lørdag 4. juli 2009

Nytt haap

Uken er over, tiden har som alltid flydd av sted. Jeg stortrives paa New Hopw Childrens Home and Community School. Naar dere naa faar hoere litt om stedet, kommer sikkert mange til aa lure paa hvordan jeg kan stortrives paa et slikt sted. Det kan vaere tusen negative ting i bildet; fattigdom, sykdom, doed... Men de glade barna, de lykkelige, nydelige smaa barna som hver morgen kommer loepende mot meg for aa leie, 4 smaa hender i hver av mine to, aatte smaa faar presset seg mot meg - det er nok til aa elske stedet. Barna paa New Hope skriker og hyler konstant. Det kunne blitt slitsomt, men det er det ikke. For de skriker av glede og hyler av fryd.

Jeg har aldri opplevd saa mange glade barn. Er utrolig hva som holder dem oppe. Jeg har aldri moett saa mange lykkelige barn, heller har jeg aldri moett saa mange barn med toeffe bakgrunner, barn med saa mye paa rullebladet, barn som har opplevd ting som ikke en gang kan sammenliknes med hva jeg har vaert gjennom i mitt snart 20 aar lange liv.

Jeg hadde ikke vaert mange dagene paa skolen foer en jente fra skolen, bare 3 aar gammel, doede. Hun strevde seg gjennom natten, til hun torsdag morgen ristet sine siste stoet og doede. Beskrivelsene har jeg fra Bakarey, som er omtrent 6. Grunnen til at jeg hele tiden skriver ca og omtrent paa alderen, er at ingen vet hvor gamle de er. Naar jeg spoer barna paa barnehjemmet hvor gamle de er, lager de opp et tall de synes er passende. En har visst vaert 16 i flere aar, og en gutt som fremdeles bor paa barnehjemmet som sier han er 17, har definitivt passert 20. Det var Bakareys kusine som doede. De bodde sammen. Han kom loepende mot meg torsdag morgen for aa fortelle. "Nina, shall I tell you something, my cousin died this morning". "I'm so sorry, really", sa jeg. Ville si noe mer, men han var allerede avsted for aa leke. De tar sorger og avskjeder annerledes enn oss - det er for mange av dem, avskjedene. Senere samme dag gikk Bakarey og jeg bortover landeveien. Det blir litt feil aa kalle det landevei, for det er tross alt en "stor" vei i deres oeyne - bare dumper, stoev, sand..... Saa kom en tralle forbi, disse som brukes til aa transportere vann, frukt o.l. Da sier Bakarey til meg: "Look, dead people. They're carying them away. I think there's an outbreak of a disease, so many people dying". To doede mennesker ble trillet vekk paa en tralle, gjennom byen, til fullt tilsyn. Jeg saa ikke bort paa den.

Tre av barna er paa sykehuset naa. To for kolera og en for malaria. Det har vaert stor vannmangel i det siste, noe som har foert til stor spredning av sykdom. Jeg er ikke i faresonen, hvis noen skulle vaere i tvil. I dag ble barna paa New Hope barnehjem testet for AIDS. Det er loerdag, saa jeg har fri. Bestemte meg for aa dra dit likevel. Jeg hadde ventet det skulle vaere trist stemning, men det viste seg de ikke var informert om hva som foregikk. "Injections" kalte de det, og ferdig med det. Resultatet for de heller ikke vite, noe som kanskje er det beste for dem. Et flertall tror jeg har AIDS, noe som ikke er spesielt rart med tanke paa at de er barnehjemsbarn nettopp fordi deres foreldre er doede av AIDS. Jeg hadde en fantastisk dag der i dag. Jeg kunne kommet frivillig hver eneste dag. De blir saa glade. Vil sitte paa fanget. Ta bilder med kamera. De tegner tegning til meg (tok med papir og farer til dem) og har vist bilder av Norge. Har aldri sett noen utenfor Norge vise saa stor og ekte interesse som de smaa barna paa New Hope. Det er fantastisk.

