Ordene er malt stort over en husvegg i sentrum av Mombasa. Er det noe de aldri mister her, er det haap. Man ser det i navnene man gir sine barn, som Mercy, Faith, Hope, Love, Dream. Man finner det i navnene folk gir sine salonger og restauranter; Blue Ocean Hotel, Hotel of Dream, New Hope der jeg selv holder til, Good News Church, God's Miracle Beauty Shop (der kun grus, sand og soppel er igjen) eller Joy and Happiness restaurant. Det er valg i Kenya, avstemning dagen jeg drar. "Say yes" staar det paa plakater rundt forbi, "Say no" staar det paa andre. Jeg har provd aa forhore meg om bakgrunnen for de ulike sidene, men det er vanskelig aa trekke paralleller til politikken hjemme. Her gaar det i slektstre, kuer og aakre.
Jeg elsker aa vare tilbake, kjenner paa meg at dette er det rette for meg. Aa vare her, med gateguttene. De gjor meg glade, faar meg til aa le. Og det at alle husker meg, betyr utrolig mye. Jeg har naa truffet Kelvin igjen. Det var godt aa se ham. Han hadde holdt seg utenfor sentrum grunnet politiet den siste tiden. Det var Alois, taxisjaforvennen min, som fant ham borte ved flyplassen sammen med noen andre. Alois hadde fortalt jeg var i byen, og neste morgen satt han utenfor Kenchic Inn paa morgenen og ventet paa meg da jeg kom. Ogsaa han var blitt tynnere, og hadde ikke sko. Kjopte en jakke til ham i forgaars, og sko. Det er kaldt i Mombasa, regner nesten hver dag. Han er avhengig av lim, og derfor ser jeg ikke mye haap i aa putte ham paa et senter. Han trenger avrusning, noe de ikke har mye av her i Kenya. De tar liksom ikke helt poenget. Alle jeg treffer sier "Give me the boy, I'll convince him to go to school". Kjenner jeg blir oppgitt. De har aldri snakket med guttene, vet ikke hvem de er. Saa ber de meg sende dem guttene saa de kan overebvise dem om aa gaa paa skolen. Det er ikke overflatisk overbevisning de trenger. De trenger kjarlighet, omsorg, avrusning, noen aa stole paa. Lei av aa fortelle sine overflatiske historier. Dem de er blitt vant med aa fortelle. At de er foreldrelose eller har bodd paa gata saa saa lenge. Det som virkelig betyr noe, holder de skjult for alle. For alle i deres liv kommer og gaar.
Peter har vaert paa barnehjem i over en uke naa. I fengselet hadde han faatt malaria, og vi dro til legen for medisiner. Tok noen dager foer han kom seg. Fikk beskjed om aa holde sengen i 10 dager. Han onsket seg en radio, og etter noen dager kjopte jeg en. I gaar natt fikk jeg en kjedelig beskjed om at han hadde forlatt barnehjemmet. Men han kom igjen. I hele morges har jeg sittet med ham og med han som styrer redningssenteret. Naar jeg kom paa morgenen, var Peter trist. Visste jeg hadde faatt beskjeden. Jeg visste han var stukket allerede for jeg fikk hore det fra barnehjemmet. Han hadde vaert i byen kun en time, da andre av mine gategutter forteller meg de har sett ham. Med lim. Jeg kjente jeg var veldig skuffet. Men valgte aa se positivt paa det; han kom tilbake til senteret. Han vil. Han VIL saa gjerne. Men avhengigheten, av lim og royk, er hard aa staa over naar abstinensene kommer. Da jeg ankom senteret sa han lite. Tror han var redd, og trist. Jeg hadde faatt beskjed om at han hadde solgt radioen jeg kjopte ham, for en sjettedel av hva den kostet meg. Jeg spurte han hva han hadde gjort dagen for, tenkte han kunne fortelle meg hvis han ville. Sa han var syk. Ga meg et ark som var brettet sammen til en liten klump og forlot meg alene i rommet. Jeg brettet den opp. "Please forgive me Nina. Forgive me for selling the radio. I am so sorry Nina, please forgive me. I'll return it for 200 shillings (20 kr), and it'll never repeat. Please. It is Peter writing. Will you forgive me?". Saa det var hans skrift. Jeg fikk saa vondt av ham. Etter en stund kom han tilbake. Nervos. Vi snakket lenge. Provde aa forklare jeg onsker hans beste. Men at det ikke maa gjenta seg. Snakket om det som hadde skjedd en stund, for vi bestemte oss aa se fremover. Radioen er naa kjopt tilbake av nabokona (som fikk streng beskjed av eieren av barnehjemmet om ikke aa kjope noe som helst av barna), vi la det bak oss. Det positive er at han kom tilbake til senteret, fordi han onsker aa vare der. Han er bedre fra malariaen, og ser frem til aa starte opplaring for a reparere biler neste uke. Maa ha noe aa ta seg til, noe annet enn den akademiske linjen. Jobber enna med a integrere seg. Maa bli vant til livet der. Selv barnehjemeieren sa han har stor tro paa Peter. Det kan kanskje hores haaplost ut, men han har stort potensiale. Han har mange gode sider. Tiden vil vise.
