Jeg er tilbake. Vinduet i matatuen er aapnet paa vidt gap, og jeg kjenner den varme vinden i ansiktet. En arm henger lost ut av vinduet, mens fingerne trommer mot siden av bilen i takt med den hoye diskomusikken. Musikken, varmen, farten,... jeg foler meg lykkelig. Lykkelig over aa vare tilbake, over stemningen, over aa fole meg hjemme. Jeg foler meg levende. Som om jeg er paa rette plassen, jeg passer inn. Jeg er blitt avhengig av Kenya. Hjemme faar jeg abstinenser, naa faar jeg dekket behovet, suget, jeg er hoy paa Kenya. Den afrikanske kultur.
Mange inntrykk setter spor, jeg slutter aldri aa laere. Likevel er det mye som foer sjokkerte meg, som naa er blitt saa normalt. Jeg slites ikke ut av varmen, jeg blir ikke overrasket av kuer og geiter i veien, av skranglete matatuer som stopper hvert 5 minutt i moerket fordi den er tom for strom, bensin, batteri,...vi vet egentlig ikke hva som er galt. Men den stopper. Hele tiden. Og vi prover igjen og igjen. Humper videre, til alt nok en gang slukker; musikken, lyset, farten. Nok en gang starter vi. Slik hopper vi oss hjemover. Som en mobil tom for strom, men en fortsetter aa skru den paa, igjen og igjen, kun for aa faa noen ekstra sekunder, for en viktig samtale eller en melding. Et nummer en trenger. Men til slutt har mobilen vart paa sine siste sekunder. Vi hopper ut av matatuen og finner en ny. Jeg er ikke lenger sjokkert. Det er hverdagen.
Jeg bor denne gangen paa Daniel og Denis' senter, Wana Wa Mola. Det er ogsaa disse fantastiske menneskene jeg samarbeider med i forhold til danse- og musikkprosjektet planlagt for 2012. Jeg elsker aa vaere her, de elsker aa ha oss her. Stefan og Anton er med denne gangen, men de er mest opptatt med sine ting, safari, turistattraksjoner, det fine vaeret. Men det er fint aa ha dem her, fint aa ha noen med seg. Jeg har likevel mine travle dager, pakket med moeter, forpliktelser, venner jeg maa treffe, barn aa ta meg av. Vi inngaar kompromisser. Stefan og Anton vil til sydkysten og se delfiner, jeg godtar aa bli med, saa lenge jeg kan ta med mine fire barn, Omar, Moses, Omar R og Bakari, for aa gi dem en god opplevelse. Vi drar alle syv. Jeg foler meg som en hoenemor, teller konstant at alle er tilstede. De plasker i vannet, koser seg. Jeg roper og ber dem ikke svomme for langt ut. Teller enda en gang. Tar ansvaret alvorlig. Som om det var mine egne barn - noe jeg egentlig ser dem som. Mine barn.
Det var godt aa treffe alle igjen. Omar M., Omar R. og Moses har alle gjort enorme fremskritt siden sist jeg var her. Engelskkurven har gjort en voldsom sving oppover, og for forste gang var vi i stand til aa kommunisere sammen paa et annet nivaa. Mer enn bare hender, ansikt og kropp. Vi snakket. De fortalte. Moses har fem brodre og tre sostre. Gutten som aldri smiler, smilte to ganger dagen jeg tok dem ut for strand og bading. To ganger smilte han, og hele mitt ansikt ble dekket av et enda storre smil. Han smilte. Det var den beste gaven jeg kunne faatt.
Bakari traff jge allerede forste gang jeg var i Kenya. Han gaar paa New Hope Community School hvor jeg pleide aa undervise. Han er en utrolig herlig gutt. Forste gang jeg var her, fortalte jeg gjennom bloggen hvordan sostra hans dode en natt, og hvordan han kom til meg paa skolen neste morgne og fortalte det. Neste gang jeg besokte Kenya, kom han lopende til meg og frotalte han hadde gratt for han hadde savnet meg sann. Han telte til 10 for meg paa norsk, spurte hvordan Bente har det. Han husket alt, hva mine sostre heter, mine foreldre. Viser genuin interesse. Bakari ble bestevennen til Omar naar jeg tok Omar til samme skole. Aa se dem begge igjen kan ikke beskrives. Hvordan de kom lopende over hele skolegarden, klemte meg saa lenge.
I dag var jeg tilbake paa skolen. Det er noen dager siden jeg var med dem paa stranden, jeg tok med Bakari ogsaa, sammen med mine tre Omar, Moses og Omar R. Tenkte det var hyggelig for Omar ogsaa aa ha noen aa dele opplevelsene med, siden de to andre, Moses og Omar R., begge er fra Bamburi. Jeg elsker Bakari. Da jeg kom paa skolen i dag, kom begge guttene lopende mot meg igjen. I haanden holdt de hvert sitt brev. I Bakari sitt sto det hvor mye det hadde rort ham aa bli kjent med meg, hvor glad han var blitt i meg, hvor mye jeg betydde for ham. Lille gutten. Hjerteklistremerker. Nederst spurte han om jeg kunne sponse ham som jeg sponser de tre andre. Jeg satte meg paa huk ved siden av ham. Takket for et vakkert brev. Og spurte rett ut: Du har familie du bor hos, du har mat paa bordet. Er det virkelig sponsorpengene du vil ha, eller det det aa vaere en del av alt det fine vi gjor sammen? Vare en del av alt det fine dere gjor sammen, svarte han. Jeg smilte. Det kan vi ordne. Du er en del av oss. Du skal faa vaere med paa det vi gjor. Saa planla vi kommende helgs begivenheter.
I Omars brev var det ogsaa hjerteklistremerker. Naar jeg leste det i matatuen etterpaa, kom taarene. Alt han skrev om hvordan livet hans var endret takket vare meg, at han kunne grate naar han tenkte paa hvordan det hadde vart og hvordan det naa er, takket vare meg er han paa New Hope. At folk sier han er en good boy, men at han aldri har trodd paa det, men naa, takket vare meg, begynner han aa tro paa det. At det er hva han er, kan vare. En god gutt. Saa mange fine ord. Ord som viser at jeg betyr noe for ham. Setninger som betydde alt for meg aa lese. Setninger han selv har produsert med sin nylarte engelsk. Jeg betyr noe for han. Selv naar han er sjenert og smiler bak en haug med kontaktsokende barn. Jeg betyr noe for han. Det er gjensidig. Omar betyr saa mye for meg.
