Jeg er tilbake. Vinduet i matatuen er aapnet paa vidt gap, og jeg kjenner den varme vinden i ansiktet. En arm henger lost ut av vinduet, mens fingerne trommer mot siden av bilen i takt med den hoye diskomusikken. Musikken, varmen, farten,... jeg foler meg lykkelig. Lykkelig over aa vare tilbake, over stemningen, over aa fole meg hjemme. Jeg foler meg levende. Som om jeg er paa rette plassen, jeg passer inn. Jeg er blitt avhengig av Kenya. Hjemme faar jeg abstinenser, naa faar jeg dekket behovet, suget, jeg er hoy paa Kenya. Den afrikanske kultur.
Mange inntrykk setter spor, jeg slutter aldri aa laere. Likevel er det mye som foer sjokkerte meg, som naa er blitt saa normalt. Jeg slites ikke ut av varmen, jeg blir ikke overrasket av kuer og geiter i veien, av skranglete matatuer som stopper hvert 5 minutt i moerket fordi den er tom for strom, bensin, batteri,...vi vet egentlig ikke hva som er galt. Men den stopper. Hele tiden. Og vi prover igjen og igjen. Humper videre, til alt nok en gang slukker; musikken, lyset, farten. Nok en gang starter vi. Slik hopper vi oss hjemover. Som en mobil tom for strom, men en fortsetter aa skru den paa, igjen og igjen, kun for aa faa noen ekstra sekunder, for en viktig samtale eller en melding. Et nummer en trenger. Men til slutt har mobilen vart paa sine siste sekunder. Vi hopper ut av matatuen og finner en ny. Jeg er ikke lenger sjokkert. Det er hverdagen.
Jeg bor denne gangen paa Daniel og Denis' senter, Wana Wa Mola. Det er ogsaa disse fantastiske menneskene jeg samarbeider med i forhold til danse- og musikkprosjektet planlagt for 2012. Jeg elsker aa vaere her, de elsker aa ha oss her. Stefan og Anton er med denne gangen, men de er mest opptatt med sine ting, safari, turistattraksjoner, det fine vaeret. Men det er fint aa ha dem her, fint aa ha noen med seg. Jeg har likevel mine travle dager, pakket med moeter, forpliktelser, venner jeg maa treffe, barn aa ta meg av. Vi inngaar kompromisser. Stefan og Anton vil til sydkysten og se delfiner, jeg godtar aa bli med, saa lenge jeg kan ta med mine fire barn, Omar, Moses, Omar R og Bakari, for aa gi dem en god opplevelse. Vi drar alle syv. Jeg foler meg som en hoenemor, teller konstant at alle er tilstede. De plasker i vannet, koser seg. Jeg roper og ber dem ikke svomme for langt ut. Teller enda en gang. Tar ansvaret alvorlig. Som om det var mine egne barn - noe jeg egentlig ser dem som. Mine barn.
Det var godt aa treffe alle igjen. Omar M., Omar R. og Moses har alle gjort enorme fremskritt siden sist jeg var her. Engelskkurven har gjort en voldsom sving oppover, og for forste gang var vi i stand til aa kommunisere sammen paa et annet nivaa. Mer enn bare hender, ansikt og kropp. Vi snakket. De fortalte. Moses har fem brodre og tre sostre. Gutten som aldri smiler, smilte to ganger dagen jeg tok dem ut for strand og bading. To ganger smilte han, og hele mitt ansikt ble dekket av et enda storre smil. Han smilte. Det var den beste gaven jeg kunne faatt.
Bakari traff jge allerede forste gang jeg var i Kenya. Han gaar paa New Hope Community School hvor jeg pleide aa undervise. Han er en utrolig herlig gutt. Forste gang jeg var her, fortalte jeg gjennom bloggen hvordan sostra hans dode en natt, og hvordan han kom til meg paa skolen neste morgne og fortalte det. Neste gang jeg besokte Kenya, kom han lopende til meg og frotalte han hadde gratt for han hadde savnet meg sann. Han telte til 10 for meg paa norsk, spurte hvordan Bente har det. Han husket alt, hva mine sostre heter, mine foreldre. Viser genuin interesse. Bakari ble bestevennen til Omar naar jeg tok Omar til samme skole. Aa se dem begge igjen kan ikke beskrives. Hvordan de kom lopende over hele skolegarden, klemte meg saa lenge.