Har tilbrakt mye tid med den nye gutten. Forrige uke tok han meg til en ny strand jeg ikke har vaert paa for. Vi vasset langt ut i vannet, opp paa en liten oy. Sto der lenge og kikket utover havet. Pratet. Det er saa lett aa prate med ham, han er klar, smart, voksen for alderen. Man blir dessverre det av aa leve paa gata som barn. Uten at vi hadde merket det var hoyvannet kommet, og vi vasset med vann til livet inn mot straden, jeg med veska i varet, livredd for aa miste balansen mellom skjell, stein og stikkende svarte sjoballer (vet ikke hva de er, men det kryr..). Stromningen var sterk, vannet steg raskt. Saa klarte jeg selvsagt aa trakke paa en av disse runde, stikkende ballene, fikk en stikke inn i foten. Ble hysterisk, tenkte paa manetene som dreper deg etter en time om en ikke oppsoker lege og alt mulig annet som kunne skje. Han bare lo av meg, sa relaxe. Sa jeg var for redd, for alt. For kakerlakker, en stikke i foten. Nok en gang tok jeg meg i aa bli sett korrekt av en 14 aar gammel gategutt. Jeg sa stikken kanskje var farlig, han sa han hadde hatt mange. At om han blir syk, gaar han abre videre til han blir bra. Han provde aa dra stikken ut, sa det kom til aa blo hvis han fikk den ut. Jeg tenkte paa HIV, og ba ham stoppe. Sa ogsaa jeg blir daarlig av blod. Han lo igjen. Sa jeg ikke trengte aa vare redd, for det er ingenting aa vare redd for i denne verden. Sa han ikke var redd for noe. Naar en ikke har noe aa miste, har en heller ikke noe aa vare redd for aa tape. Men det har jeg.
Fikk dratt den ut hos legen senere paa kvelden. Det blodde virkelig mye, og jeg folte meg selvsagt daarlig. De bandasjerte foten litt, og alt var bra. I dag er jeg syk som i forkjolet, feber, hodepine og vondt i halsen. Kjenner meg ufattelig sliten, og er lite klar for "Hakuna matata". Vaert daarlig noen dager, men startet en kur. Tror det begynte sondag, da det regnet saa enormt. Det regnet saa mye som jeg aldri for har sett, og det sluttet aldri. Jeg ga opp haapet om aa holde meg torr, gikk ved vann til over anklene paa enkelte stedet, biler sto fast med vann opp til dorene, og de gule nodlysene blinket over alt. Det var kaldt, vaatt, men veldig fascinerende. Det var bare vann. Hele dagen var jeg vaat. Det var den dagen jeg var med Omar, Moses og Omar Rama, vi skulle paa stranden og i dyreparker. Ble istedet noen andre ting, saa treutskjaringer, hvordan de lagde de smaa dyrene, krakkene, bollene. Var interessant. Var ogsaa paa flyplassen. De likte det. Hadde aldri sett fly for, annet enn som smaa fugler oppe paa himmelen. Vi saa fly lette og lande i over en time. De telte passasjerer, var fascinert over at jeg var kommet paa den maaten. Den planlagte dagen blir neste helg i stedet. Kjopte dem nye sekekr (de gamle var odelagt), og et par sko. De sa thank you og god bless you. Lange hadeklemmer. Tror det var godt for dem aa komme seg litt bort.