Det bor 15 gutter paa senteret. Jeg tenker paa Tuva som sa hun haapet barnet til henne og Raymond skulle bli en jente. Gutter er saa braakete, sa hun. Prov aa tenke dere hvordan det er aa bo i en familie med 15 gutter. BRAAK. Med store bokstaver. De prater, men femten i munnen paa hverandre, roper, vil bli hort, roper paa meg: tante! De kaller meg tante. 15 gutter roper tante, onsker aa bli hort. Jeg prover aa gi dem alle oppmerksomhet, prover aa hore hva alle har aa si. Hva de vil vise. En gir meg en perlet ring, han har perlet den selv. Den gjor meg mer glad en jeg tror gutten selv vet. En annen vil laane kameraet mitt. En tredje spor om jeg er ferdig aa spise og om han kan faa resten. En fjerde lurer paa om matteoppgaven han har gjort er riktig... Det er alltid 15 forskjellige grunner til aa rope tante, som igjen gir 15 gode grunner til at jeg elsker aa vare her. Jeg elsker det. Minstemann paa ca fire, som har hatt sine forste harde aar paa gata. Det barer preg, han har aldri blitt elsket. Slaatt, mislikt, oversett. En gang provde jeg aa klappe han paa skulderen, da begynte han aa skrike saa hoyt at det hortes ut som noen ble drept. Jeg trakk meg raskt unna. Siden har jeg lart at han er noykatig som en katt. Gir du ham oppmerksomhet, loper han vekk med dem samme, skriker eller graater. Overser jeg ham, later som jeg er opptatt av de andre og ikke har merket at han har kommet, kommer han bort. Stiller seg ved siden av meg, eller setter seg ved siden av meg. Dulter i beinet, tante, tante.. Krabber sakte narmere fanget mitt i sofaen. Litt narmere. Jeg legger provende en haand paa skulderen hans. Han liker det. Krabber helt opp paa fanget. Tar tommelen i munnen, og blir sittende. Jeg maserer han, koser med han, strykker ryggen, armene, magen. Han elsker det. Han kan sitte i timer. Saa lenge det var han som kom forst. Han er uendelig skjonn. Andre ganger er han uutholdbar. Han er traumatisert. Kan lope ut av huset, ut paa gata, og slenge seg i gresset og skrike saa hele gaten vaakner. Skriker saa de andre 14 guttene, meg og Denis inkludert, maa holde oss for orene. Narmer vi oss, loper han videre, samtidig som han skriker paa hoyeste nivaa. Skriker og skriker. Ingen taarer. Bare hyl.
Det er 15 herlige gutter. 15 herlige, men traumatiserte og tidligere avhengige, gutter. De er selvstendige, og beviser det stadig. En dag spilte vi fotball, og en enorm blomsterpotte gikk i knas. Alle lop bort, satte den sammen for Denis eller noen andre kom. Spilte videre. Dagen etter gikk vinduet inn til rommet mitt i knas, inn lop fem gutter og plukket opp. Traakket rett i glasset, jeg ba dem vare forsiktige, men fottene deres taaler mye. Aar paa gaten gir harde saaler. Han minste kutter seg, kikker paa det, og putter glasset i posen. Ikke som meg, som ma arope paa pappa saa han kan stovsuge, mamma saa hun kan sette paa plaster... De er herlige. Rampete, skjonne. Jeg er blitt saa glad i dem og de er blitt saa glad i oss. I hagen staar flere palmetrar. Som aper klatrer de opp, kutter ned kokosnotter til oss. Ingen stige, ingen hjelp, de bare hopper oppover stammen. Paa det meste var det syv gutter som dekket hele palmens stamme. Naar den overste roper at han vil ned, maa alle de andre ned forst. Forste kvelden onsket de oss velkommen med dans og sang. Vi danser kveldstid, de larer meg afrikansk dans. Alltid liv her. Alltid noe aa ta seg til.
For noen dager siden gikk jeg og Denis i slummen. Gateguttenes smug, deres hjem, deres base. Hundrevis av gategutter, hoye paa lim, noen slove, noen ivrige, noen paatrengende. Men alle glade over besok, alle trengende. Behov for et bedre liv. Vi gikk dypere og dypere inn i smuget, tok til venstre. Ingen vanlige folk gaar her. Soppel, soppel, soppel. Jeg har aldri sett saa mye soppel. Ingen gjorde meg noe. Et abr leide meg. Noen holdt meg over skulderen. Rundt halsen hadde jeg smykke som saa ut som det var av gull. I virkeligheten har jeg fatt det av en annen gategutt, i julegave. Jeg var redd noen ville ta det, for det har stor affeksjonsverdi for meg. Ingen tok det. Alle hilste og onsket oss velkommen. Midt blant alle disse inntrykkene av slum, soppel, blikkboksskur, lim - jeg ble nesten susete selv - ser jeg en gutt i bakgrunnen. Barbent, hetten over hodet. Stille, kikker paa meg. Gir et annet bilde enn de andre. Han har statt der en stund, men jeg hadde ikke oppdaget ham. Naa ser jeg han, og han stirrer tilbake. Husker du meg?, spor han. Jeg prover aa tenke. Mikindani, sier han. Gutten som staar foran meg heter Benson, og bodde paa senteret jeg besokte med Peter Maina, en av mine gategutter, i sommer. Hver dag var jeg der. Hver dag smilte han til meg, klemte meg, onsket meg velkommen. Vi pratet. Han er en herlig gutt. Her, i gateguttenes base, passet han ikke inn. Saa sliten ut, dratt, skitten. Jeg ga han en lang klem. Hva gjor du her?, spurte jeg. Han var settled. Han har bodd paa et senter i lang tid, aar. Var begynt paa skole, fatt problemer med en larer, og reagerte med aa stikke av. Dagen for - han hadde kun vart paa gaten ett dogn - en natt. Jeg tok ham med meg. Vi dro til senteret hans, han ville unnskylde seg, han angret, onsket aa tilbake. Senteret lever etter daarlig policy. Onsket ingen unnskyldninger. Sa det var for sent. De onsket han ikke. Ikke skolen heller. Paa tross av at tallet for gutter her paa Wana Wa Mola er oversteget, tok jeg ham med. Naa bor han hos oss. Atmosfaren paa dette stedet er annerledes enn noe annet sted jge har vart i Mombasa. Selv sier gutten han ikke ante et sant sted fantes. Vi er som en familie. Han foler seg hjemme. Wana Wa Mola er en stor familie. Kjarlighet staar i sentrum av alt. Kjarlighet, forstaelse, tilgivelse. Selv naar noen stikker av, naar selv de minste begynner aa sloss saa blodet fosser ut av munnen. Ogsaa i harde tider. Gutten, Benson, har tatt haanden min mange ganger. Du er som en engel, sa han til meg forste kvelden. Du kom som en engel til Mamboxini (gateguttenes base) akkurat naar jeg trengte deg, du brakte meg hit. For meg er du en engel. Du ser ut som en engel, du er en.