I dag var jeg tilbake paa skolen. Det er noen dager siden jeg var med dem paa stranden, jeg tok med Bakari ogsaa, sammen med mine tre Omar, Moses og Omar R. Tenkte det var hyggelig for Omar ogsaa aa ha noen aa dele opplevelsene med, siden de to andre, Moses og Omar R., begge er fra Bamburi. Jeg elsker Bakari. Da jeg kom paa skolen i dag, kom begge guttene lopende mot meg igjen. I haanden holdt de hvert sitt brev. I Bakari sitt sto det hvor mye det hadde rort ham aa bli kjent med meg, hvor glad han var blitt i meg, hvor mye jeg betydde for ham. Lille gutten. Hjerteklistremerker. Nederst spurte han om jeg kunne sponse ham som jeg sponser de tre andre. Jeg satte meg paa huk ved siden av ham. Takket for et vakkert brev. Og spurte rett ut: Du har familie du bor hos, du har mat paa bordet. Er det virkelig sponsorpengene du vil ha, eller det det aa vaere en del av alt det fine vi gjor sammen? Vare en del av alt det fine dere gjor sammen, svarte han. Jeg smilte. Det kan vi ordne. Du er en del av oss. Du skal faa vaere med paa det vi gjor. Saa planla vi kommende helgs begivenheter.
I Omars brev var det ogsaa hjerteklistremerker. Naar jeg leste det i matatuen etterpaa, kom taarene. Alt han skrev om hvordan livet hans var endret takket vare meg, at han kunne grate naar han tenkte paa hvordan det hadde vart og hvordan det naa er, takket vare meg er han paa New Hope. At folk sier han er en good boy, men at han aldri har trodd paa det, men naa, takket vare meg, begynner han aa tro paa det. At det er hva han er, kan vare. En god gutt. Saa mange fine ord. Ord som viser at jeg betyr noe for ham. Setninger som betydde alt for meg aa lese. Setninger han selv har produsert med sin nylarte engelsk. Jeg betyr noe for han. Selv naar han er sjenert og smiler bak en haug med kontaktsokende barn. Jeg betyr noe for han. Det er gjensidig. Omar betyr saa mye for meg.
Det bor 15 gutter paa senteret. Jeg tenker paa Tuva som sa hun haapet barnet til henne og Raymond skulle bli en jente. Gutter er saa braakete, sa hun. Prov aa tenke dere hvordan det er aa bo i en familie med 15 gutter. BRAAK. Med store bokstaver. De prater, men femten i munnen paa hverandre, roper, vil bli hort, roper paa meg: tante! De kaller meg tante. 15 gutter roper tante, onsker aa bli hort. Jeg prover aa gi dem alle oppmerksomhet, prover aa hore hva alle har aa si. Hva de vil vise. En gir meg en perlet ring, han har perlet den selv. Den gjor meg mer glad en jeg tror gutten selv vet. En annen vil laane kameraet mitt. En tredje spor om jeg er ferdig aa spise og om han kan faa resten. En fjerde lurer paa om matteoppgaven han har gjort er riktig... Det er alltid 15 forskjellige grunner til aa rope tante, som igjen gir 15 gode grunner til at jeg elsker aa vare her. Jeg elsker det. Minstemann paa ca fire, som har hatt sine forste harde aar paa gata. Det barer preg, han har aldri blitt elsket. Slaatt, mislikt, oversett. En gang provde jeg aa klappe han paa skulderen, da begynte han aa skrike saa hoyt at det hortes ut som noen ble drept. Jeg trakk meg raskt unna. Siden har jeg lart at han er noykatig som en katt. Gir du ham oppmerksomhet, loper han vekk med dem samme, skriker eller graater. Overser jeg ham, later som jeg er opptatt av de andre og ikke har merket at han har kommet, kommer han bort. Stiller seg ved siden av meg, eller setter seg ved siden av meg. Dulter i beinet, tante, tante.. Krabber sakte narmere fanget mitt i sofaen. Litt narmere. Jeg legger provende en haand paa skulderen hans. Han liker det. Krabber helt opp paa fanget. Tar tommelen i munnen, og blir sittende. Jeg maserer han, koser med han, strykker ryggen, armene, magen. Han elsker det. Han kan sitte i timer. Saa lenge det var han som kom forst. Han er uendelig skjonn. Andre ganger er han uutholdbar. Han er traumatisert. Kan lope ut av huset, ut paa gata, og slenge seg i gresset og skrike saa hele gaten vaakner. Skriker saa de andre 14 guttene, meg og Denis inkludert, maa holde oss for orene. Narmer vi oss, loper han videre, samtidig som han skriker paa hoyeste nivaa. Skriker og skriker. Ingen taarer. Bare hyl.
