen. Mamma har blitt med hver eneste morgen og kjopt dem mat. Det er morsomt aa se guttene mine paa Kenchic, ogsaa mamma. En morgen vi kom, sto kun Maningi der, helt oppskaket. "Municipal took Kelvin and Ali", sa han. De hadde ventet paa meg paa hjornet, og bilen jeg hater saa hoyt hadde kommet, tatt dem med seg mens de laa paa bakken og sov, saa bar det i retten (uten lawyer kommer du ingen vei) og saa til cella. I loepet av dagen fikk vi dem ut. Jeg burde funnet dem et alternativt sted aa bo. Det er selvsagt droemmen, men foreloepig er vi ikke kommet dit. Etter 10 aar paa gaten er ikke et senter, regler og fire vegger en enkel overgang for Kelvin. Men uansett fortjener han aldri fengselet. De cellene, dyrene, stanken, sykdommene, menneskene, mishandlingen, ingen mat, urin... Saa lenge jeg er i byen vet de jeg ordner opp. Kelvin takket meg veldig neste morgen. Jeg var glad de var ute, om saa paa kort sikt.
Selvom ting ikke har endret seg her, er det mye som har endret seg relasjonsmessig. Komplikasjoner har foert til at jeg ikke lenger har noe med Wana Wa Mola, senteret for gategutter hvor jeg bodde sist med kameratene mine Daniel og Denis, aa gjoere. Denis har sagt opp og flyttet tilbake til Uganda hvor han er foedt og oppvokst, og jeg har ikke satt mine ben paa senteret. Det er trist med tanke paa barna, men er et resultat jeg maa leve med. Kelvin Kamau (gatenavn Maartin) ville bli verst for meg ikke aa faa se igjen, men jeg hadde en folelse av at han ville vaere tilbake paa gaten naar Denis dro til Uganda og jeg var i Norge. Jeg hadde rett; han var paa gaten, men dessverre har han, som min kjaere Max og Peter, forsokt aa finne lykken i Nairobi. Han vil tilbake, men har ikke penger. Er jeg heldig, kommer han seg tilbake i loepet av de neste ukene. Jeg savner han veldig og hadde utrolig lyst til aa se ham. Hva jeg kan gjoere for ham mer langsiktig er mer usikkert. Kelvin er et vanskelig tilfelle, saa skadet, men jeg ble saa uendelig glad i ham. Saa mye tid jeg har tilbrakt med den gutten, saa mange oeyeblikk og studer vi har delt. Lurer paa om han enda har armbaandet jeg laget til ham? Mest sannsynlig er det solgt for noen shilling og erstattet i lim. Skulle oenske jeg hadde mitt eget senter med mine egne retningslinjer hvor jeg kunne ta guttene mine.
Benson var ovelykkelig over aa se meg igjen, og minst like glad over aa se mamma. Han ustoette bare lyder fra vi kom til vi gikk, var saa sjokkert og glad og overrasket paa samme tid. Han var saa herlig. Stortrivdes paa samme sted der jeg sist forlot ham, og det er deilig aa se hvordan det noen ganger fungerer. At det nytter.
John Paul var i Tanzania naar jeg kom,men har etter ti dager klart aa jobbe seg ned til Mombasa, bare for aa treffe meg. Sist jeg forlot ham, var i Mtwapa, Furaha Childrens Home. Jeg visste han ikke var lykkelig, og i samarbeid med Denis, fikk vi flyttet han til et treningssenter som kunne la hans talent og droemmer vokse, etter jeg var tilbake i Norge. Jeg skulle oenske han kunne bli lykkelig. Det eneste jeg vil, er aa gjoere ham glad. Ingenting kan. For ett aar siden fikk jeg stadig hoere at jeg ikke kunne gjoere gutten lykkelig av dem som saa oss sammen. At ingen ting ville noen sinne kunne gjoere ham lykkelig. "Except one thing", sa de. "He wants you". Jeg husker jeg graat i hagen til Daniel i Nyali, hjemme i Mikindani, jeg strakk meg lenger enn jeg trodde mine grenser kunne toeyes, alt i et haap om aa kunne gi han lykke. "He needs you, the whole of you. If you can't give him that, you can't make him happy". De forsoekte ikke aa faa meg til aa oppgi meg selv, tvert i mot. De proevde aa faa meg til aa innse at det ikke var noe jeg kunne gjoere. Jeg har insett det naa, men det har tatt et aar. Jeg har innsett det, men klarer likevel ikke handle der ut ifra. Naar jeg er ferdig her skal jeg moete ham igjen. Han ringte meg flere ganger under safarien, jeg er alltid tilgjengelig. De andre gateguttene ringer ogsaa naa og da. Er det ikke det jeg har laert; en mor skal alltid vaere tilgjengelig? Kanskje har jeg forstaatt at jeg ikke kan hjelpe John Paul, men jeg har forstaatt mer enn det. S\Jeg har nemlig innsett at selv om jeg ga ham hele meg og oppga livet mitt for ham, selv da ville han ikke bli lykkelig. "Du bruker energien din paa feil sted", forteller folk meg. Jeg ser det, men hva gjoer en naar en er blitt saa glad i en person? Han er vanskelig, han er skadet, saaret, fortapt, men jeg er saa uendelig glad i ham. Derfor unnskylder jeg meg selv, og har sagt han kan komme til hotellkafeen klokken aatte. Vaktene sier han allerede har spurt etter meg tre ganger.
Survivor Fellowship er naa oppe og gaar, selvom det fortsatt er rolig paa medlemsfronten. Organisasjoner bor alltid vise til sine suksesshistorier, og Omar M., Omar R. og Moses er mine. Det er to aar siden jeg tok dem fra gaten; Omar R. og Moses den gang alltid paa lim, hoeye, barbente. To aar har de gaatt paa skolen, laert grunnleggende engelsk, leker med andre barn. Det er tre veldig forskjellige gutter; Moses stille og sjeldent i konversasjon med andre, Omar R. utadvendt og alltid paa utforskning, Omar M. alltid saa beskjeden og takknemmelig. Det var herlig aa se barna mine igjen denne gangen, og jeg trekker tilbake litt av det jeg startet med innledningsvis, det om at ingenting har forandret seg. Da jeg denne gangen kom, straalte de. De var ikke sjenerte og usikre, de gledet seg. Jeg ser fremskritt, og de gir av seg selv paa en maate jeg ikke har opplevd foer. Med min swahili og deres engelsk, kan vi endelig kommunisere. De hilste paa mamma med stor glede. Jeg har tatt med med tilbake til badelandet hvor de koste seg saann sist; denne gangen deltok vi til og med paa vanndisko! Det var kun meg, Omar & Omar, Moses og min Bakari, eleven jeg har kjent siden 2009 som er venn med Omar, min Bakari som alltid har kommet loepende til meg og slengt seg i armene mine hver gang han faar oeye paa meg. Bakari som graater naar jeg drar, skriver rbev naar jeg er borte, og sitter stoerstedelen av tiden i armene mine naar jeg endelig er tilstede igjen. Han kan en del ord paa norsk, og kan navnet paa alle i familien min. Foerste gang han og mamma traff hverandre, var det mange barn der, og mamma spurte; "Bakari?". "Bente?", svarte han, og det var tydelig for begge at jeg helt klart hadde snakket om dem til begge.
Forrige uke var jeg eksaminator i engelsk muntlig paa New Hope, i klassen til Omar og Bakari. En kan spoerre seg om jeg er egnet, baade som eksaminator, og saa i tillegg av mine egne gutter som jeg tilbringer fritiden min med, mine barn. Mitt svar; nei, deres; tydeligvis ja. Sa saann ble det. Mamma hjalp ogsaa til, og dultet i meg naar hun syntes de gjorde feil, saa jeg fikk korrigert subjektiviteten min. Jeg innroemmer lett at det er vanskelig aa vaere objektiv naar jeg skal eksaminere min egen lille Omar som jeg har tilbrakt mer enn 20 timer paa sykehus med, sittet dag ut og inn med paa gaten, besokt familien hans med, tatt ham med i parker og paa stranden, badeland og restauranter... Omar fikk 98 % rett. Jeg fikk se oversikten over hvordan han gjode det i resten av fagene. I matte var han nr. 1 i klassen paa nesten 40, og naar jeg skummet over de andre fagene, saa jeg min eksaminasjon passet godt inn i bildet. Heldigvis.
