Den tapte sau

”Hvem av dere menn, hvis dere hadde hundre sauer, og mistet en av dem, ville ikke forlatt de nittini andre i villmarken, og dratt etter den ene som var tapt, helt til den var funnet? Når han har funnet den, bærer han sauen på sine skuldre, frydefull. Når han kommer hjem, samler han venner og naboer, og sier til dem: ”Fryd dere med meg, for jeg har funnet den tapte sau!”. Det vil være mer glede i himmelen over en synder som angrer, enn nittini dydige mennesker som ikke trenger anger”.

Morgenen ble innledet med Bibelstudie. Jeg hadde sovet dårlig denne natten, utslitt av alle påkjenningene de forgående dagene. Jeg våknet derfor tidlig, og bestemte meg for å delta i aktiviteten de vanligvis gjennomførte mens jeg fortsatt var i drømmeland. Den tapte sau.

”Let’s pray that there will be no more lost sheep”. Sesjonen ble avsluttet med en bønn. Det var min sau som var borte.

***

Med 15 gutter og tidvis 7 voksne i huset, kan det ikke forventes at idyllen skal holde. Mye hadde i dager og uker bygget seg opp, det meste over hodet på meg. Det til tross for at jeg var involvert i samtlige av utfordringene. Baksnakking, rykter og dårlige avgjørelser. Det hele endte med møte på møte, kveldene ble lange og diskusjonene deretter. I begynnelsen lurte jeg på hva jeg gjorde i alle administrasjonsmøtene, men skjønte mye angikk meg, og som de også sa ”Du er mer enn bare en besøkende”. Jeg hadde min innflytelse.

Da vi omsider hadde satt ord på kaoset oss voksne i mellom, fått snakket ut og økt vår forståelse for hverandres tanker og følelser, var flere dager gått med. På dagtid koste jeg meg med barna, vi lekte og hadde det gøy. Perlet smykker, spilte fotball, danset og lekte sisten. Benson var kommet inn i miljøet. Etter hvert som dagene gikk, fikk jeg stadig bedre kontakt med Kelvin, senterets eldste gutt. Han har et stort smil, ler alltid. Kelvin får meg alltid til å le. Mange interne vitser, latter og prat førte til nye rykter. Nytt møte ble arrangert. Saken ble tatt hånd om, i mine øyne, på helt feil måte. Fem voksne på stoler, Benson og Kelvin på bakken. Pirket i sanden, og svarte lite på spørsmålet om hva som hadde foregått. Da ble jeg bedt om å fortelle historien, og oppførte meg som dem. Stirret i bakken, så lite. Jeg var forbannet. Sint over hvordan saken hadde blusset opp, hvordan den ble tatt hånd om, hvordan guttene ble ydmyket. Til slutt ble de sendt til sengs, og avgjørelsen var allerede tatt. Neste dag skulle de to guttene ut. Mine gutter jeg hadde blitt så glad i. Kanskje var nettopp det feilen.

Dette var morgenen før historien om den tapte sauen. Avgjørelser fra kvelden før ble halvveis trukket tilbake, og dagen var fylt med usikkerhet. Jeg tilbrakte dagen i sentrum med Denis. Over telefon ble vi informert om at Kelvin skulle få bli, mens Benson måtte gå. Vi hoppet ut av matatuen på stasjonen nærmest hjemme. En haug med bodas (motorsykkeltaxier) sto og ventet, støvet føyk. Der, inntil et gjerde, satt to gutter ved siden av hverandre på bakken. Benson og Kelvin. Jeg satte meg ned i skitten ved siden av dem, tok hendene deres. Denis satte seg på huk, og klapset Kelvin vennskapelig på låret. I det siste hadde det blitt slik at Denis og jeg var enige om det meste i huset, hva vi synes er rett og hvordan ting burde håndteres, mens de andre ikke var enige, og dermed hevdet vi isolerte oss fra de andre. Daniel hadde vært halvannen måned i Holland og deretter ti dager i Uganda, og mye hadde gått han hus forbi i dette tidsrommet. I tillegg gjør han seg nå klar til giftermål i april, og hadde tankene ofte andre steder. Daniel skal gifte seg med nederlandske Mirjam, som var hun som introduserte meg for Daniel, og som jeg traff første gangen jeg var i Kenya. Mirjam driver senteret der jeg første gang brakte Kelvin (Mgongo, ikke samme som det nå er snakk om) og Max (Anton, offeret med brannsårene) – to av mine første seks/åtte gutter.

