Gatejente

"We brought you a street girl, guys!". Jeg hadde akkurat blitt connected med to gutter, Daniel (25) og Samuel (27), som holder paa i gata, akkurat som meg. Opprinnelig fra Uganda, nettopp startet et barnehjem, og kom i kontakt med de gjennom en felles bekjent som driver et annet barnehjem, da jeg trengte et sted aa plassere en av guttene mine. Jeg traff de paa en hotellcafe etter avtale over telefon. Jeg tok de med for aa hilse paa guttene mine, og de tok meg med til sine. Meg og de to, og ca 15 gategutter rundt. Hilste, lo, tullet og pratet. I bakgrunnen saa jeg folk stirret og smilte av meg, som koste meg slik blant gateguttene. Hassan var sjefen i omraadet. Over 20 aar, saar i ansiktet, litt engelsk. En av de guttene ville jeg skulle ta bilde av ham, men Hassan sa nei. Sa det var mange som kom og tok bilde av dem og tjente penger paa aa selge dem etterpaa. Hele dagen gikk jeg under navnet "street girl". Lo av meg selv naar jeg motte stadig nye gjenger sammen med Samuel og Daniel og hilste paa dem med den faste gate-haand-hilsenen. En kul "yo man"-stil, som overhodet ikke passer til meg. Men heter det ikke "Skal du vare som oss, faar du gjore som oss", eller noe i den duren...?

John Paul, den nye gategutten, kommenterer stadig alle som stopper han naar han gaar med meg, fordi jeg er hvit, og hvor mange som stopper meg, fordi jeg gaar med en gategutt. Forrige uke sa han:. "60 % av Mombasa kjenner deg". Jeg sa jeg ikke en gang kjente 2%. "Men de vet alle hvem du er". Samme kveld tok jeg en tilfeldig tuktuk til matatustasjonen. Sjaaforen spor: "Skal du hjem til Mikindani now?". Treffer folk over alt som vet hvor jeg bor, hvor jeg holder til, at jeg ofte drar til Mishomoroni.. I gaar spurte en tilfeldig forbipasserende om jeg skulle til Mikindani eller Mishomoroni. Jeg sa "town, and who are you?". En annen kommenterte et annet barnehjem jeg pleier aa besoke. De har bare sett meg rundt forbi, men foles merkelig naar totalt fremmede kommer og vet hvor en bor, holder til, jobber osv.

Daniel og Samuels nye senter er fint. Det er stort, kunne i norske oyne trengt helrennovering, men sett herfra et flott sted. Mange rom. Kun to gutter forelopig, ad de nettopp har startet det opp. De insisterer paa at jeg skal lare dem dans; jazz og klassisk. Jeg sier jeg ikke har skillsa som kreves, men de insisterer. Det jeg liker med disse guttene og senteret deres, er at de brenner for det de gjor. De brenner for guttene paa samme maate som jeg foler det selv, de elsker dem. Nesten hver dag besoker de gata, lar guttene bli vant til dem, og sjekker ut hvem som faktisk kan vare klare for et bedre liv. I tillegg har de en lidenskap for musikk og dans, som de kombinerer med gatearbeidet. De har et keyboard, en gitar og noen afrikanske instrumenter. Mange cd'er og et stort rom de danser i. For det meste street og hip hop, men i en mer naturlig stil en jeg noen gang danset det paa Arendal Ballett Center. Daniel kaller det danseterapi og musikkterapi, da guttene glemmer alt det vonde naar de danser, og naar de horer paa og spiller musikk. De underviser hverandre, og Daniel elsker ballett, og vil ha meg til aa undervise baade ballett og piano. Jeg sier jeg ikke kan noenting lenger, men det hjelper ikke. Her er det bare aa komme med det talentet en har. De fikk iallefall dratt meg ut paa gulvet, og jeg danset rundt med dem, paa lyse dagen, uten alkohol og uten diskomusikk, men med noe selvlagd musikk fra Uganda. Sjeldent slikt ville skjedd i Norge. De klappet, og danset med. Her er det bare aa slippe alle hemninger. Haha... De lever drommen min. Et senter, gatebesok, dans og musikk og "terapisamtaler" som de kaller det. Sitter i ring paa gulvet og spiser sammen. Av og til besoker gutter paa gata senteret og danser med dem paa kvelden. Faar litt mat, for de drar tilbake. De som er klare for endring, kommer stadig igjen. En av guttene som bor fast paa senteret, er barn av to gatebarn. Ble fodt paa gata, vokst opp paa gata. Han fortalte meg "Life in the street isn't so hard after all". "Well, I wouldn't manage through the night", svarte jeg. Guttene hadde satt paa en film, og en voldsscene kom, som i alle actionfilmer. Blod. Jeg kikket bort med klynkelyd; guttene lo, baade av meg og av voldsscenen. Lo av en mann som dengte los paa en annen mens blodet rant fra ansiktet. "Traumatisert", hvisket Daniel til meg. "Yeah, I know...".