*** *** *** *** ***
De smaa opplevelser som utgjoer dagene, er fortsatt vanskelige aa beskrive. Andre ting klarer jeg ikke aa skrive om, og noe foeler jeg ikke jeg har rett til aa fortelle. Noe maa forbli her. Vold, slagsmaal, gjengoppgjoer, voldtekter, drap. Ogsaa dette er en del av gatelivet. Ogsaa dette inkluderer mine barn. Noen ganger er det vanskelig, men igjen forsoeker jeg aa ta paa meg morsrollen jeg oensker aa fylle; vaere der, se dem, og elske dem, elske dem for den de er. Det betyr ikke aa godta det de gjoer, eller overse det de blir utsatt for. Men for meg betyr det ikke aa avvise dem selv i de situasjonene, uansett hvor forkastelig og uutholdelig og grotesk jeg selv synes det er. De er bare barn. Mine barn.
Jeg velger aa fokusere paa det positive. Paa smilene, hisotriene, stundene. Praten, latteren, haapet. De gode minne vi har dannet og de nye vi fortsatt har foran oss aa lage.
*** *** *** *** ***
Det begynner aa bli morkt, og jeg skal fortsatt ta runden min i gaten. Treffe John Paul. Handle noen smaating. Faar runde av for denne gang, er uansett blitt alt for langt, som alltid. Men foer jeg logger av, kan jeg ta med at mamma i dag ble tilbudt 15 kuer av en masai for meg! Da vi ikke var overivrige overgikk han seg selv med 15 kuer, en loeve, to zebraer og to giraffer...! Noen som byr hoeyere???
mandag 27. juni 2011
fredag 28. januar 2011
Inntrykk
1. Bakari - 2. Omar Rama Musa - 3. Kelvin og meg etter han forlot oss
4. John Paul og meg - 5. Benson fra gata - 6. Moses smiler
7. Lille Juma - 8. Kelvin, siste dagen, gata - 9. Omari Masoudi
tirsdag 25. januar 2011
Den tapte sau
”Hvem av dere menn, hvis dere hadde hundre sauer, og mistet en av dem, ville ikke forlatt de nittini andre i villmarken, og dratt etter den ene som var tapt, helt til den var funnet? Når han har funnet den, bærer han sauen på sine skuldre, frydefull. Når han kommer hjem, samler han venner og naboer, og sier til dem: ”Fryd dere med meg, for jeg har funnet den tapte sau!”. Det vil være mer glede i himmelen over en synder som angrer, enn nittini dydige mennesker som ikke trenger anger”.
Morgenen ble innledet med Bibelstudie. Jeg hadde sovet dårlig denne natten, utslitt av alle påkjenningene de forgående dagene. Jeg våknet derfor tidlig, og bestemte meg for å delta i aktiviteten de vanligvis gjennomførte mens jeg fortsatt var i drømmeland. Den tapte sau.
”Let’s pray that there will be no more lost sheep”. Sesjonen ble avsluttet med en bønn. Det var min sau som var borte.
***
Med 15 gutter og tidvis 7 voksne i huset, kan det ikke forventes at idyllen skal holde. Mye hadde i dager og uker bygget seg opp, det meste over hodet på meg. Det til tross for at jeg var involvert i samtlige av utfordringene. Baksnakking, rykter og dårlige avgjørelser. Det hele endte med møte på møte, kveldene ble lange og diskusjonene deretter. I begynnelsen lurte jeg på hva jeg gjorde i alle administrasjonsmøtene, men skjønte mye angikk meg, og som de også sa ”Du er mer enn bare en besøkende”. Jeg hadde min innflytelse.
Da vi omsider hadde satt ord på kaoset oss voksne i mellom, fått snakket ut og økt vår forståelse for hverandres tanker og følelser, var flere dager gått med. På dagtid koste jeg meg med barna, vi lekte og hadde det gøy. Perlet smykker, spilte fotball, danset og lekte sisten. Benson var kommet inn i miljøet. Etter hvert som dagene gikk, fikk jeg stadig bedre kontakt med Kelvin, senterets eldste gutt. Han har et stort smil, ler alltid. Kelvin får meg alltid til å le. Mange interne vitser, latter og prat førte til nye rykter. Nytt møte ble arrangert. Saken ble tatt hånd om, i mine øyne, på helt feil måte. Fem voksne på stoler, Benson og Kelvin på bakken. Pirket i sanden, og svarte lite på spørsmålet om hva som hadde foregått. Da ble jeg bedt om å fortelle historien, og oppførte meg som dem. Stirret i bakken, så lite. Jeg var forbannet. Sint over hvordan saken hadde blusset opp, hvordan den ble tatt hånd om, hvordan guttene ble ydmyket. Til slutt ble de sendt til sengs, og avgjørelsen var allerede tatt. Neste dag skulle de to guttene ut. Mine gutter jeg hadde blitt så glad i. Kanskje var nettopp det feilen.
Dette var morgenen før historien om den tapte sauen. Avgjørelser fra kvelden før ble halvveis trukket tilbake, og dagen var fylt med usikkerhet. Jeg tilbrakte dagen i sentrum med Denis. Over telefon ble vi informert om at Kelvin skulle få bli, mens Benson måtte gå. Vi hoppet ut av matatuen på stasjonen nærmest hjemme. En haug med bodas (motorsykkeltaxier) sto og ventet, støvet føyk. Der, inntil et gjerde, satt to gutter ved siden av hverandre på bakken. Benson og Kelvin. Jeg satte meg ned i skitten ved siden av dem, tok hendene deres. Denis satte seg på huk, og klapset Kelvin vennskapelig på låret. I det siste hadde det blitt slik at Denis og jeg var enige om det meste i huset, hva vi synes er rett og hvordan ting burde håndteres, mens de andre ikke var enige, og dermed hevdet vi isolerte oss fra de andre. Daniel hadde vært halvannen måned i Holland og deretter ti dager i Uganda, og mye hadde gått han hus forbi i dette tidsrommet. I tillegg gjør han seg nå klar til giftermål i april, og hadde tankene ofte andre steder. Daniel skal gifte seg med nederlandske Mirjam, som var hun som introduserte meg for Daniel, og som jeg traff første gangen jeg var i Kenya. Mirjam driver senteret der jeg første gang brakte Kelvin (Mgongo, ikke samme som det nå er snakk om) og Max (Anton, offeret med brannsårene) – to av mine første seks/åtte gutter.
Resultatet av denne kvelden ble at vi fant et sted for Benson å bo. Jeg var knust, jeg hadde sviktet ham. Dagen før hadde jeg fått brev fra han hvor han beskrev hvordan han følte seg hjemme, som i en familie. Dagen etter kastes han på dør. Sviket og smerten han følte resulterte i aggressivitet på senteret, som jeg følte ikke ble forstått av verken barna eller de voksne som var der. Benson tilbrakte natten på det nye senteret. Neste morgen klokken åtte var Denis og jeg tilbake. Han strålte i ny skoleuniform. Jeg begynte å lure på om jeg ikke lenger var i Afrika. Kvelden før hadde vi brakt ham til senteret, og neste morgen klokken åtte ble han hentet ut av klasse 7. Han smilte. Sa dette var rette stedet for ham. Han kjente flere av guttene der fra før, fra gata, og gled inn på en annen måte enn på Wana Wa Mola. I et senere brev beskrev han det som om han bodde i et palass. Akkurat det kunne diskuteres, men det viktigste for meg var at han var tilfreds. Jeg besøkte ham hver dag, og Denis har påtatt seg å besøke ham ukentlig når jeg er borte. Søndag var han i kirken med resten av Wana Wa Mola-gjengen.