Det er 15 herlige gutter. 15 herlige, men traumatiserte og tidligere avhengige, gutter. De er selvstendige, og beviser det stadig. En dag spilte vi fotball, og en enorm blomsterpotte gikk i knas. Alle lop bort, satte den sammen for Denis eller noen andre kom. Spilte videre. Dagen etter gikk vinduet inn til rommet mitt i knas, inn lop fem gutter og plukket opp. Traakket rett i glasset, jeg ba dem vare forsiktige, men fottene deres taaler mye. Aar paa gaten gir harde saaler. Han minste kutter seg, kikker paa det, og putter glasset i posen. Ikke som meg, som ma arope paa pappa saa han kan stovsuge, mamma saa hun kan sette paa plaster... De er herlige. Rampete, skjonne. Jeg er blitt saa glad i dem og de er blitt saa glad i oss. I hagen staar flere palmetrar. Som aper klatrer de opp, kutter ned kokosnotter til oss. Ingen stige, ingen hjelp, de bare hopper oppover stammen. Paa det meste var det syv gutter som dekket hele palmens stamme. Naar den overste roper at han vil ned, maa alle de andre ned forst. Forste kvelden onsket de oss velkommen med dans og sang. Vi danser kveldstid, de larer meg afrikansk dans. Alltid liv her. Alltid noe aa ta seg til.
For noen dager siden gikk jeg og Denis i slummen. Gateguttenes smug, deres hjem, deres base. Hundrevis av gategutter, hoye paa lim, noen slove, noen ivrige, noen paatrengende. Men alle glade over besok, alle trengende. Behov for et bedre liv. Vi gikk dypere og dypere inn i smuget, tok til venstre. Ingen vanlige folk gaar her. Soppel, soppel, soppel. Jeg har aldri sett saa mye soppel. Ingen gjorde meg noe. Et abr leide meg. Noen holdt meg over skulderen. Rundt halsen hadde jeg smykke som saa ut som det var av gull. I virkeligheten har jeg fatt det av en annen gategutt, i julegave. Jeg var redd noen ville ta det, for det har stor affeksjonsverdi for meg. Ingen tok det. Alle hilste og onsket oss velkommen. Midt blant alle disse inntrykkene av slum, soppel, blikkboksskur, lim - jeg ble nesten susete selv - ser jeg en gutt i bakgrunnen. Barbent, hetten over hodet. Stille, kikker paa meg. Gir et annet bilde enn de andre. Han har statt der en stund, men jeg hadde ikke oppdaget ham. Naa ser jeg han, og han stirrer tilbake. Husker du meg?, spor han. Jeg prover aa tenke. Mikindani, sier han. Gutten som staar foran meg heter Benson, og bodde paa senteret jeg besokte med Peter Maina, en av mine gategutter, i sommer. Hver dag var jeg der. Hver dag smilte han til meg, klemte meg, onsket meg velkommen. Vi pratet. Han er en herlig gutt. Her, i gateguttenes base, passet han ikke inn. Saa sliten ut, dratt, skitten. Jeg ga han en lang klem. Hva gjor du her?, spurte jeg. Han var settled. Han har bodd paa et senter i lang tid, aar. Var begynt paa skole, fatt problemer med en larer, og reagerte med aa stikke av. Dagen for - han hadde kun vart paa gaten ett dogn - en natt. Jeg tok ham med meg. Vi dro til senteret hans, han ville unnskylde seg, han angret, onsket aa tilbake. Senteret lever etter daarlig policy. Onsket ingen unnskyldninger. Sa det var for sent. De onsket han ikke. Ikke skolen heller. Paa tross av at tallet for gutter her paa Wana Wa Mola er oversteget, tok jeg ham med. Naa bor han hos oss. Atmosfaren paa dette stedet er annerledes enn noe annet sted jge har vart i Mombasa. Selv sier gutten han ikke ante et sant sted fantes. Vi er som en familie. Han foler seg hjemme. Wana Wa Mola er en stor familie. Kjarlighet staar i sentrum av alt. Kjarlighet, forstaelse, tilgivelse. Selv naar noen stikker av, naar selv de minste begynner aa sloss saa blodet fosser ut av munnen. Ogsaa i harde tider. Gutten, Benson, har tatt haanden min mange ganger. Du er som en engel, sa han til meg forste kvelden. Du kom som en engel til Mamboxini (gateguttenes base) akkurat naar jeg trengte deg, du brakte meg hit. For meg er du en engel. Du ser ut som en engel, du er en.
Jeg folte ikke det var mye jeg hadde gjort. Jeg hadde gjort det jeg folte maatte gjores. Jeg hadde ikke gjort noe. Hvordan kunne han kalle meg en engel, alt jeg hadde gjort var aa besoke Mamboxini. Men jeg var paa rett sted til rett tid. Og for ham gjorde det meg til en engel. Aa tenke paa hva det jeg gjor betyr for noen gir meg ny energi til aa fortsette, alltid. For noen kan en hjelpende haand bety alt. Et liv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar