From her son

Jeg satt i matatuen, sliten etter en lang dag, likevel ikke troett nok til ikke aa digge den diskohoeye musikken. "To the ceiling, what a wonderful feeling..". I den ene haanden holdt jeg en konvolutt, jeg hadde gledet meg til brevet hele dagen. Utenpaa var det skrevet med en barnslig haandskrift "This letter belongs to Nina, with so much love from her son Bakari". Hennes soenn... Jeg faar ikke ordene ut av hodet. Kan jeg noen gang foele at jeg strekker til?

Nesten to uker er gaatt siden jeg igjen satte bena paa afrikansk jord, og tiden flyr. Det er samme foelelsen som slaar meg i det jeg entrer byen og mitt andre liv; jeg elsker aa vaere tilbake, jeg hoerer hjemme. Ingenting er forandret, det er som om tiden har staatt stille. Menneskene jeg har laert aa bli saa glad i har rukket aa savne meg; og jeg dem minst like mye. Bare fem maaneder er gaatt siden et taarevaatt farvel, og allerede er jeg tilbake paa plass. Bortsett fra savnet, er det som om tomrommet aldri har eksistert. Naa er jeg her igjen, lykkelig for hver morgen aa kunne staa opp til lyden av gategutter som roper "Nina" og kommer loepende fra alle kanter i det jeg har kommet meg ut paa gaten om morgenen. Glad over aa kunne sitte paa bakken med guttene rundt meg, la dem fortelle om alt som har skjedd siden sist, la dem faa toemme ut all sin irritasjon over urettferdigheten de utsettes for, lytte til de grusomme historiene. Hvordan de gleder seg over mitt helhjertede forferdete ansikt naar de forteller de verste ting, ler naar jeg blir redd over insekter, men beskytter meg om en fare blir reell. Bare det aa ha tid med dem. Se guttene uansett hvor jeg gaar. Tidlig en morgen eller sent om kvelden; hvor enn jeg setter min fot i Mombasas gater, treffer jeg paa noen av guttene mine. Jeg elsker det, selv om det naturlig nok gjoer at jeg kommer meg sjeldent til internettkafeen. Sist jeg provde ble jeg sittende med en av guttene, Assan, bak ryggen min, og det endte opp med at vi saa paa bilder paa facebook i stedet. Han synes det var veldig spennende aa se alle de hvite menneskene, og jeg lovet ham aa legge ut et bilde av han og meg ogsaa.

*** *** *** *** ***

Mamma har vaert med meg denne gangen, men hun drar (jeg: dessverre, hun: heldigvis!!!) om tre dager. Det har vaert utrolig koselig aa ha mamma paa besok her i min andre verden. Hun har faatt hilse paa alle barna mine, hun har hengt paa gaten med meg, gjort gangster-hilsner med hardbarka gategutter. Faatt haaret flettet av lille Lillian paa New Hope barnehjem. Besokt Omar M. (*som jeg tok fra gaten til New Hope for to aar siden) sin mor med syv barn langt inne i bushen, der vi fikk servert en brus av skitne glass vasket i vann som gir lokalbefolkningen i bushen typhoid og cholera. Bordet vi fikk servert brusen paa, var laget av en boette plassert opp ned, og med en metallplate plassert paa toppen. Mens vi satt utenfor jordhytten havnet en hoene paa bordet, og med mammas fugleskrekk synes jeg hun var toeff, samtidig som vi ga de andre rundt en veldig god latter. Paa veien hjem fra dette besoeket ble det morkt. Vi hadde ikke spist hele dagen, det var varmt, og vi hadde fartet rundt fra morgen til kveld. Tror mamma hadde begynt aa faa, mildt sagt, nok. For aa roe nervene, ville jeg prove aa skynde oss, saa leiende loep vi over veien, meg foerst, mellom matatuer, biler, kjerrer, geiter, tut, diskomusikk, mere tuting; trafikk i begge retninger. Mamma kan staa i minutter uten aa gaa over gaten, en dag maatte en mann foelge henne frem og tilbake over gaten mellom bilene. Naar trafikken ikke venter paa deg (zebrastripene er bare til pynt), er det bare aa hive seg uti. Derfor dro jeg mamma med meg og loep i morket over veien. Det gikk veldig fint - helt til vi kom over og jeg ikke tenkte paa at det hadde regnet store deler av dagen og jeg leop, foerst meg selv og saa mamma, rett ut i en dyp somp, en gjoerme av soeppel, skitt, jord, gjoerme, helt svart; mamma i gjoerme opp til laarene og vi sank stadig dypere. Det var det minst passende tidspunktet vi kunne havnet i en somp, og jeg fikk totalt latterkrampe. Mamma skrek i panikk at hun ikke kom seg opp, men det gjorde vi jo til slutt, og inn i matatuen. Ingen store reaksjoner fra dem rundt; vi loep i sompen... Hakuna matata. Paa hotellet dusjet de oss med brannslangen foer vi fikk komme inn paa rommet. Jeg tror de lurer paa hva slags turister vi er...