Han nye gutten er noe for seg selv. Vi er sammen hver dag. Tok han med vennene mine en dag og badet, vi var i vannet over en time, meg og han. Han fikk merke hvordan det er aa ha en hysterisk mor. Han svomte som en fisk, men jeg nektet han likevel aa svomme utover, forbi meg. Jeg sa han kunne gjore det siden, men ikke naar jeg var tilstede. Han bare lo av meg, men gjorde som jeg sa. Det er godt aa se han le. Naar vi gjor ting sammen er han saa glad. Ler og smiler og prater. I det vi setter foten paa gata igjen etter en fin dag, er smilet borte, capsen trukket ned foran oynene, og han sier ikke et ord mer. Tvers igjennom trist. Det er som han glemmer alt det vonde for en stund naar vi er sammen og gjor fine ting. Det er hardt aa si hadet til ham om kvelden, han er blitt som en venn. Vil ta ham et sted, men det er ikke lett. Selv om han ikke sniffer og er klar, er han troubled. Vil noe, men vet ikke selv helt hva. Vi tar vare paa hverandre. Jeg gir han tid, glede og mat, han passer paa meg tilbake. Forklarer hvor vi kan gaa og hvor vi ikke kan gaa. Politiet er overalt, klare til aa arrestere meg. De har tiltalt meg flere ganger allerede. Min gutt blir saa trist naar folk prater til meg, som ekle menn eller politi. Han er bare snill. I gaar kom en securitas og sa jeg maatte holde meg unna han, at han var en tyv. Vel, det er ikke han som plager meg, men alle som ikke lar oss gaa i fred noe sted.
Douglas er ogsaa tilbake. I dag skal jeg besoke Omar og de andre barna paa New Hope igjen. Kjopt dem muffins og bananer. Ellers har jeg noen hjemmebesok foran meg, der jeg skal besoke foreldrene til Omar, Moses og Peter. Leter fortsatt etter et sted til min nye gutt. Og Peter gaar dag for dag. Resten er midlertidig hjelp som i mat og klar. De er mye syke paa denne aarstiden. Men faar gaa, om jeg skal rekke noe for det blir morkt. Tusen takk for alle penger alle har stottet med. Utrolig koselig dere bryr dere, og haaper alle en dag kan bli med meg ned og treffe mine folk. Som jeg horer dagen lang "Come meet my friend, come meet my friend..."
onsdag 21. juli 2010
torsdag 15. juli 2010
Are you tired?
"Are you tired?", spurte jeg. Tilbake paa Kenchic Inn. Jeg foler meg hjemme her, har venner overalt. J.P. stirret tomt fremfor seg. "No. I'm unhappy". Vi pratet litt mer, han fortalte et par ting om livet sitt, familien. Han spiste, jeg holdt ham med selsskap. "You're smiling a lot", sier han. "I can see in your eyes you're truly happy". En 14 ar gammel gategutt konfronterer meg med min lykke. "I wish you were too...", svarte jeg. Stillhet. Siden jeg kom har jeg holdt alle lofter, uten om ett. Jeg synes det gjor et godt regnskap. Jeg har vaert forsiktig. Holdt meg med venner etter morket, forlatt gateguttene i det skumringen forsvinner og det virkelig blir natt. Jeg har dealet med politiet gjennom kenyanske mellommenn saa de ikke en gang vet hvem jeg er og at det er jeg som staar bak, okonomisk sett. Jeg har vart bedre med pengene og vektlegger jeg ikke er noen gullgruve eller vandrende pengemaskin. Alt dette har jeg klart; bare en ting klart jeg ikke. Jeg har tatt til meg enda en ny gutt, uten sponsor i bakhand. Saa jeg har bestemt meg for a ta ham selv. Da jeg allerede har Omar vil dette bli vanskelig, men jeg foler jeg gjor det rette. Og jeg skal klare det. Er noen villige til et sponsorskap, er det bare aa rope ut, men forventer ikke det storste engasjementet. Han heter "John Paul", i alle fall er det hans engelske versjon. Han er 14 ar, og ikke som de andre gateguttene. Han har bodd paa gata mellom 2 og 3 ar, og aldri sniffet lim. Hver dag gar han og venter pa et bedre liv. Alois fortalte meg nar jeg kom at gutten hadde hort rykterom meg sist jeg var her, at jeg hadde faatt andre inn paa barnehjem. Han hadde oppsokt hjornet, men jeg var dratt. Hele aret har han oppholdt seg der, Alois sa jeg ville bli tilbak. Han visste eksakt dato jeg ville komme. Han