Ting ble ikke helt som forventet etter forrige innlegg. Samme kveld dro jeg til legen, etterfulgt av to nye legebesøk dagen etter, samt nytt besøk på akutten på natten, før et femte besøk hos legen etter en dag pause. Det var under det femte legebesøket jeg ble innlagt. Klarer ikke skille dagene godt fra hverandre, husker bare mye prøver, mye seng, rullestol, røntgen, masse stikk her og der. Blodprøver og sprøyter, på knytteneven flere ganger, låret, armen. Og intravenøs. Hadde følt meg dårlig over lengre tid, tatt en kur, men det hele ble bare verre til jeg ble innlagt. Jeg fikk vite av en lege at det var malaria, fikk tre tabletter og han sa det var veldig vanlig og at jeg ville bli helt fin. Hakuna matata. På Aga Kahn sykehus hvor jeg ble innlagt, sa de det ikke var malaria. En bakterieinfeksjon som kom fra lungene. Eller et virus på balansesystemet? Nøyaktig hva det var, fikk jeg aldri svar på. Jeg hadde høy feber i mange dager, tok tabletter for å senke den, men ikke lange tiden etterpå var den tilbake. Feberen slo meg helt ut. I tillegg var det noe i hodet som gjorde jeg ikke klarte verken å sitte, stå eller gå på nesten seks dager. Svimte av når jeg prøvde å gå, og sykepleiere måtte bære meg tilbake fra doen. Etter noen dager på sykehuset hendte det jeg klarte å komme meg til badet, men da ikke tilbake til senga igjen. Innen senga var nådd, var alt svart, ørene ble proppet og ting rundt ble fjernere og fjernere…
Jeg følte meg helt elendig disse dagene. Klarte tidvis ikke prate eller røre meg, selv på telefonen med Stefan og mamma orket jeg kun å utstøte noen svake lyder. Måtte legge på i det jeg holdt på å besvime flere ganger. Derfor fikk jeg rullestolen. Ble kjørt opp til rommet, og sa halvveis borte ”Woah, it’s nice here”, som om noen viste meg min nye leilighet. For det var omtrent det rommet virket som, en flott leilighet, eller et hotellrom. Var det noe jeg ikke kunne klage på, var det sykehussuiten jeg var blitt tildelt. Følte meg som en prinsesse. Stort rom, seng ved et vindu som var lengre en senga, utsikt ned mot inngangen og et enormt tre med gule fugler. Flislagt bad med badekar, dusj, do, stor vask, speil, flislagte hyller,… En sofa med plass til fem, fire godstoler til besøkende, fire bord, TV, et helt rom til klær, sko og verdisaker. Bjelle ved senga jeg kunne ringe på hver gang det var noe jeg ville. Også på doen var det en bjelle. Meny med mange vegetariske alternativer, der jeg selv krysset av hva jeg ønsket til frokost, lunsj og middag. Alt fra eggerøre og vegetarpizza til kake og fruktsalater. Bortsett fra hvor elendig jeg følte meg, kunne jeg ikke klage. Også sykepleierne var så søte, behandlet meg så godt. Når jeg ringte bjellen kom de alltid inn: ”Niiiiinaaaaa!”, de følte sikkert litt ekstra omsorg over den unge, hvite jenta som ikke hadde besøk av en eneste hvit under hele sykehusoppholdet. De var utrolig hyggelige.
Alle besøkende kommenterte rommet mitt. Og de var ikke få, de som kom på besøk. En dag legen og to sykepleiere var innom, spurte de meg om jeg jobbet for the government. Nei?, svarte jeg spørrende. Er du ambassadør, da? Nei…? Da spurte de om jeg var berømt. Jeg fikk så mye besøk. Jeg måtte le. ”Just many friends”, svarte jeg. Og det var sant; jeg hadde besøk fra morgen til kveld. Fikk ikke en gang tid til å sove, var utslitt! Og når besøket først gikk, var jeg så oppspilt av medisiner, sykdommen, det føltes som adrenalin pumpet rundt i kroppen, så fikk ikke sove da heller, enda så utslitt jeg var. Jeg hadde mange venner på besøk. Også Japheth og Violet som driver New Hope barnehjem og skole kom på besøk, Japheth flere ganger. Han satt noen timer, vi pratet om barna, Nairobi, politikk. Skjønner mer av valget nå, bestemte meg raskt jeg ville stemt ja. Change! Tror det var hardt for mange kenyanere å svelge at ja inkluderte mer radikale tøyler for homofile samt abort, men det ble jo positivt utfall – det ble ja!
En mann, James Osome, som driver et annet senter, var også på besøk. Lille Omar. Taxisjåførvennene mine, der i blant Alois og George. Evans som jobber på Dormans-cafeen, den vestlige jeg har pleid å skrive litt om, kom innom med min yndlingsdrikke derifra og ble sittende to timers tid. Og gategutter. John Paul var innom meg hver dag. For min del kunne han gjerne sovet på sofaen i suiten min, men tror sykepleierne allerede undret seg over gutten som kom hver eneste dag på de merkeligste tider, alltid i samme klær, samme caps. Han satt gjerne i flere timer. Noen ganger pratet vi, andre ganger halvsov jeg, mens han så på TV. Jeg hadde mange kanaler, og han så hele spillefilmer. Var glad jeg kunne gi han noe å finne på gjennom de ensformige dagene hans. Matlysten min var totalt borte, så det passet greit at jeg hadde besøk av mennesker som John Paul og moren til Omar. For også hun kom, satt noen timer, passet på meg, forberedte te. Te seks ganger om dagen på sykehuset, første gang halv seks på morgenen; jeg ble alltid vekket, ville aldri ha te, og fikk heller aldri sove igjen etterpå. Moren til Omar hadde med en gave til meg; en sarong og matchende øredobber. Jeg synes det var så koselig, når hun er så fattig og jeg sponser barnet hennes. Hun er takknemmelig. Det var hennes hus jeg fortalte ble revet midt på natten i forrige blogginnlegg. Også hun fikk maten min; frokost og lunsj. John Paul ville som regel ikke ha, insisterte på at jeg måtte spise. Det er rart hvordan roller kan byttes. Plutselig satt han på min sengekant, med to skjeer, og ga meg en bit, før han tok to selv, for å inspirere meg til å spise. Det minte meg om Tuva når vi hadde fisk da jeg var liten. John Paul har alltid sagt til meg ”Don’t be scared about anything”. Når jeg var syk sa han ”I’m so scared for you”. ”Don’t be scared”, sa jeg. ”But I am”.
Jeg var innlagt syv eller åtte dager. Etter noen dager med intravenøs og tabletter ble jeg noe bedre, men klarte fremdeles ikke gå. Skjønte tiden begynte å renne ut, og arrangerte alt fra senga. Fikk selgere til å komme til senga med det jeg hadde oppført på en liste at jeg ønsket (gaver til familien), og arrangerte til og med møte med barnehjemseier og gategutt i sofaen. Da de kom ba jeg om en ekstra kopp, og de fikk te. Nest siste dagen kjente jeg stresset i kroppen over at John Paul enda ikke hadde fått noe sted å bo. Det var den dagen han traff James, og de kom godt overens. John Paul kan være vanskelig, men jeg hadde bedt ham av hele mitt hjerte å møte James med åpent sinn, være blid, høflig og å prate. Denne dagen gjorde han det. Jeg følte meg så uendelig glad der jeg lå i senga, lettet. Han ble med James for å se på stedet, de ble borte hele dagen. Sent på kvelden kom han tilbake til meg for å fortelle hva han synes. Han sa han trivdes, at det var fint, han ville bli. Han har nå vært der litt over en uke, James sier han kommer godt overens med de andre og at han er flink. Har ressurser, talent. Det visste jeg allerede. Han er fantastisk. I forgårs meldte James meg og sa John Paul allerede hadde skrevet brev til meg. Selv har jeg laget et album til han med alle bildene fra alt vi gjorde sammen.
Jeg fikk ordnet mye fra senga. Fikk Alois til å ta de forskjellige guttene til å kjøpe det jeg hadde lovet dem; skoleuniformer, sekker, og til John Paul klær og det som hører til når en er klar for å starte et nytt liv. Det sjokkerer meg alltid litt hvor lett det er for dem å ”flytte”. Så raskt. Ingen pakking. Kun en matatutur og adressen er endret.