Neste kveld holdt mamma seg rolig paa hotellet, mens jeg var ute og fartet med sponsorbarna mine. Denne kvelden ankom jeg hotellet med hodet ut av en bil, oppkasten etter meg ut av vinduet. Jeg kastet opp fra rundkjoringen og ned gaten og til vi stoppet utenfor hotellet. "Dirty water", proevde jeg aa forklare. Jeg kastet opp i ti timer; hele natten gikk med, og jeg sov kun fra 3-6. At jeg neste dag halv 7 kom meg opp til en ny dag var et under, men i Kenya funker det meste for meg. Hakuna matata. To dager er gaatt og jeg foeler meg sakte men sikkert bedre.

Naar folk her spoer meg hva mamma synes om Kenya; "She loves it, right?", er vi blitt enige om svaret "She thinks it's very interesting, so different, you know...". Mamma har gang paa gang gjentatt at hun ikke kan forstaa hvordan jeg holder ut her nede, hvordan jeg takler dette livet. Mas, skitt, varme, kaos, carelessness, mer skitt... Treffer vi hvite turister, bor de alltid paa et luksushotell ved stranden i Bamburi eller South Coast. Maks to dager tilbringes i byen. For meg er det saa perfekt aa bo midt i sentrum; det er her det skjer, det er her jeg har min base. Selv jeg blir utslitt, men jeg elsker det. Det positive overskygger det negative. De gode assosiasjonene avgjoer mine folelser. Gateguttene og eks-survivors'ene mine gir meg saa mye og fyller meg paa en maate lite annet kan. Det gir meg enormt mye glede aa vaere med dem. De gode foelelsene knyttet til guttene gir selv lukten av brent soeppel, lim og skitt gode minner. Soeppel og lim assosieres med guttene, og aa holde ut byens negative sider blir dermed et lite problem for meg.

Det er ingen gjennomsnittlig turistreise jeg har tatt mamma med paa. Pappa kalte det "personlig opplevelsessafari", jeg synes det var en fin beskrivelse. Mamma sier hun forstaar hun er blitt for gammel for slikt. Naa har hun ihvertfall faatt innblikk i hvordan jeg lever her nede, og hun trenger jo ikke aa like det, i den forstand aa ville oenske aa leve slik selv. Jeg hadde ikke forventet det. Men hun har vaert med, og det er det som betyr noe. Dessuten har vi vaert paa safari, og det elsket hun. Vi saa hunnloever leke, en hannloeve spankulere over savannen, giraffer spise blader fra toppen av traerne. Elefanter som badet i gjoerme og sproytet stoev over hverandre. Antiloper som i Loevenes Konge-stil loep over savannen. Vi saa solen gaa ned og staa opp, spiste lunsj og satt i baren i en fjellside mens vi saa elefantene bade nedenfor oss i et vannhull. Det er et Kenya de fleste kan like. Ogsaa jeg elsker safari, blir aldri lei av aa se de herlige dyrene. Tror aldri jeg hadde sett for meg for tre aar siden at jeg skulle bli en safarigjenganger...