er bare annerledes. Snakker godt engelsk. Er saret, stoler ikke paa noe. Vil, men er blitt sveket av for mange mzungos (hvite) for meg. Alle reiser igjen med raadet om "Keep believing, one day you'll get a chance". Hvis sjansen hans ikke er naa, lurer jeg paa naar den skal komme. Han er annerledes paa mange maater. Vil ikke ha noe av meg. Sier han ikke bryr seg om ting. Alt han vil er et sted aa bo, slaa seg til ro, ikke bli plaget. Fa utdanning, han vil bli skuespiller. Han drommer om a endre Kenya, bli noe stort, og kunne forsorge familien. Hver dag vaakner han opp i en tom tuktuk han faar sove i, og spaserer ned paa stranden. Der jogger han, og svommer i havet. Rundt 11-12 paa dagtid drar han opp til byen. Spiser lite, sier han ikke er sulten, at han tenker paa familien som ikke har mat og at han ikke kan kose seg med maten selv. Forste gang jeg ble introdusert for ham, burde jeg tatt paa meg den kalde maska. Kjopt ham mat og gaatt. Selvsagt var det ikke det jeg gjorde. Jeg satte meg ned. Naa kan jeg ikke si nei. Det at han ikke sniffer lim, gjor at han er lettere a ha med a gjore. Lettere, men slettes ikke lett. Vanskelig a forsta, og blir oppgitt nar jeg ikke forstar han. Ber han vare talmodig med meg, og tenker om han bare hadde visst hvilken talmodighet det krever a sitte med ham og forsta de tvetydige signalene. Han onsket et barnehjem, og jeg hadde tenkt godt igjennom og bestemt meg for a si ja. Han spurte hva jeg hadde bestemt meg for, om jeg kunne ta han et sted. Jeg sa ja. Han virket ikke sarlig glad. Jeg spurte om det ikke var det han ville likevel, etter aa ha ventet pa meg et aar. Vi har rukket aa bli bedre kjent naa. Han svarte ikke. “Hvis du ikke vil paa barnehjem og gaa paa skole, ikke vil bo paa gata, ikke kan dra hjem og ikke har annen familie og dra til, hva er det du vil da?” Han hadde tidligere gitt uttrykk for sin bekymring for at jeg kommer til aa dra hjem igjen til Norge. Spurt utallige ganger om alt er slutt da. “Barnehjem og skole er det beste jeg kan tilby deg, ikke fordi jeg har for mye penger, men fordi jeg bryr meg om deg og vil gjore det av den grunn”. Fortsatt stillhet. “Skal jeg flytte ned her, bo med deg og vare moren din, er det det du vil?”, sa jeg for tull. “Yes, that’s what I want”.
Jeg hadde avtalt aa mote ham elleve I gaar morges. “You kept your promise”, sa han. “So now I know you are really keeping your promises”. Han sa han hadde noe han ville vise meg. Hvor, spurte jeg, og provde aa ikke vare naiv og gaa hvor som helst. “I’ll take you to the beach”. Vi gikk gjennom byen, nordvest, og begynte nedover en bakke. Vi kom ned til vannet, fjellet rett ut, ellers flate vannfylte sletter av stein og gronne vannplanter. Det gikk langt utover. Det var en fantastisk morgen, helt spesiell. I over en time hoppet vi utover paa steinene, han viste meg ting overalt. Fisk; blaa, hvite, svarte, gronne. Fine stein, sjeldne skjell, spesielle fjellformasjoner der vannet hadde trengt igjennom og laget runde, loddrette hull i fjellet saa en en kunne stikke haanden inn paa den ene siden og ut paa den andre. Frem til denne turen hadde han kun vart trist, sjeldent smilt. Denne morgenene smilte han. Masse. “I feel so happy at the moment”, sa han. “Me too”, svarte jeg. “I’m glad you brought me here”. Godt pakket inn i papir i kofferten i Mikindani ligger en stikende, men fin gjenstand, blanding av planter, stein, skjell, ser ut som en bit av et reef, fargerik. Den kommer alltid til aa mine meg om denne morgenen.
Senere paa kvelden satt vi paa en mur. Han saa paa meg. "You've nice eyes. I like them. I can see that you are feeling a lot. That you are sensitive". "One day I'm gonna change Kenya", sa han. "I'm going to be an actor, and you're going to be in my project". Han har et engasjement, en drivkraft jeg ikke kan forstaa etter et slikt liv. Kanhende nettopp derfor. Jeg er sikker paa at han en dag vil klare det.