Jeg folte ikke det var mye jeg hadde gjort. Jeg hadde gjort det jeg folte maatte gjores. Jeg hadde ikke gjort noe. Hvordan kunne han kalle meg en engel, alt jeg hadde gjort var aa besoke Mamboxini. Men jeg var paa rett sted til rett tid. Og for ham gjorde det meg til en engel. Aa tenke paa hva det jeg gjor betyr for noen gir meg ny energi til aa fortsette, alltid. For noen kan en hjelpende haand bety alt. Et liv.
torsdag 13. januar 2011
torsdag 7. oktober 2010
Survivor Fellowship
Navnet på min nye organisasjon. The Survivor Fellowship. Har av flere grunner valgt å arbeide med dannelsen av min egen organisasjon. Foreløpig bare i startfasen, men tror det blir bra til slutt. Ting tar tid, og med mange baller i luften blir det fort litt halvveis på mange fronter med studie, jobb og kjæreste ved siden av. Organisasjon, hjemmeside, kunstnerisk musikk- og danseprosjekt i Kenya. Mye som skal ordnes, og mye som viser seg vanskeligere enn jeg i min (og John Lennon sin) idealistiske verden forestilte meg.
Forrige helg kom jeg hjem fra en tur til Samos. På Samos finnes uendelig med katter. De er overalt, har ikke noe hjem, men henger rundt i uterestauranter, i trapper, utenfor butikker, på hjørner, i havna,... De lager senger under stoler, på hauger av båttau og mellom noen steiner. De mjauer til seg mat av turister og noen fastboende som daglig kommer forbi. Går en oppover gata kan en se en katt, plutselig to, snart tre, og så er hele området fyllt av katter som flokker seg rundt en, mjauer, tigger mat. Gatekatter. Det er som å se guttene mine, bare i annen versjon; dyr. Jeg elsker dyr. Og jeg elsker guttene mine. Først sees en, så to, jungeltelegrafen går, og en hel flokk gutter er samlet. Sover der det føles mest komfortabelt, konge av byen, eier gata.
Jeg snakket med John Paul i dag, det var lenge siden nå. Teknisk sett går det greit med ham; han har begynt på skole igjen, over to år siden sist. Går syvende klasse. Når jeg snakker med manageren av senteret hører jeg fra ham at John Paul har "slått seg til ro". Når jeg selv snakker med John Paul har jeg et helt annet inntrykk. Han er forvirret, rastløs og bærer en dyp sorg i seg som preger han hver dag. Som Frodo sier i den siste Ringenes Herre-boka; "There are some things that time cannot mend. Some hurts that go too deep, that have taken hold". Også musikeren Mary Gauthier har flere sterke, men gode beskrivelser jeg ser igjen i de fleste av guttene jeg har møtt. "Everytime I settle down it happens I get a restless feeling I can't control, I hit the wall, then I hit the highway, I've got the curse of a gypsy on my soul".
Peter er tilbake på gata. Det er også Kelvin sitt hjem. Omar Rama, Omar Masoud og Moses gjør det fortsatt bra. Moses er alltid stille, aldri et smil, men alltid takknemmelig. Omar Rama er en liten tøffing, ler masse og skal alltid prøve ting først. Omar Masoud er bare god, koser seg, men ser en bort fra han skinner det vonde i øynene hans. Jeg savner dem alle veldig mye. Av og til når jeg sitter i kassa på Rimi tenker jeg hvor surrealistisk det er alt sammen. Barna i Kenya, meg der, livene de lever. Når jeg sitter trygt og smiler og spør om frognerfruen skal ha pose, og samtidig tenker på da jeg vasket skabbhender uten hansker, jeg tenker på John Paul som stadig spør meg hvorfor han ble født. Sier han savner meg. Det hele er så fjernt fra livet her. Solfylte, fredelige Frognerparken, leiligheten, psykologistudiet. Hva har vel jeg for problemer når jeg setter det i perspektiv? En kveld skulle jeg kaste en pose ned i bunnen av båndet til varene til en dame. Jeg kastet for langt og den havnet på gulvet. "Beklager!", sa jeg. "Jeg vil ha en ny", sa hun, "Jeg vil ikke ha en pose som har falt på gulvet". "Ok, det skal du få", sa jeg og smilte, mens jeg inni meg tenkte på guttene mine som spiser mat fra søpla og fra gata, og så konstrasten i vårt rene gulv som faktisk nettopp var blitt vasket.
I afrika tror de jeg har penger fordi jeg velger å hjelpe gategutter. Det er nok en misforståelse at det er derfor jeg gjør det, og de har selv et uttrykk for det; "Kutoa ni moyo, si utajiri". Pengedonering avhenger av vilje, ikke rikdom, betyr det. Det koster mye å holde barn på barnehjem og skole, og månedtlig blir masse penger sendt ned. Ønsker noen derfor å støtte prosjektet, er barnehjemskontoen stadig åpen og avholdt Kenya-prosjektet. Det er bare å slenge inn noen kroner når som helst en skulle føle for - alle monner drar og alt mottas fremdeles med den største takk.