Forsikringsselskapet jobbet med å få meg hjem, men da jeg var for dårlig til å gå eller fly, bestemte de seg for å sende ned en sykepleier eller lege fra Norge for å hente meg hjem. Men plutselig snudde det seg, jeg ble bedre og sa jeg kunne komme meg hjem på egenhånd. De booket billett til Norge (istedenfor til Tyskland som var planen min for å besøke Stefan), og torsdag sto jeg på flyplassen, rett fra sykehuset, og sa ha det til taxisjåførene Alois og George, moren i familien Aziza, Japheth med min lille Omar fra New Hope, og John Paul. De hadde alle møtt opp for å si ha det, og jeg gråt. Jeg klarte å holde meg lenge, men da Japheth og Omar var gått, og Japheth melder meg ett minutt senere hvor han skriver ”The boy is too sad, tears running down his face”, da klarte jeg ikke lenger holde inne. John Paul var blank i øynene, men gråt ikke. Jeg gråt aller mest i det flyet lettet, følte jeg tok av mot min vilje, og at det ikke var noen vei tilbake. Tror alle turistene rundt meg på flyet lurte på hva som var galt… Haha.
I løpet av mine to siste uker rakk forholdet med Daniel og Samuel å utvikle seg veldig. Daniel besøkte meg ofte på sykehuset, et par dager var han der hele dagen. Det hjalp meg at han ble utover kvelden, når jeg ikke fikk sove likevel. Vi pratet, diskuterte og konkretiserte våre planer – vi har store prosjekter på gang. Det jeg liker så godt med Daniel, er at han ikke er ute etter penger, ikke meg, men ressursene mine. Det betyr veldig mye for meg, og er en del av årsaken til at jeg er blitt så innlemmet i prosjektet. Han ønsker kunnskapene mine, engasjementet, dansen jeg kan. Sier jeg inspirer han med mitt brennende engasjement; selv føler jeg vel heller det er motsatt. Tror vi begge er så engasjerte og drømmer stort, slik at vi automatisk pusher hverandre. Han har bedt på sine knær om jeg kan undervise de i dans; alt fra klassisk ballett til moderne. Jeg prøver å forklare jeg ikke har ferdigheter til det, men han sier alt er bra nok for dem. Han ønsker nye input for guttene. Han brenner så sterkt for det han gjør, på en måte jeg ikke har sett hos mange andre. Han holder på døgnet rundt med alle sine prosjekter, lever halvveis på gaten (var jo også der vi møttes), og tenker i store drømmer hvert våkent minutt. Men han er ikke bare en drømmer, han realiserer. Det står det respekt av.
Hans fulle navn er Daniel Benon Okiror. Han er musiker. Først i etterkant har jeg skjønt at den fantastiske afrikanske musikken han spilte for meg en dag, er det han som har komponert, spilt inn og sunget. Han er en mer anerkjent musiker enn det jeg først forsto, og han har utdannet seg som musikkterapeut (i tillegg til noe samfunnsfag og økonomi grunnet hans engasjement med gateguttene og for best å kunne drive et senter). Han har turnert i flere land i Afrika og i Korea, Asia. Nå har jeg tatt på meg å forsøke å skaffe ham hans første spillejobb i Europa. Tenkte å starte med noen kirker, da de gjerne er mer velvillige til veldedighetsarbeid. Planen er at han skal holde en times konsert; han både synger, spiller mange afrikanske og europeiske instrumenter, og danser. For at han holder konserten, må kirken forsøke en liten fundraising, å samle inn litt penger. Alle pengene går uavkortet til gateguttene og prosjektet med dem. Har noen kontakter eller forslag, er det bare å komme med innspill!
Videre har vi et større prosjekt på gang. Han underviser gategutter i musikk og trener de i dans, samtidig som de selv trener dans i et rom Daniel har leid dem i sentrum av Mombasa. Der står kun en liten cd-spiller, de danser og får litt mat. De har selv dannet en gruppe og laget et navn. Prosjektet fra Daniels side er kalt ”The Survivors den”, der ”den” betyr ”hule” eller ”krypinn”, som i løvens hule (lions den). Det er et fristed for guttene, der fantasien får slippe til. Men vi har et mål. I tillegg til guttene på senteret Daniel driver, er tanken en stor oppsetning i Mombasa. En forestilling satt opp for, med og av gategutter. Daniel har kontakter og ressurser til å få til en større konsert, der han sammen med gategutter spiller musikken, mens gategutter også danser. Videre er planen å få med andre kenyanske artister. Målet er å tiltrekke oppmerksomhet mot gateguttene, få befolkningen til å se at de er mer en limsniffende uteliggere. De er barn! De har ressurser! Jeg er med på prosjektet, og det er blant annet her de ønsker jeg skal undervise noe dans. Min hoveddel av prosjektet blir likevel det norske bidrag, da vi ønsker å sette fokus på gateguttene på tvers av kulturer. Målet mitt er å få med noen norske dansere ned, samt en kjent musiker/artist. Det høres så vanskelig ut, men det er ikke mer som skal til enn at noen blir grepet av ideen, blir engasjert. En må kjenne det inni seg, da det er et frivillig prosjekt. Planen er dermed kenyanske gategutter som danser street og afrikansk dans, og norske dansere klassisk og moderne. Ett nummer skal settes opp felles, der vi danser sammen. Vi danser alle for gateguttene. Videre spiller Daniel og guttene – og forhåpentligvis en eller annen norsk musiker (!) musikken. Hadde det gått igjennom ville det blitt stort! Et mektig middel for oppmerksomhet og fundraising. Får jeg med en kjent, norsk musiker på tanken, vil fundraisingen i Norge skje relativt av seg selv, og oppmerksomheten vil bli en helt annen enn meg alene som drar ned. Nok en gang; noen med forslag eller kontakter – gi beskjed!
You may say I’m a dreamer. But I’m not the only one. I hope some day you’ll join us. And the world will be as one…
Imagine…
fredag 13. august 2010
onsdag 11. august 2010
1.) Samuel (v) & Daniel (h) (V)
2.) Omar & Omar (H)
3.) Omar Rama, Moses, Omar Masoud (V)
4.) John Paul & meg (H)
5.) Guttene som har vært et år nå på barnehjem og skole og som jeg tok fra gata i fjor (V)
6.) Bakary, New Hope, gutten jeg var mest med i fjor på skolen (H)
7.) John Paul og Omar, 14 og 13 år (sier de!) (V)
8.) Kelvin i XXL t-shirt fra Raymond (H)
9.)Peter ute av fengsel i genser fra Ray
10.) John Paul, Nyali
11.) Alois og datteren Celina
mandag 26. juli 2010
Gatejente
"We brought you a street girl, guys!". Jeg hadde akkurat blitt connected med to gutter, Daniel (25) og Samuel (27), som holder paa i gata, akkurat som meg. Opprinnelig fra Uganda, nettopp startet et barnehjem, og kom i kontakt med de gjennom en felles bekjent som driver et annet barnehjem, da jeg trengte et sted aa plassere en av guttene mine. Jeg traff de paa en hotellcafe etter avtale over telefon. Jeg tok de med for aa hilse paa guttene mine, og de tok meg med til sine. Meg og de to, og ca 15 gategutter rundt. Hilste, lo, tullet og pratet. I bakgrunnen saa jeg folk stirret og smilte av meg, som koste meg slik blant gateguttene. Hassan var sjefen i omraadet. Over 20 aar, saar i ansiktet, litt engelsk. En av de guttene ville jeg skulle ta bilde av ham, men Hassan sa nei. Sa det var mange som kom og tok bilde av dem og tjente penger paa aa selge dem etterpaa. Hele dagen gikk jeg under navnet "street girl". Lo av meg selv naar jeg motte stadig nye gjenger sammen med Samuel og Daniel og hilste paa dem med den faste gate-haand-hilsenen. En kul "yo man"-stil, som overhodet ikke passer til meg. Men heter det ikke "Skal du vare som oss, faar du gjore som oss", eller noe i den duren...?
