Livstid - på gaten

Det var kveld, solen var gått ned mange timer tidligere. Mørket lå tungt over byen, og kun gløden fra noen sjeldne gasslamper tydet på liv. ”Du kan stoppe her”, sier jeg til tuktuksjåføren min. Vi hadde nådd hjertet av byen, en av Mombasas mindre bakgater. Jeg tror det var mørket og stillheten som fikk sjåføren til å snu seg og spørre; ”Are you sure it is here?”. Jeg var allerede halvveis ute av tuktuken og la 100 shilling i hånden hans. ”Yeah, I’m sure”, sa jeg. ”Thanks”.

Jeg hørte tuktuken forsvinne i det fjerne, og stillheten var atter et faktum. Jeg rundet hjørnet.. Der var ingen. Usikker beveget jeg meg ut på plassen. Hva nå? Hvor var guttene? Plutselig hørte jeg noen lyder bak en bil, og spente alle muskler i kroppen. Jeg pustet lettet ut da jeg kjente igjen den lyse stripen i håret på yngstemann i gjengen til Hassan.

Det tok ikke mange øyeblikk før alle var samlet, og de som hadde duppet av, var igjen lys våkne. Hassan var naturligvis også der, og følte selv han ikke fikk uttrykt nok deres enorme glede og takknemmelighet over maten jeg hadde medbrakt. Jeg følte meg ikke lenger utrygg; jeg var hjemme, blant venner. ”You want?”, spurte Kevin (dette er tredje Kelvin jeg omtaler i forbindelse med gaten). Jeg lo og takket nei. ”You enjoy”, sa jeg.

Guttene var på strålende humør, og for meg var det avslappende å sitte på benken mellom dem, puste ut etter en lang dag. Dagens siste gjøremål. Vi pratet, spiste og lo. Tok bilder. Også et filmklipp. ”We appreciate so much what you’ve done for us”, sa Roy. “And next time we want youto bring a…hammer… a hammer – limousine”. Jeg lo igjen, denne gangen over guttenes beskjedne ønsker.

Det var denne kvelden guttene sang sangen som de siden har dedikert til meg. Igjen er det omdannet til et uendelig lykkelig minne i min hukommelse. Stemningen. ”I have no other choice but a life time on the street”, avsluttet Hassan stolt, og Roy som sto for beaten sakket langsomt ned trommelydene. Å sitte der i mørket med en gjeng gamle gategutter, og høre deres sang om gatelivet som de selv har laget, ga meg gåsehud. Jeg synes de var flinke. Jeg klappet, og de klappet med. ”Wow”, sa jeg bare. ”I didn’t expect this”.

*

Sint, sår i hele ansiktet, snakker kun swahili og gir de andre ordre. Det var slik jeg beskrev Hassan første gang jeg traff ham for mer enn et år tilbake. ”Si til henne at hun ikke får ta bilder her”, hadde han sagt med en aggressiv tone til en av de yngre på swahili. Han oversatte for meg, og jeg la kameraet ned. Når jeg nå minner Hassan på denne hendelsen, er det et angrende ansikt jeg møter. ”Sorry, sorry, sorry! Nina, sorry!”. Jeg synes det er interessant å se utviklingen. Følelsen av å ha klart å jobbe meg over kneiken og avvisningsbarrieren deres, er en god følelse. Jeg har nådd inn i sirkelen, og ikke alle kommer dit. ”Walk away, stay away, stay away”, synger de i sangen. Det gjelder å lære seg hvilke ordre en faktisk må følge, og hvilke en, om en ønsker å oppnå et resultat, gjør best i å bryte. Jeg tenker på et sitat jeg fant hos en annen organisasjon som jobber med gategutter på et annet kontinent. ”Sometimes you put walls up not to keep people out, but to see who cares enough to break them down”. Stein for stein hadde jeg i lengre tid jobbet med å rive muren. Endelig var jeg i mål.