Jeg er blitt vant til mye merkelig jeg ikke lenger tenker over, men hver gang jeg tror jeg begynner aa bli vant her, larer jeg at det ikke er helt faktum. Jeg larer noe nytt absolutt hele tiden. Spor mye, hvordan ting er, larer mye av det. Min venn Alois giftet seg for jul. Jenta han giftet seg med, Florence, er visst dyr, for naa maa han betale 5 kuer og 5 geiter og 50.000 shilling (ca. 5.000 kr) til foreldrene hennes. En geit tok han med forste gang, den ble slaktet og de spiste den sammen. Resten har han mer tid paa aa betale. Jeg vil gjerne ha 5 kuer og 5 geiter naar jeg gifter meg! Men det blir jo mamma og pappa isaafall, og tror ikke dere er like interessert?? Videre spurte jeg en dag hvordan utdannelse en maa ta for aa bli politi. Fikk som svar at det ikke er noen utdannelse. Det koster 50.000 shilling, en sum faa har raad til. Slik jeg fikk det forkalrt, blir det aa bli politi som en investering. Kan du betale masse penger kan du bli politi, og da kan du resten av din arbeidskarriere vare korrupt og ta penger fra andre og bli rik i afrikanske oyne. Merkelig system.

Det er saa mange her som vil ha meg med til hjemstedet sitt. La meg hilse paa modre, fedre og besteforeldre, sosken og soskenbarn. Dessverre har jeg ikke kapasitet til det. Flere har tilbudt meg aa bli med aa slakte geit og honer og alle mulige dyr. NO, NO! Vegetarian! Fikk helt sjokk. Ville de slakte dyr for mine oyne som en gave til meg??? I want the animals to live!, sa jeg.

Hver dag tar jeg matatu til og fra og rundt i byen. En morgen jeg var paa vei fra Mikindani, begynte sjaaforen og konduktoren som faar folk inn og tar penger aa krangle. De kranglet og kranglet, og til slutt ble konduktoren staaende paa veien, og sjaaforen kjorte. Uten konduktor faar de ikke fler kunder og ikke penger. Sjaaforen var rasende og raakjorte, var skummelt. Tok helt av. Han stoppet, ogsaa paa en skummel maate, vi var midt langs en landevei, og alle gikk ut, jeg og. Saa kjorte han i sinne videre. "That driver wanted to kill us!", sa den ene dama til meg. "Kunne nesten se saann ut, svarte jeg". Vi trasket videre langs veien, retning byen. Ventet paa noen med ledig plass. Etter aa ha godt et stykke fikk vi plass i en annen matatu. Senere har jeg laert at matatufolkene er self-employed. Noen eier matatuer, og leier sjaafor og kondutor, som hver tjener ca 100 kroner for en laaaaang arbeidsdag paa humpete veier og hoy diskomusikk fra morgen til kveld.