John Paul, den nye gategutten, kommenterer stadig alle som stopper han naar han gaar med meg, fordi jeg er hvit, og hvor mange som stopper meg, fordi jeg gaar med en gategutt. Forrige uke sa han:. "60 % av Mombasa kjenner deg". Jeg sa jeg ikke en gang kjente 2%. "Men de vet alle hvem du er". Samme kveld tok jeg en tilfeldig tuktuk til matatustasjonen. Sjaaforen spor: "Skal du hjem til Mikindani now?". Treffer folk over alt som vet hvor jeg bor, hvor jeg holder til, at jeg ofte drar til Mishomoroni.. I gaar spurte en tilfeldig forbipasserende om jeg skulle til Mikindani eller Mishomoroni. Jeg sa "town, and who are you?". En annen kommenterte et annet barnehjem jeg pleier aa besoke. De har bare sett meg rundt forbi, men foles merkelig naar totalt fremmede kommer og vet hvor en bor, holder til, jobber osv.
Daniel og Samuels nye senter er fint. Det er stort, kunne i norske oyne trengt helrennovering, men sett herfra et flott sted. Mange rom. Kun to gutter forelopig, ad de nettopp har startet det opp. De insisterer paa at jeg skal lare dem dans; jazz og klassisk. Jeg sier jeg ikke har skillsa som kreves, men de insisterer. Det jeg liker med disse guttene og senteret deres, er at de brenner for det de gjor. De brenner for guttene paa samme maate som jeg foler det selv, de elsker dem. Nesten hver dag besoker de gata, lar guttene bli vant til dem, og sjekker ut hvem som faktisk kan vare klare for et bedre liv. I tillegg har de en lidenskap for musikk og dans, som de kombinerer med gatearbeidet. De har et keyboard, en gitar og noen afrikanske instrumenter. Mange cd'er og et stort rom de danser i. For det meste street og hip hop, men i en mer naturlig stil en jeg noen gang danset det paa Arendal Ballett Center. Daniel kaller det danseterapi og musikkterapi, da guttene glemmer alt det vonde naar de danser, og naar de horer paa og spiller musikk. De underviser hverandre, og Daniel elsker ballett, og vil ha meg til aa undervise baade ballett og piano. Jeg sier jeg ikke kan noenting lenger, men det hjelper ikke. Her er det bare aa komme med det talentet en har. De fikk iallefall dratt meg ut paa gulvet, og jeg danset rundt med dem, paa lyse dagen, uten alkohol og uten diskomusikk, men med noe selvlagd musikk fra Uganda. Sjeldent slikt ville skjedd i Norge. De klappet, og danset med. Her er det bare aa slippe alle hemninger. Haha... De lever drommen min. Et senter, gatebesok, dans og musikk og "terapisamtaler" som de kaller det. Sitter i ring paa gulvet og spiser sammen. Av og til besoker gutter paa gata senteret og danser med dem paa kvelden. Faar litt mat, for de drar tilbake. De som er klare for endring, kommer stadig igjen. En av guttene som bor fast paa senteret, er barn av to gatebarn. Ble fodt paa gata, vokst opp paa gata. Han fortalte meg "Life in the street isn't so hard after all". "Well, I wouldn't manage through the night", svarte jeg. Guttene hadde satt paa en film, og en voldsscene kom, som i alle actionfilmer. Blod. Jeg kikket bort med klynkelyd; guttene lo, baade av meg og av voldsscenen. Lo av en mann som dengte los paa en annen mens blodet rant fra ansiktet. "Traumatisert", hvisket Daniel til meg. "Yeah, I know...".
Jeg er blitt vant til mye merkelig jeg ikke lenger tenker over, men hver gang jeg tror jeg begynner aa bli vant her, larer jeg at det ikke er helt faktum. Jeg larer noe nytt absolutt hele tiden. Spor mye, hvordan ting er, larer mye av det. Min venn Alois giftet seg for jul. Jenta han giftet seg med, Florence, er visst dyr, for naa maa han betale 5 kuer og 5 geiter og 50.000 shilling (ca. 5.000 kr) til foreldrene hennes. En geit tok han med forste gang, den ble slaktet og de spiste den sammen. Resten har han mer tid paa aa betale. Jeg vil gjerne ha 5 kuer og 5 geiter naar jeg gifter meg! Men det blir jo mamma og pappa isaafall, og tror ikke dere er like interessert?? Videre spurte jeg en dag hvordan utdannelse en maa ta for aa bli politi. Fikk som svar at det ikke er noen utdannelse. Det koster 50.000 shilling, en sum faa har raad til. Slik jeg fikk det forkalrt, blir det aa bli politi som en investering. Kan du betale masse penger kan du bli politi, og da kan du resten av din arbeidskarriere vare korrupt og ta penger fra andre og bli rik i afrikanske oyne. Merkelig system.
Det er saa mange her som vil ha meg med til hjemstedet sitt. La meg hilse paa modre, fedre og besteforeldre, sosken og soskenbarn. Dessverre har jeg ikke kapasitet til det. Flere har tilbudt meg aa bli med aa slakte geit og honer og alle mulige dyr. NO, NO! Vegetarian! Fikk helt sjokk. Ville de slakte dyr for mine oyne som en gave til meg??? I want the animals to live!, sa jeg.
Hver dag tar jeg matatu til og fra og rundt i byen. En morgen jeg var paa vei fra Mikindani, begynte sjaaforen og konduktoren som faar folk inn og tar penger aa krangle. De kranglet og kranglet, og til slutt ble konduktoren staaende paa veien, og sjaaforen kjorte. Uten konduktor faar de ikke fler kunder og ikke penger. Sjaaforen var rasende og raakjorte, var skummelt. Tok helt av. Han stoppet, ogsaa paa en skummel maate, vi var midt langs en landevei, og alle gikk ut, jeg og. Saa kjorte han i sinne videre. "That driver wanted to kill us!", sa den ene dama til meg. "Kunne nesten se saann ut, svarte jeg". Vi trasket videre langs veien, retning byen. Ventet paa noen med ledig plass. Etter aa ha godt et stykke fikk vi plass i en annen matatu. Senere har jeg laert at matatufolkene er self-employed. Noen eier matatuer, og leier sjaafor og kondutor, som hver tjener ca 100 kroner for en laaaaang arbeidsdag paa humpete veier og hoy diskomusikk fra morgen til kveld.
Jeg har vart flinkere med verdisakene denne gangen. Jeg ble frastjaalet 210 veldig kjipe dollar, men siden det ingenting. Hadde med lite av verdi, ingen i-pod, ingen briller... En dag jeg satt paa Kenchic med en gategutt kom en mann og ville ha nummeret mitt. Jeg sa nei, og han ble ekkel. Paasto jeg hadde sex med gateguttene, og fortalte meg de var "minors". Jeg ble sint. Fortalte det til de paa Kenchic, de er jo vennene mine. De kom, hjalp meg. Snakekt med han, sa jeg gjorde en fantastisk jobb med guttene og at han ikke hadde noen rett til aa snakke til meg paa den maaten. At hvis det var noe han lurte paa, fikk han kontakte sjefen paa Kenchic (Tony, besteevennen min der), saa kunne vi arrangere et mote og snakke sammen alle. Saa ba de han gaa. Siden har jeg aldri sett han. "When you are here, you're under our protection", sa Tony. "We won't let anything happen to you". Jeg var mest redd for at han skulle kontakte politiet og si det samme. En ypperlig anledning for dem aa tjene penger. Men det skjedde heldigvis ikke. Som Aziza, moren i familien jeg bor hos, sa: "Why should you go to the street children for sex?" Er ikke saa mye sammen med Barbara, datteren, men elsker Aziza. Hun er saa koselig. Hver kveld lager de vegetarmat til meg, dessverre rundt kl 11, naar jeg har lite matlyst. Men god mat er det. Faren, Joseph, er helt inne i arbeidet med Peter som naa er i Mikindani. Raadgir, hjelper, prater. Det er hyggelig. Hushjelpen har fire barn hun ikke kan ta seg av, og tjener derfor litt ved aa jobbe i huset. Men hun bor der, saa ser sjeldent barna. Mannen dode under slosskampene under valget av president i 2007. Valget naa er visst av mindre type, og de haaper det ikke vil bli kamper.