For to dager siden dro jeg til New Hope for aa treffe Omar. Jeg visste han ville huske meg, men men med stor gjennomstromning av frivillige visste jeg jeg ville vare glemt av de fleste barna. Sist jeg var der var en annen frivillig innom, hun var skuffet og sa ikke en gang favorittbarnet hennes husket henne. Jeg var usikker paa hvordan Omar ville ta meg I mot, det er tross alt et aar siden. Jeg narmet meg barnehjemmet, kjente hjertet dunke raskere. I det jeg passerer forste vindu, horer jeg et enormt skrik “NINA!”, saa flere som roper navnet mitt, og ut strummer en masse barn deriblant Omar. Jeg ser bare ham, tar han I mot, han holder rundt meg og gir meg en god klem. Og en til. Holder hender. Han virket utrolig glad, og jeg klarte nesten ikke holde tarene tilbake. Alle visste jeg var “Omar sin”, og alle sa “Omar, Omar, Nina!!”. Senere viste han meg esken Stefan og jeg kjopte til ham sist med nokkel til. Han hadde alt fremdeles, og det var en merkelig folelse aa sitte med ham paabarnehjemme paa gulvet, tilbake igjen, og se han aapne esken og finne frem alle brevene og bildene fra meg gjennom aaret. Han hadde tatt vare paa alt, hver konvolutt, hvert innpakningspapir. Da visste jeg det var verdt det. Han viste meg skolebokene sine, og hadde “Very good” og “Perfect” paa alt.
I dag skal jeg til Bamburi og besoke Moses og Omar Rama. Er like spent denne gangen. Sondag skal Alois, taxisjaaforevnnen min, jeg, og de tre guttene som enda er paa barnehjem, Omar, Omar Rama og Moses, paa dagstur. Har bedt dem fri fra plikter. Planen er dyrepark, bade paa stranden, u tog spise. Ha en fin tid sammen. Omar fikk full brasildrakt da jeg kom. I veska naa har jeg Spania og Italia til de to andre. Til og med de smaa har fulgt med paa football. Omar sa han ville skrive et brev til Stefan og gratulere han med at Tyskland gjorde det saa bra i VM. Alle spor etter Stefan og alle husker meg. Laererne, alle barna, paa Kenchic Inn, taxisjofrene, alle. Det gjorde meg utrolig glad. Alle spor om jeg husker de, selvsagt husker jeg de! Jeg trodde det var jeg som ville vare glemt. Forste gang jeg entret Kenchic Inn denne gangen, var det fullt med folk. Forste jeg sa var Tony, som bare ble staaende og stirre. Sa stoppet flere av dem opp, og kundene ble staaende og vente, for kelnerne, kokkene og til og med sjefen – alle kom for aa hilse meg velkommen. Klemmer, og ”I can’t believe you’re back”, og ”You have grown” (jajaja......!). Faar alt jeg vil med det samme der, kan komme og gaa med guttene, bak paa kjokkenet, okkupere rommet med et prosjekt gategutter. At de ikke mister kunder av det skjonner jeg ikke, men saa er jeg jo en god kunde der selv den tiden jeg er her. Var inne paa en annen Kenchic Inn en dag. Den var ingenting. Aa komme inn paa min Kenchic er helt spesielt. Er alltid velkommen der, de har lenge aapent og jeg kan alltid soke ly, trygt, om jeg maa vente paa noen naar morket har kommet frem.
Alt er som for, Dormanscafeen min, menneskene, plassene. Folk er der de pleide aa vare, venninnene mine er morsomme som alltid, Edna har bursdag paa lordag. Elsker hvordan de hyler av latter konstant. En dag vi gikk i byen, ble jentene med meg og kontaktet noen gategutter. Viste dem bilde av mine, alle visste hvem de var. De samlet seg rundt oss, forklarte, ivrige. Ingen provde seg paa noe, ingen spurte oss om penger eller mat. De var mer ivrige etter aa hjelpe. Skjonte vel det var en venn da jeg hadde bilder av alle sammen. Mens vi staar der kom en velkledd, vanlig mann forbi bak oss, river av Annes gullkjede og loper. Hvem skulle tro blant alle gateguttene at tyven er den velkledde mannen?
