Å knytte bånd

Livet er å møtes og skilles. Knytte bånd, for så på et gitt tidspunkt igjen å løse disse. Man treffer noen mennesker, blir glad i dem, og de skiller seg ut blant alle andre. Jeg har mange eksempler på slik tilknytning, men da det er Kenya og menneskene der denne bloggen dreier seg om, er det best å ta utgangspunkt i nettopp dem.

Det finnes mange gatebarn i Mombasa. Fler enn 30.000. Åtte er et lite tall. Men det var åtte jeg ble kjent med, lekte med, spiste mat med og leste engelsk med. Det var åtte barn jeg knyttet bånd til. Gutter som jeg fremdeles har kontakt med.

Jeg husker det var hardt å gå der med de åtte utvalgte. Det var bare blitt dem. Alle andre måtte jeg si nei til. At jeg ikke hadde råd til å ta hånd om fler. Det føltes fælt, alle kunne jo se jeg hadde råd - jeg var en vandrende gullgruve. Trodde de. Først var det seks, så ble det åtte. Jeg klarte å holde det der. Disse åtte skilte seg ut for meg. De andre måtte jeg se forbi, over, gjennom. De fortjente bedre, alle sammen. Hadde jeg brukt like mye tid med dem, gitt dem like mye energi og glede, hadde jeg sett hvor fantastiske også disse guttene er. Men jeg kunne ikke. Jeg måtte konsentrere meg om noen.

Det minner meg litt om reven og den lille prinsen i nettopp "Den lille prinsen".

Det nærmer seg sommeren, og jeg planlegger en ny tur til Mombasa. Jeg planlegger også å jobbe på en tryggere måte denne gangen. Mindre i mørket. I tillegg fant jeg en organisasjon på nett, kalt "Kids of Mombasa". Den er norsk, de er kun fire stykker, men jeg vet ikke hvem og hvor mange av dem som faktisk jobber der nede. Jeg kommer til å ta en telefon og høre om jeg på noen måte kan samarbeide med dem. Sende guttene mine dit om ønskelig, dem som enda ikke har fått noe sted å bo. Samtidig kan de kanskje være med å skape en tryggere base for meg.

Vi støtter nå tre fast; Omar Masoud, Omar Rama og Moses Chema. I måneden blir det 1.000 kr, som blir 12.000 i året for tre. Som dere sikkert skjønner er det vanskelig å skulle ta på seg fler og fler. Derfor er støtte fra venner og familie og ukjente ekstremt viktig. Vet jeg at jeg har noen som ønsker å støtte en gang i blant, kan jeg tryggere ta på meg å sende flere til barnehjemmene.

Opplegget blir som før; pengene blir brukt der nede til det jeg anser som mest nødvendig.

I tillegg, om noen ønsker å være fast månedsgiver for et av gatebarna, så ta kontakt med det samme. Det hadde vært fantastisk. I såfall foregår det slik:

- Jeg tar en av guttene som er engasjert og ivrig etter et nytt liv med på et barnehjem/senter for gategutter. Etter en periode begynner han på skole. Grunnet ekstremt vanskelig bakgrunn hender det som dere har sett, at de ikke klarer bli særlig lenge. Klarer dem i likhet med Omar R, Omar M og Moses dette, mot stor forventning, vil du bli fast støtter for gutten ved barnehjemmet. Vanligvis er prisen omtrent 300-350 kr måneden for et sted å bo (barnehjem) med mat og det som hører til, samt skole med bøker osv. De fleste barnehjem ordner så med brev og tegninger fra den du støtter, med oppdateringer og takknemmelige ord. Sist jeg var der tegnet og skrev guttene mine allerede til min familie som hadde sagt ja til å sponse dem. I tillegg til mange personlige bilder fra oppholdet mitt med dem der nede.

Jeg har både lovet og bestemt meg for å ikke påta meg en mengde nye barn. Det fungerer ikke. Jeg har bestemt meg for å fortsette med de fem jeg startet med, som enda ikke har noe sted å bo. Noen har jeg mer troen på enn andre, og jeg starter selvsagt med disse. Håpet er en dag: Nicholas. Kelvin. Anton. Peter. Douglas..... Og mange, mange fler.

Kontonummeret er som før:

05206 14 9789

Nytt aar, nye muligheter

Ikke bare for guttene i Mombasa, men ogsaa for meg. Et halvt aar er gaatt siden jeg forlot guttene, og det er naa paa tide med en ny oppdatering. En del har skjedd siden sist.

