Are you tired?

"Are you tired?", spurte jeg. Tilbake paa Kenchic Inn. Jeg foler meg hjemme her, har venner overalt. J.P. stirret tomt fremfor seg. "No. I'm unhappy". Vi pratet litt mer, han fortalte et par ting om livet sitt, familien. Han spiste, jeg holdt ham med selsskap. "You're smiling a lot", sier han. "I can see in your eyes you're truly happy". En 14 ar gammel gategutt konfronterer meg med min lykke. "I wish you were too...", svarte jeg. Stillhet. Siden jeg kom har jeg holdt alle lofter, uten om ett. Jeg synes det gjor et godt regnskap. Jeg har vaert forsiktig. Holdt meg med venner etter morket, forlatt gateguttene i det skumringen forsvinner og det virkelig blir natt. Jeg har dealet med politiet gjennom kenyanske mellommenn saa de ikke en gang vet hvem jeg er og at det er jeg som staar bak, okonomisk sett. Jeg har vart bedre med pengene og vektlegger jeg ikke er noen gullgruve eller vandrende pengemaskin. Alt dette har jeg klart; bare en ting klart jeg ikke. Jeg har tatt til meg enda en ny gutt, uten sponsor i bakhand. Saa jeg har bestemt meg for a ta ham selv. Da jeg allerede har Omar vil dette bli vanskelig, men jeg foler jeg gjor det rette. Og jeg skal klare det. Er noen villige til et sponsorskap, er det bare aa rope ut, men forventer ikke det storste engasjementet. Han heter "John Paul", i alle fall er det hans engelske versjon. Han er 14 ar, og ikke som de andre gateguttene. Han har bodd paa gata mellom 2 og 3 ar, og aldri sniffet lim. Hver dag gar han og venter pa et bedre liv. Alois fortalte meg nar jeg kom at gutten hadde hort rykterom meg sist jeg var her, at jeg hadde faatt andre inn paa barnehjem. Han hadde oppsokt hjornet, men jeg var dratt. Hele aret har han oppholdt seg der, Alois sa jeg ville bli tilbak. Han visste eksakt dato jeg ville komme. Han er bare annerledes. Snakker godt engelsk. Er saret, stoler ikke paa noe. Vil, men er blitt sveket av for mange mzungos (hvite) for meg. Alle reiser igjen med raadet om "Keep believing, one day you'll get a chance". Hvis sjansen hans ikke er naa, lurer jeg paa naar den skal komme. Han er annerledes paa mange maater. Vil ikke ha noe av meg. Sier han ikke bryr seg om ting. Alt han vil er et sted aa bo, slaa seg til ro, ikke bli plaget. Fa utdanning, han vil bli skuespiller. Han drommer om a endre Kenya, bli noe stort, og kunne forsorge familien. Hver dag vaakner han opp i en tom tuktuk han faar sove i, og spaserer ned paa stranden. Der jogger han, og svommer i havet. Rundt 11-12 paa dagtid drar han opp til byen. Spiser lite, sier han ikke er sulten, at han tenker paa familien som ikke har mat og at han ikke kan kose seg med maten selv. Forste gang jeg ble introdusert for ham, burde jeg tatt paa meg den kalde maska. Kjopt ham mat og gaatt. Selvsagt var det ikke det jeg gjorde. Jeg satte meg ned. Naa kan jeg ikke si nei. Det at han ikke sniffer lim, gjor at han er lettere a ha med a gjore. Lettere, men slettes ikke lett. Vanskelig a forsta, og blir oppgitt nar jeg ikke forstar han. Ber han vare talmodig med meg, og tenker om han bare hadde visst hvilken talmodighet det krever a sitte med ham og forsta de tvetydige signalene. Han onsket et barnehjem, og jeg hadde tenkt godt igjennom og bestemt meg for a si ja. Han spurte hva jeg hadde bestemt meg for, om jeg kunne ta han et sted. Jeg sa ja. Han virket ikke sarlig glad. Jeg spurte om det ikke var det han ville likevel, etter aa ha ventet pa meg et aar. Vi har rukket aa bli bedre kjent naa. Han svarte ikke. “Hvis du ikke vil paa barnehjem og gaa paa skole, ikke vil bo paa gata, ikke kan dra hjem og ikke har annen familie og dra til, hva er det du vil da?” Han hadde tidligere gitt uttrykk for sin bekymring for at jeg kommer til aa dra hjem igjen til Norge. Spurt utallige ganger om alt er slutt da. “Barnehjem og skole er det beste jeg kan tilby deg, ikke fordi jeg har for mye penger, men fordi jeg bryr meg om deg og vil gjore det av den grunn”. Fortsatt stillhet. “Skal jeg flytte ned her, bo med deg og vare moren din, er det det du vil?”, sa jeg for tull. “Yes, that’s what I want”.