*** *** *** *** ***

Vi hadde nettopp landet og blitt moett paa flyplassen av Alois, taxisjaafoervennen min, med konen Florence og datteren Celina, og familien Mwanthi som jeg har bodd hos flere ganger. De fulgte oss alle til hotellet, vi satte fra oss, skiftet og gikk ut for aa ordne credit paa telefonene. Vi var saa vidt kommet ut av hotellet, da en gutt i roed t-skjorte sitter paa bakken og helt apatisk mumler "Nina, Nina...". Jeg stirret paa ham. To andre gutter, Bakari og Ali, har allerede kommet bort til oss. "Nina", gjentar han, ser nesten ikke paa meg, sitter med et flakkende blikk. "It's Nicolas".

Det er to aar siden jeg saa Nicolas. Hver gang jeg har vaert i Mombasa siden, har jeg sett etter ham, spurt etter ham. To aar, og plutselig sitter han der, som den foerste jeg treffer en time etter jeg har landet med flyet. Jeg ga han en klem. Han virket svaert ruset, men i ettertid har jeg lurt paa om han kanskje var usikker og ikke kunne tro det var meg som kom gaaende nedover gaten. For bare minutter senere mimret han om alt vi hadde gjort, hva jeg hadde sagt og lovet to aar tilbake. Han husket hver minste detalj. Igjen fikk jeg en av de smaa bekreftelsene som gir meg energi de gangene det blir for mye; jeg hadde gjort et inntrykk paa ham, jeg hadde betydd noe. Hadde han bare visst hvor mye han hadde betydd for meg og alt som har skjedd de siste to aarene!

Hver morgen er jeg paa Kenchic og ordner frokost til guttene; Douglas Maningi, Nicolas og Kelvin er de tre som fremdeles er her fra to aar tilbake. Ali, en ny, har ogsaa blitt med denne gangen. Mamma har blitt med hver eneste morgen og kjopt dem mat. Det er morsomt aa se guttene mine paa Kenchic, ogsaa mamma. En morgen vi kom, sto kun Maningi der, helt oppskaket. "Municipal took Kelvin and Ali", sa han. De hadde ventet paa meg paa hjornet, og bilen jeg hater saa hoyt hadde kommet, tatt dem med seg mens de laa paa bakken og sov, saa bar det i retten (uten lawyer kommer du ingen vei) og saa til cella. I loepet av dagen fikk vi dem ut. Jeg burde funnet dem et alternativt sted aa bo. Det er selvsagt droemmen, men foreloepig er vi ikke kommet dit. Etter 10 aar paa gaten er ikke et senter, regler og fire vegger en enkel overgang for Kelvin. Men uansett fortjener han aldri fengselet. De cellene, dyrene, stanken, sykdommene, menneskene, mishandlingen, ingen mat, urin... Saa lenge jeg er i byen vet de jeg ordner opp. Kelvin takket meg veldig neste morgen. Jeg var glad de var ute, om saa paa kort sikt.

Selvom ting ikke har endret seg her, er det mye som har endret seg relasjonsmessig. Komplikasjoner har foert til at jeg ikke lenger har noe med Wana Wa Mola, senteret for gategutter hvor jeg bodde sist med kameratene mine Daniel og Denis, aa gjoere. Denis har sagt opp og flyttet tilbake til Uganda hvor han er foedt og oppvokst, og jeg har ikke satt mine ben paa senteret. Det er trist med tanke paa barna, men er et resultat jeg maa leve med. Kelvin Kamau (gatenavn Maartin) ville bli verst for meg ikke aa faa se igjen, men jeg hadde en folelse av at han ville vaere tilbake paa gaten naar Denis dro til Uganda og jeg var i Norge. Jeg hadde rett; han var paa gaten, men dessverre har han, som min kjaere Max og Peter, forsokt aa finne lykken i Nairobi. Han vil tilbake, men har ikke penger. Er jeg heldig, kommer han seg tilbake i loepet av de neste ukene. Jeg savner han veldig og hadde utrolig lyst til aa se ham. Hva jeg kan gjoere for ham mer langsiktig er mer usikkert. Kelvin er et vanskelig tilfelle, saa skadet, men jeg ble saa uendelig glad i ham. Saa mye tid jeg har tilbrakt med den gutten, saa mange oeyeblikk og studer vi har delt. Lurer paa om han enda har armbaandet jeg laget til ham? Mest sannsynlig er det solgt for noen shilling og erstattet i lim. Skulle oenske jeg hadde mitt eget senter med mine egne retningslinjer hvor jeg kunne ta guttene mine.

Benson var ovelykkelig over aa se meg igjen, og minst like glad over aa se mamma. Han ustoette bare lyder fra vi kom til vi gikk, var saa sjokkert og glad og overrasket paa samme tid. Han var saa herlig. Stortrivdes paa samme sted der jeg sist forlot ham, og det er deilig aa se hvordan det noen ganger fungerer. At det nytter.

John Paul var i Tanzania naar jeg kom,men har etter ti dager klart aa jobbe seg ned til Mombasa, bare for aa treffe meg. Sist jeg forlot ham, var i Mtwapa, Furaha Childrens Home. Jeg visste han ikke var lykkelig, og i samarbeid med Denis, fikk vi flyttet han til et treningssenter som kunne la hans talent og droemmer vokse, etter jeg var tilbake i Norge. Jeg skulle oenske han kunne bli lykkelig. Det eneste jeg vil, er aa gjoere ham glad. Ingenting kan. For ett aar siden fikk jeg stadig hoere at jeg ikke kunne gjoere gutten lykkelig av dem som saa oss sammen. At ingen ting ville noen sinne kunne gjoere ham lykkelig. "Except one thing", sa de. "He wants you". Jeg husker jeg graat i hagen til Daniel i Nyali, hjemme i Mikindani, jeg strakk meg lenger enn jeg trodde mine grenser kunne toeyes, alt i et haap om aa kunne gi han lykke. "He needs you, the whole of you. If you can't give him that, you can't make him happy". De forsoekte ikke aa faa meg til aa oppgi meg selv, tvert i mot. De proevde aa faa meg til aa innse at det ikke var noe jeg kunne gjoere. Jeg har insett det naa, men det har tatt et aar. Jeg har innsett det, men klarer likevel ikke handle der ut ifra. Naar jeg er ferdig her skal jeg moete ham igjen. Han ringte meg flere ganger under safarien, jeg er alltid tilgjengelig. De andre gateguttene ringer ogsaa naa og da. Er det ikke det jeg har laert; en mor skal alltid vaere tilgjengelig? Kanskje har jeg forstaatt at jeg ikke kan hjelpe John Paul, men jeg har forstaatt mer enn det. S\Jeg har nemlig innsett at selv om jeg ga ham hele meg og oppga livet mitt for ham, selv da ville han ikke bli lykkelig. "Du bruker energien din paa feil sted", forteller folk meg. Jeg ser det, men hva gjoer en naar en er blitt saa glad i en person? Han er vanskelig, han er skadet, saaret, fortapt, men jeg er saa uendelig glad i ham. Derfor unnskylder jeg meg selv, og har sagt han kan komme til hotellkafeen klokken aatte. Vaktene sier han allerede har spurt etter meg tre ganger.