***

Jeg er blitt flinkere til å ta vare på meg selv. Dette oppholdet er første gang jeg har erfart en dag fri. Fri fra alt, alle. Det hadde overraskende effekter. En dag til bare meg, og hodepinen forsvant. Kreftene kom sakte tilbake. Jeg var igjen klar for å sette alt inn. Et stikk av dårlig samvittighet streifet meg i det jeg avlyste siste avtale denne dagen, og bestilte en ny kopp kaffe. Jeg hadde funnet en rolig kafe nede ved havet, ble sittende i timevis. Barna på barnehjemmet ble noe skuffet over at jeg ikke kom denne dagen, men deres skuffelse var forhåpentligvis mindre enn min helsemessige gevinst. Jeg tok det igjen med dem dagen etter; med enda større glede og energi.

Denne dagen fri kom jeg over et velvære-sted. Jeg lurte på hva som gikk av meg, og gikk inn. Mannen som drev stedet var britisk jamaicaner. Han renset sårene mine, og jeg takket for at han tok på seg mammas rolle etter hun var dratt. Jeg hadde sittet hos ham en times tid, da jeg plutselig hørte en kjent stemme bak ryggen min. ”Nina!”. Assan. Han hadde fått øye på meg gjennom vinduet, og var allerede innenfor døren. Etter ham fulgte tre andre gutter, og det lille rommet var allerede fylt. Jeg var glad for å se dem, og ba dem ikke gå. Slutten av fridagen gikk med til guttene, og jeg tenkte på at ikke ett sted i Mombasa vil jeg kunne gå uten å bli møtt av dem.

***

New Hope Community School. Dagene går, barna og smilene er de samme, men gleden over å se dem blir stadig større. Jeg er oftest i klassen til Omar og Bakari. Sist jeg hadde reading class med dem, hadde jeg med flere kopier av boken ”Den kjempestore krokodillen” av Roald Dahl. Det ble en suksess.

Jeg får stadig vite mer om fortiden til guttene, også dem i Bamburi. Fra protokoller, og fra guttene selv. Det er fint, men også ofte vondt. Vondt å vite hva mine barn har vært gjennom. I en bok jeg fant hos pappa, ”Fra kaos til sammenheng”, som omhandler et adoptivbarn og tilknytningsforstyrrelse, leste jeg følgende beskrivelse av gutten; ”….”.

Det var interessant å se hvordan den av guttene mine jeg forventet skulle gjøre det dårligst, gjorde det best i klassen. Han jeg forventet skulle gjøre det svært bra, levde ikke helt opp til antakelsene. Jeg var like stolt av ham. Jeg tok meg sammen, og skrev ”good” ved siden av den tilhørende oppnådde poengsummen. Sparte meg for den lange, personlige avhandlingen jeg hadde lyst å skrive, om hvor stolt jeg var av hvor langt han var kommet, over hvor flink han er og hvor høyt jeg elsker ham, uavhengig av hvordan han gjør det på skolen. Jeg holdt det profesjonelt.

Ofte sto jeg må søle langt oppover beina og underviste i det åpne klasserommet som manglet både dør, vegger og vinduer. Det er regntid, og veiene blir ikke mulige å ta seg frem på. Jeg sank ned i dyp mudd, og forsøkte å tørke meg med servietter før jeg gikk inn i klasserommet. Da veska var tom for våtservietter, angret jeg. Det syntes ikke en gang at jeg hadde forsøkt å vaske av meg, og noe kunne jeg verken gå på do eller vaske hendene før jeg var hjemme. ”Madame, may I come in, please?”. En av elevene sto i åpningen der døren skulle vært. ”Of course”, sa jeg, og speidet utover klassen. Min Moses var ikke til stede. Halvveis ute i timen, sto han plutselig i døren. Han kikket litt usikker på meg, og jeg antar han vurderte hva som passet seg å si. Jeg tror vi begge forsto hvor merkelig det ville vært, om han skulle si ”Madame” og ”please” til meg. ”Come in”, sa jeg, før han rakk å dvele ved det lenger.