Tre gutter er igjen paa barnehjemmene. Anton forsvant foerst, det skjedde saapass tidlig at det kom med i de siste blogginnleggene paa slutten av sommeren. Det samme gjelder Kelvin. Vi har likevel ikke mistet kontakten. Naturlig nok er det vanskeligere aa opprettholde kontakt naar de har gaten som sitt hjem, men det som betyr saa mye for meg er at de ikke har glemt meg. Saerlig Anton. Det hender i ny og ne at telefonen min ringer, det norske nummeret, og jeg hoerer Antons ivrige stemme "Hallo, Nina!". Jeg pleier aa ringe tilbake, som regel snakker vi en halvtimes tid. Foer jeg dro fra Kenya spurte de alle om nr mitt. Jeg lagde 8 smaa lapper. Anton har iallefall sin fremdeles. Hver gang han kommer i besittelse av en telefon, ringer han. Det er ikke lenge siden han dro til Nairobi - jobbet noen dager og fikk sitte paa med bussen som betaling. Der kjente han noen med telefon og ringte. To uker senere hadde han dratt til dalen han er oppvokst i, og ringte fra et familiemedlem. Han hoeres alltid glad ut, har alltid masse aa fortelle. Spoer hvordan familien min har det, spesielt mamma.

Peter, Omar og Moses var fremdeles i Bamburi. Det var en tid Anton var med dem i Bamburi, han ville saa gjerne, og det var vanskelig aa si nei. Jeg var redd han ville ha daarlig innflytelse paa de andre, men haapet de heller ville ha od innflytelse paa ham. Jeg ga ham en 3. sjanse. Om det var rett eller ikke er vanskelig aa si, men det endte i alle fall med at Peter og Anton begge en dag forlot barnehjemmet. Det var synd, for Peter hadde gjort det veldig bra saa langt. Men det er selvsagt vanskelig for dem, og Peter er rundt 16 aar, noe som kan gjoere det spesielt vanskelig aa falle til ro. For en uke siden snakket jeg med Alois, taxisjaafoeren. Han fortalte Peter var blitt tent paa en natt og hadde faatt et stort brannsaar i haanden. Alois skulle ta han til legen neste dag. Jeg minte dem om at jeg er der for aa stoette om han oensker aa tilbake til barnehjemmet i Bamburi.

Moses og Omar er fremdeles paa barnehjemmet i Bamburi. Min lille Omar er ogsaa fremdels paa New Hope barnehjem. De gjoer det saa bra! De har alle tre naa vaert paa barnehjemmet i et halvt aar! I alle meldinger og mail skriver Pst. James (Bamburi) og Mr. Japheth (New Hope) at guttene er comfortable and settled. Det med at de har slaatt seg til ro er spesielt viktig. Det er godt aa hoere, og jeg merker det ogsaa paa brevene at de blir stadig mer sikre, baade i engelsken og i fremgangen. Omar og Moses i Bamburi begynner i tredje klasse naa i 2010, begge klarte eksamen for andreklasse. Omar M. klarte foerste klasse, og begynner naa i 2. klasse. Omar R. og Moses skriver om hvordan de naa leker med andre barn, spiller fotball og kommuniserer bedre paa engelsk. De virker mer avslappet, og de virker fornoeyde med den nye tilvaerelsen. Jeg tror den vaerste perioden er over. Naar de naa har klart et halvt aar og trives, kanskje blir de ut. Jeg har troen paa det.

Paa nyttaarsaften, fem paa tolv paa natten, fem paa ett hos dem, fikk jeg melding fra Pst. James om at Omar R og Moses ville snakke med meg. Jeg ringte, og de var saa ivrige. Oensket meg godt nytt aar paa engelsk, pratet det de klarte. Jeg pratet ogsaa litt, vet ikke hvor mye de skjoente, men de lyttet. Det var godt aa hoere stemmene deres igjen. Med Pastor James ble jeg enig om aa ringe minst en gang i maaneden. Brev utveksler vi stadig.

Fire dager etter jul fikk jeg brev i posten i Arendal. Det var fra Omar paa New Hope. Tre brev i konvolutten, fra noen maaneder tilbake i tid til naa nylig. I tillegg laa det et perlet kjede der, i roedt hvitt og blaatt. Det var klistrer en lapp til kjedet hvor det sto "My present for you".

Tre av seks gutter er igjen; halvparten. Noen vil si det var mye bry naar halvparten likevel stakk. Det stemmer ikke. Tre stykker forteller meg om et bedre liv og tre snakker naa litt engelsk som foer kun snakket swahili. Saa lenge en eneste av gateguttene forblir paa barnehjemmet har alt sammen vaert verdt bryet. Saa lite for aa hjelpe et menneske til et bedre liv. Et barn. Jeg tror de tre siste blir, Moses Omar og Omar. Jeg har i alle fall haapet. Jeg haaper aa dra tilbake snart og besoeke dem alle. De spoer alltid naar jeg kommer. Jeg gleder meg til aa treffe igjen lille Omar. Moses og Omar i Bamburi, se hvordan de har det. Spille fotball med dem som jeg gjorde paa New Hope sist. Det blir noe annet enn det vanlige maaltidet paa gatehjoernet. Jeg gleder meg ogsaa til aa treffe igjen Anton. Peter og Kelvin ogsaa, og Douglas og Nicholas. Jeg haaper de er i Mombasa naar jeg kommer. Og ikke presidenten.

Brev fra Omar

I desember fikk jeg nye brev fra guttene i Bamburi - her brevet fra Omar Rama