Kelvin er en annen historie. Han hadde fått bli, men valgte selv å dra. Han ville tilbake til gata. Ansiktet bar et annet preg, jeg så det var i ferd med å transformeres til et for velkjent street face. Alvorlig, trist. Men besluttsom. Denis og jeg tryglet ham om å bli. Det var oss som hadde størst tro på Kelvin, vi som var mest glad i ham. Han ville dra, og vi ga ham noen shillings til transport til byen. Tårene presset på, og som alltid når jeg lar min svake side komme frem, ble det Kelvin som trøstet meg. ”Ikke vær redd for meg, auntie Nina”, sa han. ”Jeg skal til et trygt sted. Jeg klarer meg”. ”I know”, svarte jeg. Jeg visste han ville klare seg. Det gjorde bare så forferdelig vondt at han valgte å dra, særlig når to personer som elsker han sitter ved siden av ham, holder hver sin hånd, trygler ham om å bli. Han dro, og jeg gråt. Jeg ble sittende lenge på utsiden av senteret den kvelden, før jeg gikk inn. Jeg gikk rett til sengs og tok med meg kameraet. Kanskje var Kelvin forsvunnet, men jeg hadde bildene med alle minnene våre. Stranden dagen før, hvor vi hadde svømt halvannen kilometer utover i store, salte bølger. Halsen og øynene sved, vi fant en flytende båt og klamret oss fast, før vi svømte videre utover. Sprutet på hverandre, lo, og svømte videre. Vi var utslitte da vi nådde stranden etter nesten tre kvarter uten fast grunn under føttene. Slang oss ned i sanden. Et bilde viste hvordan han satt foran meg, han hadde kastet sand på meg, jeg satt på knærne og holdt rundt ham bakfra og begge lo. Det var et vakkert bilde.
Kameraet inneholdt kun 30 bilder, og ingen av dem var med Kelvin.
Jeg gråt lenge den kvelden. Påkjenningene hadde de siste dagene vært store, og det var som jeg måtte tilvenne meg en ny hverdag. Valg var blitt tatt, og resultatet var to familiemedlemmer mindre. Familie, det var det vi kalte oss, det de fortsatt kaller seg. Man ber ikke familiemedlemmer reise. Kelvin var dratt, av egen fri vilje. Hele livet har Kelvin fått høre hvor grusom han er, hans far og seks av syv brødre har hatet han siden fødselen. Kelvin vet han er et dårlig menneske. Det han ikke vet, er at han tar feil. Det er ikke første gang Kelvin valgte å dra. Det er som om, når han får det for komfortabelt, et sted å bo, mat, trygghet og noen som elsker han – ja, i det han kjenner kjærligheten – da er det på tide å dra. Han er ikke vant til det. Han blir redd, føler seg fengslet. Jeg tror det kan være en av grunnene til at han valgte å dra, enda to personer som står ham nær ber ham av hele sine hjerter å bli. Jeg tror det kan være noe av grunnen til at jeg fant hvert eneste bilde av Kelvin og meg slettet da jeg kom hjem. Ikke ett bilde av Kelvin. Han hadde slettet seg selv fra livet mitt.
***
Jeg har truffet John Paul flere ganger. Han bor kun 15 minutter unna Wana Wa Mola. Det var så godt å se ham igjen. I løpet av halvåret hjemme har jeg fått klage på at han forsøkte å slå ned en ansatt. Han strøk syvende klasse, og er nå startet på nytt. Han føler seg ikke hjemme, har det ikke bra. John Paul hører ikke hjemme noe sted. Ingen lytter til han, ingen forstår han. John Paul er en såret sjel. Det var det jeg møtte første dagen jeg traff ham igjen. Han var i sjokk over å se meg, jeg hadde ikke fortalt jeg skulle komme. Det tok lang tid før han fikk samlet seg. Han sa han hadde byttet navn fra John Paul til Dont Care. Jeg sa at for meg ville han alltid være John Paul, og er det noen som bryr seg, så er det meg, om han. Smilet kom snart til syne igjen, vi pratet og lo. Jeg skulle så gjerne hatt mer tid med ham, men hadde også bestemt meg for å huske resten av folka denne gangen – jeg kunne gitt John Paul mitt liv, og det ville kanskje ikke vært nok. Allerede første dagen jeg dro fra ham, gråt jeg. Andre gangen også. Verst var det dagen vi sa farvel. Vi satt lenge i en restaurant nede ved vannet, jeg, John Paul og Denis. Det er den vakreste og mest romantiske restauranten jeg noensinne har besøkt. Vegger og tak er et teppe av grønne busker og trær med blomster i forskjellige farger i. Så ekte, naturlig og helt magisk. Flere små stier, alt adskilt av levende planter og trær. Små rom, noen runde, noen firkantet, også dem i grønn kunst. En steinbygd dam med fisk et sted, et annet sted rusler en fontene. Lys er festet i trærne, og skaper en utrolig stemning. Jeg elsker dette stedet, Kingfisher i Mtwapa. Ingen av gangene jeg var der, var det ett annet menneske. Det er et skjult funn som få vet om, noe som bidrar til den magiske stemningen. Samtidig er jeg redd de ikke kan holde lenge, når ingen vet om stedet og det alltid er tomt.
John Paul brenner fremdeles for acting. Er det noe han ønsker med livet sitt, er det å bli skuespiller. Alle ler av ham. Jeg vet hvordan det er når folk smiler av ens drømmer, vet de ikke realiseres. Men jeg vet også hvordan nettopp disse drømmene kan bli realisert. En ting er å drømme, men noe annet er å realisere. John Paul har en brennende ild, et engasjement, som gjør at han kan realisere. Han kan nå langt. Jeg støtter drømmen hans, det viktigste han har å holde fast i. Denis gjør det samme. Vi har lovet ham å finne et nytt sted å bo, en skole som fokuserer på drama og dans. Denis har påtatt seg jobben å finne dette stedet. Jeg har allerede snakket med John Paul etter jeg kom hjem. Jeg savner han.
***
Tiden har som vanlig gått alt for fort. Når dagene begynte å gå mot slutten, var jeg overhodet ikke klar for å dra. Kjente jeg ville bli, fortsette dagene som normalt. Det er som om jeg skaper meg en hverdag der nede, for så å måtte bryte opp så brutalt. Alltid. Mange avskjeder fulgte. Omar Rama og Moses. Omari. Bakari gråt og gråt. Det er flere måter en ser at han er oppvokst med tilstedeværelsen av en mamma. For det første var han den eneste som møtte til tur med badetøy, ekstra skift og kveldsstell. De andre har ingen mor til å minne dem på det, som resulterer i at de alle møter kun i det de står, går og sover i. Noe annet som skiller seg ut, er hvordan Bakari aksepterer følelsene sine. Han gir seg hen og blir glad i på en annen måte. Han har ikke en bakgrunn som sier svik, forlatelse, ensomhet. Han er ikke redd jeg ikke skal komme igjen. Han tar hånden min og forteller meg hvor glad han er i meg. Han er trist når jeg drar, og lar tårene komme. Jeg forsøker ikke å gråte når jeg sier ha det til de tidligere gateguttene mine, da de selv forsøker en kort og kald avskjed. De er redde for å knytte seg, redde for å føle. Starter forsvarsmekanismene. Jeg har alltid tårer i øynene ved avskjed, men først når vi har snudd oss vekk og gått hver vår vei, begynner jeg å gråte ordentlig. Med Bakari var det annerledes. Vi gråt sammen og vinket med våte ansikter. Jeg hater avskjeder.