Jeg hadde avtalt aa mote ham elleve I gaar morges. “You kept your promise”, sa han. “So now I know you are really keeping your promises”. Han sa han hadde noe han ville vise meg. Hvor, spurte jeg, og provde aa ikke vare naiv og gaa hvor som helst. “I’ll take you to the beach”. Vi gikk gjennom byen, nordvest, og begynte nedover en bakke. Vi kom ned til vannet, fjellet rett ut, ellers flate vannfylte sletter av stein og gronne vannplanter. Det gikk langt utover. Det var en fantastisk morgen, helt spesiell. I over en time hoppet vi utover paa steinene, han viste meg ting overalt. Fisk; blaa, hvite, svarte, gronne. Fine stein, sjeldne skjell, spesielle fjellformasjoner der vannet hadde trengt igjennom og laget runde, loddrette hull i fjellet saa en en kunne stikke haanden inn paa den ene siden og ut paa den andre. Frem til denne turen hadde han kun vart trist, sjeldent smilt. Denne morgenene smilte han. Masse. “I feel so happy at the moment”, sa han. “Me too”, svarte jeg. “I’m glad you brought me here”. Godt pakket inn i papir i kofferten i Mikindani ligger en stikende, men fin gjenstand, blanding av planter, stein, skjell, ser ut som en bit av et reef, fargerik. Den kommer alltid til aa mine meg om denne morgenen.

Senere paa kvelden satt vi paa en mur. Han saa paa meg. "You've nice eyes. I like them. I can see that you are feeling a lot. That you are sensitive". "One day I'm gonna change Kenya", sa han. "I'm going to be an actor, and you're going to be in my project". Han har et engasjement, en drivkraft jeg ikke kan forstaa etter et slikt liv. Kanhende nettopp derfor. Jeg er sikker paa at han en dag vil klare det.

For to dager siden dro jeg til New Hope for aa treffe Omar. Jeg visste han ville huske meg, men men med stor gjennomstromning av frivillige visste jeg jeg ville vare glemt av de fleste barna. Sist jeg var der var en annen frivillig innom, hun var skuffet og sa ikke en gang favorittbarnet hennes husket henne. Jeg var usikker paa hvordan Omar ville ta meg I mot, det er tross alt et aar siden. Jeg narmet meg barnehjemmet, kjente hjertet dunke raskere. I det jeg passerer forste vindu, horer jeg et enormt skrik “NINA!”, saa flere som roper navnet mitt, og ut strummer en masse barn deriblant Omar. Jeg ser bare ham, tar han I mot, han holder rundt meg og gir meg en god klem. Og en til. Holder hender. Han virket utrolig glad, og jeg klarte nesten ikke holde tarene tilbake. Alle visste jeg var “Omar sin”, og alle sa “Omar, Omar, Nina!!”. Senere viste han meg esken Stefan og jeg kjopte til ham sist med nokkel til. Han hadde alt fremdeles, og det var en merkelig folelse aa sitte med ham paabarnehjemme paa gulvet, tilbake igjen, og se han aapne esken og finne frem alle brevene og bildene fra meg gjennom aaret. Han hadde tatt vare paa alt, hver konvolutt, hvert innpakningspapir. Da visste jeg det var verdt det. Han viste meg skolebokene sine, og hadde “Very good” og “Perfect” paa alt.