Forrige helg kom jeg hjem fra en tur til Samos. På Samos finnes uendelig med katter. De er overalt, har ikke noe hjem, men henger rundt i uterestauranter, i trapper, utenfor butikker, på hjørner, i havna,... De lager senger under stoler, på hauger av båttau og mellom noen steiner. De mjauer til seg mat av turister og noen fastboende som daglig kommer forbi. Går en oppover gata kan en se en katt, plutselig to, snart tre, og så er hele området fyllt av katter som flokker seg rundt en, mjauer, tigger mat. Gatekatter. Det er som å se guttene mine, bare i annen versjon; dyr. Jeg elsker dyr. Og jeg elsker guttene mine. Først sees en, så to, jungeltelegrafen går, og en hel flokk gutter er samlet. Sover der det føles mest komfortabelt, konge av byen, eier gata.
Jeg snakket med John Paul i dag, det var lenge siden nå. Teknisk sett går det greit med ham; han har begynt på skole igjen, over to år siden sist. Går syvende klasse. Når jeg snakker med manageren av senteret hører jeg fra ham at John Paul har "slått seg til ro". Når jeg selv snakker med John Paul har jeg et helt annet inntrykk. Han er forvirret, rastløs og bærer en dyp sorg i seg som preger han hver dag. Som Frodo sier i den siste Ringenes Herre-boka; "There are some things that time cannot mend. Some hurts that go too deep, that have taken hold". Også musikeren Mary Gauthier har flere sterke, men gode beskrivelser jeg ser igjen i de fleste av guttene jeg har møtt. "Everytime I settle down it happens I get a restless feeling I can't control, I hit the wall, then I hit the highway, I've got the curse of a gypsy on my soul".
Peter er tilbake på gata. Det er også Kelvin sitt hjem. Omar Rama, Omar Masoud og Moses gjør det fortsatt bra. Moses er alltid stille, aldri et smil, men alltid takknemmelig. Omar Rama er en liten tøffing, ler masse og skal alltid prøve ting først. Omar Masoud er bare god, koser seg, men ser en bort fra han skinner det vonde i øynene hans. Jeg savner dem alle veldig mye. Av og til når jeg sitter i kassa på Rimi tenker jeg hvor surrealistisk det er alt sammen. Barna i Kenya, meg der, livene de lever. Når jeg sitter trygt og smiler og spør om frognerfruen skal ha pose, og samtidig tenker på da jeg vasket skabbhender uten hansker, jeg tenker på John Paul som stadig spør meg hvorfor han ble født. Sier han savner meg. Det hele er så fjernt fra livet her. Solfylte, fredelige Frognerparken, leiligheten, psykologistudiet. Hva har vel jeg for problemer når jeg setter det i perspektiv? En kveld skulle jeg kaste en pose ned i bunnen av båndet til varene til en dame. Jeg kastet for langt og den havnet på gulvet. "Beklager!", sa jeg. "Jeg vil ha en ny", sa hun, "Jeg vil ikke ha en pose som har falt på gulvet". "Ok, det skal du få", sa jeg og smilte, mens jeg inni meg tenkte på guttene mine som spiser mat fra søpla og fra gata, og så konstrasten i vårt rene gulv som faktisk nettopp var blitt vasket.
I afrika tror de jeg har penger fordi jeg velger å hjelpe gategutter. Det er nok en misforståelse at det er derfor jeg gjør det, og de har selv et uttrykk for det; "Kutoa ni moyo, si utajiri". Pengedonering avhenger av vilje, ikke rikdom, betyr det. Det koster mye å holde barn på barnehjem og skole, og månedtlig blir masse penger sendt ned. Ønsker noen derfor å støtte prosjektet, er barnehjemskontoen stadig åpen og avholdt Kenya-prosjektet. Det er bare å slenge inn noen kroner når som helst en skulle føle for - alle monner drar og alt mottas fremdeles med den største takk.
fredag 13. august 2010
Imagine
Ting ble ikke helt som forventet etter forrige innlegg. Samme kveld dro jeg til legen, etterfulgt av to nye legebesøk dagen etter, samt nytt besøk på akutten på natten, før et femte besøk hos legen etter en dag pause. Det var under det femte legebesøket jeg ble innlagt. Klarer ikke skille dagene godt fra hverandre, husker bare mye prøver, mye seng, rullestol, røntgen, masse stikk her og der. Blodprøver og sprøyter, på knytteneven flere ganger, låret, armen. Og intravenøs. Hadde følt meg dårlig over lengre tid, tatt en kur, men det hele ble bare verre til jeg ble innlagt. Jeg fikk vite av en lege at det var malaria, fikk tre tabletter og han sa det var veldig vanlig og at jeg ville bli helt fin. Hakuna matata. På Aga Kahn sykehus hvor jeg ble innlagt, sa de det ikke var malaria. En bakterieinfeksjon som kom fra lungene. Eller et virus på balansesystemet? Nøyaktig hva det var, fikk jeg aldri svar på. Jeg hadde høy feber i mange dager, tok tabletter for å senke den, men ikke lange tiden etterpå var den tilbake. Feberen slo meg helt ut. I tillegg var det noe i hodet som gjorde jeg ikke klarte verken å sitte, stå eller gå på nesten seks dager. Svimte av når jeg prøvde å gå, og sykepleiere måtte bære meg tilbake fra doen. Etter noen dager på sykehuset hendte det jeg klarte å komme meg til badet, men da ikke tilbake til senga igjen. Innen senga var nådd, var alt svart, ørene ble proppet og ting rundt ble fjernere og fjernere…
Jeg følte meg helt elendig disse dagene. Klarte tidvis ikke prate eller røre meg, selv på telefonen med Stefan og mamma orket jeg kun å utstøte noen svake lyder. Måtte legge på i det jeg holdt på å besvime flere ganger. Derfor fikk jeg rullestolen. Ble kjørt opp til rommet, og sa halvveis borte ”Woah, it’s nice here”, som om noen viste meg min nye leilighet. For det var omtrent det rommet virket som, en flott leilighet, eller et hotellrom. Var det noe jeg ikke kunne klage på, var det sykehussuiten jeg var blitt tildelt. Følte meg som en prinsesse. Stort rom, seng ved et vindu som var lengre en senga, utsikt ned mot inngangen og et enormt tre med gule fugler. Flislagt bad med badekar, dusj, do, stor vask, speil, flislagte hyller,… En sofa med plass til fem, fire godstoler til besøkende, fire bord, TV, et helt rom til klær, sko og verdisaker. Bjelle ved senga jeg kunne ringe på hver gang det var noe jeg ville. Også på doen var det en bjelle. Meny med mange vegetariske alternativer, der jeg selv krysset av hva jeg ønsket til frokost, lunsj og middag. Alt fra eggerøre og vegetarpizza til kake og fruktsalater. Bortsett fra hvor elendig jeg følte meg, kunne jeg ikke klage. Også sykepleierne var så søte, behandlet meg så godt. Når jeg ringte bjellen kom de alltid inn: ”Niiiiinaaaaa!”, de følte sikkert litt ekstra omsorg over den unge, hvite jenta som ikke hadde besøk av en eneste hvit under hele sykehusoppholdet. De var utrolig hyggelige.
