Jeg er ikke udødelig

19. juni, og vi sitter på flyet til Etiopia. Det blir morgen 20. juni, og omsider ankommer vi den store hallen. Jeg er vanens dyr, og kjøper en ostetoast; samme som med mamma året før. Nå er det Trond som sitter sammen med meg i transferavdelingen, og han som rynker på nesa over den kvalmende smaken. Jeg fikk ikke ned mer enn en fjerdedel av skiven foran meg, men er fornøyd med at alt er som det pleier, her på ”London Cafe”. Det luktet Afrika allerede da vi steg ut av flyet her i Kenyas naboland. Det luktet Afrika, og det skuffet meg at Trond har dårlig luktesans. ”Kjenner du ikke lukten?”, spurte jeg. ”Kjenner at det lukter noe”, sa han, ”men ikke hva”. Det luktet varme. Det luktet savanne og ville dyr, det luktet søppel. Insekter, gutter med lim, det luktet bare Afrika. Mitt Afrika. Vi entret flyet med ti maasaier, alle i rød bekledning og med identiske, malplasserte, brune skinnjakker trukket over de bare armene. De skulle hjem, akkurat som meg. Vi så Kilimanjaro fra luften under mellomlandingen i Tanzania, og ankom onsdag ettermiddag Moi International Airport, Mombasa, som tatt sin størrelse i betraktning slettes ikke virker særlig internasjonal. Vi dro rett til leiligheten vi hadde booket på forhånd, som viste seg å likne en europeisk 70-talls-leilighet, med et firkantet, dypt basseng i hagen. Vanligvis ville vi delt bassenget og solstolene med de andre gjestene i komplekset, men det var ikke sesong, og vi var tidvis de eneste gjestene på området. Fra leiligheten vår var det kun 150 meter til det indiske hav, og nordkysten av Mombasa sin fineste strand; Bamburi Beach. Allerede dagen etter besøkte vi New Hope. De var glade for å se oss. Omar og Bakari strålte, og veggen mellom oss synes endelig borte. Nok en gang var et år blitt til dager; vi var tilbake der vi slapp. Trond var utrolig fin med barna. Når de var stille, visste han å snakke, han kunne alltid få dem til å le, leke og gi av seg selv. Mang en gang var jeg glad for hans engasjement og evige driv; når jeg var sliten satte han i gang noe med barna, om det var fotball, løpekonkurranse eller vannleker. De var med på alt. Jeg tror de satte pris på en mannlig rolle, et forbilde av eget kjønn. De fleste av barna har ikke hatt en far tilstede i oppveksten, og om så en sjelden gang fysisk, aldri psykisk. Guttene nekter å tro hvor gammel Trond er. I et brev Trond fikk av Omar, sto det hvor heldig han var som var sammen med meg, fordi jeg var den snilleste personen han kjente i hele verden, og jeg hadde tatt ham som mitt eget barn. Det varmer. De første dagene i Kenya, hadde New Hope fri fra skolen. Dermed tok vi Omar og Bakari ut fire dager på rad. To av dagene, lørdag og søndag, ble også Moses og Omar R med.De besøkte oss der vi bodde, badet i bassenget, spiste i restauranten vår, og lekte på stranden med dykkermasker og ball. Til å begynne med klamret de seg fast i kanten på bassenget i hagen, da dybden var over to meter over det hele, uten muligheter for å stå. De var skeptiske og litt nervøse. Etter hvert red de langsiden på Trond sin rygg, og etter en dag kastet de seg ut i selv, uten tegn til mer bekymringer. På stranden fikk vi med et ti-talls indiske gutter, og spilte dermed ”India mot Afrika”, der Trond var på det afrikanske laget, og jeg var målvakt. Jeg var fornøyd med sympatirollen jeg fikk tildelt, som tydelig var av så liten verdi at de andre ikke hadde noen målvakt, og ruslet etter flere piruetter og tegninger i sanden av banen og påtok meg rollen som spillets personlige fotograf i stedet. Guttene storkoste seg, og drømte seg helt vekk disse dagene. Om kveldene avtalte vi med dem at de skulle komme elleve neste morgen. Vi ga dem penger. Halv ti neste morgen sto de på døren. Det var deilig at de nå kunne farte alene. Det sparte meg for utrolig mye tid, å slippe og hente og bringe til to forskjellige barnehjem på en og samme dag som vi også skulle ha tid til hverandre. Dessuten fikk Trond og jeg dermed mer tid til hverandre, og tid med barna ble forbundet med tid med hverandre; vi spiste deilige middager med fantastisk utsikt over det indiske hav, og la oss hver dag til – det Trond kalte – pensjonisttid. Første gang vi spaserte gjennom sentrum, var to dager etter ankomst. Det var kveld, og Tronds automatiske respons var at byen bare var rønner. Det ”kunne jeg ikke forstå”, men må innrømme jeg husker egne tanker da jeg besøkte byen for første gang i 2009. Vi hadde ikke gått mer enn noen minutter nedover gaten, da en gutt tar tak i hånden min og spør ”Nina?”. Det var som en reprise av året før, den gang med mamma og gutten var Nicolas. Nå var jeg med Trond, og gutten var Peter. ”Nina, is it you?”