De vil meg alltid godt. ”Nina, try!”, sier Omar Rama, og strekker ut gaffelen sin med en stor bit kyllingkjøtt på. ”No, thank you so much”, sa jeg og grøsset. Har prøvd å forklare dem at jeg er vegetarianer, men de skjønner det liksom ikke helt.

***

Tenk om noen hadde sett meg nå, tenkte jeg, og sto like alvorlig og kastet hendene i
været. Opp, så ned. Vilt, så rolig, rullende. Jeg gynget frem og tilbake, fra side til side. Opp mot himmelen igjen, strakk meg alt jeg kunne. Valgte å se på det hele som en mimelek. Mimelek uten latter. Alle rundt meg var i transe. Fikk ikke kontakt med noen, enda jeg forsøkte å fange blikk. Turte ikke en gang å hviske til dem ved siden av meg; de var i sin egen verden. Plutselig begynte et 20-talls mennesker å gråte. Folk skrek. Deretter sang de, så lo de. ”Hallelujah!”. Vi var i kirken, og jeg var passe sjokkert. Jeg hadde lovet barna på New Hope å bli med i kirken en dag.
Det jeg ikke var forberedt på, var at de ble ført inn i en annen kirke, en for barn, da vi ankom, mens jeg ble sendt med de voksne. Flere hundre voksne afrikanere, der jeg ikke kjente noen. Fanget i hallelujah-rop og besatte bevegelser. Jeg kunne ikke dy meg, og spurte i et passende avbrekk fra den tunge tilbedelsen; ”When does it finish?”. ”Two”. Tar det to timer?, spurte jeg vantro – det virket alt for lenge. ”No, at two o’clock”, svarte person, og forsvant igjen inn i Guds verden. Jeg så på klokken. Den var halv ti. Fire og en halv time til. Jeg reiste meg forsiktig, og senket blikket for å unngå dømmende blikk over å forlate plassen midt under den gledelige, felles takknemmelighet over Gud og hans virke.

***

”N-I-N-A H-A-A-R-K-L-O-U”, stavet jeg bokstav for bokstav. Han virket hyggelig, gutten jeg hadde truffet på Nakumatt, og tenkte at facebook i hvert fall var bedre enn å gi mobilnummeret mitt. På facebook kunne jeg alltids velge ”don’t accept” når det kom til stykke. Han var mørk i huden, ikke mørk som de fleste afrikanere – han var kullsvart. Et knallhvitt smil. Fulgte meg rundt i butikken, og vi fortalte om hverandre. ”Vi er allerede venner”, sier han plutselig, mens han trykker på mobilen. ”Vi kjenner hverandre knapt”, svarte jeg. ”På facebook, mener jeg”, svarte han. ”Hæ?”. Jeg stoppet opp mellom hyllene og så for første gang ordentlig på ham. ”Det er ikke mulig, jeg har bare folk jeg kjenner på facebook”, motsa jeg ham. ”No, we are”. ”Så – hvem er du, da?”, spurte jeg. Hvordan kjenner vi hverandre?

Det viste seg at jeg faktisk kjente Nelson, eller rettere sagt; har kjent. For to år siden besøkte jeg et senter for gategutter, et rescue center; Wema Center. Jeg var der med fem-seks av mine gutter, sjekket ut stedet og om de kunne passet inn der. Det gjorde de ikke, men jeg fikk hilse på flere andre gutter, noen som bodde på senteret, andre som bodde på gaten. Nelson var en av dem. Han var en gategutt. Nå handlet han på Mombasas mest eksklusive kjøpesenter. Jeg måtte tenke igjennom hele samtalen igjen, alt han hadde fortalt. Den fremmede gutten hadde fortalt meg han jobbet på et hotell. Nelson jobbet på et hotell. Bor i en familie, planlegger å studere. Er 22 år, like gammel som meg. Det er jo Nelson. Fra gategutt til verdsatt borger.