Jeg har vart flinkere med verdisakene denne gangen. Jeg ble frastjaalet 210 veldig kjipe dollar, men siden det ingenting. Hadde med lite av verdi, ingen i-pod, ingen briller... En dag jeg satt paa Kenchic med en gategutt kom en mann og ville ha nummeret mitt. Jeg sa nei, og han ble ekkel. Paasto jeg hadde sex med gateguttene, og fortalte meg de var "minors". Jeg ble sint. Fortalte det til de paa Kenchic, de er jo vennene mine. De kom, hjalp meg. Snakekt med han, sa jeg gjorde en fantastisk jobb med guttene og at han ikke hadde noen rett til aa snakke til meg paa den maaten. At hvis det var noe han lurte paa, fikk han kontakte sjefen paa Kenchic (Tony, besteevennen min der), saa kunne vi arrangere et mote og snakke sammen alle. Saa ba de han gaa. Siden har jeg aldri sett han. "When you are here, you're under our protection", sa Tony. "We won't let anything happen to you". Jeg var mest redd for at han skulle kontakte politiet og si det samme. En ypperlig anledning for dem aa tjene penger. Men det skjedde heldigvis ikke. Som Aziza, moren i familien jeg bor hos, sa: "Why should you go to the street children for sex?" Er ikke saa mye sammen med Barbara, datteren, men elsker Aziza. Hun er saa koselig. Hver kveld lager de vegetarmat til meg, dessverre rundt kl 11, naar jeg har lite matlyst. Men god mat er det. Faren, Joseph, er helt inne i arbeidet med Peter som naa er i Mikindani. Raadgir, hjelper, prater. Det er hyggelig. Hushjelpen har fire barn hun ikke kan ta seg av, og tjener derfor litt ved aa jobbe i huset. Men hun bor der, saa ser sjeldent barna. Mannen dode under slosskampene under valget av president i 2007. Valget naa er visst av mindre type, og de haaper det ikke vil bli kamper.

Jeg fikk vite Omars mamma hadde ringt Violet og Japheth (New Hope) en natt, klokken 2 paa natta. Huset de hadde bodd i var bygget paa en annens eiendom, som hadde svart med paa rive det. De satt, midt paa natta, uten hus eller noe som helst annet. Hun ringte og fortalte hun satt i kulda med baby og flere barn. Ba om nummeret mitt, de hadde ikke gitt det. Heldigvis, vet ikke hvordan jeg hadde taklet aa vite det. Er saa mange som trenger hjelp!! Men hvordan skal jeg kunne hjelpe saa mange gutter, pluss de utallige barnehjemmene jeg er i kontakt med i Mikindani, Uchumi, Mishomoroni, Portrice, Bamburi,..., pluss alle guttenes familier? Barnehjemmene forventer hjelp, familiene. Jeg prover aa forklare de forskjellige stedene at jeg har ikke bare en gutt, men 5-8. Tenker ofte det samme som sist jeg var her, at jeg av og til foler meg som tatt ut av Jesus Christ Superstar, naar han blir omringet av blinde, fattige, uten armer og ben (bokstavelig talt disse jeg treffer hver dag), de overfaller ham og han skriker "It's too many of you!". Av og til faar jeg hetta, og saa faar jeg daarlig samvittighet. En dag kom en mann krabbende etter meg, paa hender og stubber av noen ben. Jeg kjente jeg ble skremt, og ble sint paa meg selv for aa bli redd av en uskyldig, skadet mann. En av guttene som gaar rundt paa gata ser ut noyaktig som tatt ut fra en skrekkfilm. Ansiktet, klarne er kun noen traader viklet rundt her og der. Han gaar rundt som en zombie. Han er helt spesiell.