Jeg fikk vite Omars mamma hadde ringt Violet og Japheth (New Hope) en natt, klokken 2 paa natta. Huset de hadde bodd i var bygget paa en annens eiendom, som hadde svart med paa rive det. De satt, midt paa natta, uten hus eller noe som helst annet. Hun ringte og fortalte hun satt i kulda med baby og flere barn. Ba om nummeret mitt, de hadde ikke gitt det. Heldigvis, vet ikke hvordan jeg hadde taklet aa vite det. Er saa mange som trenger hjelp!! Men hvordan skal jeg kunne hjelpe saa mange gutter, pluss de utallige barnehjemmene jeg er i kontakt med i Mikindani, Uchumi, Mishomoroni, Portrice, Bamburi,..., pluss alle guttenes familier? Barnehjemmene forventer hjelp, familiene. Jeg prover aa forklare de forskjellige stedene at jeg har ikke bare en gutt, men 5-8. Tenker ofte det samme som sist jeg var her, at jeg av og til foler meg som tatt ut av Jesus Christ Superstar, naar han blir omringet av blinde, fattige, uten armer og ben (bokstavelig talt disse jeg treffer hver dag), de overfaller ham og han skriker "It's too many of you!". Av og til faar jeg hetta, og saa faar jeg daarlig samvittighet. En dag kom en mann krabbende etter meg, paa hender og stubber av noen ben. Jeg kjente jeg ble skremt, og ble sint paa meg selv for aa bli redd av en uskyldig, skadet mann. En av guttene som gaar rundt paa gata ser ut noyaktig som tatt ut fra en skrekkfilm. Ansiktet, klarne er kun noen traader viklet rundt her og der. Han gaar rundt som en zombie. Han er helt spesiell.
Store familier er ofte et problem. Peter for eksempel, har 8 brodre og 4 sostre. 13 barn, og null mat. Derfor han har bodd paa gata siden 2005. Fra han var 10 aar. Naa er han 16. Planen er at jeg, han og en barnehjemsmann skal til Nairobi fredag, soke opp familien hans og omraadet hans. Han har ikke snakket med dem paa flere aar, aner ikke om de er i live. Jeg har ikke bestemt meg ennaa for om jeg skal dra. Vil gjore det for Peter, som allerede har bestemt hvilke klar han skal gaa med (Spania t-skjorte jeg hadde med fra Norge, ny bukse og nye sko jeg har kjopt til ham), men er usikker paa hvor trygt det er. I folge Stefan staar det i turistboka (som jeg ikke tok med...); "IKKE ta buss om natta", noe vi skulle. Grunn: Menn med pistoler stopper busser langs veien i morket, entrer og tar det de vil ha. Frister ikke.
En dag var jeg paa sykehuset for aa besoke en jeg ikke kjente. Jeg ble med noen venninner. Jenta vi besokte sov, og stonnet i smerte i sovne konstant, for hvert trekk hun tok, stonnet hun hoyt, langt. Hun stonnet saa hoyt, saa klagende, at jeg folte meg daarlig. Kjente jeg fikk hetetokt, og folte jeg maatte besvime. Pleier aa vare toffere her enn hjemme, men den dagen paa sykehuset, naar hun stonnet og strevde med aa faa luft.... Jeg sto og gynget paa foten, provde aa defokusere. Smilte svakt til familien som satt rundt. Sa "Pole". Provde aa stenge ute lyden av luft som dras gjennom en for trang hals (slik hortes det ut), blandet med smerte. Det var grusomt. Folte jeg maatte legge meg ned. Har ikke ord for hvor glad jeg var da de sa det var tid for aa gaa. Luft! De andre fikk ikke med seg hvordan jeg strevde. Ute paa gata kom jeg meg fort igjen. Tror hun er bedre naa. I mine orer hortes det ut som hun trakk sine siste aandedrag.
Jeg og John Paul er blitt gode venner. Vi tilbringer hver dag sammen. I gaar var vi paa stranden igjen. Jeg har faatt capsen hans, blir rart aa se den i leiligheten min i Oslo. Vi har det saa goy sammen, dog noen ganger tungt og vanskelig. I gaar var vi og spiste sammen, og en annen gategutt slang seg paa. Forst var jeg avvisende, saa fikk jeg daarlig samvittighet og sa han kunne faa take away mat. Saa fikk jeg daarlig samvittighet over at jeg skulle spise inne, med en annen gategutt, mens den andre gategutten maatte spise ute. Sa jeg ombestemte meg igjen, og jeg, John Paul og den siste gutten, Christoffer, spiste middag sammen. "Det blir tusen shilling akkurat", sa servitoren. "Faar jeg kvittering?". "Maskinen gikk akkurat i stykker, men det blir akkurat tusen skilling". Jeg stonner oppgitt, gir uttrykk for at jeg skjonner veldig godt at maskinen ikke akkurat gikk i stykker, og gir han tusen shilling. Den nye gutten pratet masse. Visste hvor Norge gaar, hadde ferdig 6 klasse. Barbent. Saa skjonn! 13 aar. Sa han hadde sett meg rundt forbi. At han av og til overnattet paa senteret i Mikindani. Bodd paa gata i tre aar. Etter maten sa vi hadet. Han spurte naar han kunne treffe meg igjen. Og jeg tenkte paa meg som aldri klarer vaere sterk nok til aa si nei.....
I morgen skal John Paul og jeg besoke et nytt senter han kanskje flytter til. Vi var paa kino en kveld, den var europeisk, kald, stor, glemte nesten hvor jeg var. Filmen fikk jeg ikke saa mye med meg av. Han sa den ikke var saa bra, men har mast siden den dagen om vi kan gaa tilbake igjen. Sier han ikke liker aa "enjoy myself", men naar jeg tar han med paa fine ting, sier han "Now I'm happy". Vi har vaert sammen rundt alle steder naer Mombasa, spiser, bader... Han er den jeg har tilbrakt desidert mest tid med siden jeg kom, og det blir hardt aa si hadet om en uke. Den tid, den sorg.......
John Paul, den nye gategutten, kommenterer stadig alle som stopper han naar han gaar med meg, fordi jeg er hvit, og hvor mange som stopper meg, fordi jeg gaar med en gategutt. Forrige uke sa han:. "60 % av Mombasa kjenner deg". Jeg sa jeg ikke en gang kjente 2%. "Men de vet alle hvem du er". Samme kveld tok jeg en tilfeldig tuktuk til matatustasjonen. Sjaaforen spor: "Skal du hjem til Mikindani now?". Treffer folk over alt som vet hvor jeg bor, hvor jeg holder til, at jeg ofte drar til Mishomoroni.. I gaar spurte en tilfeldig forbipasserende om jeg skulle til Mikindani eller Mishomoroni. Jeg sa "town, and who are you?". En annen kommenterte et annet barnehjem jeg pleier aa besoke. De har bare sett meg rundt forbi, men foles merkelig naar totalt fremmede kommer og vet hvor en bor, holder til, jobber osv.