***
Denis hadde lovet meg en overraskelse siste dagen. Vi dro til byen, og der var Kelvin. Vi ga hverandre en lang klem. Han luktet lim og røyk, virket fjern, men kviknet til hver gang jeg pratet med ham. Vi holdt hender, gikk bortover gata. Jeg sa jeg hadde savnet han, og han sa han hadde savnet meg også. For å få fred, satte vi oss inn på Dormans. Stefan kom også, og Denis var der. Kelvin og jeg tullet med vår vanlige interne humor. Han strålte. Vi hadde det gøy. Når vi sluttet å snakke, sovnet han nesten i sofaen på den fine, europeisk-liknende kafeen. Jeg kjenner alle på Dormans, og kan ta meg til rette. Det var en dag jeg nesten sovnet selv i sofaen på den fine kafeen. Kelvin drakk en mango milkshake. ”Take care of your belongings”, sto det på et sølvskilt over hodet mitt. Kelvin pekte på det. Vi lo og lo. ”Yeah, take care of your belongings!”, sa jeg, og han imiterte at han sjekke alle lommer, og at alt fortsatt var der. ”Kamera, mobil, penger”, sa han etter hvert som han flyttet hendene oppover buksen på begge sider. Det ironiske med situasjonen, som vi begge visste og satte ord på, var at det jo var nettopp slike som Kelvin en måtte passe seg for. Det er deilig å ikke alltid ta alt så seriøst. Som da guttene fant en flaske i vannet, og begynte å imitere at de sniffet, og deretter fikk latterkrampe.
Kelvin angret. Han ville tilbake, men ikke alle på Wana Wa Mola er like tilgivende. Kelvin har alltid vært Denis’ spesielle gutt, og han vil alltid gjøre det han kan for å få ham hjem igjen. Dessverre må han ha de andre i ryggen, og vi bestemte oss for å handle på en kreativ måte. Vi ga Kelvin penger til å reise hjem. Han har en mor som bor ikke så langt unna, og rådet Kelvin til å sove der to netter, for på mandag (i går) dukke opp på Wana Wa Mola med moren. Vi snakket med moren om du. Hun sa det var greit. Hvis Kelvin virkelig angret, hvis han virkelig ville tilbake, var dette veien å gå. Mandag dukket han opp hos Daniel og de andre med sin mor, han ba om tilgivelse. Det de andre ikke vet, er at vi hadde møtt Kelvin i byen, veiledet ham. Vi hadde gått ut for å finne den tapte sau. Han angret. ”Fryd dere med meg, for jeg har funnet den tapte sau!”. Det vil være mer glede i himmelen over en synder som angrer, enn nittini dydige mennesker som ikke trenger anger”.
***
Turen bød på mange opplevelser. Jeg traff igjen mamman til Omar også. Hun var så søt, lånte stoler fra naboen, da hun ikke hadde noen selv. Kjøpte en brus og noen kjeks. Bar ut et lite bord. Gjentok gang på gang hvor glad hun var over å se oss. Jeg hilste også på mamma Bakari for første gang. Hun lå på en benk i skyggen og ammet sin to år gamle datter.
En dag jeg var ute, gikk jeg opp i tredje etasje på et kjøpesenter for å gå på do. Der, på doen, hadde mannen som gir ut dopapir og tar i mot noen øre, lagt ut et bønneteppe og lå vendt mot mekka. Jeg ble så sjokkert at jeg snudde og gikk ned trappen igjen.
Siste natten ble uforglemmelig. Vi kjøpte inn mengder med frukt; ananas, mango, bananer, vannmelon. Kjeks og godteri. Brus. I tillegg kjøpte vi inn dykkemaske til alle barna på Wana Wa Mola, samt spill som Memory og Trivial Persuit for barn. Vi ga dem billetter til en dyrepark neste dag – jeg hadde ønsket å ta dem dit, men tiden ble for knapp. Kvelden ble fylt med mat, dans og taler. Alle holdt tale, meg inkludert. Hver eneste av guttene reiste seg en etter en og takket, holdt sin egen lille, individuelle tale. Noen var så rørende at jeg fikk tårer i øynene. Andre snakket knapt engelsk, og ”thank you” var alt jeg forsto. Resten ble sagt på kiswahili for at de skulle få uttrykt seg ordentlig. Det holdt for meg. De to minste var sovnet gjennom alle talene. Min tale ble oversatt til kiswahili. Vi danset til kjempehøy musikk, de trommet på afrikanske trommer, og vi ristet på hele kroppen til rytmene fra ”Let it burn”. Jeg hoppet rundt i ring med de minste, vi hermet etter hverandre, jeg hadde en fantastisk kveld. Klokken ble ett på natten, og det var på tide å dra koffertene ut til veien. Taxien kom, og jeg følte det så klisjeaktig at melodien som spilte på radioen i det sjåføren kom ut, var ”Africa Unite”, som vi hadde danset, hoppet og sunget til så mange kvelder. Alle sto rundt oss. Vi sa hadet. Juma klamret seg fast til bena mine. Ville ikke gi slipp. Han hadde klamret seg på meg hele kvelden. Jeg gråt hele veien til flyplassen.
Natten forsvant. Fra Mombasa til Ethiopia, og neste morgen videre til Tyskland. Jeg var overveldet over alt jeg hadde opplevd på en dag. På en og samme dag hadde jeg danset med barna på Wana Wa Mola, jeg hadde hørt Denis spille yndlingssangen min på gitar, ”He knows”, som han har laget selv. Jeg hadde satt foten i fire land. Vært på tidenes sightseeing fra skyfrihimmel; jeg hadde sett Lybias ørken, Nilen og Sveit’s alper. Jeg besluttet at den utrolige severdighetsrunden nesten var verdt flybillettpengene alene. Kapittelet ble avsluttet i Fuglehauggata.
***
Jeg fikk melding av Denis i går. Kelvin er igjen inntatt i familien; fra onsdag er han tilbake. Benson har vært på besøk og spist lunsj med dem. Juma hadde vært så trist i går, og Denis hadde spurt hvorfor. Til slutt hadde han sagt han savnet meg så mye, og spurte gjentatte ganger når jeg kom tilbake. Denis hadde tatt ham med opp på rommet sitt, hvor det står en data. Han hadde åpnet profilen min på facebook – og der var bildet av lille Juma og meg. Denis fortalte meg at Juma strålte, han lo og pekte og ble på bedre humør. De hadde sett på mange bilder, Denis hadde hatt Juma på fanget i to timer. Jeg logget på, og Denis tok på kameraet. Der satt de to, Juma og Denis. Jeg tok på mitt og. Vi vinket, Juma lo og vinket, vinket og vinket. Smilte. Pekte. De var så skjønne. En halvtime etter hadde de andre barna i huset fått det med seg, og snart var 13 gutter på skjermen min. Alle vinket, smilte stort, dyttet hverandre vekk, kom tilbake, vinket igjen. Jeg satt også bare og vinket og vinket. Var så koselig å se dem, det gjorde meg så glad. Til slutt ble de kastet ut av rommet, men når en ble skjøvet ut, snek den andre seg tilbake. Til slutt var alle gått. To sekunder senere kom Juma tilbake, han sto bare der og kikket på meg, så vinket han. Vi geipet til hverandre. Slengkyss. Vinket.
***
Det er mye som skjer i Kenya. Så mye flott, så mye vondt. Det er et fargefullt land. Det er mye som er vanskelig for meg å forholde meg til. Mine vakre barn. Voldtekt. Kjærlighet. Selvmordsforsøk. Håp og drømmer. Jeg føler jeg har funnet min plass der nede, at min fremtid som psykolog kan være til god hjelp. Jeg har dannet et grunnlag, og blir stadig erfaringer rikere. Jeg ser allerede tilbake på første gangen i Kenya, hvor mzungu (”hvit person”) jeg var. Hvor lite jeg visste, særlig om gatelivet. Hvordan ting fungerer. En dag kommer jeg til å se tilbake også på denne tiden, og se alt jeg kunne gjort annerledes. Men foreløpig er det dette jeg har, og for noen har det betydd mye. Jeg prøver å minne meg selv på det, for ofte føler jeg meg rådvill og vet ikke hva som vil være best. Jeg gleder meg allerede til neste tur.