I dag skal jeg til Bamburi og besoke Moses og Omar Rama. Er like spent denne gangen. Sondag skal Alois, taxisjaaforevnnen min, jeg, og de tre guttene som enda er paa barnehjem, Omar, Omar Rama og Moses, paa dagstur. Har bedt dem fri fra plikter. Planen er dyrepark, bade paa stranden, u tog spise. Ha en fin tid sammen. Omar fikk full brasildrakt da jeg kom. I veska naa har jeg Spania og Italia til de to andre. Til og med de smaa har fulgt med paa football. Omar sa han ville skrive et brev til Stefan og gratulere han med at Tyskland gjorde det saa bra i VM. Alle spor etter Stefan og alle husker meg. Laererne, alle barna, paa Kenchic Inn, taxisjofrene, alle. Det gjorde meg utrolig glad. Alle spor om jeg husker de, selvsagt husker jeg de! Jeg trodde det var jeg som ville vare glemt. Forste gang jeg entret Kenchic Inn denne gangen, var det fullt med folk. Forste jeg sa var Tony, som bare ble staaende og stirre. Sa stoppet flere av dem opp, og kundene ble staaende og vente, for kelnerne, kokkene og til og med sjefen – alle kom for aa hilse meg velkommen. Klemmer, og ”I can’t believe you’re back”, og ”You have grown” (jajaja......!). Faar alt jeg vil med det samme der, kan komme og gaa med guttene, bak paa kjokkenet, okkupere rommet med et prosjekt gategutter. At de ikke mister kunder av det skjonner jeg ikke, men saa er jeg jo en god kunde der selv den tiden jeg er her. Var inne paa en annen Kenchic Inn en dag. Den var ingenting. Aa komme inn paa min Kenchic er helt spesielt. Er alltid velkommen der, de har lenge aapent og jeg kan alltid soke ly, trygt, om jeg maa vente paa noen naar morket har kommet frem.

Alt er som for, Dormanscafeen min, menneskene, plassene. Folk er der de pleide aa vare, venninnene mine er morsomme som alltid, Edna har bursdag paa lordag. Elsker hvordan de hyler av latter konstant. En dag vi gikk i byen, ble jentene med meg og kontaktet noen gategutter. Viste dem bilde av mine, alle visste hvem de var. De samlet seg rundt oss, forklarte, ivrige. Ingen provde seg paa noe, ingen spurte oss om penger eller mat. De var mer ivrige etter aa hjelpe. Skjonte vel det var en venn da jeg hadde bilder av alle sammen. Mens vi staar der kom en velkledd, vanlig mann forbi bak oss, river av Annes gullkjede og loper. Hvem skulle tro blant alle gateguttene at tyven er den velkledde mannen?

Anton er dratt til Nairobi, vet ikke jeg er her. Nicholas er dratt hjem til faren. Douglas er rundt forbi, men har ikke truffet ham enda. Uansett hvilket barnehjem jeg besoker, kjenner de Douglas Maningi. Han vil jeg aldri kunne gjore noe med, men hadde vart koselig aa trefef han igjen likevel. Kelvin er ogsaa rundt forbi saa treffer han nok en dag. Peter satt i fengsel naar jeg kom. Etter aa ha jobbet med saken, fikk jeg han i gaar ut av fengselet. Han var saa tynn at jeg kunne holde rundt overarmen med en hand, sykelig tynn. Hadde sittet inne i tre maaneder og var helt forvirret da han kom ut, ikke sett lys paa 90 dager. Mork, overfylt, matlos celle. Jeg sto bak okonomisk, men fikk hjelp til aa faa han ut. Jeg klarte ikke sette foten min inn i fengselet. Celle paa celle med uskydlige gategutter, slengt i fengsel paa ubestemt tid, glemt hen, alle vil ut. Sultne, slappe, tynne. Jeg klarte det ikke. Unnskyldte ovenfor meg selv med at har sett mye ille, maa ikke utsette meg for alt. Hvordan skulle jeg saa faatt sove, med bildet av de stinkende, skitne, trange cellene med gutter som ber meg ta dem med?

Var godt aa se Peter igjen. Tok tid for han ble vant med alle menneskene, sollyset, alt braaket. Sto og kikket forvirret rundt seg. Snakket ikke. Var visst redd jeg skulle vare sint for at han stakk fra forrige barnehjem. Han skjonte snart jeg ikke var, og begynte aa smile og prate. Vi ga hverandre en klem. Ga han to tjukke gensere. Han ville besoke vennene sine i fengsel og gi dem mat, jeg sa det ikke var saa lurt. Naa haaper jeg han har klart seg gjennom natten og ikke blitt fanget igjen, av Municipal, politiet eller City Council. Han sa han skulle dra langt vekk, og komme tilbake i dag paa morgenen. Naa skal jeg ut og prove aa finne ham, saa skal vi til et barnehjem i Mikindani. Han er klar for aa prove igjen, og jeg er klar for aa gi han en ny sjanse. Haaper han er rundt forbi. Maa stikke, har en avtale med barnehjemmet Grandsons of Abraham om aa bringe Peter for intervju.