Progress

Halvannen måned er gått siden jeg ankom Norge etter en tid på det problemfrie kontinent, der alt er hakuna matata og null stress. Halvannen måned med brevskriving og telefoner til Afrika. Jeg savner menneskene veldig.

De første brevene med bilder ankom forrige uke. Brevet der jeg la ved penger er med spennende å se om faktisk kommer frem. En dag snakket jeg med Omar på telefonen, en annen med Peter, Moses og Omar Rama. Siden jeg dro, har jeg snakket med alle gateguttene mine utenom Kelvin. Også Anton har jeg snakket med.

Anton var han som sammen med Kelvin forsvant fra senteret jeg hadde tatt dem til. Kelvin er gammel, og selv om han er skadet for resten av livet både av lim og bakgrunn, vet jeg iallefall at han klarer seg på gaten. Han kan være en luring og sjef når det trengs. Anton der i mot, som heller ikke lar en sjanse til å tjene noen kroner gå fra seg, er mye mer sårbar. Å tenke på at han tilbake på gaten var det verste.

Jeg har mange venner i Mombasa nå. Jeg ba dem se etter Anton, og hvis de fant ham, melde meg med det samme, slik at jeg kunne ringe deres telefon. Jeg spredte budskapet til Kenchic Inn, Alois, George og andre. Omtrent en uke etter han forsvant fra barnehjemmet, fikk jeg melding fra Alois: "I'm with Anton now, please call". Jeg var lettet; endelig var han og Kelvin ute fra "fengselet" myndighetene hadde satt dem inn i. Jeg snakket med lille Anton i 20 minutter. Han fortsatte hele tiden å spørre "Which day are you coming back to Kenya, Nina?", som om jeg skulle svare tirsdag neste uke, eller noe i den duren. Det er alltid like trist å forklare dem at det blir en god stund til neste gang. Jeg visste vel egentlig svaret, men måtte likevel spørre hvorfor han hadde stukket fra det senteret han så gjerne hadde villet til. Han forklarte han ble "undertrykket" (vanskelig å finne de passende norske ordene innimellom), mobbet og herset med. Jeg fikk bekreftet med hollandske Mirjam at det stemte. Antons offerrolle er dessverre for godt innarbeidet. Han vil alltid være et offer.

Han fortalte meg han ville til Bamburi, til senteret med Peter, Moses og Omar Rama. Jeg var skeptisk. Var redd han ville ha dårlig innflytelse på allerede skjøre Moses. Nå som de tre hadde vært så flinke. Da jeg snakket med Anton igjen to uker senere, klarte jeg ikke holde igjen. Han er så nydelig, det er så synd på han, og alle fortjener en ny sjanse (eller ti). Og er det en som faktisk fortjener å få prøve, så er det han. Jeg valgte å se på det fra en ny vinkel; de tre andre, som har klart å holde seg på barnehjemmet foreløpig og er flittige på skolen, vil kunne påvirke Anton i positiv retning. Det økte troen min på at det ville gå. Neste punkt som styrket denne troen, er at barna i Bamburi er ikke gatebarn; de fleste har mistet sine foreldre av HIV og AIDS, men de er ikke tøffe gategutter. Alle er også yngre en Anton. Han trenger ikke føle seg undertrykt, som på Onesimus, der alle var eldre og tøffere eks-gategutter. Jeg ringte Pst. James i Bamburi, og ba på mine knær om han kunne ta inn en til. Først hadde jeg jo to til han, så kom ejg med Omar Rama, og nå, fra Norge, med Anton.

Han hadde truffet Anton før, den gangen på Kenchic Inn da han lå i stole og sov ut rusen da de andre dro av sted til barnehjemmene. Jeg prøvde å vise hvor mye han trengte noen, fortjenete en sjanes, men at de måtte være tålmodige og gi han mye positiv oppmerksomhet. Han sa ja.

5 av 6 gutter er nå på barnehjem. Forhåpentligvis blir Anton, men jeg har vel mine tvil. Det er ikke barnehjemmet eller senteret som avgjør om han blir. Det er ikke de ytre omgivelsene som er urolige, det er er indre. Det er der det er kaos og undertrykkelse. Jeg er likevel fornøyd. Han vet jeg jobber for han. Samme dag som jeg fikk ja av Pst. James, dro Peter til byen for å hente ham. De kom seg sammen tilbake til senteret, og det i seg selv er stort. Peter i fine klær. Ikke lenger en gategutt, men en elev. Nå er de fire sammen i Bamburi, de holder sammen og støtter hverandre.

Lille Omar i Mishomoroni på New Hope gjør det bra. Han er langt i fra den typiske gategutt. Passet hans er straks i boks (jeg betalte mye for å få det klart på to uker, etter halvannen måned er det selvsagt ikke ferdig). Jeg får mail og meldinger om hvordan det går med han, hva han gjør og hvordan han har det. En dag mottok jeg et bilde av han på sykehuset med Gemma, en 40-årig dame fra Skottland som holder mye til på New Hope. Hun ble igjen da jeg dro, og lovet meg å ta spesielt godt vare på Omar for meg. Det var hun som sendte meg bildet. Mr. Japhet, eieren av New Hope, sendte meg en gledelig mail noen dager tilbake. Det siste materialet de trengte til tak var blitt sponset, og de hadde nå bygget fire tak for alt materialet jeg hadde kjøpt dem; de fikk bygget dobbelt så mye for det som han først trodde. Som dere har sett i sponsortakkebrevet gikk en del av pengene tl dette. Her er et utdrag av det Japhet skrev til meg: "....your donationsand built slap for 4 classrooms as you can see from the pictures and we all again say thank you for you donations of 100 bags of cement, balast and binding wire, it really helped us in costruction of these 4 rooms". Nok en gang - takk til dere.

Her hjemme går det mye tid med på studiet; det er stort, men veldig interessant. Med kjæreste i Tyskland går det mye tid og penger med på å reise fremog tilbake dit nærmest annen hver uke. Det føles godt å vite at guttene har det bra. Kelvin jobber jeg nå i samarbeid med Mirjam å få inn på en ekte avrusningsklinikk, men det er ikke bare-bare. Det finnes kun en god avrusningsklinikk etter vestlig begrep, og den åpner ikke igjen før om to år. Tilgjengjeld koster den 1000 kroner i måneden, og de driver med gårdsbruk, bygging og annet konstruktivt arbeid. Vi får se hva som skjer. Jeg er begynt å planlegge julegave til guttene mine, mens min Omar kommer på besøk hit i jula, om norske myndigheter smelter for historien ;)

Til sist vil jeg gi en offordring til å sette av noen kroner om du skulle ønske til fremdeles det samme prosjektet. Selvom jeg er hjemme er det dyrt å holde fem-gutter i Kenya, samtidig som det er mye av arbeidet rundt det som koster. Alt går alltid til de. Dessuten vil jeg tilbake, og det er like greit å begynne å spare med det samme. Det er et langvarig prosjekt. En dag vil jeg åpne mitt eget korrupsjonsfrie barnehjem i Kenya. Om gateguttene mine har blitt grundig rehabilitetert og forvandlet til flotte borgere, skal de få jobbe på barnehjemmet mitt, som forbilde for barna der. Det er fint å ha drømmer!