Resultatet av denne kvelden ble at vi fant et sted for Benson å bo. Jeg var knust, jeg hadde sviktet ham. Dagen før hadde jeg fått brev fra han hvor han beskrev hvordan han følte seg hjemme, som i en familie. Dagen etter kastes han på dør. Sviket og smerten han følte resulterte i aggressivitet på senteret, som jeg følte ikke ble forstått av verken barna eller de voksne som var der. Benson tilbrakte natten på det nye senteret. Neste morgen klokken åtte var Denis og jeg tilbake. Han strålte i ny skoleuniform. Jeg begynte å lure på om jeg ikke lenger var i Afrika. Kvelden før hadde vi brakt ham til senteret, og neste morgen klokken åtte ble han hentet ut av klasse 7. Han smilte. Sa dette var rette stedet for ham. Han kjente flere av guttene der fra før, fra gata, og gled inn på en annen måte enn på Wana Wa Mola. I et senere brev beskrev han det som om han bodde i et palass. Akkurat det kunne diskuteres, men det viktigste for meg var at han var tilfreds. Jeg besøkte ham hver dag, og Denis har påtatt seg å besøke ham ukentlig når jeg er borte. Søndag var han i kirken med resten av Wana Wa Mola-gjengen.

Kelvin er en annen historie. Han hadde fått bli, men valgte selv å dra. Han ville tilbake til gata. Ansiktet bar et annet preg, jeg så det var i ferd med å transformeres til et for velkjent street face. Alvorlig, trist. Men besluttsom. Denis og jeg tryglet ham om å bli. Det var oss som hadde størst tro på Kelvin, vi som var mest glad i ham. Han ville dra, og vi ga ham noen shillings til transport til byen. Tårene presset på, og som alltid når jeg lar min svake side komme frem, ble det Kelvin som trøstet meg. ”Ikke vær redd for meg, auntie Nina”, sa han. ”Jeg skal til et trygt sted. Jeg klarer meg”. ”I know”, svarte jeg. Jeg visste han ville klare seg. Det gjorde bare så forferdelig vondt at han valgte å dra, særlig når to personer som elsker han sitter ved siden av ham, holder hver sin hånd, trygler ham om å bli. Han dro, og jeg gråt. Jeg ble sittende lenge på utsiden av senteret den kvelden, før jeg gikk inn. Jeg gikk rett til sengs og tok med meg kameraet. Kanskje var Kelvin forsvunnet, men jeg hadde bildene med alle minnene våre. Stranden dagen før, hvor vi hadde svømt halvannen kilometer utover i store, salte bølger. Halsen og øynene sved, vi fant en flytende båt og klamret oss fast, før vi svømte videre utover. Sprutet på hverandre, lo, og svømte videre. Vi var utslitte da vi nådde stranden etter nesten tre kvarter uten fast grunn under føttene. Slang oss ned i sanden. Et bilde viste hvordan han satt foran meg, han hadde kastet sand på meg, jeg satt på knærne og holdt rundt ham bakfra og begge lo. Det var et vakkert bilde.

Kameraet inneholdt kun 30 bilder, og ingen av dem var med Kelvin.