Alle besøkende kommenterte rommet mitt. Og de var ikke få, de som kom på besøk. En dag legen og to sykepleiere var innom, spurte de meg om jeg jobbet for the government. Nei?, svarte jeg spørrende. Er du ambassadør, da? Nei…? Da spurte de om jeg var berømt. Jeg fikk så mye besøk. Jeg måtte le. ”Just many friends”, svarte jeg. Og det var sant; jeg hadde besøk fra morgen til kveld. Fikk ikke en gang tid til å sove, var utslitt! Og når besøket først gikk, var jeg så oppspilt av medisiner, sykdommen, det føltes som adrenalin pumpet rundt i kroppen, så fikk ikke sove da heller, enda så utslitt jeg var. Jeg hadde mange venner på besøk. Også Japheth og Violet som driver New Hope barnehjem og skole kom på besøk, Japheth flere ganger. Han satt noen timer, vi pratet om barna, Nairobi, politikk. Skjønner mer av valget nå, bestemte meg raskt jeg ville stemt ja. Change! Tror det var hardt for mange kenyanere å svelge at ja inkluderte mer radikale tøyler for homofile samt abort, men det ble jo positivt utfall – det ble ja!
En mann, James Osome, som driver et annet senter, var også på besøk. Lille Omar. Taxisjåførvennene mine, der i blant Alois og George. Evans som jobber på Dormans-cafeen, den vestlige jeg har pleid å skrive litt om, kom innom med min yndlingsdrikke derifra og ble sittende to timers tid. Og gategutter. John Paul var innom meg hver dag. For min del kunne han gjerne sovet på sofaen i suiten min, men tror sykepleierne allerede undret seg over gutten som kom hver eneste dag på de merkeligste tider, alltid i samme klær, samme caps. Han satt gjerne i flere timer. Noen ganger pratet vi, andre ganger halvsov jeg, mens han så på TV. Jeg hadde mange kanaler, og han så hele spillefilmer. Var glad jeg kunne gi han noe å finne på gjennom de ensformige dagene hans. Matlysten min var totalt borte, så det passet greit at jeg hadde besøk av mennesker som John Paul og moren til Omar. For også hun kom, satt noen timer, passet på meg, forberedte te. Te seks ganger om dagen på sykehuset, første gang halv seks på morgenen; jeg ble alltid vekket, ville aldri ha te, og fikk heller aldri sove igjen etterpå. Moren til Omar hadde med en gave til meg; en sarong og matchende øredobber. Jeg synes det var så koselig, når hun er så fattig og jeg sponser barnet hennes. Hun er takknemmelig. Det var hennes hus jeg fortalte ble revet midt på natten i forrige blogginnlegg. Også hun fikk maten min; frokost og lunsj. John Paul ville som regel ikke ha, insisterte på at jeg måtte spise. Det er rart hvordan roller kan byttes. Plutselig satt han på min sengekant, med to skjeer, og ga meg en bit, før han tok to selv, for å inspirere meg til å spise. Det minte meg om Tuva når vi hadde fisk da jeg var liten. John Paul har alltid sagt til meg ”Don’t be scared about anything”. Når jeg var syk sa han ”I’m so scared for you”. ”Don’t be scared”, sa jeg. ”But I am”.
Jeg var innlagt syv eller åtte dager. Etter noen dager med intravenøs og tabletter ble jeg noe bedre, men klarte fremdeles ikke gå. Skjønte tiden begynte å renne ut, og arrangerte alt fra senga. Fikk selgere til å komme til senga med det jeg hadde oppført på en liste at jeg ønsket (gaver til familien), og arrangerte til og med møte med barnehjemseier og gategutt i sofaen. Da de kom ba jeg om en ekstra kopp, og de fikk te. Nest siste dagen kjente jeg stresset i kroppen over at John Paul enda ikke hadde fått noe sted å bo. Det var den dagen han traff James, og de kom godt overens. John Paul kan være vanskelig, men jeg hadde bedt ham av hele mitt hjerte å møte James med åpent sinn, være blid, høflig og å prate. Denne dagen gjorde han det. Jeg følte meg så uendelig glad der jeg lå i senga, lettet. Han ble med James for å se på stedet, de ble borte hele dagen. Sent på kvelden kom han tilbake til meg for å fortelle hva han synes. Han sa han trivdes, at det var fint, han ville bli. Han har nå vært der litt over en uke, James sier han kommer godt overens med de andre og at han er flink. Har ressurser, talent. Det visste jeg allerede. Han er fantastisk. I forgårs meldte James meg og sa John Paul allerede hadde skrevet brev til meg. Selv har jeg laget et album til han med alle bildene fra alt vi gjorde sammen.
Jeg fikk ordnet mye fra senga. Fikk Alois til å ta de forskjellige guttene til å kjøpe det jeg hadde lovet dem; skoleuniformer, sekker, og til John Paul klær og det som hører til når en er klar for å starte et nytt liv. Det sjokkerer meg alltid litt hvor lett det er for dem å ”flytte”. Så raskt. Ingen pakking. Kun en matatutur og adressen er endret.
