Peace in Kenya

Ordene er malt stort over en husvegg i sentrum av Mombasa. Er det noe de aldri mister her, er det haap. Man ser det i navnene man gir sine barn, som Mercy, Faith, Hope, Love, Dream. Man finner det i navnene folk gir sine salonger og restauranter; Blue Ocean Hotel, Hotel of Dream, New Hope der jeg selv holder til, Good News Church, God's Miracle Beauty Shop (der kun grus, sand og soppel er igjen) eller Joy and Happiness restaurant. Det er valg i Kenya, avstemning dagen jeg drar. "Say yes" staar det paa plakater rundt forbi, "Say no" staar det paa andre. Jeg har provd aa forhore meg om bakgrunnen for de ulike sidene, men det er vanskelig aa trekke paralleller til politikken hjemme. Her gaar det i slektstre, kuer og aakre.

Jeg elsker aa vare tilbake, kjenner paa meg at dette er det rette for meg. Aa vare her, med gateguttene. De gjor meg glade, faar meg til aa le. Og det at alle husker meg, betyr utrolig mye. Jeg har naa truffet Kelvin igjen. Det var godt aa se ham. Han hadde holdt seg utenfor sentrum grunnet politiet den siste tiden. Det var Alois, taxisjaforvennen min, som fant ham borte ved flyplassen sammen med noen andre. Alois hadde fortalt jeg var i byen, og neste morgen satt han utenfor Kenchic Inn paa morgenen og ventet paa meg da jeg kom. Ogsaa han var blitt tynnere, og hadde ikke sko. Kjopte en jakke til ham i forgaars, og sko. Det er kaldt i Mombasa, regner nesten hver dag. Han er avhengig av lim, og derfor ser jeg ikke mye haap i aa putte ham paa et senter. Han trenger avrusning, noe de ikke har mye av her i Kenya. De tar liksom ikke helt poenget. Alle jeg treffer sier "Give me the boy, I'll convince him to go to school". Kjenner jeg blir oppgitt. De har aldri snakket med guttene, vet ikke hvem de er. Saa ber de meg sende dem guttene saa de kan overebvise dem om aa gaa paa skolen. Det er ikke overflatisk overbevisning de trenger. De trenger kjarlighet, omsorg, avrusning, noen aa stole paa. Lei av aa fortelle sine overflatiske historier. Dem de er blitt vant med aa fortelle. At de er foreldrelose eller har bodd paa gata saa saa lenge. Det som virkelig betyr noe, holder de skjult for alle. For alle i deres liv kommer og gaar.

Peter har vaert paa barnehjem i over en uke naa. I fengselet hadde han faatt malaria, og vi dro til legen for medisiner. Tok noen dager foer han kom seg. Fikk beskjed om aa holde sengen i 10 dager. Han onsket seg en radio, og etter noen dager kjopte jeg en. I gaar natt fikk jeg en kjedelig beskjed om at han hadde forlatt barnehjemmet. Men han kom igjen. I hele morges har jeg sittet med ham og med han som styrer redningssenteret. Naar jeg kom paa morgenen, var Peter trist. Visste jeg hadde faatt beskjeden. Jeg visste han var stukket allerede for jeg fikk hore det fra barnehjemmet. Han hadde vaert i byen kun en time, da andre av mine gategutter forteller meg de har sett ham. Med lim. Jeg kjente jeg var veldig skuffet. Men valgte aa se positivt paa det; han kom tilbake til senteret. Han vil. Han VIL saa gjerne. Men avhengigheten, av lim og royk, er hard aa staa over naar abstinensene kommer. Da jeg ankom senteret sa han lite. Tror han var redd, og trist. Jeg hadde faatt beskjed om at han hadde solgt radioen jeg kjopte ham, for en sjettedel av hva den kostet meg. Jeg spurte han hva han hadde gjort dagen for, tenkte han kunne fortelle meg hvis han ville. Sa han var syk. Ga meg et ark som var brettet sammen til en liten klump og forlot meg alene i rommet. Jeg brettet den opp. "Please forgive me Nina. Forgive me for selling the radio. I am so sorry Nina, please forgive me. I'll return it for 200 shillings (20 kr), and it'll never repeat. Please. It is Peter writing. Will you forgive me?". Saa det var hans skrift. Jeg fikk saa vondt av ham. Etter en stund kom han tilbake. Nervos. Vi snakket lenge. Provde aa forklare jeg onsker hans beste. Men at det ikke maa gjenta seg. Snakket om det som hadde skjedd en stund, for vi bestemte oss aa se fremover. Radioen er naa kjopt tilbake av nabokona (som fikk streng beskjed av eieren av barnehjemmet om ikke aa kjope noe som helst av barna), vi la det bak oss. Det positive er at han kom tilbake til senteret, fordi han onsker aa vare der. Han er bedre fra malariaen, og ser frem til aa starte opplaring for a reparere biler neste uke. Maa ha noe aa ta seg til, noe annet enn den akademiske linjen. Jobber enna med a integrere seg. Maa bli vant til livet der. Selv barnehjemeieren sa han har stor tro paa Peter. Det kan kanskje hores haaplost ut, men han har stort potensiale. Han har mange gode sider. Tiden vil vise.