Anton er dratt til Nairobi, vet ikke jeg er her. Nicholas er dratt hjem til faren. Douglas er rundt forbi, men har ikke truffet ham enda. Uansett hvilket barnehjem jeg besoker, kjenner de Douglas Maningi. Han vil jeg aldri kunne gjore noe med, men hadde vart koselig aa trefef han igjen likevel. Kelvin er ogsaa rundt forbi saa treffer han nok en dag. Peter satt i fengsel naar jeg kom. Etter aa ha jobbet med saken, fikk jeg han i gaar ut av fengselet. Han var saa tynn at jeg kunne holde rundt overarmen med en hand, sykelig tynn. Hadde sittet inne i tre maaneder og var helt forvirret da han kom ut, ikke sett lys paa 90 dager. Mork, overfylt, matlos celle. Jeg sto bak okonomisk, men fikk hjelp til aa faa han ut. Jeg klarte ikke sette foten min inn i fengselet. Celle paa celle med uskydlige gategutter, slengt i fengsel paa ubestemt tid, glemt hen, alle vil ut. Sultne, slappe, tynne. Jeg klarte det ikke. Unnskyldte ovenfor meg selv med at har sett mye ille, maa ikke utsette meg for alt. Hvordan skulle jeg saa faatt sove, med bildet av de stinkende, skitne, trange cellene med gutter som ber meg ta dem med?
Var godt aa se Peter igjen. Tok tid for han ble vant med alle menneskene, sollyset, alt braaket. Sto og kikket forvirret rundt seg. Snakket ikke. Var visst redd jeg skulle vare sint for at han stakk fra forrige barnehjem. Han skjonte snart jeg ikke var, og begynte aa smile og prate. Vi ga hverandre en klem. Ga han to tjukke gensere. Han ville besoke vennene sine i fengsel og gi dem mat, jeg sa det ikke var saa lurt. Naa haaper jeg han har klart seg gjennom natten og ikke blitt fanget igjen, av Municipal, politiet eller City Council. Han sa han skulle dra langt vekk, og komme tilbake i dag paa morgenen. Naa skal jeg ut og prove aa finne ham, saa skal vi til et barnehjem i Mikindani. Han er klar for aa prove igjen, og jeg er klar for aa gi han en ny sjanse. Haaper han er rundt forbi. Maa stikke, har en avtale med barnehjemmet Grandsons of Abraham om aa bringe Peter for intervju.
Jeg hadde avtalt aa mote ham elleve I gaar morges. “You kept your promise”, sa han. “So now I know you are really keeping your promises”. Han sa han hadde noe han ville vise meg. Hvor, spurte jeg, og provde aa ikke vare naiv og gaa hvor som helst. “I’ll take you to the beach”. Vi gikk gjennom byen, nordvest, og begynte nedover en bakke. Vi kom ned til vannet, fjellet rett ut, ellers flate vannfylte sletter av stein og gronne vannplanter. Det gikk langt utover. Det var en fantastisk morgen, helt spesiell. I over en time hoppet vi utover paa steinene, han viste meg ting overalt. Fisk; blaa, hvite, svarte, gronne. Fine stein, sjeldne skjell, spesielle fjellformasjoner der vannet hadde trengt igjennom og laget runde, loddrette hull i fjellet saa en en kunne stikke haanden inn paa den ene siden og ut paa den andre. Frem til denne turen hadde han kun vart trist, sjeldent smilt. Denne morgenene smilte han. Masse. “I feel so happy at the moment”, sa han. “Me too”, svarte jeg. “I’m glad you brought me here”. Godt pakket inn i papir i kofferten i Mikindani ligger en stikende, men fin gjenstand, blanding av planter, stein, skjell, ser ut som en bit av et reef, fargerik. Den kommer alltid til aa mine meg om denne morgenen.
Senere paa kvelden satt vi paa en mur. Han saa paa meg. "You've nice eyes. I like them. I can see that you are feeling a lot. That you are sensitive". "One day I'm gonna change Kenya", sa han. "I'm going to be an actor, and you're going to be in my project". Han har et engasjement, en drivkraft jeg ikke kan forstaa etter et slikt liv. Kanhende nettopp derfor. Jeg er sikker paa at han en dag vil klare det.