Jeg gråt lenge den kvelden. Påkjenningene hadde de siste dagene vært store, og det var som jeg måtte tilvenne meg en ny hverdag. Valg var blitt tatt, og resultatet var to familiemedlemmer mindre. Familie, det var det vi kalte oss, det de fortsatt kaller seg. Man ber ikke familiemedlemmer reise. Kelvin var dratt, av egen fri vilje. Hele livet har Kelvin fått høre hvor grusom han er, hans far og seks av syv brødre har hatet han siden fødselen. Kelvin vet han er et dårlig menneske. Det han ikke vet, er at han tar feil. Det er ikke første gang Kelvin valgte å dra. Det er som om, når han får det for komfortabelt, et sted å bo, mat, trygghet og noen som elsker han – ja, i det han kjenner kjærligheten – da er det på tide å dra. Han er ikke vant til det. Han blir redd, føler seg fengslet. Jeg tror det kan være en av grunnene til at han valgte å dra, enda to personer som står ham nær ber ham av hele sine hjerter å bli. Jeg tror det kan være noe av grunnen til at jeg fant hvert eneste bilde av Kelvin og meg slettet da jeg kom hjem. Ikke ett bilde av Kelvin. Han hadde slettet seg selv fra livet mitt.

***

Jeg har truffet John Paul flere ganger. Han bor kun 15 minutter unna Wana Wa Mola. Det var så godt å se ham igjen. I løpet av halvåret hjemme har jeg fått klage på at han forsøkte å slå ned en ansatt. Han strøk syvende klasse, og er nå startet på nytt. Han føler seg ikke hjemme, har det ikke bra. John Paul hører ikke hjemme noe sted. Ingen lytter til han, ingen forstår han. John Paul er en såret sjel. Det var det jeg møtte første dagen jeg traff ham igjen. Han var i sjokk over å se meg, jeg hadde ikke fortalt jeg skulle komme. Det tok lang tid før han fikk samlet seg. Han sa han hadde byttet navn fra John Paul til Dont Care. Jeg sa at for meg ville han alltid være John Paul, og er det noen som bryr seg, så er det meg, om han. Smilet kom snart til syne igjen, vi pratet og lo. Jeg skulle så gjerne hatt mer tid med ham, men hadde også bestemt meg for å huske resten av folka denne gangen – jeg kunne gitt John Paul mitt liv, og det ville kanskje ikke vært nok. Allerede første dagen jeg dro fra ham, gråt jeg. Andre gangen også. Verst var det dagen vi sa farvel. Vi satt lenge i en restaurant nede ved vannet, jeg, John Paul og Denis. Det er den vakreste og mest romantiske restauranten jeg noensinne har besøkt. Vegger og tak er et teppe av grønne busker og trær med blomster i forskjellige farger i. Så ekte, naturlig og helt magisk. Flere små stier, alt adskilt av levende planter og trær. Små rom, noen runde, noen firkantet, også dem i grønn kunst. En steinbygd dam med fisk et sted, et annet sted rusler en fontene. Lys er festet i trærne, og skaper en utrolig stemning. Jeg elsker dette stedet, Kingfisher i Mtwapa. Ingen av gangene jeg var der, var det ett annet menneske. Det er et skjult funn som få vet om, noe som bidrar til den magiske stemningen. Samtidig er jeg redd de ikke kan holde lenge, når ingen vet om stedet og det alltid er tomt.

John Paul brenner fremdeles for acting. Er det noe han ønsker med livet sitt, er det å bli skuespiller. Alle ler av ham. Jeg vet hvordan det er når folk smiler av ens drømmer, vet de ikke realiseres. Men jeg vet også hvordan nettopp disse drømmene kan bli realisert. En ting er å drømme, men noe annet er å realisere. John Paul har en brennende ild, et engasjement, som gjør at han kan realisere. Han kan nå langt. Jeg støtter drømmen hans, det viktigste han har å holde fast i. Denis gjør det samme. Vi har lovet ham å finne et nytt sted å bo, en skole som fokuserer på drama og dans. Denis har påtatt seg jobben å finne dette stedet. Jeg har allerede snakket med John Paul etter jeg kom hjem. Jeg savner han.