Har tilbrakt mye tid med den nye gutten. Forrige uke tok han meg til en ny strand jeg ikke har vaert paa for. Vi vasset langt ut i vannet, opp paa en liten oy. Sto der lenge og kikket utover havet. Pratet. Det er saa lett aa prate med ham, han er klar, smart, voksen for alderen. Man blir dessverre det av aa leve paa gata som barn. Uten at vi hadde merket det var hoyvannet kommet, og vi vasset med vann til livet inn mot straden, jeg med veska i varet, livredd for aa miste balansen mellom skjell, stein og stikkende svarte sjoballer (vet ikke hva de er, men det kryr..). Stromningen var sterk, vannet steg raskt. Saa klarte jeg selvsagt aa trakke paa en av disse runde, stikkende ballene, fikk en stikke inn i foten. Ble hysterisk, tenkte paa manetene som dreper deg etter en time om en ikke oppsoker lege og alt mulig annet som kunne skje. Han bare lo av meg, sa relaxe. Sa jeg var for redd, for alt. For kakerlakker, en stikke i foten. Nok en gang tok jeg meg i aa bli sett korrekt av en 14 aar gammel gategutt. Jeg sa stikken kanskje var farlig, han sa han hadde hatt mange. At om han blir syk, gaar han abre videre til han blir bra. Han provde aa dra stikken ut, sa det kom til aa blo hvis han fikk den ut. Jeg tenkte paa HIV, og ba ham stoppe. Sa ogsaa jeg blir daarlig av blod. Han lo igjen. Sa jeg ikke trengte aa vare redd, for det er ingenting aa vare redd for i denne verden. Sa han ikke var redd for noe. Naar en ikke har noe aa miste, har en heller ikke noe aa vare redd for aa tape. Men det har jeg.

Fikk dratt den ut hos legen senere paa kvelden. Det blodde virkelig mye, og jeg folte meg selvsagt daarlig. De bandasjerte foten litt, og alt var bra. I dag er jeg syk som i forkjolet, feber, hodepine og vondt i halsen. Kjenner meg ufattelig sliten, og er lite klar for "Hakuna matata". Vaert daarlig noen dager, men startet en kur. Tror det begynte sondag, da det regnet saa enormt. Det regnet saa mye som jeg aldri for har sett, og det sluttet aldri. Jeg ga opp haapet om aa holde meg torr, gikk ved vann til over anklene paa enkelte stedet, biler sto fast med vann opp til dorene, og de gule nodlysene blinket over alt. Det var kaldt, vaatt, men veldig fascinerende. Det var bare vann. Hele dagen var jeg vaat. Det var den dagen jeg var med Omar, Moses og Omar Rama, vi skulle paa stranden og i dyreparker. Ble istedet noen andre ting, saa treutskjaringer, hvordan de lagde de smaa dyrene, krakkene, bollene. Var interessant. Var ogsaa paa flyplassen. De likte det. Hadde aldri sett fly for, annet enn som smaa fugler oppe paa himmelen. Vi saa fly lette og lande i over en time. De telte passasjerer, var fascinert over at jeg var kommet paa den maaten. Den planlagte dagen blir neste helg i stedet. Kjopte dem nye sekekr (de gamle var odelagt), og et par sko. De sa thank you og god bless you. Lange hadeklemmer. Tror det var godt for dem aa komme seg litt bort.

Han nye gutten er noe for seg selv. Vi er sammen hver dag. Tok han med vennene mine en dag og badet, vi var i vannet over en time, meg og han. Han fikk merke hvordan det er aa ha en hysterisk mor. Han svomte som en fisk, men jeg nektet han likevel aa svomme utover, forbi meg. Jeg sa han kunne gjore det siden, men ikke naar jeg var tilstede. Han bare lo av meg, men gjorde som jeg sa. Det er godt aa se han le. Naar vi gjor ting sammen er han saa glad. Ler og smiler og prater. I det vi setter foten paa gata igjen etter en fin dag, er smilet borte, capsen trukket ned foran oynene, og han sier ikke et ord mer. Tvers igjennom trist. Det er som han glemmer alt det vonde for en stund naar vi er sammen og gjor fine ting. Det er hardt aa si hadet til ham om kvelden, han er blitt som en venn. Vil ta ham et sted, men det er ikke lett. Selv om han ikke sniffer og er klar, er han troubled. Vil noe, men vet ikke selv helt hva. Vi tar vare paa hverandre. Jeg gir han tid, glede og mat, han passer paa meg tilbake. Forklarer hvor vi kan gaa og hvor vi ikke kan gaa. Politiet er overalt, klare til aa arrestere meg. De har tiltalt meg flere ganger allerede. Min gutt blir saa trist naar folk prater til meg, som ekle menn eller politi. Han er bare snill. I gaar kom en securitas og sa jeg maatte holde meg unna han, at han var en tyv. Vel, det er ikke han som plager meg, men alle som ikke lar oss gaa i fred noe sted.

Douglas er ogsaa tilbake. I dag skal jeg besoke Omar og de andre barna paa New Hope igjen. Kjopt dem muffins og bananer. Ellers har jeg noen hjemmebesok foran meg, der jeg skal besoke foreldrene til Omar, Moses og Peter. Leter fortsatt etter et sted til min nye gutt. Og Peter gaar dag for dag. Resten er midlertidig hjelp som i mat og klar. De er mye syke paa denne aarstiden. Men faar gaa, om jeg skal rekke noe for det blir morkt. Tusen takk for alle penger alle har stottet med. Utrolig koselig dere bryr dere, og haaper alle en dag kan bli med meg ned og treffe mine folk. Som jeg horer dagen lang "Come meet my friend, come meet my friend..."