tirsdag 2. august 2011

Gateklasse

Jeg har igjen startet opp gateklasse. Sist var for nærmere to år siden, men de av elevene (gateguttene) som deltok i klassen alt den gang, husker det hele godt. Det var faktisk på forslag fra Kelvin at jeg bestemte meg for å holde noen gatetimer igjen.

Det er interessant å se hvordan guttene klarer å konsentrere seg når de vil. Når de trives, og andre essensielle behov, som fred og trygghet, er dekket. Jeg tok en gjeng på åtte gutter med opp i andre etasje på Kenchic Inn. Der var det tomt, og vi hadde hele etasjen nærmest for oss selv, med unntakt av en to-tre kunder som stakk innom, mellom 9 og 12 på morgenen. Det er spennende å se hvordan guttene setter seg ned med penn og papir og konsentrert tegner og skriver og forteller og lytter og spør og er villige til å lære; når de føler seg forstått! Når de får min fulle tid, min oppmerksomhet, og følelsen av at jeg bryr meg om dem.

Limflaskene har de gjemt godt innenfor t-skjorten. Jeg kjemper ikke for å få dem til å gi de fra seg - selvom jeg stolt har tatt i mot flere titalls limflasker, forstår jeg det ikke er rette sted å starte. Jeg gikk forbi en av butikkene en dag, der de selger lim. Jeg vurderte å teste følelsen av å gå i guttenes fotspor, ta med en flaske og prøve hvordan det er å kjøpe lim. Hassan hadde pekt på butikken for meg. Men før jeg kom så langt, tok frykten for politiet over, som alltid følger med på meg og alltid finner noe å ta meg på. Hvordan ville de reagere om den hvite jenta som alltid henger med gategutter i tillegg begynner å kjøpe lim? Og hva skulle jeg si? "Jeg skal ha lim for 10 shilling"? Eller "bare fyll litt på bunnen der..". Jeg ante ikke. Dessuten, hva i huleste skulle jeg med limet? Jeg kom frem til at det var mer enn nok å vite hvor de får tak i det.

Morgen etter morgen satt jeg med guttene i andre etasje. Med meg til Norge har jeg en perm full av tegninger fra mine survivors. En tegning jeg fikk av Kelvin viste en jente og en gutt i streker, og de leide. Bak var det et hus, og ved siden av en bil. Kelvin forklarte meg det var han og meg, og huset og bilen var vår. Douglas tegnet en brus, og lille Tom tegnet en haug med substantiv og navnga alt. Jeg ordnet med frokost til klassene, fra forskjellige småbutikker i nærområdet, noe som var helt i orden for Kenchic. Ofte rørte ikke guttene maten før de hadde skrevet og tegnet litt, og fått svaret på det de lurte på om Norge og verden. Det er en regel at alt spiselig og drikkbare skal fortæres før vi forlater Kenchic, da jeg kjenner guttene såpass godt at jeg vet de vil selge alt som er til overs. "Nitauza", sa George (Jeg skal selge). Han testet swahilikunnskapen min og deretter reaksjonen. Jeg forsto ham, og han syntes det var kjempemorsomt. "Hapana! Hatauzi!". Han lo.

Hvorfor holder jeg gateklasse? Hvorfor mater jeg dem fra dag til dag? Jeg får ofte disse spørsmålene. "Hvorfor tar du dem ikke på et barnehjem?", spør folk. Jeg blir ofte oppgitt når de spør om det siste. For det første er budsjettet mitt begrenset, og jeg har ikke råd til å sponse flere foreløpig. For det andre har ikke alle guttene jeg har å gjøre med på gaten, mulighet til et liv på barnehjem. Årevis på gaten, og årevis med lim, gir ingen gode forutsetninger til et liv i fangenskap. Det er slik de ser på barnehjem. Jeg håper likevel en gang å kunne bruke alle mine ressurser på dem. Jeg husker ikke om jeg skrev det i forrige innlegg, men da jeg var borte en dag fra gaten fordi jeg hadde tatt turen til Kilifi, kom jeg tilbake og fikk høre ryktet som hadde tatt jungeltelegrafen på gaten i løpet av de 12 timene jeg hadde vært borte. "Did you find a place?". Alle hadde trodd jeg var dratt til Kilifi for å finne et sted å starte mitt eget senter. Jeg har aldri nevnt for dem at det er planen min å starte noe i fremtiden. Men er det noen som har fått sett engasjementet mitt for dem, gateguttene, så er det jo nettopp dem. Kanskje var det ikke så rart de trodde det.

Jeg tror jeg har mye å lære før jeg eventuelt starter noe i fremtiden. Første punkt på denne listen må være: Evne til begrensning. I dette ligger prioritering, evne til å si nei, og å være fornøyd med det som er oppnådd. Foreløpig vil jeg si det er vel mye å kreve av meg selv. Likevel må jeg innrømme jeg allerede har funnet strøket jeg kunne drømt om å etablere meg i. Nyali - for den som måtte være kjent. Det er et pent strøk, fredelig, fine, store hus. Der kunne jeg startet et godt sted for guttene. Hage, kanskje dyr? Dyr kan ha god terapeutisk effekt, dessuten er de gode lyttere når ingen andre forstår. Problemet vil kunne være aggresjonen og usikkerheten dyrene kan bli utsatt for, og som dyreverner er det kanskje en stor risiko å ta. Kan jeg ta ansvaret for guttenes psykiske smerte øst ut i fysisk vold...? Nyali er et fint strøk, også fordi det er nærme havet. Det er nærme byen, og det er nærme barnehjemmene der jeg allerede har mine andre barn. Det er et rolig strøk, idyllisk. Uten å være lusuriøst. Det er perfekt.