Daniel og Samuels nye senter er fint. Det er stort, kunne i norske oyne trengt helrennovering, men sett herfra et flott sted. Mange rom. Kun to gutter forelopig, ad de nettopp har startet det opp. De insisterer paa at jeg skal lare dem dans; jazz og klassisk. Jeg sier jeg ikke har skillsa som kreves, men de insisterer. Det jeg liker med disse guttene og senteret deres, er at de brenner for det de gjor. De brenner for guttene paa samme maate som jeg foler det selv, de elsker dem. Nesten hver dag besoker de gata, lar guttene bli vant til dem, og sjekker ut hvem som faktisk kan vare klare for et bedre liv. I tillegg har de en lidenskap for musikk og dans, som de kombinerer med gatearbeidet. De har et keyboard, en gitar og noen afrikanske instrumenter. Mange cd'er og et stort rom de danser i. For det meste street og hip hop, men i en mer naturlig stil en jeg noen gang danset det paa Arendal Ballett Center. Daniel kaller det danseterapi og musikkterapi, da guttene glemmer alt det vonde naar de danser, og naar de horer paa og spiller musikk. De underviser hverandre, og Daniel elsker ballett, og vil ha meg til aa undervise baade ballett og piano. Jeg sier jeg ikke kan noenting lenger, men det hjelper ikke. Her er det bare aa komme med det talentet en har. De fikk iallefall dratt meg ut paa gulvet, og jeg danset rundt med dem, paa lyse dagen, uten alkohol og uten diskomusikk, men med noe selvlagd musikk fra Uganda. Sjeldent slikt ville skjedd i Norge. De klappet, og danset med. Her er det bare aa slippe alle hemninger. Haha... De lever drommen min. Et senter, gatebesok, dans og musikk og "terapisamtaler" som de kaller det. Sitter i ring paa gulvet og spiser sammen. Av og til besoker gutter paa gata senteret og danser med dem paa kvelden. Faar litt mat, for de drar tilbake. De som er klare for endring, kommer stadig igjen. En av guttene som bor fast paa senteret, er barn av to gatebarn. Ble fodt paa gata, vokst opp paa gata. Han fortalte meg "Life in the street isn't so hard after all". "Well, I wouldn't manage through the night", svarte jeg. Guttene hadde satt paa en film, og en voldsscene kom, som i alle actionfilmer. Blod. Jeg kikket bort med klynkelyd; guttene lo, baade av meg og av voldsscenen. Lo av en mann som dengte los paa en annen mens blodet rant fra ansiktet. "Traumatisert", hvisket Daniel til meg. "Yeah, I know...".
Jeg er blitt vant til mye merkelig jeg ikke lenger tenker over, men hver gang jeg tror jeg begynner aa bli vant her, larer jeg at det ikke er helt faktum. Jeg larer noe nytt absolutt hele tiden. Spor mye, hvordan ting er, larer mye av det. Min venn Alois giftet seg for jul. Jenta han giftet seg med, Florence, er visst dyr, for naa maa han betale 5 kuer og 5 geiter og 50.000 shilling (ca. 5.000 kr) til foreldrene hennes. En geit tok han med forste gang, den ble slaktet og de spiste den sammen. Resten har han mer tid paa aa betale. Jeg vil gjerne ha 5 kuer og 5 geiter naar jeg gifter meg! Men det blir jo mamma og pappa isaafall, og tror ikke dere er like interessert?? Videre spurte jeg en dag hvordan utdannelse en maa ta for aa bli politi. Fikk som svar at det ikke er noen utdannelse. Det koster 50.000 shilling, en sum faa har raad til. Slik jeg fikk det forkalrt, blir det aa bli politi som en investering. Kan du betale masse penger kan du bli politi, og da kan du resten av din arbeidskarriere vare korrupt og ta penger fra andre og bli rik i afrikanske oyne. Merkelig system.
Det er saa mange her som vil ha meg med til hjemstedet sitt. La meg hilse paa modre, fedre og besteforeldre, sosken og soskenbarn. Dessverre har jeg ikke kapasitet til det. Flere har tilbudt meg aa bli med aa slakte geit og honer og alle mulige dyr. NO, NO! Vegetarian! Fikk helt sjokk. Ville de slakte dyr for mine oyne som en gave til meg??? I want the animals to live!, sa jeg.
Hver dag tar jeg matatu til og fra og rundt i byen. En morgen jeg var paa vei fra Mikindani, begynte sjaaforen og konduktoren som faar folk inn og tar penger aa krangle. De kranglet og kranglet, og til slutt ble konduktoren staaende paa veien, og sjaaforen kjorte. Uten konduktor faar de ikke fler kunder og ikke penger. Sjaaforen var rasende og raakjorte, var skummelt. Tok helt av. Han stoppet, ogsaa paa en skummel maate, vi var midt langs en landevei, og alle gikk ut, jeg og. Saa kjorte han i sinne videre. "That driver wanted to kill us!", sa den ene dama til meg. "Kunne nesten se saann ut, svarte jeg". Vi trasket videre langs veien, retning byen. Ventet paa noen med ledig plass. Etter aa ha godt et stykke fikk vi plass i en annen matatu. Senere har jeg laert at matatufolkene er self-employed. Noen eier matatuer, og leier sjaafor og kondutor, som hver tjener ca 100 kroner for en laaaaang arbeidsdag paa humpete veier og hoy diskomusikk fra morgen til kveld.
Jeg har vart flinkere med verdisakene denne gangen. Jeg ble frastjaalet 210 veldig kjipe dollar, men siden det ingenting. Hadde med lite av verdi, ingen i-pod, ingen briller... En dag jeg satt paa Kenchic med en gategutt kom en mann og ville ha nummeret mitt. Jeg sa nei, og han ble ekkel. Paasto jeg hadde sex med gateguttene, og fortalte meg de var "minors". Jeg ble sint. Fortalte det til de paa Kenchic, de er jo vennene mine. De kom, hjalp meg. Snakekt med han, sa jeg gjorde en fantastisk jobb med guttene og at han ikke hadde noen rett til aa snakke til meg paa den maaten. At hvis det var noe han lurte paa, fikk han kontakte sjefen paa Kenchic (Tony, besteevennen min der), saa kunne vi arrangere et mote og snakke sammen alle. Saa ba de han gaa. Siden har jeg aldri sett han. "When you are here, you're under our protection", sa Tony. "We won't let anything happen to you". Jeg var mest redd for at han skulle kontakte politiet og si det samme. En ypperlig anledning for dem aa tjene penger. Men det skjedde heldigvis ikke. Som Aziza, moren i familien jeg bor hos, sa: "Why should you go to the street children for sex?" Er ikke saa mye sammen med Barbara, datteren, men elsker Aziza. Hun er saa koselig. Hver kveld lager de vegetarmat til meg, dessverre rundt kl 11, naar jeg har lite matlyst. Men god mat er det. Faren, Joseph, er helt inne i arbeidet med Peter som naa er i Mikindani. Raadgir, hjelper, prater. Det er hyggelig. Hushjelpen har fire barn hun ikke kan ta seg av, og tjener derfor litt ved aa jobbe i huset. Men hun bor der, saa ser sjeldent barna. Mannen dode under slosskampene under valget av president i 2007. Valget naa er visst av mindre type, og de haaper det ikke vil bli kamper.
Jeg fikk vite Omars mamma hadde ringt Violet og Japheth (New Hope) en natt, klokken 2 paa natta. Huset de hadde bodd i var bygget paa en annens eiendom, som hadde svart med paa rive det. De satt, midt paa natta, uten hus eller noe som helst annet. Hun ringte og fortalte hun satt i kulda med baby og flere barn. Ba om nummeret mitt, de hadde ikke gitt det. Heldigvis, vet ikke hvordan jeg hadde taklet aa vite det. Er saa mange som trenger hjelp!! Men hvordan skal jeg kunne hjelpe saa mange gutter, pluss de utallige barnehjemmene jeg er i kontakt med i Mikindani, Uchumi, Mishomoroni, Portrice, Bamburi,..., pluss alle guttenes familier? Barnehjemmene forventer hjelp, familiene. Jeg prover aa forklare de forskjellige stedene at jeg har ikke bare en gutt, men 5-8. Tenker ofte det samme som sist jeg var her, at jeg av og til foler meg som tatt ut av Jesus Christ Superstar, naar han blir omringet av blinde, fattige, uten armer og ben (bokstavelig talt disse jeg treffer hver dag), de overfaller ham og han skriker "It's too many of you!". Av og til faar jeg hetta, og saa faar jeg daarlig samvittighet. En dag kom en mann krabbende etter meg, paa hender og stubber av noen ben. Jeg kjente jeg ble skremt, og ble sint paa meg selv for aa bli redd av en uskyldig, skadet mann. En av guttene som gaar rundt paa gata ser ut noyaktig som tatt ut fra en skrekkfilm. Ansiktet, klarne er kun noen traader viklet rundt her og der. Han gaar rundt som en zombie. Han er helt spesiell.