***
Forståelse. Det er ordet som stadig surrer i hodet mitt når jeg møter utfordringer i Mombasa. Prøv å forstå! Hvorfor stakk Kelvin når han fikk tillatelse til å bli? Kanskje var det hans måte å takle sviket på, å dra selv, før han ble forvist? Hvorfor viser ikke guttenes ansikter glede når jeg har brukt alle mine penger, min tid, mine krefter på å glede dem? Hvorfor er han aggressiv nå? Hvorfor gjør han som han gjør, hvorfor føler han slik? Av og til skulle jeg ønske ting var helt klart for meg. Det tar krefter konstant å skulle forsøke å forstå, når det er så mye tilsynelatende uforståelig. Men det er alltid en forklaring. Alltid en grunn. Og det er denne jeg må prøve å finne. Gang på gang har jeg nådd langt, når jeg først har funnet årsaken til reaksjonene. Kanskje prøver også gateguttene å forstå – hvorfor er hun her med oss, når hun kan være hjemme i sin trygge stue? Kommer hun til å bli? Det vil ta tid før de innser at jeg blir. At jeg alltid vil komme tilbake. Jeg har lovet meg selv at jeg aldri skal aldri svikte dem. Jeg skal fortsette til de forstår hvem jeg er. At jeg er der for dem. At jeg faktisk bryr meg.
(Den tapte sau = fritt oversatt fra min side til norsk, så mye mulig historien egentlig heter noe helt annet i Bibelen).
Morgenen ble innledet med Bibelstudie. Jeg hadde sovet dårlig denne natten, utslitt av alle påkjenningene de forgående dagene. Jeg våknet derfor tidlig, og bestemte meg for å delta i aktiviteten de vanligvis gjennomførte mens jeg fortsatt var i drømmeland. Den tapte sau.
”Let’s pray that there will be no more lost sheep”. Sesjonen ble avsluttet med en bønn. Det var min sau som var borte.
***
Med 15 gutter og tidvis 7 voksne i huset, kan det ikke forventes at idyllen skal holde. Mye hadde i dager og uker bygget seg opp, det meste over hodet på meg. Det til tross for at jeg var involvert i samtlige av utfordringene. Baksnakking, rykter og dårlige avgjørelser. Det hele endte med møte på møte, kveldene ble lange og diskusjonene deretter. I begynnelsen lurte jeg på hva jeg gjorde i alle administrasjonsmøtene, men skjønte mye angikk meg, og som de også sa ”Du er mer enn bare en besøkende”. Jeg hadde min innflytelse.
Da vi omsider hadde satt ord på kaoset oss voksne i mellom, fått snakket ut og økt vår forståelse for hverandres tanker og følelser, var flere dager gått med. På dagtid koste jeg meg med barna, vi lekte og hadde det gøy. Perlet smykker, spilte fotball, danset og lekte sisten. Benson var kommet inn i miljøet. Etter hvert som dagene gikk, fikk jeg stadig bedre kontakt med Kelvin, senterets eldste gutt. Han har et stort smil, ler alltid. Kelvin får meg alltid til å le. Mange interne vitser, latter og prat førte til nye rykter. Nytt møte ble arrangert. Saken ble tatt hånd om, i mine øyne, på helt feil måte. Fem voksne på stoler, Benson og Kelvin på bakken. Pirket i sanden, og svarte lite på spørsmålet om hva som hadde foregått. Da ble jeg bedt om å fortelle historien, og oppførte meg som dem. Stirret i bakken, så lite. Jeg var forbannet. Sint over hvordan saken hadde blusset opp, hvordan den ble tatt hånd om, hvordan guttene ble ydmyket. Til slutt ble de sendt til sengs, og avgjørelsen var allerede tatt. Neste dag skulle de to guttene ut. Mine gutter jeg hadde blitt så glad i. Kanskje var nettopp det feilen.
Dette var morgenen før historien om den tapte sauen. Avgjørelser fra kvelden før ble halvveis trukket tilbake, og dagen var fylt med usikkerhet. Jeg tilbrakte dagen i sentrum med Denis. Over telefon ble vi informert om at Kelvin skulle få bli, mens Benson måtte gå. Vi hoppet ut av matatuen på stasjonen nærmest hjemme. En haug med bodas (motorsykkeltaxier) sto og ventet, støvet føyk. Der, inntil et gjerde, satt to gutter ved siden av hverandre på bakken. Benson og Kelvin. Jeg satte meg ned i skitten ved siden av dem, tok hendene deres. Denis satte seg på huk, og klapset Kelvin vennskapelig på låret. I det siste hadde det blitt slik at Denis og jeg var enige om det meste i huset, hva vi synes er rett og hvordan ting burde håndteres, mens de andre ikke var enige, og dermed hevdet vi isolerte oss fra de andre. Daniel hadde vært halvannen måned i Holland og deretter ti dager i Uganda, og mye hadde gått han hus forbi i dette tidsrommet. I tillegg gjør han seg nå klar til giftermål i april, og hadde tankene ofte andre steder. Daniel skal gifte seg med nederlandske Mirjam, som var hun som introduserte meg for Daniel, og som jeg traff første gangen jeg var i Kenya. Mirjam driver senteret der jeg første gang brakte Kelvin (Mgongo, ikke samme som det nå er snakk om) og Max (Anton, offeret med brannsårene) – to av mine første seks/åtte gutter.
Resultatet av denne kvelden ble at vi fant et sted for Benson å bo. Jeg var knust, jeg hadde sviktet ham. Dagen før hadde jeg fått brev fra han hvor han beskrev hvordan han følte seg hjemme, som i en familie. Dagen etter kastes han på dør. Sviket og smerten han følte resulterte i aggressivitet på senteret, som jeg følte ikke ble forstått av verken barna eller de voksne som var der. Benson tilbrakte natten på det nye senteret. Neste morgen klokken åtte var Denis og jeg tilbake. Han strålte i ny skoleuniform. Jeg begynte å lure på om jeg ikke lenger var i Afrika. Kvelden før hadde vi brakt ham til senteret, og neste morgen klokken åtte ble han hentet ut av klasse 7. Han smilte. Sa dette var rette stedet for ham. Han kjente flere av guttene der fra før, fra gata, og gled inn på en annen måte enn på Wana Wa Mola. I et senere brev beskrev han det som om han bodde i et palass. Akkurat det kunne diskuteres, men det viktigste for meg var at han var tilfreds. Jeg besøkte ham hver dag, og Denis har påtatt seg å besøke ham ukentlig når jeg er borte. Søndag var han i kirken med resten av Wana Wa Mola-gjengen.
Kelvin er en annen historie. Han hadde fått bli, men valgte selv å dra. Han ville tilbake til gata. Ansiktet bar et annet preg, jeg så det var i ferd med å transformeres til et for velkjent street face. Alvorlig, trist. Men besluttsom. Denis og jeg tryglet ham om å bli. Det var oss som hadde størst tro på Kelvin, vi som var mest glad i ham. Han ville dra, og vi ga ham noen shillings til transport til byen. Tårene presset på, og som alltid når jeg lar min svake side komme frem, ble det Kelvin som trøstet meg. ”Ikke vær redd for meg, auntie Nina”, sa han. ”Jeg skal til et trygt sted. Jeg klarer meg”. ”I know”, svarte jeg. Jeg visste han ville klare seg. Det gjorde bare så forferdelig vondt at han valgte å dra, særlig når to personer som elsker han sitter ved siden av ham, holder hver sin hånd, trygler ham om å bli. Han dro, og jeg gråt. Jeg ble sittende lenge på utsiden av senteret den kvelden, før jeg gikk inn. Jeg gikk rett til sengs og tok med meg kameraet. Kanskje var Kelvin forsvunnet, men jeg hadde bildene med alle minnene våre. Stranden dagen før, hvor vi hadde svømt halvannen kilometer utover i store, salte bølger. Halsen og øynene sved, vi fant en flytende båt og klamret oss fast, før vi svømte videre utover. Sprutet på hverandre, lo, og svømte videre. Vi var utslitte da vi nådde stranden etter nesten tre kvarter uten fast grunn under føttene. Slang oss ned i sanden. Et bilde viste hvordan han satt foran meg, han hadde kastet sand på meg, jeg satt på knærne og holdt rundt ham bakfra og begge lo. Det var et vakkert bilde.