Nest siste dag i Kenya, var guttene triste over at jeg skulle dra. "How shall we now survive?". "Like you always do, after all you're survivors". De lo. "Sawa". Jeg vet de klarer seg. De vet det de og. De vet også at om jeg hadde tilbudt dem plass på senter, på barnehjem eller skole, ville de ikke ha holdt ut mer enn dager. Så hvorfor gjør jeg det? Jeg har nevnt det før. Vi har alle forskjellige forutsetninger. Deres mål og ambisoner er ikke de samme som mine. De har andre forutsetninger. Foreløpig er alt de kan tenke på å overleve fra dag til dag. Om jeg kan gjøre denne jobben, for tro meg - det er ikke bare lett, det er en grunn til at de kaller seg survivors - noe lettere, vil jeg gjøre det. Dessuten er også de mennesker. Hvor enn de bor, på et senter eller på gaten, vil jeg de skal merke min kjærlighet. Det er lenge siden jeg forsto at det ikke var mat og sko de egentlig var ute etter. Sett bort fra lim, var det oppmerksomheten de ville ha. Morskjærligheten det er uendelig underernæring på. Er det noe jeg har nok av når pengene kommer til kort, er det kjærlighet å gi dem. Og de sluker det. En annen grunn til at jeg ikke gir dem opp, er fordi jeg fortsatt har håpet på at det skal gå. At økonomien av en eller annen herlig grunn skal blomstre. Jeg håper organisasjonen kan vokse, og at jeg vil ha de økonomiske brikkene på plass, som et grunnlag for å kunne arbeide videre også med disse guttene. Jeg har tro på at en endring er mulig. Koblet med en alternativ form for rehabilitering. Likevel prioriterer jeg de yngste. Kanskje en gang i tiden kan jeg få meg mitt eget senter, og en del av dette kan være drevet som en drop-in-greie, med fokus på noe annet enn skole, noe mer praktisk de kan engasjere seg for. Jeg har jo sett konsentrasjonen de er villige til å legge i sitt arbeide, når de først trives. Dessuten er jeg på gaten av rent emosjonelle og egoistiske grunner. Nå kjenner jeg dem, og jeg er blitt glad i dem. Jeg kan ikke forlate dem, jeg kan ikke glemme dem. Om så en liten skoleklasse kan mate dem med litt allmennkunnskap, er det bedre enn ingenting. Dessuten viser det guttene selv noe; det viser dem at de er viktige, verdifulle. Verdt tiden. At de klarer å konsentrere seg. Og at det er noe mer for dem der ute.

De spurte meg om vi kunne dra på stranden siste dagen min i Kenya. Jeg var usikker, og så for meg ansvaret med å passe på nærmere ti gutter i vannet. Jeg klarte ikke se de skuffede ansiktene, og sa greit, vi drar på stranden. Det ble 14 gutter, og vi fyllte en hel matatu. Igjen fikk jeg et lykkelig øyeblikk, men også veldig trist, da jeg satt med 14 barbente gategutter rundt meg i matatuen, en på fanget, og musikken på full styrke. Det ble en herlig dag på stranden. De lekte og storkoste seg, jeg padlet rundt med lille Said i vannet, han hadde tatt av seg buksen og bar den med rundt i vannet så ingen skulle stjele den - jeg måtte smile av han. Jeg tok den for ham så han skulle slippe å passe på noe i vannet, men bare kose seg. Alle vrengte av seg klærne og løp uti. Said lo så masse. Vi padlet om kapp på noen store baderinger jeg leide; Said og jeg vant. Når jeg omsider gikk opp, kom Said med, og vi vasset i land hånd i hånd. Hassan og gjengen var også blitt med, og jeg var glad for å ha noen store gutter med meg. Da alle var feridge med å bade, gikk vi og spiste på et afrikansk sted langs stranden. Alle drakk brus. De minste fikk noen shilling til å kjøpe is av en mann med kjølebag. De ville gi til meg og, jeg syntes det var søtt hvordan de spanderte samme is på meg, som jeg nettopp hadde spandert på dem.

Hva gjør de i dag? Hvor er de? Jeg trenger ikke lure lenge. De er utenfor Casablanca. Oppe ved Kenchic. I Maboxini. I dag har de fått noen shilling av turister. Kanskje har de kjøpt påfyll av lim. Kanskje noen har kranglet. De har spist noe de har funnet i søpla. Pyntet på sengen med en ny pappeske de fant bak Club Rio. Kanskje lot Douglas i dag som han var blind da han tigde penger av noen hvite. De har satt opp triste ansikter. Har de tenkt på meg? Det vet jeg ikke. Håper ihvertfall de vet at jeg tenker på dem. Alltid.

1 kommentar:

  1. for en fantastisk flott opplevelse du gir gutta :) takk skal du ha. For at du bryr deg om de som alle helst vil glemme.

    SvarSlett