Store familier er ofte et problem. Peter for eksempel, har 8 brodre og 4 sostre. 13 barn, og null mat. Derfor han har bodd paa gata siden 2005. Fra han var 10 aar. Naa er han 16. Planen er at jeg, han og en barnehjemsmann skal til Nairobi fredag, soke opp familien hans og omraadet hans. Han har ikke snakket med dem paa flere aar, aner ikke om de er i live. Jeg har ikke bestemt meg ennaa for om jeg skal dra. Vil gjore det for Peter, som allerede har bestemt hvilke klar han skal gaa med (Spania t-skjorte jeg hadde med fra Norge, ny bukse og nye sko jeg har kjopt til ham), men er usikker paa hvor trygt det er. I folge Stefan staar det i turistboka (som jeg ikke tok med...); "IKKE ta buss om natta", noe vi skulle. Grunn: Menn med pistoler stopper busser langs veien i morket, entrer og tar det de vil ha. Frister ikke.
En dag var jeg paa sykehuset for aa besoke en jeg ikke kjente. Jeg ble med noen venninner. Jenta vi besokte sov, og stonnet i smerte i sovne konstant, for hvert trekk hun tok, stonnet hun hoyt, langt. Hun stonnet saa hoyt, saa klagende, at jeg folte meg daarlig. Kjente jeg fikk hetetokt, og folte jeg maatte besvime. Pleier aa vare toffere her enn hjemme, men den dagen paa sykehuset, naar hun stonnet og strevde med aa faa luft.... Jeg sto og gynget paa foten, provde aa defokusere. Smilte svakt til familien som satt rundt. Sa "Pole". Provde aa stenge ute lyden av luft som dras gjennom en for trang hals (slik hortes det ut), blandet med smerte. Det var grusomt. Folte jeg maatte legge meg ned. Har ikke ord for hvor glad jeg var da de sa det var tid for aa gaa. Luft! De andre fikk ikke med seg hvordan jeg strevde. Ute paa gata kom jeg meg fort igjen. Tror hun er bedre naa. I mine orer hortes det ut som hun trakk sine siste aandedrag.
Jeg og John Paul er blitt gode venner. Vi tilbringer hver dag sammen. I gaar var vi paa stranden igjen. Jeg har faatt capsen hans, blir rart aa se den i leiligheten min i Oslo. Vi har det saa goy sammen, dog noen ganger tungt og vanskelig. I gaar var vi og spiste sammen, og en annen gategutt slang seg paa. Forst var jeg avvisende, saa fikk jeg daarlig samvittighet og sa han kunne faa take away mat. Saa fikk jeg daarlig samvittighet over at jeg skulle spise inne, med en annen gategutt, mens den andre gategutten maatte spise ute. Sa jeg ombestemte meg igjen, og jeg, John Paul og den siste gutten, Christoffer, spiste middag sammen. "Det blir tusen shilling akkurat", sa servitoren. "Faar jeg kvittering?". "Maskinen gikk akkurat i stykker, men det blir akkurat tusen skilling". Jeg stonner oppgitt, gir uttrykk for at jeg skjonner veldig godt at maskinen ikke akkurat gikk i stykker, og gir han tusen shilling. Den nye gutten pratet masse. Visste hvor Norge gaar, hadde ferdig 6 klasse. Barbent. Saa skjonn! 13 aar. Sa han hadde sett meg rundt forbi. At han av og til overnattet paa senteret i Mikindani. Bodd paa gata i tre aar. Etter maten sa vi hadet. Han spurte naar han kunne treffe meg igjen. Og jeg tenkte paa meg som aldri klarer vaere sterk nok til aa si nei.....
I morgen skal John Paul og jeg besoke et nytt senter han kanskje flytter til. Vi var paa kino en kveld, den var europeisk, kald, stor, glemte nesten hvor jeg var. Filmen fikk jeg ikke saa mye med meg av. Han sa den ikke var saa bra, men har mast siden den dagen om vi kan gaa tilbake igjen. Sier han ikke liker aa "enjoy myself", men naar jeg tar han med paa fine ting, sier han "Now I'm happy". Vi har vaert sammen rundt alle steder naer Mombasa, spiser, bader... Han er den jeg har tilbrakt desidert mest tid med siden jeg kom, og det blir hardt aa si hadet om en uke. Den tid, den sorg.......
onsdag 21. juli 2010
Peace in Kenya
Ordene er malt stort over en husvegg i sentrum av Mombasa. Er det noe de aldri mister her, er det haap. Man ser det i navnene man gir sine barn, som Mercy, Faith, Hope, Love, Dream. Man finner det i navnene folk gir sine salonger og restauranter; Blue Ocean Hotel, Hotel of Dream, New Hope der jeg selv holder til, Good News Church, God's Miracle Beauty Shop (der kun grus, sand og soppel er igjen) eller Joy and Happiness restaurant. Det er valg i Kenya, avstemning dagen jeg drar. "Say yes" staar det paa plakater rundt forbi, "Say no" staar det paa andre. Jeg har provd aa forhore meg om bakgrunnen for de ulike sidene, men det er vanskelig aa trekke paralleller til politikken hjemme. Her gaar det i slektstre, kuer og aakre.
Jeg elsker aa vare tilbake, kjenner paa meg at dette er det rette for meg. Aa vare her, med gateguttene. De gjor meg glade, faar meg til aa le. Og det at alle husker meg, betyr utrolig mye. Jeg har naa truffet Kelvin igjen. Det var godt aa se ham. Han hadde holdt seg utenfor sentrum grunnet politiet den siste tiden. Det var Alois, taxisjaforvennen min, som fant ham borte ved flyplassen sammen med noen andre. Alois hadde fortalt jeg var i byen, og neste morgen satt han utenfor Kenchic Inn paa morgenen og ventet paa meg da jeg kom. Ogsaa han var blitt tynnere, og hadde ikke sko. Kjopte en jakke til ham i forgaars, og sko. Det er kaldt i Mombasa, regner nesten hver dag. Han er avhengig av lim, og derfor ser jeg ikke mye haap i aa putte ham paa et senter. Han trenger avrusning, noe de ikke har mye av her i Kenya. De tar liksom ikke helt poenget. Alle jeg treffer sier "Give me the boy, I'll convince him to go to school". Kjenner jeg blir oppgitt. De har aldri snakket med guttene, vet ikke hvem de er. Saa ber de meg sende dem guttene saa de kan overebvise dem om aa gaa paa skolen. Det er ikke overflatisk overbevisning de trenger. De trenger kjarlighet, omsorg, avrusning, noen aa stole paa. Lei av aa fortelle sine overflatiske historier. Dem de er blitt vant med aa fortelle. At de er foreldrelose eller har bodd paa gata saa saa lenge. Det som virkelig betyr noe, holder de skjult for alle. For alle i deres liv kommer og gaar.
Peter har vaert paa barnehjem i over en uke naa. I fengselet hadde han faatt malaria, og vi dro til legen for medisiner. Tok noen dager foer han kom seg. Fikk beskjed om aa holde sengen i 10 dager. Han onsket seg en radio, og etter noen dager kjopte jeg en. I gaar natt fikk jeg en kjedelig beskjed om at han hadde forlatt barnehjemmet. Men han kom igjen. I hele morges har jeg sittet med ham og med han som styrer redningssenteret. Naar jeg kom paa morgenen, var Peter trist. Visste jeg hadde faatt beskjeden. Jeg visste han var stukket allerede for jeg fikk hore det fra barnehjemmet. Han hadde vaert i byen kun en time, da andre av mine gategutter forteller meg de har sett ham. Med lim. Jeg kjente jeg var veldig skuffet. Men valgte aa se positivt paa det; han kom tilbake til senteret. Han vil. Han VIL saa gjerne. Men avhengigheten, av lim og royk, er hard aa staa over naar abstinensene kommer. Da jeg ankom senteret sa han lite. Tror han var redd, og trist. Jeg hadde faatt beskjed om at han hadde solgt radioen jeg kjopte ham, for en sjettedel av hva den kostet meg. Jeg spurte han hva han hadde gjort dagen for, tenkte han kunne fortelle meg hvis han ville. Sa han var syk. Ga meg et ark som var brettet sammen til en liten klump og forlot meg alene i rommet. Jeg brettet den opp. "Please forgive me Nina. Forgive me for selling the radio. I am so sorry Nina, please forgive me. I'll return it for 200 shillings (20 kr), and it'll never repeat. Please. It is Peter writing. Will you forgive me?". Saa det var hans skrift. Jeg fikk saa vondt av ham. Etter en stund kom han tilbake. Nervos. Vi snakket lenge. Provde aa forklare jeg onsker hans beste. Men at det ikke maa gjenta seg. Snakket om det som hadde skjedd en stund, for vi bestemte oss aa se fremover. Radioen er naa kjopt tilbake av nabokona (som fikk streng beskjed av eieren av barnehjemmet om ikke aa kjope noe som helst av barna), vi la det bak oss. Det positive er at han kom tilbake til senteret, fordi han onsker aa vare der. Han er bedre fra malariaen, og ser frem til aa starte opplaring for a reparere biler neste uke. Maa ha noe aa ta seg til, noe annet enn den akademiske linjen. Jobber enna med a integrere seg. Maa bli vant til livet der. Selv barnehjemeieren sa han har stor tro paa Peter. Det kan kanskje hores haaplost ut, men han har stort potensiale. Han har mange gode sider. Tiden vil vise.