Kameraet inneholdt kun 30 bilder, og ingen av dem var med Kelvin.
Jeg gråt lenge den kvelden. Påkjenningene hadde de siste dagene vært store, og det var som jeg måtte tilvenne meg en ny hverdag. Valg var blitt tatt, og resultatet var to familiemedlemmer mindre. Familie, det var det vi kalte oss, det de fortsatt kaller seg. Man ber ikke familiemedlemmer reise. Kelvin var dratt, av egen fri vilje. Hele livet har Kelvin fått høre hvor grusom han er, hans far og seks av syv brødre har hatet han siden fødselen. Kelvin vet han er et dårlig menneske. Det han ikke vet, er at han tar feil. Det er ikke første gang Kelvin valgte å dra. Det er som om, når han får det for komfortabelt, et sted å bo, mat, trygghet og noen som elsker han – ja, i det han kjenner kjærligheten – da er det på tide å dra. Han er ikke vant til det. Han blir redd, føler seg fengslet. Jeg tror det kan være en av grunnene til at han valgte å dra, enda to personer som står ham nær ber ham av hele sine hjerter å bli. Jeg tror det kan være noe av grunnen til at jeg fant hvert eneste bilde av Kelvin og meg slettet da jeg kom hjem. Ikke ett bilde av Kelvin. Han hadde slettet seg selv fra livet mitt.
***
Jeg har truffet John Paul flere ganger. Han bor kun 15 minutter unna Wana Wa Mola. Det var så godt å se ham igjen. I løpet av halvåret hjemme har jeg fått klage på at han forsøkte å slå ned en ansatt. Han strøk syvende klasse, og er nå startet på nytt. Han føler seg ikke hjemme, har det ikke bra. John Paul hører ikke hjemme noe sted. Ingen lytter til han, ingen forstår han. John Paul er en såret sjel. Det var det jeg møtte første dagen jeg traff ham igjen. Han var i sjokk over å se meg, jeg hadde ikke fortalt jeg skulle komme. Det tok lang tid før han fikk samlet seg. Han sa han hadde byttet navn fra John Paul til Dont Care. Jeg sa at for meg ville han alltid være John Paul, og er det noen som bryr seg, så er det meg, om han. Smilet kom snart til syne igjen, vi pratet og lo. Jeg skulle så gjerne hatt mer tid med ham, men hadde også bestemt meg for å huske resten av folka denne gangen – jeg kunne gitt John Paul mitt liv, og det ville kanskje ikke vært nok. Allerede første dagen jeg dro fra ham, gråt jeg. Andre gangen også. Verst var det dagen vi sa farvel. Vi satt lenge i en restaurant nede ved vannet, jeg, John Paul og Denis. Det er den vakreste og mest romantiske restauranten jeg noensinne har besøkt. Vegger og tak er et teppe av grønne busker og trær med blomster i forskjellige farger i. Så ekte, naturlig og helt magisk. Flere små stier, alt adskilt av levende planter og trær. Små rom, noen runde, noen firkantet, også dem i grønn kunst. En steinbygd dam med fisk et sted, et annet sted rusler en fontene. Lys er festet i trærne, og skaper en utrolig stemning. Jeg elsker dette stedet, Kingfisher i Mtwapa. Ingen av gangene jeg var der, var det ett annet menneske. Det er et skjult funn som få vet om, noe som bidrar til den magiske stemningen. Samtidig er jeg redd de ikke kan holde lenge, når ingen vet om stedet og det alltid er tomt.
John Paul brenner fremdeles for acting. Er det noe han ønsker med livet sitt, er det å bli skuespiller. Alle ler av ham. Jeg vet hvordan det er når folk smiler av ens drømmer, vet de ikke realiseres. Men jeg vet også hvordan nettopp disse drømmene kan bli realisert. En ting er å drømme, men noe annet er å realisere. John Paul har en brennende ild, et engasjement, som gjør at han kan realisere. Han kan nå langt. Jeg støtter drømmen hans, det viktigste han har å holde fast i. Denis gjør det samme. Vi har lovet ham å finne et nytt sted å bo, en skole som fokuserer på drama og dans. Denis har påtatt seg jobben å finne dette stedet. Jeg har allerede snakket med John Paul etter jeg kom hjem. Jeg savner han.
***
Tiden har som vanlig gått alt for fort. Når dagene begynte å gå mot slutten, var jeg overhodet ikke klar for å dra. Kjente jeg ville bli, fortsette dagene som normalt. Det er som om jeg skaper meg en hverdag der nede, for så å måtte bryte opp så brutalt. Alltid. Mange avskjeder fulgte. Omar Rama og Moses. Omari. Bakari gråt og gråt. Det er flere måter en ser at han er oppvokst med tilstedeværelsen av en mamma. For det første var han den eneste som møtte til tur med badetøy, ekstra skift og kveldsstell. De andre har ingen mor til å minne dem på det, som resulterer i at de alle møter kun i det de står, går og sover i. Noe annet som skiller seg ut, er hvordan Bakari aksepterer følelsene sine. Han gir seg hen og blir glad i på en annen måte. Han har ikke en bakgrunn som sier svik, forlatelse, ensomhet. Han er ikke redd jeg ikke skal komme igjen. Han tar hånden min og forteller meg hvor glad han er i meg. Han er trist når jeg drar, og lar tårene komme. Jeg forsøker ikke å gråte når jeg sier ha det til de tidligere gateguttene mine, da de selv forsøker en kort og kald avskjed. De er redde for å knytte seg, redde for å føle. Starter forsvarsmekanismene. Jeg har alltid tårer i øynene ved avskjed, men først når vi har snudd oss vekk og gått hver vår vei, begynner jeg å gråte ordentlig. Med Bakari var det annerledes. Vi gråt sammen og vinket med våte ansikter. Jeg hater avskjeder.
***
Denis hadde lovet meg en overraskelse siste dagen. Vi dro til byen, og der var Kelvin. Vi ga hverandre en lang klem. Han luktet lim og røyk, virket fjern, men kviknet til hver gang jeg pratet med ham. Vi holdt hender, gikk bortover gata. Jeg sa jeg hadde savnet han, og han sa han hadde savnet meg også. For å få fred, satte vi oss inn på Dormans. Stefan kom også, og Denis var der. Kelvin og jeg tullet med vår vanlige interne humor. Han strålte. Vi hadde det gøy. Når vi sluttet å snakke, sovnet han nesten i sofaen på den fine, europeisk-liknende kafeen. Jeg kjenner alle på Dormans, og kan ta meg til rette. Det var en dag jeg nesten sovnet selv i sofaen på den fine kafeen. Kelvin drakk en mango milkshake. ”Take care of your belongings”, sto det på et sølvskilt over hodet mitt. Kelvin pekte på det. Vi lo og lo. ”Yeah, take care of your belongings!”, sa jeg, og han imiterte at han sjekke alle lommer, og at alt fortsatt var der. ”Kamera, mobil, penger”, sa han etter hvert som han flyttet hendene oppover buksen på begge sider. Det ironiske med situasjonen, som vi begge visste og satte ord på, var at det jo var nettopp slike som Kelvin en måtte passe seg for. Det er deilig å ikke alltid ta alt så seriøst. Som da guttene fant en flaske i vannet, og begynte å imitere at de sniffet, og deretter fikk latterkrampe.