Forsikringsselskapet jobbet med å få meg hjem, men da jeg var for dårlig til å gå eller fly, bestemte de seg for å sende ned en sykepleier eller lege fra Norge for å hente meg hjem. Men plutselig snudde det seg, jeg ble bedre og sa jeg kunne komme meg hjem på egenhånd. De booket billett til Norge (istedenfor til Tyskland som var planen min for å besøke Stefan), og torsdag sto jeg på flyplassen, rett fra sykehuset, og sa ha det til taxisjåførene Alois og George, moren i familien Aziza, Japheth med min lille Omar fra New Hope, og John Paul. De hadde alle møtt opp for å si ha det, og jeg gråt. Jeg klarte å holde meg lenge, men da Japheth og Omar var gått, og Japheth melder meg ett minutt senere hvor han skriver ”The boy is too sad, tears running down his face”, da klarte jeg ikke lenger holde inne. John Paul var blank i øynene, men gråt ikke. Jeg gråt aller mest i det flyet lettet, følte jeg tok av mot min vilje, og at det ikke var noen vei tilbake. Tror alle turistene rundt meg på flyet lurte på hva som var galt… Haha.
I løpet av mine to siste uker rakk forholdet med Daniel og Samuel å utvikle seg veldig. Daniel besøkte meg ofte på sykehuset, et par dager var han der hele dagen. Det hjalp meg at han ble utover kvelden, når jeg ikke fikk sove likevel. Vi pratet, diskuterte og konkretiserte våre planer – vi har store prosjekter på gang. Det jeg liker så godt med Daniel, er at han ikke er ute etter penger, ikke meg, men ressursene mine. Det betyr veldig mye for meg, og er en del av årsaken til at jeg er blitt så innlemmet i prosjektet. Han ønsker kunnskapene mine, engasjementet, dansen jeg kan. Sier jeg inspirer han med mitt brennende engasjement; selv føler jeg vel heller det er motsatt. Tror vi begge er så engasjerte og drømmer stort, slik at vi automatisk pusher hverandre. Han har bedt på sine knær om jeg kan undervise de i dans; alt fra klassisk ballett til moderne. Jeg prøver å forklare jeg ikke har ferdigheter til det, men han sier alt er bra nok for dem. Han ønsker nye input for guttene. Han brenner så sterkt for det han gjør, på en måte jeg ikke har sett hos mange andre. Han holder på døgnet rundt med alle sine prosjekter, lever halvveis på gaten (var jo også der vi møttes), og tenker i store drømmer hvert våkent minutt. Men han er ikke bare en drømmer, han realiserer. Det står det respekt av.
Hans fulle navn er Daniel Benon Okiror. Han er musiker. Først i etterkant har jeg skjønt at den fantastiske afrikanske musikken han spilte for meg en dag, er det han som har komponert, spilt inn og sunget. Han er en mer anerkjent musiker enn det jeg først forsto, og han har utdannet seg som musikkterapeut (i tillegg til noe samfunnsfag og økonomi grunnet hans engasjement med gateguttene og for best å kunne drive et senter). Han har turnert i flere land i Afrika og i Korea, Asia. Nå har jeg tatt på meg å forsøke å skaffe ham hans første spillejobb i Europa. Tenkte å starte med noen kirker, da de gjerne er mer velvillige til veldedighetsarbeid. Planen er at han skal holde en times konsert; han både synger, spiller mange afrikanske og europeiske instrumenter, og danser. For at han holder konserten, må kirken forsøke en liten fundraising, å samle inn litt penger. Alle pengene går uavkortet til gateguttene og prosjektet med dem. Har noen kontakter eller forslag, er det bare å komme med innspill!
Videre har vi et større prosjekt på gang. Han underviser gategutter i musikk og trener de i dans, samtidig som de selv trener dans i et rom Daniel har leid dem i sentrum av Mombasa. Der står kun en liten cd-spiller, de danser og får litt mat. De har selv dannet en gruppe og laget et navn. Prosjektet fra Daniels side er kalt ”The Survivors den”, der ”den” betyr ”hule” eller ”krypinn”, som i løvens hule (lions den). Det er et fristed for guttene, der fantasien får slippe til. Men vi har et mål. I tillegg til guttene på senteret Daniel driver, er tanken en stor oppsetning i Mombasa. En forestilling satt opp for, med og av gategutter. Daniel har kontakter og ressurser til å få til en større konsert, der han sammen med gategutter spiller musikken, mens gategutter også danser. Videre er planen å få med andre kenyanske artister. Målet er å tiltrekke oppmerksomhet mot gateguttene, få befolkningen til å se at de er mer en limsniffende uteliggere. De er barn! De har ressurser! Jeg er med på prosjektet, og det er blant annet her de ønsker jeg skal undervise noe dans. Min hoveddel av prosjektet blir likevel det norske bidrag, da vi ønsker å sette fokus på gateguttene på tvers av kulturer. Målet mitt er å få med noen norske dansere ned, samt en kjent musiker/artist. Det høres så vanskelig ut, men det er ikke mer som skal til enn at noen blir grepet av ideen, blir engasjert. En må kjenne det inni seg, da det er et frivillig prosjekt. Planen er dermed kenyanske gategutter som danser street og afrikansk dans, og norske dansere klassisk og moderne. Ett nummer skal settes opp felles, der vi danser sammen. Vi danser alle for gateguttene. Videre spiller Daniel og guttene – og forhåpentligvis en eller annen norsk musiker (!) musikken. Hadde det gått igjennom ville det blitt stort! Et mektig middel for oppmerksomhet og fundraising. Får jeg med en kjent, norsk musiker på tanken, vil fundraisingen i Norge skje relativt av seg selv, og oppmerksomheten vil bli en helt annen enn meg alene som drar ned. Nok en gang; noen med forslag eller kontakter – gi beskjed!
You may say I’m a dreamer. But I’m not the only one. I hope some day you’ll join us. And the world will be as one…
Imagine…
Jeg følte meg helt elendig disse dagene. Klarte tidvis ikke prate eller røre meg, selv på telefonen med Stefan og mamma orket jeg kun å utstøte noen svake lyder. Måtte legge på i det jeg holdt på å besvime flere ganger. Derfor fikk jeg rullestolen. Ble kjørt opp til rommet, og sa halvveis borte ”Woah, it’s nice here”, som om noen viste meg min nye leilighet. For det var omtrent det rommet virket som, en flott leilighet, eller et hotellrom. Var det noe jeg ikke kunne klage på, var det sykehussuiten jeg var blitt tildelt. Følte meg som en prinsesse. Stort rom, seng ved et vindu som var lengre en senga, utsikt ned mot inngangen og et enormt tre med gule fugler. Flislagt bad med badekar, dusj, do, stor vask, speil, flislagte hyller,… En sofa med plass til fem, fire godstoler til besøkende, fire bord, TV, et helt rom til klær, sko og verdisaker. Bjelle ved senga jeg kunne ringe på hver gang det var noe jeg ville. Også på doen var det en bjelle. Meny med mange vegetariske alternativer, der jeg selv krysset av hva jeg ønsket til frokost, lunsj og middag. Alt fra eggerøre og vegetarpizza til kake og fruktsalater. Bortsett fra hvor elendig jeg følte meg, kunne jeg ikke klage. Også sykepleierne var så søte, behandlet meg så godt. Når jeg ringte bjellen kom de alltid inn: ”Niiiiinaaaaa!”, de følte sikkert litt ekstra omsorg over den unge, hvite jenta som ikke hadde besøk av en eneste hvit under hele sykehusoppholdet. De var utrolig hyggelige.