Skolen er kaos. De gjoer saa godt de kan, men metodene er elendige. Dessverre er det ikke mye jeg kan gjoere. Jeg er bedre i engelsk enn engelsklaereren, men hun nekter la meg hjelpe. Lurer paa om flere av laererne foler seg truet, at det er grunnen til at de eksluderer selvom jeg er der for aa hjelpe. I forgaars satt jeg i class 7. Kan ikke si alderen paa dem, da klassene er rangert etter brightness. Det betyr at class 7, som er den hoeyste, er en blanding av 6-aaringer, 14-aaringer og 18-aaringer. Det er de som er smartest. Jeg satt i klasserommet, det tok en halvtime foer laereren kom. Da han kom, saa han troett ut. Sumlet seg gjennom klasserommet og satte seg paa en elev sin stol, og la seg over pulten for aa sove, noeyaktig slik elever gjoer naar de kjeder seg i timen. Saa fikk han latterkrampe med elevene, de sjkoente jo ikke mye, og lo med. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller graate, det var saa tragisk. Han var full, om ikke hoey. Plutselig folte jeg ansvar ikke bare for alle barna, men den godt voksne, men lille, lille mannen ogsaa.

Paa skolen bruker de stokker og linjaler til aa slaa elevene. Det gjoer vondt aa se. De blir slaatt i hodet, over hendene, i ansiktet med boeker. Med den kulturbakgrunnen jeg har i bagasjen, er det aa slaa barn en daarlig maate aa disiplinere barn paa. Likevel resulterer det i mindre respekt som laerer hos meg fra elevenes side. En dag ble jeg sendt inn i KG2, der barna er 4-5 aar. Fikk ikke vite noe, ikke hvilke time de skulle ha, ikke hva de har laert, ingenting. Ikke snakket de engelsk heller. De er vant til aa se meg leke ute med dem i skolegaarden, leende. Jeg smiler alltid naar jeg er med dem. De er ikke vant med aa kombinere laerer og smil. Nar jeg da ikke slaar med en stokk, tar de ikke poenget om at jeg mener alvor. Ikke fordi det er lettere aa forstaa med slag, men det er det de er vant til. For aa si det mildt - det var en utfordring aa kontrollere 30 skrikende 4-5-aaringer uten engelsk ordforraad.....

Skolens head teacher, Mr. Albert, liker jeg utrolig godt. Han er helt klart den mest oppegaaende og resurssterke, han har utrolig mye i seg. Han er gode mot barna, men streng. De har respekt for ham. Jeg syntes fra dag en han virket ung, det viste seg i gaar at han er 25. Jeg klarte ikke la vaere aa spoerre. Fra og med mandag skal han og jeg samarbeide enda mer, fordi jeg har formidlet til ham at jeg oensker aa gjoere noe konstruktivt. Jeg oensker aa bidra med noe nyttig. For oevrig er det aa loepe rundt med barna hele dagen, paa ryggen, etter dem, leke klappeleker, late som man ikke finner dem naar de har gjemt seg, la de oordne haaret mitt - jeg har laert det er er flott bidrag. Barna elsker det.

Klasserommene staar hver for seg, og er bygget opp av soele. Noen har blikktak, mens ett klasserom bare er laget av bambus. Hver gang det regner, regner det rett igjennom, og det er ikke mulig aa ha time der. Det er klasserommangel fra foer, saa det er et problem. I regntiden regner det realtivt ofte. Klaerne barna gaar i, skoleuniformene, er hullete og skitne, revnet flere steder. Men de bryr seg ikke, de er like blide. Jeg har naa laert at det vi anser som skittent i Norge faktisk er skinnende rent. Hvordan kan en t-shorte med en flekk, en liten flekk, vaere skitten? Det klaerne er her er hva vi, bokstavelig talt, kaller ingrodd. Inngrodd av skitt, soele, mat, stoev, drikke, alt... Hva gjoer vel det?

Hver da gmaa barna gaa en halvtime til skolen foer det er blitt lyst. Selv de paa 3 aar. De blir ikke fulgt. Naar det er tid for lunsj, maa de gaa en halvtime tilbake til barnehjemmet for aa spise. Deretter en halvtime tilbake til skolen, foer de maa gaa hjem igjen paa kvelden. Hver dag - en halvtimes gaatur fire ganger daglig. Selv de smaa. Skoene de har passer ikke foettene. En liten jente paa fire, har et par i stoerrelse 40, minst. Hun gaar ut av dem konstant, hun kunne like gjerne gaat uten. De er revnet i tillegg. Hver dag strekningen, frem og tilbake, frem og tilbake, i de alt for store skoene. Hun er nydelig. Hun har sittet paa fanget mitt i hele dag.