***

Tiden har som vanlig gått alt for fort. Når dagene begynte å gå mot slutten, var jeg overhodet ikke klar for å dra. Kjente jeg ville bli, fortsette dagene som normalt. Det er som om jeg skaper meg en hverdag der nede, for så å måtte bryte opp så brutalt. Alltid. Mange avskjeder fulgte. Omar Rama og Moses. Omari. Bakari gråt og gråt. Det er flere måter en ser at han er oppvokst med tilstedeværelsen av en mamma. For det første var han den eneste som møtte til tur med badetøy, ekstra skift og kveldsstell. De andre har ingen mor til å minne dem på det, som resulterer i at de alle møter kun i det de står, går og sover i. Noe annet som skiller seg ut, er hvordan Bakari aksepterer følelsene sine. Han gir seg hen og blir glad i på en annen måte. Han har ikke en bakgrunn som sier svik, forlatelse, ensomhet. Han er ikke redd jeg ikke skal komme igjen. Han tar hånden min og forteller meg hvor glad han er i meg. Han er trist når jeg drar, og lar tårene komme. Jeg forsøker ikke å gråte når jeg sier ha det til de tidligere gateguttene mine, da de selv forsøker en kort og kald avskjed. De er redde for å knytte seg, redde for å føle. Starter forsvarsmekanismene. Jeg har alltid tårer i øynene ved avskjed, men først når vi har snudd oss vekk og gått hver vår vei, begynner jeg å gråte ordentlig. Med Bakari var det annerledes. Vi gråt sammen og vinket med våte ansikter. Jeg hater avskjeder.

***

Denis hadde lovet meg en overraskelse siste dagen. Vi dro til byen, og der var Kelvin. Vi ga hverandre en lang klem. Han luktet lim og røyk, virket fjern, men kviknet til hver gang jeg pratet med ham. Vi holdt hender, gikk bortover gata. Jeg sa jeg hadde savnet han, og han sa han hadde savnet meg også. For å få fred, satte vi oss inn på Dormans. Stefan kom også, og Denis var der. Kelvin og jeg tullet med vår vanlige interne humor. Han strålte. Vi hadde det gøy. Når vi sluttet å snakke, sovnet han nesten i sofaen på den fine, europeisk-liknende kafeen. Jeg kjenner alle på Dormans, og kan ta meg til rette. Det var en dag jeg nesten sovnet selv i sofaen på den fine kafeen. Kelvin drakk en mango milkshake. ”Take care of your belongings”, sto det på et sølvskilt over hodet mitt. Kelvin pekte på det. Vi lo og lo. ”Yeah, take care of your belongings!”, sa jeg, og han imiterte at han sjekke alle lommer, og at alt fortsatt var der. ”Kamera, mobil, penger”, sa han etter hvert som han flyttet hendene oppover buksen på begge sider. Det ironiske med situasjonen, som vi begge visste og satte ord på, var at det jo var nettopp slike som Kelvin en måtte passe seg for. Det er deilig å ikke alltid ta alt så seriøst. Som da guttene fant en flaske i vannet, og begynte å imitere at de sniffet, og deretter fikk latterkrampe.
Kelvin angret. Han ville tilbake, men ikke alle på Wana Wa Mola er like tilgivende. Kelvin har alltid vært Denis’ spesielle gutt, og han vil alltid gjøre det han kan for å få ham hjem igjen. Dessverre må han ha de andre i ryggen, og vi bestemte oss for å handle på en kreativ måte. Vi ga Kelvin penger til å reise hjem. Han har en mor som bor ikke så langt unna, og rådet Kelvin til å sove der to netter, for på mandag (i går) dukke opp på Wana Wa Mola med moren. Vi snakket med moren om du. Hun sa det var greit. Hvis Kelvin virkelig angret, hvis han virkelig ville tilbake, var dette veien å gå. Mandag dukket han opp hos Daniel og de andre med sin mor, han ba om tilgivelse. Det de andre ikke vet, er at vi hadde møtt Kelvin i byen, veiledet ham. Vi hadde gått ut for å finne den tapte sau. Han angret. ”Fryd dere med meg, for jeg har funnet den tapte sau!”. Det vil være mer glede i himmelen over en synder som angrer, enn nittini dydige mennesker som ikke trenger anger”.