Alle besøkende kommenterte rommet mitt. Og de var ikke få, de som kom på besøk. En dag legen og to sykepleiere var innom, spurte de meg om jeg jobbet for the government. Nei?, svarte jeg spørrende. Er du ambassadør, da? Nei…? Da spurte de om jeg var berømt. Jeg fikk så mye besøk. Jeg måtte le. ”Just many friends”, svarte jeg. Og det var sant; jeg hadde besøk fra morgen til kveld. Fikk ikke en gang tid til å sove, var utslitt! Og når besøket først gikk, var jeg så oppspilt av medisiner, sykdommen, det føltes som adrenalin pumpet rundt i kroppen, så fikk ikke sove da heller, enda så utslitt jeg var. Jeg hadde mange venner på besøk. Også Japheth og Violet som driver New Hope barnehjem og skole kom på besøk, Japheth flere ganger. Han satt noen timer, vi pratet om barna, Nairobi, politikk. Skjønner mer av valget nå, bestemte meg raskt jeg ville stemt ja. Change! Tror det var hardt for mange kenyanere å svelge at ja inkluderte mer radikale tøyler for homofile samt abort, men det ble jo positivt utfall – det ble ja!
En mann, James Osome, som driver et annet senter, var også på besøk. Lille Omar. Taxisjåførvennene mine, der i blant Alois og George. Evans som jobber på Dormans-cafeen, den vestlige jeg har pleid å skrive litt om, kom innom med min yndlingsdrikke derifra og ble sittende to timers tid. Og gategutter. John Paul var innom meg hver dag. For min del kunne han gjerne sovet på sofaen i suiten min, men tror sykepleierne allerede undret seg over gutten som kom hver eneste dag på de merkeligste tider, alltid i samme klær, samme caps. Han satt gjerne i flere timer. Noen ganger pratet vi, andre ganger halvsov jeg, mens han så på TV. Jeg hadde mange kanaler, og han så hele spillefilmer. Var glad jeg kunne gi han noe å finne på gjennom de ensformige dagene hans. Matlysten min var totalt borte, så det passet greit at jeg hadde besøk av mennesker som John Paul og moren til Omar. For også hun kom, satt noen timer, passet på meg, forberedte te. Te seks ganger om dagen på sykehuset, første gang halv seks på morgenen; jeg ble alltid vekket, ville aldri ha te, og fikk heller aldri sove igjen etterpå. Moren til Omar hadde med en gave til meg; en sarong og matchende øredobber. Jeg synes det var så koselig, når hun er så fattig og jeg sponser barnet hennes. Hun er takknemmelig. Det var hennes hus jeg fortalte ble revet midt på natten i forrige blogginnlegg. Også hun fikk maten min; frokost og lunsj. John Paul ville som regel ikke ha, insisterte på at jeg måtte spise. Det er rart hvordan roller kan byttes. Plutselig satt han på min sengekant, med to skjeer, og ga meg en bit, før han tok to selv, for å inspirere meg til å spise. Det minte meg om Tuva når vi hadde fisk da jeg var liten. John Paul har alltid sagt til meg ”Don’t be scared about anything”. Når jeg var syk sa han ”I’m so scared for you”. ”Don’t be scared”, sa jeg. ”But I am”.
Jeg var innlagt syv eller åtte dager. Etter noen dager med intravenøs og tabletter ble jeg noe bedre, men klarte fremdeles ikke gå. Skjønte tiden begynte å renne ut, og arrangerte alt fra senga. Fikk selgere til å komme til senga med det jeg hadde oppført på en liste at jeg ønsket (gaver til familien), og arrangerte til og med møte med barnehjemseier og gategutt i sofaen. Da de kom ba jeg om en ekstra kopp, og de fikk te. Nest siste dagen kjente jeg stresset i kroppen over at John Paul enda ikke hadde fått noe sted å bo. Det var den dagen han traff James, og de kom godt overens. John Paul kan være vanskelig, men jeg hadde bedt ham av hele mitt hjerte å møte James med åpent sinn, være blid, høflig og å prate. Denne dagen gjorde han det. Jeg følte meg så uendelig glad der jeg lå i senga, lettet. Han ble med James for å se på stedet, de ble borte hele dagen. Sent på kvelden kom han tilbake til meg for å fortelle hva han synes. Han sa han trivdes, at det var fint, han ville bli. Han har nå vært der litt over en uke, James sier han kommer godt overens med de andre og at han er flink. Har ressurser, talent. Det visste jeg allerede. Han er fantastisk. I forgårs meldte James meg og sa John Paul allerede hadde skrevet brev til meg. Selv har jeg laget et album til han med alle bildene fra alt vi gjorde sammen.
Jeg fikk ordnet mye fra senga. Fikk Alois til å ta de forskjellige guttene til å kjøpe det jeg hadde lovet dem; skoleuniformer, sekker, og til John Paul klær og det som hører til når en er klar for å starte et nytt liv. Det sjokkerer meg alltid litt hvor lett det er for dem å ”flytte”. Så raskt. Ingen pakking. Kun en matatutur og adressen er endret.