For to dager siden dro jeg til New Hope for aa treffe Omar. Jeg visste han ville huske meg, men men med stor gjennomstromning av frivillige visste jeg jeg ville vare glemt av de fleste barna. Sist jeg var der var en annen frivillig innom, hun var skuffet og sa ikke en gang favorittbarnet hennes husket henne. Jeg var usikker paa hvordan Omar ville ta meg I mot, det er tross alt et aar siden. Jeg narmet meg barnehjemmet, kjente hjertet dunke raskere. I det jeg passerer forste vindu, horer jeg et enormt skrik “NINA!”, saa flere som roper navnet mitt, og ut strummer en masse barn deriblant Omar. Jeg ser bare ham, tar han I mot, han holder rundt meg og gir meg en god klem. Og en til. Holder hender. Han virket utrolig glad, og jeg klarte nesten ikke holde tarene tilbake. Alle visste jeg var “Omar sin”, og alle sa “Omar, Omar, Nina!!”. Senere viste han meg esken Stefan og jeg kjopte til ham sist med nokkel til. Han hadde alt fremdeles, og det var en merkelig folelse aa sitte med ham paabarnehjemme paa gulvet, tilbake igjen, og se han aapne esken og finne frem alle brevene og bildene fra meg gjennom aaret. Han hadde tatt vare paa alt, hver konvolutt, hvert innpakningspapir. Da visste jeg det var verdt det. Han viste meg skolebokene sine, og hadde “Very good” og “Perfect” paa alt.
I dag skal jeg til Bamburi og besoke Moses og Omar Rama. Er like spent denne gangen. Sondag skal Alois, taxisjaaforevnnen min, jeg, og de tre guttene som enda er paa barnehjem, Omar, Omar Rama og Moses, paa dagstur. Har bedt dem fri fra plikter. Planen er dyrepark, bade paa stranden, u tog spise. Ha en fin tid sammen. Omar fikk full brasildrakt da jeg kom. I veska naa har jeg Spania og Italia til de to andre. Til og med de smaa har fulgt med paa football. Omar sa han ville skrive et brev til Stefan og gratulere han med at Tyskland gjorde det saa bra i VM. Alle spor etter Stefan og alle husker meg. Laererne, alle barna, paa Kenchic Inn, taxisjofrene, alle. Det gjorde meg utrolig glad. Alle spor om jeg husker de, selvsagt husker jeg de! Jeg trodde det var jeg som ville vare glemt. Forste gang jeg entret Kenchic Inn denne gangen, var det fullt med folk. Forste jeg sa var Tony, som bare ble staaende og stirre. Sa stoppet flere av dem opp, og kundene ble staaende og vente, for kelnerne, kokkene og til og med sjefen – alle kom for aa hilse meg velkommen. Klemmer, og ”I can’t believe you’re back”, og ”You have grown” (jajaja......!). Faar alt jeg vil med det samme der, kan komme og gaa med guttene, bak paa kjokkenet, okkupere rommet med et prosjekt gategutter. At de ikke mister kunder av det skjonner jeg ikke, men saa er jeg jo en god kunde der selv den tiden jeg er her. Var inne paa en annen Kenchic Inn en dag. Den var ingenting. Aa komme inn paa min Kenchic er helt spesielt. Er alltid velkommen der, de har lenge aapent og jeg kan alltid soke ly, trygt, om jeg maa vente paa noen naar morket har kommet frem.
Alt er som for, Dormanscafeen min, menneskene, plassene. Folk er der de pleide aa vare, venninnene mine er morsomme som alltid, Edna har bursdag paa lordag. Elsker hvordan de hyler av latter konstant. En dag vi gikk i byen, ble jentene med meg og kontaktet noen gategutter. Viste dem bilde av mine, alle visste hvem de var. De samlet seg rundt oss, forklarte, ivrige. Ingen provde seg paa noe, ingen spurte oss om penger eller mat. De var mer ivrige etter aa hjelpe. Skjonte vel det var en venn da jeg hadde bilder av alle sammen. Mens vi staar der kom en velkledd, vanlig mann forbi bak oss, river av Annes gullkjede og loper. Hvem skulle tro blant alle gateguttene at tyven er den velkledde mannen?
Anton er dratt til Nairobi, vet ikke jeg er her. Nicholas er dratt hjem til faren. Douglas er rundt forbi, men har ikke truffet ham enda. Uansett hvilket barnehjem jeg besoker, kjenner de Douglas Maningi. Han vil jeg aldri kunne gjore noe med, men hadde vart koselig aa trefef han igjen likevel. Kelvin er ogsaa rundt forbi saa treffer han nok en dag. Peter satt i fengsel naar jeg kom. Etter aa ha jobbet med saken, fikk jeg han i gaar ut av fengselet. Han var saa tynn at jeg kunne holde rundt overarmen med en hand, sykelig tynn. Hadde sittet inne i tre maaneder og var helt forvirret da han kom ut, ikke sett lys paa 90 dager. Mork, overfylt, matlos celle. Jeg sto bak okonomisk, men fikk hjelp til aa faa han ut. Jeg klarte ikke sette foten min inn i fengselet. Celle paa celle med uskydlige gategutter, slengt i fengsel paa ubestemt tid, glemt hen, alle vil ut. Sultne, slappe, tynne. Jeg klarte det ikke. Unnskyldte ovenfor meg selv med at har sett mye ille, maa ikke utsette meg for alt. Hvordan skulle jeg saa faatt sove, med bildet av de stinkende, skitne, trange cellene med gutter som ber meg ta dem med?