***

Turen bød på mange opplevelser. Jeg traff igjen mamman til Omar også. Hun var så søt, lånte stoler fra naboen, da hun ikke hadde noen selv. Kjøpte en brus og noen kjeks. Bar ut et lite bord. Gjentok gang på gang hvor glad hun var over å se oss. Jeg hilste også på mamma Bakari for første gang. Hun lå på en benk i skyggen og ammet sin to år gamle datter.

En dag jeg var ute, gikk jeg opp i tredje etasje på et kjøpesenter for å gå på do. Der, på doen, hadde mannen som gir ut dopapir og tar i mot noen øre, lagt ut et bønneteppe og lå vendt mot mekka. Jeg ble så sjokkert at jeg snudde og gikk ned trappen igjen.

Siste natten ble uforglemmelig. Vi kjøpte inn mengder med frukt; ananas, mango, bananer, vannmelon. Kjeks og godteri. Brus. I tillegg kjøpte vi inn dykkemaske til alle barna på Wana Wa Mola, samt spill som Memory og Trivial Persuit for barn. Vi ga dem billetter til en dyrepark neste dag – jeg hadde ønsket å ta dem dit, men tiden ble for knapp. Kvelden ble fylt med mat, dans og taler. Alle holdt tale, meg inkludert. Hver eneste av guttene reiste seg en etter en og takket, holdt sin egen lille, individuelle tale. Noen var så rørende at jeg fikk tårer i øynene. Andre snakket knapt engelsk, og ”thank you” var alt jeg forsto. Resten ble sagt på kiswahili for at de skulle få uttrykt seg ordentlig. Det holdt for meg. De to minste var sovnet gjennom alle talene. Min tale ble oversatt til kiswahili. Vi danset til kjempehøy musikk, de trommet på afrikanske trommer, og vi ristet på hele kroppen til rytmene fra ”Let it burn”. Jeg hoppet rundt i ring med de minste, vi hermet etter hverandre, jeg hadde en fantastisk kveld. Klokken ble ett på natten, og det var på tide å dra koffertene ut til veien. Taxien kom, og jeg følte det så klisjeaktig at melodien som spilte på radioen i det sjåføren kom ut, var ”Africa Unite”, som vi hadde danset, hoppet og sunget til så mange kvelder. Alle sto rundt oss. Vi sa hadet. Juma klamret seg fast til bena mine. Ville ikke gi slipp. Han hadde klamret seg på meg hele kvelden. Jeg gråt hele veien til flyplassen.

Natten forsvant. Fra Mombasa til Ethiopia, og neste morgen videre til Tyskland. Jeg var overveldet over alt jeg hadde opplevd på en dag. På en og samme dag hadde jeg danset med barna på Wana Wa Mola, jeg hadde hørt Denis spille yndlingssangen min på gitar, ”He knows”, som han har laget selv. Jeg hadde satt foten i fire land. Vært på tidenes sightseeing fra skyfrihimmel; jeg hadde sett Lybias ørken, Nilen og Sveit’s alper. Jeg besluttet at den utrolige severdighetsrunden nesten var verdt flybillettpengene alene. Kapittelet ble avsluttet i Fuglehauggata.