Forsikringsselskapet jobbet med å få meg hjem, men da jeg var for dårlig til å gå eller fly, bestemte de seg for å sende ned en sykepleier eller lege fra Norge for å hente meg hjem. Men plutselig snudde det seg, jeg ble bedre og sa jeg kunne komme meg hjem på egenhånd. De booket billett til Norge (istedenfor til Tyskland som var planen min for å besøke Stefan), og torsdag sto jeg på flyplassen, rett fra sykehuset, og sa ha det til taxisjåførene Alois og George, moren i familien Aziza, Japheth med min lille Omar fra New Hope, og John Paul. De hadde alle møtt opp for å si ha det, og jeg gråt. Jeg klarte å holde meg lenge, men da Japheth og Omar var gått, og Japheth melder meg ett minutt senere hvor han skriver ”The boy is too sad, tears running down his face”, da klarte jeg ikke lenger holde inne. John Paul var blank i øynene, men gråt ikke. Jeg gråt aller mest i det flyet lettet, følte jeg tok av mot min vilje, og at det ikke var noen vei tilbake. Tror alle turistene rundt meg på flyet lurte på hva som var galt… Haha.
I løpet av mine to siste uker rakk forholdet med Daniel og Samuel å utvikle seg veldig. Daniel besøkte meg ofte på sykehuset, et par dager var han der hele dagen. Det hjalp meg at han ble utover kvelden, når jeg ikke fikk sove likevel. Vi pratet, diskuterte og konkretiserte våre planer – vi har store prosjekter på gang. Det jeg liker så godt med Daniel, er at han ikke er ute etter penger, ikke meg, men ressursene mine. Det betyr veldig mye for meg, og er en del av årsaken til at jeg er blitt så innlemmet i prosjektet. Han ønsker kunnskapene mine, engasjementet, dansen jeg kan. Sier jeg inspirer han med mitt brennende engasjement; selv føler jeg vel heller det er motsatt. Tror vi begge er så engasjerte og drømmer stort, slik at vi automatisk pusher hverandre. Han har bedt på sine knær om jeg kan undervise de i dans; alt fra klassisk ballett til moderne. Jeg prøver å forklare jeg ikke har ferdigheter til det, men han sier alt er bra nok for dem. Han ønsker nye input for guttene. Han brenner så sterkt for det han gjør, på en måte jeg ikke har sett hos mange andre. Han holder på døgnet rundt med alle sine prosjekter, lever halvveis på gaten (var jo også der vi møttes), og tenker i store drømmer hvert våkent minutt. Men han er ikke bare en drømmer, han realiserer. Det står det respekt av.
Hans fulle navn er Daniel Benon Okiror. Han er musiker. Først i etterkant har jeg skjønt at den fantastiske afrikanske musikken han spilte for meg en dag, er det han som har komponert, spilt inn og sunget. Han er en mer anerkjent musiker enn det jeg først forsto, og han har utdannet seg som musikkterapeut (i tillegg til noe samfunnsfag og økonomi grunnet hans engasjement med gateguttene og for best å kunne drive et senter). Han har turnert i flere land i Afrika og i Korea, Asia. Nå har jeg tatt på meg å forsøke å skaffe ham hans første spillejobb i Europa. Tenkte å starte med noen kirker, da de gjerne er mer velvillige til veldedighetsarbeid. Planen er at han skal holde en times konsert; han både synger, spiller mange afrikanske og europeiske instrumenter, og danser. For at han holder konserten, må kirken forsøke en liten fundraising, å samle inn litt penger. Alle pengene går uavkortet til gateguttene og prosjektet med dem. Har noen kontakter eller forslag, er det bare å komme med innspill!
Videre har vi et større prosjekt på gang. Han underviser gategutter i musikk og trener de i dans, samtidig som de selv trener dans i et rom Daniel har leid dem i sentrum av Mombasa. Der står kun en liten cd-spiller, de danser og får litt mat. De har selv dannet en gruppe og laget et navn. Prosjektet fra Daniels side er kalt ”The Survivors den”, der ”den” betyr ”hule” eller ”krypinn”, som i løvens hule (lions den). Det er et fristed for guttene, der fantasien får slippe til. Men vi har et mål. I tillegg til guttene på senteret Daniel driver, er tanken en stor oppsetning i Mombasa. En forestilling satt opp for, med og av gategutter. Daniel har kontakter og ressurser til å få til en større konsert, der han sammen med gategutter spiller musikken, mens gategutter også danser. Videre er planen å få med andre kenyanske artister. Målet er å tiltrekke oppmerksomhet mot gateguttene, få befolkningen til å se at de er mer en limsniffende uteliggere. De er barn! De har ressurser! Jeg er med på prosjektet, og det er blant annet her de ønsker jeg skal undervise noe dans. Min hoveddel av prosjektet blir likevel det norske bidrag, da vi ønsker å sette fokus på gateguttene på tvers av kulturer. Målet mitt er å få med noen norske dansere ned, samt en kjent musiker/artist. Det høres så vanskelig ut, men det er ikke mer som skal til enn at noen blir grepet av ideen, blir engasjert. En må kjenne det inni seg, da det er et frivillig prosjekt. Planen er dermed kenyanske gategutter som danser street og afrikansk dans, og norske dansere klassisk og moderne. Ett nummer skal settes opp felles, der vi danser sammen. Vi danser alle for gateguttene. Videre spiller Daniel og guttene – og forhåpentligvis en eller annen norsk musiker (!) musikken. Hadde det gått igjennom ville det blitt stort! Et mektig middel for oppmerksomhet og fundraising. Får jeg med en kjent, norsk musiker på tanken, vil fundraisingen i Norge skje relativt av seg selv, og oppmerksomheten vil bli en helt annen enn meg alene som drar ned. Nok en gang; noen med forslag eller kontakter – gi beskjed!
You may say I’m a dreamer. But I’m not the only one. I hope some day you’ll join us. And the world will be as one…
Imagine…
onsdag 11. august 2010
1.) Samuel (v) & Daniel (h) (V)
2.) Omar & Omar (H)
3.) Omar Rama, Moses, Omar Masoud (V)
4.) John Paul & meg (H)
5.) Guttene som har vært et år nå på barnehjem og skole og som jeg tok fra gata i fjor (V)
6.) Bakary, New Hope, gutten jeg var mest med i fjor på skolen (H)
7.) John Paul og Omar, 14 og 13 år (sier de!) (V)
8.) Kelvin i XXL t-shirt fra Raymond (H)
9.)Peter ute av fengsel i genser fra Ray
10.) John Paul, Nyali
11.) Alois og datteren Celina
Abonner på:
Innlegg (Atom)