Har tilbrakt mye tid med den nye gutten. Forrige uke tok han meg til en ny strand jeg ikke har vaert paa for. Vi vasset langt ut i vannet, opp paa en liten oy. Sto der lenge og kikket utover havet. Pratet. Det er saa lett aa prate med ham, han er klar, smart, voksen for alderen. Man blir dessverre det av aa leve paa gata som barn. Uten at vi hadde merket det var hoyvannet kommet, og vi vasset med vann til livet inn mot straden, jeg med veska i varet, livredd for aa miste balansen mellom skjell, stein og stikkende svarte sjoballer (vet ikke hva de er, men det kryr..). Stromningen var sterk, vannet steg raskt. Saa klarte jeg selvsagt aa trakke paa en av disse runde, stikkende ballene, fikk en stikke inn i foten. Ble hysterisk, tenkte paa manetene som dreper deg etter en time om en ikke oppsoker lege og alt mulig annet som kunne skje. Han bare lo av meg, sa relaxe. Sa jeg var for redd, for alt. For kakerlakker, en stikke i foten. Nok en gang tok jeg meg i aa bli sett korrekt av en 14 aar gammel gategutt. Jeg sa stikken kanskje var farlig, han sa han hadde hatt mange. At om han blir syk, gaar han abre videre til han blir bra. Han provde aa dra stikken ut, sa det kom til aa blo hvis han fikk den ut. Jeg tenkte paa HIV, og ba ham stoppe. Sa ogsaa jeg blir daarlig av blod. Han lo igjen. Sa jeg ikke trengte aa vare redd, for det er ingenting aa vare redd for i denne verden. Sa han ikke var redd for noe. Naar en ikke har noe aa miste, har en heller ikke noe aa vare redd for aa tape. Men det har jeg.
Fikk dratt den ut hos legen senere paa kvelden. Det blodde virkelig mye, og jeg folte meg selvsagt daarlig. De bandasjerte foten litt, og alt var bra. I dag er jeg syk som i forkjolet, feber, hodepine og vondt i halsen. Kjenner meg ufattelig sliten, og er lite klar for "Hakuna matata". Vaert daarlig noen dager, men startet en kur. Tror det begynte sondag, da det regnet saa enormt. Det regnet saa mye som jeg aldri for har sett, og det sluttet aldri. Jeg ga opp haapet om aa holde meg torr, gikk ved vann til over anklene paa enkelte stedet, biler sto fast med vann opp til dorene, og de gule nodlysene blinket over alt. Det var kaldt, vaatt, men veldig fascinerende. Det var bare vann. Hele dagen var jeg vaat. Det var den dagen jeg var med Omar, Moses og Omar Rama, vi skulle paa stranden og i dyreparker. Ble istedet noen andre ting, saa treutskjaringer, hvordan de lagde de smaa dyrene, krakkene, bollene. Var interessant. Var ogsaa paa flyplassen. De likte det. Hadde aldri sett fly for, annet enn som smaa fugler oppe paa himmelen. Vi saa fly lette og lande i over en time. De telte passasjerer, var fascinert over at jeg var kommet paa den maaten. Den planlagte dagen blir neste helg i stedet. Kjopte dem nye sekekr (de gamle var odelagt), og et par sko. De sa thank you og god bless you. Lange hadeklemmer. Tror det var godt for dem aa komme seg litt bort.
Han nye gutten er noe for seg selv. Vi er sammen hver dag. Tok han med vennene mine en dag og badet, vi var i vannet over en time, meg og han. Han fikk merke hvordan det er aa ha en hysterisk mor. Han svomte som en fisk, men jeg nektet han likevel aa svomme utover, forbi meg. Jeg sa han kunne gjore det siden, men ikke naar jeg var tilstede. Han bare lo av meg, men gjorde som jeg sa. Det er godt aa se han le. Naar vi gjor ting sammen er han saa glad. Ler og smiler og prater. I det vi setter foten paa gata igjen etter en fin dag, er smilet borte, capsen trukket ned foran oynene, og han sier ikke et ord mer. Tvers igjennom trist. Det er som han glemmer alt det vonde for en stund naar vi er sammen og gjor fine ting. Det er hardt aa si hadet til ham om kvelden, han er blitt som en venn. Vil ta ham et sted, men det er ikke lett. Selv om han ikke sniffer og er klar, er han troubled. Vil noe, men vet ikke selv helt hva. Vi tar vare paa hverandre. Jeg gir han tid, glede og mat, han passer paa meg tilbake. Forklarer hvor vi kan gaa og hvor vi ikke kan gaa. Politiet er overalt, klare til aa arrestere meg. De har tiltalt meg flere ganger allerede. Min gutt blir saa trist naar folk prater til meg, som ekle menn eller politi. Han er bare snill. I gaar kom en securitas og sa jeg maatte holde meg unna han, at han var en tyv. Vel, det er ikke han som plager meg, men alle som ikke lar oss gaa i fred noe sted.
Douglas er ogsaa tilbake. I dag skal jeg besoke Omar og de andre barna paa New Hope igjen. Kjopt dem muffins og bananer. Ellers har jeg noen hjemmebesok foran meg, der jeg skal besoke foreldrene til Omar, Moses og Peter. Leter fortsatt etter et sted til min nye gutt. Og Peter gaar dag for dag. Resten er midlertidig hjelp som i mat og klar. De er mye syke paa denne aarstiden. Men faar gaa, om jeg skal rekke noe for det blir morkt. Tusen takk for alle penger alle har stottet med. Utrolig koselig dere bryr dere, og haaper alle en dag kan bli med meg ned og treffe mine folk. Som jeg horer dagen lang "Come meet my friend, come meet my friend..."
Jeg elsker aa vare tilbake, kjenner paa meg at dette er det rette for meg. Aa vare her, med gateguttene. De gjor meg glade, faar meg til aa le. Og det at alle husker meg, betyr utrolig mye. Jeg har naa truffet Kelvin igjen. Det var godt aa se ham. Han hadde holdt seg utenfor sentrum grunnet politiet den siste tiden. Det var Alois, taxisjaforvennen min, som fant ham borte ved flyplassen sammen med noen andre. Alois hadde fortalt jeg var i byen, og neste morgen satt han utenfor Kenchic Inn paa morgenen og ventet paa meg da jeg kom. Ogsaa han var blitt tynnere, og hadde ikke sko. Kjopte en jakke til ham i forgaars, og sko. Det er kaldt i Mombasa, regner nesten hver dag. Han er avhengig av lim, og derfor ser jeg ikke mye haap i aa putte ham paa et senter. Han trenger avrusning, noe de ikke har mye av her i Kenya. De tar liksom ikke helt poenget. Alle jeg treffer sier "Give me the boy, I'll convince him to go to school". Kjenner jeg blir oppgitt. De har aldri snakket med guttene, vet ikke hvem de er. Saa ber de meg sende dem guttene saa de kan overebvise dem om aa gaa paa skolen. Det er ikke overflatisk overbevisning de trenger. De trenger kjarlighet, omsorg, avrusning, noen aa stole paa. Lei av aa fortelle sine overflatiske historier. Dem de er blitt vant med aa fortelle. At de er foreldrelose eller har bodd paa gata saa saa lenge. Det som virkelig betyr noe, holder de skjult for alle. For alle i deres liv kommer og gaar.