***

Jeg fikk melding av Denis i går. Kelvin er igjen inntatt i familien; fra onsdag er han tilbake. Benson har vært på besøk og spist lunsj med dem. Juma hadde vært så trist i går, og Denis hadde spurt hvorfor. Til slutt hadde han sagt han savnet meg så mye, og spurte gjentatte ganger når jeg kom tilbake. Denis hadde tatt ham med opp på rommet sitt, hvor det står en data. Han hadde åpnet profilen min på facebook – og der var bildet av lille Juma og meg. Denis fortalte meg at Juma strålte, han lo og pekte og ble på bedre humør. De hadde sett på mange bilder, Denis hadde hatt Juma på fanget i to timer. Jeg logget på, og Denis tok på kameraet. Der satt de to, Juma og Denis. Jeg tok på mitt og. Vi vinket, Juma lo og vinket, vinket og vinket. Smilte. Pekte. De var så skjønne. En halvtime etter hadde de andre barna i huset fått det med seg, og snart var 13 gutter på skjermen min. Alle vinket, smilte stort, dyttet hverandre vekk, kom tilbake, vinket igjen. Jeg satt også bare og vinket og vinket. Var så koselig å se dem, det gjorde meg så glad. Til slutt ble de kastet ut av rommet, men når en ble skjøvet ut, snek den andre seg tilbake. Til slutt var alle gått. To sekunder senere kom Juma tilbake, han sto bare der og kikket på meg, så vinket han. Vi geipet til hverandre. Slengkyss. Vinket.

***

Det er mye som skjer i Kenya. Så mye flott, så mye vondt. Det er et fargefullt land. Det er mye som er vanskelig for meg å forholde meg til. Mine vakre barn. Voldtekt. Kjærlighet. Selvmordsforsøk. Håp og drømmer. Jeg føler jeg har funnet min plass der nede, at min fremtid som psykolog kan være til god hjelp. Jeg har dannet et grunnlag, og blir stadig erfaringer rikere. Jeg ser allerede tilbake på første gangen i Kenya, hvor mzungu (”hvit person”) jeg var. Hvor lite jeg visste, særlig om gatelivet. Hvordan ting fungerer. En dag kommer jeg til å se tilbake også på denne tiden, og se alt jeg kunne gjort annerledes. Men foreløpig er det dette jeg har, og for noen har det betydd mye. Jeg prøver å minne meg selv på det, for ofte føler jeg meg rådvill og vet ikke hva som vil være best. Jeg gleder meg allerede til neste tur.

***

Forståelse. Det er ordet som stadig surrer i hodet mitt når jeg møter utfordringer i Mombasa. Prøv å forstå! Hvorfor stakk Kelvin når han fikk tillatelse til å bli? Kanskje var det hans måte å takle sviket på, å dra selv, før han ble forvist? Hvorfor viser ikke guttenes ansikter glede når jeg har brukt alle mine penger, min tid, mine krefter på å glede dem? Hvorfor er han aggressiv nå? Hvorfor gjør han som han gjør, hvorfor føler han slik? Av og til skulle jeg ønske ting var helt klart for meg. Det tar krefter konstant å skulle forsøke å forstå, når det er så mye tilsynelatende uforståelig. Men det er alltid en forklaring. Alltid en grunn. Og det er denne jeg må prøve å finne. Gang på gang har jeg nådd langt, når jeg først har funnet årsaken til reaksjonene. Kanskje prøver også gateguttene å forstå – hvorfor er hun her med oss, når hun kan være hjemme i sin trygge stue? Kommer hun til å bli? Det vil ta tid før de innser at jeg blir. At jeg alltid vil komme tilbake. Jeg har lovet meg selv at jeg aldri skal aldri svikte dem. Jeg skal fortsette til de forstår hvem jeg er. At jeg er der for dem. At jeg faktisk bryr meg.

(Den tapte sau = fritt oversatt fra min side til norsk, så mye mulig historien egentlig heter noe helt annet i Bibelen).