Store familier er ofte et problem. Peter for eksempel, har 8 brodre og 4 sostre. 13 barn, og null mat. Derfor han har bodd paa gata siden 2005. Fra han var 10 aar. Naa er han 16. Planen er at jeg, han og en barnehjemsmann skal til Nairobi fredag, soke opp familien hans og omraadet hans. Han har ikke snakket med dem paa flere aar, aner ikke om de er i live. Jeg har ikke bestemt meg ennaa for om jeg skal dra. Vil gjore det for Peter, som allerede har bestemt hvilke klar han skal gaa med (Spania t-skjorte jeg hadde med fra Norge, ny bukse og nye sko jeg har kjopt til ham), men er usikker paa hvor trygt det er. I folge Stefan staar det i turistboka (som jeg ikke tok med...); "IKKE ta buss om natta", noe vi skulle. Grunn: Menn med pistoler stopper busser langs veien i morket, entrer og tar det de vil ha. Frister ikke.

En dag var jeg paa sykehuset for aa besoke en jeg ikke kjente. Jeg ble med noen venninner. Jenta vi besokte sov, og stonnet i smerte i sovne konstant, for hvert trekk hun tok, stonnet hun hoyt, langt. Hun stonnet saa hoyt, saa klagende, at jeg folte meg daarlig. Kjente jeg fikk hetetokt, og folte jeg maatte besvime. Pleier aa vare toffere her enn hjemme, men den dagen paa sykehuset, naar hun stonnet og strevde med aa faa luft.... Jeg sto og gynget paa foten, provde aa defokusere. Smilte svakt til familien som satt rundt. Sa "Pole". Provde aa stenge ute lyden av luft som dras gjennom en for trang hals (slik hortes det ut), blandet med smerte. Det var grusomt. Folte jeg maatte legge meg ned. Har ikke ord for hvor glad jeg var da de sa det var tid for aa gaa. Luft! De andre fikk ikke med seg hvordan jeg strevde. Ute paa gata kom jeg meg fort igjen. Tror hun er bedre naa. I mine orer hortes det ut som hun trakk sine siste aandedrag.

Jeg og John Paul er blitt gode venner. Vi tilbringer hver dag sammen. I gaar var vi paa stranden igjen. Jeg har faatt capsen hans, blir rart aa se den i leiligheten min i Oslo. Vi har det saa goy sammen, dog noen ganger tungt og vanskelig. I gaar var vi og spiste sammen, og en annen gategutt slang seg paa. Forst var jeg avvisende, saa fikk jeg daarlig samvittighet og sa han kunne faa take away mat. Saa fikk jeg daarlig samvittighet over at jeg skulle spise inne, med en annen gategutt, mens den andre gategutten maatte spise ute. Sa jeg ombestemte meg igjen, og jeg, John Paul og den siste gutten, Christoffer, spiste middag sammen. "Det blir tusen shilling akkurat", sa servitoren. "Faar jeg kvittering?". "Maskinen gikk akkurat i stykker, men det blir akkurat tusen skilling". Jeg stonner oppgitt, gir uttrykk for at jeg skjonner veldig godt at maskinen ikke akkurat gikk i stykker, og gir han tusen shilling. Den nye gutten pratet masse. Visste hvor Norge gaar, hadde ferdig 6 klasse. Barbent. Saa skjonn! 13 aar. Sa han hadde sett meg rundt forbi. At han av og til overnattet paa senteret i Mikindani. Bodd paa gata i tre aar. Etter maten sa vi hadet. Han spurte naar han kunne treffe meg igjen. Og jeg tenkte paa meg som aldri klarer vaere sterk nok til aa si nei.....

I morgen skal John Paul og jeg besoke et nytt senter han kanskje flytter til. Vi var paa kino en kveld, den var europeisk, kald, stor, glemte nesten hvor jeg var. Filmen fikk jeg ikke saa mye med meg av. Han sa den ikke var saa bra, men har mast siden den dagen om vi kan gaa tilbake igjen. Sier han ikke liker aa "enjoy myself", men naar jeg tar han med paa fine ting, sier han "Now I'm happy". Vi har vaert sammen rundt alle steder naer Mombasa, spiser, bader... Han er den jeg har tilbrakt desidert mest tid med siden jeg kom, og det blir hardt aa si hadet om en uke. Den tid, den sorg.......