Skolen varer fra 6-6. Helt unoedvendig, for laererne gjoer lite. Fikk hoere i dag av Mr. Japeth som eier barnehjemmet, at det er fordi de ikke gjoer lekser hjemme. De faar lekser i tillegg til de 12 timene skole, som en del barn gjoer, inkludert dem paa barnehjemmet. Problemet i mange hjem, er at de ikke har lys eller parafinlampe. Uten lys, ignen mulighet for skolearbeid.

Det er boenner hver eneste dag. Lunsj, middag, boenner, boenner. Alltid. Jeg spiser aldri opp min posjon, og alle er overlykkelige over aa faa overta min saa vidt paabegynte tallerken. De spiser ensformig, usunt. De voksne koser seg med frukt foran barna. De spoer om jeg vil ha, men hvorfor heller ikke gi det til barna? Det er ogsaa barna som baerer alt for laererne, selv tunge ting, de bittesmaa barna. En dag jeg satt ved kateteret sto det ti barn i doera. Jeg skjoente ikke hvorfor de sto der uten aa komme inn. Til slutt skjoente jeg hva de spurte om "Teacher, can we come inside?". Of course, sa jeg og smaalo. Jeg liker ikke naar de kaller meg Teacher. Hver gang jeg entrer klasserommet, klapper de, reiser seg og roper "WELCOME NINA". Jeg maa bare le, gir et lite bukk og sier "Thank you". Saa maa jeg fortelle dem at de kan sitte. Det foles helt idiotisk. Hvis jeg er laerer for en klasse, og mister eksempelvis en svamp paa gulvet - de er jo helt sjokkert naar jeg hvisker av tavlen selv - roper hele klassen "Sorry teacher". Eller hvis jeg snubler. Jeg gjoer meg opp mange rare erfaringer.

Har ogsaa faatt vite naa at de fleste matatu-kjoerene, eller svaert mange, er fulle. Jeg har sett de sitte og tygge paa deler fra traer, skjoente ikke hvorfor de spiste kvister. Det viste seg, etter at jeg en dag ble tilbudt disse kvistene selv, at det kan brukes som dop. Det holder deg vaaken i timer, og en blir hoey om en spiser mye. Jeg proevde aa smake paa treet, det smakte bare vanlig, ekkelt, toert tre. Ikke hadde jeg planer om aa bli hoey heller, saa naa er kvisten lagt til souvenir-bunken min.

Familien jeg bor i er herlig. De er saa snille med meg, men kanskje litt paa kanten overhysteriske. De er saa redd for meg, at de ikke lar meg vaere alene lenge om gangen. Om det er fordi de er spesielt bekymret, om det er fordi de vet hvor farlig Mombasa faktisk er, eller om det er fordi de vet hvor naiv jeg er, er ikke godt aa si. Det har vaert en opplevelse aa bo der, men naa er det snart tid for leilighet. Barbara i familien, er som dere kanskje har sett paa et av bildene under, stor. Hun er egentlig bare enorm. Og familien synes jeg er tynn! For dere som ikke visste det - i Afrika er det HOT a vaere tjukk. Meg og hun sammen er det heite paret - tro det eller ei. Jeg fordi jeg er hvit (en kan vaere saa stygg som bare det, saa lenge en er hvit), hun fordi hun er enorm. Guttene elsker det. Mennene og. Tror de ser en form for husmor i det, sunnhet, velferd, god mat. I mine oeyne betyr det aa vaere stor usunn mat, fett og sukker. For en gangs skyld foeler jeg meg tynn!

Moren i huset er veldig soet. Hun lager vegetar mat til meg hver eneste dag. Varm mat lunsj og middag, er saa lei av mat! Jeg spiser lite, noe som er trist med tanke paa at hun lager fem gryter med ting hver kevld til middag. Hun lager saa mye flott mat til meg. De er som foer nevnt rike i afrikanske oeyne. Og her kommer en annen ting inn i bildet. Om du ser en afrikansk jente med langt haar - ikke tro det er ekte!!! Jeg har laert at de ikke kan faa langt haar. Barbara og alle venninnene hadde langt, forsjkellig haar. En kveld jeg kom hjem til de, var alle skallet. Ogsaa Barbara. Jeg fikk sjokk. Skallet?? Aa, alle er skallet, svarte de. De hadde naa ahtt haaret sitt i tre uker - tid for aa skifte det ut. De har alle extension haar, ungdom, voksne alle. Uasnett om de ville hatt langt, kunne de ikke faatt det. Da de er rike, kjoeper de seg nytt haar hver tredje uke. Det er vel grunnen til at alle jentene paa barnehjemmet er skallet. Saa naa er jeg blitt vant til aa see vennene mine her med forskjellig haar - forvirrende med meg som aldri kjenner igjen folk! Enten har de forskjellig haar fra gang til gang, eller saa er alle skallet. En utfordring...