Survivor Fellowship er naa oppe og gaar, selvom det fortsatt er rolig paa medlemsfronten. Organisasjoner bor alltid vise til sine suksesshistorier, og Omar M., Omar R. og Moses er mine. Det er to aar siden jeg tok dem fra gaten; Omar R. og Moses den gang alltid paa lim, hoeye, barbente. To aar har de gaatt paa skolen, laert grunnleggende engelsk, leker med andre barn. Det er tre veldig forskjellige gutter; Moses stille og sjeldent i konversasjon med andre, Omar R. utadvendt og alltid paa utforskning, Omar M. alltid saa beskjeden og takknemmelig. Det var herlig aa se barna mine igjen denne gangen, og jeg trekker tilbake litt av det jeg startet med innledningsvis, det om at ingenting har forandret seg. Da jeg denne gangen kom, straalte de. De var ikke sjenerte og usikre, de gledet seg. Jeg ser fremskritt, og de gir av seg selv paa en maate jeg ikke har opplevd foer. Med min swahili og deres engelsk, kan vi endelig kommunisere. De hilste paa mamma med stor glede. Jeg har tatt med med tilbake til badelandet hvor de koste seg saann sist; denne gangen deltok vi til og med paa vanndisko! Det var kun meg, Omar & Omar, Moses og min Bakari, eleven jeg har kjent siden 2009 som er venn med Omar, min Bakari som alltid har kommet loepende til meg og slengt seg i armene mine hver gang han faar oeye paa meg. Bakari som graater naar jeg drar, skriver rbev naar jeg er borte, og sitter stoerstedelen av tiden i armene mine naar jeg endelig er tilstede igjen. Han kan en del ord paa norsk, og kan navnet paa alle i familien min. Foerste gang han og mamma traff hverandre, var det mange barn der, og mamma spurte; "Bakari?". "Bente?", svarte han, og det var tydelig for begge at jeg helt klart hadde snakket om dem til begge.

Forrige uke var jeg eksaminator i engelsk muntlig paa New Hope, i klassen til Omar og Bakari. En kan spoerre seg om jeg er egnet, baade som eksaminator, og saa i tillegg av mine egne gutter som jeg tilbringer fritiden min med, mine barn. Mitt svar; nei, deres; tydeligvis ja. Sa saann ble det. Mamma hjalp ogsaa til, og dultet i meg naar hun syntes de gjorde feil, saa jeg fikk korrigert subjektiviteten min. Jeg innroemmer lett at det er vanskelig aa vaere objektiv naar jeg skal eksaminere min egen lille Omar som jeg har tilbrakt mer enn 20 timer paa sykehus med, sittet dag ut og inn med paa gaten, besokt familien hans med, tatt ham med i parker og paa stranden, badeland og restauranter... Omar fikk 98 % rett. Jeg fikk se oversikten over hvordan han gjode det i resten av fagene. I matte var han nr. 1 i klassen paa nesten 40, og naar jeg skummet over de andre fagene, saa jeg min eksaminasjon passet godt inn i bildet. Heldigvis.

*** *** *** *** ***

De smaa opplevelser som utgjoer dagene, er fortsatt vanskelige aa beskrive. Andre ting klarer jeg ikke aa skrive om, og noe foeler jeg ikke jeg har rett til aa fortelle. Noe maa forbli her. Vold, slagsmaal, gjengoppgjoer, voldtekter, drap. Ogsaa dette er en del av gatelivet. Ogsaa dette inkluderer mine barn. Noen ganger er det vanskelig, men igjen forsoeker jeg aa ta paa meg morsrollen jeg oensker aa fylle; vaere der, se dem, og elske dem, elske dem for den de er. Det betyr ikke aa godta det de gjoer, eller overse det de blir utsatt for. Men for meg betyr det ikke aa avvise dem selv i de situasjonene, uansett hvor forkastelig og uutholdelig og grotesk jeg selv synes det er. De er bare barn. Mine barn.

Jeg velger aa fokusere paa det positive. Paa smilene, hisotriene, stundene. Praten, latteren, haapet. De gode minne vi har dannet og de nye vi fortsatt har foran oss aa lage.

*** *** *** *** ***

Det begynner aa bli morkt, og jeg skal fortsatt ta runden min i gaten. Treffe John Paul. Handle noen smaating. Faar runde av for denne gang, er uansett blitt alt for langt, som alltid. Men foer jeg logger av, kan jeg ta med at mamma i dag ble tilbudt 15 kuer av en masai for meg! Da vi ikke var overivrige overgikk han seg selv med 15 kuer, en loeve, to zebraer og to giraffer...! Noen som byr hoeyere???