. Vi tok oss tid til en matbit og litt prat, oppdateringer. Han hadde lenge vært i Nairobi, og jeg hadde derfor ikke truffet ham sist. Jeg betraktet ham i den selvlysende, oransje trafikkvesten; han var tynnere enn jeg kunne huske. Klærne var skitne og ansiktet slitt. Tre år er gått, og han er fortsatt på samme sted, bokstavelig talt. Men årene passerer, gutten er blitt 17, og med rusinntaket – hvor lenge har han igjen? *** Det er lørdag 25. juni 2012. Solen har for lengst gått ned, og jeg er sliten etter en lang dag. Trond vil få med seg hver UEFA-kamp på TV, og vi blir enige om at jeg går og legger meg på rommet. Han sitter i en hotellbar nede ved vannet, han er nesten alene der. Jeg har akkurat tatt av meg klærne idet jeg leter mobilen opp av vesken. Jeg har ikke sjekket den på noen timer, og ser det er poppet inn et par meldinger. Jeg svarer mamma, og avslutter med å lese meldingen fra Aziza, mammaen i familien jeg har pleid å bo i. ”Keep away from crowded places, there’s a terror alarm in Mombasa tonight”. I panikk heiv jeg på meg klærne igjen, og løp gjennom nattemørket og ned til hotellet der Trond fortsatt satt og så på fotball. Det var lite folk, men jeg var skremt. Jeg ville hjem, men han ville se kampen, og jeg ble sittende ut kampen sammen med han. Dette var bare begynnelsen på en tur som denne gangen skulle bli preget av håndgranater, selvmordsbombere og kidnappinger. Kvelden etter så vi kampen på eget område; vi fikk mannen i den vesle baren til å sitte oppe med oss; jeg tror egentlig han koste seg. Den lille TV’en var skrudd på for vår skyld, og sammen så Trond, jeg, barmannen og en liten vakt fotball til nærmere tolv. Det var like før kampslutt at jeg hørte de to kenyanerne stadig snakke mer intenst, og jeg hørte ”Mishomoroni” bli nevnt flere ganger. ”What’s up in Mishomoroni?”, spurte jeg. Jeg ventet egentlig ikke noe sjokkerende svar, og tenkte det kanskje hadde vært frekt å spørre. Håndgranat i en lokal bar, flere drept og mange på sykehus. Bare femten minutter siden. Kona til barmannen var i området, men i live. Det ble mandag morgen, og vi våknet til avisoverskrifter som ”Mombasa terror” og ”Why Mombasa is the perfect goal for terrorists”. Tre kroner og avisen var min; jeg bladde raskt opp og så bildet av så altfor kjente Mishomoroni. Jeg tenkte på Omar. På Bakari, på New Hope. Jericho Bar med entusiastiske fotballtilskuere hadde vært målet denne kvelden. Jeg leste videre i artikkelen at det dagen før var funnet to containere med eksplosiver i havnen inne i Mombasa. I tillegg var det funnet to sekker med 15 kg bombemateriale. Senere ble det funnet bomber på et par hoteller, men også disse ble avdekket i tide. Så kom kirkemassakren i Garissa, lenger Nord i landet. Nærmere 20 drept og over 30 skadet under en messe; inkludert mange barn. Vaktene utenfor kirken var skutt, det samme var flere av dem inne i kirken, deretter ble håndgranater kastet og tok enda flere liv. Liknende massakrer gjentok seg, og sikkerheten landet over økte. Hvor enn vi gikk, ble vi sikkerhetssjekket som på en flyplass; vesker ble tømt og kropper undersøkt med pipemaskin dersom vi skulle handle på kjøpesenteret, spise på en restaurant eller inn i sentrale bygg. Videre fikk vi vite at det kun var to måneder siden skudd og håndgranat på Bella Vista bar, som vi allerede hadde besøkt og sett fotballkamp på. Også der hadde døden vært en følger. Min Bella Vista! Vi dro ikke tilbake dit denne gangen. Også i Mtwapa hvor Benson bor, hadde det vært håndgranat som tok livet av flere mennesker bare uker før vi kom ned. Jeg følte meg omringet av ukontrollerbare hendelser, og for første gang kjente jeg virkelig på hva livet mitt er verdt. Så begynte kidnappingen, og den ene, med fire hvite hjelpearbeider, norske inkludert, ble vist på nyhetene i Norge. Resten ble ikke nevnt. Kveldene ble heretter en diskusjon om hvorvidt vi skulle spise på steder med få eller mange mennesker. ”Jeg vil heller bli sprengt av en håndgranat”, sa Trond, ”enn ti år i en celle i Somalia. Jeg er for gammel for sånt”. ”Men jeg vil heller sitte i en celle i Somalia og håpe på en dag å komme ut igjen og hjem til mamma og pappa, enn å dø nå”, svarte jeg. Han var enig i det. Risikere en håndgranat som kommer flyvende, eller å bli kidnappet? Sannsynligheten for noen av delene var kanskje liten, men langt større enn jeg noen gang hadde erfart, og det var skremmende. Da strømmen gikk på kjøpesenteret, ble jeg redd de var kommet for å skape kaos. Jeg husker jeg løp til grønnsaksavdelingen da lyset gikk; Trond var der og plukket grønnsaker mens jeg hentet yoghurter i kjøledisken. Hjertet banket, og i det jeg nådde frem til ham, kom lyset på igjen. Alle handlet videre som om ingen ting var skjedd. Jeg følte meg dum; hvorfor var jeg plutselig blitt så redd? Aldri hadde jeg før følt redsel for eget liv, jeg har vært udødelig – frem til i dag. Det føltes bare ikke lenger verdt det. Jeg kysset ham, og småløp tilbake til yoghurtene, røsket til meg et par med smak av vanilje, og gikk kappgang tilbake til grønnsakene. Jeg følte meg straks mer komfortabel tilbake med Trond. Ikke bare-bare å være Nasse Nøff på tur i et herjet østlig Afrika.