Kelvin angret. Han ville tilbake, men ikke alle på Wana Wa Mola er like tilgivende. Kelvin har alltid vært Denis’ spesielle gutt, og han vil alltid gjøre det han kan for å få ham hjem igjen. Dessverre må han ha de andre i ryggen, og vi bestemte oss for å handle på en kreativ måte. Vi ga Kelvin penger til å reise hjem. Han har en mor som bor ikke så langt unna, og rådet Kelvin til å sove der to netter, for på mandag (i går) dukke opp på Wana Wa Mola med moren. Vi snakket med moren om du. Hun sa det var greit. Hvis Kelvin virkelig angret, hvis han virkelig ville tilbake, var dette veien å gå. Mandag dukket han opp hos Daniel og de andre med sin mor, han ba om tilgivelse. Det de andre ikke vet, er at vi hadde møtt Kelvin i byen, veiledet ham. Vi hadde gått ut for å finne den tapte sau. Han angret. ”Fryd dere med meg, for jeg har funnet den tapte sau!”. Det vil være mer glede i himmelen over en synder som angrer, enn nittini dydige mennesker som ikke trenger anger”.
***
Turen bød på mange opplevelser. Jeg traff igjen mamman til Omar også. Hun var så søt, lånte stoler fra naboen, da hun ikke hadde noen selv. Kjøpte en brus og noen kjeks. Bar ut et lite bord. Gjentok gang på gang hvor glad hun var over å se oss. Jeg hilste også på mamma Bakari for første gang. Hun lå på en benk i skyggen og ammet sin to år gamle datter.
En dag jeg var ute, gikk jeg opp i tredje etasje på et kjøpesenter for å gå på do. Der, på doen, hadde mannen som gir ut dopapir og tar i mot noen øre, lagt ut et bønneteppe og lå vendt mot mekka. Jeg ble så sjokkert at jeg snudde og gikk ned trappen igjen.
Siste natten ble uforglemmelig. Vi kjøpte inn mengder med frukt; ananas, mango, bananer, vannmelon. Kjeks og godteri. Brus. I tillegg kjøpte vi inn dykkemaske til alle barna på Wana Wa Mola, samt spill som Memory og Trivial Persuit for barn. Vi ga dem billetter til en dyrepark neste dag – jeg hadde ønsket å ta dem dit, men tiden ble for knapp. Kvelden ble fylt med mat, dans og taler. Alle holdt tale, meg inkludert. Hver eneste av guttene reiste seg en etter en og takket, holdt sin egen lille, individuelle tale. Noen var så rørende at jeg fikk tårer i øynene. Andre snakket knapt engelsk, og ”thank you” var alt jeg forsto. Resten ble sagt på kiswahili for at de skulle få uttrykt seg ordentlig. Det holdt for meg. De to minste var sovnet gjennom alle talene. Min tale ble oversatt til kiswahili. Vi danset til kjempehøy musikk, de trommet på afrikanske trommer, og vi ristet på hele kroppen til rytmene fra ”Let it burn”. Jeg hoppet rundt i ring med de minste, vi hermet etter hverandre, jeg hadde en fantastisk kveld. Klokken ble ett på natten, og det var på tide å dra koffertene ut til veien. Taxien kom, og jeg følte det så klisjeaktig at melodien som spilte på radioen i det sjåføren kom ut, var ”Africa Unite”, som vi hadde danset, hoppet og sunget til så mange kvelder. Alle sto rundt oss. Vi sa hadet. Juma klamret seg fast til bena mine. Ville ikke gi slipp. Han hadde klamret seg på meg hele kvelden. Jeg gråt hele veien til flyplassen.
Natten forsvant. Fra Mombasa til Ethiopia, og neste morgen videre til Tyskland. Jeg var overveldet over alt jeg hadde opplevd på en dag. På en og samme dag hadde jeg danset med barna på Wana Wa Mola, jeg hadde hørt Denis spille yndlingssangen min på gitar, ”He knows”, som han har laget selv. Jeg hadde satt foten i fire land. Vært på tidenes sightseeing fra skyfrihimmel; jeg hadde sett Lybias ørken, Nilen og Sveit’s alper. Jeg besluttet at den utrolige severdighetsrunden nesten var verdt flybillettpengene alene. Kapittelet ble avsluttet i Fuglehauggata.
***
Jeg fikk melding av Denis i går. Kelvin er igjen inntatt i familien; fra onsdag er han tilbake. Benson har vært på besøk og spist lunsj med dem. Juma hadde vært så trist i går, og Denis hadde spurt hvorfor. Til slutt hadde han sagt han savnet meg så mye, og spurte gjentatte ganger når jeg kom tilbake. Denis hadde tatt ham med opp på rommet sitt, hvor det står en data. Han hadde åpnet profilen min på facebook – og der var bildet av lille Juma og meg. Denis fortalte meg at Juma strålte, han lo og pekte og ble på bedre humør. De hadde sett på mange bilder, Denis hadde hatt Juma på fanget i to timer. Jeg logget på, og Denis tok på kameraet. Der satt de to, Juma og Denis. Jeg tok på mitt og. Vi vinket, Juma lo og vinket, vinket og vinket. Smilte. Pekte. De var så skjønne. En halvtime etter hadde de andre barna i huset fått det med seg, og snart var 13 gutter på skjermen min. Alle vinket, smilte stort, dyttet hverandre vekk, kom tilbake, vinket igjen. Jeg satt også bare og vinket og vinket. Var så koselig å se dem, det gjorde meg så glad. Til slutt ble de kastet ut av rommet, men når en ble skjøvet ut, snek den andre seg tilbake. Til slutt var alle gått. To sekunder senere kom Juma tilbake, han sto bare der og kikket på meg, så vinket han. Vi geipet til hverandre. Slengkyss. Vinket.
***
Det er mye som skjer i Kenya. Så mye flott, så mye vondt. Det er et fargefullt land. Det er mye som er vanskelig for meg å forholde meg til. Mine vakre barn. Voldtekt. Kjærlighet. Selvmordsforsøk. Håp og drømmer. Jeg føler jeg har funnet min plass der nede, at min fremtid som psykolog kan være til god hjelp. Jeg har dannet et grunnlag, og blir stadig erfaringer rikere. Jeg ser allerede tilbake på første gangen i Kenya, hvor mzungu (”hvit person”) jeg var. Hvor lite jeg visste, særlig om gatelivet. Hvordan ting fungerer. En dag kommer jeg til å se tilbake også på denne tiden, og se alt jeg kunne gjort annerledes. Men foreløpig er det dette jeg har, og for noen har det betydd mye. Jeg prøver å minne meg selv på det, for ofte føler jeg meg rådvill og vet ikke hva som vil være best. Jeg gleder meg allerede til neste tur.
***
Forståelse. Det er ordet som stadig surrer i hodet mitt når jeg møter utfordringer i Mombasa. Prøv å forstå! Hvorfor stakk Kelvin når han fikk tillatelse til å bli? Kanskje var det hans måte å takle sviket på, å dra selv, før han ble forvist? Hvorfor viser ikke guttenes ansikter glede når jeg har brukt alle mine penger, min tid, mine krefter på å glede dem? Hvorfor er han aggressiv nå? Hvorfor gjør han som han gjør, hvorfor føler han slik? Av og til skulle jeg ønske ting var helt klart for meg. Det tar krefter konstant å skulle forsøke å forstå, når det er så mye tilsynelatende uforståelig. Men det er alltid en forklaring. Alltid en grunn. Og det er denne jeg må prøve å finne. Gang på gang har jeg nådd langt, når jeg først har funnet årsaken til reaksjonene. Kanskje prøver også gateguttene å forstå – hvorfor er hun her med oss, når hun kan være hjemme i sin trygge stue? Kommer hun til å bli? Det vil ta tid før de innser at jeg blir. At jeg alltid vil komme tilbake. Jeg har lovet meg selv at jeg aldri skal aldri svikte dem. Jeg skal fortsette til de forstår hvem jeg er. At jeg er der for dem. At jeg faktisk bryr meg.