Faren, Joseph, er ogsaa veldig koselig. Ser ikke saa mye til han, han jobber sent, og gaar som regel ut og tar noen oel med kamerater etter jobb, til seint... Badet deres er ekkelt, ikke som hjemme. Roedt, falssete murgulv, doen lekker konstant utover hele gulvet, og lyset virker ikke, og ikke vindu. Heldigvis er det lommelykt paa den nye, billige mobilen jeg kjoeepte etter forddige uke. Familien har ogsaa en tjener, Samba. Hun dekker paa bordet til meg hver morgen, lager frokost, skifter paa senga (ofte!), vasker gulvet mitt. Det foles grusomt, men hun bare smiler og ler, og jeg er veldig snill med henne. Hun er saa soet. Vil gi henne en del naar jeg drar. Har allerede gitt henne noe av klaerne mine.

Det kommer ofte barn og tigger av meg paa gata. Det gjoer saa vondt. Jeg har faatt det som vane aa si jeg kan jkoepe mat til dem istedet. Nesten daglig dumper jeg derfor innom forskjellgie restauranter langs veien. Kjoeper de maaltid, ber kelnerne lage noe godt, med drikke, saa betaler jeg, peker paa bordet guttene sitter paa, og gaar. De blir overlykkelige. Smiler, vinker, roper thank you, thank you. Uff. Det hjelper saa lite. Dag for dag. Men for oeyeblikket er det vel akkurat det de trenger. En dag kom to bittesmaa barn bort til meg, kanskje 3 og 5, en jente og en gutt. De tigget. Jeg tok de med, jkoepte pommes frites og drikke til de hver. Jeg betalte, og de gikk. Ti minutter senere kjoerte jeg taxi oppover gaten, og saa en mor med 5 barn sitte paa fortauet et stykke unna. De delte to pommes frites og to drikker. Det var saa trist aa se, men veldig koselig ogsaa. Da angret jeg paa jeg ikke hadde kjoept mer mat. Jeg visste ikke de var saa mange, men det er vel egentlig bare aa tenke. Moedrene sender jo barna for aa faa medlidenhet, men det skjoenner jeg. Barna ble overlykkelige.

Jeg er ikke den sterkeste personen til aa se saa mye elendighet. En dag var jeg i et slumomraade der ingen hadde lys eller oljelampe. De lyste opp hytten med ett telys. Paa en tallerken laa tre tomater. Insekt kroep i senga, paa veggene og paa gulvet. Jenten som bodde der er en venninne av Barbara. Hennes foreldre er doede, hun har fatt en unge paa 2, og kjaeresten har stukket av. Der bor han alene i det hullet av en hytte med sin lille. Utenfor er det moerkt kl 6, det samme er det inne. Vannet oversvoemmer hytten hele tiden, malariamyggen elsker seg der. Baade hun og ungen har malaria. Jeg medbragte masse saape, babymat og mat til henne, masse. Tror hun skal ha for ihvertfall noen maaneder. Likevel, alt foeles saa lite. Hunh har kontaktet Barbara i ettertid for aa fortelle hvor mye det betoed for henne. At jeg hadde klart aa gjoere en lykkelig. Hun har ikke raad til aa fole seg pulled down. Jeg var redd det ville skje, men hun ble bare glad. Alt av verdi er solgt, for ungen maa paa sykehuset konstant.

Jeg har vaert paa sykehuset selv mens jeg har vaert her. Ekstreme magesmerter, og den 6 dagen holdt jeg ikke ut mer. Sov ikke om nettene, var grusomt. Har fatt medisiner, og alt er bra. Matlysten er ogsaa kommet tilbake (om det bare er en god ting er heller usikkert...). Paa sykehuset maatte jeg ta masse proever, som inkluderte do-bes;k. Det var et privatsykehus og de hadde ikke en gang dopapir! Jeg holdt paa aa klikke. Det er Afrika. Heldigvis har jeg baade papir og saape i veska til en hver tid, noe som er lurt, for det finnes ikke paa offentlige steder. Som regel er det kun et hull i gulvet - intet mer. Herlig, noeyaktig slik jeg er vant til hjemmefra... Joa........