Et par dager senere traff vi hverandre igjen. Vi dro og besøkte Wema Center, siden jeg hadde planlagt å dra dit likevel, uavhengig av ham. Det var herlig å være tilbake; guttene der inviterte meg til å komme å se dem spille fotball neste lørdag. Timene gikk, og igjen slo det meg hvor høyt jeg elsker bare å sitte på et senter med ti-tolv gutter rundt meg, som jeg kan prate, le og danse med, fortelle om Norge, lære leker av dem, bare la tiden gå og danne fine minner. Etterpå spiste Nelson og jeg i byen. Han kjørte meg hjem til slutt. Nelson og kameraten hans ga meg skyss, og ville ikke ha noe for det. Hvordan rollene har endret seg. Det er ikke mye survivor igjen i ham. Han overlever, men på et høyt nivå. Er vi ikke kanskje alle å en eller annen måte, på ett eller annet nivå, mer eller mindre, survivors?

***

Jeg besøkte guttene på high school for ca. 10 dager siden. Vi koste oss veldig, gikk ut og spiste, og de viste meg skolen og friområdet. Kilifi, het byen, og lå omtrent to timer fra Mombasa sentrum. Kilifi viste seg å være en nydelig by; hav, strender, en nydelig bro over vannet fylt med båter. Jeg lovet å overnatte neste gang jeg er i Kenya.

***

Vi skal starte et suppekjøkken. Jeg fikk ideen for noen uker siden, og har arbeidet med å opprettholde den. Jeg arrangerte et møte på Nakumatt Likoni, med en fyr fra Wema Center, Japheth, og Yei fra UK, og med Hassan og Peter som har sagt ja til å hjelpe til med distribueringen, og med en mann som ikke har enorm interesse av gategutter, men som har dårlig samvittighet over et godt liv og litt for mye penger. Jeg er glad for å ha kommet i kontakt med ham – trenger noen slike og.
Det var merkelig å lede et møte med bare voksne menn. Jeg var, uten tvil, den yngste, og den eneste jenten. Jeg takket for at de hadde kommet, og for at de var villige til å gi sitt engasjement til den nye ideen jeg hadde fått. Jeg hadde
forberedt meg godt, med budsjetter, planlister og arbeidsdeling. Møtet ble vellykket, men i løpet av natten, kjente jeg stresset over ansvaret jeg følte ved hele prosjektet. Alt virket så lett noen timer før, men plutselig kom de økonomiske konsekvensene for meg.

Jeg har bestemt meg for å se an organisasjonens inntekter frem til jul, for så å avgjøre videre skritt å ta. Et suppekjøkken for gateguttene i Maboxini er definitivt et mål.

***

Jeg savner å kjøpe sukkerrør gjennom vinduet i matatuen. Jeg savner stanken når jeg kjører med åpent vindu over broen på vei til Mikindani. Jeg savner smilet til Bakari.

Det ble mye gråt da jeg dro, men det er vel knapt nødvendig å beskrive avskjeden på bloggen. Min fjerde avskjed. Omar og Bakari kom til flyplassen, sammen med Hassan, Peter, Roy og Daddy. De sang for meg en siste gang. Hadetklem. Vi vinket. Tårene rant nedover kinnet.

Flyet skulle mellomlande i Kilimanjaro, uten at jeg måtte bytte. Flertallet av passasjerene skulle fra Kilimanjaro til Addis Ababa, som gjorde at flyet fra Mombasa til Tanzania nærmest var tomt. Et gigantisk fly med 10 seter på hver rad. Ingen foran meg, ingen bak, og ingen ved siden av. Det virket nesten som jeg var alene på flyet. Jeg gråt og gråt, og stirret ut av vinduet. Flyet var like tomt som jeg følte meg. Jeg spente alle muskler i kroppen da det tok av – til ingen nytte. Snart var vi oppe i luften. Hvor mange ganger skal jeg gå gjennom denne prosedyren? Hvor mange ganger skal jeg ta farvel? Hvor mange ganger skal jeg kjempe mot?