(Den tapte sau = fritt oversatt fra min side til norsk, så mye mulig historien egentlig heter noe helt annet i Bibelen).
mandag 17. januar 2011
Et verdifullt smil
Tiden begynner aa renne ut, en uke igjen. Det blir verre og verre aa ta avskjed for hver gang. Naa kan taarene komme pressende paa bare ved tanken paa den knappe uken jeg har foran meg. Vet ikke hvordan jeg skal forlate familien jeg har bodd i, lille Juma som endelig har begynt aa bli helt vant til meg, gir seg hen, kaller meg mamma, turner paa amgen min, sovner paa fanget mitt,... Hvordan skal jeg forlate Kelvin som har lart meg aa perle brede armbaand med bokstavene LOVE i gult? Benson, som jeg fant igjen paa gaten og som har funnet seg til rette paa Wana Wa Mola, Benson som danser, ler, skriver brev til meg og har perlet meg en ring, Benson som lyser opp hver morgen naar jeg staar opp? Hvordan skal jeg forlate barna som gir meg den beste velkomsten naar jeg har vart borte et dogn, som kommer lopende mot porten, hyler navnet mitt og sier de har savnet meg - bare en dag! Som alle vil vise hva de har gjort og laget det ene dognet jeg var borte... Barna som krangler om hvilken del av meg de kan lene hodet paa naar jeg ligger paa gulvet, dem jeg har sittet i ring paa gulvet med og spist hver dag i det nye aaret. For ikke mange dager siden satt jeg paa terassen med Denis. Han spilte gitar og sang, jeg satt og lyttet. De andre sov. Det har blitt mange slike kvelder, der vi sitter i morket, prater lite, bare lytter til gresshoppene, blandet med lyden av Denis' selvlagde laater. Det blir seint. Musikken gir god avkobling etter en lang dag. Vi smaaprater litt mellom sangene, som regel dreier praten seg om barna. Vi snakker om at guttene paa Wana Wa Mola sammen med Daniel, Denis og Esau utgjor en familie. "Tror dere kunne trengt en mamma ogsaa i huset", sier jeg for tull. "Absolutt, vi trenger deg virkelig her", svarer Denis. "De kaller deg mamma". "Skulle gjerne vart moren deres", sier jeg. "Du har bevist deg verdig den rollen", lyder ordene fra Denis. Det betydde mye for meg.
Jeg tok guttene mine, Omar R., Moses, Omar M. og Bakari ut for en helgetur med overnatting til sydkysten. Det ble ikke helt som forventet, men vi lyste opp andre dagen med et badeland der guttene koste seg som aldri for. Jeg hadde fullt ansvar for guttene denne helgen, med brev om at hvis noe skjedde, laa alt paa mine skuldre. Turen hadde fort til mye styr, masse penger ut av vinduet, men det var stress jeg haapet de ikke hadde faatt for mye med seg likevel. Da vi entret badelandet var jeg sliten og folte det var siste ting jeg kunne utfore i haap om aa lage en perfekt dag. Prisene var som i Norge, og inngangen kom paa nesten 1.000 kr med billett og det andre vi trengte. Det hjalp ikke paa mitt humor. Jeg la min lit til at de naa skulle kose seg maksimalt. Og det gjorde de. De lop opp trappene til de storste skliene, ropte til meg fra toppen, vinket, skrek naar de skled nedover, kikket paa meg for respons naar de kom ut i bunnen. Saa om jeg hadde fulgt med, sett dem. Gjorde saa godt jeg kunne med mine fire barn, som stadig kom ut av forskjellige sklier blant andre barn. Ogsaa jeg lop opp trappene, de dro meg med, skulle ha meg med i dobbel ring utfor de storste skliene. Jeg var livredd, men var villig til aa gjore det meste for at de skulle sitte igjen med de beste minner. Aa se hvordan de koste seg, gjorde alt for meg. Selv Moses, som aldri smiler, smilte. Hele tiden. Han smilte! Han smilte og smilte og hadde et ansikt jeg adlri for har sett. Det aapnet seg, munnen aapnet seg, han virket aapen, imotekommende. Han lo. Alt stresset over tid, ting som ikke ble gjennomfort, penger - alt var borte. Aa se Moses smile gjorde allting verdt. Moses lo.
Paa kveldene danser vi afrikansk dans. Det er morsomt. Det er ikke om aa gjore aa se fin ut, som regel utgangspunktet for mzunguers dans. Det er bare aa slaa seg los, riste paa rumpa, hive armer og ben opp og ned. En blir sliten, varm, vi ler, og fortsetter langt utover kvelden. Hviler jeg i sofaen, kommer en av guttene og drar meg opp igjen, og vi danser til afrikanske rytmer. Jeg har kjopt meg tre nye cd'er. Vi danser og slaar oss los og ler sammen paa en maate som knytter enda sterkere baand mellom oss. Ingen har lyst aa legge seg. Det er ofte det samme om kveldene. Naar guttene har lagt seg, er jeg utslitt etter en lang dag. Likevel tar jeg meg i allerede aa savne dem. Huset er saa stille naar 15 gutter sover. Jeg savner dem, minutter etter de er gaatt til sengst, og gleder meg allerede til neste morgen i det jeg legger hodet paa puta.
Jeg tok guttene mine, Omar R., Moses, Omar M. og Bakari ut for en helgetur med overnatting til sydkysten. Det ble ikke helt som forventet, men vi lyste opp andre dagen med et badeland der guttene koste seg som aldri for. Jeg hadde fullt ansvar for guttene denne helgen, med brev om at hvis noe skjedde, laa alt paa mine skuldre. Turen hadde fort til mye styr, masse penger ut av vinduet, men det var stress jeg haapet de ikke hadde faatt for mye med seg likevel. Da vi entret badelandet var jeg sliten og folte det var siste ting jeg kunne utfore i haap om aa lage en perfekt dag. Prisene var som i Norge, og inngangen kom paa nesten 1.000 kr med billett og det andre vi trengte. Det hjalp ikke paa mitt humor. Jeg la min lit til at de naa skulle kose seg maksimalt. Og det gjorde de. De lop opp trappene til de storste skliene, ropte til meg fra toppen, vinket, skrek naar de skled nedover, kikket paa meg for respons naar de kom ut i bunnen. Saa om jeg hadde fulgt med, sett dem. Gjorde saa godt jeg kunne med mine fire barn, som stadig kom ut av forskjellige sklier blant andre barn. Ogsaa jeg lop opp trappene, de dro meg med, skulle ha meg med i dobbel ring utfor de storste skliene. Jeg var livredd, men var villig til aa gjore det meste for at de skulle sitte igjen med de beste minner. Aa se hvordan de koste seg, gjorde alt for meg. Selv Moses, som aldri smiler, smilte. Hele tiden. Han smilte! Han smilte og smilte og hadde et ansikt jeg adlri for har sett. Det aapnet seg, munnen aapnet seg, han virket aapen, imotekommende. Han lo. Alt stresset over tid, ting som ikke ble gjennomfort, penger - alt var borte. Aa se Moses smile gjorde allting verdt. Moses lo.
Paa kveldene danser vi afrikansk dans. Det er morsomt. Det er ikke om aa gjore aa se fin ut, som regel utgangspunktet for mzunguers dans. Det er bare aa slaa seg los, riste paa rumpa, hive armer og ben opp og ned. En blir sliten, varm, vi ler, og fortsetter langt utover kvelden. Hviler jeg i sofaen, kommer en av guttene og drar meg opp igjen, og vi danser til afrikanske rytmer. Jeg har kjopt meg tre nye cd'er. Vi danser og slaar oss los og ler sammen paa en maate som knytter enda sterkere baand mellom oss. Ingen har lyst aa legge seg. Det er ofte det samme om kveldene. Naar guttene har lagt seg, er jeg utslitt etter en lang dag. Likevel tar jeg meg i allerede aa savne dem. Huset er saa stille naar 15 gutter sover. Jeg savner dem, minutter etter de er gaatt til sengst, og gleder meg allerede til neste morgen i det jeg legger hodet paa puta.
Abonner på:
Innlegg (Atom)