Var godt aa se Peter igjen. Tok tid for han ble vant med alle menneskene, sollyset, alt braaket. Sto og kikket forvirret rundt seg. Snakket ikke. Var visst redd jeg skulle vare sint for at han stakk fra forrige barnehjem. Han skjonte snart jeg ikke var, og begynte aa smile og prate. Vi ga hverandre en klem. Ga han to tjukke gensere. Han ville besoke vennene sine i fengsel og gi dem mat, jeg sa det ikke var saa lurt. Naa haaper jeg han har klart seg gjennom natten og ikke blitt fanget igjen, av Municipal, politiet eller City Council. Han sa han skulle dra langt vekk, og komme tilbake i dag paa morgenen. Naa skal jeg ut og prove aa finne ham, saa skal vi til et barnehjem i Mikindani. Han er klar for aa prove igjen, og jeg er klar for aa gi han en ny sjanse. Haaper han er rundt forbi. Maa stikke, har en avtale med barnehjemmet Grandsons of Abraham om aa bringe Peter for intervju.
onsdag 16. juni 2010
Ogsaa lövetenner er blomster
Det er naa under en maaned igjen til jeg drar. Önsker noen aa stötte setter jeg utrolig pris paa det. Det betyr saa mye for dem, og derfor for meg. Takk til alle som har hjulpet meg aa naa mitt förste maal. Jeg har lite aa si, lite nytt aa berette. Gleder meg bare til aa vaere tilbake. Spent paa hva som vil skje. Hvem som kommer til aa vaere der. Anton er ikke tilbake fra Nairobi, han har naa vaert der mange maaneder. Jeg haaper han lever. Og at han kommer til Mombasa snart. Jeg savner han. Det er lenge siden sist han ringte. Han er saa svak. Jeg skulle önske jeg kunne vaere med han og ta vare paa han for alltid.
Jeg trenger mye penger til medisiner og sykehusregninger. Mat fra dag til dag er ogsaa höyt prioritert. Noen vil si det ikke er vits aa gi dem mat en maaned eller to, naar de likevel blir boende paa gata. Jeg vil gi dem sjansen til et nytt liv, senter for gategutter og barnehjem. Fungerer ikke dette, vil jeg likevel gi dem mat, hver dag jeg er der. For alle setter maal etter egne, personlige standarder. Og dette er deres maal. Aa overleve fra dag til dag. Det er derfor de kaller seg survivors. De har hjulpet meg aa naa mitt maal, jeg skylder dem aa hjelpe de paa vei til aa naa sine. De er kanskje "bare" gategutter, som kenyanske myndigheter kan hersje med, fange, fengsle, slaa ned og det som verre er. Men det er viktig aa huske at ogsaa lövetenner er blomster. Jeg har alltid likt lövetenner. (Takk til Tuvas medstudent for metafor:)
Jeg trenger mye penger til medisiner og sykehusregninger. Mat fra dag til dag er ogsaa höyt prioritert. Noen vil si det ikke er vits aa gi dem mat en maaned eller to, naar de likevel blir boende paa gata. Jeg vil gi dem sjansen til et nytt liv, senter for gategutter og barnehjem. Fungerer ikke dette, vil jeg likevel gi dem mat, hver dag jeg er der. For alle setter maal etter egne, personlige standarder. Og dette er deres maal. Aa overleve fra dag til dag. Det er derfor de kaller seg survivors. De har hjulpet meg aa naa mitt maal, jeg skylder dem aa hjelpe de paa vei til aa naa sine. De er kanskje "bare" gategutter, som kenyanske myndigheter kan hersje med, fange, fengsle, slaa ned og det som verre er. Men det er viktig aa huske at ogsaa lövetenner er blomster. Jeg har alltid likt lövetenner. (Takk til Tuvas medstudent for metafor:)
onsdag 17. mars 2010
Abonner på:
Innlegg (Atom)