Det er fortsatt Afrika, og stedet jeg skulle bo paa, har jeg ikke flyttet inn i. Kom paa tirsdag for aa flytte inn, men det var ikke noe rom ledig. Jeg hadde bestalt og de confirmed 2 maaneder siden. Men nei - det viste seg at Mr. Japhet fra barnehjemmet, han hadde ikke betalt stedet som han skulle, han hadde brukt opp pengene mine selv. Saa stedet var ikke betalt, og dermed var det selvsagt ikke plass til meg heller. Saa en uke er snart gaatt, og jeg har intet sted, for pengene er borte. Pengene jeg betalte for 3 uker i leilighet! Han sa jeg kunne flytte inn hos eieren, i huset hennes. Foerst sa jeg ok, dere kjenner meg, klarer ikke si nei. Saa fant jeg ut jeg like godt kunne bli boende i familien jeg er til noe blir ordnet. Naa har jeg faatt igjen 1/3 av pengene jeg overfoerte for Mr. Japhet for 3 uker, han lyver og trikser og tjo og hei, og naa er jeg saa lei at jeg har satt en strek over det. Haaper bare han brukte det paa noe fint! Ikke paa kjoett, horer eller alkohol. Da faar det vaere greit.. Han skulle bare visst hva for en sum jeg har samlet inn for aa bidra til barnehjemmet hans! Kanskje han ikke ville lurt meg saann. Men han ville nok det. Faatallet lurer meg ikke....... :)

Jeg har det fremdeles bra, kan ikek vente til aa se barna igjen til mandag. Kan alltids dra dit i morgen ogsaa, men boer vel ta litt fri. Saa blir det desto bedre aa se dem igjen. Om en uke kommer Stefan og jeg gleder meg vanvittig. Skal dra og hente han paa flyplassen!

Et ord faar jeg hoere hele tiden paa gaten; MZUNGU! Det betyr hvit person. Fremmede gutter paa kate kaller meg det, folk hvisker mzungu, barn roper det i ekstase. Naar folk vil ha kontakt,. selgere elelr hva som helst, hoerer jeg bare mzungu, mzungu. I og med at jeg er den eneste hvite, er det ikke vanskelig aa skjoenne hvem de vil ha kontakt med. Hva skjer med aa abre bli kalt hvit person overalt?? Kommer sikkert til aa savne det i Norge. MZUNGU!!!! MZUNGU!!!!!

Time to go. Det er nok en gang loerdag, vi skal ut, og jeg skal vaere mer forsiktig med verdisakene mine. Haaper det ikke blir like mange velkomstdrinker i dag. Jeg kunne aldri bodd her, uansett hvor lenge en har vaert her hoerer en velkommen. Men naa er vennene mine her igjen, saa till next time!

2 kommentarer:

  1. Saa sinnsykt goey aa lese aom! jeg har naa lest fra alle tre gangene, alt sammen og har foelgende kommentarer¡
    -Det treet folk tygger paa og som du har tatt som souvenir tror jeg du maa la ligge igjen, maa ikke bli tatt i noe dopkontroll, vet ikke hvordan ting er der!!!
    -Syke forhold du er med paa altsaa, tenk at du holder ut! Vi med skittfobien!!!hehe..
    -Saann kenyansk taxi har jeg ogsaa vaert med paa en del ganger, bare ikk i Kenya da. vi var 10 i en personbil i mexico once, sweet!ogsaa en hoene da, og en baatmotor, joa...
    -Gleder meg saa masse til aa se flere bilder og hoere alt naar du kommer hjem. goey goey goey!
    Vaer forsiktig, godt du har livvakter, hehe.
    Roerende aa lese om barna, blir helt lei meg, er ikke noe hyggelig, men bra at de er blide altsaa!Tenk hvor godt vi har det i Norge!

    SvarSlett
  2. Hei Nina,du er utrolig som gjør det du gjør. Stå på, vi er veldig stolte. Det er spennende å følge med på alt du opplever, og vi gleder oss til å høre mer. Ha en kjempefin bursdag i morgen :-) Hilsen alle oss på Nesøya.

    SvarSlett