Peter har vaert paa barnehjem i over en uke naa. I fengselet hadde han faatt malaria, og vi dro til legen for medisiner. Tok noen dager foer han kom seg. Fikk beskjed om aa holde sengen i 10 dager. Han onsket seg en radio, og etter noen dager kjopte jeg en. I gaar natt fikk jeg en kjedelig beskjed om at han hadde forlatt barnehjemmet. Men han kom igjen. I hele morges har jeg sittet med ham og med han som styrer redningssenteret. Naar jeg kom paa morgenen, var Peter trist. Visste jeg hadde faatt beskjeden. Jeg visste han var stukket allerede for jeg fikk hore det fra barnehjemmet. Han hadde vaert i byen kun en time, da andre av mine gategutter forteller meg de har sett ham. Med lim. Jeg kjente jeg var veldig skuffet. Men valgte aa se positivt paa det; han kom tilbake til senteret. Han vil. Han VIL saa gjerne. Men avhengigheten, av lim og royk, er hard aa staa over naar abstinensene kommer. Da jeg ankom senteret sa han lite. Tror han var redd, og trist. Jeg hadde faatt beskjed om at han hadde solgt radioen jeg kjopte ham, for en sjettedel av hva den kostet meg. Jeg spurte han hva han hadde gjort dagen for, tenkte han kunne fortelle meg hvis han ville. Sa han var syk. Ga meg et ark som var brettet sammen til en liten klump og forlot meg alene i rommet. Jeg brettet den opp. "Please forgive me Nina. Forgive me for selling the radio. I am so sorry Nina, please forgive me. I'll return it for 200 shillings (20 kr), and it'll never repeat. Please. It is Peter writing. Will you forgive me?". Saa det var hans skrift. Jeg fikk saa vondt av ham. Etter en stund kom han tilbake. Nervos. Vi snakket lenge. Provde aa forklare jeg onsker hans beste. Men at det ikke maa gjenta seg. Snakket om det som hadde skjedd en stund, for vi bestemte oss aa se fremover. Radioen er naa kjopt tilbake av nabokona (som fikk streng beskjed av eieren av barnehjemmet om ikke aa kjope noe som helst av barna), vi la det bak oss. Det positive er at han kom tilbake til senteret, fordi han onsker aa vare der. Han er bedre fra malariaen, og ser frem til aa starte opplaring for a reparere biler neste uke. Maa ha noe aa ta seg til, noe annet enn den akademiske linjen. Jobber enna med a integrere seg. Maa bli vant til livet der. Selv barnehjemeieren sa han har stor tro paa Peter. Det kan kanskje hores haaplost ut, men han har stort potensiale. Han har mange gode sider. Tiden vil vise.
Har tilbrakt mye tid med den nye gutten. Forrige uke tok han meg til en ny strand jeg ikke har vaert paa for. Vi vasset langt ut i vannet, opp paa en liten oy. Sto der lenge og kikket utover havet. Pratet. Det er saa lett aa prate med ham, han er klar, smart, voksen for alderen. Man blir dessverre det av aa leve paa gata som barn. Uten at vi hadde merket det var hoyvannet kommet, og vi vasset med vann til livet inn mot straden, jeg med veska i varet, livredd for aa miste balansen mellom skjell, stein og stikkende svarte sjoballer (vet ikke hva de er, men det kryr..). Stromningen var sterk, vannet steg raskt. Saa klarte jeg selvsagt aa trakke paa en av disse runde, stikkende ballene, fikk en stikke inn i foten. Ble hysterisk, tenkte paa manetene som dreper deg etter en time om en ikke oppsoker lege og alt mulig annet som kunne skje. Han bare lo av meg, sa relaxe. Sa jeg var for redd, for alt. For kakerlakker, en stikke i foten. Nok en gang tok jeg meg i aa bli sett korrekt av en 14 aar gammel gategutt. Jeg sa stikken kanskje var farlig, han sa han hadde hatt mange. At om han blir syk, gaar han abre videre til han blir bra. Han provde aa dra stikken ut, sa det kom til aa blo hvis han fikk den ut. Jeg tenkte paa HIV, og ba ham stoppe. Sa ogsaa jeg blir daarlig av blod. Han lo igjen. Sa jeg ikke trengte aa vare redd, for det er ingenting aa vare redd for i denne verden. Sa han ikke var redd for noe. Naar en ikke har noe aa miste, har en heller ikke noe aa vare redd for aa tape. Men det har jeg.
Fikk dratt den ut hos legen senere paa kvelden. Det blodde virkelig mye, og jeg folte meg selvsagt daarlig. De bandasjerte foten litt, og alt var bra. I dag er jeg syk som i forkjolet, feber, hodepine og vondt i halsen. Kjenner meg ufattelig sliten, og er lite klar for "Hakuna matata". Vaert daarlig noen dager, men startet en kur. Tror det begynte sondag, da det regnet saa enormt. Det regnet saa mye som jeg aldri for har sett, og det sluttet aldri. Jeg ga opp haapet om aa holde meg torr, gikk ved vann til over anklene paa enkelte stedet, biler sto fast med vann opp til dorene, og de gule nodlysene blinket over alt. Det var kaldt, vaatt, men veldig fascinerende. Det var bare vann. Hele dagen var jeg vaat. Det var den dagen jeg var med Omar, Moses og Omar Rama, vi skulle paa stranden og i dyreparker. Ble istedet noen andre ting, saa treutskjaringer, hvordan de lagde de smaa dyrene, krakkene, bollene. Var interessant. Var ogsaa paa flyplassen. De likte det. Hadde aldri sett fly for, annet enn som smaa fugler oppe paa himmelen. Vi saa fly lette og lande i over en time. De telte passasjerer, var fascinert over at jeg var kommet paa den maaten. Den planlagte dagen blir neste helg i stedet. Kjopte dem nye sekekr (de gamle var odelagt), og et par sko. De sa thank you og god bless you. Lange hadeklemmer. Tror det var godt for dem aa komme seg litt bort.
Han nye gutten er noe for seg selv. Vi er sammen hver dag. Tok han med vennene mine en dag og badet, vi var i vannet over en time, meg og han. Han fikk merke hvordan det er aa ha en hysterisk mor. Han svomte som en fisk, men jeg nektet han likevel aa svomme utover, forbi meg. Jeg sa han kunne gjore det siden, men ikke naar jeg var tilstede. Han bare lo av meg, men gjorde som jeg sa. Det er godt aa se han le. Naar vi gjor ting sammen er han saa glad. Ler og smiler og prater. I det vi setter foten paa gata igjen etter en fin dag, er smilet borte, capsen trukket ned foran oynene, og han sier ikke et ord mer. Tvers igjennom trist. Det er som han glemmer alt det vonde for en stund naar vi er sammen og gjor fine ting. Det er hardt aa si hadet til ham om kvelden, han er blitt som en venn. Vil ta ham et sted, men det er ikke lett. Selv om han ikke sniffer og er klar, er han troubled. Vil noe, men vet ikke selv helt hva. Vi tar vare paa hverandre. Jeg gir han tid, glede og mat, han passer paa meg tilbake. Forklarer hvor vi kan gaa og hvor vi ikke kan gaa. Politiet er overalt, klare til aa arrestere meg. De har tiltalt meg flere ganger allerede. Min gutt blir saa trist naar folk prater til meg, som ekle menn eller politi. Han er bare snill. I gaar kom en securitas og sa jeg maatte holde meg unna han, at han var en tyv. Vel, det er ikke han som plager meg, men alle som ikke lar oss gaa i fred noe sted.
Douglas er ogsaa tilbake. I dag skal jeg besoke Omar og de andre barna paa New Hope igjen. Kjopt dem muffins og bananer. Ellers har jeg noen hjemmebesok foran meg, der jeg skal besoke foreldrene til Omar, Moses og Peter. Leter fortsatt etter et sted til min nye gutt. Og Peter gaar dag for dag. Resten er midlertidig hjelp som i mat og klar. De er mye syke paa denne aarstiden. Men faar gaa, om jeg skal rekke noe for det blir morkt. Tusen takk for alle penger alle har stottet med. Utrolig koselig dere bryr dere, og haaper alle en dag kan bli med meg ned og treffe mine folk. Som jeg horer dagen lang "Come meet my friend, come meet my friend..."
Abonner på:
Innlegg (Atom)