Survivor Fellowship

Navnet på min nye organisasjon. The Survivor Fellowship. Har av flere grunner valgt å arbeide med dannelsen av min egen organisasjon. Foreløpig bare i startfasen, men tror det blir bra til slutt. Ting tar tid, og med mange baller i luften blir det fort litt halvveis på mange fronter med studie, jobb og kjæreste ved siden av. Organisasjon, hjemmeside, kunstnerisk musikk- og danseprosjekt i Kenya. Mye som skal ordnes, og mye som viser seg vanskeligere enn jeg i min (og John Lennon sin) idealistiske verden forestilte meg.

Forrige helg kom jeg hjem fra en tur til Samos. På Samos finnes uendelig med katter. De er overalt, har ikke noe hjem, men henger rundt i uterestauranter, i trapper, utenfor butikker, på hjørner, i havna,... De lager senger under stoler, på hauger av båttau og mellom noen steiner. De mjauer til seg mat av turister og noen fastboende som daglig kommer forbi. Går en oppover gata kan en se en katt, plutselig to, snart tre, og så er hele området fyllt av katter som flokker seg rundt en, mjauer, tigger mat. Gatekatter. Det er som å se guttene mine, bare i annen versjon; dyr. Jeg elsker dyr. Og jeg elsker guttene mine. Først sees en, så to, jungeltelegrafen går, og en hel flokk gutter er samlet. Sover der det føles mest komfortabelt, konge av byen, eier gata.

Jeg snakket med John Paul i dag, det var lenge siden nå. Teknisk sett går det greit med ham; han har begynt på skole igjen, over to år siden sist. Går syvende klasse. Når jeg snakker med manageren av senteret hører jeg fra ham at John Paul har "slått seg til ro". Når jeg selv snakker med John Paul har jeg et helt annet inntrykk. Han er forvirret, rastløs og bærer en dyp sorg i seg som preger han hver dag. Som Frodo sier i den siste Ringenes Herre-boka; "There are some things that time cannot mend. Some hurts that go too deep, that have taken hold". Også musikeren Mary Gauthier har flere sterke, men gode beskrivelser jeg ser igjen i de fleste av guttene jeg har møtt. "Everytime I settle down it happens I get a restless feeling I can't control, I hit the wall, then I hit the highway, I've got the curse of a gypsy on my soul".

Peter er tilbake på gata. Det er også Kelvin sitt hjem. Omar Rama, Omar Masoud og Moses gjør det fortsatt bra. Moses er alltid stille, aldri et smil, men alltid takknemmelig. Omar Rama er en liten tøffing, ler masse og skal alltid prøve ting først. Omar Masoud er bare god, koser seg, men ser en bort fra han skinner det vonde i øynene hans. Jeg savner dem alle veldig mye. Av og til når jeg sitter i kassa på Rimi tenker jeg hvor surrealistisk det er alt sammen. Barna i Kenya, meg der, livene de lever. Når jeg sitter trygt og smiler og spør om frognerfruen skal ha pose, og samtidig tenker på da jeg vasket skabbhender uten hansker, jeg tenker på John Paul som stadig spør meg hvorfor han ble født. Sier han savner meg. Det hele er så fjernt fra livet her. Solfylte, fredelige Frognerparken, leiligheten, psykologistudiet. Hva har vel jeg for problemer når jeg setter det i perspektiv? En kveld skulle jeg kaste en pose ned i bunnen av båndet til varene til en dame. Jeg kastet for langt og den havnet på gulvet. "Beklager!", sa jeg. "Jeg vil ha en ny", sa hun, "Jeg vil ikke ha en pose som har falt på gulvet". "Ok, det skal du få", sa jeg og smilte, mens jeg inni meg tenkte på guttene mine som spiser mat fra søpla og fra gata, og så konstrasten i vårt rene gulv som faktisk nettopp var blitt vasket.

I afrika tror de jeg har penger fordi jeg velger å hjelpe gategutter. Det er nok en misforståelse at det er derfor jeg gjør det, og de har selv et uttrykk for det; "Kutoa ni moyo, si utajiri". Pengedonering avhenger av vilje, ikke rikdom, betyr det. Det koster mye å holde barn på barnehjem og skole, og månedtlig blir masse penger sendt ned. Ønsker noen derfor å støtte prosjektet, er barnehjemskontoen stadig åpen og avholdt Kenya-prosjektet. Det er bare å slenge inn noen kroner når som helst en skulle føle for - alle monner drar og alt mottas fremdeles med den største takk.